EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 6. desember 2002

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Utgiver: Utenriksdepartementet

Dato: 28.11.2002

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

EØS-komitébeslutning om ikke-anvendelse av kapittel I om veterinære forhold for Liechtenstein

Sammendrag av innholdet

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998 ble det fastslått at Liechtenstein skulle gjennomføre bestemmelsene i kapittel I (Veterinære forhold) i den versjon som var gjeldende før nevnte beslutning, innen 1. januar 2000. Videre ble det fastslått at situasjonen skulle vurderes i løpet av 1999.

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 54/2001 av 11. mai 2001 ble overgangsperioden forlenget til 31. desember 2001.

Det europeiske fellesskap, Liechtenstein og Sveits har nå inngått en avtale om at vedlegget om veterinære forhold i avtalen om handel med landbruksprodukter mellom Det europeiske fellesskap og Sveits, også skal gjelde for Liechtenstein. Denne avtalen omfatter regelverk som i stor grad tilsvarer Fellesskapets regelverk om veterinære forhold. Dermed er Liechtensteins overgangsperiode mht. veterinære forhold i EØS-avtalen ikke lenger aktuell.

Beslutningen som etter planen skal vedtas 6. desember, innebærer derfor at Liechtenstein gis varig unntak mht. regelverket om veterinære forhold i EØS-avtalen.

Merknader

Beslutningen har ingen konsekvenser for Norge.

Kapittel I Veterinære forhold

300 D 0714 Kommisjonsvedtak 2000/714/EF av 7. november 2000 om endring av vedtak 97/778/EF og om oppdatering av listen over grensekontrollstasjoner godkjent for veterinær kontroll

Sammendrag av innholdet

Vedtaket endrer vedlegget til kommisjonsvedtak 97/778/EF som angir en liste over de grensekontrollstasjoner i medlemsstatene som er godkjent for veterinær kontroll av animalske varer fra tredjestater. Endringene gjelder for flere land som følge av inspeksjoner foretatt av "Food and Veterinary Office" og meldinger fra medlemsstatene. Kommisjonsvedtak 97/778/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Oppdatert liste er sendt til de norske grensekontrollstasjonene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

301 D 0881 Kommisjonsvedtak 2001/881/EF av 7. desember 2001 om fastsettelse av en liste over grensekontrollstasjoner godkjent for veterinær kontroll av levende dyr og animalske produkter fra tredjestater og oppdatering av de detaljerte reglene for undersøkelser som skal utføres av Kommisjonens eksperter

Sammendrag av innholdet

Rettsakten opphever og erstatter kommisjonsvedtak 97/778/EF (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999), som angir en liste over de grensekontrollstasjoner i medlemsstatene som er godkjent for veterinær kontroll av animalske produkter fra tredjestater. Rettsakten fastsetter at veterinær grensekontroll skal foretas ved de grensekontrollstasjonene som er angitt i vedlegget til vedtaket. Videre fastsetter det at grensekontrollstasjonene skal inspiseres hvert år av Kommisjonens eksperter i samarbeid med nasjonal myndighet. Inspeksjonene skal særlig omfatte infrastruktur, utstyr og funksjon. Inspeksjonsfrekvensen kan på visse vilkår reduseres i samråd med EUs faste komité for matvarekjeden og dyrehelse (Standing Comittee Food Chain and Animal Health), men skal finne sted minst hvert tredje år. "Food and Veterinary Office" (FVO) skal utføre inspeksjonene i samsvar med kommisjonsvedtak 98/139/EF (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 76/199 av 25. juni 1999).

Merknader

Rådsdirektiv 97/78/EF og rådsdirektiv 91/496/EØF om veterinær grensekontroll, som hjemler vedtaket, er innarbeidet i norsk lovgivning ved forskrift 18. oktober 1999 nr. 1163 om tilsyn og kontroll ved import og transitt m.v. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse m.v. fra tredjeland og forskrift 31. desember 1998 nr. 1484 om tilsyn og kontroll ved innførsel og utførsel av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved innførsel av levende dyr fra land utenfor EØS.

Rettsakten medfører at ESA skal gjennomføre tilsvarende inspeksjoner med tilsvarende frekvens ved de norske grensekontrollstasjonene.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Oppdatert liste (vedtakets vedlegg) er sendt til de norske grensekontrollstasjonene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Plantesanitære forhold

398 L 0095 Rådsdirektiv 1998/95/EF av 14. desember 1998 om endringer i rådsdirektivene om såvarer angående konsolidering av det indre marked, genetisk modifiserte plantesorter og plantegenetiske ressurser

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektivet gir endringer i direktivene om handel med betefrø, frø fra fôrplanter, såkorn, settepoteter, frø av olje- og fiberplanter, grønnsaksfrø og den felles sortslisten for landbruksplanter. Endringene vil kunne gi mulighet for økt fleksibilitet når det gjelder omsetning av visse typer frø, bl.a. landraser, eldre plantesorter, foredlingsvare, artsblandinger og sorter for økologisk produksjon. Fri omsetning av sorter fra felles sortsliste innenfor det indre marked, enklere håndtering av frø i forbindelse med leierensing og kontraktdyrking er også tatt inn i direktivet. Det er innført krav om merking av genmodifiserte sorter og krav om miljørisikovurdering i hht. utsettingsdirektivet 90/220/EØF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12 s. 425). En egen miljørisikovurdering er under utarbeidelse og skal fastsettes som en egen forordning. Godkjenning av genmodifisert såvare er flyttet til såvareregelverket, men det skal gjennomføres en miljørisikovurdering tilsvarende den som er fastsatt i direktiv 90/220/EØF for markedsføring av genmodifiserte organismer. Prosedyrene for miljørisikovurderingen skal fastsettes i en egen forordning.

Merknader

Størstedelen av direktivet er uproblematisk siden dagens praktisering av norsk regelverk langt på vei er i tråd med disse bestemmelsene. Merking av genmodifiserte såfrø og angivelse av slike sorter i sortslistene er i samsvar med norske interesser.

Endringene er tatt inn i revidert forskrift 13. september 1999 nr. 1052 om såvarer og i forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter. Godkjenning av genmodifiserte såvarer i henhold til dette rådsdirektivet vil avvente egen forordning om miljørisikovurderinger. Behov for endringer i saksbehandlingsansvaret for godkjenning av genmodifiserte såvarer bør utredes i forhold til såvareregelverket.

På norsk side er en interessert i å holde en streng kontroll på genmodifiserte planter. Merking av såfrø og angivelse av slike sorter i sortslistene er i samsvar med våre interesser. Henvisningen til direktiv 90/220 innebærer at det er behov for tilpasningstekst. Direktiv 90/220 er tatt inn i EØS-avtalen med en generell tilpasningstekst som innebærer at EFTA/EØS landene kan trekke inn andre kriterier for godkjenning av genmodifiserte organismer (GMO) enn helse og miljø, dersom det følger av nasjonal lovgivning. Genteknologiloven omfatter også såvarer, og etter forskrift om såvarer er det et krav om at frø av genmodifiserte planter skal godkjennes etter genteknologiloven. I Genteknologiloven vektlegges samfunnsnytte, fremme av bærekraftig utvikling og etiske hensyn i tillegg til helse og miljø. Direktivets artikkel 16 tillater medlemsstatene å forby godkjente GMO midlertidig på grunnlag av etterfølgende opplysninger, hvor Kommisjonen fatter endelig vedtak. Artikkel 16 er tilpasset slik at EFTA-statene kan fatte permanente forbud mot godkjente GMO dersom de viser seg å være skadelige for helse eller miljø.

