Høringsbrev

Høringsinstanser

Forslag til ny forskrift om strålevern og bruk av stråling og forslag til endring av forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter

Helsedepartementet (HD) sender med dette forslag til forskrift om strålevern og bruk av stråling på høring, jf. vedlagte utkast.

Innledning

Lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling er en fullmaktslov som inneholder få konkrete krav. Forskriftsutkastet som nå sendes på høring, skal erstatte eksisterende forskriftsverk på området, som er vedtatt med hjemmel i lov 18. juni 1938 nr. 1 om bruk av røntgenstråler og radium m.v., som ble opphevet ved ikrafttredelse av strålevernloven. Forskriftene er imidlertid gjeldende inntil de erstattes og oppheves av nytt regelverk, jf. Ot.prp. nr. 88 (1998-99) s. 53. I tillegg til 18 regelverk/bestemmelser som anvendes som rettledning og basis for forvaltningen, vil følgende 4 forskrifter oppheves ved ikrafttredelse av ny forskrift om strålevern og bruk av stråling:

1. Forskrift 23. januar 1976 nr. 1 om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling.
2. Forskrift 1. mars 1983 nr. 155 om tilvirkning, import og omsetning av radioisotoper.
3. Forskrift 2. november 1979 nr. 4 om rett til å bruke røntgenapparat i medisinsk øyemed.
4. Forskrift 8. april 1983 nr. 741 for solarier/høyfjellssoler.

I tillegg til disse forskriftene er forskrift 14. juni 1985 om arbeid med ioniserende stråling fastsatt med hjemmel i arbeidsmiljøloven. Forskriften inneholder bl.a. bestemmelser om dosegrenser, dosemålinger, legeundersøkelse, omplassering av arbeidstakere og plikt til å varsle Arbeidstilsynet ved doseoverskridelse, uhell eller tegn på skadelig strålepåvirkning.

Utkastet til strålevernforskrift inneholder ingen bestemmelser om internkontroll. HD foreslår med dette at strålevernlovgivningen inkluderes i forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften). AAD har i brev av 21. januar d.å. gitt uttrykk for at departementet ikke har prinsipielle betenkeligheter til en slik utviding av internkontrollforskriftens virkeområde. HD legger med dette til rette for utvidelsen som må skje ved forskriftsendring fastsatt av AAD.

På områder der det ikke foreligger nasjonale grenseverdier, er det i forskriftsutkastet henvist til internasjonale eller europeiske normer og standarder, jf. §§ 12, 26, 35 og 40.

Nærmere om forskriftsutkastet

Saklig virkeområde

Forskriften kommer i utgangspunktet til anvendelse på enhver tilvirkning, import, eksport, overdragelse, besittelse, installasjon, bruk, håndtering og avfallsbehandling av strålekilder. Dette inkluderer både ioniserende stråling, herunder stråling fra radioaktivt stoff, røntgenstråling og partikkelstråling, og ikke-ioniserende stråling, herunder optisk stråling, radiofrekvent stråling, elektriske og magnetiske felt og ultralyd. Forskriften kommer også til anvendelse på menneskelig aktivitet som medfører forhøyet naturlig ioniserende stråling fra produkter eller omgivelser, for eksempel radon i gruver. Forskriftsutkastet innebærer at visse kilder som avgir relativt ubetydelig strålemengder, unntas fra forskriftens virkeområde, jf. § 2.

Stråling anvendes i utstrakt grad innenfor medisin, forskning, industri og dagligliv, for eksempel til strålebehandling, diagnostikk, legemidler, sporundersøkelser, nivåmålere, radiografi og forbrukergjenstander. Medisinsk bruk av stråling til undersøkelse eller behandling av pasient omfattes av forskriftsutkastets generelle regler, men er også særskilt regulert i kapittel VII.

