Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Åpningstale til Oslo Jazzfestival

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Oslo, 10. august 2009

”Kultur – og politikk for kultur – blir viktig når vi skal tegne det moderne samfunnet vi vil ha. For å bruke et av tidens begreper: Vi er tjent med å ha et levende kulturliv – i en tid da folk ikke bare spør hva vi skal ”leve av” men også hva vi skal ”leve for” og hvordan vi skal mestre å ”leve med” hverandre”, sa Støre bl.a. i sin åpningstale.

Kjære publikum,

Det er interessant å tenke på – nå når vi er her i Bjørvika – her inne i Operaen eller når vi kravler og det kryr over hele dette bygget, oppe på taket, som i går – at i mange århundrer kom alle nye utenlandske impulser inn hit – akkurat her hvor vi er nå.

Hit kom handelsvarer, kultur, språk, nye lyder, nye lukter – ikke alle var like gode for øvrig – alt som var nytt kom inn hit, inn fjorden til Christianias havn – til Bjørvika, som må forstås som Byvika – til denne byen som hadde knappe 9.000 innbyggere for bare to hundre år siden – men som innen en rimelig horisont nå kanskje når millionen.

Alt nytt fra utlandet kom sjøveien.

Derfor er det rimelig at vi åpner Oslos festival for jazz nettopp her ved havets bredd, i Snøhettas fantastiske isfjell av en bygning, som er nesten som jazzen selv; til å bli bergtatt av.

Jeg sier alt dette om sjø, skip, hav og havner også fordi jazzen som musikkform har alltid vært på vandring; mellom musikere, blant publikum i én by til en annen, fra lyttere i et land til et annet, fra et kontinent til neste. Helt fra starten av, på 1800-tallet.

Havnebyer suger til seg inntrykk – også musikk – og gjør det til sitt; til sine takter, toner og tolkninger. New Orleans, Buenos Aires, Havana, San Francisco, Chicago, Barcelona, Oslo.

I jazzens liv, fra negro spirituals og gospel via blues og videre inn i vår tid, har det gått mellom 100 og 150 år. Utviklingen har vært formidabel. Få andre musikkgenre har hatt – og har – så mange uttrykk. Jeg liker jazz – og mine sønner på 10, 16 og 19 år liker jazz, selv om det ikke høres ut som samme musikken. Jazz rommer så mye – noe Oslo Jazzfestivals 24. program viser til fulle.

Ja – jazzen har vandret, endret karakter, tilpasset seg, utfordret og utforsket tradisjoner.

Musikken har i seg selv blitt en fortellerstemme, improvisert, vandret videre, krysset over i andre musikkgenre.

I dag vandrer musikken stort sett med andre kommunikasjonsmidler enn båter og havner. Selv om havets språk og bilder holdes i live av nye sjørøvere og Pirate Bay.

Og i dag heter det ikke ”mitt skip er lastet med...” – men snarere ”hva har du lastet ned...?”, og det er ipod, iTune, mp3, YouTube, Spotify, mobiltelefoner som gir oss de nye tonene og lydene.

Det er så mye lyd at vi med rette kan lengte etter stillheten – men det får være en kvalitet vi søker i fjellet – og med respekt og melde ikke noe vi oppsøker på en jazzfestival.

Og à propos: Jeg fikk høre her en dag at verdens kanskje aller mest kjente og spilte melodi i dag – ”the Nokia Tune” slett ikke er ny. De fire taktene i Nokias ringelyd er hentet direkte fra den spanske komponisten Francisco Tárregas verk ”Gran Vals”, skrevet for sologitar i 1902. Den kan høres på YouTube – og den er svært vakker. Lite ante vel salige Francisco at disse valsetaktene skulle kime metallisk i millioner av små vandringsstaver over hele verden et hundre år etter.

*****

Kjære publikum,

Det er en glede å få åpne Oslo Jazzfestival. Men det er en utfordring å stå her bare utrustet med det talte ord når det skal handle om det beste fra musikken. Og det er med ærbødighet jeg bruker min stemme i forkant av et arrangement som skal hedre en norsk stemme som har nådd og rørt så mange – Radka Toneffs følsomme stemme, som var hos oss og preget oss og fortsatt preger oss – i år etter år etter at hun ble borte så altfor tidlig.

Alle som skal bruke ord til å hilse velkommen til jazz, bør være seg bevisst at jazz ikke trenger ord. Egentlig er vel jazz alt det vi ikke kan si med ord; så ideelt sett burde en jazzfestival være spart for innledende ord. 

