Høringsbrev

Høringsinstanser

Høring - endringer i midlertidig forskrift 24. februar 2005 nr. 165 – ny § 2 a (fornyelse av tillatelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter søknad etter den midlertidige forskriften) mv.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i midlertidig forskrift 24. februar 2005 nr. 165 (heretter referert til som den midlertidige forskriften). Endringsforslagene gis i medhold av utlendingsloven § 5 annet ledd.

Forslagene kommer som følge av at Utlendingsdirektoratet (UDI) i løpet av høsten 2005 og våren 2006 innvilget oppholds- og arbeidstillatelse til om lag 200 irakere med tidligere midlertidig og begrenset arbeidstillatelse (såkalte MUF’ere), i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter søknad etter den midlertidige forskriften. Etter utlendingsloven § 8 annet ledd kan tillatelse gis ”når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket”. Direktoratets praksis innebar at sakene ble behandlet etter en lavere terskel ved tolkning av utlendingsloven § 8 annet ledd enn vanlig. Graverkommisjonen har blant annet konkludert med at UDI la opp til og gjennomførte en praksis som var delvis i strid med utlendingsloven § 8 annet ledd og departementets forskrift, da direktoratet behandlet sakene.

På denne bakgrunn mener departementet at det må foretas en ny vurdering av sakene i forbindelse med søknad om fornyelse. En tillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd blir gitt for ett år og må deretter fornyes. Ved behandling av søknadene om fornyelse bør det etter departementets oppfatning legges til grunn en ordinær tolkning av utlendingsloven § 8 annet ledd. Dette innebærer at sakene ikke behandles etter de vanlige bestemmelser om retten til fornyelse, jf. utlendingsforskriften §§ 32 og 33, jf. 36. For øvrig foreslås det at det vanlige regelverket om fornyelser skal gjelde, jf. utlendingsforskriften §§ 38 – 42. Departementet ser det også som ønskelig at den midlertidige forskriften § 1 opphører. Ved planlagt ikrafttredelsesdato for endringen foreslått ovenfor (1. januar 2007) opphører imidlertid den midlertidige forskriften § 1 å gjelde, jf. forskriften § 4 annet ledd. Departementet ser derfor ikke behov for eksplisitt å oppheve § 1. Paragraf 1 sier at botid ikke skal regnes med ved vurderingen av tilknytning til riket, etter utlendingsloven § 8 annet ledd. At denne bestemmelsen opphører å gjelde, innebærer at også søknader etter den midlertidige forskriften som er stilt i bero, skal gjennomgå en ordinær vurdering etter utlendingsloven § 8 annet ledd, uten at betydningen av botid reguleres særskilt. Endelig foreslås endringer av pedagogisk og prosessuell karakter.

Liste over høringsinstanser ligger ved. Instansene bes vurdere om forslagene også bør forelegges eventuelle underordnede organer. Uttalelse til forslagene bes sendt Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8019 Dep, 0030 Oslo, innen 1. november 2006. Det bes om at eventuelle uttalelser i tillegg sendes pr. e-post til marianne.braenden@aid.dep.no.

edenfor følger en redegjørelse for bakgrunnen for og innholdet i forslaget. Deretter er økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget omtalt. Endelig presenteres de foreslåtte endringene i forskriftsteksten.

