NOU 1996: 11

Forslag til minerallov

Til innholdsfortegnelse

6 Forholdet til samenes rettsstilling

6.1 Innledning

Samiske organisasjoner har den siste tiden vært og er svært bekymret over den mineralletevirksomheten som drives i Finnmark, særlig i indre Finnmark. Det tas stadig ut mutinger i dette området. Sommeren 1994 pågikk det leting etter diamanter på Finnmarksvidda, noe som skapte store bekymringer blant samene.

Sametinget krever å få større innflytelse på bergverksvirksomheten. Det har bl.a. uttrykt ønske om å bli hørt før det gis tillatelse til leting, undersøkelse og drift i samiske områder. Det ønsker også muligheten til å si nei dersom en eventuell virksomhet kan skade samiske interesser.

Disse krav og ønsker har det vært vanskelig å forene med dagens bergverkslovgivning. De ansvarlige departementer, Landbruksdepartementet og Nærings- og energidepartementet, med underliggende etater, henholdsvis Jordsalgskontoret og Bergvesenet, har imidlertid kommet samene i møte så langt det har vært mulig innenfor gjeldende regelverk, jf. framstillingen i kapittel 3 om gjeldende rett.

Spørsmålet nå er hvordan man best kan forene samenes ønsker med en bærekraftig og ønskelig næringsvirksomhet i Nord-Norge samtidig som vi overholder de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom internasjonale avtaler og samarbeid.

I den siste tiden har to utvalg arbeidet med saks­områder som er aktuelle i forbindelse med dette spørs­målet: Minerallovutvalget og Samerettsutvalget. Minerallovgivningens utforming er imidlertid når det gjelder samenes rettslige stilling, i betydelig grad bundet av de konklusjonene som kommer ut av den politiske behandlingen av Samerettsutvalgets innstilling.

6.2 Samiske områder

Innledningsvis er det viktige å klarlegge i hvilke områder samene har interesser som bør tilsi en særskilt lovmessig regulering. Aktuelle områder i denne sammenheng, særlig med tanke på rettigheter som er knyttet til reindriften, er hele Finnmark fylke, store deler av Troms og Nordland fylker, samt deler av fylkene Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark, jf. bl.a. reindriftsloven § 2. Dersom det foreslås særskilte regler av hensyn til samiske interesser og rettigheter i den nye mineralloven, er det imidlertid ikke gitt at samene bør ha de samme rettighetene i alle disse områdene. Rettighetene kan differensieres etter hvor viktige områdene er for samene og opprettholdelse av deres kultur og samfunnsliv.

6.3 Landbruksdepartementets praksis

Det meste av grunnen i Finnmark forvaltes i dag etter lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark av 12. mars 1965 (jordsalgsloven) med tilhørende forskrifter og retningslinjer. Loven bygger på det syn at staten er eier av den umatrikulerte grunnen i Finnmark. Formelt er det imidlertid Statskog SF, med underordnede organer, jordsalgsstyret og Jordsalgskontoret, som nå er eier, etter at Landbruksdepartementets grunnboks­hjemmel høsten 1993 ble overført til statsforetaket.

Jordsalgsloven § 2 bestemmer at statens umatrikulerte grunn i Finnmark kan selges eller festes bort. I utfyllende forskrifter er det gitt bestemmelser om hvilke hensyn som skal tas ved forvaltning av grunnen, samt detaljerte regler om salg og bortfeste. Forskriften §§ 15 og 16 bestemmer at søknader om salg eller bortfeste skal sendes Jordsalgskontoret til behandling, som i sin tur skal sende saken på høring.

I 1994 ble forskriften endret slik at Sametinget nå er høringsinstans. Det heter i forskriften § 16 at Uttalelser skal innhentes fra: – Sametinget, når det gjelder tiltak som medfører eller kan komme til å medføre større inngrep i naturområder hvor samiske interesser er tungtveiende. Bestemmelsen er skjønnspreget, men Jordsalgskontoret har uttalt at de vil tolke be­stemmelsen slik at den omfatter hele Finnmark, i det man anser det betenkelig om praktiseringen av en saksbehandlingsregel skulle være med på å trekke opp en grense mellom samiske og ikke-samiske områder. Når det gjelder begrepene større inngrep og natur­områder, medfører disse etter Landbruksdepartementets oppfatning at arealdisponeringssaker av klart begrenset geografisk omfang som hovedregel, samt saker som gjelder bebygde områder, tettsteder og dyrkede jordbruksområder, faller utenfor høringsplikten. Utvalgsmedlem Jebens mener denne innskrenkningen ikke kan leses ut av forskriften.

