Meld. St. 7 (2014–2015)

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024

Til innholdsfortegnelse

2 En forutsigbar opptrapping av innsatsen

2.1 Ambisiøse mål

Regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning for å følge opp prioriteringene i langtidsplanen. Pengene skal særlig brukes på tiltak som bidrar til høy internasjonal kvalitet i forskning og høyere utdanning, og til mer forskning i næringslivet. Forslag om økte bevilgninger til oppfølging av langtidsplanen vil bli fremmet i de årlige statsbudsjettene.

Regjeringens mål er at forskning og utvikling skal utgjøre 3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 2030. Det vil kreve en offentlig innsats til forskning og utvikling på minst 1 prosent av BNP for å nå målet. Regjeringen vil øke forskningsbevilgningene utover BNP-veksten hvert år frem til enprosentmålet er nådd. Gitt dagens utsikter for fremtidig BNP-vekst, tar regjeringen sikte på at målet kan nås i perioden 2019–2020.

Noen grunnleggende forutsetninger må være til stede i et velfungerende system for forskning og høyere utdanning. Norge må ha de rette folkene med den riktige kompetansen. Vi må ha bygg og utstyr som egner seg for utdanning og forskning, og som gjør at vi kan hevde oss i den internasjonale konkurransen. Og vi må delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen. Disse forutsetningene er de viktigste innsatsfaktorene i politikken for forskning og høyere utdanning.

2.2 Flinke fagfolk

2.2.1 Riktig og nok kompetanse

Det vil alltid være behov for kvalifisert arbeidskraft. Høy kompetanse i norsk arbeidsliv gjør det mulig å produsere smartere og med høyere kvalitet. Vi trenger kvalifiserte fagfolk for å få gode og effektive offentlige tjenester. Flinke folk i næringslivet utvikler ikke bare nye produkter og løsninger, men gjør det også mulig å ta i bruk produkter og løsninger som utvikles i utlandet. Vi må både vite at vi har nok folk, at de er gode nok, og at de har riktig kunnskap og ferdigheter. Oppfølgingen av langtidsplanen innebærer derfor å vurdere fremtidige behov for kompetanse innenfor hver av de seks langsiktige prioriteringene. Det er nødvendig med en tett kobling mellom utdanningsinstitusjonene, forskningsinstituttene, næringslivet og det offentlige for å sikre nødvendig kapasitet, kvalitet og innretning på disse områdene.

2.2.2 God høyere utdanning

Hvem har ansvaret?

Utdanningsinstitusjonene har ansvar for kvaliteten på utdanningene. Innholdet skal være relevant og oppdatert, og studentene skal få et godt utbytte av det de lærer. Det er institusjonene selv som oppretter og legger ned studietilbud. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) har ansvar for tilsyn med utdanningene og institusjonenes systemer for kvalitetssikring. De ulike departementene har ansvar for kompetanse- og kunnskapsbehov innenfor sine ansvarsområder. Departementene tar sin del av ansvaret gjennom å synliggjøre behov for økt kapasitet i høyere utdanning innenfor sine områder i dialog med utdanningsmyndighetene. Analyser og kartlegginger av det fremtidige behovet for studieplasser gjennom fremskrivninger kan være retningsgivende. De er imidlertid mindre egnet til å fange opp behov som oppstår som følge av endringer underveis, som for eksempel rask utvikling innenfor IKT og andre teknologier.

Behov for kapasitet

For å si noe om hvor mange studenter og forskere vi trenger i fremtiden, kan vi ta utgangspunkt i analyser av fremtidige behov og strategiske mål. Med andre ord: Vi kan se på fremskrivninger for å få et bilde av samfunnets behov dersom vi følger samme utvikling som nå, men vi kan også si noe om hvilket nivå vi ønsker å være på ut fra politiske og strategiske mål. Statistisk sentralbyrå (SSB) foretar fremskrivninger av tilbud og etterspørsel. SSBs siste fremskrivning viser for eksempel at det frem mot 2030 blir stadig mindre etterspørsel etter personer som kun har fullført grunnskoleutdanning eller påbegynt videregående opplæring. Samtidig viser fremskrivninger at det blir et betydelig underskudd av personer med yrkesfaglig kompetanse fra videregående opplæring. Det vil særlig være behov for personer med helsefaglig utdanning, mens det ligger an til et overskudd av personer med økonomisk-administrativ, samfunnsvitenskapelig, juridisk og humanistisk utdanning. Det er også dokumentert et behov for flere personer med avansert IKT-utdanning.

