EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 7. juli 2006

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Dato: 27.06.2006

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 7. juli 2006

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel II Fôrvarer

32005 L 0086 Kommisjonsdirektiv 2005/86/EF av 5. desember 2005 om endring av vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/32/EF om uønskede stoffer i dyrefôr når det gjelder kamfeklor

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer grenseverdien for innhold av kamfeklor (toksafen) i dyrefôr i direktiv 2002/32/EF. Da direktivet ble fastsatt, ble det bestemt at det skulle revurderes på basis av oppdatert risikovurdering og ved å ta hensyn til forbud mot fortynning av forurensede produkter som skal brukes i fôr. EFSAs vitenskapelige panel for forurensning i næringsmiddelkjeden har gitt uttalelser om kamfeklor som uønsket stoff i dyrefôr, og det gjøres endringer på grunnlag av uttalelsen.

Kamfeklor er et ikke-systemisk insekticid som er faset ut i mesteparten av verden. Det er en kompleks blanding av beslektede stoffer (kongener). Det er identifisert minst 202 forskjellige kongener. På grunn av kjemiske egenskaper og fordi det er persistent, finnes kamfeklor fortsatt i miljøet selv om bruken er opphørt. Noen av kongenene, bl.a. CHB 32, som er hovedingrediensen i tekniske blandinger, brytes ned relativt raskt. Andre kongener, slik som CHB 26, 50 og 62, er mer persistente og kan akkumuleres i næringsmiddelkjeden. CHB 26, 50 og 62 kan brukes som indikatorer på kamfeklor-forurensning. CHB 32 kan brukes som indikator på at det er ny forurensning, og det kan tas inn i overvåkingsprogrammer for å avsløre svindel.

Den viktigste kilden for kamfeklortilførsel til dyr via fôret, er fiskeolje og fiskemel. Fisk er mest følsom for kamfeklor. Det er høyere opptak av kamfeklor i spiselig vev i fet fisk enn hos andre husdyr. Fisk, og spesielt fet fisk, er hovedkilden til tilførsel til menneske, mens andre kilder er av mindre betydning. Det er derfor hensiktsmessig å erstatte det generelle maksimumsnivået av kamfeklor i alle fôrvarer med maksimumsnivået i fiskeolje, fiskemel og fiskefôr, for å sikre at disse produktene ikke representerer noen fare for folke- eller dyrehelsen. Det blir økt trygghet ved at nivået i fiskefôr minskes og at det foretas kontroller rettet mot produkter som skal brukes til dyrefôr.

Maksimuminnholdet av kamfeklor, som nå er 0,1 mg/kg, reflekterer ikke det normale ”bakgrunnsforurensningsnivået” i fiskeolje. Det må fastsettes en grenseverdi som tar hensyn til dette, men uten å sette dyre- og folkehelsen i fare. Kongenene CHB 26, 50 og 62 brukes som indikatorer på kamfeklor. Grenseverdien settes til 0,02 mg/g i fisk, andre akvatiske dyr og biprodukter med unntak av fiskeolje. For fiskeolje settes grenseverdien til 0,2 mg/g og for fiskefôr 0,05 mg/g. Grenseverdiene skal revurderes innen 31. desember 2007 med sikte på reduksjon av dem.

Direktiv 2002/32/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 103/2003 av 26. september 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0087 Kommisjonsdirektiv 2005/87/EF av 5. desember 2005 om endring vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/32/EF om uønskede stoffer i dyrefôr når det gjelder bly, fluor og kadmium

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer grenseverdiene for bly, fluor og kadmium i fôr i direktiv 2002/32/EF. Da direktivet ble fastsatt, ble det bestemt at det skulle revurderes på basis av oppdatert risikovurdering og ved å ta hensyn til forbud mot fortynning av forurensede produkter som skal brukes i fôr. EFSAs vitenskapelige panel for forurensning i næringsmiddelkjeden har gitt uttalelser om bly, fluor og kadmium som uønskede stoffer i dyrefôr, og det gjøres endringer i grenseverdiene på grunnlag av uttalelsene. Gjeldende bestemmelser om bly, fluor og kadmium i produkter som skal brukes i fôr, er satt slik at de skal sikre at produktene ikke utgjør noen fare for folke- eller dyrehelsen eller kan påvirke dyras produksjon i ugunstig retning.

Storfe og sau er de dyreartene som er mest følsomme for akutt blyforgiftning, men nivåene av bly som finnes i kommersielle fôrstoffer, gir ikke kliniske tegn på forgiftning. Siden storfe og sau er følsomme for bly, og grønnfôr utgjør en stor del av dietten deres, blir grenseverdien for bly i grønnfôr satt ned i forhold til tidligere. Det fastsettes også maksimalt blyinnhold i tilsetningsstoffer som hører til gruppen sporstoffer, bindemidler og antiklumpemidler og for fôrblandinger.

Fluor akkumuleres spesielt i kalkholdig vev. Overføring til spiselig vev, inkludert melk og egg, er liten. Fluorinnholdet i animalske næringsmidler bidrar derfor bare marginalt til at mennesker eksponeres for det. I EU er fluorinnholdet i gras, planter og fôrblandinger generelt lavt, og den eksponering dyr utsettes for, ligger stort sett under det nivået som har skadelig virkning. I enkelte geografiske områder og i nærheten av industrianlegg som slipper ut fluor, kan overeksponering føre til abnormiteter i knokler og tenner.

Ekstraksjonsmetoden som brukes ved analysering av fluorinnholdet, har stor innflytelse på analyseresultatet. Ekstraksjonsmetoden må derfor fastsettes sammen med grenseverdiene.

Da direktiv 70/524/EØF ble endret ved direktiv 84/547/EØF, ble det fastsatt maksimalt fluorinnhold i vermiculitt (E 561). For å gi større klarhet bør bestemmelsene om uønskede stoffer samles i én rettsakt, og grenseverdien for fluor i vermiculitt blir derfor tatt inn i direktiv 2002/32/EF.

Forurensning med kadmium utgjør en risiko for folkehelsen. Akkumulering av kadmium i animalsk vev avhenger av mengden dyra får i seg og hvor lenge de blir eksponert. Gris og fjørfe har kort levetid, og det minsker risikoen for uønsket høye konsentrasjoner av kadmium i spiselig vev fra dem. Drøvtyggere og hest kan bli eksponert for kadmium på beite hele deres levetid, og det kan føre til uønsket akkumulering av kadmium, spesielt i nyrene. Kadmium er giftig for alle dyrearter. Alvorlige kliniske symptomer oppstår likevel sjelden hvis kadmiumkonsentrasjonen er under 5 mg/kg fôr.

Det har ikke vært grenseverdi for kadmium i fôr til selskapsdyr eller mineralske fôrmidler, unntatt fosfater. Det fastsettes nå grenseverdier for slike produkter til fôr. Det fastsettes videre nye grenseverdier for kadmium i fiskefôr, for å ta hensyn til den utviklingen som har skjedd når det gjelder sammensetningen av fôr til fisk, med økt andel av fiskeolje og fiskemel. Det fastsettes også grenseverdier for kadmium i tilsetningsstoffer som tilhører gruppen sporstoffer, bindemidler og antiklumpemidler, og for fôrblandinger.

Det pekes på at grenseverdiene for bly og kadmium i fôrblandinger tar hensyn til tilsetningsstoffene med høyest innhold og ikke til den enkelte dyrearts følsomhet for stoffene. For å beskytte dyre- og folkehelsen har produsentene av fôrblandinger derfor ansvaret for å sikre at grenseverdiene blir overholdt og at bruksanvisningen for fôrblandingen er i overensstemmelse med de grenseverdier som er fastsatt for tilskuddsfôr og fullfôr.

Det er bestemt at en del av grenseverdiene skal revurderes innen 31. desember 2007 med det mål å redusere dem.

Direktiv 2002/32/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 103/2003 av 26.september 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader/høringuttalelser

32005 R 1980 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1980/2005 av 5. desember 2005 om endring av vilkårene for godkjenning av et tilsetningsstoff til fôr som tilhører gruppen sporstoffer og av et tilsetningsstoff til fôr som tilhører gruppen bindemidler og anti-klumpemidler

Sammendrag av innhold

Rettsakten stryker grenseverdier for bly i sinkoksid fra forordning (EF) nr. 1334/2003. Samtidig strykes grenseverdien for bly i klinoptilolitt av vulkansk opprinnelse fra forordning (EF) nr. 2148/2004. Bakgrunnen er at alle grenseverdier for uønskede stoffer er samlet i direktiv 2002/32/EF, og det legges vekt på å ha bestemmelsene ett sted. Grenseverdien for bly i sinkoksid og klinoptilolitt er tatt inn i direktiv 2002/32/EF ved endringsdirektiv 2005/87/EF. Grenseverdiene kan derfor strykes i de respektive forordningene.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer, samt at den må gjennomføres som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 R 2036 Kommisjons forordning (EF) nr. 2036/2005 av 14. desember 2005 angående permanent godkjenning av visse tilsetningsstoffer i fôrvarer og midlertidig godkjenning av nytt bruksområde for visse allerede godkjente tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer

Sammendrag av innhold

Rettsaken gir varig godkjenning for tre produkter som inneholder mikroorganismer og som tidligere har vært midlertidig godkjent. Ny dokumentasjon viser at produktene oppfyller vilkårene i direktiv 70/524/EØF til å bli varig godkjent. Det gjelder:

Mikroorganismen Saccharomyces cerevisiae (CNCM I-1079 (E 1703)), handelsnavn Levicell SB, til purker
Mikroorganismen Pediococcus acidilactici (CNCM MA 18/5M (E 1712)), handelsnavn Bactocell, til slaktegris
Mikroorganismen Enterecoccus faecium (CECT 4515 (E 1713)), handelsnavn Fecinor, til avvent smågris

Rettsakten gir videre varig godkjenning for to produkter som inneholder enzymer. Også disse har tidligere vært midlertidig godkjent, og ny dokumentasjon viser at produktene oppfyller vilkårene i direktiv 70/524/EØF til å bli varig godkjent. Det gjelder:

Enzymet endo-1,3(4)-beta-glucanase (E 1636), handelsnavn Econase BG og bygg, til slaktekylling
Enzymblanding bestående av endo-1,4-beta-xylanase, endo-1,3(4)-beta-glucanase, subtisilin, alfa-amylase og polygalakturonase (E 1637), handelsnavn Avizyme 1500, til slaktekylling

Rettsakten gir også midlertidig (fireårig) godkjenning til nye bruksområder for tre produkter som inneholder enzymer. EFSA har gitt uttalelse om at utvidelsen av godkjenningen ikke utgjør noen risiko. Ny dokumentasjon viser at produktene oppfyller vilkårene i direktiv 70/524/EØF for å få midlertidig godkjenning for nye bruksområder. Det gjelder:

Enzymet endo-1,4-beta-xylanase (nr. 5), handelsnavn Biofeed hvete, til slaktegris og ender. Produktet er tidligere gitt permanent godkjennning for bruk til slaktekylling, slaktekalkun og smågris
Enzymblandingen endo-1,4-beta-xylanase og subtisilin (nr 37), handelsnavn Avizyme 1300, til ender. Produktet er tidligere gitt permanent godkjenning for bruk til slaktekylling
Enzymblandingen endo-1,4-beta-xylanase, endo-1,3(4)-beta-glucanase, subtisilin, alfa-amylase, polygalakturonase (nr 59), handelsnavn Avizyme 1500, til ender og til verpehøns. Produktet er tidligere gitt midlertidig godkjenning for bruk til slaktekylling

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer, samt at den må gjennomføres som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

32005 R 2037 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2037/2005 av 14. desember 2005 om endring av vilkårene for godkjenning av et tilsetningsstoff som tilhører gruppen koksidiostatika

Sammendrag av innhold

Rettsakten godkjenner ny formulering for koksidiostatikumet lasalocid A natrium (Avatec 15 %). Produktet er godkjent for bruk til kalkun, slaktekyling og kylling til oppdrett for eggproduksjon. Produsenten har søkt om å få godkjent produktet med et nytt bærestoff. I samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1831/2003 har Kommisjonen bedt EFSA om å vurdere det endrede produktet. EFSA har uttalt at de anser det som akseptabelt for folke- og dyrehelsen og miljøet. Den nye sammensetningen påvirker ikke stabiliteten til lasolicid A natrium i ugunstig retning.

