NOU 1996: 11

Forslag til minerallov

Til innholdsfortegnelse

8 Spesielle merknader

Kapittel 1 – Alminnelige bestemmelser

Til § 1-1 Lovens formål

Loven søker å legge til rette for at mineralressursene skal kunne utnyttes på en best mulig måte. Samfunnet har behov for mineraler, og regelverket legger derfor til rette for at mineralforekomstene i landet blir kartlagt slik at man får en oversikt over mulige forekomster og et godt grunnlag for å vurdere hvilke forekomster som bør og kan utnyttes, og eventuelt når. Med en god oversikt over utnyttbare forekomster, kan myndighetene vurdere de ulike hensyn for og imot utvinning opp mot hverandre; samfunnets behov for mineraler, bransjens interesse i å skape en levedyktig virksomhet, berørte grunneieres og rettighetshavers interesser i egen eiendom og ikke minst kommende generasjoners behov for at det også i framtiden finnes mineralressurser som kan utnyttes.

Det som skal stå i sentrum ved vurderinger som foretas med hjemmel i mineralloven er samfunnets interesse på kort og lang sikt. Et stikkord i denne sammenheng er bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling er definert som en utvikling som sikrer behovene til dagens befolkning uten å svekke mulighetene for fremtidige generasjoner til å få sine behov dekket, jf. St. meld. nr. 46 (1988-89) om miljø og utvikling med Innst. S. nr. 273 (1988-89). Begrepet er generelt, og er uttrykk for målsettingene i norsk ressurs- og miljøpolitikk om forsvarlig bruk av arealer og andre naturressurser balansert med samfunnsmessig forsvarlig utnytting i et langsiktig perspektiv. Utvalget har tatt hensyn til ovennevnte når man har utformet loven, og med utgangspunkt i lovens formålsbestemmelse, bør disse hensynene legges til grunn ved vurderinger som skal foretas med hjemmel i den.

Utvalgets flertall har hatt formålsbestemmelsen i det nye forslaget til vannressurslov som et utgangspunkt ved utforming av minerallovens formålsbestemmelse, jf. NOU 1994: 12.

I minerallovens formålsbestemmelse benyttes begrepet sikre en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk. Med dette menes at loven skal være et virkemiddel til fremme av en slik utvikling, men også et middel til å opprettholde en forvaltning og bruk av ressursene som er ønskelig. Begrepet forvaltning er brukt i vid betydning slik at det omfatter både utnytting og vern av mineralressursene.

Utvalgets mindretall (Fekjær, Jebens og Romsaas) foreslår at formålsbestemmelsen gis følgende ordlyd:

«Denne lov har til formål å sikre en forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene innenfor rammen av en bærekraftig utvikling».

Mindretallet mener at uttrykket «bærekraftig utvikling» bør innarbeides i selve lovteksten da dette vil gi en klar retningsangivelse ved fortolkning og praktisering av mineralloven. Selv om uttrykket ikke benyttes i Grunnloven § 110b første ledd andre punktum, synes denne intensjon å komme til uttrykk i bestemmelsen om at «Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten».

Uttrykket «bærekraftig utvikling<» finnes i dag i følgende lover:

  • Fiskeoppdrettsloven av 14. juni 1985 nr. 68 § 1

  • Kommuneloven av 25. september 1992 nr. 107 § 1

  • Gjennomføringsloven til EØS-avtalen av 27. november 1992 nr. 109, se avsnitt 9 i fortalen til EØS-avtalen

  • Genteknologiloven av 2. april 1993 nr. 38 §§ 1 og 10.

På denne bakgrunn er det mindretallets oppfatning at man vil være bedre i overensstemmelse med nyere lovgivning om uttrykket bærekraftig utvikling innarbeides i minerallovens formålsbestemmelse.

Til § 1-2 Lovens hovedprinsipper

Bestemmelsen er en ren oversiktsbestemmelse, og inneholder ingen materielle regler. Hensikten er å få fram at det finnes to parallelle ervervssystemer i loven, ett for de mutbare mineralene og ett for de registrerbare. For de mineralske byggeråstoffer finnes intet ervervssystem. Man er her avhengig av avtale med grunneier og eventuelle rettighetshavere.

Bestemmelsens første ledd skisserer de forskjellige rettighetstyper i ervervssystemet fram til driftsstadiet. For begge mineraltyper er det tre stadier; letestadiet, undersøkelsesstadiet og stadiet for erverv av forekomst.

I andre ledd skisseres de felles regler som gjelder på driftsstadiet for alle mineralkategorier; mutbare og registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Lovens hovedregel er at enhver drift på mineralske forekomster er betinget av at det meddeles drifts­konsesjon etter § 6-2. Det aktuelle unntak fra kravet om driftskonsesjon i forslaget til lov er § 6-3 om mindre uttak, jf. merknadene til denne bestemmelse. Prøveuttak, jf. § 3-7 er ikke drift, men en del av undersøkelsesstadiet, og anses derfor ikke som et unntak fra kravet om driftskonsesjon.

Til § 1-3 Geografisk virkeområde

Etter første ledd gjelder loven på norsk territorium, dvs. på fastlandet og alle øyer og skjær innenfor grensen av 4 nautiske mil. Loven gjelder ikke for Svalbard og Jan Mayen. Svalbard har en egen lovgivning om bergverk; Bergverksordningen for Svalbard av 1925. For Jan Mayen er bvl. gjort gjeldende for dette området ved forskrift. Dersom mineralloven skal gjelde for Jan Mayen, foreslås dette eventuelt gjort på samme måte, ved forskrift.

Mineralloven foreslås ikke å gjelde i indre norsk farvann, norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen. Det er her foretatt en avgrensing mot virkeområdet til lov 21. juni 1963 nr. 12, kontinentalsokkelloven. Kontinentalsokkelloven gjelder ikke den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett. Avgrensningen i mineralloven skal forstås slik at mineralloven vil gjelde for den del av sjøgrunnen som ikke er regulert av kontinentalsokkelloven, dvs. den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett, jf. nærmere om dette i kapittel 5.2.2.

Loven gjelder også for innsjøer og vassdrag. I denne forbindelse viser utvalget til NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann kapittel 24.4 (side 335 flg.) og utkast til vannressurslov § 32 om konsesjonsplikt for uttak av masse fra vassdrag. Dersom det er aktuelt med uttak av masse fra vassdrag, kan det bli nødvendig med konsesjon både etter vannressursloven og mineralloven.

Andre ledd er en hjemmel til å fastsette særskilte regler for områder med samisk befolkning. Reglene som fastsettes i forskrift kan avvike fra mineralloven, og innbefatte både saksbehandlingsregler og materielle regler. De øvrige regler i mineralloven vil imidlertid gjelde så langt de ikke kommer i konflikt med forskriften. Utvalget har ved å innta en slik hjemmel ikke tatt stilling til om særregler faktisk er nødvendig. Det vises i denne sammenheng til kapittel 6 i de al­minnelige merknader.

Andre ledd andre punktum inneholder en begrensning i hvilke særregler som kan fastsettes. Områder med samisk befolkning i første punktum omfatter i utgangspunktet alle områder der det bor eller lever samer. Imidlertid er det kun i enkelte av disse områder samene har interesser som kan medføre at særregler kan være nødvendig for bevaring av samisk kulturgrunnlag. Aktuelle områder i denne sammenheng, særlig med tanke på rettigheter som er knyttet til reindriften, kan være hele Finnmark fylke, store deler av Troms og Nordland fylker, samt deler av fylkene Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark, jf. bl.a. reindriftsloven § 2. Videre presiseres at bestemmelsen ikke er ment å gi samene en større rett til særregler enn det som allerede følger av Norges forpliktelser etter folkeretten og prinsippet i Grl. § 110a. Bestemmelsen innebærer bare at det gis en hjemmel slik at de plikter som måtte påligge Norge som følge av Grl. § 110a og folkerettslige regler, kan oppfylles. Folkerettslige regler som er aktuelle i denne sammenheng er FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkning og stammefolk i selvstendige stater.

Et flertall i utvalget er av den oppfatning at det ligger utenfor Minerallovutvalgets mandat, parallelt med Samerettsutvalget, å vurdere hvor langt Norges forpliktelser overfor samene går. Man erkjenner imidlertid Norges forpliktelser iht. internasjonale avtaler, og har på denne bakgrunn lagt fram et utkast til supplerende regelverk for mineralvirksomhet i områder med tungtveiende samiske interesser, jf. lovutkast og tilhørende forskrift. Regelverket foreslås av utvalgets flertall under forutsetning av at uttalelsen fra ILOs ekspertkomité om forståelsen av artikkel 15 i ILO-konvensjon nr. 169 blir lagt til grunn som norsk rettsoppfatning.

Det prinsipielle standpunkt til utvalgets mindretall (Jebens) er at bestemmelser om særregler for samiske områder skal inngå i selve lovteksten, ikke bare som en forskrift som lett kan endres.

Utvalgets flertall foreslår å begrense forskriftens anvendelsesområde til Finnmark. Det vises til kapittel 6.8 i de alminnelige merknader hvor det er redegjort nærmere for innholdet av den foreslåtte forskrift. I kapittel 6.8 har utvalgets mindretall (Jebens) redegjort for sine prinsipale og subsidiære standpunkter.

Til § 1-4 Lovens mineralkategorier

I første ledd defineres lovens tre mineralkategorier; mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Definisjonene er viktige da det gjelder forskjellige regler for de forskjellige mineralkategorier. Bakgrunnen for dette er statens eiendomsrett til de mutbare mineralene. Motsetningsvis tilhører de øvrige mineralene grunneier, jf. kapittel 5.2.1. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å liste opp alle mineralene som faller inn under hver kategori, men har isteden foretatt en generell avgrensing av hver enkelt kategori.

Nr. 1 er en definisjon av de mutbare mineralene. Definisjonen er tatt fra bvl. § 1 første ledd og andre ledd første punktum, og skal forstås på samme måte. Da begrepet mutbare mineraler har et klart avgrenset innhold og er godt innarbeidet i det norske språk, har utvalget ikke ønsket å endre dette selv om det i mineralloven ikke vil bli benyttet begreper som muter, begjære muting ol.

Nr. 2 definerer hva som skal anses som registrerbare mineraler. Begrepet avgrenses negativt og omfatter de mineraler som hverken er mutbare eller mineralske byggeråstoffer. Begrepet registrerbare mineraler viser til at mineralene er underlagt et registreringssystem. Viktige industrimineraler som hører inn under denne kategorien er kalk, kvarts, olivin og nefelin, men kategorien vil i tillegg omfatte en rekke andre mineraler av større eller mindre viktighet.

Selv om det ikke sies i lovteksten, skal vann ikke anses som et registrerbart mineral. Leting og utnytting av vann faller således utenfor loven. Det samme gjelder petroleum som er regulert i egen lov, jf. lov 4. mai 1973 nr. 21 om undersøkelser etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde.

Unntakene i nr. 1 om myr- og sjømalm og alluvialt gull og i nr. 3 om naturstein, innebærer at disse mineralene regnes som registrerbare mineraler. Naturstein er unntatt kategorien mineralske byggeråstoffer fordi interessenter i disse mineralene har et prospekteringsbehov og et behov for forutberegnelighet på lik linje med interessenter i industrimineraler. For øvrig er en rekke kvaliteter av naturstein mangelvare, noe som også begrunner at de underlegges samme ervervssystem som øvrige registrerbare mineraler. Med naturstein forstås også skifer.

Når det gjelder alluvialt gull, foreslår utvalget at forskrift 18. august 1987 nr. 687 om søking etter og utvinning av alluvialt gull på statsgrunn oppheves.

Byggeråstoffer som ved forskrift er definert som registrerbare, jf. bestemmelsens andre ledd, regnes også som registrerbare mineraler.

