Høringsnotat

Lokalt handlingsrom i organisering av grunnopplæringen

INNLEDNING

I dette høringsnotatet foreslås det endringer i opplæringsloven som vil øke den lokale handlefriheten i organiseringen av grunnopplæringen. Bakgrunnen for forslagene er at økt fleksibilitet for skolene i organiseringen, etter departementets oppfatning, kan gi mange positive effekter. Fleksibiliteten kan stimulere søken etter bedre løsninger hos skolens ledelse og lærere, ressursene kan bli riktigere fordelt i forhold til behovene, og trivselen blant de ansatte kan øke. Dette vil i så fall også bidra til et bedre læringsmiljø og bedre læringsutbytte for elevene. Forslagene gjelder:

Bestemmelsene om klassedeling.
Bestemmelsen om klassestyrer .
Bestemmelser om rektor .
Bestemmelsene om opplæringsordningen for den videregående opplæringen.

Forslagene er en del av Regjeringens moderniseringsprogram for offentlig sektor, der økt lokal handlefrihet er et viktig element. Endringer i opplæringsloven er ett av flere tiltak Regjeringen vil fremme med sikte på å øke kvaliteten i grunnopplæringen. I tillegg vil departementet utvikle et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og vurdere effektene av dagens finansieringssystem for grunnopplæringen. Departementet skal også vurdere organiseringen av den statlige utdanningsadministrasjonen på bakgrunn av bl.a. forslagene i NOU 2002:10 Førsteklasses fra første klasse.

Forslagene i dette høringsnotatet vil bli fulgt opp med forslag til endringer i forskriften til Opplæringsloven. Departementet vil vurdere flere forslag om endringer i loven og tar sikte på å sende nye forslag på høring i løpet av 2003.

BAKGRUNN

Arbeidsformene i skolen i dag er i stadig utvikling, på samme måte som arbeidsformene ellers i samfunnet. Det er vanlig at elevene arbeider i prosjekter som kan favne over flere fag på samme tid. De kan arbeide selvstendig eller i små eller store grupper, noen ganger på tvers av klasser og klassetrinn, og i lengre perioder enn en tradisjonell skoletime. Lærerens rolle er også mer mangfoldig enn tidligere. Han eller hun skal forestå og lede undervisning, men er også deltaker, veileder og en faglig ressursperson. Dette gjør at dagens bestemmelser, som bygger på begreper som klasse og skoletime, ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens skolevirkelighet.

Opplæringsloven åpner i § 1-4 for forsøk med avvik fra lovens bestemmelser. I tillegg har de sentrale tariffpartene i skolen åpnet for at det kan gjøres forsøk med avvik fra avtaleverkets bestemmelser om arbeidstid. Hovedmålsettingen med slik forsøksvirksomhet er å bidra til bedre kvalitet på opplæringen og en opplæring best mulig tilpasset elevenes behov. Endrede arbeidstidsordninger og organisering av skolehverdagen skal bidra til økt elevkontakt og god differensiering av opplæringen, økt fleksibilitet og mer fleksibel ressursutnyttelse, samtidig som lærernes arbeidsvilkår og profesjonelle handlingsrom blir ivaretatt.

Det blir nå gjennomført 343 godkjente lokale forsøk med avvik fra dagens bestemmelser i loven. Den aller største andelen av disse forsøkene gjelder avvik fra reglene om klasseorganisering, etterfulgt av forsøk der det gjøres avvik fra reglene om fag- og timefordeling. Det er også forsøk på andre områder, for eksempel alternative eksamensformer innenfor videregående opplæring. Samtidig pågår ca 600 godkjente forsøk med avvik fra bestemmelsene i arbeidstidsavtalen. Siktemålet med endret arbeidstid er mer tid til elevkontakt, økt fleksibilitet og bedre utnytting av ressursene. SINTEF evaluerer forsøkene etter arbeidstidsavtalen og vil levere sin evalueringsrapport i desember 2002. Forsøkene etter opplæringsloven er lokalt initierte og den enkelte skoleeier har ansvaret for evalueringen. En rekke av forsøkene er kombinerte forsøk både etter loven og arbeidstidsavtalen. Departementet har mottatt mange tilbakemeldinger om at forsøksvirksomheten virker positivt.

Den store lokale interessen for forsøksvirksomhet er etter departementets oppfatning en klar indikasjon på at det er behov for oppmyking av regel- og avtaleverket, slik at det blir større handlingsrom og mulighet for omstilling. Ved at økt fleksibilitet blir bygget inn i regel- og avtaleverket, vil skolene raskere kunne tilpasse seg nye behov uten å gå igjennom en byråkratisk søknadsprosedyre. Fleksibiliteten må også være så stor at den favner det store mangfold som finnes blant norske skoler.

Internasjonale undersøkelser det siste tiåret peker i retning av at det er fordelaktig for elevenes læringsutbytte å utvide skolenes selvstyre og handlefrihet når det gjelder hvordan opplæringen skal organiseres og hvordan ressursene skal brukes, samtidig som det blir lagt større vekt på selve resultatoppnåelsen i skolen (TIMSS 1995 og PISA 2000). Internasjonale sammenlikninger (OECD 2001 og EURYDICE 2000 og 20002) indikerer dessuten at selv om det her i landet over år er blitt foretatt en rekke oppmykninger i regel- og avtaleverket, er det fortsatt på flere områder grunnlag for å vurdere økt lokal handlefrihet.

Departementet mener det er nødvendig å heve kvaliteten i grunnopplæringen. Selv om det også er flere positive trekk, viser internasjonale undersøkelser som PISA, TIMMS og IEA-undersøkelsene at norske elever bare ligger omtrent på gjennomsnittet for OECD-landene i læringsutbytte i fagene morsmål, matematikk og naturfag. Snaut 18 pst. av elevene har så store leseproblemer at det ifølge OECD kan hindre dem i deres videre utdanning. Undersøkelsene viser store forskjeller mellom elevene, med mange elever med dårlige resultater. Dette kan tyde på at undervisningen ikke i tilstrekkelig grad er tilrettelagt i forhold til den enkelte elevs forutsetninger. Større frihet til å bestemme lokalt hvordan undervisningen skal organiseres vil etter departementets oppfatning kunne gi bedre individuelt tilpasset opplæring.

Inndelingen av elevene i klasser står ofte uendret de første syv skoleårene, og i noen tilfeller i 10 år. Dette gir stabilitet og trygghet når klassemiljøet er godt. I andre tilfeller kan konflikter, uheldige holdninger og mobbing få utvikle seg mellom de samme elevene over lang tid. For mange av de barn og unge som daglig opplever trakassering og mobbing kan endringer i klassesammensettingen være et virkemiddel som kan bidra til å bedre situasjonen. Adgang til større fleksibilitet i organiseringen av elevgruppene vil derfor være en fordel når skolen avdekker mobbing.

