Høring – Forsikringslovens regler om kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger

 

1 Spørsmål om fordeling av kursreguleringsfond på underporteføljer i kollektivporteføljen

 

1.1 Bakgrunn

Kredittilsynet har i brev til Finansdepartementet 28. november 2007 tatt opp et spørsmål om kursreguleringsfondet skal være felles for hele kollektivporteføljen når denne er delt inn i flere underporteføljer. Spørsmålet er tatt opp av Storebrand Livsforsikring AS (Storebrand) i brev til Kredittilsynet 24. september 2007. En utdyping av problemstillingen er gitt i brev fra Storebrand til Finansdepartementet 20. desember 2007.

Forsikringsloven § 9-20 lyder:

     ”Kursreguleringsfondet skal tilsvare summen av urealiserte gevinster på
      finansielle omløpsmidler som inngår i kollektivporteføljen, jf. § 9-7 annet ledd.
      Kursreguleringsfondet skal ikke tilordnes kontraktene i kollektivporteføljen.
      Kongen kan gi nærmere regler om kursreguleringsfondet.”

Forskrift til forsikringsloven § 11-2 inneholder de bestemmelser om kursreguleringsfondet som inntil nå er forskriftfastsatte, og omhandler kursreguleringsfondets håndtering ved flytting etter reglene i forsikringsloven kapittel 11. Forskriften § 11-2 første til fjerde ledd lyder:

                ”Ved flytting av en kontrakt skal tilleggsavsetningene knyttet til kontrakten i
         avgivende institusjon som beregnet etter forsikringsloven § 11-7, jf. § 11-11
         og § 11-14, forhøyes etter reglene i paragrafen her.
                 Ved flytting av individuelle kontrakter, herunder fripoliser og
         pensjonskapitalbevis, skal kontraktens forholdsmessige andel av
         kursreguleringsfondet på beregningstidspunktet etter forsikringsloven § 11-7 
         tredje ledd, tilordnes kontrakten som tilleggsavsetninger.
                 Ved flytting av kollektiv pensjonsordning eller annen kollektiv kontrakt skal
         kontraktens forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet på
         beregningstidspunktet etter forsikringsloven § 11-7 tredje ledd, tilordnes kontrakten
         som tilleggsavsetninger. Selskapet har likevel adgang til å holde tilbake den
         forholdsmessige del av kursreguleringsfondet som utgjør inntil to prosent av
         kontraktens premiereserve.
                 Ved anvendelsen av annet og tredje ledd beregnes en kontrakts forholdsmessige
         andel av kursreguleringsfondet ut fra forholdet på beregningstidspunktet etter
         forsikringsloven § 11-7 tredje ledd mellom de midler som er knyttet til den kontrakt
         som skal flyttes, og midlene knyttet til samtlige kontrakter i den kollektivportefølje
         hvor kontrakten inngår.”

1.2 Nærmere om Storebrands synspunkter

Storebrand uttaler bl.a. følgende i sitt brev 24. september 2007:

”Storebrand har lagt opp til en løsning der det opereres med ett kursreguleringsfond for hele kollektivporteføljen. Kursreguleringsfond knyttet til eksisterende individuelle kontrakter jf kap 7 i forskrift til forsikringsloven holdes imidlertid atskilt fra kollektivporteføljen for øvrig. Vårt utgangspunkt har vært forsikringslovens (FL) § 9-20 første ledd, som sier at kursreguleringsfondet skal tilsvare summen av urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler som inngår i kollektivporteføljen. Bestemmelsen viser videre til at det ikke er anledning til fordeling av kursreguleringsfond per kontrakt. Etter vår vurdering taler ordlyden i FL § 9-20 for at det ikke skal skje en fordeling. Hvorvidt det er mulig å fordele kursreguleringsfondet i forhold underporteføljer synes usikkert, og det må i alle fall sies å være usikkert om dette er påkrevd.

