NOU 1996: 11

Forslag til minerallov

Til innholdsfortegnelse

4 Mineralnæringen og lovgivning i andre land

4.1 Internasjonale trender

4.1.1 Gruveindustriens økonomiske betydning

Gruveindustrien er en av verdens mest betydelige industrier, og den økonomiske verdien av den er økende. Uttak av mineralske ressurser står for hele 5 % av verdiskapningen i verden 1 , og gruveindustrien sysselsetter 25 millioner mennesker på verdensbasis.

Industrien vil være viktigere for utviklingslandene enn for de utviklede industriland. Gruveindustrien vil ofte være et lands første viktige skritt på veien til industrialisering, og for en fjerdedel av verdens utviklingsland står derfor gruvedriften for mer enn 10 % av landenes BNP og ca. 40 % av deres eksportinntekter. For enkelte land er tallene imidlertid langt høyere. Gruvedriften i Namibia og Guinea utgjør f.eks. 25 % av landenes BNP og ca. 75 % av deres eksportinntekter. Eksport av gruveprodukter kan imidlertid også utgjøre store andeler av enkelte industrialiserte lands eksportinntekter. F.eks. utgjør gruveindustrien 10 % av Australias eksportinntekter 2 og hele 46 % av Sør-Afrikas eksportinntekter 3 .

4.1.2 En ønsket industri

Gruveindustri vil som nevnt ofte være den første industrialisering som skjer i et utviklingsland, og gjennom denne kan landet få tilgang til teknologi som landet senere kan nyte godt av. Industrien gir dessuten landet inntekter gjennom skattleggingen av gruveselskapene. Selskapene betaler royalties av de uttatte mineraler 4 og ofte både import og eksportavgifter. I tillegg betaler selskapets arbeidstakere inntektsskatt. Utover dette vil gruveindustrien ha tilleggseffekter som arbeidsplasser i f.eks. servicenæring knyttet til virksomheten.

På denne bakgrunn er det naturlig at konkurransen om å tiltrekke seg utenlandske gruveselskapers interesse er hard. Den politiske utviklingen har i de senere år vært med på å gjøre store landområder, som før var regnet som lite interessante for gruveindustrien, mer attraktive for investeringer. De østeuropeiske landene er nå åpne for prospektering. Særlig kan landene i det tidligere Sovjetunionen framvise et stort geologisk potensiale for de fleste interessante mineraler. Situasjonen har også andre steder i verden utviklet seg på en positiv måte for gruveindustrien når det gjelder undersøkelse av områder med geologisk potensiale. Dette gjelder både for Sørøst-Asia og Latin-Amerika.

Selv om større områder er blitt interessante for gruveindustrien, har ikke ressursene som gruveselskapene har kanalisert til prospektering økt vesentlig de siste årene. Anslagene ligger på ca. 1,7 milliarder dollar pr. år på verdensbasis. Investeringsnivåets stabilitet har ført til at konkurransen om utenlandsk kapital for undersøkelser av mineralske ressurser i de senere årene har blitt hardere. Gruveindustrien har i lengre tid pekt på de problemer som lovverket i en rekke land har skapt. Dette kan f.eks. være manglende rett til repatriering av kapital og profitt, statlige krav på eierandeler i gruveprosjekter og ikke minst for liten sikkerhet for at den som finner en forekomst er den som får lov til å utnytte den. Det har vist seg at siden 1985 har over 70 land foretatt endringer i sin minerallovgivning. Lovendringene har i en rekke tilfelle søkt å imøtekomme innvendingene fra mineralindustrien.

4.1.3 Betydningen av internasjonale avtaler

I dag finnes flere omfattende internasjonale avtaler som forplikter avtalelandene til å liberalisere sin lovgivning og fjerne diskriminerende regler. Avtalene inngås primært med sikte på å lette samhandelen mellom avtalelandene bl.a. ved å fjerne hindringer for bevegelse av kapital, personer og varer over landegrensene. Over tid kan de internasjonale avtalene bidra til et mer konformt regelverk blant landene som har interesser i mineralnæringen.

EU/EØS

Det finnes intet EU-regelverk som regulerer leting, undersøkelse og erverv av mineralske forekomster. Regulering av dette området er overlatt til nasjonal lovgivning. Enkelte bestemmelser i Romatraktaten og EØS-avtalen og disse avtalenes sekundærlovgivning har likevel betydning for mineralnæringen i de enkelte land som er omfattet av avtalene. Bl.a. har ikke-diskrimineringsprinsippet i Romatraktaten artikkel 6 (tidligere artikkel 7) og EØS-avtalen artikkel 4 betydning ved at de enkelte land ikke kan diskriminere andre EØS-lands borgere mht. retten til å lete, undersøke og igangsette drift på mineralske ressurser.