I direktivet finnes det også henvisninger til forordning 258/97 (Novel foods-forordningen). Denne forordningen er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Det tas foreløpig sikte på å opprettholde nasjonal lovgivning. Det vil derfor være uheldig å henvise til regler i denne forordningen gjennom direktiv 98/95 artikkel 6 og 7 nr 3. Direktiv 98/95/EF innlemmes følgelig i EØS-avtalen med en tilpasningstekst som fastslår at henvisninger i direktivet til andre rettsakter, skal anses relevante i den utstrekning og i den form de er innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel med ovennevnte tilpasningstekst.

398 L 0096 Rådsdirektiv 1998/96/EF av 14. desember 1998 om endring av bl.a. uoffisiell vekstkontroll i henhold til direktiv 66/400/EØF, 66/401/EØF, 66/402/EØF, 66/403/EØF, 69/208/EØF, 70/457/EØF og 70/458/EØF om markedsføring av betefrø, såkorn, settepoteter, frø av olje- og fiberplanter, grønnsaksfrø og om den felles sortsliste over arter til jordbruksformål

Sammendrag av innholdet

Direktivet åpner for at vekstkontroll av produksjonsarealer kan gjøres av andre enn offisiell myndighet. Personer/firmaer skal da være autorisert av offisiell myndighet, og resultatene skal etterprøves av en gitt mengde stikkprøver. Direktivet gir også regler for godkjenning av sortsnavn.

Rådsdirektivene 66/400/EØF, 66/401/EØF, 66/402/EØF, 69/208/EØF, 70/457/EØF og 70/458/EØF er alle en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Direktiv 66/403/EF er ikke omfattet av EØS-avtalen.

Merknader

I Norge utføres vekstkontroll av Statens landbrukstilsyn eller personer autorisert av Landbrukstilsynet, f.eks. fra fylkesmennenes landbruksavdelinger. Direktivet krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Rettsaktens artikkel 6 og 7 nr 3 endrer direktiv 70/457/EØF og 70/458/EØF. Artikkel 6 og 7 regulerer sortsnavn, og henviser til forordning (EF) nr. 2100/94 om planteforedlerrett (planteforedlerrettsforordningen) artikkel 63. Planteforedlerrettsforordningen er pr. i dag ikke implementert EØS-avtalen. Det vil derfor være uheldig å implementere forordningen indirekte gjennom direktiv 98/96/EF artikkel 6 og 7 nr 3. Direktiv 98/96/EF innlemmes følgelig i EØS-avtalen med en tilpasningstekst som fastslår at henvisninger i direktivet til andre rettsakter, skal anses relevante i den utstrekning og i den form de er innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

300 R 0930 Kommisjonsforordning (EF) nr. 930/2000 av 4. mai 2000 om gjennomføringsbestemmelser i forbindelse med egnetheten av sortsnavn for arter til jordbruksformål og grønnsaksarter

Sammendrag av innholdet

Forordningen fastsetter regler for hvordan sorter kan gis navn. Det er gitt regler i forhold til tidligere godkjente sortsnavn, kombinasjoner av bokstaver, tall og tegn.

Merknader

Norge er medlem av UPOV ("International Union for the Protection of New Varieties of Plants", og følger disse bestemmelser for navngivning av sorter, både for rettsbeskyttelse av sorter og for opptak på offisiell sortsliste.

Forordning 930/2000 bygger i sin helhet på planteforedlerrettsforordningen artikkel 63. Planteforedlerrettsforordningen er ikke tatt inn i EØS-avtalen. Forordning 930/2000 innlemmes følgelig i EØS-avtalen med en tilpasningstekst som fastslår at henvisninger i direktivet til andre rettsakter, skal anses relevante i den utstrekning og i den form de er innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Vedlegg II

Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I Kjøretøyer

302 L 0024 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/24/EF av 18. mars 2002 om typegodkjenning av motorkjøretøyer med to eller tre hjul og om oppheving av rådsdirektiv 92/61/EF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten erstatter rådsdirektiv 92/61/EØF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 1A s.501). Direktiv 92/61/EF er rammedirektivet for en felles typegodkjenningsordning for motorvogner med to eller tre hjul innen EØS-området. De viktigste endringene i direktiv 2002/24/EF er definisjoner (innføring av koder for gruppeinndeling), anvendelsesområde, endringer i administrative rutiner, fyldigere opplysninger i vedlegg og testrapporter (bl.a. samsvarssertifikat), nytt nummerregistreringssystem for godkjenningene, tiltak for å redusere risiko for forfalskning av samsvarssertifikat, fastsettelse av gyldighetsperioder, samt unntaksregler for restkjøretøy.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XII Næringsmidler

302 D 0075 Kommsisjonsvedtak 2002/75/EF av 1. februar 2002 om fastsettelse av særlige tiltak ved import av stjerneanis fra tredjeland

Sammendrag av innholdet

Vedtaket gjelder import fra tredjeland av japansk stjerneanis omfattet av tolltariffkode 0909 10 00.

Vedtaket fastsetter vilkår for import av forsendelser av stjerneanis bestemt til mat til mennesker. Forsendelser skal følges av en rapport om resultatene av offentlig prøvetaking og analyse samt sertifikat som bekrefter at forsendelsen ikke inneholder stjerneanis som ikke er egnet som mat til mennesker.

Videre plikter importører av stjerneanis å forhåndsvarsle den importstasjonen der importørene ønsker forsendelsen importert. Unntak for import fra tredjeland av stjerneanis som ikke er egnet som mat til mennesker, gis kun hvis forsendelsen bærer et merke som fastslår at produktet ikke er egnet som mat til mennesker.

Vedtaket setter også bestemmelser for grensekontroll.

Merknader

Rettsakten er gjennomført i norsk rett som hastevedtak med hjemmel i næringsmiddelloven § 6 første ledd.

Forskrift om vernetiltak ved import av stjerneanis fra tredjeland er fastsatt.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementett, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 D 0079 Kommisjonsvedtak 2002/79/EF av 4. februar 2002 om særlige vilkår for import av jordnøtter og visse produkter framstilt av jordnøtter med opprinnelse i eller sendt fra Kina

Sammendrag av innholdet

Forsendelser av jordnøtter og produkter framstilt av jordnøtter, kan ikke importeres hvis de ikke følges av resultater av offentlig prøvetaking og analyse og av et helsesertifikat som angitt i vedlegg I til kommisjonsvedtaket. Vedtaket er fattet på bakgrunn av gjentatte funn av aflatoksin i betydelige mengder i produktene fra Kina. Aflatoksin er en soppgift som blant annet er påvist å være kreftfremkallende og gentoksisk.

Helsesertifikatet må være utfylt, signert og verifisert av en representant for den sentrale myndighet for innførsels- og utførselskontroll og karantene i Folkerepublikken Kina.

Import av slike varer kan bare skje over godkjente importsteder i Fellesskapet, som oppgitt i vedlegg II. De kompetente myndigheter i medlemslandene skal påse at forsendelser av angjeldende varer blir kontrollert for å sikre at krav til helsesertifikat og prøveresultat er oppfylt.

Medlemsstatene skal på stikkprøvebasis foreta prøvetaking og analyse. De skal informere Kommisjonen om resultatet.

Merknader

Rettsakten er gjennomført i norsk rett som hastevedtak med hjemmel i næringsmiddelloven § 6 første ledd.

Forskrift 20. februar 2002 nr. 178 om særlige betingelser for import av peanøtter og visse avledede produkter med opprinnelse i eller avsendt fra Kina er fastsatt.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 D 0080 Kommisjonsvedtak 2002/80/EF av 4. februar 2002 om særlige vilkår for import av fiken, hasselnøtter og pistasienøtter og visse produkter framstilt av disse med opprinnelse i eller sendt fra Tyrkia

Sammendrag av innholdet

Forsendelser av fiken, hasselnøtter, pistasienøtter eller produkter avledet av disse, kan ikke importeres hvis de ikke følges av resultater av offentlig prøvetaking og analyse og av et helsesertifikat som angitt i vedlegg I til kommisjonsvedtaket. Vedtaket er fattet på bakgrunn av gjentatte funn av aflatoksin i betydelige mengder i disse produktene fra Tyrkia. Aflatoksin er en soppgift som blant annet er påvist å være kreftfremkallende og gentoksisk.