1. Bakgrunnen for forslaget
I perioden 1998 – 2000 kom det en stor gruppe kurdere fra Irak til Norge og søkte asyl. Hovedtyngden av søkerne kom i 1999. Etter en individuell behandling fant norske utlendingsmyndigheter at de færreste av disse søkerne hadde beskyttelsesbehov, og de fleste søknadene om asyl ble avslått. Kurdere fra Irak ble imidlertid frem til 2000 gitt opphold på humanitært grunnlag. I februar 2000 ble denne praksisen strammet inn for irakere fra de delene av Irak som var kontrollert av de kurdiske selvstyremyndighetene. Justisdepartementet utga et rundskriv som påla direktoratet å kun gi midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 21 sjuende ledd (daværende femte ledd) til denne gruppen. Tillatelsene skulle ha en gyldighet av ett år, uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse (såkalt MUF-tillatelse). Bakgrunnen for denne løsningen var at selv om de delene av Irak som var kontrollert av kurdiske partier ble ansett som trygge, og at kurdere fra disse områdene ikke hadde noe generelt beskyttelsesbehov, så ønsket man samtidig å utrede nærmere muligheten for å returnere til Irak. I perioden mellom 1999 og 2000 ble det innvilget om lag 2 100 saker. De fleste av dem som fikk en midlertidig tillatelse ble bosatt i en kommune.

I juni 2001 ble det imidlertid besluttet at ordningen med slike midlertidige og begrensede tillatelser skulle avvikles, og at kurdere fra de selvstyrte områdene i Irak skulle likestilles med andre asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Dette innebar at de skulle få avslag dersom det ikke forelå humanitære grunner som tilsa at det likevel ble gitt tillatelse. Begrunnelsen var at det å gi midlertidige tillatelser til personer som ikke har et beskyttelsesbehov ville undergrave asylinstituttet. Dessuten hadde norske myndigheter mottatt sikker informasjon om at mange irakere med norske reisedokumenter reiste hjem til Irak på ferie. Behovet for å utrede muligheten for retur til Irak var derfor ikke lenger like aktuelt.

Da de midlertidige tillatelsene begynte å utløpe i 2001 fremmet de fleste i denne gruppen ny søknad om arbeids- og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Noen av disse søknadene ble innvilget, særlig gjaldt dette søknader fra barnefamilier. De fleste av dem som fikk behandlet sin sak fikk imidlertid avslag på søknaden. Til tross for avslaget ble mange gitt anledning til å arbeide i Norge i medhold av utlendingsloven § 17 sjette ledd. Paragraf 17 sjette ledd åpner for at asylsøkere med endelig avslag kan gis anledning til å arbeide dersom effektuering av vedtaket for tiden ikke kan gjennomføres. Ved å gi slik aksept for denne gruppen til å arbeide, fikk de gjøre noe meningsfylt mens de ventet på uttransport og de ble gitt anledning til å forsørge seg selv.

Kommunal- og regionaldepartementet besluttet 6. februar 2003 at behandlingen av søknader fra irakere skulle berostilles som følge av den spente og uavklarte situasjonen i Irak. Etter gjenopptakelsen av behandlingen 16. januar 2004, fremmet irakere som tidligere hadde hatt MUF-tillatelse enten søknad om ny arbeidstillatelse, ny asylsøknad eller anmodet om omgjøring av tidligere avslåtte søknader om arbeids- og oppholdstillatelse. Departementet instruerte 2. juli 2004 på ny UDI om å stille søknadene fra irakere i bero. Bakgrunnen var at departementet arbeidet med å ferdigstille en forskrift som presiserte innholdet av ”særlig tilknytning til riket” etter utlendingsloven § 8 annet ledd for denne gruppen.

Den midlertidige forskriften ble satt i kraft 15. mars 2005 og innebærer at botid som irakere har opparbeidet seg gjennom midlertidige og begrensede tillatelser, ikke skal tillegges vekt i vurderingen av om det foreligger ”særlig tilknytning til riket” etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Samtidig med at denne forskriften trådte i kraft 15. mars 2005, ble berostillelsen av søknader fra denne gruppen opphevet.