Utdanningsinstitusjoner, arbeidslivet og offentlige myndigheter trenger gode møteplasser for å få en felles forståelse av de fremtidige kompetansebehovene og for å sikre relevante utdanninger som er nært knyttet til praksisen i offentlige tjenester og næringslivet. Kunnskapsdepartementet har derfor opprettet et prosjekt som skal utvikle et overordnet system for analyse, dialog og formidling av kompetansebehov i arbeidslivet. Et slikt system skal gi et bedre grunnlag for dimensjonering av utdanningene, altså hvor mange studenter det er behov for innenfor forskjellige fag. Dette systemet vil inngå i kunnskapsgrunnlaget frem mot neste langtidsplan.

Innholdet i utdanningene

Regjeringen vil stimulere til fremragende utdanningsmiljøer i Norge. Tilstandvurderingen av norsk høyere utdanning viser flere gode utviklingstrekk, men også at det er områder med behov for forbedring. Regjeringen mener at utdanning av høy kvalitet forankret i solide fagmiljøer er et gjennomgående mål for alle norske universiteter og høyskoler. Dette krever evne til prioriteringer og omstillingsvilje.

Sentre for fremragende forskning (SFF) har vist at god forskningsledelse bidrar til å utvikle fremragende forskningsmiljøer. Tilsvarende har ledelse trolig også mye å si for å dyrke frem fremragende utdanningsmiljøer. Generelt må gode miljøer i forskning og utdanning dyrkes frem sammen og kobles tettere med hverandre. Utvikling av klynger og samspill mellom utdanning, forskning og innovasjon er viktig for flere av prioriteringene i langtidsplanen, som for eksempel betydningen av marine og maritime klynger. Utdanningsinstitusjonene må også stimulere til økt tverrfaglighet og internasjonalt samarbeid. Dette er med på å øke relevansen av utdanningene og kan bidra til å gjøre fagmiljøene mer spennende for studentene når de skal velge studier.

Digitalisering og bruk av ny teknologi i høyere utdanning kan fremme kvalitet. Digitalisering gjør utdanningen mer relevant for behovene i arbeidslivet. Digitalisering åpner for at studentene kan jobbe mer aktivt med stoffet på flere måter. Det åpner for mer samarbeid med andre institusjoner og nærings- og arbeidsliv. Videre blir utdanningen mer fleksibel for den enkelte student som selv kan velge når han eller hun vil jobbe med studiene. Den raske utviklingen av åpne nettkurs de siste årene (også kalt MOOCs) er et eksempel.

2.2.3 De smarte hodene – behov for forskerkompetanse

Det er etterspørsel etter folk med forskerkompetanse i arbeidslivet, også utenfor de akademiske fagmiljøene. Det er særlig innenfor realfag og teknologi at det er behov for flere med denne kompetansen. Regjeringen vil derfor trappe opp antallet rekrutteringsstillinger med 500 nye stillinger innen 2018.

Vi trenger fagfolk med doktorgrad for å nå målene i langtidsplanen innenfor flere av prioriteringene. For eksempel vil rekrutteringsstillinger knyttet til nanoteknologi både danne grunnlag for å utvikle verdensledende fagmiljøer på feltet og skape næringsvirksomhet innenfor miljøvennlig energi. Det er behov for å styrke forskerrekrutteringen innenfor flere av prioriteringene i langtidsplanen. Antall personer som tar en doktorgrad er mer enn doblet på litt over ti år. Sammenlignet med andre nordiske land, er det en lavere andel av norske doktorander som velger teknologi, mens andelen som velger medisin er høy.

En undersøkelse gjennomført av konsulentbyrået DAMVAD for Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2014) viser at behovet for avansert IKT-kompetanse øker fremover. Behovet øker særlig i privat tjenestesektor, men også i offentlig sektor og industrien er behovet økende. Fremskrivningene viser at det fra 2015 vil være en underdekning av IKT-personell i Norge. Regjeringen vil derfor særlig styrke rekrutteringen på dette området.