Sametinget på sin side har gitt uttrykk for at forskriftsendringen kun anses å oppfylle et minimumsbehov inntil Samerettsutvalget har utredet rettighetsspørsmålene. Etter Sametingets oppfatning er ILO-konvensjon nr. 169 ikke oppfylt med endringen.

Jordsalgsorganenes forvaltning av den umatrikulerte grunnen i Finnmark har betydning både for de mutbare og de ikke-mutbare mineralforekomstene. På grunn av bvl.s ervervssystem for de mutbare mineralene, har tildeling av rettighetene knyttet til leting, undersøkelse og utnyttelse av de ikke-mutbare mineralene vært en mer sentral arbeidsoppgave for disse organer. Når det gjelder de ikke-mutbare mineralene, forvalter Jordsalgskontoret både grunnen og selve mineralet. De mutbare mineralene tilligger imidlertid staten, og bvl. forvaltes av Nærings- og energidepartementet. Jordsalgskontoret disponerer her derfor bare grunnen, samtidig som det forvalter de rettighetene Statskog SF har etter bvl.

For behandling av søknader om leterett og erverv av ikke-mutbare mineraler, har Jordsalgskontoret utarbeidet et system tilsvarende bvl.s, med tre typer rettigheter; letetillatelse (skjerping), håndgivelsesavtale (muting) og driftsavtale (utmål). Saksgangen avhenger imidlertid av om forekomsten er kjent eller ikke. Det er ikke nødvendig å gå igjennom alle trinnene. I tråd med forskriftsendringen, jf. foran, er praksis nå at det innhentes uttalelse fra Sametinget i en viss utstrekning allerede i forbindelse med letetillatelser på ikke-mutbare mineraler.

6.4 Bergvesenets praksis

Skjerperetten er en rettighet som følger direkte av loven. Det finnes derfor ingen oversikt over hvem som skjerper og hvor de gjør dette. Myndighetene har således ikke mulighet til å gi berørte personer eller organer varsel om at letevirksomhet er satt igang, eller nekte skjerping på andre områder enn de som direkte er unntatt i loven.

Når det gjelder mutingsretten, er dette en rettighet som tilstås særskilt ved forvaltningsvedtak. Det er imidlertid ingen skjønnsmessig prøving. Søker har krav på å få mutingsrett dersom han fyller vilkårene i bvl. Mutingsbrevet sendes søker rekommandert sammen med et følgeskriv som informerer om de plikter muter har ovenfor grunneier og bruker. I følgeskrivet framheves spesielt reindriftsnæringen som en viktig bruker i de områder hvor det drives tamreindrift. Det oppfordres til å ta kontakt med det aktuelle reinbeitedistrikt før lete- eller undersøkelsesarbeid settes igang. På bakgrunn av et uttrykt ønske fra Sametinget, har Bergvesenet siden sommeren 1994, sendt kopi av alle mutingsbrev som utstedes for Finnmark til Sametinget. I 1995 ble det oversendt 900 mutingsbrev av totalt 2323 omfattende hele landet.

Ved berammelse av utmålsforretninger og innkalling til søkeren, pålegges søker å varsle grunneier og bruker av grunnen. Det har vært vanlig at disse personene har møtt opp ved forretningen og fått informasjon om de rettigheter de har etter loven. Når utmålsbrevet er utstedt, sendes en kopi til Sametinget.

Bergvesenet gir også tillatelser til prøvevasking av alluvialt gull på statsgrunn. Tillatelsen gis for et år av gangen, og i de siste årene har det blitt gitt 20-30 tillatelser. Virksomheten har hittil vært en friluftsaktivitet for enkeltpersoner som med håndholdte redskaper og vaskepanne har prøvd lykken. Bergvesenet kan imidlertid også gi tillatelse til bruk av maskinelt utstyr i undersøkelsesarbeidet. Sametinget får kopi av alle tillatelser til prøvevasking. Det er ennå ikke gitt tillatelser til utvinning av gull.

