Høringssvar fra Tomas Midttun Tobiassen

Dato: 24.09.2021

Høringssvar om koronasertifikat

Jeg viser til vedlegget, hvor teksten er supplert med fotnoter.

1. Innledning

Jeg viser til departementets høringsnotat 10. september 2021 om midlertidige endringer i smittevernloven (forskriftshjemler om koronasertifikat, oppholdssted under innreisekarantene, samt isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet for å forebygge eller motvirke overføring av SARS-CoV-2). Høringsfristen er satt til 24. september 2021. Mitt høringssvar gjelder høringsnotatets punkt 4 om koronasertifikat.

En regulering av koronasertifikat ble innført ved midlertidig kapittel 4A i smittevernloven, i kraft fra 11. juni 2021. Loven skulle gjelde i seks måneder, jf. del III i lovvedtaket. Lovendringen bygget på Helse- og omsorgskomiteens Innst. 649 L (2020–2021) i lovsaken 3. juni 2021, Prop. 203 LS (2020-2021) og departementets høringsnotat 5. mai 2021.

Departementet foreslår i det nye høringsnotatet å forlenge virketiden til kapittel 4A til 1. juli 2022. Begrunnelsen er at det ved en forverring av koronasituasjonen kan «oppstå behov for å regulere blant annet arrangementer med koronasertifikat dersom smittesituasjonen forverres» og at ordningen skal være «en del av beredskapen» også etter at vi når fasen «En normal hverdag med økt beredskap».

Jeg viser til høringssvar fra Graver mfl. 12. mai 2021, hvor det pekes på noen utfordringer med å innføre koronasertifikat ved fullmaktslovgivning. Etter mitt skjønn er det ikke ulovlig å bruke en slik lovgivningsteknikk, men det stiller krav til hvordan forarbeidene definerer rammene av fullmakten. I Prop. 203 LS (2020-2021) ble det på en rekke punkter fremhevet at koronasertifikatet var en del av gjenåpningen av Norge, og kun skulle brukes til å gi lettelser, ikke nye begrensninger. Når departementet nå fremhever at koronasertifikatet skal være en del av «beredskapen» fremover, i tiden etter at samfunnet er åpnet opp, er det uklart om man ser for seg at man skal bruke koronasertifikat i en eventuell ny nedstengning.

Etter mitt skjønn har det ved departementets nye høringsnotat oppstått en uklarhet om bruken av koronasertifikat i fremtiden som en nå bør avklare.

2. Uttalelsene om bruken av koronasertifikat i forarbeidene til loven

I forarbeidene til midlertidig kapittel 4A ble det tydelig forutsatt, både fra departementet og Stortingets side, at koronasertifikat kun skulle brukes til å gi «lettelser» i tiltakene. Rammene for forslaget var den gangen at Norge var i en gjenåpningsfase, og at koronasertifikatet skulle brukes til en raskere gjenåpning av hensynet til individet og for å få «hjulene i gang» i samfunnet.

I proposisjonen uttalte departementet blant annet at «[k]oronasertifikatet skal benyttes for å kunne gi fordeler, ikke for å innføre nye begrensninger.» En skrev også: «Nasjonalt skal koronasertifikat kun brukes for å gi mulighet til en raskere gjenåpning av samfunnet.» Helse- og omsorgskomiteen var bevisst disse uttalelsene, og «understreke[t] at regjeringen gis en hjemmel til å gi lettelser, ikke innstramminger», og forutsetter flere steder at koronasertifikatet kun skal kunne brukes til å gi lettelser i allerede innførte tiltak.

Forutsetningen om at koronasertifikat kun skulle brukes til å gi lettelser kommer også frem i begrunnelsen for at kommunene ikke selv skulle kunne gi forskrift om bruk av koronasertifikat. Departementet skrev at «regjeringen skal ha kontroll over hvor omfattende bruk av koronassertifikatet skal være, og sikre at sertifikatet kun brukes til å gi lettelser og ikke innføre nye restriksjoner».