Den nye formuleringen tas inn i henholdsvis forordning (EF) nr. 2430/1999 og (EF) nr. 1455/2004 og erstatter tidligere formulering. Produktene godkjennes for bruk til de samme artene som tidligere.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for koksidiostatika. Angjeldende koksidiostatikum er godkjent for det norske markedet med "gammelt" bærestoff (handelsnavn Avatec 15%). Landbruks- og matdepartementet mener at siden det aktive stoffet allerede er godkjent, kan godkjenningen videreføres.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer, samt at den må gjennomføres som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I Kjøretøyer

32005 L 0039 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/39/EF av 7. september 2005 om endring av rådsdirektiv 74/408/EØF om motorvogner med hensyn til seter, setefester og hodestøtte

Sammendrag av innhold

Direktiv 2005/39/EF gjelder krav til innfesting av seter og forbud mot sideveis seter i visse typer kjøretøy. Direktivet er en endring av rådsdirektiv 74/408/EØF, sist endret ved kommisjonsdirektiv 96/37/EF som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 62/97 av 4. oktober 1997. Direktivene om bilbelter, om disses festepunkter og om seter, endres samtidig med tanke på obligatorisk krav om bilbelter i alle kategorier biler. Bakgrunnen for direktivet om forbud mot sideveis seter er at disse anses utrygge, og at det heller ikke finnes beltesystemer som gjør transport i slike seter trygge. Forbudet mot sideveis seter gjelder ikke utrykningskjøretøy, forsvarets kjøretøy eller sideveis seter som er plassert bak i kjøretøy klasse M3 (gruppe III eller B) og som utgjør en gruppe med inntil 10 seter.

Direktivet inneholder tre datoer for gjennomføring av direktivet i EU:

Fra 20. april 2006 skal medlemsstatene akseptere biler godkjent etter direktivet,
fra 20. oktober 2006 skal nye typer biler i de aktuelle kategorier biler oppfylle bestemmelsene i direktivet,
fra 20. oktober 2007, skal alle nye biler tilhørende allerede eksisterende typer oppfylle bestemmelsene i direktivet.

Merknader

Forskning har vist at det ikke er mulig å bruke bilbelte i sideveismonterte seter, med samme nytteeffekten av bilbeltet som i seter montert med kjøreretningen. Direktivet må innarbeides i kapittel 18 i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0040 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/40/EF av 7. september 2005 om endring av rådsdirektiv 77/541/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om bilbelter og sikringsutstyr i motorvogner

Sammendrag av innhold

Direktivet er en endring av rådsdirektiv 77/541/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 1 s. 868), sist endret ved kommisjonsdirektiv 2000/3/EF. Direktivene om bilbelter, om disses festepunkter og om seter endres samtidig med tanke på obligatorisk krav om bilbelter i alle kategorier biler.

EU er i ferd med å vedta en endring av direktiv 91/671/EF, som vil gjøre bruk av bilbelter obligatorisk i alle biler der slike er montert.

Direktivet inneholder tre datoer for gjennomføring av direktivet i EU:

Fra 20. april 2006 skal medlemsstatene akseptere biler godkjent etter direktivet,
fra 20. oktober 2006 skal nye typer biler i de aktuelle kategorier biler oppfylle bestemmelsene i direktivet,
fra 20 oktober 2007 skal alle nye biler tilhørende allerede eksisterende typer oppfylle bestemmelsene i direktivet.

Merknader

Forskning har vist at bruk av bilbelte med forskriftsmessig innfesting bidrar til en kraftig reduksjon av antall dødsulykker samt skadeomfanget. Direktivet er etter Vegdirektoratets mening et viktig bidrag i riktig retning. Direktivet må innarbeides i kapittel 16 i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0041 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/41/EF av 7. september 2005 om endring av rådsdirektiv 76/115/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om festepunkter for bilbelter i motorvogner

Sammendrag av innhold

Direktivet er en endring av rådsdirektiv 76/115/EØF, sist endret ved kommisjonsdirektiv 96/38/EF som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 63/97 av 4. oktober 1997. Direktivene om bilbelter, om disses festepunkter og om seter endres samtidig med tanke på obligatorisk krav om bilbelter i alle kategorier biler.

EU er i ferd med å vedta en endring av direktiv 91/671/EF, som vil gjøre bruk av bilbelter obligatorisk i alle biler der slike er montert.

Direktivet inneholder tre datoer for gjennomføring av direktivet i EU:

Fra 20. april 2006 skal medlemsstatene akseptere biler godkjent etter direktivet,
fra 20. oktober 2006 skal nye typer biler i de aktuelle kategorier biler oppfylle bestemmelsene i direktivet,
fra 20. oktober 2007 skal alle nye biler tilhørende allerede eksisterende typer oppfylle bestemmelsene i direktivet.

Merknader

Målet med dette direktivet er å forbedre sikkerheten i trafikken ved å gjøre det obligatorisk å montere bilbelter i flere kjøretøykategorier. Norge har hatt dette påbudet siden oktober 1999. Direktivet må innarbeides i kapittel 16 i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0055 Europaparlament- og rådsdirektiv 2005/55/EF av 28. september 2005 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tiltak mot utslipp av forurensende gasser og partikler fra motorer med kompresjonstenning til bruk i kjøretøyer og utslipp av forurensende gasser fra motorer med elektrisk tenning som bruker naturgass eller flytende petroleumsgass, til bruk i kjøretøyer

Sammendrag av innhold

Europaparlament- og rådsdirektiv 2005/55/EF skal samle og tydeliggjøre felles tekniske krav vedrørende gass- og partikkelutslipp for alle typer kjøretøy som drives frem av motor med kompresjonstenning (dieselmotor), eller motor med elektrisk tenning som bruker naturgass eller LPG. M1-kjøretøy med størst tillatt totalvekt på høyst 3500 kg er unntatt. Direktivet erstatter tidligere direktiv 88/77/EØF, samt innarbeide bestemmelsene i endringsdirektivene til dette direktivet (91/542/EØF, 99/96/EØF og 2001/27/EF). Direktiv 2005/55/EF trer nå inn som nytt direktiv og de tidligere direktivene oppheves.

Direktivet fastslår ingen vesentlige endringer i forhold til de tidligere direktivene når det gjelder utslippsgrenser, OBD (egendiagnosesystemer) eller utslippskontrollsystemers holdbarhet.

Direktivet angir at medlemsstatene ikke har tillatelse til å utstede EØF-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning for kjøretøy som ikke oppfyller kravene gitt i direktivet. De enkelte krav (grenseverdiene) avhenger av kjøretøyklasse og gjelder grenseverdier for utslipp, jf. direktivets vedlegg I-VIII. Kravene skal gjelde fra 1. oktober 2005 for nye typegodkjennelser og 1. oktober 2006 for alle typegodkjenninger.

Kjøretøy som omfattes av direktivet må være utstyrt med OBD (egendiagnosesystem) for å overvåke for eksempel en katalysator eller et dieselpartikkelfilter. Dette kravet gjelder fra 1. oktober 2005 for nye typegodkjenninger og 1. oktober 2006 for alle typegodkjenninger, hva gjelder kjøretøy med kompresjonstenning. Det vil så innføres nye krav igjen fra 1. oktober 2008 for nye typegodkjenninger, og 1. oktober 2009 for alle typegodkjenninger, hva gjelder motor med kompresjonstenning eller motor med elektrisk tenning, som bruker naturgass eller LPG. Bestemmelsene vedrørende krav til utslippskontrollsystemers holdbarhet gjelder fra 1. oktober 2005 for nye typegodkjenninger og 1. oktober 2006 for alle typegodkjenninger.

Kravene gjelder for motor med kompresjonstenning eller motor med elektrisk tenning, som bruker naturgass eller LPG. Fabrikanten må kunne dokumentere at deres kjøretøy oppfyller kravene i direktivet. Det skal også dokumenteres at det forurensingsbegrensende utstyret er funksjonsdyktig i et kjøretøys normale levetid ved normale driftsbestemmelser.

Skatte- og avgiftslettelser er kun tillatt for kjøretøy som er i samsvar med dette direktivet, og enhver slik lettelse må være kompatibel med de generelle traktatbestemmelser. Kommisjonen vil vurdere utslippsgrenser for tunge kjøretøy og motorer med hensyn på forurensinger som ennå ikke er regulert. I tillegg vil Kommisjonen komme med nye forslag til ytterligere krav vedrørende NOx- og partikkelutslipp fra tunge kjøretøy.

Gjennomføringsfristen er 9. november 2006.

Merknader

Direktivet må innarbeides i kapittel 25 i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0064 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/64/EF av 26. oktober 2005 om typegodkjenning av motorvogner med hensyn til ombruk, resirkulerbarhet og gjenvinning, og endring av rådsdirektiv 70/156/EØF

Sammendrag av innhold

Direktiv 2005/64/EF endrer typegodkjenningsdirektivet 70/156/EØF og innfører krav til motorkjøretøyers gjenbrukbarhet, gjenvinnbarhet og nyttiggjørelsesmuligheter.

Direktivet er en oppfølging av direktiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøy. Direktiv 2005/64/EF angir krav om at nye typegodkjente kjøretøy i klasse M1 og N1 skal fremstilles slik at det er mulig å gjenbruke og/eller gjenvinne minst 85 masseprosent pr kjøretøy. Videre skal det være mulig å gjenbruke og/eller nyttiggjøre 95 masseprosent pr kjøretøy. Direktivet angir hvordan fabrikantene skal beregne og oppgi at kjøretøyene oppfyller kravene.

Medlemsstatene kan ikke nekte å utstede typegodkjenning til kjøretøy som oppfyller kravene i direktivet etter 15. desember 2006. Medlemsstatene kan ikke utstede typegodkjenning til kjøretøy som ikke oppfyller kravene i direktivet etter 15. desember 2008. Fra 15. juli 2010 skal medlemsstatene anse typegodkjenningsattester som følger nye kjøretøy som ugyldige, dersom kravene i direktivet ikke er oppfylt.

Medlemsstatene skal senest 15. desember 2006 vedta og offentliggjøre de nødvendige regelverksendringer for å etterkomme direktivet.

Merknader

Direktivet må innarbeides i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0066 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/66/EF av 26. oktober 2005 om anvendelse av systemer for frontvern på motorvogner, og om endring av rådsdirektiv 70/156/EØF

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/66/EF angir krav til utforming av frontvern, herunder disses kollisjonsegenskaper i forhold til myke trafikanter. Frontvern er utstyr som er montert foran på et kjøretøy for å beskytte dette ved en frontkollisjon. Slike kollisjoner skjer ofte ved moderate hastigheter i byområder, og ofte er lettere biler involvert, og ofte er det barn som skades.

Formålet med direktivet er å minske risikoen for alvorlige skader på myke trafikanter ved kollisjon med biler som er utstyrt med frontvern. Ved høye hastigheter er muligheten for å minske skaderisikoen begrenset, men ved hastigheter under ca. 40 km/t er dette fullt mulig.

