Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Debatt om Norges FN-politikk (*)

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 7. mars 2013

- I tråd med komiteens ønske har vi i lengre tid samarbeidet med andre likesinnede land om nettopp å øke allokeringen av midler til f.eks. FNs høykommissær for menneskerettigheter, og menneskerettighetsarbeid generelt. Vi har vært opptatt av å sette viktig tematiske saker på dagsordenen (…), ikke minst arbeidet for forsvar av menneskerettighetsforsvarere, sa utenriksministeren bl.a. debatten i Stortinget 7. mars.

(*) Sakene: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger (Innst. 200 S (2012-2013), jf. Meld. St. 33 (2011-2012)). Og: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Noregs deltaking i den 66. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av den 65. generalforsamlinga i FN (Innst. 32 S (2012-2013), jf. Meld. St. 19 (2011-2012)).

Sjekkes mot framføring

 

Utenriksminister Espen Barth Eide (hovedinnlegg):

La meg begynne med å takke komiteen for en meget god og samlende innstilling. Det er et område av norsk utenrikspolitikk som både tillegges stor vekt og der det er bred enighet, og det mener jeg er veldig viktig. Det er viktig å ta vare på den, og det er – med referanse til poenget fra representanten Høglund – viktig at et land som er opptatt av FN, som tror på FN, og som mener at FN bør styrkes, også tør å ta den kritiske debatten. Det vil være en misforstått måte å støtte opp om FN på, om man bare skulle bejuble det som går bra, uten å trekke fram det som går dårlig.

Så har jeg lyst til å si at jeg setter veldig stor pris på at det også i komiteens innstilling, som i meldingen, så tydelig reflekteres at Norge har en klar egeninteresse av FN, av folkeretten, av havretten, som det mest umiddelbare eksempel. Men det er jo kun ett av veldig mange områder der Norge lever godt på at vi har en ordnet internasjonal rettstilstand, og at vi styrker og investerer i den internasjonale rettstilstanden.

Det ble sagt at Norge var et lite land. Det er vi vel for så vidt fortsatt i befolkningsmessig sammenheng. Men vi er verdens 24. største økonomi, så hadde man hatt G25 istedenfor G20, hadde vi vært et klart medlem. Slik ses vi nok også på ute – som en energistormakt, en globalt engasjert aktør, en stor investor og et land som stiller opp for multilaterale løsninger. Så vi har både direkte og indirekte interesser – interesser som er våre, og interesser vi deler med andre. I det lys bør vi forstå FN.

FN er, som det ble sagt av komitélederen, uovertruffen på den normative arenaen. Rett og slett det faktum at 193 land, altså praktisk talt alle stater i verden, er medlem i FN, gir FN en tyngde som ingen andre kan sies å ha. Som normgiver er FN derfor særlig viktig. Det er også slik at FN gjennom årene har utviklet seg til å bli en stor operatør og en stor leverandør av tjenester. Også her vil jeg si meg enig i at det er forskjell på FNs effektivitet på disse to arenaene.

Jeg tror det er veldig viktig å merke seg at det den nåværende generalsekretæren, Ban Ki-moon, har lagt særlig stor vekt på – spesielt nå i hans andre periode – er utviklingen av partnerskap, der man istedenfor til stadighet å opprette enda flere organisasjoner, fond, programmer og særorganisasjoner, heller sørger for brede allianser mellom ulike FN-organisasjoner på den ene siden og andre organisasjoner og private initiativer på den andre, f.eks. på helsefeltet. Mye av grunnen til at man har kommet veldig langt i å levere på viktige deler av tusenårsmålene, er den evnen til å bygge brede allianser.

Kanskje det er noe her som peker framover for FN? Det er en viktig debatt å ta.

Så vil jeg si noen ord om spørsmålet knyttet til reform av ett av FNs to viktigste organer, altså FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet er jo av verdenssamfunnet gitt særlige fullmakter som ingen andre har, rett og slett en overnasjonal myndighet til å beslutte i spørsmål som krig og fred. Offensiv bruk av makt kan som kjent brukes i selvforsvar, og hvis det ikke brukes til selvforsvar, må det skje etter vedtak i FNs sikkerhetsråd. Derfor er det rådets legitimitet og effektivitet utrolig viktig.