De store utfordringer som dagens skole står overfor, må møtes med flere tiltak i tillegg til økt lokalt handlingsrom gjennom endringer i regel- og avtaleverket. Nedenfor er noen av de andre tiltakene Regjeringen arbeider med beskrevet.

Det er viktig å skaffe mer kunnskap om kvaliteten innenfor grunnopplæringen. Norge er et av få land i Vest-Europa som ikke har et nasjonalt system for kvalitetsvurdering av grunnopplæringen. Årets tilstandsrapport om grunnopplæringen fra Læringssenteret viser også at under halvparten av kommunene rapporterer om systematisk kvalitetsoppfølging av skolene. En forutsetning for å bedre kvaliteten i skolen er kunnskap om kvaliteten, hvordan den utvikler seg og hvor de største manglene eventuelt finnes. Slik kunnskap er særlig viktig for den enkelte lærer, skoleleder og skoleeier i arbeidet med å bedre kvaliteten på eget arbeid. For lærerutdanningsinstitusjonene og de statlige myndighetene vil informasjonen også være viktig i forhold til utviklingen av lærerutdanningen og de sentralt fastsatte rammebetingelsene. Slik kunnskap er dessuten viktig for at statlig veiledning og tilsyn kan fungere mest mulig målrettet og effektivt. For elevene og foreldrene vil kunnskap om skolen være viktig, både for å kunne delta i arbeidet med å bedre kvaliteten i sin skole og ved eventuelt valg av skole.

På bakgrunn av Kvalitetsutvalgets delutredning "Førsteklasses fra første klasse" har departementet i Tillegg nr. 3 til St.prp. nr 1 lagt fram forslag til endringer i statsbudsjettet for å utvikle og etablere et nasjonalt system, og metoder, for vurdering av kvalitet og læringsutbytte. Arbeidet vil blant annet skje med utgangspunkt i Kvalitetsutvalgets utredning og høringsuttalelsene som er avgitt til utredningen. Utviklingen av kartleggingsprøver er et tidkrevende arbeid. Departementet tar sikte på at de første prøvene tidligst kan tas i bruk i slutten av skoleåret 2003/2004.

Et nasjonalt vurderingssystem må vurderes i forhold til statlig tilsyn, oppfølging og støtte i de tilfeller hvor vurderingene viser at kvaliteten er for dårlig eller at nasjonalt fastsatte forpliktelser ikke etterleves i henhold til intensjonen.

Departementet mener også at det er nødvendig å vurdere om dagens læreplaner har den optimale form og det riktige innhold. Læreplanene for grunnopplæringen må være slik at det er klart både for lærere og elever hva som er målet for opplæringen. Samtidig må de være utformet på en måte som fremmer kreativitet og lokal tilpasning. Utformingen av og innholdet i læreplanene har endret seg over tid i Norge, og det er stor variasjon i utformingen bl.a. mellom de nordiske landene. Departementet vil komme tilbake til utformingen av læreplanene etter at evalueringen av L97 er avsluttet og Kvalitetsutvalget har avlagt sin innstilling våren 2003.

Departementet vurderer om det er behov for endring av finansieringssystemet for offentlige og private skoler i lys av målene om økt kvalitet og bedre ressursbruk i grunnopplæringen.

Tiltakene nevnt ovenfor er ledd i en samlet strategi for å oppnå best mulig kvalitet i opplæringen. Fordi det allerede foregår arbeid på noen av feltene, og fordi beslutningsprosessene for tiltakene er forskjellige, vil de følge ulik framdrift og bli lagt fram til høring og beslutning til ulik tid. I dette høringsnotatet blir det lagt fram forslag om bl.a. følgende:

Bestemmelsene om klassedeling erstattes av en bestemmelse om pedagogisk forsvarlig størrelse på elevgruppene.
Bestemmelsen om klassestyrer erstattes av en bestemmelse om en elevkontakt i forhold til den enkelte elev.
Bestemmelsen om formelle kompetansekrav for rektor faller bort, samtidig som rektorkravet utvides til å gjelde alle skoler. Dagens begrensning når det gjelder muligheten til å være rektor for flere skoler foreslås opphevet.
Bestemmelsene om opplæringsordningen for den videregående opplæringen justeres, slik at fylkeskommunen kan godkjenne lærekontrakt om at hele opplæringen, eller en større del enn det som følger av læreplanen, skal skje i bedrift.

Departementet vil på et senere tidspunkt fremme forslag til endringer i forskriften, og nye forslag til lovendringer som krever ytterligere utredninger.

ORGANISERING AV ELEVENE I GRUPPER

Gjeldende rett
I opplæringsloven kapittel 8 (paragrafene 8-2, 8-3 og 8-4) er organiseringen av elevene i klasser regulert i detalj. Reglene gjelder både for grunnskolen og den videregående skolen. I denne sammenheng står klassebegrepet sentralt. For det første følger det av loven at alle elever har rett til å tilhøre en klasse. En klasse er den organisatoriske grunnenheten som elevene skal fordeles på, og der den største delen av opplæringen i utgangspunktet skal foregå. Klassebegrepet må også ses i lys av de fastsatte klassedelingstallene, som regulerer hvor mange elever klassene maksimalt kan ha. Antallet varierer mellom barnetrinnet og ungdomstrinnet i grunnskolen, og mellom allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger i videregående opplæring. Det gjelder egne grenser når flere årskull er samlet i samme klasse.

Klassesystemet er ment å ivareta både pedagogiske og sosiale formål. Intensjonen bak de differensierte klassedelingstallene er således å bidra til at opplæringen ikke foregår i større elevgrupper enn det som er pedagogisk forsvarlig, og å bidra til at elevene kan oppleve tilhørighet i en sosial gruppe. Når det gjelder gruppetilhørighet, fastsetter loven i tillegg at organiseringen av klasser til vanlig ikke skal skje på bakgrunn av faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet (prinsippet om sammenholdte skoleklasser).

Dersom det er grunngitt med hensyn til elevene i klassen, er det etter nærmere regler en viss adgang til å gjøre avvik fra klassedelingstallene for klasser som allerede er opprettet. Det er under ingen omstendighet adgang til å opprette nye klasser som overstiger klassedelingstallene. Det er også begrensninger i loven når det gjelder muligheten for å operere med aldersblandede klasser. Det følger videre av loven at hver klasse skal ha en klassestyrer med særlig ansvar for de praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjøremålene som gjelder klassen, blant annet kontakten med hjemmet.