Kravene til kollisjonsegenskaper vil sikre at frontvernet utformes på en slik måte at det øker sikkerheten til myke trafikanter ved å redusere skadene ved en kollisjon. Direktivet gjelder for kjøretøy i klasse M1 med en totalvekt ikke over 3500 kg og for klasse N1.

Direktivet er et ledd i EUs trafikksikkerhetsprogram, og kan suppleres med nasjonale bestemmelser om forbud eller restriksjoner av bruken av slike system som allerede finnes på markedet når dette direktivet trer i kraft.

Kommisjonen skal overvåke virkningen av direktivet, og dersom det anses som nødvendig med tanke på ytterligere forbedringer i beskyttelsen av myke trafikanter, skal Kommisjonen foreslå endringer i dette direktivet på bakgrunn av den tekniske utviklingen.

Kommisjonen skal senest 25. august 2010 revidere de tekniske bestemmelsene i direktivet på bakgrunn av den tekniske utvikling og erfaring, og spesielt med tanke på ytterligere kollisjonstester. Resultatene av denne revisjonen vil behandles i en rapport til Europaparlametet og Rådet.

Fra og med 25. august 2006 skal det ikke nektes EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning eller nektes registrering, salg og ibruktaging av nye kjøretøytyper eller nye separate frontvern som oppfyller dette direktivet.

Fra og med 25. november 2006 skal det nektes EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning eller forby registrering, salg og ibruktaking av nye kjøretøytyper eller nye separate frontvern som ikke oppfyller dette direktivet.

Fra og med 25. mai 2007 skal ikke samsvarssertifikat være gyldig for nye kjøretøy som ikke oppfyller kravene i dette direktivet. Det skal samtidig forbys registrering, salg og ibruktaking av kjøretøy som ikke har samsvarssertifikat i henhold til dette direktivet. Fra samme dato skal separate frontvern som oppfyller kravene i vedlegg I og II i henhold til dette direktivet, oppfylle kravene i artikkel 7(2) i direktiv 70/156/EF.

Gjennomføringsfristen er 25. august 2006.

Merknader

Direktivet må innarbeides i kapittel 14 i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0078 Kommisjonsdirektiv 2005/78/EF av 14. november 2005 om om gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/55/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tiltak mot utslipp av forurensende gasser og partikler framotorer med kompresjonstenning til bruk i kjøretøyer og utslipp av forurensende gasser fra motorer med elektrisk tenning som bruker naturgass eller flytende petroleumsgass, til bruk i kjøretøyer og om endring av vedlegg I, II, III, IV

Sammendrag av innhold

Kommisjonsdirektiv 2005/78/EF endrer vedlegg I, II , III, IV,og VI i direktiv 2005/55/EF og gjennomfører samtidig artikkel 3 og 4 i samme direktiv.

For å sikre sammenheng med artikkel 5 i direktiv 2005/55/EF introduserer direktivet krav som oppfordrer til korrekt anvendelse av utstyr for etterbehandling av utslipp ved hjelp av reagenser, montert i nye, tunge kjøretøy. Sjåfører skal i god tid varsles om at reagensene snart er brukt opp eller at dosering av reagensene ikke skjer.

Der det brukes kjøretøy som anvender slikt utstyr, skal medlemsstatene sørge for at reagenser som anvendes av utstyret er tilgjengelig. Medlemsstatene skal også oppfordre til bruk av slike reagenser.

Direktivet innfører krav som sikrer medlemsstatene mulighet ved periodisk kontroll å sjekke at kjøretøy med slikt utstyr anvender det korrekt. Medlemsstatene har også mulighet til å forby bruk av tunge kjøretøy som er typegodkjent med slikt utstyr, dersom utstyret ikke forbruker de nødvendige reagensene, eller slike reagenser ikke er til stede i kjøretøyet.

Referansedrivstoffene for typegodkjenning av motorer i henhold til utslippsgrenseverdier spesifisert i direktiv 2005/55/EF, er omdefinert for bedre å gjengi svovelinnholdet i dieselen som er tilgjengelig på markedet fra 1. januar 2005 og som anvendes av motorer med forbedrete utslippskontrollsystemer. Direktivet omdefinerer også referansedrivstoffet for LPG for å gjengi progresjonen i markedet siden 1. januar 2005.

Tekniske tilpasninger av prosedyrene for prøvetaking og måling er utarbeidet for å muliggjøre pålitelige og repeterbare målinger av partikkelutslipp fra kompresjonsmotorer som er gitt en typegodkjenning i henhold til grenseverdiene gitt i vedlegg I til direktiv 2005/55/EF og for motorer som anvender gass som er typegodkjent i henhold til grenseverdier for utslipp satt i samme vedlegg.

På bakgrunn av den hurtige teknologiske utviklingen på området skal direktivet revurderes dersom det er nødvendig innen 31. desember 2006.

Gjennomføringsfristen er 9. november 2006.

Merknader

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0083 Kommisjonsdirektiv 2005/83/EF av 23. november 2005 om endring av vedlegg I, VI, VII, VIII, IX og X til rådsdirektiv 72/245/EØF om radiostøy fra kjøretøyer (elektromagnetisk kompatibilitet), for å tilpasse de til den tekniske utvikling

Sammendrag av innhold

Direktiv 72/245/EØF er et av særdirektivene under direktiv 70/156/EF. Kravene vedr. radiostøy (elektromagnetisk kompatibilitet) og bestemmelser som gjelder testing for elektrisk og elektronisk utstyr oppdateres kontinuerlig. Dette skjer gjennom den internasjonale spesialgruppen for radiostøy (CISPR) og den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO). Dette arbeidet var grunnen til at direktiv 72/245/EØF ble endret ved direktiv 2004/104/EF. Etter at direktiv 2004/104/EF trådde i kraft er flere standarder erstattet med nyere utgaver som er tilpasset den tekniske utviklingen innenfor dette området. Dette innebærer at direktiv 72/145/EØF må oppdateres. I dette direktivet er det foruten henvisning til de oppdaterte CISPR og ISO standardene, foretatt noen redaksjonelle endringer. I direktiv 2005/83/EF er det gjort endringer i kap. I, VI, VII, VIII, IX til direktiv 72/245/EØF.

Direktiv 2005/83/EF er en oppdatering av direktiv 2004/104/EF og gjelder tekniske innretninger som brukes i kjøretøyer (mobiltelefon, DVD-spiller mv). Oppdateringen er en henvisning til nye standarder som er kommet etter at 2004/104/EF ble publisert, samt noen redaksjonelle endringer. 2005/83/EF er harmoniserte standarder under EMC-direktivet og derved også R&TTE direktivet, men standardene nevnt i 2005/83/EF har kun relevans for kjøretøy.

Direktivets artikkel 2 har to datoer for innføringen: 30. september 2006 skal direktivet være gjennomført, fra 1. oktober 2006 skal medlemsstatene akseptere biler godkjent etter direktivet.

Merknader

Direktivet må innarbeides i kapittel 27 i forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XII Næringsmidler

32005 L 0048 Kommisjonsdirektiv 2005/48/EF av 23. august 2005 om endring av rådsdirektiv 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF med hensyn til grenseverdier for visse rester av plantevernmidler på og i korn og visse produkter av animalsk og vegetabilsk opprinnelse

Sammendrag av innhold

Direktivet endrer eller setter nye grenseverdier for en rekke plantevernmidler. Disse stoffene er enten nye stoffer på markedet som er blitt godkjent til bruk i EU, det vil si inkludert i vedlegg I til direktiv 91/414/EØF (mesotrion, siltiofam, picoksystrobin, flufenacet, jodsulfuronmetyl-natrium og fostiazat) eller stoffer som allerede var på markedet, men først nå har blitt inkludert i vedlegg I (iprodion, propikonazon og molinat). Grenseverdiene får status som midlertidige. De gjøres permanente 4 år etter at direktivet trer i kraft dersom det innen da ikke er framlagt dokumentasjon som berettiger fastsettelse av andre verdier. De fleste grenseverdiene er satt på deteksjonsgrensen.

Merknader

Forskrift 21. desember 1993 nr 1388 om rester av planevernmidler mv i næringsmidler vil måtte endres.

Grenseverdiene overskrider ikke ADI (akseptabelt daglig inntak) eller ARfD (akutt referansedose) og er vurdert til ikke å medføre noen helsemessig risiko.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

32005 R 1822 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1822/2005 av 8. november 2005 om endring av forordning (EF) nr. 466/2001 med hensyn til nitrat i visse grønnsaker

Sammendrag av innhold

I forordning (EF) nr. 466/2001 ble det gitt anledning til å innføre en overgangsordning med hensyn til regelverket for nitrat i salat og spinat. Det vil si at de landene som hadde problemer med å få nitratnivåene i salat og spinat ned til under grenseverdiene, skulle kunne selge sine produkter på hjemmemarkedet, selv om de var over grenseverdiene.

I forordning (EF) nr. 563/2002 ble denne overgangsordningen tidsbegrenset til 1.1.05. Flere land søkte derfor innen 1.1.05 om å få forlenget sin overgangsperiode, siden de fortsatt hadde problemer med å få nitratnivåene ned.

Forordning (EF) nr. 1822/2005 innvilger disse landene en forlengelse av overgangsperioden til 31.12.2008. Landene dette gjelder er:
For spinat: Belgia, Irland, Nederland og Storbritannia.
For salat: Irland og Storbritannia (hele året) og Frankrike (vinterperioden)

I tillegg utvides "vinterperioden" for spinat med en måned (oktober til april, i stedet for november til april – det vil si at den høyere grenseverdien som gjelder om vinteren blir gjeldende én måned tidligere).

Rettsakten endrer også på hvilke grønnsaker man skal overvåke. Tidligere har det vært krav om å overvåke salat og spinat. Nå blir teksten endret til å omfatte grønnsaker med betydelig nivå av nitrat, særlig bladgrønnsaker.

Merknader

Forordningen vil kreve endring i forskrift 27. september 2002 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler. Norge har hatt problemer med å få nivåene av nitrat ned til under grenseverdiene, og vi vil derfor også trenge en slik overgangsordning for både salat og spinat. Overgangsordningen er omhandlet i EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av forordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel med tilpasningstekst. Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Kapittel XIII Legemidler

32005 L 0061 Kommisjonsdirektiv 2005/61/EF av 30. september 2005 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/98/EF med hensyn til krav til sporbarhet og melding om alvorlige bivirkninger og alvorlige uønskede hendelser

Sammendrag av innhold

Direktivet gjennomfører bestemmelser i ”mor-direktivet” (direktiv 2002/98/EF om fastsettelse av standarder for kvaliteten og sikkerheten ved tapping, kontroll, behandling, oppbevaring og distribusjon av blod og blodkomponenter fra mennesker, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 91/2004 av 9. juli 2004), og fastsetter krav til nasjonale systemer for sporbarhet og melding om alvorlige bivirkninger og alvorlige uønskede hendelser (hemovigilans).

Dette innebærer at blodbanker skal sørge for at blod og blodkomponenter kan spores fra blodgiver til mottaker og omvendt gjennom et system for identifikasjon av hver enkelt blodgiver, hver enkelt tapping av blod og hver enkelt blodkomponent uansett anvendelsesformål. Direktivet stiller krav om at opplysninger som er nødvendige for å sikre full sporbarhet, skal oppbevares i minst 30 år.

Direktivet stiller krav om at det er på plass et sett av prosedyrer for å melde fra om alvorlige bivirkninger og alvorlige uønskede hendelser. Direktivet inneholder blant annet skjemaer som skal benyttes ved melding om alvorlige bivirkninger og alvorlige uønskede hendelser til kompetent nasjonal myndighet.

