Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Stortingsmelding 13; Klima, konflikt og kapital

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Bistandsrådsmøtet, Holmen hotell, Asker 01.04.2009

- Vi har en tendens til å gjøre utviklingsspørsmålene for små. Dere som lever og ånder for dette, må se utvikling som en del av kjernen i politikken, ikke som noe vi putler med for oss selv på sidelinjen, sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim da han presenterte bakteppet for utviklingsmeldingen på bistandsrådsmøtet 01.04.2009.

Tema i dag er bakgrunnen for den stortingsmeldingen vi har lagt fram. Utgangspunktet er en ny geopolitisk situasjon og nye store utfordringer som jeg ikke tror vi ennå fullt ut har erkjent rekkevidden av. Den internasjonale dagsorden preges av to tema, i tillegg til kriger og konflikter. Det er finanskrise og klimakrise. Hvor du enn kommer i verden er det disse to tingene som diskuteres. Kriseforståelsen i den norske politiske debatten er ikke på langt nær sterk nok.

USA mister 650000 arbeidsplasser hver måned. Vietnam har tapt 70 prosent av sine eksportinntekter. Amerikanske senatorer jeg snakket med nylig, sa at suksesskriteriet for Obama om ett år ikke er om han har greidd å skape nye arbeidsplasser, men i hvilken grad han greier å redusere antallet arbeidsplasser som går tapt hver måned.

Vi står overfor en svært alvorlig krise. Hvilke politiske utslag den vil få og hvor sterkt den vil slå inn, er vanskelig å si. Norge er ett av de land som er minst berørt, men som har skrevet ut den sterkeste medisinen. De internasjonale implikasjonene av krisen kan vanskelig overvurderes.

Men krisen har også hatt positive effekter. Den var blant annet sterkt medvirkende til det største politiske skiftet fra en president til en annen i USAs historie. Noen later som om det heller ikke betyr noe. La det ikke være noen tvil; Det har aldri i USA vært valgt en president med så liberale politiske grunnholdninger som Obama. At han så kommer til å regjere mer fra sentrum, er bare fornuftig av ham.

Også med hensyn til klimakrisen er det bare negative nyheter. Det vil si at alt nytt vitenskapelig materiale som kommer på bordet, peker i retning av at krisen er mer alvorlig enn det FNs klimapanel hadde lagt til grunn i utgangspunktet.

Disse to gigantiske utfordringene, finanskrisen og klimakrisen, kommer heldigvis på et tidspunkt der verden aldri har hatt bedre evne til å håndtere dem. Ingen av verdens ledere er ondsinnede despoter med verdensherredømme som mål. Vi har institusjoner som FN, Verdensbanken og IMF. Alle er for svake, men vi har like fullt institusjoner som vi kan samarbeide gjennom. Dette er bakteppet som vi må tenke all politikk inn i, også utviklingspolitikken. Hvis vi gjør utviklingspolitikken bare til små endringer i de enkelte land, så glemmer vi det fundamentale, nemlig at hvert enkelt land blir påvirket av den globale helheten.

I bakteppet for utviklingsmeldingen finner vi noen grunnleggende historiske endringer. Klima har jeg allerede nevnt. Erkjennelsen av farene knyttet til statssammenbrudd er ett annet sentralt element. Vi glemmer lett at dette på mange måter er en ny utfordring. Under den kalde krigen hadde vi knapt nok statssammenbrudd. Selv den mest brutale diktator på ethvert kontinent ble holdt oppe av enten USA eller Sovjetunionen. Begge parter sørget for en viss orden hos sine klienter.

Vi ser nå statssammenbrudd i en rekke land. Dette er arnesteder for eksport av internasjonal terrorisme. Det er herfra de store flyktningstrømmene kommer. Og det er selvsagt disse landene som aller mest holdes tilbake i utvikling. En stor andel av verdens fattige lever i stater som har brutt sammen eller kan komme til å gjøre det. Dette er forhold som vi må ha et skarpt blikk på.