Import av slike varer kan bare skje over godkjente importsteder i Fellesskapet, som oppgitt i vedlegg II. De kompetente myndigheter i medlemslandene skal påse at forsendelser av avgjeldende varer blir kontrollert for å sikre at krav til helsesertifikat og prøveresultat er oppfylt.

Medlemsstatene skal på stikkprøvebasis foreta prøvetaking og analyse. De skal informere Kommisjonen om resultatet.

Merknader

Rettsakten er gjennomført i norsk rett som hastevedtak med hjemmel i næringsmiddelloven § 6 første ledd.

Forskrift 20. februar 2002 nr. 177 om særlige betingelser for import av fiken, hasselnøtter, pistasjnøtter og visse produkter avledet av disse med opprinnelse i eller sendt fra Tyrkia er fastsatt.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 D 0233 Kommisjonsvedtak 2002/233/EF av 20. mars 2002 om endring av kommisjonsvedtak 2002/79/EF om særlige vilkår for import av jordnøtter og produkter framstilt av jordnøtter med opprinnelse i eller sendt fra Kina, og kommisjonsvedtak 2002/80/EF om særlige vilkår for import av fiken, hasselnøtter og pistasienøtter og produkter framstilt av disse med opprinnelse i eller sendt fra Tyrkia

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 2002/233/EF endrer kommisjonsvedtakene 2002/79/EF og 2002/80/EF (jf. omtale ovenfor).

Kommisjonsvedtak 2002/233/EF gjelder forsendelse av peanøtter fra Kina og fiken, hasselnøtter og pistasienøtter fra Tyrkia, som er sendt fra Kina eller Tyrkia før 11. mars 2002. For disse forsendelser gjør man unntak fra kravet om at forsendelsene skal følges av resultatene av offisiell prøvetaking og analyse, i tillegg til et helsesertifikat som er utstedt av myndighetene i de respektive landene. I stedet må den som er ansvarlig for varepartiet vise prøver og analyser i henhold til kravene i direktiv 98/53/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 55/2000) om at forsendelsene overholder maksimumskravene i forordningene 1997/194/EF og 1998/1525/EF.

Merknader

Rettsaktene 2002/79/EF og 2002/80/EF er tidligere gjennomført i norsk rett som hastevedtak med hjemmel i næringsmiddelloven § 6 første ledd.

Det er behov for å endre Forskrift 20. februar 2002 nr. 178 om særlige betingelser for import av peanøtter og visse avledede produkter med opprinnelse i eller avsendt fra Kina og Forskrift 20. februar 2002 nr. 177 om særlige betingelser for import av fiken, hasselnøtter, pistasienøtter og visse produkter avledet av disse med opprinnelse i eller sendt fra Tyrkia.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0026 Kommisjonsdirektiv 2002/26/EF av 13. mars 2002 om fastsettelse av prøvetakingsmetoder og analysemetoder for offentlig kontroll av nivåene av mykotoksinet okratoksin A i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/26/EF fastsetter prøvetakingsmetoder og analysemetoder som skal anvendes ved offentlig kontroll av nivåene av okratoksin A i næringsmidler.

Merknader

Forskrift om maksimumsgrenser for innhold av aflatoksin i næringsmidler henviser til kommisjonsdirektiv 98/53/EF, som omhandler beskrivelse av prøvetakingsmetoder og analysemetoder som skal anvendes ved offentlig kontroll av aflatoksiner i matvarer. Direktiv 98/53/EF ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 93/1999 av 16. juli 1999.

Okratoksin A er, i likhet med aflatoksiner, ofte meget heterogent fordelt i et vareparti, og det er derfor viktig at et prøveuttak tas på en slik måte at det gir et statistisk mest mulig riktig bilde av hvor mye av toksinet som er til stede i varepartiet.

Direktivet innfører regler for prøvetaking og analyse av et nytt mykotoksin.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne – og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert har gitt sin tilslutning.

302 L 0027 Kommisjonsdirektiv 2002/27/EF av 13. mars om fastsettelse av prøvetakingsmetoder og analysemetoder for offentlig kontroll av nivåene av visse forurensende stoffer i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Direktivet 2002/27/EF omhandler et tillegg til og enkelte endringer i beskrivelse av prøvetakingsmetoder og analysemetoder for aflatoksin i matvarer som tidligere er beskrevet i Kommisjonsdirektiv 98/53/EF, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 93/1999 av 16. juli 1999.

Direktiv 2002/27/EF er et tillegg som skal anvendes ved offentlig kontroll av nivåene av aflatoksiner i krydder i matvarer.

Merknader

Regelverk som også omfatter prøvetaking og analyse av krydder må innføres.

Krydder er spesielt utsatt med hensyn til høyt aflatoksininnhold, og det er ofte meget heterogent fordelt i et vareparti. Det er derfor viktig at et prøveuttak tas på en slik måte at det gir et statistisk mest mulig riktig bilde av hvor mye av toksinet som er tilstede i et vareparti.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 R 0472 Kommisjonsforordning (EF) nr. 472/2002 av 12. mars 2002 som fastsetter grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Forordning (EF) nr. 472/2002 innebærer et tillegg til og enkelte endringer i den konsoliderte forordning (EF) nr. 466/2001. Forordning (EF) nr. 472/2002 har til formål å gi en bedre oversikt over de bestemmelser som gjelder for forurensende stoffer i næringsmidler. Forordningen innfører grenseverdier for mykotoksinet okratoksin A i en rekke matvarer. I tillegg innføres grenseverdier for aflatoksin i krydder.
Forordning (EF) nr. 466/2001 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 81/2002 av 25. juni 2002.

Merknader

Gjeldende regler i dag er Forskrift om maksimumsgrenser for innhold av aflatoksin i næringsmidler. Norske regler mangler for okratoksin A.

I motsetning til aflatoksin, som hovedsakelig er et problem for importerte matvarer, forekommer også okratoksin A i norskproduserte matvarer.

Forordningen vil medføre innføring av kontroll av okratoksin A både på importerte og norskproduserte varer. I tillegg utvides kontrollen med aflatoksin til også å omfatte krydder.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 R 0473 Kommisjonsforordning (EF) nr. 473/2002 av 15. mars 2002 vedrørende endring av vedlegg I, II og VI til rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk landbruksproduksjon og tilhørende merking av landbruksprodukter og fôrvarer, og med detaljerte regler vedrørende informasjon om bruk av kobberforbindelser

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer vedlegg I, II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2091/91 (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94, bind 4A s. 92).

Vedlegg I, II og VI til rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 omhandler prinsippene for økologisk produksjon på gårdsnivå (vedlegg I), tillatte innsatsvarer innen økologisk produksjon (vedlegg II) og tillatte tilsetningsstoffer til mat som skal omsettes som økologisk (vedlegg VI). Forordningen innebærer følgende endringer:

1. Omleggingsperioden (karenstid) i planteproduksjon

Det er presisert at driften skal foregå i samsvar med prinsippene i artikkel 6 (1) (a ), (b) og (d) i karenstiden. Punkt (a) viser til kravene i vedlegg I, punkt (b) viser til produkter i vedlegg I eller II, og punkt (d) gjelder forbudet mot GMO/GMO-produkter. Tidligere var det kun henvist til prinsippene i vedlegg I.

Karenstiden skal som før normalt være minst to år før såing av ettårige vekster, og tre år før første høsting av andre flerårige vekster enn gras. For grasdyrking er det presisert at karenstiden skal være to år før fôret utnyttes som "fôr fra økologisk produksjon".

