Høringssvar fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Dato: 14.02.2019

JUSTIS- OG BEREDSKAPSDEPARTEMENTET

Postboks 8005 Dep.

0030 OSLO

Deres ref:

Vår ref:

2018/58107-7

Arkivkode:

008

Dato:

13.02.2019

Høringsuttalelse - endringer i vergemålsloven mv. (personer uten samtykkekompetanse, særskilt forvaltning av midler, klage- og begjæringsrett i saker om vergen mv.)

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (direktoratet) viser til Justis- og beredskapsdepartementets brev av 14. november 2018, hvor departementet sender forslag til endringer i vergemålsloven mv. på høring.

Direktoratet mener lovendringsforslagene er godt begrunnet. I høringsuttalelsen har vi kommentarer til endringsforslagene som gjelder styrking av selvbestemmelsesretten til voksne under vergemål og mindreåriges rett til medbestemmelse. I tillegg ønsker vi innledningsvis å benytte muligheten til å løfte noen overordnede synspunkter knyttet til vergemålsloven i noen generelle kommentarer.

Generelle kommentarer

Direktoratet ser, i vår rolle som fagdirektorat på likestillingsfeltet, at selvbestemmelsesretten og dermed rettsikkerheten til voksne personer under vergemål, ikke alltid blir godt nok ivaretatt.

Gitt utfordringene på feltet er vi bekymret for at de foreslåtte endringene ikke er nok til å oppnå målene om å ivareta den enkeltes selvbestemmelse og rettsikkerhet. Vi vil derfor reise noen forslag som muligens i enda større grad kan bidra til å ivareta formålet om å sikre personers rettsikkerhet og selvbestemmelse, i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Et slikt forslag er å endre formuleringen om å «ivareta interessene» til den som er under vergemål i vergemålsloven § 31 til «beskytte selvbestemmelsesretten» til voksne som er under vergemål. Vi mener dette er en viktig presisering fordi «interesser» i praksis ofte ikke blir tolket i samsvar med personens egne preferanser, vilje og ønsker, men ut ifra hva verge- og vergemålsmyndighetene selv synes er det mest fornuftige, og at den vergetrengendes interesser derfor må vike for andres interesser. Presiseringen er også viktig for å få ryddet opp i de ulike oppfatningene/tolkningene knyttet til praktiseringen av vergemålsloven når det gjelder vergens mandat og vil tydeliggjøre målet om en moderne vergemålsordning som en hjelpeordning som støtter opp under personers vilje, preferanser og personlige integritet. En slik formulering vil være bedre i tråd med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og Norges presisering av at fratakelse av selvbestemmelse skal være unntaket fra hovedregelen.

I forlengelsen av dette foreslår vi også at «verge» endres til «beslutningsrådgiver» eller «beslutningsstøtter» når det gjelder voksne personer under vergemål. Disse begrepene får tydeligere fram at vergen ikke skal overstyre personen som er under vergemål, men må holde seg til det minste middels prinsipp og dermed personens reelle vilje (selvbestemmelse) så langt dette lar seg gjøre (se ytterligere kommentarer til forståelsen av personens reelle vilje nedenfor).

For å sikre at rettsikkerheten til voksne personer som trenger hjelp til å ta beslutninger blir ivaretatt, utfører vergene et viktig samfunnsoppdrag. Det er avgjørende at verger har god rolleforståelse og innsikt i hva vergeoppdraget faktisk handler om. Nødvendig opplæring og godgjøring for vergeoppdraget er derfor viktige faktorer både for å fremme rekrutering av kompetente verger og for å anerkjenne den viktige oppgaven og ansvaret vergene faktisk har. Vi mener de økonomiske merkostnadene disse tiltakene krever, er nødvendige for å ivareta rettsikkerheten til voksne personer under vergemål.


Direktoratet ser, i vår rolle som sentralmyndighet for Haagkonvensjon av 19. oktober 1996 nr. 26 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996), at det er en gruppe med mindreårige som det er uklart om faller innenfor eller utenfor regelverket om oppnevning av verge. Dette gjelder barn som blir etterlatt i Norge av sine foreldre. Det er her tale om barn som kommer til Norge uten sine foreldre, men uten å være asylsøkere, og som ikke blir ivaretatt av andre. Videre gjelder det barn som enten har bodd eller oppholdt seg i Norge sammen med sine foreldre, men hvor foreldrene reiser ut av Norge uten å ta barnet med seg. I disse sakene vil barneverntjenesten, midlertidig, ivareta omsorgen for barna. Barna vil imidlertid være uten en verge i Norge som kan ivareta de oppgaver som vanligvis tilligger foreldreansvaret.

Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 vil i disse sakene opprette kontakt med myndighetene i landet hvor foreldrene oppholder seg for å få til en løsning med at barnet gjenforenes med sine foreldre. Dersom barnet har vanlig bosted i et annet land vil sentralmyndigheten kontakte det landets myndigheter for å få til en løsning med at myndighetene i bostedslandet treffer de nødvendige beskyttelsestiltak.