I løpet av de siste fire månedene har jeg besøkt tre afrikanske land som illustrerer dette. Jeg kom hjem fra Zimbabwe sist uke. La meg her også skyte inn at det er fantastisk å se en ambassade som til de grader er på ballen som ambassaden i Harare. Jeg kom hjem fra Zimbabwe med håp. Det er et land som har sett dypet i avgrunnen, men som har bestemt seg for å komme opp av den. Hvis samlingsregjeringen kan virke, kan Zimbabwe bli et eksempel på ett unngått statssammenbrudd.

Jeg var nylig i Kenya. Igjen en ambassade der det gjøres en fantastisk innsats. Kenya er et land som tilsynelatende ser greitt ut, men hvor de underliggende problemene over hodet ikke er løst. Jeg mener det kan være grunn til å frykte et sammenbrudd i statsdannelsen. Kofi Annan forhandlet fram en avtale, men de underliggende problemene er ikke løst. Ettersom finanskrisen slår inn, er det lett å tenke seg farlige prosesser.

Madagaskar er et tredje eksempel. Landet balanserer nå under meget uklare politiske forhold, uten noen klar løsning. Det er lett å se for seg at finanskrisa kan bidra til at landet skrur seg lenger ned. Turister uteblir, investeringslysten forsvinner, fattigdommen øker, stabiliteten undermineres og det politiske konfliktnivået øker. Det er avgjørende at vi har sterk oppmerksomhet rettet mot konflikt og statssammenbrudd i utviklingspolitikken.

I tillegg til klima og statssammenbrudd, la meg også si noe om det nye geopolitiske bildet som jeg nevnte innledningsvis. Vi lever i en multipolar verden. Vi ser et helt nytt USA som det er mye lettere for Norge å identifisere seg med, uten at det betyr at vi kommer til å være enige med Obama om alt. Jeg var i Washington for få uker siden. Å møte klimafolkene til Obama, er som en helt ny verden sammenliknet med den forrige administrasjonen. De har de samme politiske instinktene som oss. De ønsker å få til det samme som oss. I tillegg sitter de i maktens sentrum. Under Bush satt de gjemt bort ute i periferien. Og når Hillary Clinton reiste til Kina på sin første utenlandsreise var det to ting som so på dagsorden; klimakrise og finanskrise.

Vi ser et nytt USA. Vi ser et raskt oppadstigende Kina. Hvor du enn er i verden diskuteres Kina. India er en annen oppadstigende makt av betydning. Brasil har inntatt en klar lederrolle i Sør-Amerika. G20-møtet som går av stabelen i London nå, er jo eksempelet på dette. G7 og 8 er irrelevant. Ingen kan løse finanskrisen uten Kina og India. Derfor må det skapes nye fora. Enkelt sagt; Det var to supermakter under den kalde krigen. Du hadde det unipolare øyeblikket etter Sovjetunionens oppløsning. Vi har nå ett sett av makter som alle påvirker verden, og samspillet mellom dem er det viktigste. USA er fortsatt den klart ledende. Kina en klar nummer to. Under alt dette ligger et veldig gledelig fenomen, nemlig framveksten av en global middelklasse av store dimensjoner.

For meg klargjør det å dele verden inn i 3 + 3 +3. Tre milliarder som tilhører en global middelklasse. De er på internett. De har alle mobiltelefoner. De bekymrer seg ikke for hva de skal spise i morgen. Ungene deres får utdanning. Det er tre milliarder mennesker som har et relativt godt og trygt liv uten store bekymringer. Så har vi tre milliarder som er enten ekstremt fattige, eller ganske fattige. De har alle aspirasjoner om samme levestandard som de tre milliarder rikeste av oss. Så er det tre milliarder som ennå ikke er født, men som vi med sikkerhet vet kommer til å bli født. Det er altså tre milliarder som drømmer om å komme opp i den middelklassen som vi, mange i Kina, og en god del i India og Brasil hører med til. Dette vil legge et kolossalt beslag på jordas ressurser. Det trengs en gigantisk teknologisk revolusjon for å kunne håndtere dette rent klimamessig. Men det er selvsagt også det utviklingspolitikken handler om; Hvordan dra de tre milliardene fattige og ufødte opp i middelklassen.