Klassedelingsreglene innebærer at det defineres et minstenivå for de pedagogressurser som må settes inn, nemlig én lærertime til hver undervisningstime i hver klasse. En skole med et gitt elevtall på hvert trinn vil derved utløse et slikt minste lærertimetall til skolen. For 1. klasse/førskolen fastsetter også loven det tilleggskrav når det gjelder pedagogressurser at det skal være to pedagoger i hver undervisningstime når det er mer enn 18 elever i klassen. De øvrige bestemmelsene i opplæringsloven og forskriften til loven, bl.a. om tilpasset opplæring, spesialundervisning og opplæring for språklige minoriteter, vil imidlertid medføre at minstetimetallet sjelden vil være tilstrekkelig til å fylle alle fastsatte krav til opplæringen på en forsvarlig måte. Det reelle lærertimetallet ligger da også vesentlig over minstetimetallet i de fleste kommuner.

Opplæringsloven kapittel 13 fastsetter hvem som er ansvarlig for å organisere og yte opplæringstilbud etter loven, henholdsvis kommunen og fylkeskommunen (ansvarssubjektene). Dette innebærer at kommunen og fylkeskommunen også er ansvarlig for at bestemmelsene i opplæringsloven, læreplan og annen forskrift gitt med hjemmel i loven blir overholdt, noe som bl.a. også innebærer ansvar for å stille til disposisjon de nødvendige ressurser. Dette innebærer at kommunen og fylkeskommunen også har ansvaret for å få etablert den nødvendige analyse av situasjonen, og å få til den interne kommunikasjon og rapportering mellom ulike ansvars- og beslutningsnivåer som må til for at forpliktelsene skal kunne overholdes.

Departementets vurdering
Hovedprinsippene i dagens bestemmelser om klassedeling har vært styrende for skolen i svært lang tid. De utfordringene skolen står overfor, gjør at reglene ikke lenger er godt nok tilpasset skolens behov. Dette går også fram av det store antall skoler som søker om forsøk med avvik fra loven og avtaleverket. Internasjonale undersøkelser viser at land som har innført et mer fleksibelt regelverk som åpner for større handlingsrom og gjør at flere spørsmål om organisering og arbeidsformer blir avgjort lokalt, har oppnådd en bedring i elevenes læringsutbytte. Det er etter departementets oppfatning nødvendig å ha et regelverk som gjør at skolene planlegger ut fra hvordan læringsutbyttet kan økes, trivselen bedres og målene i læreplanen nås. Regelverket må ikke ha et innhold som kan føre til at disse målene blir underordnet oppfyllelsen av detaljerte organisatoriske bestemmelser.

Etter departementets oppfatning er det behov for endring av dagens bestemmelser om organisering av opplæringen. Ved å variere undervisningsformer og organisering kan lærerressursene bli mer effektivt utnyttet, og det faglige arbeidsmiljøet for lærerne kan bli bedre. Flere av skolene som gjennomfører forsøk, viser til at lærerne får mer tid til å følge opp elevene og gi bedre tilpasset opplæring når skolen organiseres annerledes. Skolen vil også stå friere til selv å bestemme at lærerressursene skal fordeles på en annen måte mellom alderstrinnene enn i dag. For eksempel hevder noen skoler at det ville være bedre for elevene om den ekstra ressursen som loven i dag legger til 1. klasse, kunne fordeles på første og annen klasse. Forslaget vil også åpne for en mer fleksibel utnyttelse av ressursene mellom yrkesfaglige og allmennfaglige studieretninger. Slik forslaget er utformet, er det imidlertid ikke i seg selv til hinder for at de skolene som ønsker det, kan fortsette med dagens klasseinndeling.

Forslaget til lovendring innebærer likevel ikke at alle nasjonale føringer i loven når det gjelder organiseringen av opplæringen blir opphevet. Det foreslås et generelt krav om at organiseringen må være pedagogisk forsvarlig i den konkrete opplæringssituasjon. Både det at elevene skal få oppleve sosial tilhørighet og ha en lærer som har hovedansvaret for kontakten med hjemmet og for de praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjøremålene, foreslås videreført. I forslaget videreføres også bestemmelsen om at organiseringen av opplæringen til vanlig ikke skal skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet. Når det gjelder mulighet for aldersblanding av elevene åpner forslaget for større fleksibilitet. Det er ikke lagt opp til endring av lovens og forskriftenes øvrige krav om tilpasset opplæring og spesialundervisning.

Den økte fleksibiliteten som foreslås, åpner ikke for en reduksjon i ressursbruken som vil redusere elevenes læringsutbytte. Skoleeieren har ansvar for å stille til rådighet tilstrekkelig med ressurser til at kravet om pedagogisk forsvarlige undervisningsgrupper blir ivaretatt.

Slik dagens regelverk er utformet, bindes ressursene i grunnopplæringen gjennom flere bestemmelser i loven, forskriften, læreplanen og avtaleverket. De viktigste bestemmelsene er lovens bestemmelser om klassedeling og kravene til tilpasset opplæring og spesialundervisning. I tillegg er læreplanens bestemmelser om fag- og timefordeling og arbeidstidsavtalens bestemmelser om leseplikt viktige. Noen av disse bestemmelsene, for eksempel klassedelingsbestemmelsene, fastsetter klare tallfestede normer. Andre derimot, som for eksempel kravet om tilpasset opplæring, er skjønnsmessig og sier ikke noe klart om hvilke ressurser som må settes inn. Behovet for tilpasning må vurderes konkret utfra at alle elever skal ha et tilfredsstillende læringsutbytte. Hensyn som bl.a. bør tillegges vekt er elevgruppens størrelse, hver av elevenes faglige forutsetninger, det pedagogiske opplegget, de fysiske rammebetingelsene o.s.v. Dette gjør at dagens regelverk ikke fastsetter noen tallfestet norm for hva som er laveste lovlige ressursbruk. En absolutt nedre grense, som gjelder der hvor det ikke er behov for tilleggsressurser for å oppfylle kravet til tilpasset opplæring, er den som fremkommer med minste antall timer i hvert fag, én lærer og lovens høyeste antall elever i klassen. Ingen kommuner har i dag en ressursbruk i grunnskolen som ligger så lavt, og landets gjennomsnittlige lærertimetallet er 70 % over dette nivået. I hele 412 av landets kommuner har alle skolene enten én delingstime eller mer i uka per klasse i gjennomsnitt eller en gjennomsnittlig klassestørrelse på 20 elever eller mindre. Dette ressursnivået utover lovens tallfestede minimum viser etter departementets oppfatning at det i stor grad er lovens skjønnsmessige krav og ønsket om å ha en god skole som styrer nivået på kommunenes bevilgninger til skolesektoren.

Gjennomsnittlig bruttoutgift til skoleformål var på kr 56 389 per elev i regnskapsåret 2001. Den kommunen som brukte minst, brukte kr 44 537. Hovedtyngden av kommunene ligger nær gjennomsnittet, men en del kommuner ligger betydelig over gjennomsnittet. Nær tre fjerdedeler av forskjellene mellom kommunene i ressursbruk per elev kan forklares ved forskjeller i objektive utgiftsbehov som det kompenseres for gjennom kriteriene i rammefinansieringssystemet. Ser man på indikatorer som årsverk til pedagogisk personale og assistenter, så er forskjellene mellom kommunene i årsverksinnsats per elev noe redusert etter 1999/2000. Det har vært en svak nedgang (2,7 prosent) i pedagogisk personale per elev fra skoleåret 1997/98 til skoleåret 2001/2002, som har blitt oppveiet av en tilsvarende økning i antallet assistentårsverk. Ressursinnsatsen i form av årsverk per klasse er stabil i samme periode. Dette viser at det til nå ikke har foregått en slik reduksjon av bevilgningene til grunnopplæringen som oppslag i media kan gi inntrykk av.