Det er jo et broket bilde. Vi så så sent som i 2011 at Sikkerhetsrådet klarte å samle seg om viktige beslutninger, både i Elfenbenskysten og i Libya. Vi ser i disse dager at FNs sikkerhetsråd har klart å samle seg i stadig tydeligere budskap mot Nord-Korea. Det er svært viktig for verdensfreden at USA, Kina, Russland og de andre faste medlemmene nå har samme tilnærming til det som skjer rundt Nord-Koreas atomprogram. Der ser vi på mange måter at FNs sikkerhetsråd gjør det som er forventet av dem. Samtidig har vi – som flere har vært inne på – Syria, hvor man ikke klarer å samle seg. Som jeg var inne på i min utenrikspolitiske redegjørelse for kort tid siden, påhviler det de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet et særlig ansvar for å ta mer seriøst tak i den situasjonen. Det er ikke det samme som å si at vi, eller noen andre, har den endelige formelen. Men det at de er splittet, er et problem i seg selv.

Vi har solid erfaring som viser at regionale, lokale, nasjonale og internasjonale konflikter blir verre når Sikkerhetsrådet er splittet enn når Sikkerhetsrådet har et samlet standpunkt, enten det dreier seg om direkte innblanding eller ikke. Jeg må i den forbindelse også få lov til å si at vi har uttrykt vår avsky og fordømmelse over det faktum at det nå er flere FN-tjenestemenn som er kidnappet av deler av opposisjonen i Syria. Det er en helt uakseptabel framferd, og tjenestemennene må umiddelbart løslates. Det må være en særlig respekt for dem som stiller opp på vegne av verdenssamfunnet i slike situasjoner.

Det er av den grunn viktig at vi har en debatt om sammensetningen av FNs sikkerhetsråd og arbeidsmåtene i Sikkerhetsrådet. Det er helt riktig, som det er blitt sagt, at en grunnleggende reform av FNs sikkerhetsråd ikke er nært forestående. Det har vært diskutert langs stort sett de samme linjer i tiår etter tiår. Grunnen til at det ikke endrer seg, er – som det allerede tidligere i debatten er sagt – at vetomaktene også har veto mot endringer i sin egen status, og de går ikke i front for å dele den makten med flere, for å si det slik. Dette gjelder vetomakter i både øst og vest.

Samtidig trenger vi en prinsipiell diskusjon før vi går inn og plukker de enkeltland som eventuelt skal få vår støtte til å bli medlemmer. Den nåværende ordningen er en ordning som ble til i 1945, før røyken etter annen verdenskrig hadde lagt seg. Da ønsket de som ble de store seierherrene å lage en slags stormaktkonsert: Alle land er like, men noen land er likere enn andre. Noen land skulle da få både permanent sete og vetorett, mens vi andre litt mindre like skulle få være med etter et rotasjonsprinsipp. Dette stemte Norge for. Norges forhandlingsleder var da Trygve Lie, daværende utenriksminister. Han argumenterte for, og støttet opp om, den løsningen. Jeg mener det var riktig, gitt datidens maktforhold. Det var det beste man kunne få til da. Man hadde også ferske erfaringer fra det mislykkede Folkeforbundet i 1920- og 1930-årene med seg.

Spørsmålet er om man i det 21. århundre bare skal repetere den modellen ved å legge til et par nye land, eller om man skal gå mer grunnleggende til verks. Når vi snakker om en grunnleggende reform, er det rett og slett en invitasjon til en litt bredere diskusjon om det. Bør f.eks. Sikkerhetsrådet fange opp det forhold at etter 1945 har det utviklet seg sterke regionale sammenslutninger som knapt nok eksisterte, og knapt nok var påtenkt, i 1945? EU er ett eksempel, Den afrikanske union et annet, og også etter hvert det som vokste fram som ASEAN. Det er flere andre eksempler. Bør det være en direkte kobling mellom dem og Sikkerhetsrådet? Vi har ikke et endelig svar på det. Hvordan skal man sørge for at nye medlemsland framstår som representative for mer enn seg selv? Det må jo være argumentet for en endret sammensetning. Nettopp fordi vi tror vi har litt tid i den debatten, og fordi ingen forslag har fått tilslutning så langt, mener vi at Norge er et land som godt kan gå i front for å ta en slik diskusjon.