Utenom FoU i næringslivet sto forskningsinstituttene i 2011 for nær halvparten av den norske forskningsinnsatsen innenfor matematikk og naturvitenskap og for to tredjedeler innenfor teknologifag. Instituttenes tematiske spesialisering og tette samarbeid med næringsliv, samfunnsliv og offentlig sektor gjør at de har en nøkkelrolle i å knytte forskning, utdanning og innovasjon sammen. Instituttene kan for eksempel tilby doktorgradskandidatene erfaring fra tverrfaglig og prosjektorientert forskning som er relevant for næringsliv og offentlig sektor. Regjeringen ønsker å benytte forskningsinstituttenes kompetanse til å styrke rekrutteringen, særlig til matematiske, naturvitenskaplige og teknologiske fag. Forskningsrådet vil få i oppdrag å utforme finansielle eller andre virkemidler som kan bidra til å styrke instituttenes rolle i dette arbeidet. Regjeringen vil vurdere å innføre en økonomisk stimuleringsordning for forskningsinstitutter som samarbeider med en institusjon om utdanning av doktorgradskandidater.

2.3 Det beste utstyret

Fremragende fagmiljøer skal ha tilgang til det beste utstyret. To eksempler på slikt utstyr er store DNA-sekvenseringsmaskiner som brukes til å lese gener for å gi sykdomsdiagnoser, og måle bøyer som flyter langs kysten og gir oss informasjon om værforhold og miljø.

Moderne utstyr er viktig for at Norge skal tiltrekke seg gode forskere og hevde seg i internasjonal konkurranse. Moderne utstyr av høy kvalitet er nødvendig for at næringslivet skal se seg tjent med å samarbeide med forskningsmiljøene. Det er også nødvendig for å utvikle verdensledende fagmiljøer. Ikke minst er gode laboratorier med oppdatert utstyr viktig for utdanningskvaliteten.

Forskningsrådets nasjonale forskningsinfrastrukturordning er et vellykket verktøy for å sikre at finansieringen av store forskningsinfrastrukturer går til strategisk viktige prosjekter av høy kvalitet. For å få innvilget en søknad om penger herfra må institusjonene gå sammen i nasjonale konsortier og legge frem planer for hvordan de skal samarbeide om laboratorier, datasamlinger eller lignende, hvordan arbeidsdelingen dem imellom skal være, og hvordan de skal gi tilgang til alle forskere som utstyret er aktuelt for. Disse kravene har bidratt til å strukturere det norske forskningslandskapet bedre. De styrker kvaliteten og effektiviteten og gjør det mulig å realisere prosjekter som ikke ville vært gjennomførbare for enkeltinstitusjoner alene. På bakgrunn av søknadene til den nasjonale infrastrukturordningen har Norges forskningsråd utarbeidet et norsk veikart for investeringer i forskningsinfrastruktur. Dette veikartet oppdateres annethvert år etter hver store utlysning.

Samtidig har veksten i investeringer i forskningsinfrastruktur i universitets- og høyskolesektoren og helseforetakene de siste tiårene vært langt lavere enn veksten i utgiftene til forskning. Dagens investeringsnivå er ikke tilstrekkelig til å dekke behovene. Regjeringen vil derfor øke bevilgningene til ordningen med 400 millioner kroner innen 2018. Regjeringen vil også øke bevilgningene til annet utstyr ved universiteter og høyskoler.

Den nasjonale infrastrukturordningen bidrar også til at Norge kan delta aktivt i det felleseuropeiske samarbeidet om forskningsinfrastruktur gjennom det europeiske strategiske forumet for forskningsinfrastruktur (ESFRI). Dette samarbeidet gir oss tilgang til utstyr og data i verdensklasse. Et eksempel er det nasjonale konsortiet som samarbeider om biobanker. Biobank Norway på det norske veikartet har fått innvilget penger til opprustning av, og samarbeid om, norske biobanker. Biobank Norway er den norske delen, eller noden, av det store europeiske biobanksamarbeidet, Biobanking and Biomolecular Research Infrastructure, på det europeiske veikartet for forskningsinfrastruktur. Investeringene nasjonalt utgjør med andre ord en inngangsbillett som gir norske forskere tilgang ikke bare til norske biobanker, men til alle biobankene i Europa.