Etter departementets oppfatning er det grunn til å undersøke nærmere det fåtallet av kommunene hvor en eller flere av skolene i dag har lavest ressursbruk, for å se om opplæringen er i samsvar med lovens krav. Gjennom de ressursrapporteringer som nå skjer, og etter utviklingen av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, vil det bli etablert et bedre grunnlag for det statlige tilsynet med kommunene og skolene. Departementet vurderer nå organiseringen av den statlige utdanningsadministrasjon og vil i den forbindelse også vurdere hvordan tilsynet i større grad enn i dag kan rettes mot å undersøke om skoler med lav ressursbruk oppfyller lovens krav. I lovforslaget er det foreslått at gruppene som elevene deles i, må være pedagogisk forsvarlige. For å gjøre det tydelig at skoleeieren har plikt til å tilføre skolen de ressursene som er nødvendig for å kunne oppfylle fastsatte krav, foreslår departementet at dette kommer uttrykkelig fram i lovteksten i en ny § 13-10. En slik bestemmelse medfører ikke nye plikter for skoleeieren, men vil innebære et tydeligere uttrykk i loven for hva som er gjeldende rett i dag. Samlet vil lovforslaget, nye rapporterings- og vurderingssystemer og endringer i det statlige tilsynet bidra til at tilsynet med kommunenes ressursbruk, koblet til elevenes læringsutbytte, bli bedre enn i dag.

Departementet ber høringsinstansene uttale seg om hvorvidt det i tillegg til loven bør utarbeides en veiledende norm for hva som anses å være forsvarlig ressursbruk i skolen. En slik norm vil kunne gi veiledning når kommuner og fylkeskommuner skal vedta budsjettene og fastsette skolestrukturen. Skoleeierne vil ikke være bundet av normen og vil kunne fravike den ut fra en konkret vurdering. Blant annet vil skoleeierne kunne legge vekt på forskjeller i befolkningsstruktur, skolestruktur og sosioøkonomiske forhold, både mellom kommuner/fylkeskommuner og mellom skoler i det enkelte område. Mot en slik norm kan det innvendes at det er store forskjeller i ressursbruken mellom kommunene/fylkeskommunene i dag, uten at dette synes å gjenspeile seg i for eksempel eksamenskarakterene for elevene. Dette har trolig sammenheng med at andre forhold enn forskjellene i ressurser har mye å si for eksamensresultatene. Utfra dette vil en veiledende norm ikke være til vesentlig nytte for skoleeierne og kanskje rette oppmerksomheten mot forhold som ikke er de viktigste for godt læringsutbytte. Det vil også være en viss fare for at skoleeierne i praksis vil bruke en slik norm som en maksimumsnorm, slik at de kommunene og fylkeskommunene som bevilger mer ressurser i dag, reduserer sine bevilgninger. Det er også et hensyn at en statlig fastsatt norm kan føre til kommunal ansvarsbeskrivelse.

Dersom klasseorganiseringsreglene i lovens kapittel 8 blir endret, vil det også være nødvendig å justere de øvrige reglene i loven og forskriften til loven som bygger på klassebegrepet, se forslagene nedenfor til endringer i disse reglene.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Det foreliggende utkastet til lovendring legger ingen nye oppgaver på kommuner eller fylkeskommuner. Innenfor eksisterende pålagte oppgaver vil forslaget stille skoleeier og skole friere i organiseringen og fordelingen av ressursene, så langt lovens skjønnsmessige krav ellers blir oppfylt. Forslaget i seg selv vil derfor verken føre til innsparing eller økning i bruken av lærerressurser i landet totalt sett, og det forutsetter heller ikke omorganiseringer. Departementet kan heller ikke se at de andre regelverksendringene som det blir nødvendig å foreta som følge av endringene i klasseorganiseringsreglene, vil føre til vesentlige økonomiske konsekvenser.

Forslag til ny lovregulering
Departementet foreslår at de gjeldende paragrafene 8-2, 8-3 og 8-4 i opplæringsloven blir opphevet, og at det blir vedtatt en ny § 8-2 med følgende ordlyd som gjelder både for grunnskolen og den videregående skolen:

"§ 8-2 Organisering av elevane i grupper
Elevane kan delast i grupper etter behov. Gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk forsvarleg. Organiseringa skal vareta elevane sitt behov for sosialt tilhør. Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.

Kvar elev skal vere knytt til ein lærar (elevkontakt) som har særleg ansvar for dei praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjeremåla som gjeld eleven, blant anna kontakten med heimen."

Spesialmerknad til den nye paragrafen:
Skolen vil selv, innenfor de rammer skoleeieren fastsetter, kunne bestemme hvordan opplæringen skal organiseres. Blant annet vil det bli nødvendig å ta stilling til om det skal være faste elevgrupper, hvilken størrelse de skal ha, hvor ofte de skal endres og hvordan de skal brukes i de forskjellige opplæringssituasjoner. Hva som er pedagogisk forsvarlig i den gitte situasjonen, må vurderes etter skjønn. Det vil for eksempel kunne avhenge av elevsammensetningen, der både individuelle og kollektive egenskaper og aldersblanding tillegges vekt. Videre vil det pedagogiske personalets forutsetninger og antall være av betydning, men også det temaet det skal gis opplæring i, hva slags arbeidsform som benyttes og de fysiske rammebetingelsene. Vurderingen vil derfor kunne variere over tid.

Kravet om sosial tilhørighet gjelder i utgangspunktet for alle elever. Kravet skal ivareta elevenes behov for sosial trygghet og stabilitet. Kravet om at organiseringen til vanlig ikke skal skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet er i samsvar med tilsvarende krav i dagens lov.

Kravet om at hver elev skal være tilknyttet en lærer (elevkontakt) som har et særlig ansvar for en del sentrale gjøremål, kommer i stedet for det gjeldende kravet om klassestyrer, men er ellers utformet over samme lest. Departementet ber høringsinstansene uttale seg om hvorvidt betegnelsen "elevkontakt" er egnet for læreren med denne funksjonen.