Så vil jeg understreke den vekten vi legger på FNs arbeid med menneskerettigheter. Jeg snakket en god del om det i redegjørelsen min. Jeg vil også understreke at FN og FNs menneskerettighetsråd og FNs høykommissær for menneskerettigheter naturligvis er helt sentrale institusjoner for det arbeidet. I tråd med komiteens ønske har vi i lengre tid samarbeidet med andre likesinnede land om nettopp å øke allokeringen av midler til f.eks. FNs høykommissær for menneskerettigheter, og menneskerettighetsarbeid generelt. Vi har vært opptatt av å sette viktig tematiske saker på dagsordenen i Menneskerettighetsrådet mens vi var der, ikke minst arbeidet for forsvar av menneskerettighetsforsvarere, altså beskyttelsen av dem som stiller opp for menneskerettigheter. Vi har også engasjert oss i landspesifikke situasjoner en rekke ganger.

Innenfor det brede feltet vil også jeg sterkt understreke det som skjer akkurat nå: Arbeidet med Kvinnekommisjonen – i det hele tatt arbeidet med likestilling og kvinners rettigheter – men også med minoriteter, ikke minst seksuelle minoriteters rettigheter. Her har verden gjennom FN gjort betydelige framskritt, men vi står nå i en situasjon hvor vi ser trusler fra gamle og fra nye hold. Norge ønsker rett og slett å være i front i arbeidet med å møte den negative utviklingen og holde oss på et positivt spor. Derfor er dette en tematikk som vil stå veldig sentralt innenfor det brede arbeidet med rettigheter som vi ønsker å stå i spissen for.

 

Replikker:

Morten Høglund (FrP):

Når det gjelder sikkerhetsrådsreform og sammensetning av Sikkerhetsrådet, gir utenriksministeren en god beskrivelse. Det er ikke vanskelig å slutte seg til begrunnelsen for at en slik grunnleggende debatt er riktig og nødvendig, også tidsmessig. Men er det korrekt bruk av politisk energi å kaste seg inn i det? Utenriksministeren har vært vert i Oslo nylig for en konferanse om å få slutt på atomvåpen, og ære være han for det. Burde ikke kraften legges inn på slike tematiske områder, istedenfor på noe som egner seg bedre på et studentseminar?

 

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Spørsmålet er godt, og jeg vil si det slik at det ville være helt feil bruk av tid, om dette var det vi brukte all energien på. Tvert imot er det en rekke mer akutte og umiddelbare utfordringer, herunder FN-systemets arbeidsmetodikk og evne til å levere som en helhet og samordne innsatsen, som er minst like viktig her og nå. Mitt poeng var at nettopp fordi vi nå har en viss tid på oss – fordi det ikke er en debatt som ser ut til å komme fram til et mål i nær framtid – bør den debatten føres. Jeg konstaterer at svært mange av de framvoksende maktene etterspør den debatten. Vi kan vel i og for seg leve med den sammensetningen som er nå, men det er en rekke land som nå blir stadig viktigere på den globale arenaen, som krever at den debatten tas. Det må vi forholde oss til, fordi vi forventer også at de landene tar et medansvar for det internasjonale systemet, økonomisk og politisk. Da kan ikke vi bare avvise den debatten, vi må ha et reelt standpunkt i den.

 

Karin S. Woldseth (FrP):

Jeg vil gjerne innom det som både utenriksministeren og komitélederen snakket om, nemlig dette med disse uhellige, eller nye, alliansene som vi til stadighet ser. Det er kvinnedag i morgen – den skal jeg feire i Paris, og også i Europarådet har vi lagt merke til dette. Man var to stemmer fra at Europarådet fordømte kvinners rett til selvbestemt abort. Jeg lurer på hva utenriksministeren tenker seg – eller hvilke grep, eller muligheter, vi har – for å bryte opp disse alliansene og være på vakt, så vi ikke får noen dramatiske vedtak.

 

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg takker for et viktig spørsmål. Først vil jeg si at det første vi må gjøre, er å sørge for å holde orden i eget hus, slik at det ikke stilles spørsmål ved den abortloven vi har her i Norge. Det mener jeg er et viktig innenrikspolitisk tema med utenrikspolitiske dimensjoner. For om det skulle skje, tror jeg det ville glede nettopp de uhellige alliansene vi snakket om, så her oppfordrer jeg alle til å tenke seg godt om. Når det gjelder alliansene der ute, vil jeg si to ting om det. Det som er alarmerende og alvorlig, er at de er tydelige, de er organiserte, og de trekker i feil retning. Det som er positivt, er at de forsøker å bruke de institusjonene vi har laget for å snakke om nettopp denne typen spørsmål. Det er bedre at de tar spørsmålene til enten Europarådet eller FN enn at de bare gjør det på egen hånd, for da får vi også en arena. Det viser betydningen til FN og det multilaterale systemet og tilsvarende regionale organisasjoner for den internasjonale normative diskusjonen, og sånn sett er det bra at det er der den debatten føres.