Nr. 3 definerer kategorien mineralske byggerå­stoffer. Bakgrunnen for opprettelse av denne mineralkategorien er at flere forhold knyttet til ressursforvaltning, lokalisering og drift taler for en særlig behandling av denne gruppen mineraler, jf. kapittel 5.5.2. I praksis vil mineralkategorien bestå av produkter som vanligvis betegnes som sand, grus, pukk ol. Bakgrunnen for at disse begrepene ikke er brukt i lovteksten, er at det mangler entydig definisjoner av begrepene.

Bruksområde refererer seg til kommersiell bruk. At eneste bruksområde er som byggeråstoff, innebærer f.eks. at kalkstein som brytes ut, ikke faller inn under kategorien mineralske byggeråstoffer. Dette gjelder selv om kalkstein i mange sammenhenger blir benyttet til fyllmasse i grunnen, og da blir betegnet som pukk. Nedknust kalkstein blir i andre sammenhenger benyttet som industrimineral, f.eks. når det benyttes som fyllstoffer i maling etter at det er nedmalt. Dette er avgjørende for at kalkstein i loven anses som registrerbart mineral.

Begrepet mineralske byggeråstoffer er videre avgrenset mot rike løsmasser som f.eks. gullholdig sand, ved at begrepet bare skal omfatte løsmasser som kun kan brukes nettopp som løsmasser. I praksis vil disse løsmasser kunne betegnes som masser hvis eneste bruksområde er som byggeråstoff.

Mineralske byggeråstoffer omfatter ikke bare løsavsetninger fra kvartærgeologisk periode, men også mineraler og bergarter i fast fjell, bl.a. for framstilling av pukk ved sprengning og knusing.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) understreker at det blir for snevert å definere sand og grusressursene som byggeråstoffer slik foreslått i § 1-4 nr. 3. For den nærmere begrunnelse vises til de alminnelige merknader kapittel 5.4.4.

Andre ledd er en hjemmel for departementet til å bestemme at visse mineralske byggeråstoffer likevel skal anses som registrerbare mineraler. Dette må gjøres ved forskrift som må sendes på høring til berørte interesser før den fastsettes. Utvalget forutsetter at det ved en eventuell fastsettelse av forskrift blir gitt overgangsregler som sikrer at grunneier i en periode kan registrere seg med best prioritet før utenforstående slipper til, jf. overgangsregler for mineralloven i § 13-1.

Det er et krav for at mineralske byggeråstoffer kan gjøres registrerbare at de er særlige verdifulle som følge av at de fyller visse tekniske spesifikasjoner. Det vises til at markedet kan kreve en spesiell kvalitet på det mineralske byggeråstoffet, noe som gjør at det blir en mangelvare og at behov for prospektering og forutberegnelighet kan melde seg. Utvalget forutsetter at Bergvesenet og eventuelt bransjen, gir melding til departementet dersom slike forhold inntrer, og at det på bakgrunn av slik melding eventuelt kan igangsettes forskriftsarbeid.

Kapittel 2 – Leting

Til § 2-1 Søknad om letetillatelse

Bestemmelsen gir regler om letetillatelse. Letetillatelse er nødvendig for å utføre letearbeider i samsvar med § 2-2.

Første ledd bestemmer at enhver kan søke om letetillatelse. Dette omfatter fysiske personer samt juridiske personer som f.eks. aksjeselskaper, ansvarlige selskaper og andre foretak.

Tillatelsen gjelder både for mutbare og registrerbare mineraler, men ikke mineralske byggeråstoffer. Leting etter sistnevnte mineralkategori må skje med grunnlag i avtale med grunneier eller bruker.

Letetillatelsen er først og fremst ment å fungere som legitimasjon ved letearbeider. Leteren vil ha et dokument som kan benyttes til å legitimere seg og sitt ærend overfor grunneiere og andre rettighetshavere. Disse kan utøve kontroll med leteaktiviteten ved å be leter fremvise gyldig letetillatelse. Leteren må ved siden av letetillatelsen kunne fremvise annen gyldig legitimasjon, og dersom letetillatelsen gjelder en juridisk person, må leter kunne legitimere tilknytning til den juridiske personen.

Utvalgets mindretall foreslår at kun borgere og foretak etablert i EØS-området skal kunne søke om letetillatelse, jf. begrunnelsen under kapittel 5.2.3.

Andre punktum gir departementet hjemmel for å gi forskrift om utforming av letetillatelsen. En eventuell forskrift kan f.eks. inneholde regler om bruk av organisasjonsnummer og personnummer og regler for hva som skal stå på baksiden av en letetillatelse, f.eks. gjengivelse av reglene i mineralloven kapittel 2. Utvalget anbefaler videre at det i letetillatelsen gjengis relevante bestemmelser i annen lovgivning som pbl., naturvernloven, motorferdselsloven, kulturminneloven og reindriftsloven. Det kan være aktuelt å fastsette at standard søknadsskjema skal brukes.

Andre ledd fastsetter at letetillatelsen gjelder i 3 år fra utstedelsesdatoen. Dersom leteren ønsker tillatelse for en ny, umiddelbart følgende treårsperiode, bør søknad om dette sendes i rimelig tid før utløpet av gjeldende tillatelse. Dette for å unngå at den gjeldende tillatelsen løper ut mens søknaden om ny tillatelse er til behandling.

Bergvesenet kan trekke tilbake en letetillatelse før utløpet av treårsperioden dersom innehaveren av letetillatelsen bryter bestemmelser i mineralloven eller pålegg gitt i medhold av loven, jf. § 12-1.

Tredje ledd bestemmer at Bergvesenet kan nekte å gi letetillatelse til den som har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven. Dette omfatter bl.a. forskrifter som er hjemlet i loven og vilkår gitt i medhold av mineralloven eller lovens forskrifter. Når det foreligger brudd på slike bestemmelser, må Bergvesenet foreta en vurdering av om søknaden bør avslås. Foreligger det klare brudd på sentrale bestemmelser, er det naturlig at søknaden avslås. Motsatt kan det være forsvarlig å gi letetillatelse i tilfeller der det kun foreligger ubetydelige brudd av mer formell karakter. Har regelverksbruddet skjedd lang tid tilbake, kan dette også tale for at letetillatelse gis på tross av bruddet. I vurderingen av om letetillatelse skal nektes er det naturlig å trekke en parallell til vurderingstemaet om letetillatelse skal trekkes tilbake, jf. § 12-1. Her heter det at tillatelsen kan trekkes tilbake dersom innehaveren i vesentlig grad bryter bestemmelsene i mineralloven eller pålegg gitt i medhold av loven, jf. merknad til denne bestemmelse.

For øvrig følger det av bestemmelsen at letetillatelse ikke skal gis dersom behandlingsgebyr ikke er betalt, jf. § 11-1. Det følger ellers av tredje ledd at letetillatelse skal gis i alle andre tilfeller, dvs. at søknaden ikke blir undergitt diskresjonær prøving. I den forskrift om Bergvesenet som forutsettes fastsatt etter § 9-1, anbefaler utvalget at det i samsvar med gjeldende rett tas inn en bestemmelse om at de ansatte i Bergvesenet uten samtykke fra departementet, ikke kan få rettigheter etter mineralloven, herunder letetillatelse.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener at hver enkelt søknad om letetillatelse skal undergis en individuell prøving, jf. kapittel 5.8.1.

Til § 2-2 Leteretten

Første ledd angir hvilke arbeider en innehaver av letetillatelse kan utføre uten samtykke fra grunneier og bruker. I letefasen kan det kun utføres arbeider i overflaten, noe som bl.a. innebærer at kjerneboringer ikke er tillatt. For å kunne komme til fast berggrunn, kan det imidlertid være nødvendig å fjerne noe masse. Likeledes kan det for å finne representativt fjell (friskt fjell) være behov for å komme noe ned i grunnen. Det må derfor anses akseptabelt med f.eks. mindre boringer noen desimetere ned i bakken, jf. nærmere beskrivelse under kapittel 5.6.2.

Det er kun nødvendige arbeider som er tillatt. Nødvendigheten knytter seg her til hensikten med letingen, som iht. loven er å påvise mutbare eller registrerbare mineraler. Mer omfattende arbeider for å kartlegge utstrekningen av en eventuell forekomst ligger ikke innenfor lovens letebegrep, men anses som undersøkelser som krever en undersøkelsestillatelse etter loven kapittel 3.

Arbeider som foretas for å samle mineraler uten tanke på etterfølgende analyser og eventuell kartlegging og utnyttelse av forekomst, er ikke å anse som nødvendige letearbeider, og er dermed ikke tillatt med hjemmel i letetillatelsen. Slik mineralsamling kan imidlertid i meget begrenset omfang være tillatt iht. sedvane. Selv om steiner er å anse som en del av grunneiers eiendom, skjer det rent faktisk i utstrakt grad at folk tar med seg steiner fra forskjellige steder. Dette gjelder både samlere som har et bevisst forhold til geologi, og personer som tar med steiner f.eks. fordi de har en fin form eller fine farger. Slik steinsamling må antas å ha forekommet til alle tider. Spørsmålet er om slike handlinger alltid må anses å innebære et inngrep i den private eiendomsrett. Ut fra sedvanemessige betraktninger synes det å være grunnlag for å anta at det er en viss adgang til å ta med små mengder av mindre verdifull stein uten grunneiers tillatelse eller statens samtykke for mutbare mineraler. Noen klar grense for hva som kan sies å være tillatt etter sedvane og allemannsretten og hva som kan rammes av straffeloven § 399, gir ikke foreliggende rettskildemateriale. En ytre grense må likevel antas å kunne settes ved tilfeller der det samles småstein i den hensikt å selge dem videre, selv om salgsverdien ikke er særlig betydelig. I slike tilfeller vil grunneier kunne tenkes å realisere deler av eiendommen på samme måte. Annerledes kan resultatet bli dersom den vesentligste delen av verdien er tilført ved bearbeiding av steinen, f.eks. til smykkesteiner.

Adgangen til å lete med hjemmel i letetillatelsen innebærer ikke frihet fra et eventuelt erstatningsansvar overfor grunneier og bruker. Dersom letarbeidene med hjemmel i letetillatelsen medfører skade eller ulempe, inntrer erstatningsplikt etter § 2-6. Som det fremgår ovenfor er imidlertid den aktivitet som leter kan utøve med hjemmel i loven svært begrenset. Normalt vil det derfor ikke oppstå skader eller ulemper ved denne type arbeider. Det følger også av loven at leteteretten etter første ledd andre punktum er innskrenket slik at arbeider som kan medføre skade av betydning for grunneier eller bruker, ikke er tillatt. Skal slikt arbeide utføres, må leteren innhente tillatelse fra den eller de berørte parter eller søke om undersøkelsestillatelse, jf. § 3-5, som setter grensen ved vesentlig skade. Er grunneier og bruker en og samme person, vil det naturlig nok være tilstrekkelig med tillatelse fra denne personen.

En underliggende forutsetning for utøvelsen av leteretten er at letarbeidene ikke må hindre grunneiers og brukers utnyttelse av eiendommen. Bestemmelsen om at det skal ytes erstatning for skade og ulempe er ikke å anse som uttrykk for at det foreligger noen rett for leter til å påføre slik skade og ulempe. Samtidig er det klart at grunneier og bruker ikke kan sette opp stengsler, drive aktiviteter ol. på eiendommen med den hensikt å hindre leteren i å utøve sin lovfestede leterett.

Grunneier kan selv med hjemmel i sin eierrådighet utføre letearbeider etter registrerbare mineraler på egen eiendom, jf. kapittel 5.11.7. Det er imidlertid ikke adgang for grunneieren til å fravike aktsomhetskravet i andre ledd, da dette er satt av hensyn til allmennheten og ikke med tanke på grunneier og bruker.

Samlet innebærer leteretten etter første ledd en viss innstramming i forhold til gjeldende skjerpeadgang for mutbare mineraler. I praksis kan imidlertid ikke forslaget antas å innebære store endringer siden den som ikke har bergrettigheter etter gjeldende bergverkslov sjelden utfører arbeid utover det som nå foreslås tillatt.

