EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 11. april 2003

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Utgiver: Utenriksdepartementet

Dato: 01.04.2003

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 11. april 2003

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XIII Legemidler

302 R 0868 Kommisjonsforordning (EF) nr. 868/2002 av 24. mai 2002 om endring av vedlegg I og II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en framgangsmåte i Fellesskapet for næringsmidler av animalsk opprinnelse fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i

Sammendrag av innholdet

Forordningen supplerer/endrer vedlegg I og II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990, jf. EØS-avtalens vedlegg II XIII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 3 s. 509 (St.prp.nr. 100 1991-92), som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Antiinfeksjonsmiddelet gentamicin (storfe og gris) og antiparasittmidlene piperazin (gris og kylling) og abamektin (sau) er tilført vedlegg I, som omfatter liste over stoffer som har fått fastsatt MRL (maximum residue limit = maksimumsgrense for restmengder). De organiske stoffene allantoin (alle matproduserende dyr) og benzokain (laks) er tilført vedlegg II, som omfatter liste over stoffer som ikke behøver MRL.

Merknader

Reglene om MRL-verdier i forordning 2377/90 og endringene av denne anses av norske myndigheter generelt som en positiv utvikling, fordi Norge før EØS-avtalen trådte i kraft ikke hadde klare, spesifikke regler om maksimumsverdier for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse.

Forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse og senere endringer til denne må endres.

Gentamicin, piperazin, abamektin og allantoin finnes i dag ikke i preparater med markedsføringstillatelse i Norge.

Benzokain finnes i et preparat med markedsføringstillatelse. Preparatet er registrert til bruk på stamfisk.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 R 0869 Kommisjonsforordning (EF) nr. 869/2002 av 24. mai 2002 om endring av vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en framgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Forordningen supplerer/endrer vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990, jf. EØS-avtalens vedlegg II XIII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 3 s. 509 (St.prp.nr. 100 1991-92), som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Antiinfeksjonsmiddelet spektinomycin (sau) er tilført vedlegg I, som omfatter liste over stoffer som har fått fastsatt MRL (maximum residue limit = maksimumsgrense for restmengder). Det organiske stoffet dexpantenol (alle matproduserende dyr) er tilført vedlegg II, som omfatter liste over stoffer som ikke behøver MRL. Antiparasittmidlene alfacypermetrin (storfe og sau) og cypermetrin (storfe og sau) er tilført vedlegg III, som omfatter liste over stoffer som har fått fastsatt midlertidig MRL.

Merknader

Forskrift av 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse og senere endringer til denne må endres.

Spektinomycin, dexpantenol og alfacypermetrin finnes i dag ikke i preparater med markedsføringstillatelse i Norge.

Cypermetrin finnes i et preparat med markedsføringstillatelse. Dette preparatet er registrert til bruk på fisk. Det gis i tillegg spesielt godkjenningsfritak for et annet preparat til bruk på hest.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 R 1530 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1530/2002 av 27. august 2002 om endring av vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en framgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Forordningen supplerer/endrer vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990 (jf. EØS-avtalens vedlegg II XIII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 3 s. 509 (St.prp.nr. 100 1991-92)), som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Antiinfeksjonsmidlene dihydrostreptomycin og streptomycin og det antiinflammatoriske midlet meloksikam er tilført vedlegg I, som omfatter liste over stoffer som har fått fastsatt MRL (maximum residue limit = maksimumsgrense for restmengder). De organiske stoffene azagly-nafarelin og deslorelinacetat er tilført vedlegg II, som omfatter stoffer som ikke behøver MRL. Kjønnshormonet altrenogest er tilført vedlegg III, som omfatter liste over stoffer med midlertidig fastsatt MRL.

Merknader

Forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse) har gjennomført rammeforordning (EØF) nr. 2377/1990 og senere endringer til denne i norsk rett og vil måtte endres.