 

Ine M. Eriksen Søreide (H):

Jeg hadde gleden av å være delegat på FNs generalforsamling høsten 2009. Det var et veldig lærerikt og godt opphold. En av de problemstillingene som ble løftet flere ganger i møtene vi hadde der, var – ikke bare konkurransen FN møter fra andre land og andre organisasjoner, men også – den interne konkurransen mellom FN-organisasjoner. Det var spesielt ett tema som gikk igjen ofte, og det var at UNDP etter hvert har blitt såpass stor at den spiser seg inn på andre organisasjoners enemerker. Dermed er det også vanskelig å få koordinert innsatsen godt nok. Jeg vil gjerne at utenriksministeren skal si litt om hva Norge tenker om konkurransen mellom de ulike organisasjonene. Én problemstilling er at mange land opplever at det plutselig er veldig mange FN-aktører på bakken i et gitt land, og at det er vanskelig å koordinere innsatsen dem imellom. Men dersom det i tillegg er slik at enkelte FN-aktører spiser seg inn på områdene til de andre, og at man dermed dupliserer kapasiteten mange steder, er det en ineffektiv måte å drive en så viktig organisasjon på.

 

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Igjen, dette er en meget viktig problemstilling. Nå skal også jeg vokte meg vel for å spise meg inn på utviklingsministerens område, siden utviklingsministeren er til stede i salen og sikkert mener mye om dette. Men jeg vil si helt generelt at Norge i mange år har stått veldig sentralt i arbeidet for et FN «delivering as one» – integrerte operasjoner innenfor fredsbevarende arbeid – og på en rekke andre områder fokusert på hvordan FN-organisasjonene må virke bedre sammen. Det går ut på å prioritere og sette klare mål, og på at man ikke begynner med å legge til grunn hva de forskjellige organisasjonene kan, og har lyst til å gjøre, men hva man i en bestemt landsituasjon eller region trenger å gjøre, og så allokere oppgavene etter det. Det er ikke enkelt, og generalsekretæren har begrensede fullmakter til å løse den problemstillingen, fordi så mye av ressursene styres direkte til organisasjoner. Forskjellige land har forskjellige favorittorganisasjoner, som da får – skal vi si – en heiagjeng utenfor som støtter opp om at akkurat de skal gjøre akkurat det. Jeg mener at en av de viktigste reformagendaene som gir mening her og nå, er å fortsette arbeidet for ett FN.

 

Ine M. Eriksen Søreide (H):

Jeg vil allikevel fortsette litt i det samme sporet, men i en litt annen sammenheng: En av instansene som var på høring i komiteen, Human Rights House Foundation, rettet relativt skarp kritikk mot UNDP fordi organisasjonen blir for tett knyttet til myndighetene i de landene den opererer i. Det betyr at den lar være å ta opp menneskerettigheter i særlig grad. Man nevnte Kaukasus spesielt, der UNDP har vært for nær autorative regimer i mange land, og dermed lar være å løfte fram en av de søylene som FN-arbeidet bygger på, nemlig menneskerettigheter. Hvilke føringer og diskusjoner legger Norge vekt på i dialogen med UNDP og andre, for å hindre at den type ting skjer?

 

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Det er et kjent fenomen. Når en FN-organisasjon, enten det er UNDP eller FN representert på en annen måte, jobber tett med et lands myndigheter, kan det føre til at man får til reell framgang. Man samarbeider om menneskerettighetsspørsmål og rettighetsspørsmål generelt, og man føler på en måte at man har medeierskap til den relative framgangen. Det gjør at man avstår fra kritikk av de åpenbare svakheter som er der. Dette har vært drøftet og diskutert en rekke ganger – hvordan kan man sørge for at man er både en partner på innsiden og en kritiker litt fra utsiden, i samme situasjon. Det kan man gjøre f.eks. ved å dele på rollene, og ved en høyere grad av bevissthet. Jeg vil bekrefte at dette er en problemstilling vi er opptatt av, og som er reell. Norges syn er at man ikke skal gå av veien for å si fra om kritiske forhold knyttet til menneskerettighetene. Vi ønsker, som vi snart får høre, å vri mer av bistanden til å følge opp konkrete menneskerettighetsframganger, og straffe det motsatte. Det er et pågående arbeid å finne balansen.