Andre ledd angir et aktsomhetskrav som kommer i tillegg til avgrensingen av leteretten etter første ledd. Mens første ledd hovedsakelig har grunneier og brukers interesser for øyet, ivaretar bestemmelsen i andre ledd primært allmennhetens interesser i å verne om naturen. Graden av varsomhet som pålegges leteren vil kunne variere etter hvor letearbeidene foregår. F.eks. vil en liten sprengning for å komme til friskt fjell kunne være skadelig i sårbare områder, mens andre steder vil det ikke være mulig å påvise at slik sprengning har funnet sted, og naturen vil dermed ikke være skjemmet. Selv om leteren ved avtale med grunneier og bruker vil kunne få tillatelse til å foreta inngrep som kan medføre skade av betydning på dennes eiendom, kan ikke disse gi tillatelse til å fravike aktsomhetskravet i andre ledd. Dette er også et krav grunneier og bruker selv må respektere.

Andre ledd andre punktum gir Bergvesenet adgang til å gi pålegg for å sikre at aktsomhetsplikten overholdes.

Tredje ledd fastslår at tvister om leteretten skal avgjøres av Bergvesenet. Når det imidlertid gjelder tvisteløsning i forbindelse med eventuelle erstatningsspørsmål som følge av letingen, reguleres dette av § 2-6 andre ledd, slik at tvisten avgjøres ved skjønn.

I tvister etter § 2-2 første ledd vil det ved siden av leteren være berørte grunneiere og brukere som har rettslig interesse, og som dermed kan fremme saken for Bergvesenet. I tvister etter andre ledd er det imidlertid hovedsakelig naturverninteresser som skal beskyttes, og her kan det tenkes at representative organer som har til formål å verne om slike interesser, kan ha adgang til å benytte tvisteløsningsmekanismen. Offentlige organer kan også ha rettslig interesse, f.eks. som representant for innbyggerne, for allmenne distriktsinteresser eller lokale særinteresser. I spørsmålet om et privat eller offentlig organ har rettslig interesse i tvister etter denne bestemmelse vises for øvrig til forståelsen av begrepet rettslig klageinteresse i forvaltningsloven § 28 og til Norsk Rettstidende 1980 s. 569 hvor Naturvernforbundet ble antatt å ha rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av vedtaket om Alta-utbyggingen.

Det er klageadgang for beslutninger Bergvesenet fatter med hjemmel i denne bestemmelse. Klagen behandles av Nærings- og energidepartementet, jf. forvaltningsloven § 28.

Til § 2-3 Leteområdet

Første ledd slår fast at letetillatelsen gjelder for hele landet. Området er nærmere avgrenset gjennom henvisningen til bestemmelsen om lovens virkeområde i § 1-3, og innebærer at letetillatelsen i prinsippet gjelder i hele Norge. Utvalgets mindretall (Jebens) mener leteområdet bør være snevrere avgrenset, f.eks. slik at letetillatelser kun skal gjelde én bestemt kommune, jf. kapittel 5.7.1.

Andre ledd innebærer en viktig avgrensning i forhold til første ledd. En rekke områder er således unntatt fra leting med mindre særlig tillatelse foreligger. Bestemmelsen er bygget på gjeldende rett, jf. bvl. § 3, men er endret på enkelte områder for å bringe den mer i overensstemmelse med den utvikling som har funnet sted. Avhengig av hvilket område som er unntatt fra leting, er det enten grunneier og bruker eller vedkommende myndighet som skal godkjenne eventuell leting i området. Samtykke skal bare gis fra den hvis interesse unntaket er ment å ivareta. I enkelte tilfeller kan det i tillegg til tillatelse fra vedkommende myndighet være aktuelt med tillatelse fra grunneier og bruker. Dette gjelder f.eks. når leter ønsker å utføre arbeider i et av forsvarets øvingsområder og leteområdet samtidig er del av innmark.

Bokstav a gjør unntak for leting i innmark. Ordlyden er endret i forhold til bvl. § 3, men bestemmelsen er ment å dekke gjeldende unntak for åker, eng, inngjerdet setervoll, hage etc. Bestemmelsen viser til definisjonen i friluftsloven av innmark. Dersom leteren ønsker å lete i innmark, kreves samtykke fra grunneier og bruker.

Bokstav b nevner industriområder mv. som i bvl. § 3 er nevnt i nr. 2. Massetak, brudd eller gruve i drift er særskilt nevnt for å unngå tvil om at slike anlegg er med i unntaket, og fordi slike industriområder ofte vil være særlig interessante for letere. Tillatelser til å lete i industriområder kan gis av grunneier og bruker.

Bokstav c som verner områder som ligger nær bebyggelse, er en videreføring av gjeldende bestemmelse i bvl. § 3 nr. 4. Tillatelse til leting nær bygning kan gis av eieren av bygningen. Det vil etter denne bestemmelsen ikke være nødvendig med samtykke fra grunneieren. I mange tilfeller vil imidlertid området rundt den aktuelle bygning være å anse som innmark, og i så fall er det nødvendig med tillatelse fra grunneier etter bokstav a også.

Bokstav d gjør unntak fra leting i park, idrettsplass, kirkegård ol. Unntaket er hentet fra bvl. § 3 nr. 1. Normalt vil det være myndigheter som skal godkjenne eventuell leting i slike områder, i praksis gjerne Park- og idrettsvesenet i en kommune eller Kirkevergen. Det kan imidlertid tenkes eiendommer der grunneier og bruker må godkjenne leting. Dette vil f.eks. gjelde private idrettsplasser.

Bokstav e unntar anlegg og innretninger for allmennyttige formål fra leting. Dette kan f.eks. gjelde privat og offentlig vei, jernbane, flyplass, kanal, vann- eller kloakkledning, kraftledning, kraftledningsmast, telefonkabel og -mast og olje- og gassledning. Bestemmelsen er utvidet i forhold til gjeldende bvl. § 3 nr. 3 ved at også private anlegg og innretninger er omfattet av unntaket. Dersom anlegget eller innretningen er offentlig, kan godkjenning til leting gis av vedkommende myndighet. For øvrig må tillatelse innhentes av grunneier og bruker.

Bokstav f som unntar militært område fra leting, er en videreføring av gjeldende bvl. § 3 nr. 5. Tillatelse til leting kan gis fra militære myndigheter.

Bokstav g er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen foreslås innført for å hindre aktiviter i nedlagte gruveområder, og da særlig i gruverommet. Nærmere begrunnelse for unntaket er gitt i kapittel 5.7.3. Vedkommende myndighet som kan gi tillatelse til leting, vil i dette tilfelle være Bergvesenet.

Bokstav h slår fast at det ikke kan letes i områder der dette er forbudt i henhold til lov eller i medhold av lov. Med dette menes forbud direkte i lov og forskrift, forbudsvedtak gitt med hjemmel i lov eller forskrift, samt forbud gitt i vilkår for tillatelser. Bestemmelsen er ny i forhold til bvl. Eksempler på aktuelle forbudsbestemmelser kan være fredningsvedtak etter naturvernloven og bestemmelser i kulturminneloven. Begrensningen i leteadgangen følger allerede av den aktuelle forbudsbestemmelsen, og referansen i mineralloven til annen lovgivning er kun tatt inn av informasjonshensyn.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å unnta områder fra leting utover de områder som er angitt i andre ledd. Slikt unntak kan f.eks. være aktuelt dersom belastningen på et enkelt område blir for stor. Vedtak om dette vil kunne ha karakter både av forskrift og enkeltvedtak. Det vil trolig kunne være praktisk å fatte vedtak av midlertidig karakter.

Til § 2-4 Forholdet til andre rettighetshavere

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom leter og undersøker. Det er naturlig at leteren som har kommet kortere i ervervssystemet, står tilbake for en undersøker når letearbeidene vil hindre undersøkerens arbeider. Normalt må det antas at leteaktiviteten er relativt begrenset slik at undersøker og leter kan foreta arbeider i nærheten av hverandre uten at dette vil medføre at undersøkeren blir hindret i sine arbeider. Dersom undersøkelsesarbeider har ledet over til drift, vil et absolutt leteforbud følge av § 2-3 andre ledd bokstav b.

Grunneier som utfører letearbeider uten å ha undersøkelsestillatelse i området, kan ikke med hjemmel i § 2-4 påberope seg fortrinnsrett overfor en leter.

Andre punktum slår fast at tvister mellom leteren og undersøkere som utfører undersøkelsesarbeider med hjemmel i mineralloven, skal avgjøres av Bergvesenet.

Til § 2-5 Sikringstiltak

Bestemmelsen gir regler om hvilke sikringstiltak leteren skal iverksette i forbindelse med letearbeider. Det må her presiseres at begrensningen i leteretten etter § 2-2 innebærer at leteaktiviteter normalt ikke vil medføre skade som krever sikring. Der grunneier og bruker tillater inngrep som kan medføre skade av betydning, kan imidlertid sikringsbestemmelsen være noe mer aktuell.

I motsetning til hva som er tilfelle for undersøkelsesarbeider og driftsfasen, kan hverken grunneier eller Bergvesenet pålegge leteren å stille sikkerhet for gjennomføring og vedlikehold av sikringstiltakene, jf. §§ 3-9 og 9-3.

Første ledd gjelder sikringstiltak som skal iverk­settes under letearbeidene, herunder ved midlertidige opphold i letingen, samt etter at arbeidene er avsluttet. Aktuelle tiltak kan være gjenfylling av hull, oppsetting av gjerder etc. Bestemmelsen er innholdsmessig langt på vei en videreføring av bvl. § 7. Den sikringsstandard leteren må forholde seg til er imidlertid noe endret ved at følgene av letingen ikke skal fremstå som farlige for mennesker og dyr. Etter gjeldende rett skal sikringen kun beskytte husdyr i tillegg til mennesker. Bruken av begrepet dyr i stedet for husdyr må anses å være mer i sammenheng med dagens syn, og er en bevisst endring i forhold til dagens regelverk. Forholdene på stedet må tas i betraktning ved vurdering av sikringstiltakene, og kravene til sikring for å hindre skader på dyr, må holdes innen rimelighetens grenser. Videre må det foretas en avveining da f.eks. oppsetting av gjerder for å forhindre at elg forulykker i noe som fortoner seg som en dyregrav, vil kunne medføre at enkelte fugler omkommer i gjerdet. Bestemmelsen uttrykker en ideell målsetting, og i denne forbindelse er utvalget klar over at det kan være vanskelig å sikre at ethvert smådyr unntas fra fare.

Leterens sikringsansvar etter § 2-5 gjelder selv om letetillatelsen har opphørt.

Andre ledd bestemmer at sikring som nevnt i første ledd, skal være av varig karakter når letearbeidene er avsluttet. Gode, varige løsninger vil her særlig kunne være gjenfylling av hull og åpninger. Oppsetting av gjerder er mer aktuelt for større åpninger som oppstår i en senere undersøkelsesfase.

Til § 2-6 Erstatningsplikt

Bestemmelsen viderefører prinsippet i bvl. § 6 om objektivt erstatningsansvar for leter, men presiserer at også ulempe for grunneier og bruker kan utløse erstatningsplikt. Det forhold at leteretten kun tillater begrensede inngrep, må antas å gjøre at letearbeider sjelden vil medføre erstatningsbetingende skade eller ulempe. Der grunneier og bruker tillater inngrep som kan medføre skade av betydning, kan imidlertid erstatningsbestemmelsen ha større aktualitet.

Første ledd første punktum etablerer et objektivt ansvar for de skader letearbeidene påfører grunn, bygninger og andre innretninger eller anlegg. Dette ansvaret gjelder både når leter holder seg innenfor leteretten etter § 2-2, og når leteren har foretatt arbeider som går lenger enn det som er tillatt etter bestemmelsen. Har grunneier og bruker samtykket i at leteren kan foreta inngrep som medfører skade, må arbeidet fortsatt anses å foregå innenfor rammene av leteretten. Leteren er dermed objektivt ansvarlig for arbeidet. Ansvaret gjelder uavhengig av om leter selv har utført arbeidene eller overlatt dette til medhjelpere.