6.5 FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, ILO-konvensjonen, Grl. § 110a, samt andre rettskilder

Samerettsutvalget har som mandat å utrede den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til, disponeringen (forvaltningen) og bruken av land og vann i områder med samisk befolkning. Det er en rekke ulikartede rettskilder som er gjenstand for utredning i denne sammenheng, bl.a. de som omtales nedenfor.

6.5.1 FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 27 har betydning i denne sammenheng. Det heter her at I de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. I Samerettsutvalgets innstilling i 1984, NOU 1984: 18, konkluderer utvalget på s. 343: Samene er utvilsomt en etnisk gruppe som går inn under kulturvernet i artikkel 27. De har derfor krav på støtte av den norske stat for sin kulturutøvelse. Samene er samtidig en etnisk gruppe som i betydelig grad har sitt kulturgrunnlag i tradisjonell bruk av naturressurser. De vil derfor med stor sannsynlighet kunne påberope seg at også deres tradisjonelle former for næringsutøvelse i en viss utstrekning er vernet av artikkel 27. Men det er neppe mulig i dag å si noe presist om hvor langt et slikt vern rekker.

Samerettsutvalget fastslår videre i NOU 1984: 18 s. 270 og 342, at artikkel 27 uten tvil hjemler positiv diskriminering. Artikkelen gir et særlig vern for minoritetene. En stat som har en etnisk minoritet oppfyller følgelig ikke sin forpliktelse etter artikkelen bare ved å sørge for likebehandling. Hvor langt man må gå i retning av positiv diskriminering ifølge artikkel 27, vil kunne variere fra stat til stat avhengig av de faktiske forhold. Minoriteten har imidlertid krav på å kunne dyrke sin kultur. I denne sammenheng er det usikkert hvilken forståelse av kulturbegrepet som skal legges til grunn. Den snevre som omfatter en lang rekke av ytringsformer, eller den videre som også omfatter de materielle forutsetninger for den ideelle (åndelige) kulturen. Dersom man legger den siste forståelsen til grunn, har det betydning for samenes rettigheter til land og vann.

Samerettsutvalget konkluderte i nevnte NOU med at kulturbegrepet i artikkel 27 også omfatter det materielle kulturgrunnlag. Denne rettsoppfatning fikk sin tilslutning fra Regjeringen og Stortinget ved behandlingen av sameloven (Ot.prp. nr. 33 (1986-87)), og ble senere lagt til grunn for innføringen av § 110a i Grunnloven i 1988. Hvor langt vernet rekker finner Samerettsutvalget imidlertid usikkert.

6.5.2 ILO-konvensjon nr. 169

ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkning og stammefolk i selvstendige stater, ble ratifisert av Norge 20. juni 1990. Det er en allmenn oppfatning at samene omfattes av konvensjonen, jf. definisjonen i konvensjonen artikkel 1. Det er imidlertid uklart i hvilken utstrekning samene tilstås nye rettigheter ved konvensjonen. Det er særlig artikkel 14 og 15 som er interessante i minerallovsammenheng. Artikkel 6 og 7 vil imidlertid også ha betydning.

Artikkel 14 fastslår at vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever («traditionally occupy»), skal anerkjennes. Når forholdene tilsier det, skal det treffes tiltak for å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder der de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet. Det heter videre i artikkel 15 at vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene. I de tilfeller der staten beholder eiendomsretten til mineraler, ressurser under jorden eller til andre ressurser som finnes i landområdet, skal myndighetene ikke sette igang eller tillate noen tiltak for utforsking og utnytting av slike ressurs­er i disse folks områder, før det er opprettet eller tatt i bruk rådføringsordninger med disse folk, for å fastslå om og i hvilken utstrekning deres interesse kan bli skadelidende.

ILO-konvensjonen er pr. 1. august 1996 tiltrådt av 10 stater. Disse er, foruten Norge, Danmark, Peru, Paraguay, Bolivia, Costa Rica, Mexico, Columbia, Guatemala og Honduras. Konvensjonen trådte i kraft 5. september 1991.