Selv om utgangspunktet er at en midlertidig tillatelse ikke innebærer en rett til varig opphold i Norge, ønsket Kommunal- og regionaldepartementet å gi en særordning for irakere med MUF-tillatelse. Dette var dels begrunnet i at mange av disse var i fast arbeid og det var skapt forventninger i lokalsamfunnene og hos arbeidsgivere om at dette var personer som skulle få bli i Norge. Endringen skulle kun gjelde personer i et arbeidsforhold, og ville således ikke medføre en utgiftspost for det norske samfunnet. 27. juni 2005 ble derfor den midlertidige forskriften av 15. mars 2005 endret, slik at MUF’ere som var i et arbeidsforhold påbegynt før 1. april 2005 (dersom søkeren tidligere hadde hatt et arbeidsforhold i riket som hadde vart i minst ett år var det tilstrekkelig at arbeidsforholdet var påbegynt 1. mai 2005) og som oppfylte vilkårene for arbeidstillatelse etter utlendingsforskriften § 2, kunne få ordinær arbeidstillatelse i Norge. Søknad om slik tillatelse måtte fremsettes før 1. september 2005.

Etter at denne forskriftsendringen trådte i kraft, og søknadene begynte å komme inn i august 2005, startet behandlingen av sakene. Til sammen innvilget UDI arbeidstillatelser etter den midlertidige forskriften § 2 til ca. 530 personer. UDI har i ettertid opplyst at de også innvilget tillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd til om lag 200 personer som søkte etter den midlertidige forskriften.

I brev til departementet fra UDI av 23. januar 2006 redegjorde direktoratet for hvordan de hadde behandlet søknadene som var fremmet i medhold av den midlertidige forskriften. Av redegjørelsen fremgikk det at UDI hadde innvilget mange søknader der vilkårene i den midlertidige forskriften ikke var oppfylt, dvs. at søkeren ikke var i arbeid pr. 1. april 2005. Innvilgelse av disse sakene var gjort i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd om sterke menneskelige hensyn. Direktoratet opplyste at den midlertidige forskriften om arbeidstillatelse ble ansett som en ny omstendighet som gjorde at man kunne legge vekt på helt andre omstendigheter i vurderingen av utlendingsloven § 8 annet ledd enn det som vanligvis ble gjort. På denne bakgrunn innvilget direktoratet blant annet søknader der det dreide seg om personer som enten hadde ”arbeidsvilje”, var arbeidsudyktige (eksempelvis på grunn av sykdom og alder), eller personer som hadde andre familiemedlemmer i Norge som var asylsøkere.

Denne praktiseringen førte til en uthuling av den midlertidige forskriften, som satte klare vilkår for hvordan arbeidsforholdet skulle vurderes. I tillegg innebar UDIs praksis en forskjellsbehandling i forhold til andre grupper, ved at forhold som normalt ikke tillegges vekt i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn ble tillagt avgjørende vekt. UDIs praktisering undergravde også delvis formålet med den midlertidige forskriften, som var å gi tillatelse til de som var godt integrert i Norge og som kunne forsørge seg selv.

7. april 2006 oppnevnte Regjeringen en offentlig granskingskommisjon ledet av professor dr. juris Hans Petter Graver. Kommisjonens mandat var blant annet å gjennomgå UDIs utforming av praksis og foreleggelse for departementet. Videre skulle kommisjonen kartlegge styringsforholdene mellom departement og direktorat og gi en vurdering av UDIs skjønnsrom etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Graverkommisjonen konkluderte i den første delrapporten som ble avgitt 22. mai 2006 blant annet med at UDI la opp til og gjennomførte en praksis som delvis var i strid med utlendingsloven § 8 annet ledd og departementets forskrift da direktoratet behandlet søknader fra de såkalte MUF’erne. Direktoratet la seg bevisst på en linje hvor regelverk og instrukser ble tøyd. Det ble gitt signaler fra ledelsen om at anvendelse av utlendingsloven skulle være ”liberal”. Innvendinger fra saksbehandlere ble ikke tatt hensyn til da det ble lagt opp til en behandling som til dels var i strid med loven. Departementet ble heller ikke orientert.