Etter andre punktum er leter også ansvarlig for ulemper som påføres grunneier og bruker. Som ved erstatning for skade, er det kun økonomiske tap som betinger erstatning. At f.eks. en grunneier oppfatter leteaktiviteten som sjenerende, er ikke i seg selv erstatningsbetingende.

I tillegg til det lovfestede objektive erstatningsansvaret etter første ledd, gjelder det ulovfestede prinsippet i norsk rett om subjektivt ansvar. Slikt ansvar kan f.eks. bli aktuelt for følgeskader som ikke dekkes av det objektive ansvaret, og ved skader på mennesker og dyr. Vilkåret for at slikt ansvar skal inntre er at leteren eller noen han står ansvarlig for, har handlet uaktsomt.

Andre ledd gir regler for hvorledes et krav om objektiv erstatning etter første ledd skal behandles. I likhet med gjeldende bvl. § 6 skal slike tvister avgjøres ved skjønn, dvs. lennsmannsskjønn, jf. § 8-1. Skjønnet er tvangsgrunnlag etter tvflbl. § 4-1 b), jf. skjønnsloven § 41. Utgiftene til skjønnet bæres av leter da det er naturlig at grunneier ikke skal bære kostnader som følger av en rett som griper inn i grunneiers rettigheter. Ved overskjønn gjelder de vanlige regler for kostnader etter skjønnsloven § 54a, hvoretter utfallet av overskjønnet blir bestemmende for hvem som skal dekke omkostningene. Dersom retten finner at det var åpenbart urimelig at grunneieren begjærte overskjønn, kan han pålegges helt eller delvis å erstatte den andres omkostninger.

Kapittel 3 – Undersøkelse

Til § 3-1 Søknad om undersøkelsestillatelse

Bestemmelsen gir regler om undersøkelsestillatelser for mutbare og registrerbare mineraler. Undersøkelse av mineralske byggeråstoffer må skje på grunnlag av avtale med grunneier eller bruker.

Undersøkelsestillatelse gir innehaver rett til å fore­ta undersøkelser i samsvar med § 3-5. Undersøkelsestillatelse med best prioritet er videre vilkår for å få utmål, registrere avtale eller ekspropriere rett til fore­komst, samt for å iverksette drift, jf. §§ 4-1, 4-5, 5-2 og 6-2.

Første ledd viser til bestemmelsen i § 3-4 om standardiserte undersøkelsesområder. En undersøkelsestillatelse kan kun dekke ett standardisert område. Det kan imidlertid søkes samtidig om tillatelser for flere områder. Undersøkelsestillatelsen skal enten gjelde mutbare eller registrerbare mineraler, og søkeren må oppgi hvilken mineralkategori det søkes om. Det kan for ett undersøkelsesområde også søkes om to parallelle undersøkelsestillatelser, hhv. for registrerbare og mutbare mineraler.

Andre ledd presiserer at en innehaver av undersøkelsestillatelse ikke kan søke om flere tillatelser for samme mineralkategori i samme område. Med samme mineralkategori menes enten mutbare eller registrerbare mineraler. Bestemmelsen hindrer at en undersøker båndlegger et område eller en forekomst ved f.eks. å få en ny undersøkelsestillatelse rett før utløpet av den gjeldende tillatelsen, og på den måten omgå lovens alminnelige regel om 7 års varighet for undersøkelsestillatelser. Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 14 nr. 6.

§ 3-3 gir regler som hindrer tilsvarende båndleggelse ved at personer og selskaper som undersøkeren presumeres å ha nær forbindelse med, får undersøkelsestillatelser for samme mineralkategori i samme område.

Tredje ledd gjør unntak for retten til å få undersøkelsestillatelse for innehavere av utmål eller registrert rett, jf. § 4-5, når utmålet eller registreringsområdet ligger helt eller delvis i det aktuelle undersøkelsesområdet. Begrensningen gjelder kun undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler, når undersøkeren har utmål i området og undersøkelsestillatelse på registrerbare mineraler, når undersøkeren har registrert rett til registrerbar forekomst. Formålet med bestemmelsen er å hindre at rettighetshaveren blokkerer forekomsten ved å omgå den alminnelige bestemmelsen om at drift skal igangsettes innen 10 år. Slik omgåelse vil ellers kunne skje f.eks. ved at man 9 år etter at utmål er tildelt, og 1 år før drift senest må igangsettes, registrerer undersøkelsestillatelse på første prioritet og frafaller utmålet. Vedkommende kan så på ny søke utmål f.eks. etter 6 år og vil da ha en ny 10 års frist for å sette igang drift. Han har da til sammen fått forlenget fristen for å starte opp drift med 15 år.

Formålet med bestemmelsen er å hindre blokkering av forekomsten slik at denne blir stående ubenyttet. Bestemmelsen i tredje ledd får derfor ikke anvendelse når det er drift i utmålet eller registreringsområdet. Den alminnelige karantenebestemmelsen i § 3-2 andre ledd får imidlertid anvendelse.

Fjerde ledd bestemmer at Bergvesenet kan nekte å gi undersøkelsestillatelse til den som har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Dette omfatter bl.a. forskrifter som er hjemlet i loven, og vilkår gitt i medhold av mineralloven og lovens forskrifter. Når det foreligger brudd på slike bestemmelser, må Bergvesenet foreta en vurdering av om søknaden bør avslås. Foreligger det klare brudd på sentrale bestemmelser er det naturlig at søknaden avslås. Motsatt kan det være forsvarlig å gi undersøkelsestillatelse i tilfeller der det kun foreligger ubetydelige brudd av mer formell karakter. Har regelverksbruddet skjedd lang tid tilbake, kan dette også tale for at undersøkelsestillatelse gis på tross av bruddet. I vurderingen av om undersøkelsestillatelse skal nektes er det naturlig å trekke en parallell til vurderingstemaet om slik tillatelse skal trekkes tilbake, jf. § 12-1. Her heter det at tillatelsen kan trekkes tilbake dersom innehaveren i vesentlig grad bryter bestemmelsene i mineralloven eller pålegg gitt i medhold av loven, jf. merknad til denne bestemmelse.

For øvrig følger det av bestemmelsen at undersøkelsestillatelse skal nektes dersom behandlingsgebyr ikke er betalt, jf. § 11-1 eller søker ikke har letetillatelse. Det kan sendes samtidig søknad om letetillatelse og undersøkelsestillatelse. Det følger ellers av tredje ledd at undersøkelsestillatelse skal gis i alle andre tilfeller, dvs. at søknaden ikke blir undergitt diskresjonær prøving. I forskrift om Bergvesenet som forutsettes fastsatt etter § 9-1, anbefaler utvalget at det i samsvar med gjeldende rett tas inn en bestemmelse om at de ansatte i Bergvesenet ikke kan få rettigheter etter mineralloven, herunder undersøkelsestillatelse uten samtykke fra departementet.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) er ikke utbetinget enig i at undersøkelsestilllatelse skal gis dersom vilkårene i loven er oppfylt, se nærmere dissensen i kapittel 5.8.2.

Femte ledd gir departementet hjemmel for å gi forskrift om undersøkelsestillatelser, hva en søknad skal inneholde samt fastsette søknadsskjema. I en slik forskrift bør det stilles krav om at søker angir det eller de mineraler vedkommende tar sikte på å undersøke. Dette for at Bergvesenet skal kunne holdes informert om hvilken aktivitet som er aktuell, og slik at Bergvesenet settes i stand til å kontrollere om søkeren har angitt riktig mineralkategori i søknaden. For søkeren er dette meget viktig fordi ervervssystemet er forskjellig for de to mineralkategoriene. Opplysningene om aktuelle mineraler vil imidlertid ikke innebære en innskrenkning i undersøkerens adgang til å nyttiggjøre seg andre mineraler han måtte finne, så lenge disse hører til den mineralkategori undersøkelsestillatelsen gjelder. Forskriften kan videre inneholde krav om opplysninger om hvilke personer som er ansvarlige dersom letetillatelsen gjelder en juridisk person og tilknytningsforhold til personer og selskaper som nevnt i § 3-3. Det kan være hensiktsmessig i forskriften å påby bruk av standard søknadsskjema.

I likhet med letetillatelsen bør undersøkelsestillatelsen gjengi relevante lovbestemmelser i mineralloven og andre lover, jf. merknad til § 2-1.

Utvalgets mindretallet (Fekjær og Jebens), foreslår følgende tekst som tilføyelse i § 3-1:

«I søknaden skal det redegjøres for undersøkelsesmetoden og såvidt mulig omfang og lokalisering av de terrenginngrep som skal utføres i undersøkelsesområdet.

Når arbeidet krever tillatelse eller samtykke av kommunale, fylkeskommunale og statlige myndighetsorganer etter annet lovverk, kan Bergvesenet innenfor sitt myndighetsområde, enten vente med å avgjøre saken, eller ta forbehold om at arbeidet ikke settes igang før nødvendig tillatelse eller samtykke foreligger fra annen myndighet.

Gjenpart av undersøkelsestillatelsen sendes myndighetsorganer som nevnt i foregående ledd.»

Bakgrunnen for at mindretallet fremmer forslag om tilføyelse i § 3-1, samt § 3-8, er ønsket om en enda sterkere grad av forankring mellom de myndighetsorganer og lovverk som er relevante i de prosesser som leder fram til erverv. Mindretallet ønsker ytterligere mekanismer i loven som forhindrer uheldige utslag i enkelttilfeller som er til ulempe både for næringen og samfunnet. Mindretallet er imidlertid tilfreds med de mekanismer (samtykkemodellen) som hører til driftsstadiet ved tildeling av ekspropriasjonstillatelse og driftskonsesjon.

Mindretallet mener forslaget til samordningsbe­stemmelse gir anvisning på et smidig system. Hvis Bergvesenet i et konkret tilfelle/område ser at utstedelse av en undersøkelsestillatelse vil være kontroversielt i forhold til andre myndighetsorganer og annet lovverk, kan de vente med å utstede undersøkelsestillatelse til de nødvendige tillatelser og samtykke fra andre myndighetsorganer foreligger.

Til § 3-2 Karantene ved opphør av undersøkelsestillatelse

Første ledd bestemmer at den som har hatt en undersøkelsestillatelse med best prioritet ilegges en karantene på 3 år fra opphøret av tillatelsen, jf. § 3-15. I karantenetiden kan vedkommende ikke få ny undersøkelsestillatelse i samme mineralkategori og undersøkelsesområde. Bestemmelsen er ny i forhold til bvl.

Begrunnelsen for bestemmelsen er bl.a. ønsket om å forhindre at enkelte undersøkere blokkerer undersøkelse og utnyttelse av en forekomst. Siden det er undersøker med best prioritet som har enerett til undersøkelser, jf. § 3-13, er det ikke like attraktivt å ha og betale for undersøkelsestillatelser på lavere prioritet. Dersom det er tillatt å søke ny undersøkelsestillatelse umiddelbart etter at gjeldende tillatelse opphører, vil innehaveren av undersøkelsestillatelse med best prioritet, så lenge det ikke er registrert noen med lavere prioritet, kunne utsette ervervet av en eventuell forekomst til det måtte passe vedkommende. Han vil således omgå 7-årsfristen for å erverve rett til fore­komst og 10-årsfristen for å sette igang drift. Motivene for en slik forlenget undersøkelsesfase kan f. eks. være et ønske om å hindre konkurranse eller bergverks­virksomhet på egen eiendom.

En annen grunn til å innføre en karantenebestemmelse er erfaringer fra gjeldende lov med at enkelte omgår regelverket for å spare avgifter og gebyrer. Ved å unnlate å betale årsavgiften hvert år for så umiddel­bart å fornye tillatelsen, vil man slippe billigere enn de som lojalt betaler årsavgiften. Dette fordi man det første kalenderåret en tillatelse er utferdiget, ikke betaler årsavgift, men kun et mindre beløp i behandlingsgebyr for søknaden.

§ 3-3 lar karantenen også gjelde personer og selskaper som undersøkeren normalt antas å ha nær forbindelse med.

