§ 39 b - Finansavtaleloven § 39 b - adgangen til å kreve gebyr for betaling med kort i betalingsautomat hos fastlege

Brevdato: 08.01.2015

 

Finansavtaleloven § 39 b - adgang til å kreve gebyr for betaling med kort i betalingsautomat hos fastlege


1. Innledning

Vi viser til brev fra Helse- og omsorgsdepartementet 9. september 2014 og etterfølgende korrespondanse ved Helse- og omsorgsdepartementets e-post 16. oktober 2014 og e-post 25. september 2014 og brev 6. oktober 2014 fra Garmann, Mitchell & Co Advokatfirma DA. Lovavdelingen er bedt om å vurdere adgangen til å kreve gebyr for å betale med kort i betalingsautomat hos fastlege og andre private næringsdrivende som har avtale om å levere helse- og omsorgstjenester på vegne av kommunen. Vi avgrenser vår vurdering til hvorvidt fastleger har rett til å kreve et slikt gebyr på grunnlag av lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag § 39 b, herunder om retten eventuelt begrenses av regelverket om fastlegers adgang til å ta betalt fra pasienter. Ettersom anmodningen om tolkningsuttalelse har bakgrunn i en konkret sak, understreker vi at vi kun uttaler oss på generelt grunnlag.

Det forutsettes at kortbetalingen foretas av eller for en pasient og omfattes av finansavtaleloven § 11 første ledd, jf. § 9, jf. § 1. Finansavtaleloven § 39 b om betalingsmottakerens adgang til å kreve gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument kommer da til anvendelse i forholdet mellom betalingsmottakeren og betaleren, jf. § 9 annet ledd. (Både fysiske og juridiske personer kan være betalingsmottaker og betaler, jf. finansavtaleloven § 12 bokstav e og f.)   

2. Finansavtaleloven § 39 b

Finansavtaleloven § 39 b første ledd lyder:

«(1) Dersom en betalingsmottaker krever gebyr eller gir rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument, skal betaleren opplyses om dette før en betalingstransaksjon iverksettes. Institusjonen kan ikke hindre betalingsmottakeren i å kreve gebyr eller gi rabatt som nevnt. Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument fra en forbruker, kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet. Kongen kan i forskrift forby eller begrense retten til å kreve gebyrer som nevnt i første og tredje punktum for å fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter.»

Forskriftshjemmelen i fjerde punktum er ikke benyttet.

Med «betalingsinstrument» menes «personlig instrument eller sett av prosedyrer som er avtalt mellom kunden og institusjonen, og som kunden benytter for å iverksette en betalingsordre», jf. finansavtaleloven § 12 bokstav c. Dette omfatter blant annet betalingskort, jf. Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) side 171.

Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF) artikkel 50 nr. 1 og artikkel 52 nr. 3 og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 19 i norsk rett. I fortalen til betalingstjenestedirektivet punkt 42 heter det:

«For å fremme innsyn og konkurranse bør yteren av betalingstjenester ikke hindre betalingsmottakeren i å anmode om et gebyr fra betaleren for å benytte et særlig betalingsinstrument. Selv om betalingsmottakeren bør kunne stå fritt i å pålegge gebyrer for bruken av et bestemt betalingsinstrument, kan medlemsstatene bestemme om de vil forby eller begrense slik praksis i tilfeller der dette etter deres syn kan være berettiget i lys av utilbørlig prissetting eller prissetting som måtte ha en negativ innvirkning på bruken av et bestemt betalingsinstrument, idet det tas hensyn til behovet for å oppfordre til konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter.»

Vi forstår finansavtaleloven § 39 b første ledd første og tredje punktum slik at spørsmålet om hvorvidt det er adgang til å kreve gebyr ved bruk av et gitt betalingsinstrument, beror på avtalen mellom betaleren og betalingsmottakeren. Det alminnelige prinsippet om avtalefrihet får her som ellers anvendelse med mindre annet følger av annet rettsgrunnlag. Avtalefriheten på dette punktet fremgår videre forutsetningsvis av finansavtaleloven § 39 b første ledd annet punktum og det forhold at forskriftshjemmelen i § 39 b første ledd fjerde punktum ikke er benyttet. Det vises til uttalelser i Prop. 64 L (2013-2014) side 106.