OECD

Gjennom samarbeidet innenfor Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og Utvikling (OECD) har samarbeidslandene bl.a. forpliktet seg til å liberalisere kapitalbevegelsene mellom medlemslandene. Et hovedprinsipp er at alle liberaliseringstiltak skal være ikke-diskriminerende og rette seg mot alle medlemsland, jf. artikkel 9 i kapitalkoden. For øvrig er det et prinsipp i OECD om at medlemslandene skal bestrebe seg på at liberaliseringstiltak også skal gjøres gjeldende for land utenfor OECD-området.

WTO (World Trade Organization)

WTO er en nyopprettet organisasjon, og vil bl.a. omfatte GATS-avtalen om handel med tjenester (General Agreement on Trade in Services) og TRIMs-avtalen om investeringstiltak i forbindelse med handel med varer.

GATS-avtalen har nedfelt to ikke-diskrimineringsprinsipper; bestevilkårsbehandling og nasjonal behandling. Bestevilkårsbehandling vil si at alle utlendinger skal behandles likt, men at utlendingene kan behandles forskjellig i forhold til de nasjonale. Nasjonal behandling vil si at alle utlendinger behandles likt med de nasjonale. GATS inneholder et generelt bestevilkårsbehandlingsprinsipp.

I TRIMS-avtalen er utgangspunktet nasjonal behandling, men det er mulige unntak fra dette. Avtalen innebærer at handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer må meldes.

4.1.4 Utviklingen av en strengere lovgivning i forhold til naturinngrep

Bildet med en lovgivning som utvikler seg i liberal retning for gruveindustrien, er ikke like entydig om en ser på utviklingen i de industrialiserte land. Ser man på de enkelte lands minerallovgivning isolert vil man imidlertid trolig se at utviklingen stort sett har gått i en positiv retning for næringen. Dersom en ser på lovgivningen knyttet til inngrep i naturen, blir bildet imidlertid et annet. Ut fra den globale samfunnsutvikling med økende miljøbevissthet, er det blitt utviklet en strengere lovgivning når det gjelder inngrep i naturen, f.eks. i form av gruvedrift. Krav kan rette seg både til utslipp i driftsfasen og til opprydding i nedleggingsfasen.

Det er også en økende forståelse for urbefolkningers rettigheter til land og vann i områder i den industrialiserte verden. I Australia har Høyesterett i den mye omtalte Mapo-dommen fra 1992, anerkjent urbefolkningenes rett til landområder som de har hatt og har spesiell tilknytning til. Forutsetningen for slik anerkjennelse er imidlertid at common law, som britene bragte med seg til Australia, ikke har utslettet urbefolkningens rettigheter.

Enkelte land har dessuten ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkningers rettigheter som forplikter myndighetene i disse landene til å ivareta urbefolkningenes rettigheter. Se nærmere om dette i kapittel 6.5.2.

Ovennevnte utvikling har ført til at gruveindustrien er blitt noe mer tilbakeholdne med å investere i større undersøkelsesprogrammer i den industrialiserte verden. Det er ikke lenger nok å få brakt på det rene om forekomsten er lønnsom, man har også usikkerheten mht. om driftstillatelse blir gitt og om vilkårene kan aksepteres ut fra kravet til økonomisk drift.

Den utviklingen man har hatt i industrilandene må forventes å forplante seg til flere av utviklingslandene, noe som over tid vil bety en harmonisering av mineralnæringens rammebetingelser. I den prosessen kan de internasjonale kredittinstitusjonene påvirke utviklingen, f.eks. Verdensbanken, med krav til bl.a. konsekvensutredninger med forslag til avbøtende tiltak for at prosjektfinansiering kan etableres. 5

4.1.5 Hvor letes det etter mineraler i dag?

Gruveindustrien har i de siste år brukt størstedelen av sine prosjektmidler i Sør-Amerika og Sørøst-Asia. Det er ventet at Russland vil trekke til seg større investeringer når forholdene der vil stabilisere seg, og når de endringer i lovverket som er påkrevet for at gruveindustrien har en rimelig sikkerhet for sitt engasjement, blir foretatt.

4.1.6 Mineraler de store gruveselskapene prospekterer på

Selv om industrimineralenes betydning har økt vesentlig de siste år, er det de tradisjonelle mutbare mineralene, sammen med bauxitt (råmaterialet i aluminium) og diamanter, som utgjør det viktigste driftsgrunnlaget for de store internasjonale gruveselskapene. Samtidig viser tall fra de største selskapene at en stadig større andel av prospekteringsmidlene brukes til å lete etter og utvikle forekomster av gull.