Det er innført et krav om at karenstiden tidligst kan starte den datoen produsenten har meldt fra om aktiviteten til myndighetene (jfr. artikkel 8), og er meldt inn i kontrollordningen (jfr artikkel 9).

Vilkårene for å forkorte karensperioden er strammet inn. Den generelle adgangen til å forkorte karensperioden ut fra tidligere arealbruk er fjernet.

Karensperioden kan fortsatt forlenges, og det er tatt inn at også kontrollmyndigheten kan stå for dette. Tidligere var det bare inspeksjonsorganet som kunne gjøre det.

Det er også foretatt enkelte justeringer i betingelsene for å forkorte omleggingsperioden for karensarealer som har blitt behandlet med plantevernmidler som følge av obligatoriske tiltak i det enkelte medlemsland eller som del av et forskningsopplegg godkjent av den kompetente myndigheten. Det er tatt inn et krav om at medlemslandene må informere både Kommisjonen og de øvrige medlemslandene dersom det fattes vedtak om denne type tiltak.

Forordningen åpner for at medlemsstatene kan praktisere de forrige bestemmelsene om karenstid for følgende:

arealer der omleggingen starter før 31. desember 2002

arealer som inngår i en omleggingsplan med inntil 5 års varighet. Omleggingsplanen må være avtalt med kompetent myndighet og påbegynt før 1. september 2002. Unntaket gjelder ikke for skifter som legges til planen etter at avtalen ble inngått.

2. Fôr

Det tas høyde for at fôr kan gå tapt under flere situasjoner enn ekstreme værforhold (smittsomme sykdommer, forurensning, brann), og det åpnes for at kontrollmyndigheten eller kontrollorganet etter søknad kan tillate en høyere andel konvensjonelt dyrket fôr under slike omstendigheter. Medlemsstatene skal informere hverandre og Kommisjonen om unntak som innvilges.

Det innføres et krav om at økologiske produsenter kan levere eventuell overskuddsgjødsel kun til andre som driver økologisk.

3. Produkter i vedlegg II til Rådsforordning (EØF) nr. 2092/91

Tidsbegrensningen ( 31.03.2002) for bruk av kompostert eller fermentert husholdningsavfall forlenges til 31.03.2006.

Tidsbegrensningen ( 31.03.2002) for bruk av ekstrakt av Nicotiana tabacum forlenges ikke.

Tidsbegrensningen ( 31.03.2002) for bruk av pyretroider i feller og/eller dispensere oppheves.

Tidsbegrensningen (31.03.2002) for bruk av metaldehyd i feller og/eller dispensere forlenges til 31.03.2006.

Det innføres mengderestriksjoner på kobberpreparater. Tidsbegrensensningen (31.03.2002) for bruk av mineraloljer oppheves.

Det settes inn en ny tabell for produkter som skal spres på overflaten mellom plantene. Jern(tre)ortofosfat tillates som sneglemiddel

4. Vedlegg VI

Tidsbegrensensningen ( 31.03.2002) for bruk av natriumhydroksid til produksjon av rapsolje oppheves.

Naturtarm fra ikke-økologiske dyr tillates brukt fram til 01.04.2004 (føyes til i del C)

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift av 5. mai 1998 om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer (økologiforskriften). Dette er en henvisningsforskrift som viser til rådsforordning (EF) nr 2092/91 med senere endringer. Utfyllende bestemmelser til forskriften er gitt i Debios Regler for økologisk landbruksproduksjon. Disse reglene må også endres.

Sakkyndige instansers merknader

302 R 0563 Kommisjonsforordning (EF) nr. 563/2002 av 2. april 2002 om endring av forordning (EF) nr. 466/2001 om fastsetting av grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Forordningen endrer enkelte grenseverdier for innhold av nitrat i salat ved dyrking på friland, og det settes egne og lavere grenseverdier for isbergsalat. De øvrige grenseverdiene endres ikke.

For salat blir grenseverdiene endelig gjeldende fra 1.1.2005. I en overgangsperiode frem til da skal det være mulig å fremby fersk salat og spinat med høyere grenseverdier enn de som står under punkt 1.1, 1.3 og 1.4 i vedlegget. For spinat skal grenseverdiene revurderes innen 1.1.2005.

Forordning (EF) nr. 466/2001 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 81/2002 av 25. juni 2002.

Merknader

I de nordiske landene er dyrkingsforholdene slik at nitratinnholdet i salat og spinat er høyere enn i sørligere strøk av Europa. Utførte undersøkelser viser at en relativt stor andel av norsk salatproduksjon (spesielt en del "nye" salattyper) overskrider de grenseverdiene som er gjeldende pr. idag. Isbergsalat har ikke vært noe problem.

Foreliggende data viser at endringene ikke vil medføre en spesielt vanskeligere situasjon for norske dyrkere.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

302 R 0622 Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2002 av 11. april 2002 som gir tidsfrister for innlevering av informasjon til evaluering av kjemiske definerte aromastoffer brukt i eller på næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Forordningen gir tidsfrister for innlevering av informasjon, definert i kommisjonsforordning (EF) nr. 1565/2000, som er nødvendig for at EUs vitenskapskomité for næringsmidler skal kunne evaluere de kjemisk definerte aromastoffer som er gitt i kommisjonsvedtak 1999/217/EF med endringer. Kommisjonsforordning (EF) nr. 1565/2000 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 109/2001 av 28. september 2001, mens kommisjonsvedtak 1999/217/EF ble innlemmet ved EØS-komiteens beslutning nr. 58/2000 av 28. juni 2000.

Merknader

Forskrift om aromaer mv. til næringsmidler av 21.12.1993 vil måtte endres.

Den som er ansvarlig for å fremby aromasubstansen på markedet, må skaffe denne informasjonen. Dersom informasjonen ikke er gitt innen de nødvendige frister, vil det kjemisk definerte aromastoffet ikke være godkjent for bruk i EU/EØS.

Tidsfristen kan forlenges dersom Kommisjonen mottar en begrunnet forspørsel om dette. Forespørselen må komme før fristen har gått ut.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Kapittel XIII Legemidler

302 R 1181 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1181/2002 av 1. juli 2002 som endrer vedlegg I til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990 om framgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Forordningen supplerer/endrer vedlegg I til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990 (jf. EØS-avtalens vedlegg II XIII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 3 s. 509 (St.prp.nr. 100 1991-92)), som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Antiinfeksjonsmidlene trimetoprim, danofloksasin, difloksasin, enrofloksasin, flumekin, erytromycin, tilmicosin, tylosin, florfenikol, linkomycin, neomycin (inkludert framycetin), paromomycin, spektinomycin, kolistin og antiparasittmiddelet oksyklozanid er tilført vedlegg I, som omfatter liste over stoffer som har fått fastsatt MRL (maximum residue limit).

Merknader

Forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse har gjennomført rammeforordning (EØF) nr. 2377/1990 og senere endringer til denne i norsk rett. Forskriften vil måtte endres.

Trimetoprim, enrofloksasin, flumekin, florfenikol og neomycin finnes i preparater med markedsføringstillatelse.

Linkomycin finnes i preparater registrert til hund og katt.

Spektinomycin og tylosin tas av og til inn på spesielt godkjenningsfritak.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Kapittel XVI Kosmetikk

302 L 0034 Kommisjonsdirektiv 2002/34/EF av 15 april 2002 om tilpasninger til den teknisk utvikling av vedlegg II, III og VII til rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter

Sammendrag av innholdet

EUs grunndirektiv innen kroppspleieprodukter 76/768/EØF angir betinget tillatte stoffer som kan brukes med bestemte funksjoner (vedlegg III-VII) - samt hvilke stoffer som ikke kan brukes med noen funksjon (vedlegg II). Stofflistene revideres jevnlig på grunnlag av nye forskningsresultater og brukserfaring. Direktiv 76/768/EØF er del av EØS-avtalens vedlegg II XVI (Kosmetikk), særskilt vedlegg nr 2 bind 6 s 216 (St.prp.nr 100 1991-92).