Merknader

Direktivet vil medføre endringer i forskrift 4. februar 2005 nr. 80 (blodforskriften), veiledningsmateriale for transfusjonstjenesten og god tilvirkningspraksis i blodbanker og etablering av et nasjonalt hemovigilanssystem.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0062 Kommisjonsdirektiv 2005/62/EF av 30. september 2005 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/98/EF når det gjelder standarder og spesifikasjoner i forhold til etablering av kvalitetsstyringssystemer for blodbanker

Sammendrag av innhold

Direktivet gjennomfører bestemmelser i ”mor-direktivet” (direktiv 2002/98/EF om fastsettelse av standarder for kvaliteten og sikkerheten ved tapping, kontroll, behandling, oppbevaring og distribusjon av blod og blodkomponenter fra mennesker, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 91/2004 av 9. juli 2004), og fastsetter regler om standarder og spesifikasjoner for et kvalitetsstyringssystem for blodbanker. Med kvalitetsstyringssystem menes organisasjonsstruktur, ansvarsfordeling, prosedyrer og prosesser for å sikre kvalitet i alle ledd av kjeden; fra tapping til bruk av blod og blodkomponenter.

Merknader

Direktivet vil medføre endringer i forskrift 4. februar 2005 nr. 80 (blodforskriften) og veiledningsmateriale for transfusjonstjenesten og retningslinjer for god tilvirkningspraksis i blodbanker.

Sakkyndige instansers merknader

32005 R 1911 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1911/2005 av 23. november 2005 om endring av vedlegg I til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en framgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse, med omsyn til flugestonacetat

Sammendrag av innhold

Rettsakten supplerer/endrer vedlegg I og II til forordning (EØF) nr. 2377/1990 (jf. EØS-avtalens vedlegg II XIII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 3 s 509 (St.prp.nr 100 1991-92)) som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1911/2005 omhandler: Flugestonacetat er overført fra vedlegg III til vedlegg I etter fullførte vitenskapelige studier for muskel, fett, lever og nyre for storfe og geit til terapeutisk og avlsteknisk bruk.

Vedlegg I inneholder liste over farmakologisk virksomme stoffer som har fastsatte grenseverdier med hensyn til rester.

Merknader

Gjeldende regelverk er forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse. Forskriften må endres ved gjennomføring av foreliggende forordning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til høring hos Kjøttbransjens Landsforbund, Landbrukssamvirkets felleskontor, Fagsenteret for fjørfe, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Tine og Norges veterinærhøgskole. Det har ikke kommet noen innvendinger fra dem til disse bestemmelsene.

Mattilsynet har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Kapittel XVI Kosmetikk

32005 L 0080 Kommisjonsdirektiv 2005/80/EF av 21. november 2005 om endring av rådsdirektiv 76/768/EØF om kosmetiske produkter for å tilpasse vedlegg II og III til nevnte direktiv til den tekniske utvikling

Sammendrag av innhold

Direktiv 2005/80/EF tilfører 75 nye stoffer til vedlegg 2 til direktiv 76/768/EØF (kosmetikkdirektivet). Dette er alle stoffer som EU innen rammen av kjemikalieregelverket har klassifisert som kreftfremkallende, mutagene eller reproduksjonstoksiske stoffer av kategoriene 1, 2 eller 3 (såkalte CMR-stoffer). CMR-stoffer av kategori 1 og 2 er ikke tillatt i kosmetikk og kroppspleieprodukter. Disse er derfor listet i både vedlegg I til direktiv 67/548/EØF og vedlegg II til direktiv 76/768/EØF. Ikke alle CMR-stoffer av kategori 3, som er ført opp på vedlegg I av kjemikaliedirektiv 67/548/EØF, er oppført på vedlegg II til kosmetikkdirektivet. De som ikke er ført opp er slike som Kommisjonen bedømmer som trygge i bruk i kosmetikk og kroppspleieprodukter fordi:

De allerede står oppført på et av de andre vedleggene til kosmetikkdirektivet (vedlegg III-VII)
EUs vitenskapskomitè for kosmetiske produkter (SCCNFP) for tiden vurderer om de trygt kan brukes. Dette gjelder de uregulerte stoffene acetaldehyd, furfural, glyoxal og cyclomethicone som kan finnes i noen kosmetikkprodukter.

Merknader

Gjeldende regelverk er Forskrift 1995 nr 871 for produksjon, import og frambud mv av kosmetikk og kroppspleieprodukter, og gjennomføring av dette direktivet vil kreve endring av forskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Kapittel XIX Generelle bestemmelser innen området tekniske handelshindringer

32005 D 0718 Kommisjonsvedtak 2005/718/EF av 13. oktober 2005 om visse standarders samsvar med det alminnelige sikkerhetskravet i europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF og offentliggjøring av henvisninger til disse i Den europeiske unions tidende

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF om alminnelig produktsikkerhet (produktsikkerhetsdirektivet) er et horisontalt rammedirektiv, som regulerer sikkerheten ved forbrukerprodukter i EØS-området. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/2003 av 31. januar 2003.

Direktivets målsetting er at forbrukerprodukter som er gjort tilgjengelig i EØS-markedet skal være sikre mot helseskadelige virkninger. For det formålet fastsetter direktivet et alminnelig sikkerhetskrav for forbrukerprodukter, som understøttes av en definisjon av ”sikkert” produkt.

I henhold til direktiv 2001/95/EF artikkel 3 nr. 2 skal et forbrukerprodukt anses å være sikkert når det er i samsvar med harmoniserte standarder. Med harmonisert standard menes standard utarbeidet av europeiske standardiseringsorganisasjoner på bakgrunn av mandat fra Kommisjonen (og EFTA) og som er publisert i Den europeiske unions tidende (og EØS-tillegget til dette) i henhold til direktivets artikkel 4.

I direktiv 2001/95/EF artikkel 4 nr. 2 oppstilles det prosedyrer for publisering av standarder som er vedtatt av de europeiske standardiseringsorganene før produktsikkerhetsdirektivet trådte i kraft. Dersom standardene sikrer overholdelse med det alminnelige sikkerhetskravet, kan Kommisjonen beslutte å offentliggjøre referansen til standardene i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Direktivet åpner også for at standarder som har blitt vedtatt av de europeiske standardiseringsorganene etter at produktsikkerhetsdirektivet trådte i kraft, uten mandat i henhold til produktsikkerhetsdirektivet artikkel 4 nr. 1, publiseres De Europeiske Fellesskaps Tidende, dersom de oppfyller det alminnelige sikkerhetskravet i direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Standardene for produktene omtalt i vedlegget til kommisjonsvedtak 2005/718/EF skal publiseres i Den europeiske unions tidende med bakgrunn i vedtaket, som er ment å sikre at produktene oppfyller det alminnelige sikkerhetskravet i direktiv 2001/95/EF. Bruk av standardene vil gjøre det enklere for produsenter, importører og tilsynsmyndigheter å bedømme om sikkerhetskravene i direktivet/produktkontrolloven er oppfylt. Det anses som positivt at det utarbeides harmoniserte standarder på området.

Kommisjonen har sendt en rekke standerer på høring til medlemsstatene for å få tilbakemeldinger på om de opplistede standardene oppfyller de alminnelige sikkerhetskravene i produktsikkerhetsdirektivet. De fleste landene har erkjent at de verken har ressurser eller tilstrekkelig kompetanse til å foreta det arbeidet det er med å vurdere om standardene innehar tilfredsstillende sikkerhetsnivå. Enkelte land har imidlertid hatt innvendinger mot noen av standardene og disse er nå fjernet fra listen over de standardene som foreslås publisert i Den europeiske unions tidende.

Det er nå noe tilfeldig hvilke standarder som er vurdert opp i mot direktivet og hvilke som ikke er det. Det er uheldig at standarder blir lansert som harmoniserte når det ikke nødvendigvis er blitt foretatt en grundig vurdering av overensstemmelsen med sikkerhetskravene i produktsikkerhetsdirektivet. Det er særlig bekymringsfullt dersom det oppstår skade eller ulykke på bakgrunn av at produsentene har handlet i tillitt til standarder som det så viser seg ikke i tilstrekkelig grad ivaretar sikkerheten. En harmonisering av kravene er derfor positiv.

Merknader

Harmonisering av omtalte standarder vil ikke få økonomiske, budsjettmessige eller rettslige konsekvenser annet enn at produsentene og importørene får det enklere med hensyn til å oppfylle direktivets grunnleggende sikkerhetskrav.

Direktiv 2001/95/EF er gjennomført i norsk rett i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Forbrukerprodukter som er i overensstemmelse med nasjonal standard som oppfyller krav i harmonisert standard, anses for å være sikre mot helseskadelige virkninger, jf. produktkontrolloven § 3 b.

Sakkyndige instansers merknader

Kapittel XXI Byggevarer

32005 D 0403 Kommisjonsvedtak 2005/403/EF av 25. mai 2005 om fastsettelse av ytelsesklassene til tak og taktekkingsmaterialer med hensyn til visse byggevarer i henhold til rådsdirektiv 89/106/EØF

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23 (a), vedlegg II, rådsdirektiv 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20 (2) og 12 (2)b.

Bestemmelsene om brannklassifisering vil bli nedfelt i de kommende harmoniserte CEN-standardene og EOTAs retningslinjer for de nevnte varegruppene (CEN = Den europeiske standardiseringsorganisasjon, EOTA = Den europeiske organisasjon for teknisk godkjenning).

Merknader

I Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven kap. V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjonsvedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, rådsdirektiv 89/106/EØF, og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Sakkyndige instansers merknader

32005 D 0484 Kommisjonsvedtak 2005/484/EF av 4. juli 2005 om framgangsmåten for samsvarsattestering for byggevarer i henhold til artikkel 20 nr. 2 i rådsdirektiv 89/106/EØF med hensyn til byggesett for kjølerom og byggesett for klimaskjermer til kjølerom

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23(a), vedlegg II, rådsdirektiv 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13(3 og 4).

Vedtaket gjelder valg av system for vurdering og erklæring av samsvar med tekniske spesifikasjoner for den nevnte gruppe av byggeprodukter.

Bestemmelsen om valg av system for attestasjon av overensstemmelse vil bli nedfelt i EOTAs retningslinjer for den nevnte varegruppen (EOTA = Den europeiske organisasjon for teknisk godkjenning).

Merknader

I Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, kap V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjonsvedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, rådsdirektiv 89/106/EØF og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Sakkyndige instansers merknader

32005 D 0610 Kommisjonsvedtak 2005/610/EF av 9. august 2005 om gjennomføring av rådsdirektiv 89/106/EØF med omsyn til {0>establishing the classes of reaction-to-fire performance for certain construction products<}0{> klassifisering av byggjevarer når det gjeld ytinga deira ved brannpåverknad<0}

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføringav EØS-avtalens art. 23 (a), vedlegg II, rådsdirektiv 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20 (2) og 12 (2)b.

Merknader

I Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven kap. V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjonsvedtak i norsk bygningslovgivning, gl.a. Byggevaredirektivet, rådsdirektiv. 89/106/EØF, og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Sakkyndige instansers merknader

32005 D 0823 Kommisjonsvedtak 2005/823/EF av 22. november 2005 <}0{>om endring av vedtak 2001/671/EF om gjennomføring av rådsdirektiv 89/106/EØF med omsyn til klassifisering av ytinga til tak og taktekkingsmateriale ved utvendig brannpåverknad<0}

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23(a), vedlegg II, rådsdirektiv 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 12(2)b. Bestemmelsene om brannklassifisering er endret for å imøtekomme krav som settes i lovgivning i hhv.