4.1.7 Investeringsfaktorer av særlig viktighet for gruveindustrien 6

Geologisk potensiale

De viktigste mineralske ressursene som f.eks. kobber, jern og bauxitt, forekommer som økonomisk drivbare forekomster i flere land. Ofte vil gruveindustrien ha en rekke interessante geografiske områder å velge mellom når det skal tas beslutninger om hvor det skal prospekteres.

Det viktigste for industrien vil alltid være; hvor finnes de rikeste forekomstene og dessuten, hvordan er rammebetingelsen for en investor. Geologisk potensiale vil således alltid være et avgjørende moment i den forstand at selv det mest industrivennlige land aldri vil kunne tiltrekke prospekteringsmidler dersom det geologiske sett er lite sannsynlig at det finnes forekomster av verdi i området. På den annen side vil ikke selv et meget stort geologisk potensiale kunne veie opp for en industrifiendtlig politikk.

Tilgjengelig informasjon om landets berggrunn

Tilgjengelig informasjon om landets berggrunn er en viktig faktor når et selskap avgjør om det skal prospekteres. Generell geologisk kartlegging krever betydelige grunnlagsinvesteringer. Kostnadene ved prospektering vil være vesentlig mindre dersom det finnes tilgjengelig informasjon om geologien i området. Denne informasjonen trenger ikke være objektrettet. Det som etterspørres er mer generell kartlegging av større områder. I mange land skjer generell berggrunns­kartlegging i offentlig regi.

Politisk stabilitet

Dersom et land peker seg ut som politisk ustabilt, vil risikoen for at man ikke kan hente ut gevinstene av prospekteringen være et moment som vil tillegges betydelig vekt, og føre til at selskapet ikke ønsker å ta risikoen med å investere i landet. Dersom selskapet likevel velger å investere i mer risikofylte områder, må avkastningen selskapet forventer å få være forholdsmessig større jo mer konfliktfylt området er.

Skattenivå

Gruveindustrien beskattes på flere måter. Det kan skje i form av inntektsskatt, skatt/avgift på forbruksmateriell og skatt/avgift på eksport. I tillegg kommer royalty eller deltakeravgift til vertslandet. Et lands totale skattenivå samt skattemodell og en rimelig grad av forutberegnelighet vil derfor være av vesentlig betydning når investeringsbeslutning skal tas.

En del land søker å øke sin attraktivitet ved å gi skattemessige fordeler til prospekterings- og gruveselskapene gjennom hele eller deler av undersøkelses- og driftsfasen. Noen land gir gruven opp til fem skattefrie år, mens andre gir rett til store avskrivninger over en kortere periode i gruvens tidlige fase.

Statlig støtte til undersøkelsesarbeider

I enkelte land gis det statlig tilskudd til undersøkelsesarbeider. Dette kan være en faktor som kan bringe forholdet mellom investering og risiko ned på et akseptabelt nivå. Prospekteringstilskudd kan komme både fra vertsland og hjemland. Japan bruker f.eks. ca. 50 mill. US dollar pr. år på tilskudd til japanske selskaper til global prospektering.

Stabilitet i minerallovgivningen

Det er viktig for et land å ha en historie som viser stabilitet mht. hovedprinsippene for minerallovgivningen. Det industrien frykter er brå endringer i lovgivning og andre rammebetingelser som kan svekke, eller endog rive vekk grunnlaget for den foretatte investering.

Sikkerhet for at finneren får erverve forekomsten

Det å få lokalisert en forekomst og deretter bringe den fram til mulig drift er ofte en lang, kostbar og risikofylt prosess. Forekomster som er drivverdige må således ikke bare kunne bære egne kostnader ved å bli utviklet fram til drift, men også kostnadene for alle de prospekteringer som er mislykket.

Det forhold at svært få forekomster som undersøkes kommer i drift pga. manglende drivverdighet, ligger innenfor industriens normale forretningsmessige risiko. Lete- og undersøkelseskostnadene vil på en eller annen måte gjenspeile seg i mineralprisene. Dersom lovgivningen eller mangel på lovgivning kan bety at forekomsten kan bli overlatt til noen andre i det øyeblikk det viser seg at forekomsten er drivverdig, er dette imidlertid en risiko som industrien vanskelig kan forholde seg til. Ingen industri vil i lengden kunne leve med å investere for sine konkurrenter. Det finnes likevel en rekke land hvor retten til å undersøke et område ikke nødvendigvis gir rett til å få erverve forekomsten. Dette regnes av mange som det største hinderet for noen større leteaktivitet av utenlandske selskaper i Russland.