Finlands begrunnelse for ikke å tiltre konvensjonen framgår av den finske regjerings proposisjon til Riksdagen, 1990 rd. – RP nr. 306: Däremot skall Finland vid en eventuell anslutning till konventionen trygga samerna mer omfattande rättigheter än vår gällande lagstiftning gör beträffande de marker samerna traditionellt ägt och varit bosatta på samt bruket av naturressurserna på dessa marker. Därmed är det inte möjligt att ratificera konventionen i detta skede. Eftersom lagstiftningen i Finland inte kan anses motsvara bestämmelserna i konventionen, närmast beträffande de rättigheter som gäller samernas mark, föreslås att konventionen inte skall godkännas i dette skede.

Norge har derimot konkludert med at norsk lovgivning er i overensstemmelse med konvensjonen. Fra St.prp. nr. 102 (1989-90) som lå til grunn for ratifikasjonen kan referes fra Justisdepartementets, Landbruksdepartementets og Næringsdepartementets høringsuttalelser:

Justisdepartementet (s. 7): «...konvensjonen ikke kan anses for å stile krav om særrettigheter for urbefolkningene. Det er deres tradisjonelle bruk som skal vernes, og der hvor et tilstrekkelig vern kan oppnås uten særtiltak, er det ikke noe påbud i konvensjonen om likevel å innføre særretter». «Etter Justisdepartementets syn vil eventuelle uoverensstemmelser under enhver omstendighet være begrensede, og muligheten for slike gir – med den tolkning som er gjort rede for foran – ikke grunn til å kreve bestemte endringer av norske interne regler før en norsk ratifikasjon kan finne sted. Når det gjelder den famtidige utviklingen mer generelt av norsk rett på det aktuelle området, kan det blant annet i lys av Grunnloven § 110 a og Samerettsutvalgets mandat sies at spørsmålet nå gjelder en styrking av samiske rettigheter til naturressursene. (......) Statsmyndigheten har gitt såpass sterke og permanent forpliktende utsagn i denne retning at kravene i konvensjon nr. 169 neppe kan sies å medføre noen tilleggsbindinger av vesentlig betydning».

Landbruksdepartementet (s. 10-11): «Med den fleksible utforming som konvensjonen har fått når det gjeder formen for rettighetsanerkjennelse, finner de­partementet at norsk lov ikke er i strid med konvensjonens innhold og intensjoner».

Næringsdepartementet uttaler om gruvedrift i reinbeiteområder (s. 10): «Det er allerede innarbeidet praksis at fylket, kommunen, samt representanter for reindriftsnæringen gis anledning til å uttale seg i slike saker. Som følge av dette skulle det ikke være behov for noen endring i vår praksis på dette punkt for å oppfylle kravene i konvensjonen».

6.5.3 Grunnloven § 110a

Grunnlovsbestemmelsen ble innført i 1988, og lyder som følger: Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

Ved å innføre en grunnlovsbestemmelse med slikt innhold, er det gitt en bindende retningslinje for norske myndigheters fremtidige samepolitikk (Carsten Smith i Lov & Rett 1990 s. 518). Bestemmelsen innebærer en plikt for norske myndigheter til å legge forholdene til rette for at den samiske kultur kan bestå.

6.5.4 Annet

Av andre rettskilder som vil ha betydning for rettighetsspørsmålet, kan nevnes sameloven, nasjonal lovgivning i land med samisk befolkning eller andre minoritetsgrupper, sedvanerett, alders tids bruk og alminnelig folkerett.

6.6 Mineralloven og samenes rettigheter – spesielle forhold som tilsier egne regler?

Minerallovutvalget skal foreta en totalrevisjon av hele bergverkslovgivningen. I denne sammenheng må man også søke å gi regler som kan være egnet til å regulere den mulige interessekonflikt som knytter seg til bergverksvirksomhet i samiske områder. Nedenfor vil utvalget peke på enkelte problemstillinger i forhold til samene sett i forhold til forslaget om ny minerallov.

6.6.1 Positiv diskriminering

Både FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og Grl. § 110a hjemler positiv diskriminering av samene. Det behøver således ikke være tilstrekkelig for å oppfylle Norges forpliktelser etter folkeretten og Grunnloven at samene og de øvrige borgere behandles likt. Formålet med Grunnlovs- og konvensjonsbestemmelsen er å bevare den samiske kultur. For å oppnå dette kan man måtte iverksette særtiltak til fordel for samene.