Irland og Storbritannia, og vil bli nedfelt i endringer av eksisterende, og i de kommende harmoniserte CEN-standardene og EOTAs retningslinjer for de nevnte varegruppene (CEN = Den europeiske standardiseringsorganisasjon, EOTA = Den europeiske organisasjon for teknisk godkjenning).

Merknader

I Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven kap V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjonsvedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, Rdir 89/106/EØF, og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Sakkyndige instansers merknader

Vedlegg VI Trygd

32006 R 0207 Kommisjonsforordning (EF) nr. 207/2006 av 7. februar 2006 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet

Sammendrag av innhold

Ved rådsforordning (EF) nr. 1399/1999 (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 av 28. januar 2000) ble artikkel 122 i forordning (EØF) nr. 574/72 endret slik at det ble mulig å endre alle vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter anmodning fra den eller de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter etter uttalelse fra Den administrative kommisjon; endringene av vedleggene innebærer således bare at avgjørelser truffet av de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter innlemmes i en fellesskapsrettsakt. Artikkel 122 (Særlige bestemmelser vedrørende endring av vedlegg) lyder etter dette således: "Etter anmodning fra den eller de pågjeldende medlemsstater eller deres kompetente myndigheter kan vedleggene til gjennomføringsforordningen endres ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter enstemmig uttalelse fra Den administrative kommisjon." Kommisjonsforordning (EF) nr. 207/2006 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 endrer vedlegg 1 til 5 og 7 til 10 til rådsforordning (EØF) nr. 574/72. Vedleggene gjelder i hovedsak navn på utpekte nasjonale institusjoner, forbindelsesorganer m.v. Vedlegg 5 gjelder gjensidige (bi- og multilaterale) oppgjørsavtaler for utgifter til helsetjenester mv. Vedlegg 8 gjelder avtaler om referanseperiode for familieytelser.

Merknader

Forordningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 122. Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Forordningen skal inntas i EØS-avtalen. Rettsakten krever ikke endringer i til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Rikstrygdeverket og Arbeids- og inkluderingsdepartementet uten at det har fremkommet merknader.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

32003 L 0041 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/41/EF av 3. juni 2003 om virksomhet i og tilsyn med yrkesbaserte pensjonskasser

Sammendrag av innhold

Direktivet har regler om virksomheten til institusjoner for yrkesbaserte pensjoner (pensjonsinnretninger). Direktivet omfatter i utgangspunktet pensjonskasser, både private og kommunale. Den enkelte medlemsstat kan imidlertid velge å la institusjoner som omfattes av EUs livsforsikringsdirektiv (direktiv 2002/83/EF) underlegges deler av direktivet.

Direktivet fastsetter at institusjonene bare kan drive virksomhet som består i å drive en eller flere kollektive pensjonsordninger, og i tillegg tilknyttet virksomhet. Videre oppstilles det krav om at det skal være et juridisk skille mellom institusjonen og annen institusjon som har etablert pensjonsordningen.

For øvrig har direktivet alminnelige regler for institusjonens virksomhet, kapitalforvaltning, informasjonsplikt overfor medlemmene og de forsikrede, tilsyn med institusjonen, samt enkelte forsikringstekniske regler.

Direktivet har også regler om grensekryssende virksomhet, samt om samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen hva angår gjennomføringen av direktivet.

Direktivets gjennomføringsfrist i EU er satt til 23. september 2005.

Formålet med direktivet er å skape et rammeregelverk for å sikre en høy grad av beskyttelse for rettighetene til fremtidens pensjonister og å legge forholdene til rette for fri flyt av kapital innen det indre marked. Direktivet inneholder harmoniserte krav til betryggende kapitalforvaltning, samtidig som institusjonene sikres tilstrekkelig frihet til å utvikle en effektiv investeringsstrategi. Direktivets bestemmelser om grenseoverskridende virksomhet legger således opp til at det skal være mulig for en institusjon i en medlemsstat å forvalte pensjonsordninger for foretak i andre medlemsstater.

Merknader

Gjeldende norsk rett innebærer at pensjonskasser i hovedsak er underlagt samme regler som forsikringsselskaper. Reglene for pensjonskasser følger av forskrift 19. februar 1997 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond (”pensjonskasseforskriften”), som gir en rekke bestemmelser i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Dette innebærer at direktivets regler om virksomhetsbegrensning, vilkår for drift, alminnelige regler for pensjonskassens virksomhet, kapitalkrav, tekniske avsetninger og kapitalforvaltning er gjennomført i norsk rett.

Pensjonskasser er videre omfattet av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven), jf. § 1 første ledd nr. 15. Kredittilsynslovens bestemmelser anses for å gjennomføre direktivets bestemmelser om tilsynsvirksomhet og tilsynskompetanse.

Direktivets bestemmelse om rettslig atskillelse mellom det oppdragsgivende foretaket og pensjonskassen krevde imidlertid lovendring for å gjennomføres i norsk rett, ved at forsikringsvirksomhetsloven ble endret slik at det ble inntatt en bestemmelse om at pensjonskassens virksomhet skal være rettslig atskilt fra det foretaket som har opprettet pensjonskassen.

Artikkel 11 om opplysninger som skal gis til medlemmer og pensjonsmottakere fastsetter at medlemsstatene skal sikre at institusjonen informerer om i det minste følgende opplysninger:

- årsregnskaper og årsberetning,

- relevante opplysninger om endringer i regelverket for pensjonsordningen,

- redegjørelsen for prinsippene i pensjonskassens investeringspolitikk,

- forventet nivå på pensjonsytelsene,

- pensjonsytelsenes størrelse i tilfelle arbeidsforholdet opphører,

- opplysninger om investeringsmuligheter dersom medlemmet har individuelt investeringsvalg,

- vilkår for overføring av pensjonsrettigheter dersom arbeidsforholdet opphører,

- årlig informasjon om pensjonskassens institusjon og det enkelte medlemmets opptjente

rettigheter, og

- informasjon om ytelsene og alternativer for utbetaling i det rett til ytelsene oppstår.

Artikkel 20 om grensekryssende virksomhet pålegger medlemsstatene å tillate at foretak etablert på deres territorium gir oppdrag til pensjonskasser som er etablert i andre medlemsstater, samt at pensjonskasser som er etablert på deres territorium påtar seg oppdrag fra foretak etablert i andre medlemsstater. Videre krever artikkel 20 at pensjonskasser som driver grensekryssende virksomhet skal forhåndsgodkjennes av hjemstaten, samt fremlegge opplysninger om vertsstat, oppdragsgivende foretak og pensjonsordningen som skal forvaltes. For øvrig har artikkel 20 nærmere regler om prosedyren ved utveksling av opplysninger mellom myndighetene i hjemlandet og vertsstaten og tilsyn.

Artikkel 11 og 20 hadde ikke tilsvarende bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven, og norsk rett kunne således ikke anses for å være i samsvar med direktivet på disse punktene. Gjennomføring av disse bestemmelsene krevde at forsikringsvirksomhetsloven endres slik at 1) pensjonskassen pålegges å informere pensjonskassens medlemmer og pensjonsmottakerne de opplysninger som følger av direktivets artikkel 11, og 2) det gis regler om grensekryssende virksomhet for pensjonskasser i samsvar med direktivets artikkel 20.

Pensjonsinnretninger for tjenestepensjonsordninger forekommer i et stort antall og er av meget stor betydning i mange av EUs medlemsstater. Den nasjonale reguleringen av slik virksomhet er til dels ulik, og formålet med dette direktivet er å samordne og harmonisere reglene for pensjonskassevirksomhet i EU. Slik harmonisering vil også bidra til å sikre at pensjonskassevirksomhet tilpasses målsetningen om det indre finansmarkedet. Dette må anses for å være positivt. Det antas også å være viktig at direktivet har konkrete bestemmelser om fondssikring av opptjente rettigheter.

Pensjonskasser/pensjonsinnretninger som opererer på såkalt ”pay-as-you-go”-basis (på grunnlag av løpende utligning av utgifter), samt pensjonsordninger som finansieres med utbetalinger direkte fra foretaket, er ikke omfattet. Dette innebærer at for eksempel Statens Pensjonskasse ikke omfattes av direktivets bestemmelser.

Sakkyndige instansers merknader

Stortinget har på bakgrunn av Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) vedtatt lovregler for pensjonsforetak. Regler om pensjonskasser er tatt inn som kapittel 7, og regler om innskuddspensjonsforetak er tatt inn som kapittel 8, i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven). Reglene er ennå ikke satt i kraft. Banklovkommisjonen utredet blant annet gjennomføring av pensjonskassedirektivet i norsk rett i NOU 2004: 24, som ble avgitt 11. november 2004. Finansdepartementets lovforslag i Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) og Stortingets lovvedtak bygger på denne utredningen.

32005 L 0014 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/14/EF av 11. mai 2005 om endring av direktiv 72/166/EØF, 84/5/EØF, 88/357/EØF, 90/232/EØF and 2000/26/EF om tilnærming av medlemsstatens lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn

Sammendrag av innhold

Direktivet gjør enkelte endringer i de fire eksisterende motorvognforsikringsdirektiv. Formålet med direktivet er å forbedre beskyttelsen under de eksisterende direktivene. Direktivet tar ikke sikte på å regulere erstatningsretten i medlemsstatene. Hovedpunktene i direktivet er:

Minsteforsikringssummene i direktiv 84/5/EØF art. 1 nr. 2 (andre motorvognforsikringsdirektiv) ved personskader oppjusteres til 1 million euro pr. skadelidt, alternativt 5 millioner euro pr. skadetilfelle uavhengig av antallet skadelidte. Videre oppjusteres minsteforsikringssummene ved tingskader til 1 million euro uansett antall skadelidte. Minsteforsikringssummene skal indeksjusteres hvert femte år.
I artikkel 1 i direktiv 90/232/EØF (tredje motorvognforsikringsdirektiv) presiseres det at en passasjer ikke kan bli ekskludert fra forsikringsdekning selv om vedkommende visste eller burde visst at føreren av motorvognen var påvirket av alkohol eller andre rusmidler på ulykkestidspunktet. Det blir klargjort i fortalen punkt 13 at denne presiseringen ikke er ment å gripe inn i den enkelte stats regler om utmåling av erstatning eller om reduksjon i erstatning på bakgrunn av generelle regler om medvirkning.
I ny artikkel 4a i direktiv 90/232/EØF (tredje motorvognforsikringsdirektiv) fastslås det at det i situasjoner der motorvogner blir importert fra en stat i EØS-området til en annen, skal importstaten fra kjøpstidspunktet og i 30 dager fremover regnes for å være den stat der risikoen er etablert, selv om motorvognen ennå ikke er registrert i denne staten. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at mange opplever problemer med å kunne skaffe seg forsikring ved import av motorvogner. I nr. 2 er det fastsatt at dersom motorvognen i 30-dagersperioden nevnt i nr. 1 blir involvert i en ulykke, og ikke er forsikret, er det nasjonale byrået i importstaten ansvarlig.
Enkelte av prosedyrene som er fastsatt i direktiv 2000/26/EF (fjerde motorvognforsikringsdirektiv) skal gjelde for alle motorvognulykker, f. eks. rett til direktekrav overfor forsikringsselskapet og prosedyren med grunngitt svar innenfor en viss frist.

Merknader

Forsikring av motorvogner reguleres av lov 3. februar 1961 (bilansvarsloven). Direktivet gjør det nødvendig med enkelte endringer i loven, og beslutningen i EØS-komiteen vil bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke.

