Klage på avslag om søknad om dispensasjon, jf kulturminneloven § 8 første ledd, for tilbygg til våningshus. Flikka, gbnr 79/12, Flekkefjord kommune

Vi viser til Deres klage av 8.august 2013 der De påklager Riksantikvarens vedtak av 28.juni 2013 om ikke å tillate inngrep i automatisk fredet kulturminne, Tinghaugen, id 52264, på Flikka, gbnr 79/12, Flekkefjord kommune.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider ved saken og kommet til at det foreligger grunnlag for å oppheve Riksantikvarens vedtak av 28.juni 2013, i medhold av kulturminneloven § 8 første ledd, om ikke å tillate tilbygg til våningshuset på Flikka, gbnr 79/12, i Flekkefjord kommune. 

Klagen tas til følge.

I medhold av lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kml) § 8, første ledd, fattet Riksantikvaren 28.juni 2013 vedtak om ikke å tillate tilbygg til våningshuset på eiendommen.

Riksantikvarens vedtak er påklaget av Trygve Kalvik Sand (heretter kalt klager) i brev av 7.august 2013. Klagen er avgitt innenfor klagefristen i kml § 8 første ledd siste setning.

Riksantikvaren har vurdert klagen og oversendt denne til behandling i Klima- og miljødepartementet ved brev av 23.januar 2014. Riksantikvaren opprettholder sitt vedtak av 28.juni 2013. Klager har ved brev av 9.februar 2014 kommentert Riksantikvarens oversendelsesbrev.

Det ble gjennomført befaring med klager i saken med representanter fra Klima- og miljødepartementet, samt Riksantikvaren, den 31.mars 2014.

Klagers anførsler, jf brev av 7.august 2013

I brev av 7.august 2013 er klagen begrunnet med følgende, slik det fremkommer i Riksantikvarens oversendelsesbrev av 23.januar 2014:

 1. Tinghaugen er feilaktig plassert på Riksantikvarens kart og begrunnelsen for vedtaket faller derfor bort.

Klager mener haugen må ha ligget noe lenger mot nordøst. For øvrig ble mye av haugen fjernet i forbindelse med bygging av låven på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg viser klager til gamle kart og bilder som viser at det har vært flere hauger i området og at det er uklart hvor disse har ligget og om de er fjernet i dag.

 2. Gravhaugen er ikke monumental og heller ikke en kilde til opplevelse av forhistorien.

Klager mener at det har skjedd mange tiltak i området som gjør at lite av den opprinnelige haugen er bevart og at den derfor ikke kan sies å være monumental.

 3. Hvorvidt området har fått navn etter haugen eller om det skal ses i et større perspektiv.

Klager viser til at haugen er det høyeste punktet i området, dvs at den kan være en naturlig haug og ikke et gravminne.

Riksantikvarens merknader, jf brev av 23.januar 2014

I brev av 23.januar 2014 har Riksantikvaren følgende merknader til klagers anførsler:

 1. Tinghaugen er feilaktig plassert på Riksantikvarens kart og begrunnelsen for vedtaket faller derfor bort.

Riksantikvaren mener at dokumentasjonen i saken taler for at den opprinnelige Tinghaugen ligger der den er inntegnet på Riksantikvarens kart, i dag. Riksantikvaren mener imidlertid at nøyaktig avmerking på kart ikke er avgjørende for den faglige vurderingen Riksantikvaren har gjort, da direktoratet har vurdert at det ikke er tvil om at den omtalte haugen er et automatisk fredet, arkeologisk kulturminne.

 2. Gravhaugen er ikke monumental og heller ikke en kilde til opplevelse av forhistorien.

Riksantikvaren er enig i at det har skjedd en rekke tiltak i området som har påvirket og endret haugens karakter, men mener at den fremdeles kan oppleves som monumental. I tillegg mener direktoratet at Tinghaugen, på tross av de endringene som har skjedd, har opplevelsesverdi og at det er viktig å bevare haugen slik den framstår i dag.