1. juni 2006 ble det avholdt en åpen høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I innstillingen fra komiteen (Innst. S. nr. 237 (2005–2006)) ble det presisert at saken ikke dreide seg om innholdet i utlendingspolitikken, men at sakens kjerne etter komiteens mening var i hvilken grad Regjeringen med utgangspunkt i gjeldende rollefordeling har en ”betryggende styring med utlendingsforvaltningen/UDI”. Departementet ser det derfor ikke naturlig her i høringsbrevet å redegjøre mer for hvordan denne saken ble behandlet i Stortinget.

På denne bakgrunn besluttet Regjeringen å sende på høring et forslag til forskriftsendringer som innebærer at fornyelse av de om lag 200 tillatelsene som UDI har gitt i strid med politiske signaler skal underlegges en ny, selvstendig vurdering. Sakene foreslås vurdert ut fra samme terskel for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som andre saker. Den særskilte forskriftsbestemmelsen som har begrenset muligheten til å legge vekt på den lange tiden denne gruppen har vært i Norge, opphører å gjelde fra 1. januar 2007.

2. Departementets vurdering

2.1 Generelle betraktninger
MUF’erne er en gruppe utlendinger i Norge med en spesiell historikk, og de har ved flere anledninger vært undergitt en særskilt behandling. Det er som utgangspunkt ønskelig at alle som søker arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge skal behandles etter det samme regelverket og etter en lik praksis. Når departementet nå ønsker å regulere særskilt vilkårene for fornyelse for deler av denne gruppen, skyldes det at departementet mener at de om lag 200 MUF’erne som er omtalt ovenfor, har fått oppholdstillatelse i strid med de politiske signaler som ble gitt. Graverkommisjonens første delrapport og Innst. S. nr. 237 (2005-2006) fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen gir støtte for en slik forståelse av saken.

Departementet anses ikke å ha anledning til selv å ta initiativ til å få prøvet om disse vedtakene er ugyldige, og ser det derfor ikke naturlig å gå nærmere inn på dette spørsmålet her. Uttalelse av 7. juli 2006 fra Lovavdelingen i Justisdepartementet gir ytterligere informasjon.

En tillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd blir gitt for ett år. Etter utlendingsloven § 11, jf. utlendingsforskriften § 32, jf. § 36, har en utlending i utgangspunktet rett til å få søknaden fornyet dersom de vilkår tillatelsen er gitt på fortsatt er oppfylt og det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i utlendingsloven § 8 annet ledd nr. 3. Departementet ser derfor at den enkelte søker allerede nå kan ha en viss forventning om å få tillatelsen fornyet. Departementet mener likevel at det i denne saken vil kunne stride mot den allmenne rettsfølelsen dersom enkelte MUF’ere skal få en tillatelse som danner grunnlag for varig opphold i Norge, når de opprinnelige vedtakene er fattet i strid med politiske signaler.

Det må legges til grunn at UDI la en bevisst lav terskel til grunn ved innvilgelsen av disse sakene etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Graverkommisjonen har også konkludert med at UDIs praksis delvis var i strid med utlendingsloven § 8 annet ledd. Fornyelse av tillatelsene med samme lave terskel som ble lagt til grunn ved innvilgelsen, mener departementet er uheldig og vil kunne gå ut over folks tillit til innvandrings- og flyktningpolitikken.

Departementet mener videre at en generell fornyelsesadgang for disse tillatelsene vil innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre grupper som har fått sine saker vurdert etter utlendingsloven § 8 annet ledd, men med en høyere terskel for innvilgelse. Tilsvarende vil det innebære en forskjellsbehandling overfor MUF’ere som ikke fremmet søknad om arbeidstillatelse etter den midlertidige forskriften, for eksempel fordi de ikke fylte vilkårene om arbeidsforhold.