Et system som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at leter får anledning til å drive den forekomsten han finner, har en negativ innvirkning på landets evne til å tiltrekke seg investeringer i leteaktivitet.

Sikkerhet for at forekomsten kan settes i drift

I mange land vil lovgivningen være slik at prospektør ikke kan få sikkerhet for at myndighetene vil tillate drift på forekomsten før etter at prospekteringsarbeidet er avsluttet.

Det kan være flere grunner til at det ikke blir gitt tillatelse til drift; planlovgivningen i landet kan være et hinder, området kan bli vernet etter naturvernlovgivningen eller det kan være så store miljøkonsekvenser knyttet til driften at det ikke er ønskelig fra myndighetenes side at drift settes i gang.

For industrien er det problematisk om lovgivningen ikke gir tilstrekkelig forutsigbarhet. Dersom industrien på et tidlig stadium kan få beskjed om at en gjennomføring av prosjektet neppe vil få de nødvendige tillatelser, vil dette kunne hindre unødvendig bruk av ressurser på undersøkelse av forekomsten.

Rett til overdragelse av mineralske rettigheter

Mange selskaper kan ha som hovedformål å finne fram til forekomster for deretter å finne en interessent som vil kunne utvikle forekomsten videre fram til drift. Dersom det ikke er lovmessig adgang for avhending av mineralske rettigheter, vil denne type selskaper være utelukket fra prospektering.

I andre tilfeller kan det være et gruveselskap som ønsker å overdra forekomsten selv om den er drivverdig. En lovmessig adgang til å overdra mineralske rettigheter vil således kunne påvirke investeringene i undersøkelsesfasen.

Statlig deltagerrett

Enkelte land har hatt regler om at staten skal eller kan sitte på en viss andel av eierandelene i et gruveforetak. Sverige hadde opp til ganske nylig regler om at staten kunne kreve å få delta i foretaket med opptil 50 %. Bergverksordningen for Svalbard har slike regler pr. i dag, dog kun med rett til deltagelse opp til 25 %.

Denne type lovgivning kan virke negativt på prospekteringsinteressen siden staten kan vente med å ta standpunkt til deltagelse inntil det viser seg at fore­komsten er drivverdig. Dette vil bli forsterket dersom staten utover en mer passiv kapitalinteresse også har rett til medbestemmelse ved drift og kommersiell utnyttelse av forekomsten.

4.2 Hovedpunkter i svensk minerallovgivning

4.2.1 Mineraler det kan letes etter – uten grunneiers tillatelse

I den nye mineralloven fra 1991 har Sverige utvidet antall mineraler som er unntatt grunneiers råderett. Noe forenklet kan man si at lovens prinsipp er at mineraler som krever industriell prosessering samt profesjonelle prospektører for å finne dem, skal tilhøre samfunnet. Det opprinnelige forslaget som ble fremmet gjennom regjeringens proposisjon inneholdt også bl.a. kalk og kvarts, men disse er utelatt i den vedtatte loven. Likevel ble antall mineraler som det kan letes etter uten grunneiers samtykke utvidet. Mineraler som i dag omfattes av minerallagen framgår av loven § 1:

  1. antimon, arsenik, beryllium, bly, cesium, guld, iridium, järn som förekommer i berggrunden, kobolt, koppar, krom, kvicksilver, lantan och lantanider, litium, mangan, molybden, nickel, niob, osmium, palladium, platina, rodium, rubidium, rutenium, silver, skandium, strontium, tantal, tenn, titan, torium, uran, vanadin, vismut, volfram, yttrium, zink och zirkonium,

  2. alunskiffer, andalusit, apatit, brucit, flusspat, grafit, kyanit, leror som är eldfasta eller klinkrande, magnesit, magnetkis, nefelinsyenit, sillimanit, stenkol, stensalt eller annat salt som förekommer på liknande sätt, svavelkis, tungspat och wollastonit,

  3. olja, gasformiga kolväten och diamant.

Sverige har etter den nye minerallagen ikke lenger fri skjerperett. Det er kun lov til å ta med seg mindre steiner med hjemmel i allemannsretten. Bare grunneier har mer omfattende rettigheter. Uttak av mineraler under dekke av undersøkelsestillatelse, men med sikte på salg, er forbudt.

4.2.2 Det svenske ervervssystemet

I den nye minerallagen har svenskene innført ett felles lovverk og ervervssystem for alle regalmineralene. Svenskenes ervervssystem bygger på følgende to trinn; undersökningstillstånd og bearbetningskoncession.