Et hovedformål med stortingsmelding 13 er å plassere utviklingspolitikken der den hører hjemme. Ikke som et separat felt på siden hvor det blir gjort veldig mye godt arbeid, der pengestrømmen i bistand er det sentrale og der diskusjonen handler om hvordan perfeksjonere bistanden. La oss ikke ha noen illusjoner. Vi skal selvsagt perfeksjonere bistanden. Den fjerde K’en er kvalitetssikring. Vi skal ha verdens beste bistand. Vi skal sikre effektiviteten i hver krone, men vi bommer hvis det blir den mest sentrale diskusjonen i utviklingspolitikken når det faktorene som mest påvirker politikken ligger andre steder.

Vi ønsker å plassere utviklingspolitikken der den hører hjemme; som en sentral del av utenrikspolitikken. Det er ikke mulig å lage noe definitivt skille mellom de to. Vi må også se utviklings- og innenrikspolitikk mer sammen. Vi har bare delvis lykkes med det i denne meldingen. Det skyldes selvsagt at ansvaret for betydelige deler av denne politikken ligger hos andre statsråder. Det krever arbeid å finne kompromisser og det er andre interesser som skal håndteres. Men med mindre vi ser alle sider av vår politikk – olje- og energi, handel, landbruk osv – i forhold til utviklingspolitikken, får vi ikke til det vi ønsker i utviklingspolitikken. Vi har en tendens til å gjøre utviklingsspørsmålene for små. Dere som lever og ånder for dette, må se utvikling som en del av kjernen i politikken, ikke som noe vi putler med for oss selv på sidelinjen.

La meg vende tilbake til klima. De er i all hovedsak to dimensjoner her; Hvordan redusere utslippene? Hvordan tilpasse seg klimaendring? Tilpasning til klimaendring og utvikling er identisk. Det er ikke mulig å finne noe klimatilpasningstiltak som ikke er identisk med utvikling. Det er å lage mer robust landbruk i land som blir tørrere. Det er å lage flomvern. Det er å lage bedre systemer for syklonvarsling.

Noen tenker på dette med klimaendringer som noe på siden. Men husk at klimaendringer skaper ingen nye fenomener. Klima er den store forsterkeren. Alt som kommer i kjølvannet av klimakrisen er velkjent helt tilbake til det gamle testamentet; flom, tørke og gresshoppesvermer. Det gamle testamentet handler jo i bunn og grunn om tre ting: naturkatastrofer, sex og søskenkjærlighet. Poenget er at alt er velkjent, musikken er den samme gamle, men den spilles mye høyere som følge av at den forsterkes av klimaendringer.

Reduserte klimautslipp handler også om utvikling. Det handler om å få en annen utviklingsmodell. Det handler om hvordan fattige og mellominntektsland skal få økonomisk vekst basert på annen teknologi med lavere utslipp. Et konkret eksempel på dette er samarbeidet med Scatech der vi ser på mulighetene for å tilby indiske landsbyer solenergi. Målsettingen er å skalere opp dette. Da vil vi også kunne se på bruk av de finansieringsordningene som finnes innenfor klimaregimet.

Det norske skogprosjektet er det største vi driver med på dette området. Det har gitt oss stor internasjonal oppmerksomhet. Det er hovedgrunnen til at UNEP gir oss prisen ”Champion of the Earth”. Den har tidligere gått til folk som Gorbatsjov og Gore. Det at vi har lagt så mye penger på bordet i skogprosjektet har brakt FNs ulike organisasjoner og Verdensbanken sammen. Formålet med dette er å etablere noe nytt. Nemlig et system der penger utbetales med basis i oppnådde resultater. Til syvende og sist vil de fleste tiltak innenfor dette programmet være alternative utviklingstiltak

Vi har en ledende rolle i de internasjonale klimaforhandlingene gjennom vårt forslag til finansiering. Dette er det veldig viktig at dere er oppmerksomme på. Forslaget går ut på å ta to prosent av klimakvotene og auksjonere dem internasjonalt. Det vil være de rike landene som bidrar her, ettersom de bare er vi som kjøper kvoter. Det forslaget aleine vil skape rundt 20 mrd USD årlig til klimatilpasningstiltak. Det er altså, hvis vi får til dette, en pengestrøm av helt andre dimensjoner enn det vi ellers opererer med.