En generell rett til fornyelse vil også kunne stille personer med tillatelse på dette grunnlag bedre enn personer med tillatelse på grunnlag av et arbeidsforhold. De med tillatelse på grunn av et arbeidsforhold vil ikke nyte godt av en slik generell fornyelsesadgang dersom arbeidsforholdet skulle opphøre. Deres opphold måtte i så tilfelle vurderes etter utlendingsloven § 8 annet ledd.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at søknader om fornyelse av tillatelser gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter søknad etter den midlertidige forskriften, skal behandles på nytt etter en ordinær vurdering av utlendingsloven § 8 annet ledd, og ikke etter utlendingsforskriften §§ 32 og 33, jf. 36. Det følger av utlendingsloven § 11 første ledd, jf. § 5 annet ledd, at departementet kan gi forskrift som begrenser retten til fornyelse.

Som nevnt er det ønskelig med en størst mulig grad av lik behandling av utlendinger som søker oppholdstillatelse i Norge. Departementet viser derfor til at den midlertidige forskriften § 1 opphører å gjelde 1. januar 2007, jf. forskriften § 4 annet ledd, slik at det ikke lenger vil være regulert særskilt i hvilken grad botid skal være et moment ved vurderingen av om det foreligger ”særlig tilknytning til riket” etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Dette innebærer at det ved behandlingen av fornyelsessøknadene til MUF’ere som har fått tillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter å ha søkt om tillatelse etter den midlertidige forskriften, vil bli lagt en ordinær vurdering til grunn ved vurderingen av utlendingsloven § 8 annet ledd. Videre vil det for de søknadene som har kommet etter den midlertidige forskriften, men som ennå ikke er behandlet (dvs. som er stilt i bero inntil videre, jf. rundskriv), ved første gangs behandling måtte legges til grunn en ordinær vurdering av utlendingsloven § 8 annet ledd. Da den midlertidige forskriften § 1 opphører å gjelde 1. januar 2007, er det ikke nødvendig å foreslå den særskilt opphevet.

2.2 Nærmere om de enkelte forslagene

2.2.1 Om fornyelse – ny § 2 a
En tillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd blir gitt for ett år. Etter utlendingsloven § 11 første ledd, jf. utlendingsforskriften § 32, jf. § 36, fornyes en tillatelse i overensstemmelse med det grunnlag den ble gitt på, når dette grunnlaget fortsatt er til stede. Dette gjelder ikke dersom fornyelse kan nektes etter forskrift gitt i medhold av utlendingsloven § 5 annet ledd, jf. loven § 11 første ledd.

Med hjemmel i utlendingsloven § 5 annet ledd foreslår departementet en ny § 2 a i den midlertidige forskriften av 24. februar 2005 nr. 165.

Persongruppe:
Forslaget gjelder personer som har fått en tillatelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter å ha søkt om tillatelse etter midlertidig forskrift av 24. februar 2005 nr. 165. Personer som får slik tillatelse etter at endringen som foreslås her i høringsbrevet trer i kraft (1. januar 2007), omfattes ikke. Tillatelser gitt etter denne dato skal i tilfelle være gitt etter en ordinær vurdering av utlendingsloven § 8 annet ledd, og det vanlige regelverket for fornyelser bør således gjelde.

Nærmere om forslagets innhold:
Forslaget innebærer at en søknad om fornyelse av tillatelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd etter å ha søkt om tillatelse etter den midlertidige forskriften, skal vurderes på nytt etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Det innebærer videre at de ordinære bestemmelsene om fornyelse, jf. utlendingsforskriften §§ 32 og 33, jf. 36, ikke gjelder for disse tilfellene. Disse bestemmelsene regulerer retten til fornyelse og kravet til underhold for denne type tillatelser. Når § 33 om kravet til underhold foreslås ikke å skulle gjelde, skyldes det at utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 femte ledd, har en egen bestemmelse om krav til sikret underhold og bolig. Det anses hensiktsmessig at denne gjelder også for disse tilfellene.

Utlendingsforskriften §§ 38 – 42 om fornyelse foreslås imidlertid å gjelde tilsvarende. Disse bestemmelsene regulerer varighet og innhold av tillatelsen, adgangen til å arbeide eller oppholde seg i riket på samme vilkår inntil søknaden om fornyelse er avgjort, fremgangsmåte ved søknad om fornyelse, vedtaksmyndighet samt søknad om tillatelse på nytt grunnlag. Av pedagogiske årsaker sies dette eksplisitt i ny § 2 a siste punktum. Dette ville uansett ha fremgått av den midlertidige forskriften § 3, hvor det heter at utlendingsforskriften for øvrig gjelder tilsvarende.