For å kunne lete etter mineraler som ikke tilhører grunneier skal man ha en undersökningstillstånd (undersøkelsestillatelse). Gjennom en slik tillatelse får prospektøren rettigheter ovenfor grunneier, og han får/kan få visse fordeler mht. retten til ressursen. Alle kan i utgangspunktet få slik tillatelse, og tillatelsen er ikke gjort avhengig av en diskresjonær prøving. Enkeltpersoner får dog i praksis ikke undersøkelsestillatelser for et større område enn 100 ha. Når det gjelder prospektering på diamanter og hydrokarboner, må man imidlertid godtgjøre at man har kompetanse til å utføre slik prospektering.

Undersøkelsestillatelsen gjelder i 3 år, men kan etter søknad forlenges for 3 år og for ytterligere inntil 4 år hvis det foreligger særlige grunner. Når tillatelsen er bortfalt, gjelder en karenstid på 3 år for ny tillatelse i samme område. Grunneier eller den som utleder sin rett fra han, kan selv foreta undersøkelser forutsatt at ingen har undersøkelsestillatelse eller bearbetningskoncession (bearbeidelseskonsesjon) i området.

Bergstaten er ikke pliktig til å gi bearbeidelseskonsesjon til den som har funnet og undersøkt forekomsten; det kan gis konsesjon til den som i utgangspunktet anses best egnet til å drive forekomsten. Det svenske ervervssystemet må på dette grunnlag kunne karakteriseres som et konsesjonssystem som bygger videre på konsesjonsprinsippet fra minerallagen av 1974, dog med endel modifikasjoner.

I forarbeidene til loven, Regj.prp. 1988/89: 92, er sikkerheten for at den som har undersøkelsestillatelse senere får bearbeidelseskonsesjon forklart slik:

«Den som har undersökningstillstånd har rett att på ansökan få bearbetningskoncession, om

  1. malmbevisning foretes,

  2. sökanden ensam eller i samverkan med andra har kompetens och resurser for bearbetning,

  3. fyndighetens belegenhet och art inte gör det olampligt att han får koncession samt,

  4. bestemmelsarna i NRL (naturresurslagen) inte hindrar att marken andvends för mineralutvinning.»

Disse reglene er nedfelt i minerallagen kapittel 4 § 2.

Ovennevnte betyr at om flere skulle søke om konsesjon på samme område, kan ikke bergmyndigheten forbigå den som har undersökningstillstånd om de nevnte kravene er oppfylt.

Hvis ingen andre har undersøkelsestillatelse på området det søkes bearbeidelseskonsesjon for, skal den som søker bevilges slik konsesjon dersom kravene i kapittel 4 § 2 nr. 1-4 er oppfylt. Det er med andre ord mulig å søke om bearbeidelseskonsesjon direkte. Søker flere for samme område, skal den som er best egnet få konsesjonen. Det skal spesielt tas hensyn til om noen av søkerne har utført undersøkelsesarbeider i området.

Konsesjon bevilges for 25 år dersom søker ikke ber om konsesjon for kortere tid. Søker har rett til forlengelse av konsesjonstiden med inntil 10 år forutsatt at hensiktsmessig bearbeiding pågår.

Det svenske systemet karakteriseres som et konsesjonssystem med sterke inmutningsrettslige innslag. Minerallagen gir ett førsteinntrykk av full sikkerhet for at innehaveren av undersökningstillstånd får bearbetningskoncession dersom funnet er drivverdig, innehaveren har kompetanse og økonomi til å drive forekomsten og natur og kulturinteressene ikke er imot. Dette skiller seg i liten grad fra den norske bergverksloven. Det diskresjonære elementet i loven er ikke mer uoversiktlig for industrien enn at den seriøse prospektør kan innrette seg slik at sikkerheten for prosjektet må kunne anses som relativt god.

Det har likevel vært en viss skepsis til minerallagen bl.a. fordi man har klagerett helt opp til politisk nivå ved tildeling av bearbetningskoncession. Selv om man skulle være rimelig sikker på å få tildelt bearbeidelseskonsesjon, kan man altså risikere å miste denne i en klageomgang.

Gjennom endring av minerallagen den 1. juli 1993, ble bestemmelsen om statens krononandel (Hälftenandel) tatt bort.

Ved endringen ble det innført bestemmelser om at en beskrivelse av miljøkonsekvensene i tråd med kapittel 5 i lov om «hushålling med naturressuser m.m.» (NRL), skal følge en søknad om bearbeidelseskonsesjon etter minerallagen. Samtidig ble det besluttet at om ett mineralprosjekt skal prøves etter flere lover knyttet til NRL, skal vurderingen av om prosjektet skal tillates avgjøres ved konsesjonsbehandlingen etter minerallagen.