6.6.2 Leterett

Den nye loven innebærer leterett både for de mutbare og de registrerbare mineralene. Det vil kun bli en registrering av de som har rett til å lete ved at det utstedes letetillatelse, og ingen forvaltningsmessig vurdering av tiltakshaver eller området det skal letes i, jf. utkastet § 2-1. Selv om leteretten etter lovforslaget er sterkt begrenset i forhold til dagens lovgivning ved at leteretten ikke kan medføre skade av betydning, kan det spørres om en slik ordning i tilstrekkelig grad ivaretar samiske interesser. Det er således et spørsmål om ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 15, jf. foran, vil kreve at det innføres en rådføringsordning med samene, samt en adgang for relevant myndighet til å nekte leterett dersom samiske interesser kan bli skadelidende.

6.6.3 Undersøkelsesrett

Undersøkelsestillatelse skal meddeles enhver som fyller lovens vilkår, jf. utkastet § 3-1. I likhet med problemstillingen ved leterett, kan det reises spørsmål om det må innføres en rådføringsordning i samiske områder før utstedelse av undersøkelsestillatelse, for å overholde forpliktelsene etter ILO-konvensjonen.

6.6.4 Drift

Før drift igangsettes må man ha driftskonsesjon. Tillatelse vil eventuelt bli gitt etter en omfattende høringsomgang. Alle berørte parter vil bli hørt, herunder samiske organer i de samiske områdene. Det er imidlertid ikke avklart om det er tilstrekkelig i forhold til Norges forpliktelser at det kun etableres en rådføringsordning i forbindelse med driftsspørsmålet eller om loven må ha sterkere virkemidler for å sikre at den samiske kultur opprettholdes, f.eks. vetorett for samis­ke interesser dersom disse blir skadelidende, eventuelt en lovbestemmelse om at andre hensyn i slike tilfeller må vike.

6.7 Grunnlag for særregler

Et flertall i utvalget er av den oppfatning at det ligger utenfor Minerallovutvalgets mandat, parallelt med Samerettsutvalget, å vurdere hvor langt Norges forpliktelser overfor samene går. Det ideelle hadde vært at Samerettsutvalget allerede hadde avgitt sin endelige innstilling slik at utvalget kunne støtte seg på dette når det gjelder spørsmålet om hva slags forpliktelser Norge har ovenfor samene som følge internasjonale avtaler og annet regelverk. Med den kjennskap utvalget har til Samerettsutvalgets arbeidsplan, vil imidlertid innstillingen mest sannsynlig bli avgitt etter at Minerallovutvalget har avgitt sin innstilling.

Utvalget har fra Nærings- og energidepartementet mottatt en kommentar avgitt i 1995 fra ILOs ekspertkomité, om Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169. Her heter det bl.a. at artikkel 15, om rådføringsordninger med samene og anerkjennelse av deres rett til å delta i bruk, styring og bevaring av (mineral)ressursene, gjelder uavhengig av hva slags rettigheter man mener samene har etter artikkel 14.

Uttalelsen står i motsetning til flertallets konklusjon i NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark s. 57, avgitt av Samerettsutvalgets rettsgruppe. Flertallsuttalelsen lyder som følger: Denne bestemmelsen må imidlertid forstås slik at det her siktes til ressurser i de landområder som urbefolkningene skal ha den sterkeste type rett til, jf. omtalen av art. 14 nr. 1 i avsnitt 2.4.5.4.2. Artikkel 15 bruker genetivsformen «deres» landområder. Det tales også om tilfelle der staten «beholder eiendomsretten» til undergrunnsressursene eller andre ressurser, øyensynlig i motsetning til hva som er det generelle rettighetsforhold. Som nevnt i avsnitt 2.4.5.4.2 vil art. 15 derfor neppe få praktisk betydning for samene.

Minerallovutvalget har for sin del funnet å burde legge uttalelsen fra ILOs ekspertkomité til grunn for sitt arbeid, uten å ta stilling til innholdet, ved utforming av et regelverk for de samiske områder, jf. nærmere kapittel 6.8.