Andre endringer i opplæringsloven som følge av endringene i kapittel 8:
Departementet foreslår ikke endringer i retten etter §2-5 (Målformer i grunnskolen) 4. ledd til opplæring på et annet hovedmål enn det kommunen har vedtatt. Bestemmelsen blir likevel endret for å ta hensyn til at klassebegrepet er opphevet og til den økte lokale friheten, og får følgende ordlyd:

"Når minst ti elevar på eitt av klassetrinna 1-7 i ein kommune ønskjer skriftleg opplæring på eit anna hovudmål enn det kommunen har vedteke, har dei rett til å tilhøre ei eiga elevgruppe. Retten gjeld så lenge det er minst seks elevar igjen i denne gruppa. Når elevane er spreidde på fleire skolar i kommunen, vedtek foreldra med vanleg fleirtal kva skole tilbodet skal givast ved."

Spesialmerknad til den nye paragrafen:
Hensikten med bestemmelsen er å gi elever med et annet hovedmål enn flertallet, opplæring i sitt hovedmål. Bestemmelsen er ikke til hinder for at elever med forskjellig hovedmål får opplæring sammen, når dette ikke bryter med hensikten med bestemmelsen. I mange av de arbeidsformer som nå benyttes i skolen, vil elever kunne arbeide sammen i team og høre de samme foredragene uten at forskjeller i hovedmål har noen betydning. Dagens regler åpner også for felles undervisning i visse tilfeller. Det vises her til forarbeidene til den gjeldende § 2-5, 4. ledd der det framgår at dette blant annet kan være aktuelt i praktisk-estetiske fag.

Departementet foreslår at paragraf 5-5 (Unntak frå reglane om innhaldet i opplæringa) 2. ledd blir endret som følge av at det ikke lenger skal være en klassestyrer, og får følgende ordlyd:

"Skolen skal kvart halvår utarbeide skriftleg oversikt over den opplæringa eleven har fått, og ei vurdering av utviklinga til eleven. Skolen sender oversikta og vurderinga til eleven eller til foreldra til eleven og til kommunen eller fylkeskommunen."

Departementet foreslår at paragraf 11-2 (Elevråd ved grunnskolar) 1. ledd blir endret som følge av at bestemmelsene om klassedeling er opphevet. Begrepet klassetrinn blir videreført fordi dette fortsatt blir brukt i læreplanen. Bestemmelsen får følgende ordlyd:

"Ved kvar grunnskole skal det for klassetrinna 5-7 og for klassetrinna 8-10 vere eit elevråd med representantar for elevane. Kommunen fastset talet på elevrepresentantane. Representantane skal veljast seinast tre veker etter at skolen har teke til om hausten."

Departementet foreslår at paragraf 11-3 (Klasseråd i grunnskolen) blir opphevet fordi det ikke lenger er pålagt å ha klasser.

Departementet foreslår at det i opplæringsloven kapittel 13 (ansvarskapitelet) fastsettes en ny § 13-10 som presiserer det ansvar skoleeieren har for at skolen blir tilført de nødvendige økonomiske ressurser og følger de faglige og formelle krav som gjelder for skolen. Bestemmelsen er foreslått med følgende ordlyd:

"§ 13-10 Ansvarsomfang
Skoleeigaren har ansvar for at krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte, under dette å stille til disposisjon dei ressursane som er nødvendige for at krava skal kunne oppfyllast."

I tillegg er det nødvendig med en justering av opplæringsloven § 4A-4 for å tydeliggjøre at den nye § 13-10 også gjelder for voksenopplæring etter kapittel 4A. Departementet foreslår derfor at § 4A-4 første ledd får en tilføyelse om at § 13-10 også gjelder:

"For opplæring etter dette kapitlet gjeld §§ 13-1 til 13-3 og 13-10."

Som følge av endringene i opplæringslovens kapittel 8 og 13 er det nødvendig å justere § 2-12 som gjelder for private grunnskoler som gis godkjenning i medhold av opplæringsloven.

Departementet viser til det som er sagt om økonomiske og administrative konsekvenser for den offentlige opplæringen som følge av endringene i lovens kapittel 8 og 13, og kan heller ikke se at endringene får andre konsekvenser for de private skolene det her er tale om.

Forslag til ny lovregulering:

§ 2-12

Henvisningen til § 8-3 og 8-4 blir opphevet, men i stedet blir det vist til ny § 13-10.

Forslag til endring av forskrift til opplæringsloven:

Departementet foreslår at på alle steder i forskrift til opplæringsloven der det i dag står ordet "klassestyrer" blir dette erstattet av ordet " elevkontakt", kfr. ny paragraf 8-2 i loven.

I tillegg foreslår departementet at forskriftens kapittel 1 (innhald) paragraf 1-1 (opplæringa i grunnskolen) første ledd blir endret som følge av at læreplanen fortsatt inneholder mål og hovedmomenter som gjelder elevdemokrati i klassen. Bestemmelsen får en ny bokstav e med følgende ordlyd:

"Kapitlet om klasse- og elevrådsarbeid i læreplanverket skal tillempast i samsvar med ny § 8-2 i opplæringslova, likevel slik at måla og hovedmomenta i kapitlet står uendra."

SKOLELEDELSE OG REKTORKRAV

Gjeldende rett
I opplæringsloven kapittel 9 og 10 er det blant annet paragrafer (§ 9-1 og § 10-2 jf. §10-1) som stiller kvalifikasjonskrav til ledelsen av grunnskoler og videregående skoler. Lovens krav blir ytterligere spesifisert i forskrift til opplæringsloven kapittel 14. Formålet med disse bestemmelsene er å bidra til at skolene blir forsvarlig ledet.

Det er for det første stilt et generelt og skjønnsmessig utformet krav om at alle skoler skal ha en forsvarlig faglig, pedagogisk og administrativ ledelse. Dernest er det et tilleggskrav om at hver enkelt skole skal ha en rektor som faglig, pedagogisk og administrativ leder. Det er imidlertid gjort unntak fra rektorkravet for grunnskoler for klassetrinnene 1-7 med 30 elever eller mindre. Loven inneholder også en dispensasjonsadgang, der departementet etter søknad fra skoleeieren kan gjøre unntak fra rektorkravet og åpne for andre måter å organisere ledelsen på.

Den som tilsettes som rektor, må oppfylle nærmere spesifiserte kompetansekrav. Det kreves tre års praksis fra undervisning eller administrativt arbeid i skolen eller i annen utdanningsadministrasjon. Videre må rektor oppfylle de kompetansekrav som gjelder for å kunne bli tilsatt i undervisningsstilling.

Dagens rektorkrav innebærer at den øverste faglige, pedagogiske og administrative ledelsen ved den enkelte skole ikke kan splittes opp og fordeles på flere personer. Dette er ikke til hinder for at det tilsettes for eksempel en kontorsjef som er underlagt rektor, og som kan avlaste rektor med administrative oppgaver. Rektor kan som hovedregel delegere lederoppgaver til underordnede på skolen så lenge dette ikke innebærer at myndigheten blir ivaretatt på en uforsvarlig måte. Delegering innebærer imidlertid ikke at rektor kan fratas lederansvaret for virksomheten. På visse enkeltstående områder foreligger det forbud mot at rektor delegerer sin myndighet, noe som for eksempel gjelder vedtak om bortvisning av elever jf. lovens paragraf 2-10. Rektor er for øvrig underlagt skoleeierens instruksjonsmyndighet.

