Norge, Russland og delelinjen (*)

Tirsdag 27. april 2010, kl 1300: Akershus slott i Oslo: I påsyn av statsminister Stoltenberg og president Medvedev undertegner utenriksminister Lavrov og jeg erklæringen som slår fast at Norge og Russland er blitt enige om delelinjen. Etter 40 års forhandlinger med oppturer og nedturer er vi i mål. Vi har hatt landegrense siden 1826, nå får vi – når avtalene er godkjent i parlamentene – en grense i havet og over havbunnen.

Ja, dette er historie, det var da også reflektert i avis og nyhetsoppslag dagen etter – landet rundt. Dagen etter det igjen tar andre nyheter over, de jages på mot nye saker, og denne saken forlater nyhetsspaltene og avisanalysene.

Men blant folk jeg møter henger saken igjen. Jeg har knapt jobbet med noen sak som har vekket slik oppmerksomhet. I butikken, på flyplassen, på vei til jobben; mennesker jeg ikke kjenner stopper opp og vil snakke om avtalen med Russland. Innkurven fyller seg opp med rapporter om interesse fra mange land, det er invitasjoner til seminarer og konferanser der mulighetene etter delelinjen settes i fokus. Harvard henvender seg og vil gjøre forhandlingsforløpet til et eksempel i undervisningen.

Sterkest var det på reisen i Nord-Norge, jeg besøkte Kirkenes, Tromsø og Bodø fra onsdag til fredag 28.-30. april. Her var det stor interesse for nyheten, men også noe mer. Hos folk i nord ble nyheten også møtt med noe jeg tolket som lettelse, det var som om en bør folk stilltiende hadde levd med, var blitt løftet bort. Nordpå har de levd tett på Russland – Sovjetunionen – og igjen Russland. De har hatt et syn på naboen i øst mer preget av direkte erfaringer, som frigjøringen av Finnmark i 1944, enn vi lenger sør. Det er de i nord som har banet veien i folk-til-folk kontaktene med Russland. Samtidig har tyngden av en stor nabo kjentes sterkere nettopp her – grensenært. Nærværet av en fraværende grense likeså.

Nå kommer grensen – og to spørsmål går igjen: Hva ledet til enigheten? Og hva vil enigheten føre til?

Det første spørsmålet skal det skrives historie om – og det skal fortelles. Det er for mye over fire tiår til en tabloid versjon eller en blogg skrevet i en kveldstime ved kjøkkenbenken. Men her er en oppsummering over noen krefter som virket i sluttspurten, det vil si i de siste årene. I Oslo snakket Lavrov og jeg om dette, og vi var enige om at tre forhold er viktige for å lykkes med innspurten i saker som denne:

For det første; at de to statene som forhandler er stabile, at regjeringene har god forankring og kan tenke langsiktig. Det var neppe slik i Russland på 1990-tallet. Men stabilitet har preget Russland de siste 5-10 årene, i alle fall når det gjelder evnen til å treffe vedtak og samle de ulike maktinteressene om en felles beslutning.

For det andre; at det knytter seg politisk og økonomisk interesse til en enighet. Begge deler er tilfelle i vår sak: politisk har vi interesse av en avtale, alle moderne stater bør ha ordnede grenser. Og økonomisk er det grunn til å tro at det vi har kalt omstridt område inneholder ressurser og at en grense åpner mulighet for å utnytte dem.

Og for det tredje: tillit. Det må være tillit mellom forhandlerne og mellom de politiske ansvarlige. De må ha tillit nok til å kunne se for seg en sluttløsning, tillit til å våge å tenke høyt om kompromisser. Denne tilliten har vært der de siste årene – mellom sjefsforhandlerne, mellom Lavrov og meg selv og mellom Statsministeren og hans motparter.

Summen av dette var at forholdene lå til rette. Muligheten var nå.

Hva vil så forandre seg med linjen? Et interessant spørsmål. Den første innskytelsen er: Selve linjen forandrer ikke noe i seg selv.

Men grensen vil avklare, og dermed åpne muligheter. Til nå har det vært enighet om ikke å drive økonomisk aktivitet i det omstridte området. Når grensen kommer kan hver stat bestemme om, når og hvordan man vil undersøke mulighetene for virksomhet, som letevirksomhet etter olje og gass. Vi må jobbe for at det skjer med behørig hensyn til det sårbare arktiske miljøet. Det gode samarbeidet om fiskeriene vil fortsette som før. Og skulle det finnes olje eller gassforekomster som strekker seg på begge sider av grensen, så inneholder avtalen detaljerte bestemmelser om hvordan en slik situasjon skal håndteres.

Summen av dette er en stimulans til større klarhet i forholdet mellom Norge og Russland – ”et problem er nå ryddet av veien”, sa president Medvedev i Oslo. Det er viktig for våre to land. Men det sender også et signal til resten av verden – om at de arktiske kyststatene Norge og Russland løser utestående spørsmål gjennom forhandlinger, som The Financial Times var inne på i sin leder sist fredag. Det rydder vei for at naboene Norge og Russland kan jobbe videre sammen om de viktige spørsmålene knyttet til både Arktis og Polhavet.

Russland vil fortsatt være en kompleks og til tider krevende nabo. Men jeg tror enigheten om delelinjen vil stimulere hele bredden av det norsk-russiske samarbeidet. Viljen til å ta fatt på dette var påtagelig blant alle de jeg møtte i Nord-Norge. Fra deltakerne på et veldig praktisk anlagt seminar i Kirkenes i regi av Centre for High North Logistics om de polare sjørutene, til møter med det nordnorske næringslivet, som fremmet en lang rekke ideer og prosjekter de ønsker å ta videre.

I sum er det en stimulanse til Nordområdesatsingen. Det ble bekreftet i møtet med det nye Nordområdeutvalget som nå er nedsatt for å gi sentrale myndigheter råd og forslag. Jeg møtte deltakerne under en samling ved Høgskolen i Bodø. Her er det samlet bred kompetanse om mange forhold knyttet til verdiskaping i nord. Sjefen for Sparebank1, Hans Olav Karde sa over forsiden av Nordlys: ”Nå er det opp til oss!” Hans budskap var at det nordnorske næringslivet må føre an, de kjenner regionen, ressursene og mulighetene best. Det er jeg enig i. Men aktørene i nord skal vite at Regjeringen vil tre støttende til. Og at vi vil trenge en mobilisering fra hele landet om vi virkelig vil løfte mulighetene i nord – i det som kan bli Norges mest spennende og vekstkraftige region.

Min utfordring til utvalget var å se etter nye måter å samarbeide på i nord, nye partnerskap mellom aktører i ulike fylker, mellom offentlige og private interesser, mellom norske og utenlandske partnere.

***** 

(*) Utdrag fra en tekst på Jonas Gahr Støres blogg.