EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 16. mai 2003

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 16. mai 2003

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel II Fôrvarer

302 L 0070 Kommisjonsdirektiv 2002/70/EF av 26. juli 2002 om fastsettelse av krav til bestemmelse av innhold av dioksiner og dioksinlignende PCB i fôrvarer

Sammendrag av innholdet

I rettsakten fastsettes krav til bestemmelse av innhold av dioksiner og dioksinliknende PCB i fôrvarer. I EU-regelverket finnes mange godkjente analysemetoder som for en stor del er "avlegs". For å sikre at de beste og mest moderne analysemetodene kan brukes, angir ikke dette direktivet lenger hvilken metode som skal brukes. Direktivet setter i stedet klare krav til de metoder som skal benyttes ved bestemmelse av dioksiner og dioksinlignende PCB i fôrvarer. Direktivet angir også hvilken type teknikk som skal anvendes. I vedlegg I og II til direktivet er kravene nærmere beskrevet.

Vedlegg I angir metoder for uttak av representative prøver til offentlig kontroll. Det stilles videre krav om to analyser av samme prøve dersom første analyse av prøven ligger innenfor maksimumsgrensen for dioksininnhold +/- 20%. I de tilfeller brukes gjennomsnittsverdien av begge analyseresultatene ved vurdering mot grenseverdiene. Er dioksininnholdet lavere enn 20% under grenseverdien, kan analyseresultatet av en prøve legges til grunn.

Vedlegg II fastsetter krav til forbehandling av prøver og til analysemetoder av fôrvarer for å bestemme innholdet av dioksiner (polyklorerte dibenzo-p-dioksiner, PCDD), polyklorerte dibenzofuraner (PCDF) og dioksinlignende polyklorerte bifenyler (PBBs). Det kan foretas en screening av prøvene for å påvise dioksiner eller dioksinlignende PCB med nivå <30%-40% under eller over grenseverdiene. Prøver i dette intervallet skal analyseres etter en metode som tilfredsstiller gjeldende kriterier for analyse for å fastslå det eksakte nivået.

Det er videre stilt krav til kvalitetssikring ved prøveframstilling, krav til laboratoriene, krav til analyseprosedyrer, spesielle krav til GC/MS-metoden (referansemetode) og til screeningmetode. Analyseresultatene skal presenteres for hver enkelt PCDD/F og PCB-kongener (kongen = beslektet stoff) med nedre, øvre og midlere påvisningsgrense for å skaffe mest mulig informasjon om forekomsten.

Fettinnholdet i prøven skal angis, likeså ekstraksjonsmetoden som er brukt ved fettbestemmelsen.

Merknader

Det er utarbeidet en felles fôrvareforskrift for landdyr og akvatiske dyr. Direktivets bestemmelser vil bli innarbeidet der.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Plantesanitære forhold

302 D 0756 Kommisjonsvedtak 2002/756/EF av 16. september 2002 om fastsettelse av hvordan Fellesskapets sammenliknende forsøk og testing av frø og avlsmateriale av visse planter under rådsdirektiveen 66/401/EØF, 66/402/EØF, 68/193/EØF, 92/33/EØF, 2002/55/EF, 2002/56/EF og 2002/57/EF skal utføres

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder gjennomføring av sammenliknende prøver og analyser i EU-landene i perioden 2003-2004 av frøpartier/settepoteter/plante- og formeringsmateriale av grønnsaker som er produsert i 2002. Landene deltar med frø m.v. av de arter som normalt produseres og omsettes i det enkelte land. Rettsakten fastsetter budsjett, ansvarlig instans og detaljer for gjennomføring av prøvene.

Rådsdirektivene 66/401/EØF og 66/402/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Direktivene 68/193/EØF og 92/33/EØF er ikke omfattet av EØS-avtalen.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverskendring.

Settepoteter og plantehelse (som bl.a. dekker plante- og formeringsmateriale av grønnsaker) omfattes ikke av EØS-avtalen. Arter under disse områdene er derfor ikke aktuelle.

Sakkyndige instansers merknader

Statens landbrukstilsyn ser det som hensiktsmessig at Norge deltar med prøver av såkorn og frø av fôrvekster til disse forsøkene, og Norge pleier derfor å være med i forsøksopplegget.

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0053 Rådsdirektiv 2002/53/EF av 13. juni 2002 om den felles sortsliste for plantearter til jordbruksformål

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en ny, sammenstilt utgave av det tidligere rådsdirektiv 70/457/EØF om den felles sortsliste, med alle senere endringsdirektiv innarbeidet. Direktivet er senest endret ved rådsdirektiv 98/96/EF.

Direktiv 2002/53/EF opphever rådsdirektiv 70/457/EØF. Endringsdirektivene er også opphevet med hensyn til bestemmelser som angår rådsdirektiv 70/457/EØF.

Bakgrunnen for det nye direktivet er at det opprinnelige direktivet ved flere anledninger har gjennomgått betydelige endringer, og derfor etter hvert er blitt meget uoversiktlig.

Merknader

Rettsakten krever ikke regelverksendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0054 Rådsdirektiv 2002/54/EF av 13. juni 2002 om handel med betefrø

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en ny, sammenstilt utgave av det tidligere rådsdirektiv 66/400/EØF om handel med betefrø, med alle senere endringsdirektiv innarbeidet. Det tidligere direktivet er senest endret ved rådsdirektiv 98/96/EF. Dette nye direktivet opphever rådsdirektiv 66/400/EØF. Endringsdirektivene er også opphevet med hensyn til bestemmelser som angår rådsdirektiv 66/400/EØF.

Bakgrunnen for det nye direktivet er at det opprinnelige direktivet ved flere anledninger har gjennomgått betydelige endringer, og derfor etter hvert er blitt meget uoversiktlig.

Merknader

Rettsakten krever ikke regelverksendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0055 Rådsdirektiv 2002/55/EF av 13. juni 2002 om handel med grønnsaksfrø

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en ny, sammenstilt utgave av det tidligere rådsdirektiv 70/458/EØF om handel med grønnsaksfrø, med alle senere endringsdirektiv innarbeidet. Direktivet er senest endret ved rådsdirektiv 98/96/EF.