Karantenereglene gjelder kun de personer og selskaper som har en muting eller et utmål når loven trer i kraft, eller som får undersøkelsestillatelse, utmål eller registrert rett etter § 4-5 etter lovens ikrafttreden.

Andre ledd gir karantene også i forbindelse med opphør av utmål og registrert rett etter § 4-5, jf. § 4-9. På samme måte som ved opphør av undersøkelsestillatelser med best prioritet, vil karantenebestemmelsen hindre omgåelse av 10-årsfristen for å igangsette drift og muligheten for at en forekomst blokkeres av en person eller et selskap. Det skal ikke være anledning til å si opp utmål eller registrert rett etter § 4-5 for umiddelbart etter å erverve en ny undersøkelsestillatelse med ny 7-årsfrist for erverv av forekomst. Det vises for øvrig til hva som er sagt under første ledd og under § 3-1 tredje ledd. Karantenebestemmelsen vil i disse tilfellene også gjelde ved opphør av rettigheten selv om det har vært drift på forekomsten i motsetning til regelen i § 3-1 tredje ledd.

Til § 3-3 Konsolidering av personer og selskaper

For å hindre omgåelse av bestemmelsene i § 3-1 andre og tredje ledd og § 3-2, er det nødvendig at visse personer og selskaper likestilles med den som søker om undersøkelsestillatelse. Angivelse av personnummer eller organisasjonsnummer i søknad om undersøkelsestillatelse kan gjøre det lettere for Bergvesenet å foreta kontroll av tilknytningsforholdet ved behandlingen av slike søknader. Det er ingen tilsvarende bestemmelse etter gjeldende rett, utover en bestemmelse om at mutingsbrev ikke skal gis når noen som søkeren antas å opptre på vegne av har bergrettighet i det omsøkte området. Forslaget til ny konsolideringsbestemmelse er bygget på tilsvarende bestemmelser i lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet § 5.

De ulike alternativene under første ledd bokstav a – f gir regler om identifikasjon mellom personer og/eller selskaper uten hensyn til om det foreligger omgåelsesmotiver eller samarbeidsavtaler.

Etter bokstav a – c skal ektefelle, samboere, nære slektninger samt ektefelles nære slektninger likestilles med den som søker om undersøkelsestillatelse. Uttrykket ekteskapsliknende indikerer at samboerforholdet bør ha en viss stabilitet. Slektninger i rett opp- eller nedstigende linje er besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn etc. Søker vil videre identifiseres med f.eks. svigerbarn og svigerforeldre, samt stebarn, stemor og stefar, derimot ikke med tante, onkel eller søskenbarn.

Bokstav d gjelder selskap innen samme konsern. Her må konserndefinisjonen både i aksjeloven § 1-2 første og andre ledd og selskapsloven § 1-2 andre ledd legges til grunn. Mens bokstav d gjelder forholdet mellom ulike selskap med eiertilknytning, gjelder bokstav e og f forhold der personer har eiertilknytning til selskaper.

Andre ledd gir Bergvesenet myndighet til, i tvils­tilfeller, å avgjøre om personer og selskaper er omfattet av bokstav a – f.

Tredje ledd åpner for at Bergvesenet etter en konkret vurdering kan gjøre unntak fra reglene i første ledd. Forutsetningen for at dispensasjon kan gis er at søkeren selv har til hensikt å drive et aktivt undersøkelsesarbeid. Søker må sannsynliggjøre at vedkommende har en slik hensikt, mao. at det dreier seg om en reell søknad og ingen omgåelse av fristreglene. Når denne forutsetningen er til stede, vil hensynet bak konsolideringsbestemmelsen i første ledd – faren for båndleggelse av forekomsten – ikke lenger gjøre seg gjeldende.

Til § 3-4 Undersøkelsesområdets form og størrelse

Første ledd bestemmer at undersøkelsesområdene skal ha en standard form og størrelse. Undersøkelsesområdene registreres med koordinater fastsatt iht. UTM-systemet, som er en internasjonal kartreferansestandard. Den relevante kartserie har betegnelsen M 711. Bruken av dette systemet sikrer en enhetlig oppfatning av hvor grensene for et område går, noe som reduserer faren for rettighetskonflikter. Det vil ikke lenger være adgang til å knytte undersøkelsesområder til NGO-systemet, slik man kan etter bvl. § 9.

Formen på undersøkelsesområdene fremkommer ved å dele en kvadratkilometerrute i UTM-systemet, i fire nye kvadrater, som hver utgjør et undersøkelsesområde. Hvert av områdene får størrelsen 500 x 500 meter, og et flateinnhold på 250.000 m2 . Bakgrunnen for valget av denne størrelsen er det redegjort for i kapittel 5.7.2.

Bvl § 9 stiller ikke krav til ensartet mutingsområde bortsett fra at mutingsområdet skal ha form som en rettvinklet firkant, hvor den lengste siden ikke kan være lenger enn 1.200 m og arealet ikke overstige 300.000 m2 . Med disse begrensningene kan likevel et mutingsområde ha en form og størrelse som sterkt avviker fra et undersøkelsesområde. Det foreslås ingen endringer i mutinger som allerede er meddelt etter bvl. Mutingsområder etter gjeldende ordning beholder derfor sin form og størrelse frem til den aktuelle mutingen opphører, se for øvrig merknad til § 13-1 nr. 7.

Undersøkelsetillatelsen skal gis for et helt undersøkelsesområde uavhengig av om undersøkelsesarbeider i hele eller deler av området vil kunne komme i strid med reglene i § 2-3. Tillatelsen gir ikke utvidede rettigheter mht. hvilke inngrep som lovlig kan foretas eller hvor disse inngrepene kan utføres. Prinsippet er en videreføring av systemet i bvl., jf. kapittel 5.7.3.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener at undersøkelsestillatelser ikke skal kunne gis i områder hvor dette faktisk vil være ulovlig, jf. begrunnelse i kapittel 5.7.3.

Andre ledd viderefører bestemmelsen i bvl. § 9 andre ledd om at grensene mot dypet skal være loddrette, men sier ikke noe om dybden på området. I samsvar med vanlige tingsrettslige prinsipper strekker eiendomsretten seg nedad så langt rettighetshaveren kan ha økonomisk interesse i grunnen. Tilsvarende må gjelde for undersøkelsesområdet, dvs. at f.eks. prøveboring må kunne foretas i dypet så lenge motivet reelt er å undersøke grunnen for eventuelt senere å utvinne en forekomst.

Tredje ledd åpner for at departementet kan gi be­stemmelser om merking mv. av undersøkelsesområdet. I bvl. § 19 tredje ledd er det en tilsvarende bestemmelse. Her slås det dessuten fast at Bergvesenet kan pålegge undersøkeren (muteren) å foreta merking av området for vedkommendes egen regning. Det synes hensiktsmessig å videreføre denne bestemmelsen i forskrift.

Til § 3-5 Undersøkelsesretten

Første ledd angir hvilke arbeider en innehaver av undersøkelsestillatelse kan utføre uten samtykke fra grunneier og bruker. Det er kun nødvendige arbeider som er tillatt. Nødvendigheten knytter seg her til hensikten med undersøkelsene, som iht. loven er å kunne fremskaffe grunnlag for å vurdere om det er en drivverdig forekomst i undersøkelsesområdet av enten mutbare eller registrerbare mineraler. Hvilken av de to mineralkategoriene det kan undersøkes etter, er avhengig av om undersøkelsestillatelsen gjelder mutbare eller registrerbare mineraler, jf. § 3-1 første ledd. Dersom undersøkeren har tillatelser i området for begge mineralkategorier, kan han naturlig nok foreta undersøkelser etter mineraler i begge kategorier. Undersøkelsesretten vil for øvrig normalt forutsette at undersøkelsestillatelsen har best prioritet, se § 3-13, jf. § 3-12.

Undersøkelsestillatelsen omfatter ikke i noe tilfelle mineralske byggeråstoffer. Undersøkelser etter slike mineraler må basere seg på avtale med grunneier og eventuell bruker av eiendommen.

For å kunne vurdere om en forekomst er drivverdig, vil det være aktuelt bl.a. å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet. Ut fra disse parameterne kan prospektøren foreta en vurdering av drivverdigheten. Hva som er nødvendig for å kunne vurdere drivverdighet vil ellers være sammenfallende med hvilke undersøkelser som er nødvendige for å kunne oppfylle drivverdighetskravet i § 4-1. Innehaveren av undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler må således gjennom sine arbeider ha mulighet til å legge frem tilstrekkelig dokumentasjon overfor Bergvesenet for å oppfylle kravene i § 4-1 . Selv om det ikke er noe krav om dokumentering av drivverdighet i forbindelse med registrering av avtale om registrerbare mineraler, er det ikke grunn til å skille mellom hvilke arbeider som kan utføres med hjemmel i undersøkelsestillatelse for hhv. mutbare og registrerbare mineraler. Undersøkeren etter registrerbare mineraler vil ha et like stort behov for å konstatere at en forekomst er drivverdig før han eventuelt går til forhandlinger med grunneieren eller søker om ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd, med sikte på kommersiell drift.

Arbeider som utføres med hjemmel i § 3-5 vil i praksis være av et helt annet omfang enn de svært begrensede arbeider som kan utføres med hjemmel i leteretten i § 2-2. Mens leteren kun har adgang til å utføre begrensede arbeider i overflaten, vil en undersøker f.eks. kunne bore kjerneprøver eller grave/sprenge hull i bakken. Ofte vil det være aktuelt å gjennomføre større boreprogrammer for at undersøkeren skal få tilfredsstillende informasjon om fore­komsten. På grunn av arbeidenes potensielle omfang, må undersøkeren, i motsetning til ved letearbeider, varsle Bergvesenet og kommuner, grunneiere og brukere før undersøkelsesarbeidene igangsettes, jf. § 3-8.

Arbeider som foretas for å samle mineraler uten tanke på etterfølgende analyser og eventuell kartlegging og utnyttelse av forekomst, er ikke å anse som nødvendige for å vurdere drivverdighet, og er dermed ikke tillatt med hjemmel i undersøkelsestillatelsen. Tilsvarende vil gjelde der hensikten med prøvetaking er å omsette mineralene kommersielt, slik at arbeidene i realiteten har karakter av drift på forekomst.

I en senere fase av undersøkelsesarbeidene kan det være nødvendig å ta ut prøvepartier for å fastslå nærmere hvordan forekomsten lar seg opprede. Slike undersøkelsesarbeider kan kun utføres etter at særskilt tillatelse fra Bergvesenet er innhentet, jf. § 3-7. Ved slike prøveuttak vil det kunne bli tatt ut betydelige mengder masse. Kravet om at hensikten med uttaket skal være å vurdere drivverdigheten av forekomsten, er likevel ikke til hinder for at produktet kan nyttiggjøres til annet bruk, f.eks. ved omsetning.

I forbindelse med undersøkelsesarbeidene vil prospektøren ofte måtte gå inn med utstyr av en slik størrelse og omfang at det er behov for oppsamlingsplass/arbeidsplass. Etableringen av slik plass for samling av drivstoff, utstyr, borekjerner etc., må anses som en nødvendig del av undersøkelsesarbeidene, og ligger derfor innenfor undersøkelsesretten. Når undersøkelsene foregår på avsidesliggende steder, kan det også være nødvendig med midlertidig bosted for dem som skal utføre undersøkelsene. Slik midlertidig bosted må også anses å inngå i undersøkelsesretten. Er undersøkelsesarbeidet av en slik art at det er nødvendig med fundamentering, oppføring av hus for maskineri eller oppføring av arbeidsbrakker, vil tillatelse fra grunneier, eventuelt ekspropriasjon fortsatt være nødvendig, jf. kapittel 5.6.4.