Stedlig virkeområde

Strålevernloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. I loven § 4 er Kongen gitt myndighet til å fastsette at hele eller deler av loven kan gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Høsten 2001 nedsatte Sosial- og helsedepartementet (nå HD) en interdepartemental arbeidsgruppe for å utrede nærmere hvordan man skal la loven gjelde for Svalbard, Jan Mayen og norske biland. Arbeidsgruppen avsluttet sitt arbeid ved å legge fram en rapport sommeren 2002. HD sendte rapporten på høring 17. september 2002. Arbeidsgruppen tilrår her at strålevernloven med enkelte tilpasninger gis anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og at det fastsettes en egen forskrift om dette med hjemmel i strålevernloven § 4. De strålevern-problemstillinger og typer strålebruk som er foreslått regulert i utkast til strålevernforskrift, er i stor grad ikke aktuelle på Svalbard og Jan Mayen. Arbeidsgruppen kom til at de krav som er nødvendige for å ivareta strålevern på Svalbard og Jan Mayen, i stor grad fremgår direkte av strålevernloven, og at loven dermed kan dekke det reguleringsbehov som foreligger.

Forskrift om arbeid med ioniserende stråling gjelder i dag for både Svalbard og Jan Mayen. HD ønsker ikke at det foretas endringer i regelverket som regulerer arbeidsmiljøet på Svalbard og Jan Mayen. Det foreslås derfor at strålevernforskriften kapittel IV om yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen.

Generelle bestemmelser

Forskriftsutkastet kapittel II inneholder generelle bestemmelser for stråling, både ioniserende og ikke-ioniserende. Et sentralt element i forskriftsutkastet er sondringen mellom bruk av stråling som krever godkjenning, og de tilfeller der det er tilstrekkelig å sende en melding til Statens strålevern, se utkastet §§ 5 og 6. For strålekilder og bruksområder inntatt i vedlegg 1 til forskriften gjelder verken krav til godkjenning eller melding. Etter någjeldende forskrift om tilsyn med bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling § 1 jf. § 3, er det et krav om godkjenning for alle anlegg, apparater, materiell og stoffer som frambringer ioniserende stråling og som brukes i medisinsk, veterinært, vitenskapelig, industrielt eller annet øyemed samt alle beholdninger, avfall og utslipp av stoffer som frambringer ioniserende stråling. Forskriftsutkastet innebærer i forhold til dagens ordning en prioritering av tilsynet med de strålekilder som har størst skadepotensiale. Det forutsettes at Statens strålevern i forbindelse med behandlingen av søknader om godkjenning kan stille ulike vilkår, jf. § 5 fjerde ledd.

Som en følge av terroraksjonen 11. september 2001 og en verdenssituasjon med økt risiko for terrorisme, oppstiller forskriften i § 9 krav til fysisk sikring for å avverge tyveri og sabotasje. For øvrig inneholder kapitlet krav til virksomheter som anvender strålekilder, om kompetanse, instrukser og prosedyrer, strålevernansvarlig, risikovurdering, oversikt over strålekilder, varslingsplikt ved ulykker etc. og krav til apparatur.

Bestemmelser for ioniserende stråling

Forskriftsutkastet kapittel III inneholder bestemmelser for ioniserende stråling. §§ 13-15 inneholder bestemmelser i forhold til valg av strålekilde, kapsling av kilder, tekniske krav til utstyret og krav til merking og lagring av radioaktive kilder. § 16 oppstiller krav til stråleskjerming og andre sikkerhetskrav, mens §§ 17-19 regulerer laboratoriearbeid med åpne radioaktive kilder.

Yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling

Yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling er i dag regulert gjennom forskrift 14. juni 1985 om arbeid med ioniserende stråling, fastsatt med hjemmel i arbeidsmiljøloven. Forskriften inneholder bl.a. bestemmelser om dosegrenser, dosemålinger, legeundersøkelse, omplassering av arbeidstakere og plikt til å varsle Arbeidstilsynet ved doseoverskridelse, uhell eller tegn på skadelig strålepåvirkning. Ny forskrift om strålevern og bruk av stråling vil rette seg mot eiere av strålekilder, og HD anser det derfor som hensiktsmessig at yrkeseksponering også skal reguleres i denne forskriften og at innholdet i de to forskrifter samordnes. Forskriften som her sendes på høring (utkastet kap. IV), inneholder bl.a. bestemmelser om klassifisering og merking av arbeidsplassen, dosegrenser og doseovervåking. Dette vil innebære at disse bestemmelsene hjemles i strålevernloven, og at Statens strålevern nå fremstår også formelt som tilsynsmyndighet på dette området. Tilsyn med bruk av ioniserende stråling på arbeidsplasser forutsetter at tilsynsmyndigheten er i besittelse av en betydelig fagkompetanse. Etter HDs vurdering er Statens strålevern best egnet til å ivareta denne oppgaven. Forslaget til samordning av forskriftsverket etter arbeidsmiljøloven og strålevernloven er foretatt i forståelse med Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) og Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT). DAT vil forestå høringen av endringene i forskrift 14. juni 1985 om arbeid med ioniserende stråling, som fremdeles vil inneholde krav til bl.a. helseundersøkelse og omplassering av gravide.

Bestemmelser om utslipp og avfallshåndtering

Forskriftsutkastet § 23 første ledd jf. § 5 bokstav o oppstiller et godkjenningskrav for alt utslipp av radioaktive stoffer til miljøet. Det foreslås videre at Statens strålevern gis hjemmel for å fastsette generelle unntak fra godkjenningskravet i form av friklassegrenser. Utkastet § 24 inneholder hjemmel for Statens strålevern til å pålegge virksomheter å iverksette mottiltak ved mulig forurensning.

Utkastet § 25 første ledd oppstiller generelle krav til avfallshåndtering for å sikre at det fører til minst mulig skade eller ulempe. Hovedregelen for håndtering av radioaktive kilder som tas ut av bruk, er at disse skal returneres for håndtering i produksjonslandet, jf. § 25 annet ledd. Dersom det ikke eksisterer returordninger, skal kildene sendes til et godkjent anlegg i Norge for deponering, jf. § 25 tredje ledd.

Bestemmelser om ikke-ioniserende stråling, særlig solarier

Forskriftsutkastet kapittel VI inneholder bestemmelser om ikke-ioniserende stråling. § 26 omhandler eksponeringsgrenser, mens § 27 regulerer bruk av laser.

§ 28 regulerer salg av solarier og virksomheter som tilbyr utleie av solarier til kosmetisk bruk (solstudio). Denne bestemmelsen vil erstatte någjeldende forskrift 8. april 1983 nr. 741 for solarier/høyfjellssoler. Forslaget til ny forskrift innebærer nye og noe skjerpede krav til merking av solarier, samt strengere krav til hvilke solarier som godkjennes for salg/bruk. I forskriftsutkastet § 42 tredje ledd foreslås det videre at tilsynet med solarier delegeres fra Statens strålevern til kommunene.

Statens strålevern har overfor HD anbefalt at det innføres 18 års grense for bruk av solarier.