Etter nevnte endringer i 1993, samt endringene 1. januar 1992 da kravet om at utlendinger skulle ha særskilt tillatelse for å få eie gruver samt prospektere etter mineralske ressurser i Sverige ble opphevet, fikk prospekteringsinnsatsen i Sverige en reell økning fra ca. SEK 100 mill. til SEK 175 mill. pr. år.

4.3 Hovedpunkter i finsk minerallovgivning

4.3.1 Innledning

Mineralsektoren i Finland har blitt utviklet forholdsvis sent og man har derfor et større antall nye gruver enn i de andre nordiske land. Utnyttelsen av forekomstene i Finland skjer i stor grad gjennom statlige selskaper. Det største selskapet med statlig aksjemajoritet er Outokumpu Oy (kobber, nikkel, sink, krom og kobolt). Den politiske innflytelsen over selskapet utøves gjennom et særskilt organ som er parlamentarisk sammensatt. Selskapet ledes imidlertid av et styre på samme måte som andre aksjeselskap.

Staten gir også støtte til prospektering. Støtten besluttes for hvert enkelt prosjekt og er hittil blitt gitt årlig. Eksempelvis fikk Outokumpu Oy for året 1985 5 mill. FIM av en total prospekteringskostnad på 35 mill. FIM.

Den organisatoriske oppbyggingen og tilstandsprøving i mineralspørsmål skiller seg i vesentlig grad fra den svenske og norske. Således prøves alle mutings- og utmålssøknader av Handels- og industridepartementet. Noe tilsvarende den svenske Bergsstaten og det norske Bergvesenet finnes ikke. Tilsynsspørsmål er også lagt til departementet. For å tilføre departementet synspunkter og sakkunnskap fra mineralbransjen, har man stiftet et rådgivende organ, gruvnemnden.

Departementets beslutninger kan påklages til forvaltningsdomstolen, som tilsvarer den svenske regeringsrätten.

Den någjeldende finske gruveloven ble vedtatt i 1965 (FGL). I tillegg til loven er det gitt utfyllende forskrifter.

4.3.2 Mutingsprinsippet

Den finske loven bygger på mutingsprinsippet. I gruveloven § 2 er det en positiv regulering av hvilke mineraler som er mutbare:

  1. litium, rubidium, caesium, beryllium, magnesium, strontium, radium, bor, aluminium, scandium, ytrium, sällsynta jordartsmetaller (lantanider), aktinium, torium, uran og øvrige aktinider, germanium tenn, bly, arsen, antimon, vismut, svovel, selen, tellur, kopper, sølv, gull, sink, kadmium, kvikksølv, gallium, indium, tallium, titan, zirkonium, hafnium, vanadin, niob, tantal, krom, molybden, wolfram, mangan, renium, jern, kobolt, nikkel samt platina og øvrige platinametaller;

  2. grafitt, diamant, korund, kvarts, bauxitt, olivin, kyanitt, andalusitt, sillimanitt, granat, wollastonitt, asbest, talk, pyrofyllitt, muskovitt, vermikulitt, kaolin, feltspat, nefelin, leusitt, skapolitt, apatitt, barytt, kalkspat, dolomitt, magnesitt, flusspat og kryolitt;

  3. edelsten; samt

  4. marmor og täljsten.

Av gruvemineralene kan jern, aluminium, kvarts og feltspat bare letes etter, mutes og utnyttes dersom de finnes i fast fjell.

4.3.3 Letearbeidet og forbeholdsanmeldelse

Enhver kan, på egen eller andres eiendom, utføre geologiske og geofysiske observasjoner samt andre målinger etter mineraler. I visse områder, for eksempel innenfor andres mutingsområde, utmål eller områder i nærheten av bebyggelse, får letearbeider ikke utføres uten tillatelse av departementet, eiere eller bruksrettshavere.

Mutingsberettigede kan gjennom anmeldelse forbeholde seg fortrinnsrett til å mute en eventuell malmgang innen et visst oppgitt område. En og samme anmeldelse kan omfatte et område på høyst 9 km2 . I praksis tillates imidlertid flere anmeldelser samtidig, og det er dermed mulig å forbeholde seg et større sammenhengende område. Forbeholdet gjelder i ­høyst ett år. Deretter gjelder forbud mot nytt forbehold i tre år.