Det er også verdt å nevne at ut fra departementets forutsetninger i Prop. 203 LS (2020-2021) så var denne presiseringen av bruken av koronasertifikat unødvendig. Departementet har selv lagt til grunn at de i det alt vesentlige kunne innføre en ordning med koronasertifikat uten lovendring. Det er ikke noe i smittevernlovens alminnelige forarbeider som skulle tilsi at dersom man har hjemmel til å innføre en ordning med koronasertifikat med grunnlag i dem, så kan man kun gjøre det som ledd i gjenåpningen, men ikke som ledd i nedstengningen. Følelig er det grunn til å ta disse uttalelsene på alvor som rettslige begrensninger i fullmaktskompetansen til departementet.

Det er ikke helt klart hva departementet har ment med disse uttalelsene. Kontrasten synes imidlertid å være klar: Koronasertifikat kan etter forarbeidene ikke brukes til en ny nedstengning av samfunnet hvor deler av samfunnet stenges ned for dem som ikke har koronasertifikat. Ideen synes å være at gitt et tiltaksnivå kan man kun bruke koronasertifikat til å innføre lettelser. Skal vi ta forarbeidene på ordet, kan myndighetene heller ikke innføre nye, strengere innreiserestriksjoner for dem som ikke har koronasertifikat, eller innføre nye, strengere karanteneregler for dem som ikke har sertifikat. Når det er sagt, skisseres det i proposisjonen at man kan foreta en ny udifferensiert nedstengning, og en etterfølgende delvis opphevelse, hvor opphevelsen kan være betinget av koronasertifikat. Hvor god denne ordningen egentlig er, kan man stille spørsmål ved, men den synes klart nok forutsatt i forarbeidene til kapittel 4A i smittevernloven, som departementet nå ønsker å videreføre ca. seks måneder til.

Departementets uttalelser i høringsnotat 10. september 2021 skaper usikkerhet rundt disse forutsetningene. Hvis departementet ser for seg å foreta en nedstengning av visse aktiviteter med hjemmel i smittevernloven § 4-1 kun for dem som ikke kan fremvise koronasertifikat, må det fremkomme tydelig av den nye proposisjonen som går til Stortinget. Kun på den måten kan Stortinget få foranledning til å uttale seg om et viktig spørsmål.

3. Andre grunner til å presisere fullmakten nærmere

Innføringen av koronasertifikat har vært omstridt. Høringsforslaget til kapittel 4A fikk 10 572 høringsinnspill, og Stortinget fikk 1133 skriftlige innspill i saken. Det gir en oppfordring til en god, rettslig regulering av fenomenet.

Det kan derfor også være grunn til å minne om de hensynene som ble trukket fra av Graver mfl. i forrige runde med lovgivning om koronasertifikat, og vurdere om departementet nå skal foreslå en lovhjemmel som er mer presis, eventuelt ramme inn bruk og ikke-bruk tydeligere i forarbeidene. I Prop. 203 LS (2020–2021) ble følgende fremhevet: «Departementet mener at forskriftshjemmelen bør være relativt vid for å kunne ta høyde for de situasjoner hvor det er ønskelig å ta i bruk koronasertifikat. Av den grunn vil det ikke være mulig å være mer tydelig i rammene på hva koronasertifikatet skal kunne brukes til.» Departementet ønsket ikke å presisere bruken nærmere, selv om det nevnes noen typetilfeller av bruk.

I proposisjonen ble det fremhevet at koronasertifikat er en «midlertidig ordning», man presiserte at det «ikke vil være tale om en permanent eller langvarig bruk av koronasertifikat» og at ordningen «skal opphøre når smittenivå og vaksinering tilsier at det ikke lenger er behov for å ha restriksjoner for de som ikke er vaksinert».

Når departementet nå foreslår å videreføre fullmaktshjemmelen, er det rimelig å anta at en har hatt tid til å tenke på mulig bruk av koronasertifikatet, og det kan da være grunn til å presisere denne nærmere. Særlig hvis man presiserer at man skal ha hjemmel til å bruke koronasertifikat i en eventuell ny nedstengning, er det grunn for departementet å presisere hva sertifikatet kan tenkes brukt til, slik at dette blir gjort tydelig for Stortinget før en vedtar en ny, midlertidig lov.

Med vennlig hilsen

Tomas Midttun Tobiassen

Stipendiat, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

Vedlegg