Hva skal til for at Afghanistan kan styre seg selv?

Støre baserte sitt innlegg på et utdrag av følgende punkter
(må sjekkes mot fremføringen) 

• Det er viktig å ha en åpen debatt om dette temaet – samtidig som Norge er forpliktet til å delta i koalisjonen. Vårt og andre partneres sikkerhetsnærvær i landet ligger i et legitimt FN-ledet mandat. Norge er del av en allianse som skal hjelpe den nåværende afghanske regjeringen. Og uten sikkerhet får vi ingen økonomisk og politisk utvikling. 
• Den ideelle situasjonen vil være å ikke bli for lenge – men så lenge landets situasjon forblir såpass ustabil, må norske og andre lands soldater og bistandsarbeidere forbli i Afghanistan. Selv om det har blitt gjort store fremskritt – og vi befinner oss i en overgangsfase – så ser vi ingen annen utvei inntil landet blir sikkerhetsmessig selvhjulpent. 

***** 

• Det er en bred felles plattform for norsk Afghanistan-politikk både i Stortinget og regjeringen. Vi skal arbeide for å utnytte sivil og militær innsats på en måte som kommer afghanerne til gode. Dette står regjeringspartiene samlet om.
• Innsatsen i Afghanistan er et vanskelig område hvor norske beslutninger skal finne sin plass i et bredt bilde av internasjonale beslutninger og hvor vår evne til å påvirke er krevende.
• FNs sikkerhetsråd har ved gjentatte anledninger enstemmig omtalt Afghanistan som en trussel mot regional og internasjonal fred og sikkerhet. Som alliert bidrar Norge til at Nato yter sitt til FNs mandat. Vi har bygget ut den sivile innsatsen som Norge i lang tid har bidratt med, for å avhjelpe sivilbefolkningens lidelser fra borgerkrig og nød.

*****

• Afghanere må være de ledende aktører både når det gjelder egen sikkerhet og økonomisk og sosial utvikling. Stabilitet og fred i landet må sikres gjennom en bred politisk løsning som i størst mulig grad omfatter flere av gruppene som i dag plasseres i kategorien opprørere.
• Løsningen i Afghanistan ligger ikke bare i Afghanistan, den ligger også i regionen. Det blir ingen løsning i Afghanistan om ikke de regionale aktørene bidrar og tar ansvar. Her må vi og våre allierte presse på. FN har en sentral rolle her.
• Vi har et langsiktig perspektiv på våre bidrag i Afghanistan. Bærekraftig stabilitet og sikkerhet er avhengig av at sivilbefolkningen har tillit til lokale sikkerhetsstyrker og afghansk lederskap. Derfor vektlegges i Isafs nye strategi kapasitetsbygging og kunnskapsoverføring til de lokale sikkerhetsstyrkene.
• På sikt skal ansvaret for sikkerheten fullt ut overføres til afghanske sikkerhetsstyrker. Kursen er staket ut for en slik ansvarsoverføring. Kriteriene for når et område i Afghanistan er stabilt nok for å kunne overlates til lokale sikkerhetsstyrker, skal utarbeides til Kabul-konferansen i et tett samarbeid mellom afghanske myndigheter, Isaf og FN.

*****

• ·Den norske innsatsen vil i økende grad fokusere på kapasitetsbygging. Det er i og for seg ikke noe nytt. Norge har i flere år prioritert opplæring, rådgivning og veiledning i vårt arbeid overfor afghanske sikkerhetsstyrker og politi. I tråd med de føringer Nato og Isaf har lagt, vil både den norske militære innsatsen og innsatsen innen sivil sikkerhetssektor bli dreid ytterligere i retning av opplæring og veiledning.
• Vi arbeider målrettet for å lykkes med å bygge opp afghanske styrker og trene dem slik at de kan overta ansvar. Da vil vi etter hvert kunne trappe gradvis ned vårt nærvær. Jeg kan ikke gi noen tidslinje for det – men dette er et mål som både jeg, amerikanske og alle andre allierte myndigheter har.

*****

• Men vårt militære nærvær skal ikke vare lenger enn nødvendig. Norge handler ikke alene eller ensidig. Vi gikk inn med våre allierte, og vi vil trappe ned og avslutte det militære nærværet i en takt som er avstemt både med våre allierte og med afghanske myndigheter.
• I dag består den afghanske hæren av ca 112 000 og politiet av drøyt 100 000, og planen er at de til sammen skal bli på over 300 000. Jeg tror dette er mer enn stort nok, av flere årsaker. Det viktigste er å fokusere på kvaliteten på sikkerhetsstyrkene. At den afghanske hæren nå leder flertallet av operasjonene i Afghanistan, er et godt bevis på utviklingen. Men vi må være realistiske; det vil fortsatt ta tid før afghanerne ikke lenger trenger noen støtte fra Nato.
• Det internasjonale samfunn – så vel som afghanske styresmakter – står overfor mange utfordringer i tilknytning til kapasitetsbygging på sikkerhetsområdet. ”Drop-out” fra politiopplæringen er en av dem. Større fremdrift i kapasitetsbyggingen på sikkerhetssektoren i forhold til hva som skjer innen sosioøkonomisk utvikling og styresett, er en annen. Afghanerne ønsker å se at hverdagen blir bedre og at rettssikkerheten styrkes. Bedre sikkerhet er én faktor blant flere som man må lykkes med.
• Norges nærvær i Afghanistan skal bidra til sosial og økonomisk utvikling i landet og til stabilitet i regionen. Vårt sivile bidrag vil fortsette i mange år etter at vi har trukket oss ut militært.