Rektor på en skole med rektorkrav kan ikke samtidig være leder for en annen skole. Dette gjelder også når den andre skolen ikke er omfattet av lovens rektorkrav. Forbudet mot felles rektor for flere skoler er begrunnet med at rektor bør være mest mulig til stede på den skolen der det etter loven skal være rektor, slik at rektor er innforstått med skolens utfordringer og slik at ledelsen blir synlig og nærværende. Loven åpner likevel for at rektor kan lede andre opplæringstilbud i tilknytning til skolen, for eksempel særskilt organisert voksenopplæring. I ett tilfelle, nemlig når det gjelder skolefritidsordningen, krever opplæringsloven at et annet tilbud knyttet til skolen vanligvis skal ledes av rektor.

Barnehageloven åpner for at skolens rektor er styrer for en barnehage, når skolen og barnehagen er organisert som en felles virksomhet. Bestemmelsen innebærer et unntak fra kravet om at barnehagens styrer skal ha førskolelærerutdanning.

Enkelte skoler er som nevnt ikke omfattet av rektorkravet (små barneskoler). Så lenge ledelsen ved slike skoler er forsvarlig, stiller loven kommunen fritt til å velge hvordan ledelsen skal organiseres og eventuelt hvem som skal tilsettes som leder ved skolen. Ledelsen kan også fordeles på flere personer. Det gjelder ikke noen formelle kompetansekrav for ledelsen av slike skoler, og de kan også ha felles leder så langt forsvarlighetskravet ellers blir oppfylt.

I tillegg til de ovennevnte bestemmelsene inneholder opplæringsloven (§ 16-2) en overgangsordning der kommunen gis anledning til å videreføre en tidligere ordning med lærerstyrte grunnskoler som var etablert før opplæringsloven trådte i kraft. Slike ordninger kan videreføres fram til 1. august 2004. Etter denne dato kan kommunen eventuelt søke om dispensasjon etter lovens ordinære dispensasjonshjemmel.

Departementets vurdering
God skoleledelse er helt avgjørende for hvordan en skole fungerer, for dens evne til å nå målet om opplæring av høy kvalitet for barn, ungdom og voksne og for å møte de utfordringer skolen står overfor. Skolens ledelse er ansvarlig for det pedagogiske arbeidet, for forvaltning av skolens økonomiske midler og de øvrige administrative sider av skolens virke. Omfanget av ansvar og kvalifikasjonene som det er rimelig å kreve, vil variere i forhold til det store mangfold av norske skoler. De minste skolene har bare noen få elever og én lærer. De største kan ha over 2000 elever og 350 ansatte. Det er også store forskjeller på en grunnskole med elever på småskoletrinnet og en videregående skole med hovedvekt på yrkesfag med store verksteder eller produksjonslokaler. De forskjellige skolene kan også ha forskjellig ledelsesstruktur, med forskjellig mulighet til å ivareta behovet for nødvendig kompetanse med flere personer i ledelsen. På denne bakgrunn finner departementet det lite hensiktsmessig å fastsette ett felles krav til kompetanse for denne store variasjonen av lederoppgaver. Kravene vil enten måtte bli for generelle, eller de vil måtte bli så spesielle at de blir uegnet som kriterier for noen skoler. De formelle kravene som stilles i dag, gir ingen garanti for at den som ansettes vil bli en god leder, og kan føre til en for stor fokus på formell kompetanse i forhold til reell kompetanse.

Hvilken kompetanse det er behov for hos lederen ved den enkelte skole, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Etter departementets oppfatning synes det klart at det må være skolens eier som er mest kompetent til å foreta denne vurderingen. Eieren kjenner skolen og de utfordringer lederen vil møte, og eieren er den som blir ansvarlig for resultatene av lederens arbeid. Det er også eieren som i forbindelse med ansettelsen må vurdere om søkeren oppfyller de kompetansekravene som stilles. Valg av leder er et av de viktigste virkemidlene skolens eier rår over for å ivareta sitt generelle ansvar for kvaliteten i skolen. Departementet foreslår derfor at dagens formelle krav til kompetanse hos rektor oppheves.

Departementet legger til grunn at skoleeierne vil legge vekt på søkerens og skoleledelsens samlede pedagogiske kompetanse når de ansetter rektor, også uten særlige lovbestemmelser omrektors kompetanse. En av fordelene med å oppheve dagens bestemmelser er at skoleeieren står friere i vurderingen. Eieren vil kunne akseptere realkompetanse eller kortere erfaring, hvis den er særlig relevant, eller legge vekt på at søkeren har andre egenskaper som gjør vedkommende særlig egnet til stillingen. Departementet foreslår at lovens krav om at skolen skal ha en faglig, pedagogisk og administrativ ledelse videreføres. Dette er i samsvar med flertallets merknad i Innst. S. nr. 262 (2001-2002) Kvalitetsreformen om ny lærerutdanning.

Departementet foreslår at alle skoler skal ledes av en rektor. Rektortittelen er så grunnfestet i publikums oppfatning når det gjelder ansvarsforhold i skolen, både her i landet og internasjonalt, at den bør videreføres. Forslaget innebærer at også små skoler skal ha en rektor som leder, men at dagens strenge krav om at det ikke er tillatt at skoler har felles rektor blir opphevet.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Lovendringen fører ikke til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslag til ny lovregulering
Departementet foreslår at en ny setning tilføyes i opplæringsloven § 9-1 første ledd. De to neste leddene i paragrafen foreslås opphevet. Utkastet til ny paragraf 9-1 har følgende ordlyd.

"§ 9-1 Leiing
Kvar skole skal ha ei forsvarleg fagleg, pedagogisk og administrativ leiing. Rektor skal vere øvste leiar for skolen."

Departementet foreslår for øvrig at opplæringsloven § 10-2 om kompetansekrav for rektor blir opphevet.

ORGANISERING AV OPPLÆRING INNEN YRKESFAGLIGE STUDIERETNINGER

Gjeldende rett
Opplæringen innen yrkesfaglige studieretninger bygger i dag i hovedsak på hovedmodellen. Denne modellen innebærer at opplæringen starter med to års opplæring i skole. Det første året er grunnkurs med 11 timer per uke med felles allmenne fag, 22 timer per uke med studieretningsfag og 2 timer valgfag. Studieretningsfagene omfatter grunnleggende opplæring som er felles for fagene i studieretningen. Det andre året er videregående kurs I. Her er det 8 timer felles allmenne fag per uke, 25 timer studieretningsfag og 2 timer valgfag. Studieretningsfagene er her mer spesialisert mot de fagene som bygger på kurset. Deretter følger to års lærekontrakt med lærebedrift. Halvparten av denne tiden skal brukes til opplæring, den andre delen skal brukes til verdiskaping innenfor bedriften. Lærlingen får her den endelige opplæring i arbeidsmetoder og teknikker og lærer å tilpasse seg arbeidsprosessene i bedriften.