Dihydrostreptomycin finnes i preparater med markedsføringstillatelse (MT) i Norge i dag, og er aktuelt til både storfe, sau og gris. Streptomycin, azagy-nafarelin og deslorelinacetat har ikke MT, men kan være aktuelt å bruke i Norge. Dihydrostreptomycin og streptomycin har ikke MT til fisk, men begge er aktuelle til badbehandling av yngel og settefisk. Meloksikam har fått MT i EU og det vil også bli gitt MT i Norge. Altrenogest finnes ikke i preparater med MT, men tas inn på spesielt godkjenningsfritak.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 R 1752 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1752/2002 av 1. oktober 2002 om endring av vedlegg I og II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en framgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Forordningen supplerer/endrer vedlegg I og II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990, jf. EØS-avtalens vedlegg II, kapittel XIII, Særskilt vedlegg nr 2, bind 3 s. 509 (St.prp.nr 100 1991-92), som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1752/2002 er antiinfeksjonsmidlet ceftiofur tilført vedlegg I, som omfatter liste over stoffer som har fått fastsatt MRL (maximum residue limit= maksimumsgrense for restmengder). De organiske stoffene hydroksyetylsalicylat og xylazin hydroklorid er tilført vedlegg II, som omfatter stoffer som ikke behøver MRL.

Merknader

Forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse og senere endringer til denne må endres.

Xylazin hydroklorid finnes i preparater med markedsføringstillatelse (MT) i Norge i dag, og er aktuelt til både storfe og hest. Ceftiofur og hydroksyetylsalicylat finnes ikke i preparater med MT, men kan være aktuelle å bruke i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Kapittel XXVII Alkoholsterke drikker

302 R 2091 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2091/2002 av 26. november 2002 om endring av forordning (EF) nr. 2870/2000 om fastsettelse av felles analysemetoder for alkoholsterke drikker

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsforordning (EF) nr. 2870/2000 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 92/2001 av 13. juli 2001. Kommisjonsforordning (EF) nr. 2091/2002 er en endringsforordning til forordning (EF) nr. 2870/2000. Den omfatter fire analysemetoder som kan anerkjennes som referanseanalysemetoder i EU, og skal tilføyes vedlegget til forordning (EF) nr. 2870/2000. Analysemetodene anvendes til bestemmelse av trans-anetol i alkoholsterk drikk med anissmak, bestemmelse av glycyrrhizinsyre og chalkoner i pastis samt bestemmelse av eggeplomme i eggelikør og likør med egg.

Merknader

Forskrift 31. august 1998 nr. 855 om vin, alkoholsterke og aromatiserte drikker mv. vil måtte endres ved gjennomføring av forordningen i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har blitt oversendt industrien for uttalelse, men det har ikke kommet noen kommentarer. Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har funnet forordningen relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

302 L 0065 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsalg av finansielle tjenester

Sammendrag av innholdet

Direktivet gjelder avtaler om finansielle tjenester inngått uten at avtalepartene fysisk møtes, f.eks. ved avtaleinngåelse pr. Internett, telefon, brev, telefaks etc. Det vil supplere det generelle fjernsalgsdirektivet 97/7/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 15/98 av 6. mars 1998).

Direktivets hovedbestemmelser gjelder informasjon som skal gis forbruker før avtalen inngås, innføring av en angrerett av varierende lengde for ulike tjenester (med visse unntak), og forpliktelse for forbrukeren til å betale delvis for mottatte ytelser når angreretten brukes. Det har videre bestemmelser om misbruk av betalingskort mv., om forbud mot levering av tjenester som ikke er bestilt, om reservasjonsrett mot uønskede salgshenvendelser og om landenes forpliktelser til å sørge for at direktivets regler overholdes.

De fleste av bestemmelsene i direktivet (reglene om angrerett, misbruk av betalingskort, forbudet mot å levere eller kreve betaling for tjenester som ikke er bestilt og begrensningen i bruk av visse markedsføringsmetoder) innebærer hel eller delvis totalharmonisering. Det vil si at en ved gjennomføringen i norsk rett må velge den eller de løsningene som direktivet foreskriver. Et eksempel er angrerettens lengde, som er 14 dager for alle tjenester unntatt forsikring, noe som innebærer at man i den nasjonale gjennomføringen ikke kan gå lenger i forbrukerbeskyttelse og f.eks. innføre 3 ukers angrerett. Når det gjelder informasjonskravene, kan imidlertid statene i påvente av videre harmonisering opprettholde strengere krav. Disse skal i så fall meddeles Kommisjonen.

Direktivet vil bli tilføyet på listen i direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser (forbudsdirektivet – gjelder forbud mot overtredelse av forbrukernes rettigheter). Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 129/1999 av 24. september 1999.