*****

• Viktig poeng: Det er afghanerne selv som er ansvarlig for sin egen utvikling. Det internasjonale samfunn kan bare bistå og bidra så lenge afghanske myndigheter ønsker det.
• Det finnes ingen militær løsning alene på konflikten i Afghanistan. Og det må finnes en politisk løsning som også omfatter Taliban. Den må være afghansk forankret. På veien mot en politisk løsning vil det militære nærværet være påkrevd. Det stiller store krav til hvordan de militære styrkene opptrer; befolkningen må oppleve at det militære nærværet skaper trygghet. Isafs ledelse tar dette på alvor.
• Afghanske politiske forsonings- og reintegreringsprosesser blir avgjørende i tiden som kommer, slik dette ble fremhevet under den internasjonale Afghanistan-konferansen i London 28. januar i år og i mandatet til å forhandle med opprørerne som president Karzai fikk av den såkalte fredsjirgaen i begynnelsen av juni i år. Det er mitt håp at den første store internasjonale konferansen om Afghanistan som faktisk holdes i Afghanistan – den 20. juli, Kabul-konferansen – vil vise fremgang på veien til afghansk evne og vilje til å ivareta landets og folkets interesser.
• Vi som bidrar utenfra skal holde det afghanske lederskapet ansvarlig for bedre styresett, kamp mot korrupsjon, kamp mot narkotikavelde og ansvarlig for arbeid for forsoning mellom afghanere. Afghanistans myndighetsstrukturer er fortsatt i støpeskjeen, de er svake og preges av manglende kontroll og innflytelse, særlig ute i provinsene og distriktene.
• Det er tydelige tegn på økonomisk fremgang, men mange afghanere opplever at den økonomiske og sosiale uviklingen går for sakte.
• Den såkalte transisjonsprosessen som NATO og ISAF arbeider med for overføring av sikkerhetsansvar, har sin sivile side der det arbeides for fremgang med hensyn til styresett og utvikling. Begge sider er viktige, og det er viktig å opprettholde klar og god rollefordeling mellom sivil innsats og militær innsats. Vi kanaliserer støtte gjennom afghanske budsjetter og nasjonale programmer, slik at vi støtter opp om afghanske prioriteringer på en måte som er best mulig beskyttet mot korrupsjon.
• Parlamentsvalg vil etter planen finne sted 18. september i år. Det er viktig for valgets legitimitet og folkets oppslutning om demokratiet at reformer iverksettes før dette valget. Norge har stilt USD 3,7 millioner til rådighet for valget og vi vurderer ytterligere støtte, særlig til sivilt samfunn, deres monitorering og velgermobilisering.
• Ved den internasjonale Afghanistan-konferansen i slutten av januar ble afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn enige om et felles kart for veien videre. Fredsjirgaen viser tegn til at Afghanistan kan levere.

*****

Oppsummerende:

• Vi er i Afghanistan fordi verdenssamfunnet gjennom FN og FNs sikkerhetsråd mente at situasjonen i landet var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. De internasjonale militære styrkene ble sendt inn i Afghanistan med et klart FN-mandat. Verdenssamfunnet har gjennom en rekke FN-resolusjoner understreket viktigheten av at det internasjonale samfunn bidrar til sikkerhet og utvikling.
• Norge er i Afghanistan fordi de folkevalgt afghanske regjering vil ha internasjonalt nærvær i landet for å trygge landets sikkerhet. Dagens regjering og den politiske opposisjon i parlamentet ønsker en internasjonal militær og sivil tilstedeværelse. Det gjør også et klart flertall av det afghanske folket. 
• Vi er i Afghanistan fordi alternativet er at landet på nytt kastes ut i en ny konflikt som kan destabilisere hele regionen. Og vi er i Afghanistan fordi vi stiller oss solidarisk med våre Nato-allierte. Ved å hindre at Afghanistan igjen blir et fristed for internasjonal terrorisme, bidrar vi til å skape fred og stabilitet ute samtidig som vi bidrar til trygghet og sikkerhet her hjemme.
• Men Afghanistan er et av verdens fattigste land. Landet har vært preget av krig og konflikt i flere tiår. Statsinstitusjoner var nesten ikke-eksisterende. Vi ser positive fremskritt; demokratiske institusjoner, landet har fått en grunnlov, skoler, veier, brønner, sykehus bygges.
• Vårt mål om trygghet og utvikling i Afghanistan kan ikke vinnes militært alene. Men uten militær tilstedeværelse kan vi ikke skape sikkerhet for sivil fremgang. Derfor er det viktig at vi er til stede militært og at vi bidrar til å bygge opp de afghanske militære styrker. Vi har opprettholdt vårt militære engasjement i landet siden 2001. Men vi har de siste årene økt vårt sivile bidrag til 750 millioner kroner i året, til bl.a. helsestasjoner, skoler og infrastruktur. Dette har vi gjort, sammen med våre allierte, i erkjennelse av at utvikling krever koordinert militær og sivil innsats.
• Tre sentrale faktorer: For det første, vi må sørge for at alt vi gjør har et afghansk eierskap. For det andre, alle deler av det internasjonale samfunn må trekke i samme retning. For det tredje, sikkerhet og utvikling må være godt koordinert.