 

Hans Olav Syversen (KrF):

Når det gjelder FN-reform og Sikkerhetsrådet, konkluderer jeg med at utenriksministeren ønsker en bedre representativitet, men er åpen for hvordan det eventuelt skal skje – så det lar jeg ligge. Men utenriksministeren var inne på den svært beklagelige situasjonen vi nå har i Syria, også for dem som driver humanitær innsats. Vi ser vel egentlig at det er større og større fare for at de som ikke er villig til å respektere humanitærretten, får større spillerom, eller tar seg et større spillerom. Det er utrolig negativt for sivilbefolkningen i de ulike områdene. Min utfordring til utenriksministeren er rett og slett: Hvordan ser han på den utviklingen vi nå er vitne til?

 

Utenriksminister Espen Barth Eide:

Den utviklingen ser jeg på med aller dypeste alvor. Det er akkurat slik det er: Vi ser nå en ytterligere forverring i oppførselen fra Assad-regimets side, naturligvis, men også fra store deler av opprørsbevegelsens side. Direkte angrep på helsearbeidere og annet humanitært personell, og målrettet skyting mot sykehus og ambulanser f.eks., er en meget alvorlig situasjon. I nært samarbeid med Den internasjonale Røde Kors-komiteen fokuserer vi spesielt på det og har et arbeid sammen med land som står de ulike partene enda nærmere enn vi kanskje gjør, for å minne om de forpliktelser og de mulige straffesanksjoner som i fremtiden kan følge av at man ikke forholder seg til humanitærretten. I vår dialog med den syriske opposisjonen minner vi om at de må gå foran med et godt eksempel. De skal bygge legitimitet i sitt arbeid for å få et nytt styre i Syria. Da må de også være opptatt av disse tingene selv. Det er meget alvorlig. Vi er meget engasjert.

 ***

 

Utenriksminister Espen Barth (sluttinnlegg a):

Jeg har lyst til først igjen å takke for en veldig god debatt, som vi tar med oss videre. Det har vært veldig mange riktige og gode poenger. Det er godt å ha med seg når vi skal ut og føre en enda tydeligere og sterkere FN-politikk og i den alliansebyggingen som er nødvendig i en kraftig forandret verden. Jeg har lyst til å minne om da FN ble til, under annen verdenskrig. Konferansene som førte fram til den endelige San Francisco-konferansen, løp parallelt med at man forsøkte å vinne annen verdenskrig. United Nations-begrepet ble først brukt som et av navnene på det vi kjente som de allierte, og som etter hvert gled over i å bli navnet på den nye organisasjonen. Gledelig nok ble også etter noen år de gamle aksemaktene, som da var reformert, med i organisasjonen.

Da var det ett hovedpoeng for FN, et klart og tydelig overordnet hovedpoeng som trumpet alle andre målsettinger, og det var å hindre krig mellom stater. Det var det man laget FN for. Så kom det etter hvert en viktig utviklingsagenda, så kom det en viktig menneskerettighetsagenda, men det var derfor man satte sammen FN. Hvis det er målestokken, så har FN vært en dundrende suksess, for det er praktisk talt ingen kriger mellom stater i verden i moderne tid. Mange av de kriger som er, har faktisk skjedd med mandat fra FN, og er da i en litt annen kategori.

Derimot har konfliktene flyttet seg fra mellomstatlige- til det internstatlige rommet, og veldig mange av de konfliktene FN fikk streve med, både etter annen verdenskrig og etter at den kalde krigen tok slutt, var nettopp mellomstatlige konflikter. Der har utviklingen gått til det bedre. Kypros-operasjonen er fra 1964 – det er det samme året som jeg ble født. Det er ingen alder for et menneske, men det er en ganske høy alder for en fredsbevarende operasjon. Men det har skjedd veldig mye siden den gang med tanke på det man har fått til i Sierra Leone, Liberia, Mosambik og en rekke andre steder hvor man har vært med i en transformasjon. Det er det man skal lære av og bli bedre på.