For forbrukerforhold angir § 39 b første ledd tredje punktum særlige begrensninger for hva som kan kreves i gebyr, se punkt 5 nedenfor.

3. Forholdet til regelverket om fastlegers adgang til å ta betalt fra pasienter

Det er reist spørsmål om adgangen til å kreve gebyr ved bruk av et bestemt betalingsinstrument innenfor rammen av finansavtaleloven § 39 b begrenses av regelverket om fastlegers adgang til å ta betalt fra pasienter.

For «hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, herunder privat virksomhet som driver etter avtale med kommunen», kan kommunen kreve vederlag av pasienter og brukere «når dette følger av lov eller forskrift», jf. lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 11-2. Nærmere regler fremgår av forskrift 16. desember 2011 nr. 1349 om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester, lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 5-4 og forskrift 25. juni 2014 nr. 872 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege. Reglene fastsetter en ramme for hvilket vederlag som kan kreves fra en pasient for hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Etter vårt syn kan disse bestemmelsene ikke anses å begrense betalingsmottakerens adgang til å kreve gebyr ved bruk av et bestemt betalingsinstrument innenfor rammen av finansavtaleloven § 39 b. Helse- og omsorgstjenestelovens begrensning gjelder vederlag for «hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste». I de relevante lov- og forskriftsbestemmelsene er gebyr for betaling med betalingskort eller andre betalingsinstrumenter ikke omtalt. Gebyrer av denne typen er heller ikke nevnt i forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven eller folketrygdloven. Når gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument er særskilt regulert gjennom finansavtaleloven, måtte det etter vårt syn kommet klart til uttrykk dersom meningen var å fravike dette. Vi vurderer det derfor slik at fastleger gjennom det nevnte regelverket ikke er avskåret fra å kreve gebyr fra pasienter for bruk av et bestemt betalingsinstrument innenfor rammene av finansavtaleloven § 39 b første ledd.

På generelt grunnlag bemerker vi at et unntak fra finansavtaleloven § 39 b kan reise problemstillinger om forholdet til betalingstjenestedirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet og ville i så fall måtte vurderes nærmere. Det bemerkes også at en betalingsmottaker kan ha fraskrevet seg adgangen til å kreve gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument gjennom avtale. Fastlegeordningen er regulert på fire nivåer: i lov, forskrift og ulike avtaler på sentralt og lokalt nivå, jf. Prop. 91 L ((2010-2011) punkt 19.1. Vi har ikke vurdert slike avtalemessige forhold. En kunne tenke seg avtaler inngått med det offentlige vedrørende adgangen til å kreve gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument, men i så tilfelle bør det vurderes om muligheten til å inngå slike avtaler er begrenset på grunnlag av EØS-rettslige forpliktelser.

4. Finansavtaleloven § 39 b første ledd tredje punktum - særlige begrensninger i forbrukerforhold

Finansavtaleloven § 39 b første ledd tredje punktum inneholder en særregel for tilfeller hvor betalingsmottakeren krever gebyr fra en forbruker. Gebyret kan da «ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet». Begrensningen ble inntatt ved lov 20. juni 2014 nr. 27 som gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 19 i norsk rett.

Med «forbruker» menes her «en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet», jf. finansavtaleloven § 2 første ledd. Privatpersoner som betaler for mottatte helsetjenester til seg eller sin familie, vil vanligvis falle inn under denne definisjonen. Det følger av finansavtaleloven § 2 at loven ikke ved avtale kan fravikes til skade for en forbruker.