Mange steder foregår det et godt samarbeid mellom skoler og bedrifter, der elevene på grunnkurs og VkI kan ha kortere eller lengre opphold i bedriften, og der lærlingen kan få mulig gjenstående deler av teoriopplæringen i skole. Det er forutsatt i læreplanene at opplæringen i de felles allmenne fagene skal yrkesrettes, slik at den oppfattes som relevant i forhold til de andre fagene, og slik at fagene blir lettere tilgjengelige for elevene. Departementet har bidratt og gitt støtte til etterutdanning i yrkesretting for lærere som underviser i felles allmenne fag på yrkesfaglige studieretninger.

Ikke alle yrkesfag følger hovedmodellen. Enkelte fag har hele opplæringen i skole. Av de om lag 220 fagene som har opplæring i bedrift, er i underkant av 30 fag særløp. Disse fagene starter opplæringen i bedrift etter grunnkurs, og har altså en opplæring tilsvarende 2 år i lærebedriften i tillegg til ett år med verdiskaping. Noen svært få lærefag har en total læretid på fire og et halvt eller fem år.

Opplæringsloven åpner i § 3-3, sjette ledd, jf. forskriftens § 11-12, for at det kan gjøres unntak fra hovedmodellen på individuelt grunnlag i visse tilfeller.

Den som er fylt 21 år, kan tegne lærekontrakt med hele opplæringen i lærebedrift.
Den som har fysiske og/eller psykiske funksjonshemninger kan tegne lærekontrakt med avvik fra de vanlige kontraktsvilkårene.
Den som etter sakkyndig vurdering er særdeles lite skolemotivert og derfor vil ha særlige problemer med å følge opplæringsordningen for faget, kan tegne lærekontrakt med hele opplæringen i lærebedrift.

Når hele opplæringen skal skje i lærebedrift, betyr det at lærebedriften i utgangspunktet også blir ansvarlig for all opplæring som følger av læreplanen for grunnkurs og VkI, inkludert de allmenne fagene. Det er imidlertid få lærebedrifter som er i stand til å gi all denne opplæringen. Derfor må de samarbeide med fylkeskommunen eller andre for å sørge for at lærlingen får all den opplæringen som følger av læreplanen. Det vanlige er at fylkeskommunen sørger for opplæringen i de felles allmenne fagene og større eller mindre deler av yrkesteorien. Når fylkeskommunen gir deler av opplæringen, kan den holde tilbake en forholdsmessig del av det læretilskuddet som fylkeskommunen skal betale til lærebedriften.

Departementet har vært i kontakt med fylkeskommunene for å få oversikt over omfanget av lærekontrakter med avvik fra den ordinære opplæringsordningen. Ikke alle fylkeskommuner har levert tall. Det materialet som foreligger, viser svært store forskjeller mellom fylkeskommunene på andelen lærekontrakter som er tegnet med hele opplæringen i bedrift. I enkelte fylkeskommuner er det en del erfaring med denne typen kontrakter. I andre fylkeskommuner er de så godt som fraværende. Det er også store forskjeller mellom bransjene når det gjelder antall lærekontrakter tegnet for hele opplæringsløpet.

Tidligere omtaler av avvik fra hovedmodellen
Hovedmodellen for fagopplæringen i arbeidslivet ble innført med Reform 94. Modellen ble evaluert som en del av evalueringen av Reform 94 og ble drøftet i St.meld. nr. 32 (1998-99) Videregående opplæring. Departementet skriver bl.a. i meldingen:

"Tilbakemeldingene på hovedmodellen for fagopplæring med to år i skole og to år i lærebedrift er svært positive både fra fylkeskommunene og fra partene i arbeidslivet, og den synes også å fungere godt for det store flertallet av elevene og lærlingene. Det er stor enighet om at fagopplæringen både i skole og bedrift har fått et gunstig omfang, og at hovedmodellen fungerer bra og bør opprettholdes som hovedmodell.

Det har likevel fra flere hold, bl a partene i arbeidslivet, vært hevdet at hovedmodellen er for lite fleksibel. Manglende fleksibilitet var særlig et problem i en tidligere fase av reformen. På grunnlag av den løpende evalueringen og innspill fra ulike grupper har det vært foretatt betydelige endringer underveis i gjennomføringen av reformen. De mange veiene som er åpnet fram til fag- og svennebrev med kryssløp, særløp, avvik med lengre skoletid og/eller læretid og alternative muligheter for enkelte elevgrupper, gir en betydelig større fleksibilitet enn da reformen ble satt i verk i 1994. Forskerne og flere av høringsinstansene peker imidlertid på at det er behov for større fleksibilitet når det gjelder rekkefølgen på skole- og bedriftsopplæringen som et tiltak for å hindre at det skapes unødvendig mange tapere innenfor systemet."

Under behandlingen av meldingen i Stortinget uttalte Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen bl.a.:

"Det går fram av evalueringa av Reform 94 at mange opplever at det er for mykje teori på yrkesfag. Komiteen meiner noko av denne kritikken skuldast dels at det for einskilde elevgrupper er blitt for mykje teori, dels at det ikkje er gjeve rom for den fleksibilitet som Stortinget føresette da reformen blei innførd. Spesielt vil komiteen peike på at opplæringa skal tilpassast elevane sine føresetnader. Komiteen vil derfor understreke det behovet for differensiering og yrkesretting av allmennfaga som evalueringa har peika på og som meldinga viderefører.

Komiteen har merka seg at moglegheita for avvik frå hovudmodellen ikkje har vore nytta godt nok ut for elevar og lærlingar.

Til tross for at elevane i større grad enn før gjer seg ferdige på tre eller fire år, er det fortsatt mange som går på tvers i systemet og av den grunn brukar lengre tid. Det er derfor behov for betre tilpassing av opplæringa slik at fleire får fullført utdanning. "

I dokument nr. 8:72 (2001-2002) uttaler stortingsrepresentantene Rolf Reikvam og Lena Jensen bl.a.:

"Dagens modell med to år i skole og to år i bedrift må fortsatt være hovedmodellen for yrkesopplæringen i videregående skole, og omfanget av yrkesteorien og allmennteorien bør beholdes. Men opplæringen i skolen de to første årene er fremdeles for lite yrkesrettet, og for atskilt fra den praktiske opplæringen. Dette skaper problemer for mange elever som trenger å lære teori i nær tilknytning til det praktiske. Det har ført til stort frafall blant yrkeselevene. Det er derfor behov for:

1.	Økt yrkesretting av teoriopplæringen, med bedre integrering av teori og praksis innenfor hovedmodellen, i tråd med det læreplanen foreskriver. Læreplanen i grunnkurs og VK1 må justeres slik at det blir klarere bånd mellom teori og praksisdelen.
2.	Økt fleksibilitet slik at flere elever kan få tilbud om alternative veier fram mot fagbrev/svennebrev.
3.	Ordningen med sakkyndig vurdering av PPT for at en elev får tilbud om alternativt utdanningsløp, bør avvikles."