Merknader

Finansielle tjenester er som omtalt unntatt fra det generelle fjernsalgsdirektivet (97/7) fra 1997. Under arbeidet med et direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester, ble det fra EFTA/EØS-landene på forskjellige stadier i prosessen uttrykt tilfredshet med det pågående direktivarbeidet og i store trekk med utformingen. Samtidig ble det uttrykt ønske om stor grad av harmonisering på minimumsnivå, dvs. at det også skulle gis adgang til å opprettholde strengere regelverk nasjonalt.

Det anses positivt at det nå er blitt vedtatt et direktiv som også dekker finansielle tjenester, som i økende grad omsettes ved fjernsalg, f.eks. via Internett.

Lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven), som gjennomfører det generelle fjernsalgsdirektivet, trådte i kraft 1. mai 2001. Loven omfatter i utgangspunktet omsetning av finansielle tjenester ved salg utenfor fast utsalgssted og ved telefonsalg, men ikke ved andre fjernsalgsformer. Det er et unntak for investeringstjenester, mens det tidligere unntaket for forsikringstjenester ikke er videreført i den nye loven. Loven gir departementet adgang til å fastsette særlige regler om angreretten, herunder andre unntak, men denne adgangen er ikke benyttet.

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil medføre behov for endringer i angrerettloven, ved at reglene om opplysningsplikt og angrerett tas inn i loven.

I spesiallovgivningen, bl.a. finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven, finnes utførlige krav til tjenesteyters informasjonsplikt før og i forbindelse med inngåelse av avtaler. Opplysningsplikten etter direktivet er mer omfattende på enkelte punkter, og reglene i angrerettloven vil supplere spesiallovgivningen.

Direktivet vurderes alt i det vesentlige som positivt, til tross for at det innebærer delvis totalharmonisering. Endringene det vil medføre for norsk rett, vil overveiende innebære en styrking av forbrukervernet sammenlignet med dagens tilstand ved at alle former for fjernsalg (ikke bare telefonsalg) vil være omfattet av reglene. På den annen side vil det blir innført noen nye unntak, f.eks. for korttids reiseforsikringer. For næringslivet vil informasjonsplikten bli utvidet noe i omfang. På den annen side kan bedre informasjon til forbrukerene medføre flere velinformerte valg og derved mindre behov for å benytte angreretten.

For Forbrukerombudet, som fører tilsyn med markedsføring rettet mot forbrukere, kan mer spesifikke krav til tjenesteyters plikter lette tilsynet.

Ved at direktivet tas inn i listen over regelverk som skal håndheves etter forbudsdirektivet 98/27/EF, legges det til rette for effektiv håndheving over landegrensene. Dette direktivet, som i norsk rett er gjennomført i markedsføringsloven, medfører rett til å motta og plikt til å yte bistand mellom håndhevingsorganene i EØS-landene.

Sakkyndige instansers merknader

Norske holdninger i høringsmøter og i bidrag til EFTA-uttalelse i prosessen har vært diskutert med forbrukerinstitusjonene. Det vedtatte direktivet er klarert av Barne- og familiedepartementet, som finner det relevant og akseptabelt.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel II Veitransport

302 D 0886 Kommisjonsvedtak 2002/886/EF av 7. november 2002 om endring av rådsdirektiv 94/55/EF med hensyn til fristene for når trykkfat, flaskebatterier og tanker for veitransport av farlig gods må oppfylle kravene i direktivet

Sammendrag av innholdet

Vedtaket endrer direktiv 94/55/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om veitransport av farlig gods (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 22/1996 av 26. april 1996). Endringen innebærer at fristene for når nasjonale bestemmelser skal samsvare med direktivets bestemmelser, utsettes til 30. juni 2003. Grunnen er at det ennå ikke er fastsatt europeiske standarder for trykkfat, flaskebatterier og tanker for veitransport.

Merknader

Direktiv 94/55/EF er gjennomført i norsk rett ved forskrift 11. november 2002 nr. 1264 om transport av farlig gods på veg og jernbane. Kommisjonsvedtak 2002/886/EF innebærer ikke materielle endringer og krever ikke forskriftsendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0085 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/85/EF av 5. november 2002 om endring av rådsdirektiv 92/6/EF om installering og bruk av hastighetsbegrensere på visse grupper motorvogner i Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 92/6/EF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 10A s. 208). Direktiv 92/6/EØF bestemmer at kjøretøy med totalvekt over 12 tonn og buss med totalvekt over 10 tonn skal være utstyrt med hastighetsbegrenser. Direktiv 2002/85 utvider virkeområdet for krav om montering av hastighetsbegrenser slik at flere typer kjøretøy omfattes. Kjøretøyene som nå skal omfattes, er kjøretøygruppene M2, M3 (buss) og N2 og N3 (lastebil). Dette er:

M2 (buss): Bil for persontransport med over 8 sitteplasser i tillegg til førersetet og tillatt totalvekt ikke over 5000 kg.
M3 (buss): Bil for persontransport med over 8 sitteplasser i tillegg til førersetet og tillatt totalvekt over 5000 kg.
N2 (lastebil): Bil for godsbefordring med tillatt totalvekt på over 3500 kg men ikke over 12 000 kg.
N3 (lastebil): Bil for godsbefordring med tillatt totalvekt over 12 000 kg.

Busser i kjøretøygruppene M2 og M3 vil få en begrensning på 100 km/t, mens lastebiler i kjøretøygruppene N2 og N3 vil få en begrensing på 90 km/t.

Direktivet skal implementeres innen 1. januar 2005, men det er vedtatt en rekke unntak fra monteringsplikten og overgangsordninger frem til 2008. Unntak gis bl.a. til kjøretøy mellom 3500 og 7500 kg hvis det er registrert i nasjonalt register og kun benyttes i nasjonal trafikk.

Merknader

Direktivets hensikt er å øke sikkerheten for fører og passasjerer. Direktivet vil medføre krav om montering av hastighetsbegrensere i nye kjøretøy og ettermontering i eldre kjøretøy, noe som vil medføre økte kostnader for eiere av den type kjøretøy som nå faller inn under direktivets anvendelsesområde. Kjøretøy i kjøretøygruppe N2 (med totalvekt mellom 3500 og 12 000 kg) som kan benyttes på vegstrekninger hvor det er tillatt å kjøre i 100 km/t vil ha en hastighetssperre på 90 km/t.

Direktivet krever endring av forskrift om tekniske krav til godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) av 4. oktober 1994 kapittel 47.

Sakkyndige instansers merknader

Kapittel II Transport med jernbane

302 D 0885 Kommisjonsvedtak 2002/885/EF av 7. november 2002 om endring av rådsdirektiv 96/49/EF med hensyn til fristene for når trykkfat, flaskebatterier og tanker for jernbanetransport av farlig gods må oppfylle kravene i direktivet

Sammendrag av innholdet

Vedtaket endrer direktiv 96/49/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om jernbanetransport (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/1997 av 14. mars 1997). Endringen innebærer at fristene for når nasjonale bestemmelser skal samsvare med direktivets bestemmelser, utsettes til 30. juni 2003. Grunnen er at det ennå ikke er fastsatt europeiske standarder for trykkfat, flaskebatterier og tanker for jernbanetransport.

Merknader

Direktiv 96/49/EF er gjennomført i norsk rett ved forskrift 11. november 2002 nr. 1264 om transport av farlig gods på veg og jernbane. Kommisjonsvedtak 2002/885/EF innebærer ikke materielle endringer og krever ikke forskriftsendring.

Sakkyndige instansers merknader

Kapittel V Sjøtransport

302 L 0075 Kommisjonsdirektiv 2002/75/EF av 2. september 2002 om endring av rådsdirektiv 96/98/EF om skipsutstyr

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/75/EF endrer direktiv 96/98/EF om skipsutstyr, som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 19/1998 av 18. desember 1998. Direktiv 96/98/EF henviser til internasjonale konvensjoner, herunder SOLAS-konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til sjøs av 1974 og prøvingsstandarder, konvensjoner og standarder samt deres endringer som var gjeldende 1. januar 2002. Siden den tid er det trådt i kraft nye endringer i internasjonalt regelverk , og det er i disse fastsatt nytt regelverk for utstyr som brukes om bord på skip. Direktivet er endret med henblikk på dette, og vedlegg A er endret og tilføyd nytt skipsutstyr i henhold til vedtatte endringer i SOLAS. Tilføyelsene angår utstyr innenfor områdene brannvern og navigasjonsutstyr.

Merknader

Norge har gjennomført direktiv 96/98/EF med senere endringer. Direktiv 2002/75/EF vil medføre behov for endring i bl.a. skipsutstyrsforskriften.

Direktivet medfører ikke vesentlige administrative, økonomiske eller budsjettmessige konsekvenser for det offentlige. Private parter anses ikke berørt, bortsett fra norske produsenter av utstyr som tidligere ikke var omfattet av skipsutstyrsdirektivet, og som vil få fordel av eksport til EØS-land.