Hensikten med instituttet er å gjøre det enkelt, raskt og billig å trygge et funn. Det viktigste er dog at man raskt og foreløpig kan undersøke store områder med raske metoder (flygeofysikk, geofysikk på jordoverflaten, geokjemisk prøvetaking osv.). Når man får de foreløpige resultatene, vet man hvor man bør mute og innlede mer omfattende undersøkelser.

4.3.4 Muting

Mutingssøknaden avgjøres av departementet. Søknaden må oppfylle visse formelle krav. Gjør den det, skal muteseddel utferdiges av departementet i den grad det ikke foreligger et mutingshinder. Mutingshindrene tilsvarer i stor grad de områder som er fredet for skjerping etter den norske bergverksloven. Søkerens kvalifikasjoner er uten betydning for avgjørelsen. Mutingsområdet får ikke overstige 1 km2 . Søker flere om muterett eller forbehold i samme område, har den som søkte først fortrinnsrett.

Muteren har rett til å utføre undersøkelsesarbeid for å kartlegge funnenes art og utbredelse. Han har rett til etter behov å anvende grunn utenfor området for bl.a. veier. Gruveloven har en egen hjemmel for dette. Systemet skiller seg fra det norske hvor muter ikke har rett til å bruke motorisert kjøretøy på annen manns utmark uten dennes samtykke. Undersøkelsesarbeidet og anvendelsen av området skal innskrenkes til foranstaltninger som er nødvendig for å oppnå formålet med undersøkelsen.

Mutingsrett kan overdras.

Muteren plikter å betale erstatning for skade eller ulemper som følger av virksomheten på eller utenfor mutingsområdet. På anmodning fra den erstatningsberettigede, er muteren forpliktet til å stille sikkerhet for slik erstatning.

Muteren skal hvert år betale mutingserstatning til grunneieren med ca. FIM 60 pr. ha. Han kan ikke foreta undersøkelsesarbeid før beløpet er betalt. Muteren skal hvert år betale mutingsavgift til staten med FIM 40 pr. ha.

Departementet vil angi en frist for å begjære utmål i muteseddelen, som ikke kan overstige fem år.

Muteretten tapes dersom mutetiden går ut uten at det er søkt om utmål. Retten kan også tapes på grunn av ulike forseelser, f.eks. unnlatelse av å betale erstatning til grunneieren eller mutingsavgift til departementet. Muteren kan når som helst frasi seg mutingsretten ved å melde dette til departementet. Omkring halvparten av mutingene frafalles før mutingstiden har gått ut. Muteren unngår derved unødige kostnader.

Muteren er forpliktet til å levere en redegjørelse for undersøkelsesarbeidet som er utført på mutingsområdet innen ett år etter at mutingsretten avstås eller går tapt. Departementet kan dispensere fra denne plikten. Nærmere bestemmelser finnes i FGL § 19. Ifølge denne skal redegjørelsen:

  1. angi arten av de utførte undersøkelsesarbeidene samt når og under hvem sin ledelse de er utført,

  2. redegjøre for utformingen av de bergarter som påtreffes ved dypborring, resultatet av analyser av disse samt de vesentlige resultater av anrikningsprøver og andre undersøkelser som foretas for utredningen av funnenes anvendelse,

  3. oppgi de viktigste grunnene til at muteren ikke søkte utmål.

Til redegjørelsen skal det medfølge kart. Disse skal vise de vesentlige resultatene av de geologiske, geofysiske og geokjemiske undersøkelsene som er fore­tatt på området, borhullets beliggenhet og retning samt de viktigste prøvetakingsstedene. Redegjørelsen er offentlig.

Borkjerner skal sendes det sentrale bor­kjernearkiv som Geologiska forskningscentralen (GFC) har opprettet. Borkjernene innleveres ikke bare etter mutingens opphør, men også i andre tilfeller når muteren finner det passende.

Om mutingsretten opphører, skal muteren innen to år fjerne innretninger som han har oppført. Innretningene tilfaller ellers grunneieren uten erstatning. Muteren skal også i hele mutingstiden foreta nødvendige sikkerhetsforanstaltninger.

4.3.5 Utmål

Dersom muteren viser at et mutbart mineral som finnes i mutingsområdet, er så rikelig og i en slik form at funnene sannsynligvis kan utnyttes, er han berettiget til å få utmål. Departementet avgjør om utmål skal gis. Som i mutingstilfellet kreves teoretisk sett ikke noen kvalifikasjoner av søkeren. Den dokumentasjon som kreves av funnet, forutsetter imidlertid såvel kvalifikasjoner som ressurser hos søkeren. Det er derfor sjelden at private personer søker utmål og praktisk utelukket at de gis utmål.