UV-stråling kan forårsake alvorlige helseskader ved at UV-eksponering øker risikoen for hudkreft, øyeskader og svekker immunforsvaret. Det foreligger indikasjoner på at alder har en viktig betydning for utvikling av hudkreft, da spesielt ondartet føflekk kreft (malignt melanom, MM). Tall fra Kreftregisteret viser at ca. 1000 personer årlig får påvist MM. Dødeligheten er rundt 200 per år hvorav de fleste yngre enn 50-55 år. I en rapport fra United Nations Environment Programme, 1998 (Environmental Effects of Ozone Depletion: Assessment), basert på en rekke epidemiologiske studier, vises det at økt risiko for MM henger sammen med intens, oppstykket soling. Særlig er tilfeller av intens eksponering i barneårene en viktig faktor. WHO, Euroskin og ICNIRP blant flere fraråder bruk av solarier, særlig for de under 18 år. Kreftutvikling er en flertrinns prosess slik at forløpere til sykdom kan dannes gjennom UV-eksponering i ung alder, mens sykdommen manifesterer seg klinisk først etter mer langvarig UV-eksponering i voksen alder. Det finnes få undersøkelser som gir klart svar på solarienes rolle for kreftforekomst, men enkelte undersøkelser indikerer at solariesoling mer enn 10 ganger i året øker risiko for MM med en faktor 2 og en faktor nær 8 for personer under 30 år. Øyeskader og svekkelse av immunforsvaret er også knyttet til UV-eksponering, men her er det ennå ikke kjent om eksponering i ung alder spiller noen større betydning enn eksponering senere i livet.

På oppdrag fra Den norske kreftforening gjennomførte MMI i november 2001 en undersøkelse om den norske befolknings solingsvaner (utvalg: 832). Totalt er det 73% av befolkningen som ikke bruker solarium. Den gruppen som bruker solarium hyppigst, er unge kvinner (15-24 år). I 1999 ble det foretatt en omfattende spørreundersøkelse blant folk bosatt i Stockholm i alderen 13-50 år. For aldersgruppen 13-16 år, fordelt på hhv. jenter og gutter, viste undersøkelsen at 3% og 1% bruker solarium mer enn 10 ganger i året, mens 17% og 5% bruker solarium mindre enn 10 ganger per år. Undersøkelsen viser videre at bruk av solarium er mest utbredt i aldersgruppen 17 – 29 år.

Det er vanskelig å skille helseeffekter av eksponering fra naturlig sol og solarier, men det er likevel klart at det foreligger et forebyggingspotensiale i å begrense eksponering fra solarier, særlig fordi det foreligger undersøkelser av det norske markedet som viser utstrakt bruk av for sterke solarierør. Videre hviler det et ansvar på myndighetene at solariekundene gis tilstrekkelig informasjon om helseeffektene.

Forslaget til ny forskrift § 28 innebærer nye og noe skjerpede krav til merking av solarier. Virksomheter som tilbyr solarietjenester, skal i tillegg til skriftlig informasjon om verneregler og helseadvarsel også ha et oppslag som fraråder personer under 18 år å bruke solarier. Videre innebærer forslaget til forskrift at det innføres strengere krav til hvilke solsenger som godkjennes for salg/bruk, se utkastet § 28 annet ledd.

For å kunne håndheve en aldersgrense for bruk av solarier må det stilles krav om at virksomheter som tilbyr soling, er betjent. Et slikt krav vil føre til relativt store konsekvenser for næringen. Det er anslått at det i Norge finnes om lag 5 000 solarier fordelt på ca. 500 solsentere. Om lag to tredjedeler av disse er i dag selvbetjent. Et krav om betjening vil kunne innebære at enkelte av disse ikke vil ha økonomi til fortsatt drift. Etter det HD er kjent med er det bare Frankrike som har innført forbud mot bruk av solarier for personer under 18 år. HD legger også vekt på at de undersøkelser om bruk av solarier som foreligger fra Norge og Sverige, indikerer at bruk av solarier er relativt lite utbredt blant mindreårige, og spesielt blant barn og unge under 17 år. En effektiv håndheving av en aldersgrense vil videre legge beslag på betydelige offentlige ressurser til tilsyn og kontroll. HD har foretatt en helhetlig vurdering av forslaget fra Statens strålevern og har kommet til ikke å ville foreslå at det innføres aldersgrense for bruk av solarier. Departementet ber likevel om høringsinstansenes synspunkter på forslaget fra Statens strålevern.