Sakkyndige instansers merknader

Sjøfartsdirektoratet deltar i den nasjonale oppfølging av direktivet. Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 R 2099 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2099/2002 av 5. november 2002 om nedsettelse av en komité for sikkerhet til sjøs og hindring av forurensning fra skip (COSS) og om endring av forordningene om sjøsikkerhet og hindring av forurensning fra skip

Sammendrag av innholdet

Rettsakten medfører at de fem eksisterende sjøtransportkomiteer erstattes med en sentralisert hovedkomité. Den nye komiteen har fått tittelen "komiteen for sjøsikkerhet og hindring av forurensning fra skip", forkortet til COSS. Komiteen innebærer en forenklet prosedyre for oppdatering av EU-rettsakter i henhold til internasjonale instrumenter på områdene sjøsikkerhet, hindring av forurensning fra skip, samt arbeids- og levevilkår om bord på skip. Forordningen gir bestemmelser om komiteens arbeidsområde samt prosedyreregler. I tillegg medfører den redaksjonelle endringer i enkelte gjeldende forordninger. Formålet med opprettelsen av en hovedkomité er behovet for raskt å kunne gjennomføre endringer vedtatt av internasjonale organer som IMO (Den internasjonale sjøfartsorganisasjon) og ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjon). Sentraliseringen vil i tillegg medføre mindre byråkrati og lavere kostnader for medlemsstatene. Det er også et viktig formål at komiteens arbeid blir mer oversiktlig.

COSS antas å ha sitt første møte i april 2003.

Merknader

EUs interne omorganisering av komiteene og opprettelsen av en sentralisert hovedkomité er et institusjonelt spørsmål. Forordningen omfatter kun endringer i internasjonale instrumenter på de områder som er dekket av eksisterende EU-regelverk. Imidlertid åpnes det for innlemmelse av forordninger og direktiver på nye reguleringsområder. Dette må ses i sammenheng med EUs ønske om å fremskynde og forenkle gjennomføringen av internasjonalt regelverk i EU-regelverk, og vil kunne medføre at EU utvider sitt kompetanseområde.

Forordningen antas å ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Opprettelsen av COSS vil så langt norske myndigheter kan se, ikke få konsekvenser for norsk deltakelse. Norsk deltakelse i ekspertgrupper vil også fortsette som tidligere.

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

302 L 0044 Rådsdirektiv 2002/44/EF av 25. juni 2002 om minimumskrav for sikkerhet og helse for arbeidstakere som utsettes for risiko pga. fysiske agenser (vibrasjoner)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 2002/44/EF er et særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF om iverksetting av tiltak til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet (rammedirektivet), som er en del av EØS-avtalen, (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr 100 (1991-92) bind 12 s. 60). Forslaget til direktiv var tidligere en del av et omfattende direktivforslag som også omfattet støy, optisk stråling, elektriske felter og magnetiske felter, men ble skilt ut som eget direktivforslag i 1999. Formålet med direktivet er å beskytte arbeidstakerne mot risiko under arbeid som medfører vibrasjoner. Direktivet inneholder krav om at arbeidsgiver skal utføre risikovurdering, måling av vibrasjonsnivå, iverksette tiltak for å redusere vibrasjoner, opplæring av arbeidstakere, helseundersøkelse, samt grenseverdier for eksponering av vibrasjoner.

Merknader

Direktivet vil kreve at det utarbeides nye regler i forskrift til arbeidsmiljøloven. Det må utarbeides regelverk med grenseverdier for vibrasjoner, krav om risikovurderinger for å avdekke om arbeidstakerne utsettes for skadelige vibrasjoner, opplæring av arbeidstakerne, samt regler om tiltak for å motvirke skadelige vibrasjoner. I tillegg må det innarbeides regler om helseundersøkelser, herunder utarbeidelse av journaler, for arbeidstakere som eksponeres for vibrasjoner samt regler om tiltak dersom helseundersøkelsene avdekker at en arbeidstaker har fått en skade eller sykdom som skyldes at arbeidstakeren har blitt eksponert for vibrasjoner under sitt arbeide.