Stortinget sluttet seg til dette og fattet følgende vedtak i møte 29.04.2002:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide tiltak for å øke yrkesrettingen i fagopplæringen i videregående skole ved å bedre integreringen av teori og praksis, og ta nødvendige skritt for å få avviklet ordningen med sakkyndig vurdering for at en elev skal få tilbud om alternativt utdanningsløp fram til praksis/lærekandidat."

Departementets vurdering
Departementet mener hovedmodellen har fungert som en god modell for opplæringen innenfor yrkesfagene. Ved å følge hovedmodellen blir elevene ferdige med de felles allmenne fagene og den grunnleggende yrkesopplæringen før de begynner spesialiseringen i bedrift. Både skolen og lærebedriften bidrar gjennom hovedmodellen med den delen av opplæringen de behersker best. Modellen er godt egnet i Norge med et stort antall små bedrifter og spredt befolkning i store områder, fordi den ikke krever hyppige skiftninger mellom opplæringen i bedrift og i skole. Modellen har også bidratt til å øke antallet lærlinger ved at hver lærling er kortere tid i lærebedriften og dermed legger beslag på plassen i et kortere tidsrom.

Departementet er samtidig kjent med at det er flere enn de som i dag fyller vilkårene for unntak fra hovedmodellen, som ønsker å tegne lærekontrakt for hele opplæringsløpet. Dette kan skyldes skoletretthet, ønske om miljøskifte eller andre forhold som PP-tjenesten eller skolemyndighetene ikke har noen kompetanse til å overprøve. Enkelte bransjer har også ytret ønske om å kunne rekruttere elever rett fra grunnskolen, enten for å sikre rekrutteringen, eller for å kunne legge opp et opplæringsløp bedriften finner tjenlig.

Det er i tråd med de øvrige forslagene i dette høringsutkastet at flere beslutninger om organisering og gjennomføring av opplæringen skal treffes lokalt. Etter departementets oppfatning bør dette også gjelde innenfor yrkesopplæringen. Derfor bør det også kunne avgjøres lokalt om den enkelte elev/lærling skal følge hovedmodellen eller tegne en lærekontrakt med hele opplæringsløpet i bedrift. Departementet antar at hovedmodellen fortsatt vil bli lagt til grunn for opplæringen i det overveiende antall av tilfeller, fordi denne passer best både for de fleste utdanningssøkende og de fleste bedrifter. Imidlertid gir fylkeskommunene uttrykk for at de som har tegnet lærekontrakt for en større del av opplæringsløpet etter gjeldende regler, har vært fornøyd med denne måten å gjennomføre opplæringen på.

En slik beslutning om avvik fra hovedmodellen vil kreve at den utdanningssøkende og lærebedriften er enig om denne måten å legge opp opplæringen på. Videre må lærebedriften på vanlig måte få godkjent av yrkesopplæringsnemnda at den vil være i stand til å gjennomføre opplæringen i samsvar med læreplanen, alene eller med bistand fra andre. I de fleste tilfeller vil det være fylkeskommunene som skal bistå med deler av opplæringen, men opplæringskontor, opplæringsringer og private kurstilbydere kan også være aktuelle parter i gjennomføringen av kontrakten. Lærebedriften må tilpasse opplæringen slik at lærlingen får mulighet til å delta i de kursene fylkeskommunen eller andre utenfor bedriften arrangerer. Lærebedriften vil også måtte gi vederlag for den opplæringen som andre gir, ved at fylkeskommunen holder tilbake en forholdsmessig del av lærlingtilskuddet til lærebedriften, eller at lærebedriften betaler direkte til den som gir opplæringen.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Forslaget endrer ikke fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til videregående opplæring. Økt lokal handlefrihet til å velge opplæringsordning kan føre til at flere ønsker avvik fra hovedmodellen. Dette vil trolig ikke endre fylkeskommunenes utgifter. Utgiftene vil avhenge av hvilke alternative skoletilbud som finnes, om det må opprettes nye klasser i deler av opplæringen som bedriftene ikke kan gi og hvordan undervisningen utenfor bedriften organiseres. Ved at antallet som ønsker alternativ opplæringsordning stiger, vil det bli flere saker for fylkeskommunen å forholde seg til til. På den andre siden vil prosedyren i sakene bli mye enklere, fordi det ikke lenger vil bli nødvendig med vurdering fra PP-tjenesten.

Forslag til ny lovregulering
Departementet foreslår at departementets hjemmel i § 3-3 fjerde ledd, til å fastsette forskrift om unntak fra hovedmodellen, oppheves. Denne hjemmelen er ikke nødvendig for at departementet skal kunne fastsette læreplaner med avvik fra hovedmodellen, slik som for eksempel for særløpene. Det framgår allerede av loven at opplæringen normalt skal være to år i skole og to år i bedrift, og det er fastsatt i lovens § 3-4 første ledd at det er departementet som i forskrift fastsetter hvordan opplæringen skal gjennomføres. Disse to bestemmelsene må etter departements oppfatning forstås slik at departementet kan fastsette at opplæringen i noen fag skal følge en annen modell. Videre vil departementet gjennom en ny setning i § 3-3 tredje ledd gi yrkesopplæringsnemnda myndighet til i det enkelte tilfelle å godkjenne lærekontrakter med hele opplæringen i bedrift. Denne bestemmelsen vil overflødiggjøre gjeldende §11-12 i forskriften til opplæringsloven.

§ 3-3Opplæringsordninga for den vidaregåande opplæringa
Den vidaregåande opplæringa skal føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lågare nivå.

Opplæringa i skole skal omfatte grunnkurs og vidaregåande kurs i fleire steg. Kvart kurs skal normalt ha lengd som eitt skoleår.

Fagopplæringa omfattar normalt to års opplæring i skole og eitt års opplæring i bedrift. Når opplæring i bedrift blir kombinert med verdiskaping i bedrifta, kan opplæringa strekkje seg over to år. Fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda kan i det enkelte tilfellet godkjenne lærekontrakt som fastset at heile opplæringa, eller ein større del av opplæringa enn det som følgjer av læreplanen, skal skje i bedrift.

Dersom fylkeskommunen ikkje kan formidle opplæring i bedrift til dei som ønskjer slik opplæring, må også bedriftsdelen av opplæringa skje i skole.

Vidaregåande skolar skal gi tilbod om teoriopplæring for lærlingar og lærekandidatar, og om kortare kurs.

Departementet gir forskrifter om kva fag som skal ha læretid i bedrift.