 3. Hvorvidt området har fått navn etter haugen eller om det skal ses i et større perspektiv.

Riksantikvaren mener at det ikke har blitt anført bevis for at haugen skal være en naturdannelse. I tillegg mener direktoratet at navnet tilsier at haugen inngår i en tradisjon der gravhauger ble brukt til tingsteder.

Klagers merknader til Riksantikvarens oversendelsesbrev, jf brev av 9.februar 2014

I brev av 9.februar 2014 har klager følgende merknader til Riksantikvarens oversendelsesbrev:

Klager viser til tidligere anførsler i saken. I tillegg viser klager til planer om å fjerne låvebroen og anlegge tun, samt å sikre området med gjerde. Klager viser også til avløpstank med tilhørende rør og ledninger som er nedgravd i haugen og som på sikt må skiftes. 

Departementets merknader

Generelt

Automatisk fredete kulturminner er i kraft av sin alder og informasjonsverdi de viktigste kildene til vårt lands tidligste historie. Lovgiver har tatt konsekvensen av dette ved å bestemme at alle kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet, jf kml § 4.  Etter § 3 er det i utgangspunktet forbudt å sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, mv…. eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredete kulturminner. Etter kml § 8 første ledd må den som ønsker å sette i gang tiltak som vil kunne virke inn på automatisk fredete kulturminner på en slik måte som nevnt i § 3 søke særskilt om dette. Etter kml § 8 første ledd er Riksantikvaren gitt myndighet til å avgjøre om et tiltak kan gjennomføres og eventuelt fastsette vilkår for tillatelsen.

De automatisk fredete kulturminnenes vitenskapelige og miljømessige verdier er til en viss grad knyttet til det stedet de ligger. Det er derfor en målsetting å bevare flest mulig av disse kulturminnene intakt i sine naturlige omgivelser. Dette innebærer at tiltakshaver/utbygger bør søke å planlegge nybygg og anlegg slik at de i størst mulig grad unngår å berøre kjente arkeologiske kulturminner. 

Til saken

Klima- og miljødepartementet legger til grunn at de sentrale problemstillingene i saken for det første dreier seg om hvorvidt den omtalte Tinghaugen er et automatisk fredet kulturminne. For det andre oppfatter departementet at denne saken dreier seg om hvorvidt denne gravhaugen er av en slik karakter og av en slik verdi, at det omsøkte tiltaket ikke kan gjennomføres uten at disse verdiene blir vesentlig forringet.

Departementet er enig i Riksantikvarens faglige skjønn i saken når det gjelder hvorvidt den omtalte Tinghaugen er et automatisk fredet, arkeologisk kulturminne. Plasseringen i terrenget og i landskapet omkring, muntlig og skriftlig tradisjon, samt opplysninger om mulige funn, tilsier med all sannsynlighet at dette dreier seg om en forhistorisk gravhaug som også har tradisjon som tingsted. Plasseringen og utbredelsen av haugen er sterkt påvirket og endret av senere tiltak, men det er overveiende sannsynlig at hele det arealet som ligger mellom våningshuset og låven, er deler av den opprinnelige gravhaugen som i dag inngår i tunet.

Når det gjelder gravhaugens opplevelsesverdi og de vitenskapelige interessene knyttet til haugens plassering i landskapet, i forhold til betydningen av det omsøkte tiltaket, vil departementet bemerke følgende:

Departementet har stor forståelse for det tiltaket som klager ønsker å gjennomføre, nemlig å bygge om huset til livsløpstandard. Tilbygget til våningshuset medfører imidlertid inngrep i automatisk fredete kulturminne, en forhistorisk gravhaug. Gravhaugen skal i følge dokumentasjonen i saken ha vært opp mot 22 meter i diameter og 4-5 meter høy. Gravhaugen har fått navnet Tinghaugen som viser tilbake på tradisjonen om at den skal ha vært benyttet som tingsted i distriktet.