Forskrift til forsikringsloven (ffl) § 11-2 fjerde ledd, viser til at beregning av kontraktens
forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet skal gjøres i forhold til midler knyttet til "samtlige kontrakter i den kollektivportefølje hvor kontrakten inngår". Også etter ordlyden i forskriften er det usikkert hva som menes. Det er henvist til ulike kollektivporteføljer, og ikke tilsvarende som i forskriftens § 7-1 som benytter underportefølje. Det finnes heller ikke støtte for fordeling av kursreguleringsfondet på underporteføljer i forarbeidene til forskriften eller i forarbeidene til loven. Med bakgrunn i at porteføljen med individuelle kontrakter skal holdes atskilt, kan det også tolkes slik at § 11-2 fjerde ledd viser til at kursreguleringsfondet skal beregnes i forhold til samtlige kontrakter, som enten er i individualporteføljen, eller resterende kontrakter i kollektivporteføljen. Etter en totalvurdering er vår fortolkning at kursreguleringsfondet kan beregnes for hele kollektivporteføljen, og at det må sies å være usikkert om det er anledning til fordeling på underporteføljer. Herunder har vi også lagt vekt på reelle hensyn, som det redegjøres nærmere for nedenfor.”

Storebrand viser til at en fordeling av kursreguleringsfondet på underporteføljer gir uheldige fordelingsvirkninger for kunden. Det vises bl.a. til at dersom selskapene skal ha separate kursreguleringsfond for underporteføljene (av Storebrand kalt profilene) i kollektivporteføljen, er det nødvendig med en løsning hvor kundene kjøper seg inn i profilens kursreguleringsfond ved et eventuelt profilbytte. Dette vil etter Storebrands syn være nødvendig for å sikre at bytte av profil ikke fører til overføring av midler fra en kunde til en annen. Det vises til at dette kommer på spissen i flyttesituasjoner hvor en kunde kan bytte til profil med høyest kursreguleringsfond før flytting ut av selskapet.

Storebrand uttaler videre bl.a.:

”Det er videre slik at enkelte profiler kan bli svært sårbare med separate kursreguleringsfond dersom store kunder flytter til eller fra denne profilen. I en profil med relativt liten premiereserve, kan en fraflytting av en kunde med store premiereserver (relativt til profilen) føre til en kraftig økning i kursreserven for gjenværende kunder fordi samme kronebeløp vil være fordelt på en lavere reservebestand. I motsatt tilfelle kan tilflytting av en relativt stor kunde medføre at kursreservene til eksisterende kunder i profilen i realiteten forsvinner. Dette vil heller ikke være en problemstilling med ett kursreguleringsfond i kollektivporteføljen.”

1.3 Kredittilsynets vurdering

Kredittilsynet tar i sitt brev 28. november 2007 utgangspunkt i at det følger av forsikringsloven § 9-20 at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes kontraktene i kollektivporteføljen. Om forskriftens § 11-2 fjerde ledd uttaler Kredittilsynet:

”Forskriftens ordlyd indikerer klart at dersom selskapet har flere underporteføljer i
kollektivporteføljen, så siktes det i beregningsregelen til den underportefølje kontrakten er plassert i. Vi er dermed ikke enig med Storebrand i at det kan ha noen større betydning her at forskriften ikke anvender begrepet "underportefølje" slik lovens § 9-7 og forskriftens § 7-1 gjør. Betydningen av forskriftens ordlyd svekkes imidlertid dels ved at spørsmålstillingen om ett felles kursreguleringfond eller ett for hver underportefølje i kollektivporteføljen så langt Kredittilsynet kan se, ikke er omtalt i høringsnotatet til forskriften, samt dels ved at loven taler om underporteføljer og ikke flere kollektivporteføljer. Vi kan m.a.o. ikke se at det er noen realitetsforskjell i om man sier at kollektivporteføljen er inndelt i flere kollektivporteføljer eller kollektivporteføljen har flere underporteføljer. Det bemerkes for ordens skyld at forskriften ikke går så langt som gjeldende regelverk som fordeler kursreguleringsfondet på den enkelte kontrakt bl.a. i forhold til kontoutskriften. Det synes dermed ikke å foreligge en direkte motstrid her mellom forskriften og lovens ordlyd som sier at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes kontraktene i kollektivporteføljen.

