Klage på vedtak om tiltakshavers dekning av utgifter til arkeologisk gransking etter kulturminneloven §10 første ledd annet punktum. Høkneslia boligområde i Namsos kommune.

Departementet opprettholdt Riksantikvarens avslag på søknad om statlig dekning av kostnadene ved arkeologisk utgraving forut for utbygging i henhold til reguleringsplan. KLD er enig i at det ikke foreligger særlige grunner for at staten skal bære hele eller deler av kostnadene etter § 10. Utgravingskostnadene må regnes inn i utbyggingsprosjektets samlede kostnader på lik linje med andre miljøundersøkelser reguleringsplanen utløser. I denne saken var kostnadene ikke urimelig tyngende.

Vi viser til Deres klage av 12.08.13 og 04.10.13 på Riksantikvarens vedtak av 19.06.13. Vedtaket er fattet i medhold av kulturminneloven § 10 første ledd andre punktum og er avslag på tiltakshavers søknad om statlig dekning av kostnader ved arkeologisk utgraving forut for utbygging i henhold til reguleringsplan.

Klima - og miljødepartementet har gjennomgått og vurdert alle sider av saken og har etter en helhetsvurdering ikke funnet grunn til å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 19.06.13 om tiltakshavers dekningsplikt etter kulturminneloven § 10 for arkeologisk utgraving. Departementet er enig med Riksantikvaren i at det i denne saken ikke foreligger særlige grunner for at staten skal dekke kostnadene helt eller delvis, jf § 10 første ledd andre punktum.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn for saken

Ved godkjenningen av reguleringsplan for Høkneslia boligområde i Namsos, ble det i medhold av kulturminneloven § 8 fjerde ledd satt vilkår om arkeologisk utgraving av de berørte automatisk fredete kulturminnene i planområdet. Etter kulturminneloven § 10 er hovedregelen at tiltakshaver betaler kostnadene ved slik arkeologisk gransking.

Forut for igangsetting av tiltakene i planen fattet Riksantikvaren vedtak den 26.10.12 om at tiltakshaver, Høknes Eiendom AS skulle betale kr 922 500,- for utgravingen. Vedtaket var i samsvar med forslag til prosjektplan og budsjett av 12.09.12 fra NTNU Vitenskapsmuseet.

På vegne av Høknes Eiendom AS søkte advokatfirmaet Schjødt den 24.04.13 Riksantikvaren om statlig dekning av utgravingskostnadene. Etter Riksantikvarens avslag i brev av 03.04.13, klaget advokatfirmaet Schjødt på vedtaket den 12.08. og 04.10.2013. Riksantikvaren fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak og oversendte klagen til Klima- og miljødepartementet den 31.01.14. Klager har ikke hatt merknader til oversendelsen.

Klagers anførsler i brev av 12.08. og 04.10.13

Klager viser til Ot.prp. nr. 7 (1977-78) om lov om kulturminner, og finner her holdepunkt for at det kun i et mindretall av sakene skal kreves kostnadsdekning fra tiltakshaver. Der det kan kreves kostnadsdekning fra tiltakshaver, skal det bare unntaksvis kreves 100 % dekning.

Utgiftene til den arkeologiske utgravingen utgjør 9,4 % av utviklingskostnadene i første byggetrinn i planområdet. Det er urimelig at staten dekker alle utgravingskostnader der disse overstiger 10 % av utviklingskostnadene, mens det i tiltakshavers tilfelle ikke dekkes noe.

Det er spekulativt når Riksantikvaren ser hen til at byggeområdet har flere byggetrinn, og at arkeologikostnadene kan utlignes over alle de regulerte boligtomtene. Det er usikkert når resten av området blir bygget ut. Kostnadene til den arkeologiske granskingen er tyngende for utbygger, og kan bidra til å hindre utbyggers utvikling av området – på tross av kommunens ønske om utbygging.