Når kulturminneforvaltningen skal vurdere det omsøkte tiltaket opp mot de vitenskapelige verdiene som knytter seg til gravhaugen og opplevelsesverdien av haugen i området omkring, må man ta utgangspunkt i dagens situasjon og foreta en helhetlig vurdering basert på dette. I dag er gravhaugen inneklemt mellom våningshuset og låven og utgjør tunet på gården. Haugen er beskåret av vei på begge sider av tunet. I tillegg er det gjort omfattende inngrep og påfyllinger som sterkt har påvirket og endret gravhaugens form og opplevelsen av den i landskapet omkring. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor mye som er bevart og som er urørt i dag. Etter departementets vurdering er det stor usikkerhet knyttet til dette. Departementet legger derfor i sin vurdering avgjørende vekt på at en gravhaug som i dag fremstår som svært dårlig bevart og som ikke uten videre kan formidles til allmennheten slik den fremstår, ikke har høy bevaringsverdi i forhold til betydningen av det omsøkte tiltaket. Departementet anser det som svært lite sannsynlig at de vitenskapelige interessene som knytter seg til gravhaugen, vil kunne sikres på en forsvarlig måte uten at dette komme i sterk motsetning til eiers ønske om å disponere tunarealet på en hensiktsmessig måte. Den inneklemte plasseringen på privat grunn gjør det svært utfordrende å formidle gravhaugens plassering i landskapet og som tingsted.

Departementet viser til at det foreligger en svært streng praksis mht å gi dispensasjon som innebærer inngrep i gravhauger. Denne saken er imidlertid spesiell. Det har vært foretatt en rekke tiltak og inngrep som har endret gravhaugens karakter og bevaringsverdi over tid; at disse inngrepene eventuelt ikke har vært gjort kjent for kulturminnemyndigheten, kan ikke lastes dagens eiere. Departementet er enig i at det kan være grunn til å begrense omfanget av inngrep i truete kulturminner, slik at de gjenværende verdiene ikke reduseres ytterligere. Dette betinger imidlertid at de gjenværende vitenskapelige og opplevelsesmessige verdiene er av et slikt omfang at de kan forsvare at det omsøkte tiltaket vil redusere disse verdiene i betydelig grad. Departementet kan ikke se at dette er tilstrekkelig synliggjort i dette tilfellet.

Konklusjon

Under henvisning til det som er sagt over og det som ellers er opplyst i saken, finner Klima- og miljødepartementet at det foreligger grunnlag for å oppheve Riksantikvarens vedtak av 28.juni 2013 i medhold av kml § 8 første ledd om ikke å tillate tilbygg til våningshuset på Flikka, gbnr 79/12, i Flekkefjord kommune.

Som en konsekvens av departements konklusjon, må Riksantikvaren så raskt som mulig ta endelig stilling til om det skal foretas en arkeologisk undersøkelse av kulturminnet. Det følger av bestemmelsen i loven, utdypet i Rundskriv T-02/2007 Dekning av utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak, at slike eventuelle undersøkelser skal bekostes av staten.

Departementets fatter slikt nytt vedtak i saken:

1. Det gis tillatelse etter kml § 8, 1.ledd til gjennomføring av det omsøkte tiltaket som innebærer et tilbygg til våningshuset på Flikka, gbnr 79/12, i Flekkefjord kommune.
2. Riksantikvaren må så snart som mulig ta stilling til om det skal foretas en arkeologisk undersøkelse av kulturminnet og eventuelt sette vilkår for dette.

Klagen tas til følge.

På bakgrunn av at departementet har endret Riksantikvarens vedtak av 28.juni 2013 til gunst for klager, kan det kreves dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.

 

Med hilsen

                                                        

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Ronny Henriksen
seniorrådgiver

Kopi:
Vest-Agder fylkeskommune
Kulturhistorisk museum
Riksantikvaren