Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 177010

Dato: 22.09.2021

Det er for lengst klart at SARS-CoV-2 ikke kan anses som en pandemi i større grad enn «vanlig» sesonginfluensa. Dette understøttes av et stort antall uavhengige forskere og eksperter.

«Midlertidige forskriftshjemler om koronasertifikat, oppholdssted under innreisekarantene, samt isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet for å forebygge eller motvirke overføring av SARS-CoV-2» har medført svært inngripende tiltak mot folks frihet og gitt myndighetene mulighet til direkte eller indirekte å utøve et ekstremt press på befolkningen til å «frivillig» la seg vaksinere. Eksempler på dette er: begrenset bevegelsesfrihet/økte kostnader for karantenehotell/isolasjon ved f.eks. reise; sosialt press fra myndighetene om at man «gjør sin borgerplikt» ved å ta vaksinen (som har medført økt hetsing av de som velger å ikke vaksinere seg – og her er det dessverre behov for å understreke at retten til å bestemme over sin egen kropp er tydelig nedfelt i menneskerettighetene); samt økt press på barn og unge om å ta en vaksine som ikke er godkjent (vaksinene innehar kun såkalt «betinget godkjenning», og er dermed kun ment til bruk for mennesker i risikogruppen - altså ikke friske barn, unge eller voksne).

En videreføring av forskriften gir ingen mening (og har aldri gitt mening) med tanke på sykdommens alvorlighetsgrad i forhold til konsekvensene av de tiltakene som har vært benyttet. En videreføring av forskriften vil kun være en videreføring av myndighetenes muligheter til å utføre maktmisbruk, press og manipulering av befolkningen for annen vinning enn helsemessig gevinst (f.eks. økt kontroll og overvåkning). Man kan uten tvil fastslå at den generelle befolkningens helse har vært lidende som følge av tiltakene. Dette ser man tydelig (både av statistikk og med det «blotte øye» ute blant folk, kjente og kolleger) i form av redusert fysisk helse (bl.a. økt fedme), og reduksjon i psykisk helse (økt depresjon, nedstemthet osv.).

Det er også svært kritikkverdig at både «timing» og den korte fristen av høringen tydelig gir inntrykk av å holde videreføring av forskriften mest mulig under offentlighetens radar. Spesielt tyder tidspunktet på at regjeringen bevisst ønsket å unngå at videreføring av forskriften skulle bli et tema under valgkampen. Alt dette er direkte udemokratisk og er å anse som et klart forsøk på å føre folket bak lyset.

Konklusjon:

Tiltakene så langt har ført til stor fysisk og psykisk belastning for befolkningen som ikke på noen som helst måte står i forhold til alvorlighetsgraden til SARS-CoV-2. Den korte høringsfristen og «timing»’en som opplagt har som mål å holde saken unna offentligheten, er også svært kritikkverdig. Norge er et demokrati der friheten til å bestemme over sitt eget liv er en del av de grunnleggende verdiene; det innebærer bl.a. at det enkelte individ skal ha fri styringsrett over sin egen kropp og sitt eget liv uten restriksjoner, press, eller trusler om bortfall av grunnleggende menneskerettigheter som f.eks. bevegelsesfrihet.

Som følge av dette anser jeg det som helt avgjørende for Norges fremtid som en fri nasjon at forlengelsen av forskriften avvises.