Med den bakgrunn at oppholdstillatelse ble gitt til om lag 200 MUF’ere i strid med politiske signaler, foreslår departementet at slike søknader om fornyelse skal undergis en ny, ordinær vurdering etter utlendingsloven § 8 annet ledd. I dette ligger at hver søknad undergis en konkret vurdering av om vilkårene i § 8 annet ledd er oppfylt. Utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 femte ledd, åpner for å gi en arbeids- eller oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket. Hensikten med dette forslaget er at det ikke skal etableres en særskilt praksis for denne gruppen av søkere (MUF’erne), men at den praksis som ellers er etablert etter utlendingsloven § 8 annet ledd, også skal være retningsgivende for behandlingen av disse sakene. Det er UDI og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler søknader etter utlendingsloven og som derfor utformer denne praksisen. Ved vurderingen av utlendingsloven § 8 annet ledd legges det eksempelvis normalt vekt på psykisk og fysisk sykdom, hensynet til mindreåriges situasjon, forholdene i hjemlandet, botid i riket mv. Ved en slik vurdering av om utlendingsloven § 8 annet ledd er oppfylt, vil også utlendingens eventuelle kriminelle forhold, tvil om identitet mv. måtte vurderes.

Innholdet av en eventuelt fornyet tillatelse etter § 8 annet ledd:
Utlendingsforskriftens bestemmelser om familiegjenforening, fornyelsesadgang mv. skal gjelde for tillatelse som gis etter en ny vurdering av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21. Ettersom en slik tillatelse eventuelt vil bli gitt på ordinært vis etter utlendingsloven, jf. utlendingsforskriften, anses det ikke naturlig å regulere disse spørsmålene særskilt i den midlertidige forskriften.

Etter utlendingsloven § 12, jf. utlendingsforskriften § 43, har ”utlending som de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i riket, jf. § 44, med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger” etter søknad rett til bosettingstillatelse på visse vilkår. Departementet har vurdert om tillatelse som er gitt i strid med politiske signaler skal telle med ved denne beregningen og har kommet til at det bør være tilfelle. Selv om tillatelsen er gitt i strid med politiske signaler, anses den gyldig så lenge gyldigheten ikke er blitt prøvet. Den vil vise seg å være rettmessig dersom tillatelse blir gitt ved en ny behandling med en ordinær vurdering etter utlendingsloven § 8 annet ledd, og departementet anser det derfor urimelig dersom tillatelsen ikke skal telle med i beregningen. Dette innebærer at personer som omfattes av endringene som foreslås her og som får en ny tillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, oppfyller dette kravet etter to år med den siste tillatelsen.

2.2.2 Om vilkåret ”særlig tilknytning til riket” i utlendingsloven § 8 annet ledd – opphør av midlertidig forskrift § 1 og opphevelse av undertittel
Departementet viser til at den midlertidige forskriften § 1 opphører å gjelde 1. januar 2007, jf. forskriften § 4 annet ledd. Denne bestemmelsen innebærer at tilknytning gjennom botid i riket etter at den midlertidige og begrensede tillatelsen (MUF-tillatelsen) ble gitt, ikke skal tillegges vekt ved vurderingen av hvorvidt det foreligger særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 8 annet ledd.

Departementet ønsker nå at irakere med tidligere MUF-tillatelse skal undergis en så normal behandling som mulig. Gitt ønsket om at både søknader om fornyelse, og eventuelle søknader som er stilt i bero, skal behandles etter en ordinær vurdering av utlendingsloven § 8 annet ledd, ville departementet ønsket å oppheve den midlertidige forskriften § 1. Dette for at hensynet til botid, ved vurderingen av tilknytningen til Norge, skal ha samme relevans og vekt i disse sakene som i andre saker som vurderes etter samme bestemmelse. Gitt at forskriften § 1 uansett opphører å gjelde 1. januar 2007, anser departementet det ikke nødvendig å oppheve denne særskilt.