Konflikt har dere alle hørt meg snakke om mange ganger før, så la meg være kort. Det viktigste er selvsagt å unngå at konflikt bryter ut. Dernest å bidra til å løse konflikter når de har brutt ut. Her spiller Norge en aktiv rolle i mange områder. Statsbygging er det aller viktigste både med tanke på å unngå konflikt og for å komme ut av konflikt.

Jeg hørte at noen her hadde ment at meldingen legger for lite vekt på statsbygging. Når vi kanaliserer penger gjennom Verdensbanken og FN er det for å gjøre statsbyggingen lettere, fordi det da blir lettere for mottakerlandet enn om de skulle forholde seg til et titalls ulike kanaler. Statsbygging er et kjernepunkt i forhold til å løse både klimautfordringer og konflikt. Stadig større deler av norsk bistand går til land i konflikt.

Vi ser på å øke bistanden til Zimbabwe, selvsagt med det for øyet å unngå statssammenbrudd. Vi gir budsjettstøtte til Burundi. Ingen andre gjør det, med unntak av Nederland. Også dette gjør vi for å unngå at den spede spiren til stat skal bryte sammen.

Kapital er satt på dagsorden i meldinga fordi det er her de store pengestrømmene ligger. Dere har hørt meg si dette før; Migranter sender tre ganger så mye penger hjem til fattige land som samlet ODA. Vi risikerer at disse pengestrømmene reduseres drastisk som følge av finanskrisen.

En annen side av dette er at private investeringer er langt viktigere enn bistand. Men bistand kan bidra til at private investeringer kan gjøres på en bedre måte. Derfor er vi veldig opptatt av dette i land som Angola hvor ambassaden følger Hydros planer tett. Derfor har vi samarbeid med Yara overfor Malawi og Tanzania. Derfor samarbeider vi med Nortura om deres planer for kjøttproduksjon i Uganda.

Vi har imidlertid dreid vinklingen noe. Tidligere har vi på dette området kanskje vært for mye fokusert på små bedrifter. Realiteten er at det er noen få store aktører som står for nesten alle norske investeringer i utlandet. Jeg tror det er viktigere å få disse riktig enn å få alle norske bedrifter ut i verden.

Olje for utvikling er fortsatt vårt mest etterspurte bistandsprogram. Det er enormt mye å gjøre på det området.

Et annet sentralt felt er skatteparadisenes rolle i forhold til den store kapitalstrømmen ut av fattige land. Skatteparadisene er en kreftsvulst i dette systemet. Det gledelige er at mens vi for få år siden var ganske aleine om å si dette, er dette noe både den tyske og franske finansministeren snakker klart om nå. Det ligger sterke forslag på området inne i det amerikanske senatet. Det gjenstår å se hvor mye vi kan oppnå, men det skjer svært mye nå. Fokus på kapital er der fordi det er der de store pengene er. Bistandsmidlene kan bidra til at de store pengene blir brukt på en riktig måte.

La meg til slutt berøre noe mange av dere er opptatt av. Jeg vet at mange har spurt om hva som ligger i begreper som ”egeninteresse” og det at Norge skal fokusere på det vi er gode på. Jeg ser på det med egeninteresse som en måte å utvide plattformen å drive utvikling på. Vi vil stå mye mer solid dersom vi greier å hamre inn det budskapet til den norske befolkningen at dette gjør vi ikke bare for å hjelpe folk i Afrika og Asia, men også fordi en tryggere verden er i vår og våre barns egeninteresse. En verden med mindre krig, mindre sult, mindre terrorisme, færre naturkatastrofer, kort sagt en fredligere, rikere verden bestående av en global middelklasse, er også i vår interesse. Derfor må vi ikke gi slipp på tanken om at en global fellesinteresse og nasjonal egeninteresse går hånd i hånd.

Når vi sier at vi skal fokusere på områder der vi er gode, må vi være klare på at det skal være etterspørselsstyrt. Det er de landene vi samarbeider med som må definere hvor vi skal rette innsatsen. Det er samarbeidslandenes tiltro til at vi har noe å bidra med, som må være styrende. Hvis vi må ha et PR-firma til å reise rundt for å fortelle verden hvor gode vi er, så glem det.

Det er etterspørsel som skal være styrende. Det passer også inn i tanken om arbeidsdeling mellom givere der ikke alle skal gjøre alt over alt.

Takk!

 

Til toppen