Jazzutøvere og jazzkomponister har lyden i deres makt og rytmen i ryggmargen. Vi andre skal egentlig bare sette oss tilbake – slik vi skal om noen få minutter – og det er et godt tegn i vår tid at stadig flere gjør nettopp det – går til festivalen, deltar, setter seg tilbake eller svinger med.

Det er et tegn ved Norge i forandring: Denne kraftige økningen i antallet festivaler – godt over et halvt tusen – og rundt halvparten av dem om sommeren.

Hva skjer? Jeg tenker på fire fenomener:

For det første: Samvær.

Festivalen er som et torg og som brønnen midt på torget, vannposten, hvor man øste opp fra kilden til husholdningen, vasket, traff kjente, hørte nytt, tok del i ryktene, møtte alle de andre i landsbyen eller den delen av byen man bodde i.

Oslo Jazzfestival er det samme uttrykk for ønske om samvær, rundt musikken, ikke alene, men sammen med andre; behovet for levende, sildrende musikk, nær kilden.

For det andre: Tilhørighet.

En musikkfestival – som nå i Oslo – eller i Molde, Kongsberg, Bergen, Notodden, Risør, Elverum, Harstad og mange, mange andre steder – skaper et symbol for byen; identifikasjon.

Andre festivaler er bra – men denne festivalen er vår; den vil vi være med å støtte, jobbe som frivillig i, gå på konsertene; dette skjer hos oss, her i vår by.

Festivalen forteller noe om mangfoldet og kraften i min by, noe jeg er stolt av. Ett Oslo, i dagene som kommer, smeltet sammen av jazzen.

For det tredje: Tilgjengelighet.

Festivaler senker ikke bare skuldrene, de senker også konserthustersklene, åpner dørene og portene og gjør dem videre og høyere enn ellers. Vi kommer tett på – som på plasser og torg – i konsertsalene og endog på operataket. Det uhørte blir hørt, lyttet til. Altså – tilgjengelighet.

Og for det fjerde: Betydningen av nye impulser.

Jazzen har vært mangfoldig og multikulturell lenge, lenge før disse begrepene fantes. Jazzen kunne ikke bli til eller eksistere uten en kontinuerlig mix av mennesker og musikk.

Det kan minne oss på dette: For et ganske homogent land som Norge, er det en livsnødvendighet at nye kulturelle impulser bringes hit til oss. Utenfra.

Ensidig dyrking av en såkalt nasjonal kultur er et blindspor og kan endog være en fare; det har historien vist oss. Musikk er og blir internasjonalt, musikkspråket er universelt, musikk bygger broer, broer som vi sårt trenger.

Og så kan vi legge til – fordi det hører med når vi er inne i noen hektiske uker, der det skal handle om valg, samfunn og visjoner – ja, det er et poeng som Karin Krog uttrykte så fint i et intervju i fjor: Det som er så spesielt med musikk – og med det å være musiker – er at du er så fullstendig avhengig av dem du spiller sammen med.

Jeg likte det utsagnet – det ligger en dyp sannhet i dette; avhengigheten av hverandre. Vi blir til i møte med andre, alene er vi lite, sammen kan vi løfte stort, se langt og skape noe stort – som musikk, som jazz.

Nettopp derfor blir kultur – og politikk for kultur – viktig når vi skal tegne det moderne samfunnet vi vil ha. For å bruke et av tidens begreper: Vi er ”tjent med” å ha et levende kulturliv – i en tid da folk ikke bare spør hva vi skal ”leve av” men også hva vi skal ”leve for” og hvordan vi skal mestre å ”leve med” hverandre.

I denne tiden skal vi se kulturen som et fellesgode – og ikke en vare – og nettopp fordi det uomtvistelig er et gode, skal vi være rede til å støtte det mangfoldige kulturlivet med fellesskapets ressurser – det vi setter av sammen – for å spille sammen og lytte sammen.

I dette ligger – for meg – et verdisyn, et verdivalg.

Dermed var kveldens påminnelse om at vi nærmer oss valg over.

Og mine ti minutter med spinkle talende ord er også over, og vi er der vi er kommet for å være – til terskelen til musikkens verden – jazzens verden – her ved havna, vannposten, markedet, byens symbol, møteplassen, brobyggeren:

Det er en glede for meg å kunne åpne Oslo Jazzfestival 2009!