Dette nye direktivet opphever rådsdirektiv 70/458/EØF. Endringsdirektivene er også opphevet med hensyn til bestemmelser som angår rådsdirektiv 70/458/EØF.

Bakgrunnen for det nye direktivet er at det opprinnelige direktivet ved flere anledninger har gjennomgått betydelige endringer, og derfor etter hvert er blitt meget uoversiktlig.

Merknader

Rettsakten krever ikke regelverksendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0057 Rådsdirektiv 2002/57/EF av 13. juni 2002 om handel med frø av olje- og fiberplanter

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en ny, sammenstilt utgave av det tidligere rådsdirektiv 69/208/EØF om handel med frø av olje- og fiberplanter, med alle senere endringsdirektiv innarbeidet. Direktivet er senest endret ved rådsdirektiv 98/96/EF.

Dette nye direktivet opphever rådsdirektiv 69/208/EØF. Endringsdirektivene er også opphevet med hensyn til bestemmelser som angår rådsdirektiv 69/208/EØF.

Bakgrunnen for det nye direktivet er at det opprinnelige direktivet ved flere anledninger har gjennomgått betydelige endringer, og derfor etter hvert er blitt meget uoversiktlig.

Merknader

Rettsakten krever ikke regelverksendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0068 Rådsdirektiv 2002/68/EF av 19. juli 2002 om endring av direktiv 2002/57/EF om handel med frø av olje- og fiberplanter

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer direktiv 2002/57/EF slik at dette også omfatter sammensatte sorter av arter av olje- og fiberplanter. En utførlig definisjon av "sammensatte sort" angis i direktivet.

Samtidig åpnes det for at hybridsorter av ytterligere arter av olje- og fiberplanter også kan omfattes av direktiv 2002/57/EF. En forsøksordning om tillatt omsetning av sammensatte sorter og hybridersorter av rybs og raps, slik det er fastsatt i kommisjonsvedtak 95/232/EF, videreføres til 30.06.2003 til endelige bestemmelser etter dette nye direktivet er fastsatt.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 13. september 1999 nr. 1052 om såvarer.

Mange av artene under denne vekstgruppen er ikke aktuelle for dyrking i Norge, og dermed heller ikke for sertifisert produksjon eller omsetning. Selv for de arter som er dyrkbare, har denne type såvare hittil vært lite aktuell her i landet. Bestemmelsene er imidlertid uproblematiske, og vil gi det nødvendige rettslige grunnlag for sertifisert produksjon og omsetning dersom slike sorter i framtiden skulle vise seg anvendelige i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg II

Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I Kjøretøyer

302 L 0041 Kommisjonsdirektiv 2002/41/EF av 17. mai 2002 om endring av rådsdirektiv 95/1/EF om største konstruksjonshastighet samt motorens største dreiemoment og største netto effekt for motorvogner med to eller tre hjul

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2002/41/EF av 17. mai 2002 endrer rådsdirektiv 95/1/EF som gir krav angående største konstruksjonshastighet og til metoder for måling av største motordreiemoment og -effekt. For å sikre at typegodkjenningsprosessen forløper korrekt, er det nødvendig å presisere eller komplettere visse bestemmelser i direktiv 95/1/EF, nærmere bestemt hvilke verdier som skal angis i prøvningsrapporten for å sikre konsistent anvendelse av direktivet for mopeder, motorsykler og trehjulsmotorsykler med bensinmotor samt to- og trehjulede kjøretøy med dieselmotor. I henhold til artikkel 3 skal nye typegodkjenninger av kjøretøy oppfylle kravene i det nye direktivet fra 1. januar 2004.

Merknader

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14, kap. 23, gir regler for største konstruksjonshastighet og om metoder for måling av største motordreiemoment og -effekt. Her er rådsdirektiv 95/1/EF innarbeidet.

Da Norge ikke har produksjon av motorvogner med forbrenningsmotor, innebærer dette direktivet ingen større realitetsendringer, og påvirker for øvrig i svært liten grad norske interesser ut over dagens situasjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

302 L 0078 Kommisjonsdirektiv 2002/78/EF av 1. oktober 2002 om tilpasning til den tekniske utvikling av rådsdirektiv 71/320/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om bremseanlegg for visse gupper av motorvogner og deres tilhengere

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/78/EF endrer direktiv 71/320/EØF som inngår som en del av hva EØF-typegodkjenningsordningen, som definert i rådsdirektiv 70/156/EØF, omfatter. Direktiv 71/320/EØF ble sist endret ved direktiv 98/12/EF og omfatter alle kjøretøy med fire hjul (alle M, N og O). Direktiv 98/12/EF innførte bl.a. forbud mot bruk av asbest i bremsebelegg og krav om prøving og typegodkjenning av reservedelsbremsebelegg. Vedlegg XV beskriver EØF-typegodkjenning av reservedelsbremsebelegg som separate tekniske enheter for montering på M1(personbil) opp til 3,5 tonn, M2 (Buss) opp til 3,5 tonn, N1 (varebil), O1 (tilhenger opp til 750 kg) og O2 (tilhenger mellom 750 og 3500 kg).

Direktiv 2002/78/EF innfører nærmere bestemmelser for merking og emballasje for at det skal kunne skjelnes mellom reservebremsebelegg som er identisk med originalbremsebelegg og andre reservebremsebelegg. For førstnevnte er merkings- og emballeringskravene nærmere spesifisert slik at de er på linje med kravene som allerede gjelder for uoriginale reservebremsebelegg. De skal minst utstyres med kjøretøyfabrikantens firmanavn eller firmamerke, reservedelsbremsebeleggsfabrikat og identifikasjonsnummer. Alle reservebremsebelegg skal pakkes i akselsett (normalt parvis) i forseglet pakke, merket bl.a. med antall reservebremsebelegg, firmanavn eller firmamerke, reservedelsbremsebeleggsfabrikat og identifikasjonsnummer samt monteringsanvisninger. Andre reservebremsebelegg skal fra før være e-merket. Medlemslandene må ikke etter 1. januar 2003 forby salg eller ibruktaking av reservedelsbremsebelegg som oppfyller kravene i direktivet. Medlemslandene kan fra 1. juni 2003 forby salg eller ibruktaking av reservedelsbremsebelegg som ikke oppfyller kravene i direktivet. For biler som er typegodkjent før ikrafttredelsen av direktiv 71/320/EØF som endret ved direktiv 98/12/EF, skal det tillates salg og ibruktaking av reservedelsbremsebelegg som oppfyller kravene som var gjeldende på tidspunktet for første ibruktaking av kjøretøyene, i direktiv 71/320/EØF som endret ved direktiv 98/12/EF. Bremsebeleggene må under ingen omstendighet inneholde asbest.