Første ledd andre punktum innskrenker undersøkelsesretten etter første punktum ved at undersøkeren ikke kan utføre arbeider som kan medføre vesentlig skade for grunneier eller bruker. Skal slikt arbeide utføres, må undersøkeren innhente tillatelse fra den eller de berørte parter. Dette er en videreføring av bestemmelsen i bvl. § 17, jf. § 4. Er grunneier og bruker én og samme person vil det naturlig nok være tilstrekkelig med tillatelse fra denne personen. Hva som skal anses som vesentlig skade er omtalt under kapittel 5.6.2. Dersom undersøker ikke får samtykke til arbeidene, kan han søke om ekspropriasjon av nødvendige rettigheter, jf. § 5-1.

Den undersøkelsesrett som følger av undersøkelsestillatelsen innebærer ikke frihet fra et eventuelt erstatningsansvar overfor grunneier og bruker. Dette gjelder også der grunneier eller bruker har tillatt arbeider som kan medføre vesentlig skade. Dersom undersøkelsesarbeidene resulterer i skade eller ulempe, inntrer erstatningsplikt etter § 3-11. Grunneier og bruker kan stille krav om sikkerhet for mulige skader eller ulemper som kan oppstå under arbeidene, jf. § 3-9.

En underliggende forutsetning for utøvelsen av undersøkelsesretten er at undersøkelsesarbeidene ikke må hindre grunneiers og brukers utnyttelse av eiendommen. Bestemmelsen om at det skal ytes erstatning for skade og ulempe er ikke å anse som uttrykk for at det foreligger noen rett for undersøkeren til å påføre slik skade og ulempe. Samtidig er det klart at grunneier og bruker ikke kan sette opp stengsler og drive aktiviteter ol. på eiendommen med den hensikt å hindre undersøkeren i å utøve sin lovfestede undersøkelsesrett.

Grunneier kan selv med hjemmel i sin eierrådighet utføre undersøkelsesarbeider etter registrerbare mineraler på egen eiendom, jf. kapittel 5.11.7. Ved å foreta undersøkelsesarbeider i kraft av eierrådigheten, vil imidlertid grunneieren stå utenfor lovens ervervssystem, og dermed ikke sikres de rettigheter loven gir ved funn av eventuelle forekomster. Arbeider som utføres med hjemmel i eierrådigheten gir ikke adgang til å fravike aktsomhetskravet i andre ledd, da dette er satt av hensyn til allmennheten og ikke med tanke på grunneier og bruker.

Andre ledd angir et aktsomhetskrav som kommer i tillegg til avgrensingen av undersøkelsesretten etter første ledd. Mens første ledd hovedsakelig trekker grenser for undersøkelsesarbeidene av hensyn til grunneier og brukers interesser, ivaretar bestemmelsen i andre ledd primært allmennhetens interesser i å verne om naturen. Graden av varsomhet som pålegges undersøkeren vil kunne variere etter hvor undersøkelsesarbeidene foregår. I særlig sårbare områder må det utvises større grad av varsomhet enn der naturen er mer robust. Selv om undersøkeren ved avtale med grunneier og bruker har fått tillatelse til å foreta inngrep som kan medføre vesentlig skade på eiendommen, kan ikke disse gi tillatelse til å fravike aktsomhetskravet i andre ledd. Dette aktsomhetskravet må også grunneier og bruker selv respektere.

Tredje ledd slår fast at undersøkelsesarbeider i utgangspunktet ikke kan finne sted i områder som er unntatt fra leting etter § 2-3. De hensyn som gjør at disse områdene er unntatt fra leterett, gjelder i minst like stor grad overfor undersøkelsesarbeider som normalt er mer inngripende enn letearbeider. Undersøker kan be om samtykke fra grunneier og bruker eller vedkommende myndighet til å utføre undersøkelsesarbeider i slike områder.

Etter andre punktum kan Bergvesenet gi særskilt adgang til undersøkelser i unntatte områder når undersøkelsene skal finne sted under dagen. Det vil i så fall ikke være nødvendig med tillatelse fra grunneier, bruker eller annen myndighet. Bestemmelsen bygger på prinsippet i bvl. § 37 andre ledd. Adgangen til å tillate slike undersøkelser er imidlertid i denne bestemmelsen begrenset til undersøkelser foretatt av utmålshaver. Utvalget ser ingen grunn til at adgangen til å søke slik særskilt undersøkelsesadgang ikke skal gjelde alle innehavere av undersøkelsestillatelse. Det må være en forutsetning for å gi dispensasjon fra undersøkelsesforbudet at undersøkelsesarbeidene ikke vil stride mot de hensyn som begrunner unntakene i § 2-3. Av bvl. § 37 andre ledd fremgår at dispensasjon ikke kan gis for undersøkelser under kirkegårder. Denne bestemmelsen er ikke gjentatt i utvalgets forslag, da det synes lite hensiktsmessig med slike kasuistiske særregler i lovteksten, jf. også merknaden til § 4-4 andre ledd. Endringen innebærer imidlertid ingen realitetsforskjell i forhold til bvl.

Fjerde ledd fastslår at tvister om undersøkelsesretten skal avgjøres av Bergvesenet. Når det gjelder tvisteløsning i forbindelse med eventuelle erstatningsspørsmål som følge av undersøkelser, reguleres imidlertid dette av § 3-11 andre ledd.

I tvister etter § 3-5 første ledd vil det ved siden av leteren være berørte grunneiere og brukere som har rettslig interesse, og som dermed kan fremme saken for Bergvesenet. I tvister etter andre ledd er det imidlertid hovedsakelig naturverninteresser som skal beskyttes, og her kan det tenkes at representative organer som har til formål å verne om slike interesser, kan ha adgang til å benytte tvisteløsningsmekanismen. Offentlige organer kan også ha rettslig interesse f.eks. som representant for innbyggerne, for allmenne distriktsinteresser eller lokale særinteresser. I spørsmålet om et privat eller offentlig organ har rettslig interesse i tvister etter denne bestemmelse, vises til forståelsen av begrepet rettslig klageinteresse i forvaltningslovens § 28 og til Norsk Rettstidende 1980 s. 569 hvor Naturvernforbundet ble antatt ha rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av vedtaket om Alta-utbyggingen.

Det er klageadgang for beslutninger Bergvesenet fatter med hjemmel i denne bestemmelse. Klagen behandles av Nærings- og energidepartementet, jf. forvaltningsloven § 28.

Til § 3-6 Adkomst til og i undersøkelsesområdet

Første ledd bestemmer at undersøkelsestillatelsen gir rett til nødvendig adkomst til og i undersøkelsesområdet. Dette innebærer at ferdselsretten ikke bare gjelder i selve undersøkelsesområdet, men også områder hvor han ikke har registrert en rett. Ferdselsretten kan være nødvendig for å utøve undersøkelsesarbeider, og er å anse som en del av undersøkelsesretten etter § 3-5.

Det er nødvendig adkomst som er tillatt. I samsvar med denne begrensingen må undersøkeren planlegge sin ferdsel slik at denne skjer på en mest mulig rasjonell måte, og begrenses til et minimum.

Selv om bestemmelsen tillater ferdsel gjennom grunneiers og brukers eiendom, vil det ofte foreligge begrensninger i ferdselsretten etter annen lovgivning. Særlig praktisk vil lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark være. Hovedregelen i denne loven er at motorferdsel i utmark ikke er tillatt med mindre særskilt dispensasjon er gitt. Undersøkeren må derfor kontrollere hvilke krav som følger etter denne lov og annen lovgivning, og innhente nødvendige tillatelser før eventuell ferdsel kan finne sted.

Andre ledd angir et generelt aktsomhetskrav for ferdsel som gjennomføres med hjemmel i første ledd. Mens første og tredje ledd hovedsakelig setter grenser for ferdsel av hensyn til grunneier og bruker, ivaretar bestemmelsen i andre ledd primært allmennhetens interesser i å verne om naturen. Bestemmelsen innebærer at undersøkeren i forbindelse med planlegging­en av ferdselen og utføringen av denne, må treffe nødvendige tiltak for å minimalisere skader i naturen. Slike tiltak må gjennomføres selv om dette kan påføre undersøkeren kostnader.

Tredje ledd pålegger undersøker å rette seg etter krav fra grunneier og bruker om valg av veier, tidspunkt for ferdsel ol. Varselet som undersøkeren iht. § 3-8 skal sende berørte grunneiere og brukere, bl.a. om planlagt adkomst til og i undersøkelsesområdet, vil gi grunneierne og brukerne grunnlag for å inngå avtale med undersøkeren om hvor og når ferdselen bør foregå mv., eventuelt fremsette krav knyttet til ferdselen. Kravene må være rimelige. I dette ligger bl.a. at det ikke kan settes krav i den hensikt å hindre undersøkeren å utøve sin rettmessige undersøkelsesrett.

Medfører ferdselen skade eller ulempe for grunneier eller bruker, gjelder erstatningsbestemmelsen i § 3-11. Dersom private veier blir benyttet, kommer veilovens regler om vedlikeholdsplikt etc. til anvendelse, jf. lov 21. juni 1963 nr. 23 veglov § 54, jf. kapittel 5.6.4.

Til § 3-7 Prøveuttak

Første ledd gir en særlig regel om prøveuttak. Slikt uttak er å anse som en spesialvariant av undersøkelsesarbeider. Formålet med prøveuttaket må, i likhet med andre undersøkelsesarbeider, være å vurdere drivverdigheten av forekomsten, jf. § 3-5. Fordi inngrepets karakter er mer omfattende enn ordinære undersøkelsesarbeider, kreves imidlertid særskilt tillatelse fra Bergvesenet. Bestemmelsen erstatter IK § 18 som bestemmer at konsesjon ikke er nødvendig for prøvedrift.

Prøveuttak vil alltid være å anse som et inngrep som medfører vesentlig skade. Det vil derfor være nødvendig med samtykke fra grunneier og bruker, jf. § 3-5 første ledd andre punktum. Dersom slikt samtykke ikke gis, kan undersøkeren søke om ekspropriasjon, jf. § 5-1 første ledd. Skulle prøveuttaket medføre skade eller ulempe, inntrer erstatningsplikt etter § 3-11, uavhengig av om driften skjer på bakgrunn av samtykke eller i samsvar med et ekspropriasjonsvedtak. Grunneier og bruker kan også stille krav om sikkerhet for mulige skader eller ulemper som kan oppstå under arbeidene, jf. § 3-9.

Når Bergvesenet skal ta stilling til om tillatelse skal gis, må det prøve om uttaket er nødvendig for å kunne vurdere forekomstens drivverdighet, jf. § 3-5 første ledd. Kan drivverdigheten kartlegges på andre måter, skal tillatelse ikke gis. Dette gjelder også der de alternative metodene er mer kostbare enn prøveuttak. I mange tilfeller vil det imidlertid være nødvendig å ta ut større mengder masse, f.eks. for å gjøre forsøk for å teste oppredbarheten til et mineral. At hensikten med uttaket skal være å vurdere drivverdigheten av forekomsten, er ikke til hinder for at produktet kan nyttiggjøres til annet bruk, f.eks. ved omsetning.

Dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, skal Bergvesenet gi tillatelse. En slik tillatelse fritar imidlertid ikke undersøkeren fra å innhente andre nødvendige tillatelser eller å foreta varsel etter annet regelverk, f.eks. varsel etter pbl. om vesentlig terrenginngrep. Samtykke fra grunneieren, eventuelt rett ervervet ved ekspropriasjon etter § 5-1 første ledd, må også foreligge før arbeidet med uttaket kan påbegynnes. Dessuten må varsel med plan for arbeidene være sendt i riktig tid, jf. § 3-8.

Undersøkeren har ikke lov til å ta ut mer enn det som er nødvendig for å vurdere drivverdigheten. En øvre grense er satt ved uttak av 2.000 m3 brutto masse. Uttak over dette er å anse som drift, og må behandles etter bestemmelsene i lovens kapittel 6 om drift på mineralske forekomster. Taket på 2.000 m3 brutto masse må forstås slik at det ikke kan gis prøvetillatelse på flere uttak samtidig på samme forekomst, da dette ikke vil være i overensstemmelse med hensynet bak bestemmelsen. Bakgrunnen for at øvre grense er satt til 2.000 m3 , i motsetning til grensen i IK på 10.000 tonn masse, fremgår av kapittel 5.6.3.