Ved forberedelse og behandling av gruvespørsmål av prinsipiell natur og betydelig rekkevidde, bistås departementet av gruvnemnden. Medlemmene i nemnden oppnevnes fra gruveindustrien, grunneierne og gruvearbeiderne. Den geologiske, bergtekniske og juridiske sakkunnskap skal være tilstrekkelig representert.

Utmål skal utgjøre et enhetlig område, og form og størrelse må være praktisk utformet. Utmålet kan omfatte områder som er nødvendige for å utnytte funnene, f.eks. områder for veier, transportanlegg og bygninger. Utmål kan ikke gjøres større en funnenes art og størrelse tilsier. Finnes det ikke områder i tilslutning til utmålet som kan benyttes til veier etc., kan et slikt område utenfor utmålet, anvises uten ekspropriasjon til et såkalt hjelpeområde, jf. gruveloven § 22.

4.3.6 Gruverett

Dersom vilkårene for å få utmål er til stede, utferdiger departementet utmålsseddel som dokumentasjon for den rett utmålet gir. Denne retten kalles gruverett.

Gruverettsinnehaveren får bearbeide og utnytte alle gruvemineraler innenfor utmålet og under visse forutsetninger også andre forekomster enn gruvemineraler. Gruverettsinnehaveren har også bruksrett til grunnen innenfor utmålet dog ikke til annet formål enn for gruvedrift og foredling av gruvemineraler eller for slik virksomhet som fremmer gruvedriften. Gruverett kan overdras. For hvert utmål skal innehaveren årlig sende inn utredning til departementet om og i hvilken grad gruvearbeidet utføres innenfor utmålet.

Dersom gruvearbeidet ikke er påbegynt innen ti år fra utmålet er gitt, skal departementet, etter å ha hørt gruverettsinnehaveren, gi rettighetshaveren pålegg om å starte gruvedriften innen to år. Dersom dette ikke skjer, kan gruveretten tapes. Departementet kan gi inntil fem års utsettelse med driftsstart av gangen. Det samme gjelder om gruvedriften startes innen ti år fra man har fått utmål men deretter blir innstilt i lengre tid enn fem år.

For skade, inngrep eller ulovligheter som oppstår som følge av at grunnen tas i bruk for utmål eller hjelpeområde, er utmålshaveren forpliktet til å betale erstatning. Om gruvedrift volder skade eller ulovligheter som ikke er tatt hensyn til ved utmålstildelingen, kan spørsmålet om erstatning bringes inn for de al­minnelige domstoler. For retten til å utnytte utmålsområdet og hjelpeområdet, skal innehaveren betale erstatning. Utmålshaveren skal hvert år betale grunneieren en utmålsavgift med FIM 120 pr. ha.

Om ikke annet blir avtalt, skal utmålshaveren også betale grunneieren en årlig avgift som beregnes ut fra mineralenes økonomiske verdi. Avgiften fastsettes av departementet etter anbefaling fra gruvnemnden.

Om utmålshaveren ikke betaler de ovennevnte avgifter og erstatninger, kan gruveretten gå tapt.

Utmålshaveren kan gi avkall på sin rett ved melding til departementet. Dersom utmålet avstås eller går tapt, faller utmålsområdet tilbake til grunneieren uten erstatning. Nødvendige sikkerhetsanordninger skal fortsatt opprettholdes. Øvrige anordninger skal fjernes. Dersom dette ikke skjer, tilfaller disse grunneieren to år etter at gruveretten opphørte. Gruverettsinnehaveren skal sikre området slik at det tilfredsstiller krav til alminnelige sikkerhet.

Fotnoter

1.

Tallet inkluderer ikke produksjon av olje og gass.

2.

Manmadou Barry, Economic significance of mining and mineral market trends, International conference on development, environment and mining. Washington D.C, June 1, 1994.

3.

Mines provide 10,4 % of the GNP in South Africa and 46 % of the export. Kilde: ILO, Geneve 1993.

4.

Royalties er relativt vanlig på verdensbasis. Basemetaller ligger på rundt 2 % i royalty, gull betales med opp til 5 % og diamanter kan betales med så mye som 10 % av verdien av de uttatte mineraler.

5.

Se: Thomas Wälde, Environmental Policies Towards Mining in Developing Countries, Journal of Energy and Natural Resources Law vol 10 nr. 4 1992.

6.

Se: Thomas Wälde, Investment policies and Investments promotion in the Mineral Industries, ICSID Review-Foreign Investment Law journal. Se og Development, Environment and mining, Post Conference summary, The International Conference on Development, Environment and Mining June 1 – 3 Washington 1994, Session 5 s. 14-16.

Til forsiden