2.4 De viktigste byggeprosjektene

For å kunne bidra til målene i langtidsplanen er det avgjørende at norske universiteter og høyskoler kan oppfylle sine kjerneoppgaver og tilpasse utdanning og forskning etter nye behov i samfunnet. Moderne og funksjonelle bygg med tidsriktig utstyr er vesentlig for å løse fremtidens sammensatte utfordringer og for verdiskaping i Norge. Gode bygg er også avgjørende for fremragende kvalitet både i forskningen og utdanningen. Høy kvalitet på bygg for undervisning og forskning er nødvendig for å trekke til seg de beste studentene og forskerne og for å være attraktive samarbeidspartnere for offentlig sektor og næringsliv.

Boks 2.1 Campus Ås

I 2014 ble Norges veterinærhøyskole i Oslo og Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås slått sammen. Den nye institusjonen, Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU) samles på Ås i 2019. Også Veterinærinstituttet flytter til Ås samme år. I tillegg er matforskningsinstituttet Nofima lokalisert på Ås. Forskningsinstituttene Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog og landskap vil bli slått sammen 1. juli 2015. Det nye instituttet skal ha hovedkontor på Ås. Regjeringen forventer at når disse institusjonene blir lokalisert på samme sted, vil det gro fram et solid kunnskapssentrum for bærekraftig utvikling, miljø og klimautfordringer, bedre folke- og dyrehelse og dyrevelferd, mattrygghet, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvaltning. Campus Ås vil legge et viktig grunnlag for å utvikle ny næringsvirksomhet innenfor bioøkonomien (se boks 7.1).

Behov for bygg

Det er et stort behov for investeringer i undervisnings- og forskningsbygg, og spesielt for statlige universiteter og høyskoler. Den viktigste grunnen er at det er behov for fornyelse. Utviklingen i samfunnet, ny teknologi og nye utfordringer fører til endringer i læringsformer og forskningsmetodikk som krever nye eller oppgraderte undervisningslokaler, laboratorier og vitenskapelig utstyr. Dessuten er det behov for mer plass til studenter og ansatte. Aktivitetsnivået ved institusjonene har samlet sett økt betydelig siden slutten av 1980-årene, og aktiviteten øker fremdeles. Høyere aktivitet betyr flere ansatte og studenter som må ha tak over hodet.

Investeringer i bygg vil alltid være en viktig del av politikken for forskning og høyere utdanning. Det tar lang tid å gjennomføre byggeprosjekter, gjerne ti år fra planleggingen starter til bygget står ferdig. I langtidsplanen prioriterer regjeringen særlig to byggeprosjekter som vurderes som de viktigste for å nå målene i planen. Disse prosjektene er bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo og oppgradering av Marinteknisk senter i Trondheim (Ocean Space Centre) for Marintek og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Prosjektene er på ulike stadier i planleggings- og prosjekteringsfasen, og regjeringen vil ta stilling til valg av konsept, styringsunderlag og kostnadsrammer når tilstrekkelig beslutningsgrunnlag foreligger. Konseptet for oppgradering av Marinteknisk senter er ennå ikke valgt. Se også omtale i 8.5.

Nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi

Et nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo vil legge til rette for tettere samarbeid mellom ulike fagmiljøer, og samarbeid med næringsliv og offentlig sektor. Samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus blir viktig for å sikre høy kvalitet og relevans i utdanning og forskning. Livsvitenskap er i seg selv et tverrfaglig felt og bygget vil legge til rette for mer samarbeid innenfor medisin, biologi, farmasi og odontologi støttet av fysikk, kjemi og matematiske fag. Investeringen vil være et viktig bidrag for at Norge skal kunne hevde seg blant de beste innenfor disse fagområdene.

Oppgradering av Marinteknisk senter (Ocean Space Centre)

Investering i oppgradering av Marinteknisk senter i Trondheim er en vesentlig satsing som skal legge til rett for at Norge fortsatt skal være blant verdens beste på maritim og marin forskning. Havromsteknologisk forskning og marin teknologi og kompetanse er sentralt for innovasjon og framtidig verdiskapning innenfor maritime næringer, olje- og gassvirksomhet og fiskeri- og oppdrettsvirksomhet.

2.5 God utnyttelse av Horisont 2020

Internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning har lange tradisjoner. Til alle tider har mennesker på søken etter kunnskap reist til andre land for å oppsøke læresteder eller læremestere, eller for å undersøke forhold i andre deler av verden. Det internasjonale programsamarbeidet som har utviklet seg i Europa med EUs rammeprogrammer for høyere utdanning, forskning og senere innovasjonssamarbeid, har blitt til verdens største i løpet av de siste ti årene.