Situasjonene beskrevet over gjelder kun et fåtall av saker, men kan være krevende. Det kan av ulike grunner ta lang tid før barnet gjenforenes med foreldrene eller før den andre staten treffer de nødvendige beskyttelsestiltak. I noen saker har det gått over ett år uten at man har fått til noen løsning. I disse sakene vil barnet kunne ha behov for en verge. Vergemålsloven § 16 er imidlertid noe uklar i disse tilfellene. Det framgår av forarbeidene til § 16 at «uten fungerende verge» for eksempel kan være tilfellet hvis begge foreldrene er døde, forsvunnet eller er mindreårige. I sakene vi har beskrevet over vil foreldrene være kjent samtidig som de ikke er i landet og derfor vanskelig kan ivareta barnets rettigheter. Direktoratet anbefaler derfor at det tydeliggjøres hva som ligger i begrepet «uten fungerende verge», herunder om bestemmelsen omfatter situasjoner som beskrevet over.

Direktoratet foreslår forøvrig at begrepet «mindreårig» i vergemålsloven gjennomgående endres og erstattes med «barn», i samsvar med både barneloven og barnevernloven.

Kommentarer til vergemålsloven §§ 20 og 33

Direktoratet støtter forslag til endringer i vergemålsloven § 20 andre ledd og § 33 andre ledd.

For at regelen i forslaget til § 20 andre ledd skal få ønsket effekt, mener vi det er nødvendig med utfyllende retningslinjer for hvordan den som skal avgjøre opprettelse av vergemålet skal gå frem for å klargjøre hva som er personens reelle vilje når det gjelder selve vergemålet, vergemandatet og hvem som skal være verge, og uavhengig av om personen har samtykkekompetanse eller ikke. Vi mener også at det bør presiseres i selve lovbestemmelsen at personens selvbestemmelse/vilje (uavhengig av om han eller hun har samtykkekompetanse) gjelder, også når det gjelder omfang og hvem som skal være verge.

Særlig om «kartlegging av personens vilje»

Flere steder i forslaget legges det opp til at fylkesmannen skal «kartlegge personens vilje». Slik kartlegging er et godt utgangspunkt, men kan medføre en del praktiske utfordringer, og krever omfattende opplæring av saksbehandlere. Mange som har fått oppnevnt verge, eller som det vurderes å opprette vergemål for, vil ikke uten videre være i stand til å gi uttrykk for egen vilje. For å kunne avgjøre hva som er personenes vilje, vil fylkesmannen også kunne ha behov for å innhente informasjon fra personens nære omgangskrets. Kartleggingen krever bevissthet rundt hva selvbestemmelse faktisk betyr og kunnskap om hvordan man snakker med personer som kan ha vanskeligheter med å gi uttrykk for egen vilje.

For å ivareta retten til selvbestemmelse når noen ikke har mulighet til å uttrykke sin mening, mener vi det er helt avgjørende at avgjørelser utledes på grunnlag av personens generelle interesser, identitet og personlighet. Vi foreslår at det presiseres i retningslinjer at det er dette som ligger i forståelsen av «personens reelle vilje». Denne forståelsen må også være en del av den opplæringen alle verger bør få.

Det er av stor betydning at vergen kjenner personenes egne preferanser når det gjelder hvilke tjenester personen vil søke om, hvordan eiendeler skal forvaltes, og for å kunne gi personen gode råd om økonomi. For noen personer som er underlagt vergemål, vil beslutninger og råd være knyttet til et livsløpsperspektiv. Da er det særlig viktig at den som skal utføre vergeoppdraget kjenner personen det gjelder slik at personens selvbestemmelse blir ivaretatt.

Når det gjelder forslaget til endringer i § 33, mener vi det bør presiseres i første ledd at utgangspunktet for beslutninger alltid skal være personens egen vilje og råderett.

Bestemmelsen i § 48 og § 95 gjelder også samtykkekompetanse. Departementet bør derfor vurdere å endre bestemmelsene slik at de får samme formulering som §§ 20 og 33.

Kommentarer til vergemålsloven § 59

Direktoratet er enige i at en hovedregel om samtale med personen det vurderes å opprette vergemål for vil styrke grunnlaget for fylkesmannens vurdering av om personen forstår hva et samtykke til vergemålet vil innebære. Når forslaget likevel åpner opp for unntak basert på skjønnsmessige vurderinger av «umulig eller formålsløst», mener vi det er risiko for at de ikke blir gjennomført samtale med personer man er usikker på om er i stand til å ha en slik samtale. Vi foreslår derfor en regel som sier at fylkesmannen skal gjennomføre en samtale med alle som det vurderes å opprette vergemål for. «Samtale» må i denne sammenheng gis en vid betydning og omfatte andre uttrykksmåter enn talespråk Det må i tillegg legges opp til at «samtalen» kan gjennomføres med bistand fra personer som kjenner den det vurderes å opprette vergemål for godt. Økt rettsikkerhet i form av obligatorisk samtale med alle vil naturligvis kreve økte ressurser og ha økonomiske konsekvenser.