Hva som kan anses som betalingsmottakerens «faktiske kostnad» ved bruk av betalingsinstrumentet, er nærmere behandlet i lovforarbeidene, jf. Prop. 64 L (2013-2014) punkt 5.3.5:

«For en selger er gjerne gebyret som pålegges selgeren i forbindelse med korttransaksjoner den største utgiftsposten knyttet til å akseptere kortbetalinger (brukerstedsgebyret - Merchant Service Charge «MSC»). Denne avgiften inkluderer gjerne (i) interbankgebyr betalt av selgerens leverandør av betalingstjenester til kortutstederen, (ii) avgift betalt av betalingstjenestetilbyderen til kortnettveket (for eksempel Visa eller MasterCard) og (iii) marginen som blir beholdt av selgerens leverandør av betalingstjenester for å dekke kostnader og sikre profitt. For kredittkort er brukerstedsgebyret typisk fastsatt til en prosentsats av transaksjonsverdien, mens det for debetkort er mer vanlig med en flat kostnad. Disse gebyrene kan imidlertid variere med omsetning, vare- eller tjenestesektor og karakteristikker ved selger.

Bankene som innløser korttransaksjonene, og mellommenn tar også gjerne avgifter for installering og leie av betalingsterminaler og annet utstyr.

Videre er det administrative kostnader for selger knyttet til å prosessere en betalingstransaksjon, slik som personalkostnader og utgifter til håndtering av kontanter. Disse utgiftene er gjerne vanskelige å tallfeste og ses mer som en helhetlig del av selgerens administrative kostnader.

Videre har selgeren kostnader knyttet til risiko- og svindelhåndtering, som varierer mellom de ulike vare- og tjenestesektorene. Denne utgiftsposten anses imidlertid å vise en nedadgående trend takket være ny og sikrere betalingsteknologi.

Europakommisjonen har foreslått at kun utgifter som direkte faktureres til selgeren for bruken av et bestemt betalingsinstrument skal anses som «kostnad» i relasjon til artikkel 19. Andre kostnader, som administrative kostnader, kostnader til installasjon og leie av betalingsterminaler og lignende, samt kostnader knyttet til risiko- og svindelhåndtering, må på den annen side anses som generelle kostnader knyttet til det å drive en forretning, og bør således ikke anses som en «kostnad» etter direktivet artikkel 19.

Eksempelvis ville det fremstå som noe ubegrunnet at en forretning som kun selger varer eller tjenester via internett, og dermed for alle praktiske formål bare aksepterer elektroniske betalingsinstrumenter, skulle kunne kreve et eget gebyr fra forbrukeren ved betalingen som inkluderer utgifter til ansatte i forbindelse med å prosessere betalingstransaksjonen, eller kostnader knyttet til risiko- eller svindelhåndtering. Disse kostnadene må heller sies å springe ut av den valgte forretningsmodellen enn av forbrukerens valg av betalingsinstrument.

Dersom alle kostnader som på en eller annen måte kunne settes i forbindelse med en betalingstransaksjon - uansett hvor avledet disse er - skulle kunne veltes over på forbrukeren, ville det undergrave effekten av og formålet med artikkel 19. Det ville også være praktiske problemer knyttet til en tolkning hvor administrative utgifter og lignende i så fall måtte spres på et ubestemt antall transaksjoner, og således nærmest gjøre det umulig å etterprøve om artikkel 19 ble overholdt. Derfor legger departementet til grunn at kostnaden som veltes over på forbrukeren, ikke kan være høyere enn brukerstedsgebyret som selgeren betaler for en gitt transaksjon, og eventuelle transaksjonskostnader som selgeren betaler til en innløser eller mellommann.»

På bakgrunn av forarbeidene forstår vi finansavtaleloven § 39 b første ledd tredje punktum slik at et gebyr som en fastlege krever fra en forbruker for å betale med betalingskort, ikke kan være høyere enn brukerstedsgebyret som fastlegen betaler for en gitt transaksjon og eventuelle transaksjonskostnader som fastlegen betaler til en innløser eller mellommann. Andre kostnader enn dette kan etter vårt syn ikke kreves inn gjennom et slikt gebyr. Avgifter for installering og leie av betalingsterminaler og annet utstyr er å anse som slike «andre kostnader», og kan dermed ikke kreves dekket av forbrukeren gjennom gebyret. Vi bemerker at dette gjelder uavhengig av om kostnadene betales uavkortet videre av fastlegen, for eksempel til en leverandør av betalingsløsninger, eller om fastlegen har overdratt kravet til en tredjepart.