Merknader

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14, kap. 26, gir regler for bremser. Her er europaparlaments- og rådsdirektiv 98/12/EF innarbeidet.

Direktivet vil ikke få budsjettmessige konsekvenser eller medføre spesielle økonomiske konsekvenser verken for forbruker eller offentlig forvaltning. Da Norge ikke har produksjon av reservedelsbremsebelegg, innebærer dette direktivet ingen større realitetsendringer, og påvirker for øvrig i svært liten grad norske interesser ut over dagens situasjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

302 L 0080 Kommisjonsdirektiv 2002/80/EF av 3. oktober 2002 om endring av rådsdirektiv 70/220/EØF for så vidt angår tiltak mot luftforurensing forårsaket av utslipp fra motorkjøretøyer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2002/80/EF endrer rådsdirektiv 70/220/EØF som gir avgasskrav for lette motorvogner, og som er et av særdirektivene under typegodkjenningsdirektivet 70/156/EØF. Rådsdirektiv 70/220/EØF er endret en rekke ganger, hvor siste store endring var ved europaparlaments- og rådsdirektiv 98/69/EF som hevet avgasskravene for person- og varebiler i to trinn med ikrafttreden hhv. i år 2000 og 2005. Samtidig ble det for første gang stilt krav om at motorvognene skulle utrustes med egendiagnosesystem (OBD) for å registrere feil som kan øke utslippene. Ikrafttredelsestidspunktene får når bilene skulle være utstyrt med OBD, ble nærmere spesifisert i endringsdirektivene, kommisjonsdirektiv 1999/102/EF (for dieselbiler) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/1/EF (for LPG-/naturgassbiler).

Direktiv 2002/80/EF innfører følgende endringer:

Det er tidligere innført en ny metode for samsvarskontroll av biler som allerede er i bruk. Nå defineres nærmere hvilke opplysninger som fabrikanten skal samle inn som grunnlag for typegodkjenningsmyndighetens undersøkelser av om kjøretøy oppfyller kravene i direktivet i den krevde holdbarhetsperioden (80 000 km, 5 år). Definisjonen av et "spesielt forurensende kjøretøy" med statistisk analyse er komplettert.

Det er innført bestemmelser for typegodkjenning av katalysatorer som separate tekniske enheter for å sikre deres OBD-kompatibilitet samt krav til merking av både originale og uoriginale katalysatorer med deres emballasje. Det anmodes også om at katalysatorer beregnet for eldre modeller skal ledsages av ytterligere opplysninger. I forbindelse med utvikling og produksjon av komponenter må bilfabrikantene stille nødvendig informasjon til rådighet for typegodkjenningsmyndigheten.

Tekniske strategier for feilindikasjon er blitt avklart slik at det anses for en feilfunksjon dersom OBD-systemets grenseverdier overskrides eller hvis OBD-systemet ikke fungerer. Det er fastsatt endringer i OBD-informasjonen slik at bensin- og gassdrift behandles separat. Pga. kort frist til 1. januar 2003 tillates gass-OBD-biler å inneholde et begrenset antall mangler ved OBD-systemet som måtte oppstå før eller ved typegodkjenning.

Direktivet oppdateres m.h.t. nye standardiserte feilkoder samt ISO-standard 15031-6 og SAE-standard J12012 som er oppdaterte.

Referansedrivstoffene er justert for å tilpasses de i direktiv 98/70/EF vedtatte markedsdrivstoffene som kommer fra 2005, bl.a. redusert svovel- (50 ppm) og aromatinnhold.

Ikrafttreden i henhold til direktivet:

Medlemslandene må ikke etter 1. juli 2003 nekte å gi EØF-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning, nekte salg, ibruktaking eller registrering av kjøretøy som oppfyller kravene i direktivet.

Medlemslandene skal etter 1. juli 2003 nekte EØF-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning av en kjøretøytype som ikke oppfyller kravene i direktivet. Medlemslandene kan likevel fortsette å gi EØF-typegodkjenning til typer som produseres i små serier og som ikke oppfyller kravene i det nye direktivet.

Medlemslandene skal etter 1. januar 2006 anse samsvarssertifikater som følger kjøretøy for ugyldige og skal nekte registrering, salg og ibruktaking av kjøretøy, som ikke ledsages av et samsvarssertifikat, dersom kjøretøyet ikke oppfyller kravene i direktivet unntatt for nevnte kjøretøy produsert i små serier. Dette gjelder for varebiler kl. I og personbiler unntagen personbiler med tillatt totalvekt over 2,5 tonn. For varebiler kl. II og III og personbiler over 2,5 tonn er datoen 1. januar 2007.

Medlemslandene må ikke etter 1. juli 2003 nekte å gi EØF-typegodkjenning, nekte salg, montering av en katalysator på et kjøretøy som oppfyller kravene i direktivet.

Medlemslandene skal etter 1. juli 2003 nekte å gi EØF-typegodkjenning av en katalysator som ikke oppfyller kravene i direktivet.

Medlemslandene skal fortsatt tillate salg og montering av nye reservedelskatalysatorer med tidligere typegodkjenninger beregnet for kjøretøy som allerede er i bruk.

Innen 1. juli 2005 skal fabrikantene levere ytterligere informasjon til salgssteder eller distributører av katalysatorer som har/er i salg før ikrafttredelsen av dette direktivet og som på annen måte ikke er i overensstemmelse med kravene i direktiv 98/77/EF (introduserte krav til reservedelskatalysatorer).

Fra 31. oktober 2002 skal biler typegodkjent i henhold til direktiv 98/69/EF omfattes av den nye samsvarskontrollen av biler som er tatt i bruk.