Kommentarer til vergemålsloven § 95

Direktoratet mener det er positivt at giver kan bestemme at en gave skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte også etter at gaven er gitt, og ikke som nå, at alternativ forvaltning må være bestemt «seneste ved gavens oppfyllelse».

Hvis det åpnes opp for å kunne bestemme alternativ forvaltning også etter at gaven er gitt, mener vi det høres fornuftig ut å fastsettes en tidsfrist, på for eksempel to år, for i størst mulig grad forhindre at det oppstår tvilsspørsmål om hvor mye av gaven fra en giver som er i behold.

Kommentarer til vergemålsloven § 29

Direktoratet er positive til at det nå er foreslått en formell klageadgang for den som har fått oppnevnt verge for seg etter § 29, annet ledd første punktum. Det er positivt at denne retten ikke skal forstås slik at personen må være i stand til å fremsette begjæringen på egen hånd. Det er i denne sammenheng viktig at det i praksis legges til rette for at personer som ikke er i stand til å fremsette klagen skriftlig får anledning til å fremme klagen på egnet måte. Ellers er det mange som i realiteten ikke får en klagerett grunnet manglende mulighet til å bruke klageretten sin.

Vi er også enig i at klageretten bør utvides til å omfatte enkeltes nærstående. Mange som har verge vil ikke selv være i stand til å fremsette klage, og kanskje heller ikke til å oppfatte at det kan være behov for å klage på vergen. Dette kan eksempelvis være tilfelle ved økonomiske overgrep. Da vil det være en viktig rettsikkerhetsgaranti at enkelte nærstående kan bringe saken inn til vergemålsmyndigheten for vurdering. Dette er personer man må anta kjenner personen best, og som dermed også vil kunne vurdere om forholdet er noe personen selv ville ha klaget på dersom vedkommende var i stand til det.

Når klageretten utvides, må fylkesmannen regne med å få flere klager, også i tilfeller hvor den som er under vergemål er fornøyd med vergen. En utvidelse av klageretten som foreslås vi derfor innebære økt ressursbruk hos fylkesmannen.

Kommentarer til vergemålsloven § 17
Direktoratet mener det er positivt at aldersgrensen i vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum endres i samsvar med aldersgrensen i barnevernloven § 6-3 første ledd og barneloven § 31 annet ledd. Direktoratet er imidlertid av den oppfatning at bestemmelsen, på linje med de nevnte bestemmelser, også bør inneholde at barnet skal gis informasjon om saksforholdet og at informasjonen skal være tilstrekkelig og tilpasset barnets alder og modenhet. Videre bør det også tas med at det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet.

Regelen kan være i samsvar med utlendingsloven § 98 e.

«Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før representanten treffer avgjørelse i sak som vedrører barnet. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.»

I kommentarene til § 17 omtales det at en beslutning ikke blir ugyldig selv om en mindreårig ikke er hørt eller hans eller hennes mening ikke er tillagt vekt i samsvar med alder og modenhet. Videre nevnes det at en mindreårig som er uenig i vergens avgjørelse, kan bringe avgjørelsen inn for fylkesmannen, jf. bestemmelsens siste ledd. Direktoratet vil i den forbindelse understreke viktigheten av at den mindreårige, ved oppnevning av verge, gjøres kjent med denne klagemuligheten slik at den blir reell. Direktoratet foreslår derfor at det inntas en bestemmelse i § 17 siste ledd som nytt siste punktum, alternativt som et nytt siste punktum i § 16, at fylkesmannen ved oppnevning av verge for en mindreårig skal informere den mindreårige om denne klagemuligheten.

Kommentarer til vergemålsloven § 19
Direktoratet mener at det er viktig at også § 19 er i samsvar med barnevernloven, barneloven og FNs barnekonvensjon, hvor det vektlegges at barnet har en rett til å bli hørt og at deres mening skal bli vektlagt. Direktoratet er av den oppfatning at bestemmelsen bør inneholde at barnet skal gis tilstrekkelig og tilpasset informasjon, slik at det har grunnlag for å ha en mening. Videre bør det også tas med at det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet.

Direktoratet er enig i at det ikke er hensiktsmessig med en regel hvor retten har en plikt til å høre et barn ned til 7 år i sakene som reguleres av § 19. Samtidig kan det også være risiko ved å ikke ha en aldersgrense. Det vil da være opp til den enkelte dommers skjønn å vurdere om barnet skal bli hørt uansett alder. En avgjørelse om å frata den ene forelderen vergerollen kan være en avgjørelse som har stor betydning for den mindreårige og det vil da også være av stor betydning å bli hørt.

Direktoratet foreslår at det tas med en bestemmelse om at det i avgjørelsen skal fremgå hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt og også en begrunnelse dersom barnet ikke er hørt eller meningen ikke er vektlagt. Det vises i den forbindelse til barnevernloven § 6-3 a.

Med hilsen

Ingvild Aleksandersen (e.f)

divisjonsdirektør

Anders Henriksen

avdelingsdirektør

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.