Gjennom det europeiske samarbeidet er det skapt en internasjonal konkurransearena for forskning og innovasjon som preges av utstrakt samarbeid og arbeidsdeling mellom land, og der kvalitet og europeisk merverdi styrer hvem som får tildelt forskningsmidler. Norge har deltatt på denne konkurransearenaen som assosiert medlem i over 20 år. Det nye forsknings- og innovasjonsprogrammet, Horisont 2020, startet i 2014. Regjeringens strategi for samarbeidet med EU om forskning og innovasjon setter ambisiøse mål for norsk deltakelse i Horisont 2020. Regjeringen har en klar forventning om at norske fagmiljøer deltar aktivt i samarbeidet, og at de på noen områder er i front på den europeiske konkurransearenaen. Regjeringens mål er at norske fagmiljøer skal sikre seg 2 prosent av alle pengene som Horisont 2020 lyser ut. Da må omfanget på norsk aktivitet øke betraktelig. Derfor ønsker regjeringen å trappe opp tiltak og stimuleringsordninger som legger til rette for at norske fagmiljøer skal vinne fram i Horisont 2020. Regjeringen vil øke bevilgningene til slike stimuleringsordninger med 400 mill. kroner innen 2018.

Ulike sektorer trenger ulike stimuleringsordninger. For at forskningsinstituttene skal kunne delta mer, er det behov for økonomiske midler for å dekke kostnadene som gjenstår etter Europakommisjonens støtte. Instituttene spiller en viktig rolle i å mobilisere næringslivet til deltakelse. Tiltak som kan hjelpe instituttene med kostnadsdekning kan derfor også bidra til å øke deltakelsen fra næringslivet. Kostnadsdekning er ikke like viktig for universitets- og høyskolesektoren og helseforetakene. Her er det større behov for informasjon og støtte til posisjoneringsaktiviteter, og til å skrive søknader og etablere og drifte prosjekter. For næringslivet kan det virke som det største behovet er for støtte som kan mobilisere bedrifter til å delta, og bistå dem i å etablere prosjektene. Potensialet for å øke omfanget av deltakelsen er til stede i alle sektorer og innenfor de fleste fagmiljøer. Derfor vil regjeringen, med utgangspunkt i strategi for forsknings og innovasjonssamarbeid med EU og i samarbeid med Forskningsrådet, utvikle et sett av tiltak og ordninger som svarer på de ulike behovene til de forskjellige sektorene.

Regjeringen forventer også at norske fagmiljøer deltar i Erasmus + som er det nye utdanningsprogrammet i EU, som startet i 2014. Programmet vektlegger samarbeid både mellom læresteder og mellom læresteder og arbeidslivet.

Boks 2.2 Felleseuropeisk satsing på Alzheimers sykdom og andre nevrodegenerative sykdommer (JPND)

I dag lever mer enn 70 000 personer med en demenssykdom i Norge, og minst 300 000 er pårørende til noen med demens. Beregninger viser at antallet personer med demens vil bli fordoblet innen 2040. Demenslidelser angår hele samfunnet, men er fortsatt forbundet med manglende kompetanse og kunnskap.

Vi har for lite kunnskap om årsaker, sykdomsutvikling, behandlingsformer og organisering og tilrettelegging av tjenester til personer med demens. Norge deltar derfor aktivt i det europeiske fellesprogrammet for forskning på Alzheimers sykdom og andre nevrodegenerative sykdommer (JPND). Dette programmet er den største globale forskningssatsingen rettet mot å håndtere utfordringene knyttet til nevrodegenerative sykdommer. Norge bidrar med midler til denne satsingen gjennom Norges forskningsråd. Norske forskningsmiljøer deltar i flere av prosjektene. Universitetet i Oslo og Akershus Universitetssykehus deltar i et prosjekt som skal kartlegge genkombinasjoner som øker sannsynligheten for å få slike sykdommer. Et annet prosjekt, der Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse deltar, skal i en toårsperiode følge rundt 200 demenspasienter i flere europeiske land for å kartlegge sykdomsutvikling etter at pasientene har fått en diagnose, og hvilket behandlingstilbud de får.

Til toppen
Til dokumentets forside