Høringssvar fra Jaana Rydland

Dato: 18.09.2021

Forholdsmessighet og nødvendighet av forskriften er ikke tilstede.

Grunnloven, menneskerettsloven, den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig kan ikke lenger settes til side.

Forskriften var ment til å være en midlertidig krisefullmakt i forbindelse med koronautbruddet. Situasjonen er ikke kritisk i Norge, har ikke vært det gjennom pandemien heller. Tross svært inngripende tiltak har Norge per i dag høye smittetall, mens andre land har lave smittetall. Forskriften har ikke hatt ønsket effekt.

Etter Helsedirektoratets vurdering ville den samfunnsmessige nytten ved smitteverntiltak overstige den belastning og ulempe for de tiltak gjelder. Dette stemmer ikke. Tvert i mot har smittevernstiltakene vært og er en svært stor belastning og ulempe for store deler av befolkningen.

Forskriften og tiltakene som fortsatt gjelder, har gjort stor skade for Nordisk samarbeid og relasjoner med nabolandene, spesielt Sverige.

Karantenehotellordningen, som er et av de mest inngripende tiltak må avskaffes umiddelbart. Internering av friske og lovlydige mennesker er en uhørt og respektløs handling, som et sivilisert land ikke kan fortsette med.
Ansatte på karantenehotell dvs. ansatte i serviceyrke er blitt gjort om til voktere av medmennesker uten deres samtykke. Mange sliter, eller har sagt opp, på grunn av stor psykisk belastning slike arbeidsoppgaver medfører.

Kontrolltiltak på grensen. Situasjonen for grenseboere, pendlere, folk med jobb, eiendom, familie og/eller andre relasjoner i naboland og EU-land er, og har lenge vært, meget krevende og en stor psykisk og økonomisk belastning. Situasjonen er så uholdbar at mange har vært tvungen til å flytte fra Norge, eller si opp jobbene sine i Norge.
I tillegg har politi og HV ved grensen diktert sine egne tilleggsbegrensninger, som ikke er hjemlet i forskriften. Vi kan ikke ha det slik i Norge, at enkeltpersoner kan utøve makt basert på sine egne meninger.

Folk er slitne, lei og føler seg urettferdig og dårlig behandled. Flere grupper har valgt å gå i rettsak mot staten. Mange har havnet i en uholdbar økonomisk situasjon. Stadig flere ønsker opprør mot tiltakene, spesielt ved grensen. Mange gir opp og flytter ut av Norge. Stadige endringer i forskriften/tiltakene har påført mange usikkerhet, depresjon og dårlig livskvalitet. Slik Norge ønsker ikke vi å ha.

Til slutt, hva er totalkostnaden for alle uforholdsmessige og unødvendige tiltak som er satt i gang ihht. forskriften?

Nei til videreføring av forskriften.