Merknader

Under arbeidet med direktivet i Kommisjonens arbeidsgruppe ble det fra norsk side lagt til grunn forutsetninger som måtte være oppfylt for at en skulle kunne anse direktivet som akseptabelt faglig sett: Regulering av kreftfremkallende og gentoksiske stoffer (akrylamid, metyleugenol, musk-duftstoffer) måtte bli slik at langtids-kreftrisikoen kom ned på det nivå en i Norge lenge har ansett som akseptabelt, dvs. ikke høyere enn 1 tilfelle per 100 000 konsument over et livsløp med daglig eksponering. Regulering av legemiddelstoffet ketokonazol måtte ikke innebærer noen risiko for økt azol-resistens i sykdomsfremkallende sopp.

Norge ble hørt og kom til enighet med Kommisjonen om disse spørsmålene.

Generell forskrift nr. 877 av 26. oktober 1995 for produksjon, import og frambud mv av kosmetikk og kroppspleieprodukter må endres tilsvarende de nye endringene i direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Vedlegg IX

Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

301 L 0017 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/17/EF av 19. mars 2001 om restrukturering og avvikling av forsikringsselskaper

Sammendrag av innholdet

Direktivet må ses i sammenheng med rammedirektivene for hhv. livsforsikring og skadeforsikring (rådsdirektiv 92/96/EØF og rådsdirektiv 92/49/EØF, som begge er en del av EØS-avtalen; jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 27 og 4). Rammedirektivene gir i prinsippet forsikringsselskaper med hovedsete i EU adgang til å drive virksomhet og å etablere filialer, inkludert generalagenturer, i alle EU-land, på grunnlag av konsesjon gitt av tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland. Formålet med direktivet er koordinering og gjensidig anerkjennelse av regler om restrukturering og avvikling der det anses nødvendig av spesielle hensyn til forsikringsselskaper, særlig vurdert ut fra hensynet til forsikringskreditorene og tilsynsmyndighetene.

Direktivet fastsetter visse prinsipper som skal gjelde for avviklingsprosedyrer:

Det skal kun være én avviklingsprosedyre som gjelder i det enkelte tilfelle, og kun én ansvarlig myndighet, basert på hjemlandsprinsippet.
Alle eiendeler og forpliktelser bør være inkludert i avviklingsprosedyren.
Alle krav av lik status skal behandles likt.

Direktivet gir de enkelte land valgfrihet med hensyn til å gi særlige prioritetsregler for visse krav (f.eks. skattekrav eller krav som springer ut av forsikringskontrakt).

Merknader

Norsk lovgivning er i hovedsak i samsvar med direktivet. En innlemmelse i EØS-avtalen vil likevel kreve endringer i forsikringsvirksomhetsloven kap. 10 og lov om sikringsfondsordninger for banker og offentlig administrasjon mv av finansinstitusjoner kap. 4. Videre vil det kreves visse tilpasninger i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. Det må bl.a. vurderes om det er behov for å presisere at norske regler ikke skal være til hinder for at en restrukturering eller avvikling av et forsikringsselskaps filial i Norge kan skje etter hjemlandets regler. Videre må det vurderes nærmere i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter skal kunne gjennomføres av norske myndigheter og domstoler, og i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter vil kunne få betydning for rettigheter eller plikter til juridiske eller fysiske personer i Norge, eksempelvis norske kreditorer som har handlet med filial av en utenlandsk kredittinstitusjon i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

302 L 0012 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/12/EF av 5. mars 2002 om krav til solvensmargin for livsforsikringsforetak

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å styrke beskyttelsen av poliseholderen, og fastsetter at kravene til solvensmargin er minimumsstandarder, dvs. at medlemsstatene kan sette krav om høyere solvensmargin for foretak under sitt tilsyn. Det er i tillegg fastsatt strengere regler om krav til absolutt minstekapital i forsikringsforetak, angitt som en andel av den påkrevde solvensmargin, samt skjerping av krav til hvilke terskelverdier som skal legges til grunn for krav om høyere solvensmargin ut fra forholdet mellom premier og utestående krav. Direktivet gir økt adgang til tidlig intervensjon for tilsynsmyndighetene. Direktivet innebærer også en endring av vurderingsmetoden for fradrag i solvensmarginkravet på bakgrunn av gjenforsikring. Det også gitt regler om beregning av solvensmargin der spesielle virksomhetens volatilitet tas med i vurderingen.

Merknader

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd skal et forsikringsselskap til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Videre gir bestemmelsen hjemmel for Kongen til ved forskrift å fastsette regler om beregningsmåten for solvensmarginen, den kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av solvensmarginkravet. Slike regler er gitt i forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper. Nevnte hjemmelsbestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd trenger ikke å endres som følge av innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet vil kunne nødvendiggjøre endringer i nevnte forskrift om beregning av solvensmarginkapital mv

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

302 L 0013 Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2002/13/EF av 5. mars 2002 om krav til solvensmargin for forsikringsselskaper andre enn livsforsikringsselskaper

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å styrke beskyttelsen av poliseholderen, og fastsetter at kravene til solvensmargin er minimumsstandarder, dvs. at medlemsstatene kan sette krav om høyere solvensmargin for foretak under sitt tilsyn. Direktivet inneholder i tillegg strengere regler om krav til absolutt minstekapital i forsikringsforetak, angitt som en andel av den påkrevde solvensmargin, samt skjerping av krav til hvilke terskelverdier som skal legges til grunn for krav om høyere solvensmargin ut fra forholdet mellom premier og utestående krav. Direktivet gir økt adgang til tidlig intervensjon for tilsynsmyndighetene. Direktivet innebærer også en endring av vurderingsmetoden for fradrag i solvensmarginkravet på bakgrunn av gjenforsikring. Det er også gitt regler om beregning av solvensmargin der spesielle virksomhetens volatilitet tas med i vurderingen.

Merknader

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd skal et forsikringsselskap til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Videre gir bestemmelsen hjemmel for Kongen til ved forskrift å fastsette regler om beregningsmåten for solvensmarginen, den kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av solvensmarginkravet. Slike regler er gitt i forskrift 19. mai 1995 nr. 482 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskaper. Nevnte hjemmelsbestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd trenger ikke å endres som følge av innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet vil kunne nødvendiggjøre endringer i nevnte forskrift om beregning av solvensmarginkapital mv.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Kapittel II Banker og andre kredittinstitusjoner

301 L 0024 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/24/EF av 4. april 2001 restrukturering og avvikling av kredittinstitusjoner

Sammendrag av innholdet

Direktivet innebærer at hjemlandets regler skal gjelde ved restrukturering og avvikling av kredittinstitusjoner, inkl. filialer kredittinstitusjonen har etablert i andre land innenfor EU (hjemlandsprinsippet). Vertslandene skal påse at nasjonale regler ikke er til hinder for at restrukturering eller avvikling av filialer kan skje etter hjemlandets regler. Unntak er imidlertid gjort for arbeidskontrakter og avtaler om avregning, som skal følge vertslandets regler.

Direktivet legger opp til varsling av tiltak som iverksettes overfor kredittinstitusjonen og dens filialer, og samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i hjemlandet og i vertslandene.

I vedlegg I til direktivet har medlemslandene gitt en oversikt over nasjonale regler som gjelder for restrukturering av kredittinstitusjoner. I vedlegg II gis tilsvarende informasjon om reglene for avvikling av kredittinstitusjoner, frivillig og etter beslutning fra andre enn institusjonen selv.