I utkastet § 42 tredje ledd er det inntatt en delegasjon av myndigheten fra Statens strålevern til kommunene når det gjelder tilsyn med solarier. Kommunene har i dag tilsynsansvar for hygienen i solstudioer etter forskrift 6. mai 1998 om hygienekrav for frisør-, hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirksomhet m.v. Det er praktisk vanskelig for et statlig tilsyn som Statens strålevern uten lokale enheter å føre en effektiv kontroll med lokalt baserte virksomheter som finnes i stort antall. For å kunne møte tilsynsbehovet foreslås det derfor å etablere et klart rettslig grunnlag for at kommunene også fører tilsyn med strålevernet, når de fører tilsyn med hygienen i solstudioer. Det forventes ikke at kommunale tilsynsorganer innehar eller bygger opp en betydelig kompetanse innen strålevern, men Statens strålevern tar sikte på å etablere et opplæringsopplegg, se avsnittet om økonomiske og administrative konsekvenser. Etter departementets oppfatning er kravene i utkastet § 28 definert på en slik måte at faglig skjønn ikke forutsettes.

Særskilt om medisinsk bruk

Strålebruk i medisinsk sammenheng brukes til påvisning av mange sykdommer og til behandling. I diagnostikk benyttes ioniserende stråling bl.a. ved røntgenundersøkelser og nukleærmedisin. Ikke ioniserende stråling benyttes også til ulike diagnostiske formål, for eksempel MR- og ultralyddiagnostikk. Til behandling og smertelindring benyttes både ekstern stråleterapi og intern stråleterapi, som er basert på inntak av radioaktive stoffer via fordøyelsessystemet eller ved injeksjon i blodbanen. Også ikke ioniserende stråling benyttes i medisinsk terapi, bl.a. blir optisk stråling benyttet til behandling av ulike hudsykdommer. Stråleapparater blir også benyttet i forbindelse med medisinske inngrep av ulike slag.

Medisinsk strålebruk er definert i § 4 bokstav m. Medisinsk bruk av stråling reguleres av forskriftsutkastets generelle regler, dersom ikke annet er særskilt nevnt, men reguleres også spesielt i kapittel VII, som regulerer forhold knyttet til å ivareta strålevernet for pasienten.

Det er et hovedprinsipp i forskriften at all medisinsk strålebruk skal være berettiget og optimalisert, jf. §§ 29 og 30. Det er videre et krav at virksomheten skal beregne og ha oversikt over stråledosene som tilføres pasienter ved diagnostisk, og det påhviler virksomhetene en plikt til å rapportere stråledoser og andre opplysninger i forbindelse med bruk av stråling til behandling og diagnostikk til Statens strålevern, se §§ 31og 34.

Utkastet kapittel VII inneholder videre bestemmelser om behandling og undersøkelse av gravide (§ 32), krav til kompetanse og opplæring (§ 33), krav til apparatur (§ 35) og dosimetri (§ 36). Dessuten er det i §§ 37-41 foreslått bestemmelser for bruk av ulike former for stråling til behandling eller undersøkelse; røntgendiagnostikk, strålebehandling, nukleærmedisin, optisk stråling og laser.

Internkontroll

HD foreslår med dette at forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) endres slik at den også gjøres gjeldende for strålevernlovgivningen. Internkontrollforskriften gjelder i dag for virksomheter som omfattes av lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr, sivilforsvarsloven, produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven, forurensningsloven, genteknologiloven, brannvernloven, brannfarlighetsloven og lov om eksplosive varer, jf. forskriften § 2. De tre sistnevnte lover er nå erstattet av ny brann- og eksplosjonsvernlov. Det er fire etater med et særlig ansvar i systematisk helse,- miljø- og sikkerhetsarbeid; Arbeidstilsynet, Direktoratet for brann- og elsikkerhet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. I tillegg har Sjøfartsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmannen, Sosial- og helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og Oljedirektoratet tilsynsroller innen HMS-området. Formålet med internkontrollforskriften er å fremme godt arbeidsmiljø og sikkerhet, forebygging av helseskade eller miljøforstyrrelser fra produkter eller forbrukertjenester, vern av miljøet mot forurensning og bedre behandling av avfall. Formålet med strålevernloven er å forebygge skadelige virkninger av stråling på menneskers helse og bidra til vern av miljøet.