Minerallovutvalgets flertall presiserer at den primære målsetting er at mineralloven blir gjort gjeldende på lik linje i hele landet. Man erkjenner imidlertid Norges forpliktelser iht. internasjonale avtaler, og vil på denne bakgrunn legge fram et utkast til supplerende forskrift for mineralvirksomhet i områder med tungtveiende samiske interesser. Regelverket foreslås av utvalgets flertall under forutsetning av at uttalelsen fra ILOs ekspertkomité om forståelsen av artikkel 15 blir lagt til grunn som norsk rettsoppfatning. Minerallovutvalget er klar over at det vil kunne bli nødvendig å revurdere forslaget etter at Samerettsutvalgets innstilling er avgitt og politisk behandlet av Storting og Regjering.

Når det gjelder synet til utvalgets mindretall (Jebens), vises til kapittel 6.8.

6.8 Forslag til regelverk

Utvalgets flertall foreslår inntatt en hjemmel i loven § 1-3 andre ledd, for departementet til ved forskrift å fastsette særlige regler for tildeling av rettigheter i områder med samisk befolkning. Forskriften skal gjelde som et supplement til de alminnelige reglene i mineralloven.

Ved å formulere regelen som en unntaksbestemmelse med utfyllende regler i forskrift, ønsker utvalget å understreke at ordningen er en særordning, som innføres av hensyn til samiske interesser og Norges forpliktelser i denne sammenheng. Det er ikke ønskelig at ordningen blir gjort gjeldende for resten av landet da dette vil innebære et brudd med den bergverkslovgivning Norge har hatt, samtidig som det i betydelig grad vil svekke næringens stilling i fht. hva som er tilfellet etter dagens regelverk. Flertallet er av den oppfatning at pbl., reindriftslov, kulturminnelov mm. samt de alminnelige reglene i forslaget til minerallov ivaretar samfunnets, bergverksnæringens og tredjemanns interesser på en balansert måte. Av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser kan det imidlertid bli ansett nødvendig med særregler av hensyn til samiske interesser.

Utvalget har foreslått å begrense forskriftens anvendelsesområde til Finnmark, selv om lovteksten gir hjemmel for et videre anvendelsesområde, jf. vedlagte utkast til forskrift. Bakgrunnen for denne begrensningen er at Finnmark skiller seg ut som et område med tungtveiende samiske interesser, samtidig som en forskrift med dette anvendelsesområdet i betydelig grad vil ivareta de samiske interesser generelt. Dersom andre områder skal omfattes av forskriften, nødvendiggjør dette en nærmere vurdering som bør foretas av myndighetene.

Utvalgets flertall mener at utstedelse av letetillatelse bør kunne skje uten forutgående rådføring med samiske organer. For det første vil leteaktivitet medføre minimale inngrep og støy. Det vises til de innskrenkninger i leteretten som foreslås i utkastet §§ 2-2 og 2-3 Ifølge disse bestemmelsene kan letearbeider bare foretas på overflaten, man kan ikke gjøre skade av betydning, leteretten hjemler heller ikke adgang til motorisert ferdsel. For det andre gjelder letetillatelsen for hele landet slik at det ikke er gitt at samene blir berørt overhodet.

Flertallet legger derimot til grunn, på bakgrunn av uttalelsen fra ILOs ekspertkomité, at utstedelse av undersøkelsestillatelse og registrering av utmål og avtale, vanskelig kan finne sted uten en høring av samiske organer. Det samme gjelde ved departementets behandling av ekspropriasjonstillatelse etter utkastet § 5-2.

Når man først åpner for en skjønnsmessig prøving av søknadene i områder med tungtveiende samiske interesser, har utvalgets flertall funnet det riktig at søknaden gjøres til gjenstand for høring av flere be­rørte parter, herunder Sametinget. Bergvesenet vil da få et bredt grunnlag for sine avgjørelser om eventuell tillatelse eller nekting, og det blir lettere å komme fram til en løsning som ivaretar interessene både til samene, næringen, samfunnet, grunneier og bruker. Utvalget framhever i denne sammenheng at det foreslås en adgang til å sette vilkår for tildeling av undersøkelsestillatelse eller registrert rettighet.

En bred høring må imidlertid ikke ta oppmerksomheten bort fra hovedformålet med særreglene. Det foreslås derfor presisert i forskriftsutkastet at man skal legge vekt på de samiske interesser.