Andre ledd sier eksplisitt at bestemmelsene i § 3-5 om undersøkelsesretten får anvendelse på prøveuttak. Dette følger også indirekte av første ledd som sier at retten til prøveuttak er en del av undersøkelsesretten. Som en konsekvens av dette, får også de øvrige bestemmelsene i kapittel 3 om undersøkers rettigheter og plikter anvendelse på prøveuttak. Dette omfatter bl.a. informasjonsplikten etter § 3-8, plikten til å stille sikkerhet etter § 3-9, plikt til å sikre området etter § 3-10 og erstatningsplikten etter § 3-11 mm.

Utover de alminnelige bestemmelsene om undersøkelser, gis § 6-1 i driftskapittelet anvendelse på prøveuttak. Dette innebærer at uttaket skal skje på en bergmessig måte, og at Bergvesenet kan gi pålegg som sikrer at driften skjer på bergmessig vis. Kontroll med påleggene, jf. § 6-8, og sanksjoner ved brudd på pålegg, jf. § 6-9 første ledd, får tilsvarende anvendelse. Bakgrunnen for at disse bestemmelsene gis anvendelse, er at omfanget av et prøveuttak kan nødvendiggjøre mer omfattende kontroll og pålegg fra Bergvesenet enn hva som ellers følger av undersøkelseskapittelet. § 6-9 andre ledd får ikke anvendelse. Isteden kan undersøkelsestillatelsen bli trukket tilbake med hjemmel i § 12-1.

Til § 3-8 Informasjonsplikt

Første ledd bestemmer at undersøker skal varsle Bergvesenet før oppstart av undersøkelsesarbeider. Dette gjelder både arbeider som utføres med hjemmel i § 3-5 og prøveuttak i samsvar med § 3-7. Varselet skal sendes Bergvesenet senest tre uker før arbeidene starter. Dersom planene endres eller utvides, må man sende nytt varsel. Varselet fritar ikke undersøkeren fra å sende meldinger eller søke om tillatelser etc. etter annet lovverk som f.eks. pbl. og motorferdselsloven.

Varselet gir Bergvesenet mulighet til å kunne fore­ta tilsyn som pålagt i loven, jf. § 9-2, og gi pålegg for å sikre at loven oppfylles, jf.§ 3-8 andre ledd.

Kopi av varselet skal sendes til kommunen, eventuelt kommunene, der arbeidene skal foregå eller der adkomst utenom alminnelige ferdselsårer skal finne sted. Kommunen kan på dette grunnlag kontrollere at tiltakshaver overholder andre lover og regler, herunder sender varsler og søker om nødvendige tillatelser etter f.eks. pbl., motorferdselsloven og kulturminneloven. Også berørte grunneiere og brukere skal varsles gjennom kopi av varselet sendt til Bergvesenet. Med berørte grunneiere og brukere menes grunneier og brukere i det aktuelle undersøkelsesområdet og i områder der adkomst iht. § 3-6 skjer utenfor alminnelige ferdselsårer. Varselet gjør at grunneier kan utøve sine rettigheter etter loven, herunder gi anvisning på hvor ferdsel skal finne sted, jf. § 3-6, kreve sikkerhetsstillelse etter § 3-9, kontrollere at samtykke innhentes før arbeid som kan påføre vesentlig skade påbegynnes, jf. §§ 3-5 første ledd og 3-7 mv., samt kontrollere at arbeider ikke skjer i områder som er unntatt fra undersøkelser, jf. § 3-5 tredje ledd.

Andre ledd gir anvisning på hvilke forhold som skal være omtalt i varselet. Planen for arbeidet må være så fyldig at Bergvesenet for det første har nok informasjon til å overholde sin tilsynsplikt, jf. § 9-2, og for det andre kan gi nødvendige pålegg, jf. § 3-5 andre ledd og § 3-8 andre ledd mv. Ved prøveuttak må det særlig redegjøres for hvorfor det er nødvendig med et slikt uttak for å vurdere drivverdigheten av fore­komsten.

Informasjonen om mulige skader, tiltak mot skader samt planlagt adkomst må være slik at berørte grunneiere og brukere kan vurdere eventuelle krav om sikkerhetsstillelse, jf. § 3-9, og krav om hvordan ferdselen skal foregå, jf. § 3-6 andre ledd.

Etter andre ledd andre punktum, kan Bergvesenet kreve ytterligere opplysninger. Dette vil være aktuelt dersom Bergvesenet finner at varslet ikke er fyllestgjørende. Dersom mangelen ved varslet er vesentlig, må Bergvesenet kunne pålegge undersøkeren å utsette arbeidene til tilfredsstillende varsel er gitt.

I tredje punktum gis Bergvesenet hjemmel for å gi nødvendige pålegg om utførelsen av undersøkelsesarbeidene.

Tredje ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om innholdet av varselet. Utvalget anbefaler at det i forskrift fastsettes standard skjema, jf. kapittel 5.6.6. I standardskjemaet bør det bl.a. opplyses om grunneiers rett til å kreve sikkerhetsstillelse for eventuelle skader, jf. § 3-9.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens), fremmer følgende forslag til tilføyelse i § 3-8 første ledd:

«Selv om kommunen har mottatt slikt varsel, har undersøkeren en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader etter annet lovverk.»

Utvalget lovfester plikt for tiltakshaver til å varsle kommunen tre uker før undersøkelsesarbeider igangsettes. hva angår de undersøkelsesarbeider som skal gjøres, jf. § 3-8 om informasjonsplikt.

Mindretallets forslag, samt forslaget om tilføyelse til § 3-1, er begrunnet i et ønske om en enda sterkere grad av forankring mellom de myndighetsorganer og de lovverk som er relevante i de prosesser som leder fram til erverv. Mindretallet ønsker ytterligere meka­nismer i loven som forhindrer uheldige utslag i enkelttilfeller som er til ulempe både for næringen og samfunnet. Mindretallet er imidlertid tilfreds med de mekanismer (samtykkemodellen) som hører under driftsstadiet ved tildeling av ekspropriasjonstillatelse og driftskonsesjon.

Mindretallet peker på at det ikke alltid vil være slik at de undersøkelsesarbeider som varsles er av et slikt omfang og karakter at de f.eks. utløser søknadsplikt etter pbl. Dette vil bero på om det er tale om et vesentlig terrenginngrep. Derimot skal det svært lite til før slik søknadsplikt inntrer f.eks. i de tilfelle det aktuelle området gjennom pbl. er regulert til formål som faller inn under kulturminneloven eller naturvernloven. Det samme gjelder naturligvis områder som er vernet etter sistnevnte lover.

Mindretallet viser til at utvalget legger til grunn at varselet til kommunen etter § 3-8 ikke erstatter søknad etter annen lovgivning. Prospektøren har en selvstendig plikt til å vurdere omfanget av de arbeider som skal gjøres, og dernest sende de søknader som kreves etter annen lovgivning. Mindretallet mener at det ikke kan forventes at kommunen skal kunne sette igang en saksbehandling på grunnlag av en gjenpart av et varsel. Likevel er varselet positivt i den forstand at kommunen får vite hva som skal skje av arbeider selv når disse ikke er av et slikt omfang at søknadsplikt inntrer.

Tilføyelsen i første ledd er foreslått av mindretallet for å unngå misforståelser og eventuelle påstander om god tro osv. Undersøkeren skal ikke kunne påstå at; Jeg har varslet kommunen, og da jeg ikke hørte noe, trodde jeg det var greit.

Til § 3-9 Plikt til å stille sikkerhet

Første ledd slår fast at grunneier og bruker kan stille krav om sikkerhet for skader og ulemper som kan oppstå. Dette er i samsvar med gjeldende rett selv om bvl. kun regulerer sikkerhetsstillelse eksplisitt i forbindelse med leting, jf. bvl. § 5. Sikkerheten skal gjelde mulige erstatningskrav etter den objektive erstatningsregelen i § 3-11. I tillegg kan det kreves sikkerhet for eventuelle kostnader til sikring av undersøkelsesområdet. Sikkerhetsstillelsen etter denne bestemmelsen skal ivareta grunneiers og brukers interesser. I tillegg kan Bergvesenet av eget initiativ kreve sikkerhetsstillelse for gjennomføring og vedlikehold av sikringstiltak, jf. § 9-3.

Sikkerheten kan f.eks. gis i form av bankgaranti eller ved beløp innsatt på sperret konto.

Andre ledd gir anvisning på hvordan en tvist om sikkerhetsstillelse skal løses. I likhet med bvl. § 5, skal slike tvister avgjøres ved skjønn, dvs. lensmannsskjønn, jf. § 8-1. Mens en tvist er til behandling for ­skjønnsretten, kan undersøkelsesarbeidene ikke igangsettes uten særskilt samtykke fra skjønnsretten. Slikt samtykke kan f.eks. være aktuelt når det er klart at undersøker har nok midler til å dekke eventuelle skader, når risikoen for at skade kan inntreffe er mye mindre enn muligheten for at undersøkeren skal lide tap pga. utsettelsen, eller der grunneier fremmer krav av treneringshensyn.

Tredje ledd bestemmer at utgiftene til skjønnet skal bæres av undersøker. Det er naturlig at grunneier ikke blir belastet med utgifter som har sammenheng med en begrensning av grunneiers rettigheter til fordel for annet privat rettssubjekt. Ved overskjønn gjelder de vanlige regler for kostnader, jf. skjønnsloven § 54a, se kommentarer til § 2-6.

Til § 3-10 Sikringstiltak

Første ledd gjelder sikringstiltak som skal iverksettes under undersøkelsesarbeidene, herunder ved midlertidige opphold i undersøkingen, samt etter at arbeidene er avsluttet. Undersøkelsesarbeider omfatter også prøvedrift etter § 3-7. Med inngrep menes alle fysiske endringer i undersøkelsesområdet som undersøker selv forårsaker ved sine arbeider, herunder de forhold som er beskrevet i bvl. § 19a, jf. (Ot.prp. nr. 27 1984-85). Det er kun egne inngrep som må sikres, dvs. inngrep undersøkeren eller hans medhjelpere har forårsaket. Sikringsplikten er mindre omfattende enn plikten for innehaver av utmål og registrert rett til registrerbar forekomst, hvor rettighetshaveren må sikre området uten hensyn til om han selv har foretatt inngrepene, jf. § 4-8.

Bestemmelsen er stort sett samsvarende med bvl. § 19 a. Den sikringsstandard undersøkeren må forholde seg til, er imidlertid noe endret ved at følgene av undersøkelsene ikke skal fremstå som farlige for mennesker og dyr. I bvl. heter det at sikringen ikke skal fremstå som farlig for husdyr i tillegg til mennesker, jf. merknaden til § 2-5.

Andre punktum slår fast at hvorvidt noe fremstår som farlig, beror på en konkret vurdering av forholdene på stedet.

Tredje punktum bestemmer at sikring som nevnt i første punktum, skal være av varig karakter når letearbeidene er avsluttet. Bergvesenet skal påse at sikringstiltakene er varige, og kan gi nødvendige pålegg om fremtidig vedlikehold av sikringstiltakene, jf. § 9-2.

Undersøkerens sikringsansvar etter § 3-10 gjelder selv om rettigheten faller bort. Dette innebærer også at undersøkeren må følge Bergvesenets pålegg om fremtidig vedlikehold av sikringen, noe som i så fall vil medføre at undersøkeren vil kunne få en aktivitetsplikt i lang tid etter at undersøkelsene er avsluttet og rettigheten bortfalt.

Til § 3-11 Erstatningsplikt

Første ledd første punktum etablerer et objektivt ansvar for de skader undersøkelsesarbeidene påfører grunn, bygninger og andre innretninger eller anlegg. Dette ansvaret gjelder både når undersøkeren holder seg innenfor undersøkelsesretten etter §§ 3-5 og 3-7, og når leteren har foretatt arbeider som går lenger enn det som er tillatt etter bestemmelsene. Har grunneier og bruker samtykket til at leteren kan foreta inngrep som medfører skade, må arbeidet fortsatt foregå innen rammene av undersøkelsesretten. Undersøkeren er dermed objektivt ansvarlig også for slike skader. Ansvaret gjelder uavhengig av om innehaveren av undersøkelsestillatelse selv har utført arbeidene eller overlatt dette til medhjelpere.