Innføring av krav om internkontroll på strålevernområdet innebærer at pliktsubjektene på en mer systematisk måte enn i dag må dokumentere at det er etablert systemer som gir tilstrekkelig sikkerhet for at regelverket på strålevernområdet blir etterlevd. Dette gjelder bl.a. i forhold til arbeidsmiljø og pasientvern. Internkontrollforskriften fastsetter at internkontrollen skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse, for å etterleve krav fastsatt i eller i medhold av strålevernloven. Krav til internkontroll innebærer i forhold til strålevernlovgivningen, i tillegg til de krav som følger av den øvrige lovgivningen som allerede er omfattet av internkontrollforskriften, at virksomheten skal:

• Sørge for at regelverk som gjelder virksomheten er tilgjengelig, og ha oversikt over de krav som er av særlig viktighet for virksomheten.
• Sørge for at brukerne av strålekilder har de kunnskaper og ferdigheter i systematisk strålevernarbeid som regelverket krever.
• Sørge for at strålebrukerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes.
• Fastsette mål for strålevernarbeidet.
• Ha oversikt over virksomhetens organisasjon, herunder hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidet med strålevern er fordelt.
• Skaffe oversikt over områder i virksomheten hvor det er fare for svikt eller mangel på oppfyllelse av strålevernkrav.
• Utvikle, iverksette, kontrollere, evaluere og forbedre nødvendige prosedyrer, instrukser, rutiner eller andre tiltak for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelse av regelverket.
• Kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene.
• Iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i medhold av strålevernloven.
• Foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt, og bidra til kontinuerlig forbedring av strålevernet i virksomheten.

Dokumentasjon som følger av krav i eller i medhold av strålevernloven, for eksempel instrukser, tillatelser, kompetansebevis og sertifikater, vil inngå i krav til internkontroll.

Administrative bestemmelser

De administrative bestemmelser er inntatt i utkastet kapittel VIII. De fleste bestemmelsene er identiske med bestemmelsene i strålevernloven. Disse vil ikke bli omtalt i det følgende.

I utkastet § 41 tredje ledd er det foreslått at Strålevernets tilsynsmyndighet for solarier delegeres til kommunene, og dermed myndighet til å treffe de nødvendige enkeltvedtak, se ovenfor.

Utkastet § 45 inneholder en adgang for Statens strålevern til i særskilte tilfeller å gi dispensasjon fra bestemmelsene i forskriften. Bestemmelsen er å anse som en nødventil, og det forutsettes at den benyttes med stor varsomhet. Hensikten er å ha en mulighet for å unngå at bestemmelsene vil kunne ha sterkt urimelig virkning i konkrete tilfeller.

Ny forskrift om strålevern og bruk av stråling vil fastsettes ved kongelig resolusjon. Det foreslås at HD gis hjemmel til å foreta endringer i forskriften, jf. § 49.

Enkelte virksomheter vil kunne ha behov for en viss overgangstid for å tilpasse seg bestemmelsene i forskriften. Departementet anser at ikrafttredelse 1. januar 2004, jf. utkastet § 49, vil ivareta dette hensynet i tilstrekkelig grad, og at det dermed ikke vil være behov for særskilte overgangsbestemmelser.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Utkastet til ny forskrift innfører en del nye formelle krav til virksomheter som benytter stråling. De økonomiske og administrative konsekvensene av forskriften vil likevel være relativt beskjedne, fordi bestemmelsene i forskriften i stor grad er en videreføring av rådende praksis innen de fleste områder, særlig innenfor forsknings- og industriell virksomhet. For medisinsk bruk av stråling vil forskriften ha noen økonomiske og administrative konsekvenser. Forskriften pålegger virksomheter som benytter stråling til medisinske formål, å foreta en vurdering av at all strålebruk er berettiget og optimalisert. I medisinsk sammenheng oppstilles det også strengere krav til dokumentasjon av doser og aktivitet, og krav til rapportering formaliseres. Forskriftsutkastet innebærer også nye krav i forhold til kompetanse og apparatur, herunder instrument for måling av dose. Strengere krav til fysisk sikring av strålekilder vil også i særlig grad gjelde sykehusene.