Så har jeg lyst til å si et ord når det gjelder sikkerhetsrådsreform. Det kommer vi mer tilbake til i debatten, men poenget er altså, for å ta et stikkord: kort tid. Man leter etter et afrikansk medlem. Bør det være et enkeltland, eller skal man tenke seg at det er direkte eller indirekte Den afrikanske union. Det er den type tenkning vi trenger å ha.

Mitt sluttpoeng er at for å være en god spiller i FN-systemet for å bidra til å drive FN videre, må vi være konsistente hjemme. Land trenger å ha en helhetlig, gjennomtenkt og strategisk FN-politikk, og politikken vår må henge sammen. Et veldig viktig poeng for både utviklingsministeren og meg er å sørge for at Norge har konsistente, gjenkjennbare synspunkter i alle de organer vi møtes, og det går ikke minst på grunnleggende normer og respekten for menneskerettighetene.

***

 

Utenriksminister Espen Barth Eide (sluttinnlegg b):

Debatten var vel egentlig i ferd med å bli avsluttet, så jeg skal ikke introdusere noe nytt tema. Jeg vil bare litt i lys av det vi hørte fra Steinar Reiten, si at det vi har oppnådd i Norge med tanke på abortlov og reproduktiv helse – kvinners rettigheter til å bestemme over egen kropp – er en veldig viktig del av den kapitalen vi tar med oss ut i verden, og vi jobber for de samme tingene internasjonalt. Hvis jeg skulle tolke det innlegget som en antydning om at vi vil gå i motsatt retning, vil jeg bare understreke at det ikke bare er mitt parti og de andre partiene i denne regjeringen mot det, men at det også ville være ganske alvorlig i forhold til den autoriteten Norge kan bruke internasjonalt. Da ville vi henge oss på en negativ internasjonal trend, hvor vi ser at flere land går i feil retning. Hvis poenget var at vi skal legge til rette for å redde liv, er en viktig måte å gjøre det på å bedre kvinners mødrehelse, barns helse og sørge for trygge fødsler. Det er en ganske viktig del av den jobben vi gjør, men det er også retten til å bestemme over egen kropp. Jeg håper ikke det er et signal om at Norge nå skal gå i motsatt i retning.

***

 

Utenriksminister Espen Barth Eide (sluttinnlegg c):

Jeg vil understreke, som også utviklingsministeren nå sa, at det naturligvis ikke er slik at vi pålegger andre land en norsk abortlovgivning. Det har vi heller ingen instrumenter for. Det er heller ikke slik at vi bare vil samarbeide med de landene som løser disse spørsmålene akkurat som vi gjør. Men det vi har gjort, og ønsker å fortsette å gjøre – som jeg håper at Norge alltid vil gå i spissen for – er å ta denne utviklingen videre i riktig retning. Det som vi begge nå har påpekt, er at hvis Norge, av alle land, nå skulle stramme inn på abortlovgivningen, kan det, i tillegg til alle de innenrikspolitiske reaksjonene det ville føre til, ha en betydelig utenrikspolitisk nedside, for det vil sende signaler om at også vi er nå på den galeien som drar en rekke opparbeidede rettigheter i feil retning. Vi kommer til å samarbeide bredt. Vi har toleranse for flere syn. Vi kommer også til å fortsette her hjemme å samarbeide med folk om det vi er enige om, selv om vi er uenige om andre ting. Men en utvikling i motsatt retning vil definitivt bli lagt merke til, og ikke på en positiv måte. For min del har ikke jeg tenkt å si mer i denne debatten. Jeg har bare lyst til å avslutte med å si at det dette også illustrerer på en god måte, er at også FN er en arena for normative spørsmål. De normative spørsmålene kan av og til reflektere de normative debattene vi har hjemme i hvert enkelt land. Det er bra vi har en internasjonal arena, for vi snakker her om spørsmål som ikke bare angår innbyggerne i ett enkelt land, men menneskeheten som fellesskap. Da må vi snakke om det i Stortinget, vi må snakke om det i FNs generalforsamling, og vi må snakke sammen om det der det hører hjemme. Så har jeg lyst til å bruke anledningen til å takke Morten Høglund for veldig godt samarbeid, siden dette, slik jeg skjønner, er Høglunds siste debatt i Stortinget i perioden og derved på Stortinget. Det har vært et veldig godt samarbeid, og jeg setter pris på det vi har gjort og sikkert også kommer til å gjøre i framtiden.

***

For alle de øvrige innlegg: http://www.stortinget.no/

 

Til toppen