Riksantikvarens oversendelsesbrev med merknader jf. brev av 31.01.14

Etter kulturminneloven § 10 er hovedregelen at tiltakshaver dekker utgiftene til arkeologisk gransking. Det er direktoratets praksis at arkeologikostnader innenfor 10 % av de samlede byggekostnadene ikke dekkes av staten, da dette er kostnader som det er rimelig at tiltakshaver regner inn i prosjektet. Der utgiftene overskrider 10 % av de totale byggekostnadene, er praksis at staten dekker det overskytende. I denne saken er arkeologikostnadene 9,4 % av byggetrinn 1 i det regulerte området.

Selv om det regulerte området er delt inn i flere byggetrinn, utgjør det samlet ett utbyggingsområde, som klager etter utbyggingsavtalen med kommunen dessuten har retten til å bygge ut.

Omtalen av § 10 i Ot.prp nr. 7 (1977-78) må sees i sammenheng med den etterfølgende diskusjon i Stortinget. Flertallet i Stortinget gikk til slutt inn for hovedregelen om at tiltakshaver skal dekke arkeologiutgiftene.

Selv om utbyggingen er ønsket av kommunen, og derfor vurderes som samfunnsnyttig, er det i seg selv ikke tilstrekkelig til å begrunne statlig dekning av arkeologiutgiftene.

Det er fortsatt Riksantikvarens vurdering at det ikke foreligger særlige grunner for at staten skal bære hele eller deler av kostnadene etter § 10.

Departementets merknader

Merknaden til § 10 i Ot.prp. nr. 7 (1977-78) om lov om kulturminner har begrenset rettskildeverdi, da flertallet i den etterfølgende komité- og stortingsbehandling uttrykte andre synspunkter. Stortingskomiteen slo fast at hovedprinsippet er at tiltakshaver betaler kostnadene. Der regelen kunne slå urimelig ut, var etter komiteens mening for bykommuner med betydelige automatisk fredete kulturminner i byggegrunnen, ved enkelte jord- og skogbrukstiltak og for den vanlige boligbygger på egen tomt. Senere forvaltningspraksis og rettspraksis har fulgt dette prinsippet.

Departementet har ingen merknader til Riksantikvarens praksis med hensyn til når utgravingskostnadene kan utløse statlig dekning etter § 10 første ledd annet punktum.

Departementet er enig med Riksantikvaren i at hele byggeområdet, dvs reguleringsplanområdet er rammen for beregningen av de samlede prosjektkostnadene. Utgravingskostnadene må regnes inn i utbyggingsprosjektets samlede kostnader på lik linje med andre miljøundersøkelser reguleringsplanen utløser. De utgravde kulturminnene ligger spredt over hele planområdet og kostnadene ved utgravingen gjelder for hele området. Arkeologikostnadenes forholdsmessighet til de øvrige utviklingskostnader beregnes da for hele området – og utlignes over alle tomtene, slik resten av byggekostnadene blir. Med en slik utligning blir arkeologikostnadene ganske marginale pr tomt. Departementet ser av sakens dokumenter at det aktuelle området presenteres som et svært attraktivt sentrumsnært boligområde, som er sterkt ønsket av Namsos kommune.  På bakgrunn av dette, ser departementet ikke at kostnader til arkeologisk utgraving i denne størrelsesorden kan fremstå som urimelig tyngende.

Konklusjon

Klima- og miljødepartementet har gjennomgått og vurdert alle sider av saken og har etter en helhetsvurdering ikke funnet grunn til å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 19.06.13 om tiltakshavers dekningsplikt etter kulturminneloven § 10 for arkeologisk utgraving. Departementet er enig med Riksantikvaren i at det i denne saken ikke foreligger særlige grunner for at staten skal dekke kostnadene helt eller delvis, jf § 10 første ledd andre punktum.

Departementet kan heller ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil eller lovanvendelsesfeil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr forvaltningslovens § 41.

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen                                                                      

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Susanne Colding
seniorrådgiver 

Kopi til:

Riksantikvaren

Postboks 8196 Dep

0034

OSLO