Solariebransjen pålegges nye krav til merking og publikumsinformasjon. Det antas at dette vil medføre en beskjeden engangskostnad. Det oppstilles videre nye bestemmelser til hvilke typer solarier som tillates. Forskriften åpner likevel for at solarier som oppfyller kravene etter dagens regelverk, fortsatt kan brukes i samme virksomhet. Dette kravet vil derfor etter departementets vurdering ha beskjedne konsekvenser. Innføring av en aldersgrense, jf. forslaget fra Statens strålevern, vil etter departementets vurdering ha betydelige konsekvenser for næringen, se avsnittet om solarier.

Det foreslås en sondring mellom bruk av stråling som krever godkjenning, og de tilfeller der det er tilstrekkelig å sende en melding til Statens strålevern. Etter dagens regelverk kreves det godkjenning for anlegg, apparater, materiell og stoffer som frambringer ioniserende stråling og som brukes i medisinsk, veterinært, vitenskapelig, industrielt eller annet øyemed, samt alle beholdninger, avfall og utslipp av stoffer som frambringer ioniserende stråling. Forslaget innebærer at virksomheter med kilder av relativt liten strålehygienisk betydning, for eksempel tannlegevirksomhet, ikke lenger vil forutsette en godkjenning fra Statens strålevern.

Innføring av krav til internkontroll på strålevernområdet innebærer at subjektene blir pålagt økt innsats, bl.a. i forhold til dokumentasjon, for eksempel når det gjelder krav til forsvarlig strålebruk, berettigelse og optimalisering. Strålevernlovgivningen regulerer en uensartet gruppe av virksomheter. Etter HDs vurdering er Internkontrollforskriften godt tilpasset virksomheter av ulik størrelse og art. Mange av de aktuelle virksomheter forholder seg til Internkontrollforskriften i forhold til annet regelverk i dag. HD anser derfor at det er hensiktsmessig for virksomhetene at flere forvaltningsområder samles i en generell forskrift fremfor at det etableres særskilte internkontrollbestemmelser for strålevernlovgivningen.

Statens strålevern som tilsynsetat vil få noen nye oppgaver som følge av ny strålevernforskrift. Statens strålevern vil måtte utvikle tilsynsrollen i forhold til nytt regelverk. Det skal utarbeides nødvendig informasjonsmateriell for brukere av strålekilder, og det tas sikte på å gjennomføre et utdanningsprogram for kommunene i forhold til tilsyn med solarier. Disse oppgavene ivaretas innenfor Strålevernets ordinære ressursrammer.

Delegasjon av tilsyn med solarier til kommunene er en formalisering av en praksis mange kommuner allerede har etablert. Forslaget vil likevel kreve en viss ressursbruk fra kommunenes side. HD antar at merarbeidet ved å inkludere tilsyn med de strålevernmessige sider ved virksomheten, i tillegg til å føre tilsyn med hygienen i solstudioer, vil være relativt beskjedent.

Avsluttende kommentarer

Det bes om at eventuelle merknader til forskriftsutkastet blir oversendt HD innen 20. mai 2003. Eventuelle henvendelser kan rettes til rådgiver Tor Ivar Kanestrøm (tlf. 22 24 86 96) eller førstekonsulent Nina Fladsrud (tlf. 22 24 84 51).

Med hilsen