Merknader

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14, kap. 25, gir regler for avgasskrav. Her er rådsdirektiv 70/220/EØF, som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/100/EF, implementert. I henhold til artikkel 6 må medlemslandene implementere direktivet innen 31. mai 2003.

Direktivet vil ikke få budsjettmessige konsekvenser eller medføre spesielle økonomiske konsekvenser verken for forbruker eller offentlig administrasjon. Da Norge ikke har produksjon og heller ikke praktiserer EØF-avgasstypegodkjenninger av motorvogner med forbrenningsmotor, innebærer dette direktivet ingen større realitetsendringer, og påvirker for øvrig i svært liten grad norske interesser ut over dagens situasjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XII Næringsmidler

302 D 0678 Kommisjonsvedtak 2002/678/EF av 22. august 2002 om endring av vedtak 2002/79/EF om særlige vilkår for import av peanøtter og visse produkter framstilt av peanøtter med opprinnelse i eller sendt fra Kina

Sammendrag av innholdet

Det ble fastslått i kommisjonsvedtak 2002/79/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 161/2002 av 6. desember 2002) at vedtaket skulle revurderes innen 01.05.02. En vurdering av resultatene for aflatoksininnhold i de angitte varer før 01.05.02 viste en klar forbedring i forhold til tidligere analyser, og resultatene ga grunnlag for en lempning av innholdet i kommisjonsvedtak 2002/79/EF. Det er blitt vedtatt at det ikke lenger er behov for å kontrollere hvert importparti, men at det foretas prøveuttak og analyser på stikkprøvebasis.
Stikkprøver og aflatoksinanalyser skal utføres på omtrent 10 prosent av varepartiene. Varepartier skal bare beslaglegges 10 arbeidsdager ved importstedet før resultater av analyser og en vurdering av disse foreligger.

Merknader

Vedtak 2002/79/EF er tidligere gjennomført i norsk rett som hastevedtak med hjemmel i næringsmiddelloven § 6 første ledd.

Det er behov for å endre Forskrift 20. februar 2002 nr. 178 om særlige betingelser for import av peanøtter og visse avledede produkter med opprinnelse i eller avsendt fra Kina.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 D 0679 Kommisjonsvedtak 2002/679/EF av 22. august 2002 om særlige vilkår for import av fiken, hasselnøtter og pistasienøtter og visse produkter framstilt av disse med opprinnelse i eller sendt fra Tyrkia

Sammendrag av innholdet

Det ble fastslått i kommisjonsvedtak 2002/80/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 161/2002 av 6. desember 2002) at vedtaket skulle revurderes innen 01.07.02. En vurdering av resultatene for aflatoksininnhold i de angitte varer før 01.07.02, ga ikke grunnlag for en lempning av innholdet i kommisjonsvedtak 2002/80/EF. Det ble av forskjellige årsaker likevel foretatt enkelte endringer/forbedringer i bestemmelsen. Ferske fiken er ikke kjent for å inneholde aflatoksin og er tatt ut av bestemmelsen. Fordi tørkede fiken og hasselnøtter ofte er kontaminert, er fiken- og hasselnøttpasta tilføyd på listen. I tillegg er det foretatt enkelte endringer i den praktiske gjennomføringen av kontrollen ved importstedene: Stikkprøver og aflatoksinanalyser skal utføres på omtrent 10 prosent av varepartiene. Varepartier skal bare beslaglegges 10 arbeidsdager ved importstedet før resultater av analyser og en vurdering av disse foreligger.

Merknader

Vedtak 2002/80/EF er tidligere gjennomført i norsk rett som hastevedtak med hjemmel i næringsmiddelloven § 6 første ledd.

Det er behov for å endre Forskrift 20. februar 2002 nr. 177 om særlige betingelser for import av fiken, hasselnøtter, pistasienøtter og visse produkter avledet av disse med opprinnelse i eller sendt fra Tyrkia.

Sakkyndige instansers merknader

Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0069 Kommisjonsdirektiv 2002/69/EF av 26. juli 2002 om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder til offentlig kontroll av dioksiner og bestemmelse av dioksinlignende PCB i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2002/69/EF omhandler prøvetakningsmetoder og analysemetoder for dioksiner og dioksinliknende PCB, som skal benyttes av myndighetene i kontrollvirksomhet.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. september 2002 nr. 1028 om visse forurensede stoffer i næringsmidler.

Norske eksperter på dioksinanalyser har deltatt på egne møter og kommentert forslagene underveis. Direktivet er også diskutert på møter i arbeidsgruppen for forurensende stoffer i EU.

Direktivet vil bidra til å minimalisere feil eller mangler ved prøvetaking og analysering, noe som sikrer et mer pålitelig analyseresultat.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0076 Kommisjonsdirektiv 2002/76/EF av 6. september 2002 om endring av vedleggene til rådsdirektiv 86/362/EØF og 90/642/EØF med hensyn til fastsettelse av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler (metsulfuron-metyl) på og i korn og visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter grenser for ett stoff, metsulfuron-metyl, som har fått EU-godkjenning i henhold til direktiv 91/414/EØF om plantevernmidler (jf. EØS-avtalens vedlegg II XV, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 5A s. 75 (St.prp.nr. 40 1993-94)). Da det ikke er innlevert dokumentasjon som viser hvor store mengder rester man kan forvente å finne i næringsmidler ved korrekt bruk, settes grenseverdier i alle matvarer til den analytiske bestemmelsesgrensen. Grenseverdiene får status som midlertidige, synliggjort med tilleggsmerking p ("provisional"). Grenseverdier med slik merking gjøres permanente dersom det 4 år etter at direktivet trådte i kraft ikke er framlagt dokumentasjon som berettiger fastsetting av høyere grenseverdier.
Kommisjonsdirektivet endrer vedleggene til direktiv 86/362/EØF(jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 4 s 505 (St.prp.nr 100 1991-92)) og direktiv 90/642/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 1/2/4 s. 270 (St.prp.nr. 100 1991-92)).

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg II til forskrift 21 desember 1993 nr 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Direktivet vil imidlertid ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Ettersom alle grenseverdiene er satt til den analytiske bestemmelsesgrensen, er det gode sikkerhetsmarginer til ADI-verdien (akseptabelt daglig inntak) ved inntak av disse stoffene i mengder tilsvarende de fastsatte grenseverdiene.