Direktivet inneholder også en bestemmelse om innskuddsgarantiordninger. Medlemslandene skal påse at innskuddsgarantiordninger som gjelder på deres territorium, også dekker filialer av kredittinstitusjoner som har hovedsete i et annet medlemsland. Ordningen skal gi samme sikkerhet i vertslandet som i hjemlandet.

Prinsippet om at hjemlandets regler gjelder får i utgangspunktet ikke anvendelse for filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete utenfor EU.

Merknader

Norsk lovgivning er i hovedsak i samsvar med direktivet. Dersom det blir tatt inn i EØS-avtalen og skal gjennomføres i norsk rett må det muligens foretas visse tilpasninger i forskrift av 7. juli 1994 om grenseoverskridende tjenesteyting av utenlandske banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innenfor EØS (filialforskriften). Det vil i den anledning kunne presiseres at norske regler ikke skal være til hinder for at en restrukturering eller avvikling av en kredittinstitusjons filial i Norge kan skje etter hjemlandets regler. Videre må det gis regler om i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter skal kunne gjennomføres av norske myndigheter og domstoler, og i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter vil kunne få betydning for rettigheter eller plikter til juridiske eller fysiske personer i Norge, eksempelvis norske kreditorer som har handlet med filial av en utenlandsk kredittinstitusjon i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Vedlegg XI

Telekommunikasjonstjenester

302 L 0039 Europarlaments- og rådsdirektiv 2002/39/EF av 10. juni 2002 om en videre liberalisering av Felleskapets marked for posttjenester – endringsdirektiv til direktiv 97/67/EF om felles regler for utviklingen av Fellesskapets indre marked for posttjenester og forbedring av disse tjenestenes kvalitet (postdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 97/67/EF ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 91/98. Direktiv 2002/39/EF fastsetter en plan for videre liberalisering av postmarkedet, uten at det fastsettes noen dato for når markedet skal åpnes fullt ut for konkurranse. Fra 1. januar 2003 begrenses tillatt enerettsområde til brevpostsendinger med vekt inntil 100 gram og med pris inntil tre ganger grunntaksten for et prioritert brev innen første vektklasse. Fra 1. januar 2006 reduseres enerettsområdet ytterligere til sendinger med vekt inntil 50 gram og med pris inntil to og en halv ganger grunntaksten. Fra 1. januar 2003 skal som utgangspunkt all utgående grensekryssende post være liberalisert, men medlemsstatene kan gjøre unntak hvis det er nødvendig for å sikre den universelle tjenesten.

Kommisjonen skal videre gjennomføre en studie angående effekten av liberalisering for den universelle tjenesten. Hvis studien viser at full liberalisering er mulig i 2009 uten at det går på bekostning av den universelle tjenesten skal Kommisjonen innen 31. desember 2006 fremme forslag overfor Europaparlamentet og Rådet om at full liberalisering skal skje i 2009. Hvis full liberalisering ikke er mulig, skal Kommisjonen på bakgrunn av konklusjonen i studien fremme alternative forslag til full liberalisering.

Direktivet endrer ikke de krav til det tilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet som medlemslandene har en plikt til å sikre er tilgjengelig i alle deler av landet (det universelle tjenestetilbudet).

Direktivet inneholder også andre bestemmelser. Blant annet er det fastsatt utdypende regler om prisfastsettelsen for operatører med leveringspliktige tjenester og adgang til kryssubsidiering. Det er videre presisert at medlemsstatene kan fastsette klageordninger utenfor området for de leveringspliktige tjenester og innenfor området av de leveringspliktige tjenester der tjenestene blir tilbudt av operatører uten samfunnspålagte leveringsforpliktelser.

Merknader

Det vil være behov for endringer i bestemmelsene om Postens enerett i lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postendinger (postloven) § 6 og forskrift av 1. juli 1997 om formidling av landsdekkende postsendinger § 3. For øvrig antas norsk rett å være i samsvar med de krav som er fastsatt i direktivet.

En reduksjon av eneretten antas å ha betydning for konkurransesituasjonen på postmarkedet ved at en større del av dette markedet åpnes opp for konkurranse. Hvor store konsekvensene vil bli, vil bero blant annet på hvor attraktivt området oppfattes av andre aktører, og hvordan Posten forsvarer markedsposisjonen mot konkurrentene. En reduksjon av Postens enerett vil neppe få rene administrative konsekvenser. Derimot vil en reduksjon kunne få økonomiske og budsjettmessige konsekvenser. Merkostnadene ved den delen av det samfunnspålagte servicenivået (de leveringspliktige tjenestene) som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt dekkes dels ved et eventuelt overskudd fra enerettsområdet, dels ved statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester over statsbudsjettet.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Et forslag til endringer i regelverket som implementerer direktivet har vært på bred høring. Det store flertall av de høringsinstanser som har avgitt høringsuttalelse er positive til en videre liberalisering av postmarkedet. Noen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at liberaliseringen bør forseres i forhold til den plan som følger av direktivet.

Vedlegg XIII

Transport

Kapittel II Veitransport

302 R 0484 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 484/2002 av 1. mars 2002 som endrer rådsforordning (EØF) nr. 881/92 med henblikk på å innføre en førerattest

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 881/92, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 246), regulerer markedsadgangen for godskjøretøy på veg i Fellesskapet. For internasjonal transport innen Fellesskapet kreves etter forordningen at transportøren har en fellesskapstillatelse. En fellesskapstillatelse utstedes såframt visse minstekrav til vandel, økonomi og faglige kvalifikasjoner er oppfylt. Tillatelsen gir markedsadgang i en 5-års periode. Etter utløpet av denne perioden må tillatelsen fornyes.

Forordning (EF) nr. 484/2002 innfører krav om et nytt obligatorisk dokument for markedsadgang. Dette dokumentet, førerattesten, retter seg mot sjåføren av kjøretøyet, ikke mot transportøren. Førerattesten skal være bevis for at en sjåfør er lovlig ansatt, eller er i lovlig tjeneste, i et EØS-land. Etter forordningen skal alle sjåfører som ikke er statsborgere i en EU- (EØS-)stat, og som utfører transport i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 881/92, være utstyrt med førerattest. Kommisjonen skal på bakgrunn av innføringen av førerattesten foreta en vurdering av hvorvidt ordningen bør utvides til å gjelde alle sjåfører uavhengig av nasjonalitet.

Førerattesten skal utstedes etter samme mønster som fellesskapstillatelsen, og skal ha en gyldighet på maksimalt 5 år. Det er transportøren som vil være ansvarlig for at hver enkelt sjåfør han har i sin tjeneste har en førerattest. Sanksjoner som følge av at førerattesten ikke foreligger, vil rette seg mot transportøren.

Merknader

Rådsforordning (EØF) nr. 881/92 gjelder i Norge som følge av EØS-avtalen. Forordning (EF) nr. 484/2002 vil kreve en endring av forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje, som henviser til de aktuelle EU-rettsaktene på området.

Bakgrunnen for endringsforordningen er at det forekommer omfattende bruk av sjåfører fra land utenfor EØS, som ikke har arbeidstillatelse i en EØS-stat (tredjelandssjåfører), i transporter med EØS-registrerte kjøretøy innen EØS. Praksisen har blitt karakterisert som "sosial dumping", fordi tredjelandssjåfører godtar arbeidsvilkår som er langt dårligere enn det sjåfører fra EØS-land aksepterer. Blant annet arbeider de for langt lavere lønn enn det som er vanlig innen EØS, og faller dessuten ofte utenfor etablerte trygdeordninger.

Bruken av tredjelandssjåfører har ført til en konkurransevridning i transportmarkedet innen EØS. Store og ressurssterke transportforetak benytter seg av den billige arbeidskraften, og er dermed i stand til å utkonkurrere mindre transportører i markedet. Også norske transportører opplever bruken av tredjelandssjåfører som problematisk.