Direktivet får begrenset anvendelse for skipsfart/skipsfartøyer fordi direktivet inneholder en unntaksbestemmelse.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget har funnet rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel V Avfall

302 D 0525 Kommisjonsvedtak 2002/525/EF av 27. juni 2002 om endring av vedlegg II til direktiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøyer

Sammendrag av innholdet:

Direktiv 2000/53/EF forbyr bruken av bly, kvikksølv, kadmium og seksverdig krom i kjøretøy produsert etter 1. juli 2003. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 162/2001 av 11. desember 2001. For en del komponenter finnes det foreløpig ikke alternativ til disse stoffene. Det er derfor gjort unntak fra forbudet for disse komponentene. Unntakene følger av vedlegg II til direktivet. Kommisjonen har i henhold til direktivet plikt til å vurdere hvilke andre komponenter som det fremdeles ikke finnes substitutter for og endre vedlegg II i tråd med dette. Kommisjonsvedtak 2002/525/EF er en slik endring av vedlegg II. Det er forutsatt at denne endringen av unntakene skal få virkning før forbudet tar til å gjelde fra 1. juli 2003.

Merknader

Kommisjonsvedtaket vil gjennomføres ved en endring av vedlegg II til den norske forskriften om kasserte kjøretøy av 26. juni 2002. Kommisjonsvedtaket anses å være i samsvar med norsk politikk på området.

Sakkyndige instansers merknader:

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

302 R 1221 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1221/2002 av 10. juni 2002 om kvartalsvise ikke-finansielle regnskaper for offentlig forvaltning

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å spesifisere innholdet av kvartalsvise ikke-finansielle regnskaper for offentlig forvaltning og gi en oversikt over hvilke kategorier av nasjonalregnskapsforordningen (rådsforordning nr. 2223/96, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 13/1999 av 29. januar 1999) som skal overføres Eurostat og beskrive innholdet i disse. Forordningen er basert på behov som er identifisert i forbindelse med gjennomføringen av monetær union, og den er omtalt i EUs handlingsplan for ØMU. Rettsakten anses EØS-relevant fordi den knytter seg nært opp til nasjonalregnskapsforordningen, og fordi det er viktig også for Norge å ha sammenlignbare tall i forhold til EU på dette området.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget i ulike arbeidsgrupper, bl.a. "Working Party Financial Accounts" og "Working Group Short-term Public Finance".

Som en del av EUs handlingsplan for statistikk knyttet til ØMU skal det bl.a. introduseres kvartalsvis inntekts- og utgiftsregnskap for offentlig forvaltning. Norge har per i dag ikke fullt kvartalsregnskap for offentlig forvaltning. På kvartalsbasis er tall fra det sentrale statsregnskapet tilgjengelig.

Forordningen vil kreve en del administrative tilpasninger for å kunne oppfylles, både i regi av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) og Finansdepartementet (FIN): For å kunne utarbeide fullstendige kvartalstall med tilfredsstillende kvalitet og god nok aktualitet, er det helt avgjørende at Statistisk sentralbyrå får gjennomslag for obligatoriske kvartalsregnskaper for kommuner og fylkeskommuner. Dette krever forskriftsendringer fra KRDs side, og forslag til slike endringer er utarbeidet.

Videre har SSB bedt FIN om å få tilgang til det sentrale statsregnskapet på et tidligere tidspunkt enn i dag, dvs. bedt om framskynding av regnskapet for fjerde kvartal til slutten av februar og regnskapet for første kvartal til slutten av mai. Dette er godtatt av Finansdepartementet. I tillegg må det innhentes kvartalsregnskap for noen av de største virksomhetene innen sektoren Andre stats- og trygderegnskap, bl.a. Statens Petroleumsfond, Folketrygdfondet, Statens Pensjonskasse og ikke minst de nye helseforetakene. For de øvrige nettobudsjetterende enhetene i stats- og kommuneforvaltningen (f.eks. universitetene og høyskolene) må SSB trolig estimere kvartalstallene.

Utarbeiding av kvartalsvise inntekts- og utgiftsregnskap for offentlig sektor vil innebære en betydelig ressursbruk i Statistisk sentralbyrå. Selv om de kvartalsvise regnskapene ikke skal behandles og bearbeides like grundig som årsregnskapet, vil ressursbehovet øke merkbart, anslått til vel 1 årsverk innenfor statistikk for kommunesektoren og vel 1 årsverk innenfor statssektoren (inkl. helseforetakene). Blant annet vil det måtte etableres oppblåsningsrutiner siden de kvartalsvise regnskapene ikke vil være fulltellinger. Utvalgsproblematikken, spesielt for kommunene, vil også måtte vurderes.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå i konsultasjon med Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, som finner den relevant og akseptabel. Statistisk sentralbyrå har bedt om at første gangs levering av data utsettes med ett år på grunn av behovet for større tilpasninger i produksjonssystemet. Eurostat har ikke hatt innvendinger mot dette.