Metsulfuron-metyl er godkjent for bruk i Norge i høsthvete, høstrug og rughvete. Ifølge Landbrukstilsynets data bør det ikke være noe problem at grenseverdiene er satt så lavt som den analytiske bestemmelsesgrensen.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Vedlegg VI Trygd

302 R 0410 Kommisjonsforordning (EF) nr. 410/2002 av 27. februar 2002 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Ved rådsforordning (EF) nr. 1399/1999 (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 av 28. januar 2000) ble artikkel 122 i forordning (EØF) nr. 574/72 endret slik at det ble mulig å endre alle vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter anmodning fra den eller de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter etter uttalelse fra Den administrative kommisjon; endringene av vedleggene innebærer således bare at avgjørelser truffet av de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter innlemmes i en fellesskapsrettsakt. Artikkel 122 (Særlige bestemmelser vedrørende endring av vedlegg) lyder etter dette således: "Etter anmodning fra den eller de pågjeldende medlemsstater eller deres kompetente myndigheter kan vedleggene til gjennomføringsforordningen endres ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter enstemmig uttalelse fra Den administrative kommisjon."
Kommisjonsforordning (EF) nr. 410/2002 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 endrer vedlegg 1, 2, 3, 4, 5, 6, 9 og 10 til rådsforordning (EØF) nr. 574/72. Vedlegg 5 gjelder bilaterale oppgjørsavtaler iht artikkel 36 nr. 3 og 63 nr. 3 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 m.v. De øvrige gjelder navn på utpekte nasjonale institusjoner, forbindelsesorganer m.v.

Merknader

Forordningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 122. Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Rettsakten krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader.

Vedlegg XII Fri bevegelighet for kapital

300 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om bekjempelse av forsinket betaling i handelstransaksjoner

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal bidra til at det innføres ensartede regler innenfor EU-området når det gjelder forsinket betaling i handelstransaksjoner. Formålet med direktivet er å hindre sen betaling i handelstransaksjoner, sikre kreditor adekvat kompensasjon ved sen betaling og å bedre innkrevningsmetoden slik at innkrevingen blir effektiv og rimelig. Bakgrunne for direktivet er at mange virksomheter, særlig små og mellomstore, får store økonomiske problemer fordi de ikke får inn utestående summer i rett tid. Handelstransaksjoner er definert som forretningsmessige transaksjoner mellom virksomheter eller mellom virksomheter og det offentlige, som innebærer levering av varer eller tjenester mot vederlag. Direktivet gjelder ikke for forbrukere.

Direktivet inneholder regler om konsekvensene av forsinket betaling. Skyldneren må betale forsinkelsesrenter til fordringshaveren fra dagen etter siste rettidige betalingsdag eller etter utløpet av den avtalte betalingsfrist. Betalingsfristen kan avtales mellom partene. Dersom det ikke er avtalt betalingsfrist, starter forsinkelsesrenter å løpe fra et bestemt tidspunkt, som varierer noe ut fra de faktiske omstendigheter. Dersom fordringshaveren selv er skyld i at skyldneren ikke betaler i tide, kan fordringshaveren ikke kreve forsinkelsesrenter.

Forsinkelsesrentens størrelse skal etter direktivet, i medlemsstater som ikke deltar i det tredje stadiet av Den økonomiske og monetære union, beregnes på grunnlag av summen av den nasjonale sentralbankens pengepolitiske styringsrente (referanserenten) tillagt minst sju prosentpoeng, dersom ikke annet fremgår av avtalen mellom partene. Den referanserenten som gjelder på sentralbankens første kontordag i det aktuelle halvår, skal gjelde i de etterfølgende seks månedene.

Fordringshaveren skal også ha rett til å kreve erstatning for inkassokostnader innen rimelighetens grenser. Medlemsstatene kan fastsette maksimalbeløp som kan kreves for forskjellige gjeldsnivå.

Direktivet stiller krav om at medlemsstatene skal ha bestemmelser om at betalingsfrister eller følger av forsinket betaling som ikke er i samsvar med reglene direktivet oppstiller, enten ikke er bindende eller gir rett til erstatning dersom man etter en totalvurdering kommer til at avtalen er klart urimelig overfor fordringshaveren. Det må videre finnes effektive virkemidler som kan bringe anvendelsen av klart urimelige avtalevilkår til opphør. Disse virkemidlene må inneholde bestemmelser om at offisielt anerkjente organisasjoner, eller organisasjoner som skal ivareta interessene til små og mellomstore bedrifter, skal ha rett til å bringe saken for domstolene eller kompetente administrative myndigheter.

Direktivet er et minimumsdirektiv i den forstand at medlemsstatene kan opprettholde eller fastsette regler som er gunstigere for fordringshaveren enn det direktivet fastsetter.

Merknader

Norsk rett oppfyller stort sett kravene i direktivet, men det må gjøres mindre justeringer. Rett til forsinkelsesrente reguleres av lov 17. desember 1976 nr. 100 om lov om renter ved forsinket betaling m.v. (forsinkelsesrenteloven). Denne loven har bl.a. regler om vilkår for forsinkelsesrente, rentens størrelse og krav utover den lovfastsatte forsinkelsesrente.

Forsinkelsesrenteloven vil måtte endres på enkelte punkter.

Bestemmelsen i § 2 første ledd andre punktum om fra hvilket tidspunkt forsinkelsesrenter skal løpe, må for de tilfeller der forfallstidspunkt ikke er fastsatt i forveien, endres fra en måned til 30 dager.

Etter forsinkelsesrenteloven § 2 fastsetter Kongen størrelsen på forsinkelsesrenten til en fast årlig prosent under hensyn til det alminnelige rentenivå. Denne bestemmelsen må endres, da direktivet krever at forsinkelsesrenten fastsettes på en annen måte, jf. ovenfor.

Direktivet vil ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet har funnet rettsakten relevant og akseptabel. Saken har også vært behandlet i Spesialutvalget for næringsliv og entreprenørskap, der Justisdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel II Veitransport

302 L 0015 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/15/EF av 11. mars 2002 om organisering av arbeidstid for mobile arbeidstakere i vegtransport

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å sikre trafikksikkerheten, unngå konkurransevridning, samt fremme arbeidsforholdene for mobile arbeidstakere. Direktivet fastsetter minimumskrav for sjåførenes sikkerhet og helse.