Arbeidet med utstedelse av førerattesten vil medføre noe administrativt merarbeid for kompetent myndighet (Vegdirektoratet) i Norge. Imidlertid vil det administrative merarbeidet være begrenset sammenlignet med det opprinnelige forslaget som gikk ut på at førerattest skulle utstedes for alle sjåfører uavhengig av nasjonal tilhørighet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XV

Statsstøtte

302 R 1177 Rådsforordning (EF) nr. 1177/2002/EF av 27. juni 2002 om en midlertidig ordning for skipsbyggingsindustrien

Sammendrag av innholdet

Forordningen innebærer en midlertidig gjeninnføring av en begrenset støtteordning til skipsbyggingsindustrien.

Støtten har som formål å demme opp for det EU anser å være dumping av sør-koreanske skip på verdensmarkedet, og er et ledd i EUs strategi for å få slutt på Sør-Koreas praksis: Å åpne sak i WTO og å godta en midlertidig og begrenset støtte til EUs skipsbyggere. Støtten er ment å gi europeiske skipsbyggere en midlertidig beskyttelse frem til WTOs tvisteløsningsorganer har truffet en avgjørelse i saken. Forordningen utløper derfor 31. mars 2004.

Ordningen gjelder de segmenter av skipsbyggingsindustrien som blir berørt av Sør-Koreas subsidieringspolitikk, nærmere bestemt containerskip og produkt- og kjemikalietankere. I tillegg skal forordningen gjelde støtte til tankere som frakter flytende gass dersom Kommisjonen kommer til at også disse lider vesentlig skade som følge av Sør-Koreas praksis. Maksimalt støttebeløp er på 6% av kontraktsverdien.

Merknader

Gjeldende norsk rett er "Forskrift om gjennomføring av EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte til skipsbyggingsindustrien". Den ble fastsatt ved kgl resolusjon 19.3.1999, med hjemmel i lov om offentlig støtte av 27. november 1992 nr 117 §§ 1 og 2. Forskriften er utarbeidet som en følge av EØS-komiteens beslutning av 29. januar 1999 om å innlemme rådsforordning (EF) nr. 1540/98 av 29. juni 1998 om støtte til skipsbyggingsindustrien i EØS-avtalen vedlegg XV (statsstøtte). Forordningen trådte i kraft i EU 1. januar 1999.

I tråd med forskriften ble den kontraktsrelaterte driftsstøtten avviklet ved utgangen av 2000. En midlertidig gjeninnføring av en begrenset støtteordning vil kreve en forskriftsendring.

Økonomiske konsekvenser hvis ordningen trer i kraft er, med en støttesats på 6%, anslått til en budsjettbelastning på ca. 200-300 millioner kroner for hele perioden. Det er imidlertid vanskelig å forutse hvordan verftene vil tilpasse seg et nytt regelverk, og det blir dermed vanskelig å beregne de økonomiske og budsjettmessige konsekvensene.

Saken vil ikke medføre store administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet internt i Nærings- og handelsdepartementet som finner rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XVII

Opphavsrett

301 L 0084 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/84/EF av 27. september 2001 om følgerett til fordel for opphavsmannen til et originalkunstverk

Sammendrag av innholdet

Direktivet gir kunstneren rett til individuelt vederlag når verket, etter den første overdragelsen fra kunstneren, overdras videre ved profesjonelt salg. Under forutsetning av gjensidighet åpnes det for at tilsvarende rettigheter kan gis kunstnere fra land utenfor EU.

Minimumssalgsprisen for når opphavsmannen kan kreve vederlag er EURO 3000, men medlemsstatene kan fastsette en lavere grense nasjonalt.

Det skal betales vederlag etter en fallende prosentsats. Satsene er regulert i direktivet. For salgspriser opp til EURO 50 000 skal det for eksempel betales 4 % av salgsprisen i vederlag til opphavsmannen. Det maksimale vederlag som kan innkreves for ett salg, må ikke overstige EURO 12 500. Kommisjonen kan fremme forslag om forhøyelse eller opphevelse av det nevnte taket.

Retten varer, i samsvar med EUs vernetidsdirektiv, i kunstnerens levetid og 70 år etter hans død. Retten kan ikke overdras, men er gjenstand for arv. Det åpnes for kollektiv forvaltning av rettighetene. Fristen for gjennomføring av direktivet er fire år. De medlemsstatene som ikke anvender følgerett ved direktivets ikrafttreden, gis frist til 1. januar 2010 for gjennomføring i forhold til opphavsmannens rettsetterfølgere.

Merknader

Gjennomføring av direktivet i norsk rett nødvendiggjør endringer i gjeldende lov av 4. november 1948 nr. 1 om avgift på omsetning av billedkunst (3-prosentloven). Direktivet gir opphavsmannen individuell rett til vederlag, i motsetning til den norske ordningen hvor innkrevde avgiftsmidler fordeles kollektivt.

Den del av omsetningen som blir berørt, og hvor avgift må erstattes med en individuell rett, utgjør, basert på foreløpige beregninger, om lag 20 % av fondets nåværende inntekt.

Direktivet vil neppe få økonomiske konsekvenser for myndigheter eller borgere. Det er i norsk interesse å beholde den kollektive ordningen mest mulig ubeskåret.

Sakkyndige instansers merknader

Kulturdepartementet har avholdt to informasjonsmøter med berørte instanser om direktivet. Direktivet er behandlet i Spesialutvalget for immaterialrett, der Kulturdepartementet, Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsedepartementet og Patentstyret deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XVIII

Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

302 L 0014 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/14/EF av 11. mars 2002 om arbeidstakeres rett til informasjon og konsultasjon på nasjonalt nivå

Sammendrag av innholdet

Ifølge direktivet er informasjon og konsultasjon av de ansatte en forutsetning for at omstruktureringer og tilpasninger av bedriftene til fremtidens økonomiske forutsetninger kan lykkes. De enkelte land kan velge om reglene skal gjelde for bedrifter med mer enn 50 ansatte eller for forretningssteder med over 20 ansatte. Det er mulighet til å fastsette særlige bestemmelser for besetningsmedlemmer om bord på havgående skip.

Direktivet fastslår bl.a. at de ansatte gjennom sine representanter skal informeres og konsulteres om den økonomiske og strategiske utviklingen i bedriften, om bemanningssituasjonen samt om beslutninger som kan forventes å føre til vesentlige endringer av arbeidsvilkårene eller arbeidets organisering. Informasjonen skal gis på en slik måte at ansatterepresentantene har mulighet til å gå inn i problemstillingene og eventuelt forberede en uttalelse. Informasjonen skal således gis på et slikt tidspunkt at det blir reell mulighet for konsultasjon. Dessuten skal de ansattes representanter ha mulighet til å møte ledelsen.

Direktivet inneholder regler om taushetsplikt og beskyttelse av de ansattes representanter.

Direktivet skal supplere de regler om informasjon og konsultasjon som allerede finnes i de enkelte land og på EU-nivå, herunder reglene om informasjon og konsultasjon ved masseoppsigelser, virksomhetsoverdragelse og europeiske samarbeidsutvalg.

Direktivet krever at det fastsettes administrative eller rettslige prosedyrer slik at direktivets rettigheter kan gjennomføres. Dessuten skal det fastsettes effektive sanksjoner dersom direktivets forpliktelser ikke overholdes.

Direktivet skal være implementert senest 23. mars 2005.