Direktivet vil ikke medføre særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for staten. Kommisjonen har i sine analyser lagt til grunn at direktivet heller ikke vil påføre forsikringsselskapene særlig stor økonomiske eller administrative byrder.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet har vært representert i ekspertkomiteen som forberedte direktivet. Videre har Justisdepartementet, etter å ha konsultert med Samferdselsdepartementet og Trafikkforsikringsforeningen, ved tre anledninger gitt skriftlige merknader til Kommisjonen. Flere av de sentrale norske merknadene har fått helt eller delvis gjennomslag. Alle berørte instanser anser direktivet som relevant og akseptabelt.

Kapittel II Banker og andre kredittinstitusjoner

32005 L 0060 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle system til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme

Sammendrag av innhold

Direktivet fastsetter forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle system til hvitvasking av penger og til finansiering av terrorisme. Direktivet bygger på tidligere direktiver på dette området, men utvider tiltakene bl.a. i forhold til tiltak mot finansiering av terrorisme og direktivets virkeområde. Direktivet erstatter tidligere hvitvaskingsdirektiv (direktiv 91/308/EØF av og direktiv 2001/97/EF). Direktivet skal gjennomføres i medlemsstatenes nasjonale lovgivning innen 15. desember 2007.

Direktivet skal bidra til å motvirke at finanssektoren og andre omfattede sektorer benyttes til å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger eller benyttes i forbindelse med terrorfinansiering. Direktivet stiller krav til regelverk i medlemsstatene som skal bidra til å bekjempe slik kriminalitet.

Direktivet følger opp FATFs (Financial Action Task Force on Money Laundering) reviderte anbefalinger fra juni 2003 og deler av FATFs spesielle anbefalinger mot terrorfinansiering fra oktober 2001, med en samordnet gjennomføring og anvendelse av anbefalingene på fellesskapsnivå.

Direktivet angir en ny definisjon av ”hvitvasking av penger” som omfatter finansiering av terrorisme. Gjennom dette direktivet utvides virkeområdet for hvitvaskingstiltak til å omfatte tilbydere av tjenester til truster og selskaper, livsforsikringsmeglere, og alle som handler med varer eller leverer tjenester og aksepterer betaling i kontanter over en terskel på 15 000 euro.

Sett i forhold til tidligere direktiver på dette området, angir direktivet endringer i krav til identifikasjon av kunder, bl.a. ved at prosedyrene skal gjennomføres på grunnlag av en risikovurdering. Direktivet inneholder en valgfri adgang til å anvende lempeligere identifikasjonskrav, når det er lavere risiko for hvitvasking av penger. Det skal anvendes skjerpede identifikasjonskrav når risikoen for hvitvasking anses som stor, som minimum i tilfeller hvor kunden ikke er fysisk til stede, ved grenseoverskridende korrespondentbankforbindelser, og forbindelser med politisk utsatte personer.

Direktivet angir krav til å slå fast hvem som er reell eier, samt til å forstå selskapskonstruksjonen. Etter direktivet skal det iverksettes hensiktsmessige tiltak for å unngå at ansatte og deres familier blir utsatt for trusler etter rapporteringer. Det skal føres tilsyn med at alle institusjoner og personer som er omfattet av direktivet oppfyller direktivets krav.

Kommisjonen er gitt myndighet til å vedta enkelte gjennomføringstiltak. Det er opprettet en komité for hvitvaskingsspørsmål som skal bistå Kommisjonen i dette arbeidet.

Merknader

Gjeldende regler om tiltak mot hvitvasking er gitt i lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) og forskrift 10. desember 2003 nr. 1487 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsforskriften), som trådte i kraft 1. januar 2004. Disse gjennomfører bl.a. EUs første og annet hvitvaskingsdirektiv, samt enkelte av FATFs anbefalinger.

Det vil være nødvendig med enkelte endringer i gjeldende regler for å gjennomføre direktivet. Det gjelder særlig følgende punkter:

endring av kundeidentifikasjonsprosedyrer, vurdere å innføre risikovurdering
skjerpede identifikasjonskrav mht. politisk utsatte personer, kunden ikke er fysisk til stede og ved grenseoverskridende korrespondentbankforbindelser
skjerpede krav til undersøkelse av reell eier og selskapskonstruksjon
løpende undersøkelse av eksisterende konti og forretningsmessige forhold
tiltak for å hindre ”doble” identifikasjonsprosesser
tiltak for å unngå at ansatte mv. blir utsatt for trusler etter rapporteringer
krav om at tilbydere av tjenester til truster og selskaper skal godkjennes/registreres
tilsyn med at alle institusjoner og personer som er omfattet av direktivet oppfyller direktivets krav
oppfølging av eventuelle gjennomføringstiltak fastsatt av Kommisjonen

Beslutningen i EØS-komiteen vil bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen legger opp til å oppnevne et lovutvalg for å vurdere, og foreslå, endringer i gjeldende regelverk for å gjennomføre EØS-forpliktelser som svarer til direktivet, samt eventuelle gjennomføringsrettsakter fastsatt av Kommisjonen til utfyllelse av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Norge deltar som observatør i Kommisjonens hvitvaskingskomité. Aktuelle instanser involvert er Finansdepartementet, Justisdepartementet og Kredittilsynet. Disse finner direktivet relevant og akseptabelt.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel II Veitransport

32004 L 0052 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/52/EF av 29. april 2004 om samtrafikkevnen mellom elektroniske bompengesystemer i Fellesskapet

Sammendrag av innhold

Direktivet fastsetter rammevilkår for å sikre utbredelse av og innbyrdes kompatibilitet mellom automatiske systemer for innkreving av bomavgift i EU, dvs. at direktivet fastsetter vilkår for at automatiserte betalingssystem på veg i EU skal kunne ”snakke sammen”. Direktivet er vanligvis omtalt som EFC-direktivet. Det gjelder med enkelte unntak for alle former for automatisk betalingsinnkreving på alle deler av det europeiske vegnettet. Unntatt er bare systemer uten elektronisk innkreving, uten kjøretøyenheter eller små, lokale systemer hvor kostnaden ville overstige nytten.

For å nå dette målet er det fastslått at det skal opprettes en ”europeisk bompengetjeneste”. Direktivet forplikter alle operatører av elektronisk betalingsinnkreving til å tilby tjenester på hele vegnettet. Tjenesten skal sikre interoperabilitet for brukerne av de automatiske bompengesystemer som allerede er innført på nasjonalt eller regionalt nivå, samt systemer som i fremtiden vil bli etablert. Tjenesten skal ikke påvirke avgiftspolitikk, avgiftsnivå eller anvendelsesformål for inntektene i de enkelte land.

EFC-direktivet bestemmer kun hva som skal være operativt når. Det sier ikke i detalj hvordan, dvs. innholdet i den foreskrevne europeiske tjenesten for bompengebetaling. Direktivet gir i sitt vedlegg en oversikt over alt som skal bestemmes, spesifiseres, eller utvikles før tjenesten er definert. Dette definisjonsarbeidet omhandler tekniske, funksjonelle og rettslige spørsmål. Direktivet tidfester når definisjonsarbeidet må være ferdig: 1. juli 2006. Kommisjonen har foreløpig varslet at det er forventet en forsinkelse på om lag ett år i forhold til denne tidsplanen. Innen definisjonsarbeidet er fullført vil det fortløpende bli kartlagt hva som må gjøres av nasjonale tilpasninger av prosedyrer, avtaler eller utstyr med mer for de land som allerede har slike systemer i drift. Direktivet overlater definisjonen av tjenesten til en egen komité (regulatorisk komité, ”ComitéTélépéage”), men gir samtidig Kommisjonen full kontroll gjennom å ha endelig beslutningsmyndighet for tjenesten. Definisjonene vil eventuelt bli tatt inn i EØS-avtalen gjennom egne rettsakter.

Norge må, ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, tilby den felles europeiske betalingstjenesten til utenlandske tungbiler i norske bomstasjoner. Tjenesten kan i så fall etableres med basis i den infrastruktur som er etablert med AutoPASS, men vil kreve investering i spesielt systemutvikling og forvaltingsapparat. Omfanget på dette vil bli avklart gjennom definisjonsarbeidet – det er derfor foreløpig ikke mulig å beskrive dette i detalj eller kostnadsberegne. AutoPASS innebærer at en kan bruke samme betalingsbrikke i alle landets bomstasjoner. Norske myndigheter har investert betydelige midler i utviklingen av dette systemet. Systemet eies av Statens vegvesen.

Direktivet vil eventuelt gi norske kjøretøyer som trafikkerer land i EU med elektronisk betalingsinnkreving på veg mulighet til å kunne bruke sin AutoPASS-brikke i EU, noe som vil være en fordel for næringen. Dette antas imidlertid å ville innebære kostnader i form av investering og drift.

Forslaget må sees i sammenheng med KOM(03)448: Europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 1999/62/EF om avgifter på tunge lastebiler for bruk av visse typer infrastruktur (Eurovignetten), jf. omtale i heftet ”Antatt EØS-relevante forslag til EF-rettsakter juni 2006”.

Merknader

Ettersom direktivet antas å være en sak av særlig viktighet, vil det bli innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke. Direktivet vil også kunne medføre bevilgningsbehov på kort og lang sikt

Direktivet vil bli gjennomført gjennom forskrift med hjemmel i vegloven av 21. juni 1963 § 62, jf. § 27.

Direktivet og arbeidet med å definere innholdet i den europeiske bompengetjenesten vil kunne bringe opp og omfatte problemstillinger og avklaringer som kan være krevende ut fra norske interesser. Det er for tidlig å si omfang og grad på dette, herunder eventuelle behov for endringer og tilpasninger knyttet til dagens bompengeordning. Dette vil først kunne bli avklart gjennom arbeidet i og i tilknytning til den regulatoriske komitéen. Herunder kan heller ikke kostnadssiden bedømmes foreløpig.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevent og akseptabel.

Kapittel VI Sivil luftfart

32006 R 0240 Kommisjonsforordning (EF) nr. 240/2006 av 10. februar 2006 om endring av forordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet

Sammendrag av innhold

Forordningen gjelder detaljerte krav til metode og frekvens for gjennomsøking av motorvogner som skal inn på avsperrede, sikkerhetsbegrensede områder på lufthavnen. Dette er enda et tiltak for å forhindre at forbudte gjenstander bringes ulovlig inn på lufthavnens avsperrede områder.

Merknader

Kommisjonen har fastsatt at vedlegget til forordning (EF) nr. 240/2006 er hemmelig. I henhold til avtalen mellom Norge og EU om sikkerhetsprosedyrer ved utveksling av gradert informasjon mellom avtalepartene, skal dette vedlegget behandles på lik linje med nasjonale dokumenter iht. lov av 20. april 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste. Innholdet i vedlegget til forordningen kan derfor ikke omtales nærmere. Rettsakten endrer forordning (EF) nr. 622/2003, som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 62/2004 av 26. april 2004. Også vedlegget til forordning (EF) nr. 622/2003 er hemmelig.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er i overensstemmelse med beslutning i Security-komiteen, og anses relevant og akseptabel av berørte norske instanser. Norske interesser er representert gjennom deltakelse i komiteen fra Samferdselsdepartementet og Luftfartstilsynet. Luftfartstilsynet har involvert berørte aktører i drøftelsene om innholdet i rettsakten i tilknytning til prosessen forut for vedtakelse i komiteen.