Direktivet må sees i sammenheng med eksisterende fellesskapsregelverk på området; arbeidstidsdirektivet 93/104/EØF og rådsforordning (EØF) nr. 3820/85 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale området innen vegtransport (kjøre- og hviletidsreglene), som begge er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 421 og EØS-komiteens beslutning nr. 42/96 av 28, juni 1996). Gjennomføringen av direktivet skal ikke påvirke gjennomføringen av rådsforordning (EØF) nr. 3820/85. Det presiseres videre at direktivet innebærer mer spesifikke bestemmelser om mobile arbeidstakere i forhold til arbeidstidsdirektivet og derfor har forrang.

Direktivet har bestemmelser om bl.a. arbeidstid, pauser, hviletid og nattarbeid. Direktivet definerer hva som regnes som arbeidstid, arbeidstiden skal omfatte lasting og lossing, vedlikehold av kjøretøyet og administrativt arbeid m.m. Videre defineres mobile arbeidstakere, uke, hvileperiode og nattperiode. Den maksimale ukentlige arbeidstid er satt til 48 timer med mulighet for utvidelse til 60 timer. Arbeidstakere som faller inn under rådsforordning (EF) nr. 3820/85 skal følge hvileperiodene bestemt i forordningen. De som faller utenom dette, skal ha en uavbrutt hvileperiode etter avsluttet daglig arbeide på minst 11 sammenhengende timer. Direktivet åpner for visse nasjonale unntak for maksimal ukentlig arbeidstid, hviletid og nattarbeid. Forutsetningen for å gjøre unntak er at det kompenseres med tilsvarende hvileperioder.

Selvstendig næringsdrivende er frem til 23. mars 2009 midlertidig unntatt fra direktivet. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om konsekvensene av å utelate de selvstendige sjåførene. Rapporten skal forelegges for Europaparlamentet og Rådet senest to år før forannevnte dato. På bakgrunn av rapporten skal Kommisjonen konkludere med enten å fortsatt unnta de selvstendige næringsdrivende eller å fastsette nærmere bestemmelser for direktivets anvendelsesområde.

Merknader

For vegsektoren gjelder i tillegg til arbeidsmiljøloven, hvor arbeidstidsdirektivet 93/104/EF er implementert, forskrift 23. mars 1993 nr. 910 om kjøre- og hviletid m.v. ved innenlandsk transport og transport innen EØS-området. Det følger av § 1-1 i denne forskrift at rådsforordning (EØF) nr. 3820/85 av 20. desember 1985 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale område innen veitransport og rådsforordning (EØF) nr. 3821/85 av 20. desember 1985 om bruk av fartsskriver innen veitransport, med visse tilpasninger skal gjelde som norsk forskrift. Det er etablert et samarbeid mellom Samferdselsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og det arbeides med hvordan direktivet skal gjennomføres i norsk rett. Implementering av direktivet krever endringer i lov og forskrift og Vegdirektoratet og Arbeidstilsynet arbeider for tiden med å utrede nærmere om direktivet skal gjennomføres ved endring av arbeidsmiljøloven eller vegtrafikklovgivningen. Frist for å implementere direktivet i norsk lovgivning er 23. mars 2005.

Sakkyndige instansers merknader

Av hensyn til trafikksikkerheten anser Samferdselsdepartementet det som viktig å inkludere de selvstendige næringsdrivende så raskt som mulig. Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel V Sjøtransport

302 R 1970 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1970/2002/EF av 4. november 2002 om endring av forordning (EF) nr. 3051/95 om sikkerhetsstyring av roro-ferger

Sammendrag av innholdet

Forordning (EF) nr. 1970/2002/EF endrer forordning (EF) nr. 3051/95 som er inkludert i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 27/1996 av 26. april1996). Forordning (EF) nr. 3051/95 fastsatte en enhetlig standard for sikkerhetsstyringssystem for passasjerskip i tråd med ISM-koden, vedtatt av FNs Skipsfartsorganisasjon (IMO). ISM-koden er den internasjonale normen for sikkerhetsstyring for drift av skip og hindring av forurensning. Endringene som gjøres i denne forordningen gjelder sertifikatenes form og retningslinjer for gjensidig godkjennelse av dokumentasjon samt gjennomføring av sertifiseringsprosessen. Formålet med endringene er å oppnå full harmoniseringen av EU-regelverk med endringer i den internasjonale ISM-koden.

Merknader

Forordning (EF) nr. 3051/95 ble implementert i norsk rett ved forskrift av 23. desember 1999 nr. 1529 om sikkerhetsstyringssystem for passasjerskip, som trådte i kraft 1. januar 2000. Den nye forordningen medfører en mindre revisjon av gjeldende forskriften. Rettsakten medfører ingen administrasjonskostnader utover endringen av forskriften samt utarbeidelse av nye sertifikat. For næringen antas det ingen økte administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er en følge av endringer vedtatt i IMO, som Norge stemte for. Sjøfartsdirektoratet har deltatt i den nasjonale oppfølging samt at forordningen har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

302 D 0605 Kommisjonsvedtak 2002/605/EF av 17. juli 2002 vedrørende spørreskjema i forbindelse med rådsdirektiv 96/82/EF om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (Seveso II-direktivet)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 96/82/EF av 9. desember 1996 (Seveso II-direktivet) ), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitébeslutning 97/1997 av 28. november 1997), trådte i kraft 3. februar 1999. Direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de allikevel skulle inntreffe.

Viktige krav etter direktivet er at virksomhetene skal utarbeide en plan for forebygging av storulykker og gjennomføre en sikkerhetsanalyse. For de virksomheter som har det høyeste skadepotensialet, skal det også gis uoppfordret informasjon til allmennheten om risikofaktorene ved virksomheten og om riktig opptreden i tilfelle ulykker.