Vedlegg XXII Selskapsrett

302 H 0590 Kommisjonsrekommandasjon 2002/590/EF om lovbestemt revisors uavhengighet i EU: Et sett med grunnleggende prinsipper

Sammendrag av innholdet

Rekommandasjonen har som formål å sikre lovbestemt revisors uavhengighet i forhold til revisjonsklienten og på denne måten sikre tilliten til revisor og de finansielle oppgjør vedkommende reviderer. Med lovbestemt revisjon menes revisors bekreftelse av revisjonspliktiges årsregnskap/årsrapport (samt annen lovbestemt særattestasjon.)

Rekommandasjonen fastsetter prinsippene for lovbestemt revisors uavhengighet. Utgangspunktet er at revisor ikke skal utføre lovbestemt revisjon for en klient dersom det mellom disse foreligger et finansielt forhold, forretningsmessig forhold, ansettelsesforhold eller annet forhold som for en fornuftig og informert tredjeperson ville representere fare for revisors uavhengighet. Revisor pålegges å vurdere og dokumentere enhver potensiell risiko eller trussel mot sin uavhengighet i forbindelse med hvert enkelt revisjonsoppdrag. Revisor pålegges videre å iverksette, samt å redegjøre for, nødvendige sikkerhetsforanstaltninger. Den mest vidtrekkende foranstaltningen vil være at revisor ikke inngår visse forbindelser eller ikke tilbyr visse tilleggstjenester til revisjonsklienten.

Videre setter rekommandasjonen uttrykkelig forbud mot for eksempel:

å inneha direkte eller indirekte vesentlige finansielle interesser i revisjonsklienten

å ha forretningsforbindelse med klienten utover normal forretningsførsel

at nære familiemedlemmer er ansatt i ledende stillinger hos revisjonsklienten

å motta en urimelig høy andel av de samlede inntektene fra en revisjonsklient

at partnere involvert i revisjon tar ansettelse hos en revisjonsklient før det har gått to år

For øvrig pålegges sentrale revisjonspartnere "rotasjon" i form av at de ikke kan være involvert i revisjon av den samme klienten for mer enn sju sammenhengende år. Denne prinsippbaserte tilnærmingsmåten suppleres av ytterligere sikkerhetsforanstaltninger som for eksempel krav om jevnlig redegjørelse for honorarer fra henholdsvis revisjonsoppdrag og tjenester som ikke er knyttet til revisjon og krav om en årlig erklæring vedrørende revisors uavhengighet. Lovbestemt revisor skal videre i henhold til rekommandasjonen være underlagt eksterne kvalitetssikringssystemer som krever at han vurderer overensstemmelse med etiske prinsipper og regler fastsatt i Kommisjonens rekommandasjon vedrørende kvalitetssikring for lovbestemt revisor i EU.

Rekommandasjonen gjelder for revisjon av alle revisjonspliktige selskaper, men det oppstilles på enkelte punkter krav om strengere sikkerhetsforanstaltninger ved revisjon av børsnoterte selskaper og andre selskaper av vesentlig offentlig interesse (herunder kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper).

Merknader

Rekommandasjonen er ikke rettslig bindende for medlemsstatene, og det vil tilsvarende ikke følge noen EØS-forpliktelse til å endre norsk lovgivning.

Reglene om revisors uavhengighet i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer ivaretar i stor grad de hensyn rekommandasjonen bygger på. I flere henseende er de norske reglene strengere enn det som er nødvendig for å være i samsvar med rekommandasjonen. På enkelte punkter, blant annet når det gjelder krav om "partnerrotasjon" gjennomfører ikke loven anbefalingene i rekommandasjonen.

Kommisjonen tar sikte på om tre års tid å foreta en gjennomgang av hvordan rekommandasjonen i praksis har vært anvendt i medlemsstatene og vil da vurdere om det er nødvendig med bindende regler på EU-nivå.

Sakkyndige instansers merknader

Kredittilsynet har vurdert rekommandasjonen og har ingen innvendinger mot at den tas inn i EØS-avtalen. Finansdepartementet har sluttet seg til dette. Kredittilsynet benytter rekommandasjonen som et fortolkningsgrunnlag for revisorloven.