Når det gjelder reelle hensyn peker Kredittilsynet først og fremst på at pristariffen for rentegarantien bør hensynta forhold som størrelsen av tilleggsavsetningene knyttet til den enkelte kontrakt, og kursreserven i den enkelte underportefølje. Det bør presumtivt være en sammenheng mellom hvor stor kursreserve en underporteføljes investeringer har og den pris forsikringstaker har betalt for selskapets risiko for kapitalforvaltningen. Dette taler for at hver av de underporteføljer selskapet opererer med har sin egen andel av kursreguleringsfond i forhold til flytteretten i lovens kapittel 11, og ved internflytting etter forskriftens § 3-4. På den annen side har Storebrand vurdert det slik at reelle hensyn taler for at kursreserven inngår i et kursreguleringsfond som er felles for hele kollektivporteføljen. Det er vanskelig å etterprøve selskapets tekniske argumenter for dette, men selskapet er også nærmere til å vurdere disse forhold enn Kredittilsynet.”

Kredittilsynet har etter en samlet vurdering kommet til at forskriftens ordlyd og den betydning bufferkapitalen bør ha i forbindelse med prising av rentegaranti og/eller risikoprofilen i den underportefølje kontrakten er plassert i, tilsier at dersom kollektivporteføljen er inndelt i flere underporteføljer, skal kursereserven tilordnet hver underportefølje utgjøre denne underporteføljens kursreguleringsfond.

1.4 Departementets vurdering

Forsikringsloven § 9-20 første ledd fastslår at kursreguleringsfondet skal tilsvare summen av urealiserte kursreserver på finansielle omløpsmidler som inngår i kollektivporteføljen etter loven § 9-7 annet ledd. Det følger av § 9-20 annet ledd at kursreguleringsfondet skal være et ikke fordelt fond: ”Kursreguleringsfondet skal ikke tilordnes kontraktene i kollektivporteføljen.” Kursreguleringsfondet skal til enhver tid fungere som en bufferkapital for selskapet i situasjoner der markedsverdien på finansielle omløpsmidler varierer. Det vises til omtale av dette i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) på side 71.

Lovens § 9-20 inneholder ingen særlige regler for det tilfelle hvor et selskap har valgt å inndele kollektivporteføljen i flere underporteføljer. Grunnen til at spørsmålet oppstår, er at forskrift til forsikringsloven § 11-2 fjerde ledd kan tolkes slik at når kollektivporteføljen er inndelt i flere underporteføljer, skal også kursreguleringsfondet fordeles på hver av underporteføljene.

Departementet anser at en tilordning av ulike deler av kursreguleringsfondet til grupper av kontrakter plassert i underporteføljer av kollektivporteføljen, klart vil være egnet til å svekke kursreguleringsfondets karakter av bufferfond felles for hele kollektivporteføljen, som er kursreguleringsfondets soliditetssikringsoppgave. Dette har sammenheng med at en da ville få en større grad av fordeling av kursreguleringsfondet på de enkelte kontrakter dersom fondet er tilknyttet en gruppe av kontrakter i en underportefølje, enn det som vil være tilfellet dersom kursreguleringsfondet er felles for hele kollektivporteføljen. Kursreguleringsfondet for en underportefølje vil således være mer sårbart dersom store kunder i porteføljen flytter til eller fra porteføljen, enn dersom kursreguleringsfondet er felles for hele kollektivporteføljen.

Ordlyden i forskrift til forsikringsloven § 11-2 fjerde ledd er uklar mht om det skal foretas en fordeling av kursreguleringsfondet på de enkelte underporteføljer, jf. at en ikke benytter uttrykket underportefølje, men ”den kollektivportefølje hvor kontrakten inngår”. Bestemmelsen er ikke omtalt i høringsnotatet til forskriften. Det kan anføres at det ville vært naturlig å omtale bestemmelsen dersom den var ment å modifisere det prinsipp som følger av forsikringsloven § 9-20 om at kursreguleringsfondet ikke skal være fordelt på enkelte kontrakter.

Ut fra dette er det Finansdepartementets vurdering at kursreguleringsfondet ikke skal fordeles på de enkelte underporteføljer i kollektivporteføljen, jf forsikringsloven § 9-20. Ettersom forskrift til forsikringsloven § 11-2 fjerde ledd byr på tolkningstvil i dette spørsmålet, foreslår departementet en endring i bestemmelsen slik at det klart fremgår at kontraktens andel av kursreguleringsfondet ved flytting skal beregnes ut fra forholdet mellom midlene knyttet til kontrakten som skal flyttes og samtlige kontrakter i kollektivporteføljen. Det vises til forslag til endring i forskriftens § 11-2 fjerde ledd.