Vedlegg XV Statsstøtte

32005 D 0842 Kommisjonsvedtak 2005/842/EF av 28. november 2005 om anvendelsen av artikkel 86(2) i tilfeller der støtte ytes i form av kompensasjon til foretak som er pålagt å utføre tjenester av allmenn økonomisk interesse

Sammendrag av innhold

Kompensasjon under en viss størrelse (€30 millioner årlig) til bedrifter med en omsetning under en viss størrelse (gjennomsnittlig €100 mill årlig, men med romsligere regler for kredittinstitusjoner) skal være fritatt for notifikasjon. Kompensasjon til sykehus og sosiale boligforetak skal også være fritatt, uavhengig av tersklene nevnt ovenfor. I tillegg er det gitt et transportunntak for trafikk til øyer hvor trafikken er på under 300 000 passasjerer. Unntak fra notifikasjon er også gitt for kompensasjon til flyplasser og havner der passasjertallet ikke overstiger henholdsvis en million og 300 000. Unntaket fra notifikasjon gjelder med forbehold for strengere sektorregelverk. Vedtaket gjelder kun tjenester som regnes som tjenester av allmenn økonomisk betydning i artikkel 86(2)s forstand (EØS artikkel 59(2)) og det gjelder ikke for landtransport og kompensasjon for allmennkringkasteroppdrag.

Tjenesten må være pålagt gjennom et offisielt dokument (lov, forskrift, kontrakt). Pålegget må spesifisere presist hva oppgaven av allmenn økonomisk betydning skal gå ut på og hvilket foretak og område det er snakk om. Eventuelle eksklusive rettigheter og hvordan kompensasjonen skal beregnes, skal også presiseres. I tillegg skal mekanismer for å unngå overkompensasjon og hvordan eventuell overkompensasjon skal tilbakebetales fremgå av dokumentet.

Beløpet som kan kompenseres, er kostnadene forbundet med tjenesten, idet det er tatt hensyn til inntekter som følge av tjenesten og en rimelig profitt. Artikkel 5 i vedtaket oppstiller mer presise regler for hvordan kompensasjonen skal beregnes.

Medlemsstatene skal påse at det foretas regulære undersøkelser av at det ikke forekommer overkompensasjon. Eventuell overkompensasjon skal tilbakebetales. Likevel kan overkompensasjon under en viss størrelse overføres til neste regnskapsår, forutsatt at det overførte beløpet trekkes fra den "normale" kompensasjonen for neste periode.

Medlemsstatene er forpliktet til å ha informasjon tilgjengelig om forenligheten med artikkel 86(2) (EØS art. 59(2)). På skriftlig anmodning fra Kommisjonen (ESA) skal medlemsstatene oversende den informasjonen som er nødvendig for å vurdere forenligheten med statsstøttereglene. Hvert tredje år skal det også oversendes rapporter om praktiseringen av reglene.

Merknader

Det er i Norges interesse å sikre forutberegnelighet på området gjennom nærmere regler som regulerer forholdet mellom tjenester av allmenn økonomisk betydning og statsstøttereglene. Unntak fra notifikasjonsplikten på de aktuelle områdene vil begrense "byråkratiet" ved slik kompensasjon, og det vil også medføre at slike tiltak kan iverksettes raskere enn hva tilfellet vil være dersom vedtaket ikke inntas i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for statsstøtte, der Moderniseringsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Miljøverndepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32005 L 0081 Kommisjonsdirektiv 2005/81/EF av 28. november 2005 om endring av direktiv 80/723/EØF om innsyn i medlemsstatenes økonomiske forbindelser med offentlige foretak

Sammendrag av innhold

Direktivet endrer direktiv 80/723/EØF, sist endret ved EØS-komiteens beslutning nr. 6 av 31. januar 2001 om kommisjonsdirektiv 2000/52/EF om endring av direktiv 80/723/EØF om innsyn i medlemsstatenes økonomiske forbindelser med offentlige foretak.

Direktivet utvider kravet om separate regnskaper til å gjelde alle foretak som utfører tjenester av allmenn økonomisk betydning i henhold til EF-traktatens artikkel 86(2) (EØS-avtalens artikkel 59(2)).

Tidligere har kravet om separate regnskaper bare omfattet foretak som mottar offentlig støtte i artikkel 61s forstand. Kommisjonen har imidlertid vedtatt å utvide bestemmelsens virkeområde, slik at den skal gjelde alle foretak som utfører tjenester av allmenn økonomisk betydning, uavhengig av hvilken rettslig status kompensasjonen de får har. Dette innebærer at foretak som får kompensasjon for å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning som etter Altmark-dommen (C-280/00) ikke anses å innebære statsstøtte, også er omfattet av direktivet. Slike foretak vil være pålagt å ha atskilte regnskaper dersom de også driver annen virksomhet.

Merknader

Bestemmelsen i direktivet må innlemmes i allerede eksisterende regelverk om skille av regnskaper, nærmere bestemt i forskrift om atskilte regnskaper for foretak som er gitt særlige eller eksklusive rettigheter eller som utfører tjenester av allmenn økonomisk betydning, vedtatt med hjemmel i lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) av 17. juli 1998 nr 56 § 9-1.

Sakkyndige instansers merknader

Vedlegg XIX Forbrukervern

32005 L 0029 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF av 14. mars 2005 om urimelig markedspraksis

Sammendrag av innhold

Direktivets sentrale formål er å innføre et forbud mot ”urimelig markedspraksis” (unfair commercial practices) og å sikre en mest mulig presis og harmonisert oppfatning og tolkning av hva begrepet innebærer. Direktivet er bygget opp rundt en generalklausul med et generelt forbud mot urimelig markedsføring. Generalklausulen er ment å erstatte eksisterende generalklausuler i nasjonal lovgivning innenfor direktivets virkeområde. Direktivet gjelder bare markedspraksis overfor forbrukere og ikke næringsdrivende imellom. Det er et totalharmoniseringsdirektiv.

Et tiltak skal anses som urimelig hvis det er i strid med god forretningsskikk og i vesentlig grad påvirker/”forvrir” eller er egnet til å påvirke/forvri forbrukernes økonomiske atferd. Særlig markedsføringstiltak som er villedende eller aggressive skal anses som urimelige, og nærmere kriterier for dette gis i egne bestemmelser. I et vedlegg er gitt en ”svarteliste” med spesifikke tiltak som alltid skal anses som urimelige.

Avgrensningen til å gjelde tiltak som påvirker eller er egnet til å påvirke forbrukernes handlinger, innebærer at regulering av markedsføring ut fra kriterier som ”smak, anstendighet og sosialt ansvar” faller utenfor. Dette gjelder markedsføring som vurderes som skremmende, støtende, nedverdigende, diskriminerende ut fra alder, kjønn, religion, nasjonalitet, hudfarge etc. Det er også et eksplisitt unntak for helse- og sikkerhetsaspekter i markedsføringen.

Rimeligheten av handlinger skal vurderes ut fra den virkning de har på en ”gjennomsnittsforbruker”. Når handlingen retter seg mot en sårbar gruppe forbrukere (som barn), eller kan ha urimelige virkninger bare for en viss gruppe forbrukere, er det ”gjennomsnittsmedlemmet” av denne gruppen som skal være referansepunkt.

Ved konflikt mellom dette direktivet og bestemmelser om urimelig markedspraksis i særregelverk, skal sistnevnte ha forrang. I forbindelse med særregler gitt i minimumsdirektiver gjelder dette imidlertid bare de harmoniserte bestemmelsene, og ikke mer vidtgående regler som statene har gitt i medhold av minimumsklausulen. Slike regler kan likevel opprettholdes i en overgangsperiode på 6 år fra direktivets ikrafttredelse hvis de er ”essensielle for å sikre at forbrukere er tilstrekkelig beskyttet mot urimelig markedspraksis” og er proporsjonale mht. de hensyn som skal ivaretas.

Merknader

Direktivet er gitt med hjemmel i EF-traktatens art. 95.

Bestemmelsen om urimelig markedspraksis har klare likhetstrekk med generalklausulen med forbud mot urimelige markedsføringstiltak i nordisk lovgivning. I den norske markedsføringsloven er den utformet slik at markedsføring ikke skal være ”urimelig” eller i strid med ”god markedsføringsskikk”. Bestemmelsen er fleksibel slik at den kan tilpasses nye markedsføringsformer og -kanaler, og utviklingen over tid av hva som oppfattes som urimelig. Den nærmere utdypningen av innholdet av bestemmelsen skjer gjennom Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis.

Virkeområdet til generalklausulen i markedsføringsloven er videre, ettersom den også gjelder næringsdrivende imellom og ikke har begrensninger som direktivets mht. ”smak og anstendighet” og helse og sikkerhet. Direktivets begrepet ”commercial practice” omfatter på den annen side mer enn den norske loven, ved at det (jf art. 3.1.) omfatter handlinger både før, under og etter avtaleinngåelse.

Fra norsk side har en vært positiv til at det etableres en felles europeisk klausul og standard for ”urimelig markedsføring”, slik det også har vært uttrykt i flere EFTA-uttalelser gjennom prosessen. Det er likevel understreket at nye regler må gi høy grad av forbrukerbeskyttelse og at det blir mulig å beholde nasjonalt regelverk som tar særlig hensyn til barn og unge.

Etter at direktivet ble vedtatt har Kommisjonen ved flere anledninger gitt uttrykk for at direktivet begrenser statenes adgang til å opprettholde nasjonale opplysningspliktbestemmelser. Begrunnelsen er at direktivets bestemmelser om markedspraksis som er urimelig fordi den utelater informasjon av vesentlig betydning for forbrukerens valg, er uttømmende for så vidt gjelder hvilken informasjon forbrukerne må ha. Kommisjonens fortolkning er omstridt. Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) legger til grunn at direktivet vil begrense eller berøre bestemmelser om opplysningsplikt bare i den grad slike regler utelukkende har samme formål som, og dermed faller innenfor virkeområdet til, direktivet.

Etter BLDs vurdering er direktivet i store trekk tilfredsstillende i oppbygging og innhold. Det knytter seg likevel usikkerhet til hvordan direktivets bestemmelser vil bli tolket, hvilket nivå felles standarder etter hvert vil legge seg på, og om dette vil føre til en mindre restriktiv tolkingspraksis enn den som er etablert i Norge. Dette gjelder særlig mulighetene til å ta hensyn til sårbare grupper, spesielt barn og unge. Det er klar praksis etter markedsføringsloven for strengere tolkning av loven når markedsføringen retter seg mot barn, unge og andre utsatte grupper, og det er uklart om direktivet gir grunnlag for en oppfølging av norsk praksis i alle henseender. Det legges til grunn at overgangsbestemmelsen (omtalt foran) for å opprettholde mer vidtgående regler om markedspraksis gitt nasjonalt i medhold av minimumsdirektiver for særregelverk, kan påberopes mht det norske forbudet mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger (basert på at harmoniserte bestemmelser om TV-reklame mot barn er gitt i minimumsdirektivet om ”TV uten grenser”).

Harmoniseringen vil på den annen side styrke forbrukerbeskyttelsen i en rekke land som har hatt mindre strenge regler, noe som vil være positivt også for norske forbrukere ved markedsføring over landegrensene. Det styrkede samarbeidet om håndheving av forbrukerregelverk vil også gjøre det lettere å få stanset ulovlig markedsføring fra andre EØS-land.

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil kreve endringer i markedsføringsloven, og direktivet vil bli innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke. Forvaltningen av felles europeisk regelverk vil medføre noe merarbeid og merutgifter for Forbrukerombudet. Dette må også ses i sammenheng med at det parallelt med direktivforslaget er lagt fram og i oktober 2004 vedtatt en forordning om samarbeid mellom nasjonale myndigheter mht. håndheving over landegrensene av harmonisert regelverk for beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser. Det er vanskelig å anslå kostnadene nærmere på dette stadium.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for forbrukerspørsmål, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Justisdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet er representert, har i flere runder behandlet direktivet og diskutert innspill til EFTA-uttalelser. Direktivet anses i det vesentlige tilfredsstillende fra norsk side, og Spesialutvalget har funnet direktivet relevant og akseptabelt.

