Vår i Midtøsten

Dialog: Omveltningene i den arabiske verden kunne også gi rammer for en ny vår mellom palestinere og israelere. Vårt budskap er klart: gå til forhandlingsbordet!  

Vi er vitne til en folkereisning i den arabiske verden. Én fellesnevner er protest mot autoritære ledere, korrupsjon, dårlig styre, manglende respekt for menneskerettigheter og ikke minst dystre utsikter til arbeid og velferd for store, unge og utålmodige befolkningsgrupper.

Selv om det er forskjeller mellom utviklingen i ulike land, er ett sikkert: Regionen blir aldri som før. Ved alle politiske omveltninger ser vi en pendel som kan svinge kraftig den ene veien - som i Egypt da Mubarak ble tvunget til å gå - og så vende tilbake ved at de etablerte maktstrukturene fortsatt gjør seg gjeldende. Det er dette unge demonstranter fra Tahrirplassen nå frykter skal skje, når egyptere forbereder frie valg til høsten.

Palestinske og israelske ledere følger situasjonen og gjør seg sine vurderinger. Jeg møtte dem tidlig i januar. Den gang var den arabiske våren knapt å ane og partsinnleggene var velkjente. Så møtte jeg dem i mars, og da hadde endringene slått inn for fullt i deres analyser.

En demokratisk vår kunne ha vært et godt utgangspunkt for å søke gjennombrudd i forhandlingene mellom Israel og PLO. Men det motsatte ser ut til å skje; partene trekker seg tilbake og bekrefter sine mest etablerte posisjoner. Israel sier at de mangler en motpart og peker på all usikkerheten rundt dem. Palestinerne viser til at Israel utvider bosettingene og ikke viser forhandlingsvilje. President Abbas skifter fokus til å jobbe for å få verdenssamfunnet til å anerkjenne den palestinske staten under FNs generalforsamling i september.

Til det siste først: Jeg forstår ønsket om anerkjennelse, palestinerne har ventet lenge. En anerkjennelse er en kraftfull symbolsk handling. Vi ønsker at den i tillegg skal handle om realiteter, altså at staten er fullverdig etablert. Norge ser fram til å kunne anerkjenne Palestina som resultat av en tostatsløsning. Så lenge det finnes håp om en slik løsning, er dette veien vi vil følge. Men det er grunn til uro. Skulle Israel kategorisk avvise forhandlingssporet, må også vi revurdere vårt syn før FN møtes i september. Mange regjeringer i Europa er i samme situasjon.

Palestinerne kjemper en legitim kamp for å få en palestinsk stat anerkjent. Giverlandsgruppen AHLC, som Norge leder, konkluderte på sitt møte i april at de palestinske selvstyremyndighetene har gjennomført så omfattende reformer at de nå langt på vei kvalifiserer til å styre en stat. Vurderingen bygger blant annet på FN, Verdensbanken og IMFs syn på framgangen. Selvstyremyndighetene er med andre ord rede til å ta statsbærende ansvar.

Ett resultat av den arabiske våren er at det er tatt nye initiativ til palestinsk forsoning. Det er nødvendig. Splittelsen blokkerer for så mye, inkludert muligheten for president Abbas til å forhandle på vegne av alle palestinere. Men utfordringene er mange. Vi husker erfaringene fra samlingsregjeringen våren 2007 og det dramatiske bruddet som førte til at Hamas tok kontrollen over Gaza. Og vi husker USA og EUs avvisende holdning til president Abbas' forsoningsbestrebelser.

Nå er Fatah og Hamas enige om at det bør etableres en samlingsregjering av uavhengige personer som kan forberede valg. Norge vil vurdere en slik regjering om og når den kommer. Det er en klar forventning til enhver palestinsk regjering at den respekterer allerede inngåtte avtaler, herunder Oslo-avtalen, som fastslår anerkjennelse av Israel.

Det er slående å se forskjellen på de internasjonale reaksjonene på forsoningen i 2011 sammenlignet med 2007. Klimaet er mer åpent i dag, mer mottakelig. Kanskje er det en sideeffekt av forandringens vinder. Skepsisen til Hamas' charter og holdninger er ikke endret. Vi tar klar avstand til mye av innholdet og sier fra om det, slik vi gjorde til PLO gjennom 70- og 80-tallet før de gikk i direkte forhandlinger med Israel. Men dette handler ikke om Hamas, men om samlingsregjeringen, hva den står for og hvem den består av.

Det er lovende at ledere i Europa og USA vil avvente hva en forsoning består i og hva en regjering står for, før de feller en dom. EU hilser forsoningen velkommen. USA er åpent avventende. President Obamas klare understrekning av at en palestinsk stat må etableres innenfor 1967-grensene med åpning for landbytte, er viktig og et tydelig signal om at forhandlinger må komme i gang. Statsminister Netanyahus avvisning er ikke overraskende, men nedslående.

Fra norsk side holder vi fast ved vår kontaktpolitikk. Norske utsendinger møter alle representative grupperinger i regionen, inklusive Hamas. Vårt budskap til dem er like klart som utenriksminister Frydenlunds budskap til PLO på 70-tallet: Anerkjenn Israel. Og budskapet til palestinere og israelere samlet: Gå til forhandlingsbordet!