2 Minstenivå for kontrakters tilleggsavsetninger

Etter forsikringsloven § 9-17 første ledd har livsforsikringsselskaper adgang til å sikre sine forpliktelser under kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser i kollektivporteføljen etter loven § 9-7 annet ledd, ved i det enkelte år å foreta tilleggsavsetninger ut over minstekravet til premiereserve etter loven § 9-16. Årets tilleggsavsetninger kommer til fradrag i årets avkastning tilordnet det enkelte kontrakt ved beregningen av kontraktens overskudd, jf. loven § 9-9 første ledd.

Forsikringsloven § 9-17 annet ledd krever at selskapene i det enkelte år fastsetter årets tilleggsavsetninger i prosent av premiereserven knyttet til den enkelte kontrakt. Etter denne bestemmelsen har imidlertid Kongen adgang til å fastsette forskrift som gir livsforsikringsselskapene adgang til å benytte en høyere prosentsats for kontrakter med høy beregningsrente eller lave tilleggsavsetninger. Departementet viser til at et betydelig antall av eksisterende kontrakter ikke er tilordnet tilleggsavsetninger, og til at det videre er en god del kontrakter med meget lave tilleggsavsetninger. Til disse gruppene av kontrakter hører bl.a. fripoliser utgått av tjenestepensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon. Dette har sammenheng med at foretakspensjonsloven § 4-7 første ledd ikke krever at en fripolise ved utstedelsen, i tillegg til premiereserve, også skal tilordnes egne tilleggsavsetninger. Fripoliser med kontraktsfastsatte forpliktelser skal forvaltes i kollektivporteføljen, jf. forsikringsloven § 9-7 annet ledd.

Departementet antar at det, for å oppnå større handlingsrom i kapitalforvaltningen i livsforsikringsselskapene, vil være en fordel både for selskaper og kunder at det etableres en ordning for kontrakter uten tilleggsavsetninger eller med lave tilleggsavsetninger som vil sikre at det blir bygget opp et visst minstenivå for tilleggsavsetninger for alle kontrakter som inngår i kollektivporteføljen. Departementet viser til at det med virkning fra og med 1. januar 2004 er fastsatt en høyeste rentesats på tre prosent for beregningsrenter for all opptjening av pensjon i kollektive pensjonsordninger. Ut fra dette er departementet kommet til at en nå bør ha som mål å sikre at det for alle kontrakter så snart som mulig bygges opp tilleggsavsetninger som tilsvarer 1 prosent av premiereserven. Departementet foreslår derfor at det ved forskrift  åpnes adgang for selskapene til å benytte en høyere prosentsats ved fastsettelsen av årets tilleggsavsetning for kontrakter uten eller med lave tilleggsavsetninger enn for de øvrige kontrakter som allerede er tilordnet tilleggsavsetninger ut over 1 prosent av premiereserven. Oppbyggingen av minstenivået kan skje over ett eller flere år, avhengig av det enkelte selskaps avkastningsresultat i det enkelte år. 

Forslaget til forskriftsendring vil ikke berøre kontrakter som allerede er eller ved tilordning av tilleggsavsetninger iht. lik prosentsats for alle kontrakter etter hovedregelen i § 9-17 annet ledd, blir tilordnet tilleggsavsetninger som overstiger 1 prosent av premiereserven.

Forskriftsforslaget innebærer ikke at departementet i denne omgang har foretatt noen særskilt vurdering av, eller tatt noe standpunkt, til om en bør åpne adgang for selskapene til å gjøre bruk av ulike prosentsatser ved fastsettelsen av årets tilleggsavsetninger for grupper av kontrakter med ulike beregningsrenter. Departementet antar at en i forhold til dette spørsmål bl.a. først må klarlegge og vurdere virkningene av den maksimalsats på tre prosent som er fastsatt for all opptjening av pensjon etter 1. januar 2004.
 
Det vises til vedlagt forslag til ny § 5-6 i forskrift til forsikringsloven.

Det bes om høringsinstansenes synspunkter på vedlagte forslag til forskriftsendringer innen 11. februar 2008.

Med hilsen

Jan Bjørland  e.f.
ekspedisjonssjef

                                                                                         Erling G. Rikheim
                                                                                         avdelingsdirektør
Vedlegg