§ 26 - Svar på spørsmål om bytteordningen i eierseksjonsloven § 26 andre ledd

Vi viser til din e-post av 23. september 2019 vedrørende bytteordningen i eierseksjonsloven § 26 annet ledd.

Departementet tar ikke stilling til enkeltsaker. Vi foretar imidlertid generelle fortolkninger av lover som tilhører vårt ansvarsområde, blant annet eierseksjonsloven.

Ny eierseksjonslov trådte i kraft 1. januar 2018. Loven har en bestemmelse som pålegger eierseksjonssameier å ha regler i vedtektene om bytteordning eller lignende, som sikrer at personer med nedsatt funksjonsevne får tilgang til tilrettelagte parkeringsplasser, jf. eierseksjonsloven § 26 annet ledd.

Som du skriver i din e-post, gjelder bytteretten bare dersom seksjonseieren med nedsatt funksjonsevne allerede disponerer en parkeringsplass i sameiet. Ditt spørsmål er om den som må bytte bort sin plass kan kreve at den plassen han i stedet får disponere har en viss grad av likeverdig kvalitet.

Forarbeidene til eierseksjonsloven omtaler ikke denne problemstillingen. Formålet bak bestemmelsen er imidlertid å sikre at plasser som kreves tilrettelagt med hjemmel i plan- og bygningslovgivningen, blir gjort tilgjengelige for de som faktisk har behov for slik plass. Dette innebærer ikke nødvendigvis et krav om at den som har behov for tilrettelagt plass kan kreve at byttet skal skje vederlagsfritt.

Tilrettelagte parkeringsplasser vil regelmessig være bredere enn de øvrige plassene. En bred parkeringsplass vil som regel være mer verdt enn en smal parkeringsplass, og et slikt bytte vil derfor sjeldent være helt likeverdig. Dette i seg selv kan etter departementets syn likevel ikke gi grunnlag for et krav om økonomisk kompensasjon. Alminnelige rimelighetsbetraktninger tilsier imidlertid at det for øvrig antagelig må være en viss grad av likeverdighet mellom plassene.

Dersom den som må bytte fra seg sin tilrettelagte parkeringsplass eksempelvis har etablert en ladestasjon, tilsier rimelighetsbetraktninger, etter departementets syn, at vedkommende må kunne kreve at det etableres en ladestasjon på plassen som det byttes til og at kostnadene forbundet med dette må bæres av den som får byttet til seg en tilrettelagt plass. Et slikt resultat støttes av at bytteordningen er ment å være midlertidig, og at en eventuelt verdiøkning derfor i siste omgang vil tilfalle den som eier plassen. 

Det kan også være andre årsaker til at parkeringsplassen har dårligere kvalitet. Det kan for eksempel være at den er utendørs i stedet for innendørs. Departementet vil ikke utelukke at også den som må bytte en innendørs plass med en utendørs i noen tilfeller kan ha krav på en eller annen form for kompensasjon (for eksempel for prisdifferansen). Det et må imidlertid bli opp til domstolene å trekke de nærmere grensene for dette.

Oppsummert mener departementet at alminnelige rimelighetsbetraktninger må lede til at  den som blir pålagt å bytte bort en plass han har oppgradert med ladestasjon (eller lignende) kan kreve at den som får byttet til seg plassen bekoster etablering av en tilsvarende stasjon på plassen det byttes til. I andre tilfeller mener departementet at den som må bytte fra seg en plass i utgangspunktet må tåle at plassen han får byttet til seg har dårligere kvalitet, men at det også i disse tilfelle antagelig vil gå en grense for hva vedkommende må akseptere uten kompensasjon. I siste instans blir det opp til domstolene å trekke de nærmere grensene.