Når det gjelder driftstillatelse, vil høring av samiske organer følge allerede av de alminnelige saksbehandlingsregler som vil bli gitt i medhold av mineralloven, jf. utkastet § 6-2 syvende ledd. Utvalget har derfor i forskriften bare funnet grunn til å framheve at de samiske interesser ved vurdering av om driftstillatelse kan gis, skal tillegges særskilt vekt.

Det prinsipielle standpunkt til utvalgets mindretall (Jebens) er at bestemmelser om særregler for samiske områder skal inngå i selve lovteksten, ikke bare som en forskrift som lett kan endres. Det følger derav at Jebens betrakter utvalgsflertallets forslag om en særlig forskrift bare gjeldende for Finnmark, som en fore­løpig begynnelse. Han forutsetter således at forskriften skal bli avløst av særskilte lovbestemmelser til vern for samiske interesser i lovs form, og gjeldende for alle samiske områder i Norge.

Når det gjelder det materielle innholdet, foreslår Jebens prinsipalt at det i samiske områder, jf. nedenfor om forskriften § 1, skal være nødvendig med særskilt tillatelse for å foreta leting etter mineraler. Denne myndighet foreslås i Finnmark lagt til Sametinget, og i øvrige områder til fylkesmannen med samtykke av Sametinget og vedkommende kommune. Det samme bør også gjelde for tillatelse til undersøkelse, registrering og driftstillatelse. All virksomhet for utnyttelse av mineraler bør være avhengig av tillatelse fra Sametinget og vedkommende kommune.

Subsidiært foreslår Jebens endringer i flertallets forskriftsutkast. Valg av forskrift isteden for lov når det gjelder særregler for samiske områder, godtas bare subsidiært og som en midlertidig ordning, inntil Samerettsutvalgets forslag til ordning av rettighetsforholdene i Finnmark foreligger og er endelig behandlet av statens myndigheter.

§ 1 foreslås å lyde således: Forskriften gjelder for hele Finnmark, Troms og Nordland fylker og dessuten de deler av Nord Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylker som i hht. reindriftsloven av 9. juni 1978 § 2 er definert som reinbeiteområder. Henvisningen til reindriftsloven, betyr ikke at det bare er reindriften som skal hensyntas som tungtveiende samisk interesse, men er valgt som en praktisk løsning, idet andre samiske interesser knyttet til naturressurser (spesielt jordbruk og fiske) antas å være overveiende lokalisert til stort sett de samme landsdeler hvor samisk reindrift foregår.

I § 4 foreslås ordene til Bergvesenet sløyfet. Dette har sammenheng med at denne avgjørelse bør foretas av et organ utenfor Bergvesenet. Isteden gjøres Bergvesenet til høringsinstans. I § 5 foreslås tilføyd: Avgjørelsen treffes av fylkesmannen, med samtykke av Sametinget og vedkommende kommune.

6.9 Konklusjon

Flertallet av utvalgets medlemmer er av den oppfatning at Minerallovutvalget ikke skal utrede de samme spørsmålene som Samerettsutvalget er satt til å utrede. Minerallovutvalget har derfor valgt å la en del problemstillinger ligge i påvente av Samerettsutvalgets innstilling og en politisk avklaring av denne. Utvalget har forholdt seg utelukkende til den refererte uttalelse fra ILOs ekspertkomité, jf. kapittel 6.7.

Under forutsetning av at nevnte uttalelse blir lagt til grunn av Samerettsutvalget og under den politiske behandlingen av Samerettsutvalgets innstilling, har utvalgets flertall foreslått en hjemmel i lovutkastet § 1-3 andre ledd, for i forskrift å innføre særlige regler for tildeling av undersøkelsestillatelse og driftstillatelse, registrering av utmål og avtale samt søknad om ekspropriasjonstillatelse etter utkastet § 5-2 i områder med samiske befolkning. Utvalget har også utarbeidet et forslag til forskrift for Finnmark. Minerallovutvalget er klar over at det kan bli nødvendig å revurdere forslaget til lovtekst og forskrift når Samerettsutvalgets innstilling er avgitt og politisk behandlet.

Utvalgets mindretall (Jebens), mener prinsipalt at særreglene for samiske områder skal inntas i lovteksten, subsidiært at forskriften får en annen utforming enn foreslått av flertallet.

Til forsiden