Merknader

I Norge er reglene om informasjon og konsultasjon på de områder som direktivet omhandler i hovedsak nedfelt i avtaler mellom partene i arbeidslivet. Ikke alle arbeidstakere er omfattet av tariffavtaler. Derfor vil det bli behov for lovinitiativer som sikrer full implementering. Implementeringprosessen er drøftet på en rekke møter med arbeidslivets parter i regi av "den norske sosiale dialogen" - senest på et møte 11. april 2002. Når det gjelder skipsfartssektoren – og særlig i forhold til arbeidstakere registrert i NIS - kan direktivets forpliktelser til informasjon og konsultasjon forekomme lite hensiktsmessig. Det er derfor positivt at det nå er gitt adgang til å fravike direktivet for havgående skip.

Sakkyndige instansers merknader

I desember 1998 sendte Arbeids- og administrasjonsdepartementet direktivforslaget til hovedorganisasjonene for eventuelle merknader. I tillegg har direktivet vært tema på en rekke møter med arbeidslivets parter og berørte departementer i regi av den sosiale dialogen. Generelt sett mener ikke arbeidsgiverorganisasjonene at det er behov for fellesskapsregler på dette området; det bør heller satses på nasjonale partsbaserte ordninger. Arbeidstakerorganisasjonene er hovedsakelig positive til direktivet.

Rettsakten er funnet relevant og akseptabel av spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Vedlegg XX

Miljø

Kapittel I Allment

302 D 0272 Kommisjonsvedtak 2002/272/EF av 25. mars 2002 om fastsettelse av kriterier for tildeling av fellesskapsmiljømerke til harde underlagsdekker

Sammendrag av innholdet

Kriteriedokumentet omfatter gulvbelegg laget av diverse stenmaterialer som keramiske fliser, teglstein sementstein og lignende. Dokumentet setter kriterier for utvinning av råmaterialer, herunder inngrep i landskapet, til produksjonsprosessen og til det ferdige produktet.

Merknader

Det er ikke utarbeidet kriterier for denne typen gulvbelegg under den nordiske miljømerkeordningen. Det har lenge vært et ønske fra de store produsentlandene i Mellom- og Sør-Europa om kriterier for produktgruppen.

Sverige og Finland stemte imot kriterieforslaget på grunn av svært strenge kriterier på produksjon av natursten. Det ble påpekt at kravene muligens var bedre tilpasset produksjonsforhold og bergarter i Sør-Europa enn i nord. Fra norsk side ble det uttrykt bekymring for de samme forhold.

Kriteriedokumentet anses likevel som tilfredsstillende og relevant, og det anbefales innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking har deltatt i kriterieutviklingen gjennom Kommisjonens arbeidsgruppe og i "European Union Ecolabelling Board", og anser rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0371 Kommisjonsvedtak 2002/371/EF av 15. mai 2002 om fastsettelse av kriterier for tildeling av fellesskapsmiljømerke til tekstilprodukter, og om endring av vedtak 1999/178/EF

Sammendrag av innholdet

Kriteriedokumentet er en revisjon av et tidligere kriteriedokument for miljømerking av tekstilprodukter (jf. vedtak 1999/178/EF, innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 122/1999 av 24. september 1999). Det nye kriteriedokumentet omfatter enkelte nye tekstilprodukter som for eksempel tekstiler til utendørs bruk.

Dokumentet setter kriterier for produksjon av råfiber og viderebehandling til ferdige tekstilprodukter, foruten krav til bruksegenskaper ved vask av produktene.

Merknader

Det er utarbeidet kriterier for tekstilprodukter også under den nordiske miljømerkeordningen, Svanen. EU-kriteriene ble i forrige revisjon harmonisert med Svanens krav, og kriteriene er nå svært like. Den største forskjellen ligger i krav til økologisk dyrkning der Svanemerket krever at bomull skal være økologisk dyrket, mens EUs miljømerkekriterier, Blomsten, oppmuntrer til økologisk dyrkning ved at det gis lettelser i kravet til testing av råfibre ved slike dyrkningsmetoder. Blomsten omfatter dessuten flere typer fibre og produktkategorier. Fra et miljøsynspunkt er kriteriene å oppfatte som likeverdige.

Kriteriedokumentet anses som svært tilfredsstillende og relevant, og det anbefales innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking har deltatt i kriterieutviklingen gjennom Kommisjonens arbeidsgruppe og i "European Union Ecolabelling Board", og anser rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Luft

302 L 0003 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/3/EF av 12. februar 2002 om ozon i utendørs luft (bakkenær ozon)

Sammendrag av innholdet

Direktivet er det tredje datterdirektivet under rammedirektivet for lokal luftkvalitet (96/62/EF), og vil erstatte det eksisterende ozondirektivet (92/72/EF). Begge direktivene er en del av EØS-avtalen (jf. henholdsvis EØS-komiteens beslutning nr. 76/98 av 31. juli 1998 og særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 217). Samtidig som direktivet utgjør et element i arbeidet med å sikre god lokal luftkvalitet inngår det i EUs forsuringsstrategi. Sammen med det såkalte "tak-direktivet" (2001/18/EF) som setter nasjonale utslippsgrenser for bla. NO _x og VOCs (som danner bakkenær ozon) utgjør dette direktivet EUs primære virkemiddel for å oppnå målsettingene for ozon.

Formålet med direktivet er å etablere langsiktige og tidsbestemte mål som skal nås innen 2010. Det inkluderer alarmterskel og meldingsterskel for ozon i utendørs luft for å hindre, forebygge og redusere skadelige effekter på helse og miljø. Overskridelser av målene vil utløse plikt til å legge frem handlingsplaner og sette i gang tiltak for å nå målene så langt det er mulig. I tillegg skal det etableres felles metoder og kriteria for å måle ozonkonsentrasjoner, og eventuelt ozon- produserende stoffer (NOx og VOC). Direktivet skiller seg således fra de tidligere datterdirektivene ved at det ikke settes faste, juridisk bindende grenseverdier for stoffene i luft. Men landene forplikter seg til å arbeide for å oppnå konkrete målsettinger. Begrunnelsen er at ozon transporteres over landegrensene slik at hvert enkelt land ofte ikke vil være i stand til å oppnå målsettingene kun ved reduksjoner i egne kilder. Overskridelser gir imidlertid landene plikt til å foreta egne tiltak så langt de kan sies å ha effekt i retning av å oppfylle målene.

Grensene for helse og vegetasjon er basert på anbefalinger fra WHO. Viktigst er det kortsiktige målet for helse med en grense på 120 µg/m ³> (8 timers løpende middel) som et gjennomsnitt over 3 år med inntil 25 dagers overskridelse tillatt per kalenderår (som skal nås innen 2010).

Merknader

Det er ikke utarbeidet egne norske forskrifter som behandler bakkenær ozon. Forskrift om lokal luftkvalitet, revidert og vedtatt 4. oktober i år, omhandler kun NO ₂ som er et av flere ozonproduserende stoffer. Det må vurderes nærmere hvorvidt en forskrift/forskriftsendring er påkrevet for å gjennomføre direktivet.

I Norge er de grenseverdiene som er foreslått på kort og lang sikt langt på vei oppfylt. Videre antar SFT at de overskridelser som i dag finner sted vil opphøre når utslippene av NOx og VOC reduseres i Europa. For et nedstrømsland som Norge vil egne tiltak i henhold til direktivet neppe være nødvendige eller effektive. Norge har i dag et relativt godt utbygget nett av målestasjoner (14 totalt), som langt på vei antas å tilfredsstille de krav som ligger i forslaget. Utover disse 14 må krav om obligatoriske målinger i Stor-Oslo og Bergen vurderes nærmere. Direktivet antas således ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget ble sendt på høring 21. august 2000 til 72 forskjellige instanser, med høringsfrist 1. november 2000. 21 instanser har avgitt uttalelse. 15 av disse har ingen kommentarer. To (NAF og LO) har kun korte generelle merknader, men er positive til direktivet. Stavanger kommune, Oslo kommune, Helsedepartementet og NILU (Norsk institutt for luftforskning) er positive til hovedprinsippene i direktivet.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.