I henhold til direktivets art. 19 nr. 4 skal medlemslandene hvert tredje år rapportere til Kommisjonen hvordan direktivet er fulgt opp i praksis i de enkelte land. Rapporteringen har frem til nå vært basert på et eldre skjema utarbeidet i forhold til Seveso I-direktivet. Kommisjonsvedtak 2002/605/EF omhandler det skjema som heretter skal benyttes i forbindelse med rapporteringen, og som er skreddersydd i forhold til Seveso II-direktivet.

Merknader

Seveso II-direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer. Forskriften håndheves av Direktoratet for brann- og elsikkerhet, Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Rapporteringskravet etter direktivet er ikke en del av forskriften, ettersom kravet retter seg direkte til myndighetene.

Fra norsk side er det tidligere foretatt rapporteringer både i forhold til Seveso I og II i samsvar med de ordninger som til nå har vært gjeldende. Det anses ikke problematisk å ta i bruk det nye skjemaet for fremtidige rapporteringer. Kommisjonsvedtaket foranlediger ikke ny lovgivning eller endringer i eksisterende lovgivning. Selve rapporteringen vil bli mer omfattende og omstendelig enn tidligere, men i og med at den begrenser seg til tre års intervaller, er dette ikke problematisk.

Vedtaket knytter seg direkte til praktiseringen av et direktiv som allerede er en del av EØS-avtalen. Norge må derfor benytte skjemaet i sin fremtidige rapportering på linje med medlemslandene.

Sakkyndige instansers merknader

Vedtaket er vurdert som relevant og akseptabelt av Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert.

Kapittel V Avfall

300 L 0076 Rådsdirektiv 2000/76/EF av 4. desember 2000 om forbrenning av avfall

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer rådsdirektiv 89/369/EØF om forebygging av luftforurensning fra nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 374), rådsdirektiv 89/429/EØF om reduksjon av luftforurensning fra eksisterende kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 379), rådsdirektiv 94/67/EØF om forbrenning av farlig avfall, (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 61/95 av 18. juli 1995).

Direktivet har som formål å begrense de negative miljømessige konsekvensene av forbrenning av avfall gjennom å stille krav til utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Direktivet gjelder både kommunale og private anlegg og omfatter, med mindre unntak, alle typer avfall i den europeiske avfallskatalogen (fastsatt i kommisjonsvedtak 94/3/EF om utarbeiding av en fortegnelse over avfall, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 255). Det er gjort unntak for bl.a. treavfall samt avfall fra jord- og skogbruk under forutsetning av at avfallet ikke inneholder skadelige stoffer.

Kommisjonens utgangspunkt er at forbrenning av avfall skal reguleres gjennom konsesjoner. Det foreslås å stille strenge utslippskrav til luft og vann samt krav til utslippsmålinger og til operativ drift av anleggene. Direktivet har en rekke detaljerte bestemmelser på disse områdene, og som hovedregel åpnes det ikke for differensiering av kravene mht. størrelsen på anlegget, hvilke avfallsfraksjoner som mottas til forbrenning eller andre lokale forhold.

Det er imidlertid lagt opp til at enkelte krav til operativ drift og utslippsmålinger kan fastsettes av nasjonale myndigheter. I tillegg er det fastsatt separate krav til avfall som forbrennes sammen med andre brensler i anlegg for produksjon av energi eller produkter, for eksempel sement.

Merknader

Direktivet er i hovedsak i samsvar med gjeldende norsk politikk på avfallsfeltet i.h.t. Stortingsmelding nr. 44 (1991-92). Som et ledd i arbeidet med å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfall har Statens forurensningstilsyn stilt strenge krav til forbrenning av avfall. I perioden 1994-95 ble konsesjonene til de kommunale forbrenningsanleggene revidert, og kravene til utslipp, målinger og operativ drift ble skjerpet. Industrielle forbrenningsanlegg er også underlagt strenge krav, men for noen av disse anleggene er imidlertid konsesjonskravene i dag noe mindre strenge enn i direktivet.

Kravene i direktivet oppfylles ikke fullt ut gjennom eksisterende norske konsesjoner, og det vil bli nødvendig å endre disse.

Det var ventet at direktivet ville inntas i EØS-avtalen i løpet av 2002, blant annet fordi kravene ifølge direktivet skulle tre i kraft 28. desember 2002. Berørte parter i Norge hadde på bakgrunn av dette forventninger om at de nye kravene skulle gjelde i Norge fra årsskiftet. Miljøverndepartementet fastsatte derfor en ny forskrift om forbrenning av avfall 20. desember 2002 med ikrafttredelse 1. januar 2003. Forskriften stiller tilsvarende krav som forbrenningsdirektivet. Fra 2006 vil forskriften erstatte forskrift om forbrenning av kommunalt avfall av 24. mai 1995, forskrift om forbrenning av spesialavfall av 20. juni 1997 og forskrift om forbrenning av spillolje av 20. mai 1995 nr. 498.

Som følge av at tilsvarende krav som det direktivet stiller allerede er forskriftsfestet i norsk rett, vil det ikke måtte gjøres endringer i norsk regelverk når direktivet innlemmelses i EØS-avtalen.

Direktivets krav vil medføre økte kostnader for enkelte forbrenningsanlegg og det kan medføre at etablering av enkelte anlegg for energiutnyttelse av avfall blir mindre attraktivt. Noen mindre anlegg kan bli nedlagt som følge av kravene.

Sakkyndige instansers merknader

Forslag til forskrift om forbrenning av avfall, som blant annet implementerer direktivet, ble sendt på høring våren 2002. Det var få merknader til bestemmelsene som gjennomfører direktivet. De fleste gjaldt tekniske detaljkrav.