Som en følge av at § 1 i den midlertidige forskriften opphører, foreslår departementet å fjerne undertittelen på forskriften. Dette foreslås av pedagogiske årsaker, da forskriften ikke lenger vil regulere det forholdet som er omtalt i undertittelen. Endringen vil ikke ha materielle konsekvenser.

2.2.3 Den midlertidige forskriftens varighet – ny § 4 tredje ledd
Departementet foreslår videre å endre den midlertidige forskriften § 4. Bestemmelsen regulerer forskriftens varighet. Antallet saker som skal behandles etter den midlertidige forskriften er avgrenset, idet fristen for å søke tillatelse etter forskriften har gått ut. Det er dermed kun søknader om fornyelse samt de søknader som er stilt i bero i direktoratet som vil være aktuelle. Departementet legger til grunn at man må kunne forvente at søknader om fornyelse og de sakene som er stilt i bero er ferdigbehandlet innen utgangen av 2008. På denne bakgrunn foreslås en ny § 4 tredje ledd som sier at forskriften §§ 2, 2 a og 3 opphører å gjelde 1. januar 2009.

Paragraf 4 annet ledd foreslås ikke endret, da denne innebærer at § 1 opphører å gjelde 1. januar 2007.

Vi ber UDI og UNE spesielt om å kommentere forslaget om varigheten av ny § 2 a.

3. Økonomiske og administrative konsekvenser
Det er vanskelig å forutsi de økonomiske/administrative konsekvensene for staten knyttet til forslaget over. Eventuelle utgifter vil i hovedsak være knyttet til integreringstilskudd og tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for personer som eventuelt får fortsatt opphold. Etter loven vil verken disse eller familiegjenforente til disse utløse integreringstilskudd. Mange av dem som kan få en ny tillatelse antas imidlertid å ville ha behov for kommunal stønad til livsopphold dersom de får en ny tillatelse, og de vil dermed gi kommunene en betydelig merutgift. Til tross for at det ligger utenfor regelverket for integreringstilskuddsordningen, vil departementet legge opp til at det utbetales integreringstilskudd for de som bosettes fra mottak og som ikke har utløst dette tidligere samt for familiegjenforente til disse. Dette for å kompensere for kommunenes merutgifter. Det er helt åpent om og hvor mange som vil få fortsatt opphold. Dersom man eksempelvis legger til grunn at ca. halvparten av sakene innvilges, vil dette innebære en merutgift på anslagsvis 35 mill. kr i løpet av 5 år. De som eventuelt får en ny tillatelse vil for øvrig omfattes av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det vil også voksne familiegjenforente til disse. Dersom man legger til grunn at ca. halvparten av sakene innvilges, anslås merutgiften til ca. 10 mill. kr i løpet av 5 år.

4. Forslag til endringer i midlertidig forskrift 24. februar 2005 nr. 165

I

I midlertidig forskrift 24. februar 2005 nr. 165 gjøres følgende endringer:

Undertittelen oppheves.

Ny § 2 a skal lyde:
Søknad om fornyelse av tillatelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, etter søknad etter forskriften her, med unntak for slik tillatelse gitt etter 1. januar 2007, avgjøres etter en ny vurdering av utlendingsloven § 8 annet ledd, slik at utlendingsforskriften §§ 32 og 33, jf. § 36, ikke skal gjelde. Utlendingsforskriften §§ 38 til 42 gjelder tilsvarende.

§ 4 tredje ledd skal lyde:
§ 2, § 2 a og § 3 opphører å gjelde 1. januar 2009.

II

Endringen trer i kraft 1. januar 2007.

Med hilsen