BLD har hatt møte med berørte departementer, en åpen nasjonal konferanse hvor også Kommisjonen var representert, særmøter med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, og har også hatt en skriftlig høring på direktivforslaget fra juli 2003. De avgitte EFTA-uttalelsene i flere omganger bygger i det alt vesentlige på de norske innspillene. Forbrukerombudet har avgitt egne uttalelser til Kommisjonen.

32004 R 2006 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 av 27. oktober 2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av lover for forbrukerbeskyttelse

Sammendrag av innhold

Forordningen tar sikte på å sikre håndheving av europeisk regelverk for beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser, når handlinger som er i strid med regelverket, har virkning over landegrensene. Håndhevingsorganet i landet hvor handlingen har virkning (dvs. rammer forbrukere), skal kunne anmode håndhevingsmyndigheten i landet hvor handlingen har utspring (dvs. hvor den næringsdrivende er etablert), om assistanse til å få handlingen stanset. Det skal også informere Kommisjonen og myndigheter i andre land når det blir kjent med at slike handlinger er satt i verk eller er i ferd med å bli satt i verk.

Forordningen pålegger statene å ha offentlige håndhevingsorganer, og fastsetter hvilke fullmakter organene skal ha for å ivareta de nødvendige funksjoner. Den fastsetter prosedyrer for hvordan gjensidig assistanse og samarbeid skal skje i den enkelte sak, de forpliktelser organene skal ha, og regler for konfidensialitet. Videre ble det i begynnelsen av 2006 opprettet en komité med representanter fra medlemsstatene under ledelse av Kommisjonen. Komiteen har myndighet til å ta stilling til spørsmål om praktiseringen av forordningen.

Forordningen trådte i kraft 29. desember 2004. I EU-landene virker den fra 29. desember 2005. Bestemmelsene om gjensidig bistand i forordningen kapittel II og III vil likevel først virke fra 29. desember 2006, dvs. det er fra dette tidspunktet det prakiske samarbeidet mellom håndhevingsorganene tar til.

Merknader

Forordningen er gitt med hjemmel i EF-traktatens art. 95.

Forordningens virkeområde er begrenset til håndheving av forbrukernes kollektive interesser, dvs. å få stoppet eller forhindret lovstridige handlinger som berører forbrukerne som gruppe. (Enkeltstående tvister over landegrensene mellom kjøper og selger faller utenfor, men slike saker omfattes av det europeiske samarbeidet om utenrettslig tvisteløsning, der Forbrukerrådet er norsk kontaktpunkt).

I Norge fører Forbrukerombudet generelt tilsyn med markedsføring og avtalevilkår overfor forbrukere etter markedsføringsloven. Dette innebærer at det allerede føres aktivt tilsyn for det meste av regelverket som omfattes av forordningen. Forbrukerombudet er et uavhengig tilsynsorgan også på den måten at det selv prioriterer saker og områder for tilsynsvirksomheten.

Dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen, vil dette medføre forpliktelser for Norge til å sørge for behandling av saker etter anmodning fra håndhevingsmyndighetene i andre EØS-land, og til innrapportering, informasjonsutveksling, deltakelse i samarbeidskomiteen osv. Tilsvarende vil håndhevingsmyndigheten i andre land ha plikt til å bistå norske myndigheter.

Det er uttrykkelig fastslått i forordningen at landene plikter å stille de nødvendige ressurser til rådighet. Forpliktelsene og oppgavene antas klart å medføre behov for økte ressurser for det eller de organ(er) som skal ivareta funksjonene som oppstilles i forordningen, samt til dekning av saksomkostninger for saker behandlet av utenlandske domstoler og som er initiert av norske myndigheter.

En samarbeidsavtale, i store trekk med de samme siktemål som forordningen, er inngått mellom de nordiske forbrukerombud når det gjelder håndheving av brudd på aktuelle forbrukerregelverk over landegrensene i Norden. Kommisjonen har i sitt arbeid vist betydelig interesse for denne avtalen, og hatt et eget fellesmøte med ombudene og ansvarlige departementer i de nordiske land, om utformingen av forordningen.

EFTA/EØS-landene støttet i en felles uttalelse til EU-kommisjonen forslaget til forordning, og har lagt stor vekt på betydningen av effektive prosedyrer for samarbeid mellom håndhevingsmyndighetene. I uttalelsen ble likevel foreslått enkelte endringer. Dette gjaldt blant annet forslagets generelle krav til at opplysninger nasjonale myndigheter har mottatt som ledd i samarbeidet, skal være underlagt taushetsplikt, hvor det i uttalelsen ble foreslått at taushetsplikten bare skulle gjelde dersom offentliggjøring av opplysningene kan skade forretningsmessige eller andre økonomisk interesser. I den vedtatte forordningen er utformingen på dette punkt endret slik at dokumenter skal behandles konfidensielt dersom offentliggjøring vil skade visse nærmere angitte interesser.

Den endelige forordningen vurderes som et viktig og positivt bidrag til håndheving av forbrukerregelverk over landegrensene.

Sakkyndige instansers merknader

Forbrukerombudet, som håndhever markedsføringsloven, er positiv til forordningen og er tiltenkt en hovedrolle på norsk side i samarbeidet som etableres for håndheving av offentligrettslig forbrukerregelverk over landegrensene. Det tas sikte på å oppnevne Forbrukerombudet, Medietilsynet, Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet og Luftfartstilsynet som kompetente myndigheter på norsk side etter forordningen. Det ligger an til at Forbrukerombudet vil bli oppnevnt som ”sentralt koordineringskontor”.

Forordningsforslaget ble sendt på høring 15. oktober 2003 med høringsfrist 26. november. Det ble også diskutert på et møte med berørte departementer 6. oktober 2003 og, sammen med rammenotat og utkast til EØS/EFTA-uttalelse, i spesialutvalget for forbrukerpolitikk 13. februar 2004.

Forslag til gjennomføring av forordningen i norsk rett er utredet av Barne- og familiedepartementet i samarbeid med berørte departementer. Et høringsforslag har vært på alminnelig høring med frist for uttalelse 15. september 2005. Det er gjennomgående en positiv holdning til forordningen og departementets forslag til gjennomføring i norsk rett. Innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen vil kreve endringer i markedsføringsloven, og forordningen vil bli innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

32005 D 0783 Kommisjonsvedtak 2005/783/EF av 14. oktober 2005 om endring av vedtak 2001/689/EF, 2002/231/EF og 2002/272/EF om lenging av det tidsrommet som miljøkriteria for tildeling av fellesskapsmiljømerket til visse produkt, skal gjelde

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1980/2000 om en revidert fellesskapsordning for tildeling av miljømerke (innlemmet i EØS-avtalen – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 139/2001 av 9. november 2001) fastsetter prosedyrene for utarbeiding av kommisjonsvedtak om miljøkriterier for produktgrupper. Kommisjonsvedtak 2005/783/EF forlenger gyldighetstiden for tre tidligere vedtak om miljømerking av tre produktgrupper:

Kommisjonsvedtak 2001/689/EF om fastsetjing av miljøkriteria for tildeling av fellesskapsmiljømerket til oppvaskmaskiner (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2002 av 1. februar 2002) – Gyldigheten forlenges til 28. august 2007.

Kommisjonsvedtak 2002/231/EF om fastetjing av reviderte miljøkriterium for tildeling av fellesskapsmiljømerket til fottøy (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 144/2002 av 8. november 2002) – Gyldigheten forlenges til 31. mars 2008.

Kommisjonsvedtak 2002/272/EF om fastsettelse av miljøkriteriene for tildeling av fellesskapsmiljømerket til harde underlagsdekker (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 174/2002 av 6. desember 2002) – Gyldigheten forlenges til 31. mars 2008.

Merknader

EUs miljømerkeordning ”Blomsten” er frivillig, i likhet med den nordiske miljømerkeordningen ”Svanen”.

Sakkyndige instansers merknader

Barne- og likestillingsdepartementet har, i samråd med Stiftelsen Miljømerking, vurdert rettsakten som relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen. Stiftelsen Miljømerking har ingen merknader til kriteriene.

Vedlegg XXI Statistikk

32006 R 0204 Kommisjonsforordning (EF) nr. 204/2006 av 6. februar 2006 om tilpasning av rådsforordning (EØF) nr. 571/88 og endring av kommisjonsvedtak 200/115/EF med sikte på organisering av Fellesskapets undersøkelse av strukturen i landbruket i 2007

Sammendrag av innhold

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EØF) nr. 571//1988 som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS avtalen. Formålet med forordningen er å gjøre nødvendige oppdateringer når det gjelder vedleggene til nevnte rådsforordning som gir en oversikt over hvilke data som skal leveres for hvilke land og en del endringer i definisjoner.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Det har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

32006 R 0317 Kommisjonsforordning (EF) nr. 317/2006 av 22. desember 2005 om opprettelse av 2005-utgaven av "Prodcom-listen" over industriprodukter som fastsatt ved rådsforordning (EØF) nr. 3924/91

Sammendrag av innhold

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EØF) nr. 3924/91 som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Hensikten med forordningen er å gjøre foreta den nødvendige oppdateringen av listen over produkter som skal inngå i ”Prodcom”-listen over industriproduksjon for 2005.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Det har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

32006 R 0341 Kommisjonsforordning (EF) nr. 341/2006 av 24. februar 2006 om om vedtakelse av spesifikasjoner for ad hoc-modulen for 2007 om arbeidsulykker og yrkesbetingede helseproblemer i henhold til rådsforordning (EF) nr. 577/98 og om endring av forordning (EF) nr. 384/2005

Sammendrag av innhold

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EF) nr. 577/98 og til kommisjonsforordning (EF) nr. 384, som begge er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Formålet med forordningen er å gi en detaljert oversikt over hvilken informasjon som skal samles inn for tilleggsmodulen om arbeidsulykker og arbeidsrelaterte helseproblemer knyttet til de løpende arbeidskraftsundersøkelsene.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Det har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

EØS-komitébeslutning om deltakelse i 2006 i forberedende tiltak for fremme av europeisk sikkerhetsforskning (budsjettposten for europeisk sikkerhetsforskning (PASR) (budsjettpost 02.04.02 for 2006)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la i februar 2004 fram forberedende tiltak for sikkerhetsforskning, som tar sikte på å fremme teknologiske løsninger for å trygge befolkningen. Tiltaket er forankret i EUs sikkerhetsstrategi ”A secure Europe in a better world”. Det vektlegges at Europa skal bruke sin teknologiske styrke til å bidra til utviklingen av sikkerhet. Tiltaket skal etter planen strekke seg over tre år (2004-06), og har et budsjett på 65 mill. euro, som avsettes for ett år av gangen gjennom EUs budsjettbeslutning. Kommisjonen foreslår sikkerhet som ett av hovedsatsingsområdene i det sjuende rammeprogrammet for forskning og teknologisk utvikling (2007-2013) og bygger den nye satsingen på de forberedende tiltakene. Fokus i det forberedende tiltaket er på bedret beredskap overfor sikkerhetstrusler, sikre nettverkssystemer, beskyttelse mot terrorisme med vekt på biologiske trusler og masseødeleggelsesvåpen samt krisehåndtering. Industrien og forskningsinstituttene blir sentrale i å møte utfordringene.

Merknader

Norge deltok i det forberedende programmet i 2005. I St.prp.nr. 1for 2006 er det øremerket midler over Norges forskningsråds budsjett for å delta i det forberedende tiltaket.

Sakkyndige instansers merknader:

Kunnskapsdepartementet gjennomførte en høring blant berørte departementer og Norges forskningsråd vedrørende norsk deltakelse våren 2004, og tilrår på denne bakgrunn deltakelse i det forberedende tiltaket.