Rettsakten har videre blitt behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

302 R 1779 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1779/2002 av 4. oktober 2002 om standarden for landkoder for statistikk over handelen mellom Fellesskapet og tredjestater og handelen mellom medlemsstatene

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EF) nr. 1172/95, som er tatt inn i EØS avtalen. Formålet med forordningen er å oppdatere standarden for landkoder som skal brukes i utenrikshandelsstatstikk fra 1. januar 2003. Den erstatter kommisjonsforordning (EF) nr. 2020/2001, som også er tatt inn i EØS-avtalen

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

302 R 1991 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1991/2002 av 8. oktober 2002 som justerer rådsforordning (EF) nr. 577/98 om organiseringen av arbeidskraftundersøkelser i Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EF) nr. 577/98, som er tatt inn i EØS-avtalen. Formålet er å endre arbeidskraftsundersøkelsen til en løpende undersøkelse som kan gi både kvartalsvise og årlige resultater.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Forordningen innebærer at Norge må tilpasse sin arbeidskraftsundersøkelse (AKU) til rådsforordning (EF) nr. 577/98. Selv om Norge allerede har en løpende AKU, er det bare i 2. kvartal hvert år at hele variabellisten dekkes opp. I tillegg mangler data for husholdningsmedlemmer som ikke formelt er i samme kjernefamilie.

Det er grovt anslått at omleggingen vil kreve økte driftskostnader på 1,5-2 millioner NOK og engangskostnader på 3 millioner NOK. Ytterligere endringer i AKU som er under forberedelse i EU, kan gi enda større ressursbehov. Saken er fremmet overfor Finansdepartementet i Statistisk Sentralbyrås forslag (utenfor rammen) for statsbudsjettet 2004.

Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

302 R 2056 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2056/2002 av 5. november 2002 som endrer rådsforordning (EF, Euratom) nr. 58/97 om strukturstatistikk for foretak i næringslivet

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EF) nr. 58/97, som er tatt inn i EØS-avtalen. Formålet med forordningen er å spesifisere to nye vedlegg til rådsforordning (EF) nr. 58/97 når det gjelder kredittinstitusjoner og pensjonsfond.

Merknader

Statistisk Sentralbyrå har deltatt på møter i arbeidsgruppene i Eurostat som har utarbeidet utkastet til strukturstatistikk for kredittinstitusjoner (vedlegg 6) og strukturstatistikk for pensjonskasser (vedlegg 7). Videre har Statistisk Sentralbyrå bidratt med tall til pilot-studier for de to vedleggene, og er derfor fortrolig med hvilke problemstillinger som oppstår med de nye vedleggene.

Innføringen av de to nye vedleggene medfører en del merarbeid for Statistisk Sentralbyrå, blant annet for å kunne etablere elektroniske rutiner for rapportering til Eurostat. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

302 R 2104 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2104/2002 av 28. november 2002 som tilpasser rådsforordning (EF) nr. 577/98 om organisering av arbeidskraftsundersøkelser i Fellesskapet og kommisjonsforordning (EF) nr. 1575/2000 som implementerer rådsforordning (EF) nr. 577/98 når det gjelder listen over variabler knyttet til teoretisk og praktisk utdanning og koder som skal brukes i dataoverføring fra 2003

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EØF) nr. 577/98, som er tatt inn i EØS-avtalen. Formålet er å gjøre en del endringer i spesifikasjonen av variabler knyttet til teoretisk og praktisk utdanning for å gjøre nødvendige tilpasninger i forholdet mellom formell utdanning og andre former for opplæring. Samtidig må det gjøres endringer i kodingen av variabler i forbindelse med dataoverføringen.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

EØS-komitébeslutning om deltakelse for budsjettåret 2003 i aktiviteter som omfattes av budsjettlinjen B3-1000 "Forberedende samarbeidstiltak innen utdannings- og ungdomspolitikken" og den tilhørende budsjettlinjen B3-1000A for administrasjonskostnader i den forbindelse

Sammendrag av innholdet

Budsjettlinjene er del av Den europeiske unions årlige budsjett, jf. vedtak 2001/110/EF av Europaparlamentet, Kull-og stålunionen og Euratom om det generelle budsjettet for Den europeiske union for året 2001 (De Europeiske Fellesskaps Tidende L 56, 26.2.2001). Det foreligger derfor ikke noe rådsvedtak om dem.

Budsjettlinje B3-1000 omhandler, som navnet sier, forberedende tiltak på utdannings- og ungdomsområdet, så som pilotprosjekter og forberedende studier og undersøkelser. Det betyr at formålet for budsjettlinjen hvert år må endres noe. I EU-budsjettvedtaket står det om linje B3-1000 at den skal finansiere "forberedende tiltak" i betydningen som er fastsatt i Den interinstitusjonelle avtalen av 6. mai 1999 mellom Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om budsjettdisiplin og forbedring av budsjettprosedyrene. I 2003 skal linjen videre finansiere innovative tiltak som del av Handlingsplanen for e-læring, deriblant bruk av multimediateknologi i musikkopplæringen. I tillegg vil den omfatte tiltak for å følge opp rapporten om framtidige mål for utdannings- og opplærinssystemene i Europa samt fremme språklig mangfold og fremmedspråk-opplæring. En vesentlig del av posten vil i år gå til e-læring-initiativet.

Merknader

EFTA/EØS-landene har siden EØS-avtalen ble inngått betalt kontingent for budsjettlinje B3-1000 og, siden den ble opprettet, linje B3-1000A, og deltatt i aktivitetene som disse budsjettlinjene omfatter. Ovennevnte beslutning vil derfor ikke medføre noe nytt. Forslaget om å fatte en egen EØS-beslutning om deltakelse i aktivitetene på denne budsjettlinjen har blitt fremmet av Kommisjonen. Det er to hovedgrunner til dette:

Ovennevnte budsjettlinje har gått over fra å omfatte generelle samarbeidstiltak på utdannings- og ungdomsområdet til å bli mer spesifikt rettet inn mot forberedende tiltak/ pilotprosjekter. Kommisjonen er generelt blitt mer opptatt av å formalisere med egne vedtak samarbeidstiltak som hittil har vært dekket av mer generelle formuleringer i EØS-avtalen – i dette tilfellet Protokoll 31, innledningen av artikkel 4, som sier at vi fra avtalen trer i kraft deltar i alt pågående samarbeid på utdanningsområdet. Norges bidrag til budsjettlinjen vil være 325.066 EURO.

Deltakelsen i aktiviteter som dekkes av denne budsjettlinjen vil ikke kreve endringer i lover eller forskrifter. Den vil heller ikke medføre administrative merkostnader nasjonalt.

Sakkyndige instansers merknader

Utdannings- og forskningsdepartementets vurdering er at fortsatt deltakelse i aktivitene denne beslutningen omfatter, er viktig.