Etter andre punktum er undersøker også ansvarlig for ulemper som påføres grunneier og bruker. Som ved erstatning for skade, er det kun økonomiske tap som betinger erstatning.

I tillegg til det lovfestede objektive erstatningsansvaret etter første ledd, gjelder det ulovfestede prinsippet i norsk rett om subjektivt ansvar. Slikt ansvar kan f.eks. bli aktuelt for følgeskader som ikke dekkes av det objektive ansvaret, og ved skader på mennesker og dyr. Vilkåret for at slikt ansvar skal inntre, er at undersøkeren eller noen han står ansvarlig for, har handlet uaktsomt.

Andre ledd gir regler for hvorledes et krav om objektiv erstatning etter første ledd skal behandles, jf. merknad til § 2-6 andre ledd.

Til § 3-12 Prioritet

Bestemmelsen gir anvisning på to selvstendige prioritetssystemer, ett for mutbare mineraler og ett for registrerbare mineraler. At prioritetssystemene er uavhengig av hverandre, viser seg bl.a. ved at en undersøker kan ha best prioritet i begge kategorier. I samme mineralkategori kan han imidlertid kun ha én prioritet, jf. § 3-1 andre ledd.

Bakgrunnen for prioritetsregelen er at en rekke rettigheter i loven er forbeholdt den som er registrert med best prioritet, herunder retten til å undersøke i et område, jf. § 3-13 første ledd. Videre er best prioritet et vilkår for å få utmål, registrere avtale eller ekspropriert rett til forekomst, jf. §§ 4-1 og 4-5, samt for å få ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 og iverksette drift etter § 6-2. Fra den dag vedkommende har best prioritet, løper fristen for å gjøre gjeldende rettighetene, jf. § 3-15. Undersøker med dårligere prioritet vil rykke opp når retten for bedre prioritetshavere bortfaller.

Første punktum oppgir at prioriteten skal regnes fra den dag søknaden om undersøkelsestillatelse kom inn til Bergvesenet. Dette innebærer at søkeren har risikoen for eventuelle problemer med postgang etc. Søknader som kommer inn til Bergvesenet samme dag anses som samtidig innkommet, og det kan dermed være flere rettighetshavere i ett område med samme prioritet for samme mineralkategori.

Dersom en søknad om utmål eller begjæring om registrering av avtale med grunneier eller ekspropriert rett til forekomst omfatter areal som ligger utenfor undersøkelsesområdet, skal søknaden også anses som en søknad om undersøkelsestillatelse for dette areal. Bakgrunnen er at slik undersøkelsestillatelse er nødvendig for at søkeren skal kunne få utmål eller begjære avtalen registrert i samsvar med sin søknad. I overenstemmelse med dette, regnes prioriteten for undersøkelsestillatelsen fra det tidspunkt søknaden om utmål eller begjæringen om registering kom inn til Bergvesenet.

Andre punktum er en ordensregel som slår fast at søknader som kommmer inn etter kontortidens slutt, skal anses innkommet neste dag.

Til § 3-13 Forholdet mellom rettighetshavere i samme mineralkategori

Første ledd slår fast at den med best prioritet, jf. § 3-12, har eksklusiv rett til å foreta undersøkelser innen samme mineralkategori. Bestemmelsen gjelder bare de mutbare mineralene imellom og de registrerbare mineralele imellom. Forholdet mellom undersøkere i forskjellige mineralkategorier reguleres av § 3-14.

Bestemmelsen om eksklusiv undersøkelsesrett kan fravikes når en undersøker som ikke har best prioritet, har innhentet samtykke fra undersøkere som har bedre prioritet. Samtykke er ikke bare nødvendig fra innehaveren med best prioritet, men fra alle som har bedre prioritet. I samtykket kan det ligge begrensninger i hvorledes undersøkeren på lavere prioritet skal forholde seg til undersøkere med bedre prioritet, både mht. tidspunktet for undersøkelser og karakteren av undersøkelsesarbeidene.

Andre ledd regulerer situasjonen når flere har samme prioritet i ett område. Samme prioritet vil foreligge når søknader om undersøkelsestillatelse er kommet inn til Bergvesenet samme dag, jf. § 3-12. I slike situasjoner vil rettighetshaverne ha lik rett til å foreta undersøkelser.

Tredje ledd regulerer situasjonen ved undersøkelser i utmål eller registreringsområder. Utmålshaveren og innhaveren av registreringsområdet gis en eksklusiv rett til å undersøke i sitt utmål eller registreringsområdet, og går i dette arealet foran undersøkere med best prioritet. Regelen begrunnes med at utmålet eller den registrerte rett er ervervet med grunnlag i en tidligere undersøkelsestillatelse med best prioritet, samt at rettighetshaverne på dette trinn i ervervsprosessen bør ha fortrinnsrett fremfor etterfølgerne. Utmålshaver eller innehaver av registrert rett kan imidlertid samtykke til at undersøkelser finner sted i hans utmål eller registreringsområde. I den del av undersøkelsesområdet som ligger utenfor utmålet/registreringsområdet, kommer de ordinære prioritetsreglene til anvendelse. I en del tilfeller vil nok utmålshaveren og innhaveren av registreringsområdet også ha undersøkelsestillatelse med best prioritet i undersøkelsesområdet, og da vil ikke bestemmelsen i tredje ledd ha selvstendig betydning.

Fjerde ledd bestemmer at tvister om undersøkelsesretten skal avgjøres av Bergvesenet. I slike tvister vil det være innehavere av undersøkelsesrett som har rettslig interesse og som dermed kan fremme saken for Bergvesenet. Konflikter som kan oppstå kan f.eks. knytte seg til tilfeller der undersøkere har lik rett til å undersøke, jf. andre ledd.

Det er klageadgang for avgjørelser Bergvesenet fatter med hjemmel i denne bestemmelse. Klagen behandles av Nærings- og energidepartementet, jf. forvaltningsloven § 28.

Til § 3-14 Forholdet mellom rettighetshavere i forskjellige mineralkategorier

Første ledd gir anvisning på hvorledes innehavere av undersøkelsesrett i de to ulike mineralkategoriene skal forholde seg til hverandre. Utgangspunktet er at undersøkere i begge kategorier har rett til å foreta undersøkelser i området, jf. §§ 3-12 og 3-13 første ledd. Siden prioritetsreglene etter § 3-12 kun gjelder innenfor den enkelte mineralkategori, gis i dette tilfellet ingen fortrinnsrett pga. best prioritet totalt sett. Regelen vil således ikke være til hinder for at begge mineraltyper skal kunne gjøres til gjenstand for undersøkelse og eventuelt drift dersom det ene prosjektet ikke utelukker det andre. Ved å kreve at man ikke skal foreta arbeider som vil kunne være til vesentlig ulempe for den andre, stilles det opp et krav om at undersøkerne tar tilbørlig hensyn til hverandre. Oppstår det kolliderende interesser, må partene i fellesskap komme til ordninger som ivaretar alles interesser. Det er naturligvis adgang til å samtykke i at andre undersøkere utfører arbeider som er til vesentlig ulempe for en selv.

Andre ledd regulerer situasjonen ved undersøkelser i utmål eller registreringsområder med bakgrunn i ekspropriert rett, jf. § 4-5 første ledd bokstav b. Utmålshaveren og innehaveren av registreringsområdet gis en eksklusiv rett til å undersøke i sitt utmål eller registreringsområde, slik at undersøkere fra den andre mineralkategorien ikke gis undersøkelsesadgang i området. Man får med dette arbeidsro til å planlegge, eventuelt videreføre, drift i utmålet eller registreringsområdet. Utmålshaver eller innehaver av registreringsområdet kan imidlertid samtykke til at undersøkelser fra andre finner sted. I den del av undersøkelsesområdet som ligger utenfor utmålet eller registreringsområdet, kommer de ordinære reglene i første ledd til anvendelse.

Bestemmelsen i dette ledd gjelder bare undersøkelser i utmål og registreringsområde med bakgrunn i en ekspropriert rett. I disse tilfellene er drivverdigheten prøvd av Bergvesenet for utmål (§ 4-1) og av departementet ved behandling av søknad om ekspropriasjonstillatelse (§ 5-2 første ledd). Dessuten vil utmålet eller det området som er ekspropriert, ikke være større enn nødvendig for å dekke forekomsten. Andres undersøkelsesadgang vil således ikke unødig bli hindret.

Tredje ledd regulerer undersøkelser i registreringsområder som har sin bakgrunn i avtale, jf. § 4-5 første ledd bokstav a, og avviker fra bestemmelsen i andre ledd. I motsetning til situasjonene som reguleres i andre ledd, er det i disse tilfellene ikke foretatt prøving av drivverdigheten av forekomsten eller om registreringsområdet er større enn nødvendig for å dekke forekomsten. Avtaler kan tenkes inngått for å hindre undersøkelser etter mutbare mineraler i et område, dersom man ikke har en slik regel. Praksis viser også at avtaler, for å unngå krav om delingsforretning ved tinglysing, ofte inngås for et helt gnr. og bnr. selv om forekomsten bare dekker en liten del av området. For å unngå at man kan blokkere undersøkelser på mutbare mineraler, er det valgt en annen løsning enn den som følger av andre ledd for registreringsområder som har sin bakgrunn i avtale.

I et registreringsområde som har sin bakgrunn i avtale, skal andre undersøkere ikke utføre arbeider som vil kunne være til vesentlig ulempe for rettighetshaveren, med mindre denne samtykker i slike arbeider. Vesentlig ulempe kan f.eks. være ulemper ved at undersøkelsesarbeidene hemmer rettighetshaverens egne undersøkelsesarbeider. Ved vurdering av hva som vil være til vesentlig ulempe, må tas hensyn til at rettighetshaveren vil få et medansvar for sikring av faremomenter som skapes av undersøker, jf. § 4-8. Dersom registreringsområdet ikke er større enn fore­komstens utstrekning, vil undersøkelser fra andre normalt være å anse som vesentlig ulempe. Er det drift på forekomsten, vil forbud mot undersøkelser allerede følge av § 3-5 tredje ledd, jf. § 2-3 andre ledd bokstav b. Hvis det kommer til tvist om undersøkelsesretten, får bestemmelsen i fjerde ledd anvendelse.

Det kan tenkes situasjoner der et registreringsområde og et utmål helt eller delvis dekker hverandre. Utgangspunktet vil da være at de to rettighetshavere må gi samtykke overfor hverandre for å kunne utføre undersøkelsesarbeider i det området som er felles, jf. andre ledd. I et registreringsområde basert på en registrert avtale, vil utmålshaveren kunne undersøke dersom det ikke medfører vesentlig ulempe, jf. tredje ledd. Ved manglende enighet, vil dette kunne blokkere enhver undersøkelsesaktivitet i området. Det vil derfor normalt være behov for at partene kommer frem til enighet om hvorledes undersøkelsesarbeidene skal foregå. Hvem som skal ha forrang til en eventuell forekomst som inneholder både mutbare og registrerbare mineraler, vil måtte avgjøres på driftsstadiet ved behandling av søknad om driftskonsesjon, jf. § 6-2. § 4-3 fjerde ledd og § 4-6 fjerde ledd gir nærmere bestemmelser om hvem som har rett til forekomster som består både av mutbare og registrerbare mineraler, se merknad under kapittel 5.9.1. Ved tvister om undersøkelsesadgangen kommer fjerde ledd til anvendelse.

Fjerde ledd bestemmer at tvister om undersøkelsesretten skal avgjøres av Bergvesenet. Se merknader under § 3-13 fjerde ledd.

Til § 3-15 Opphør av undersøkelsestillatelsen

Første ledd gir regler om når undersøkelsestillatelser skal slettes fra Bergvesenets register. Ved siden av at Bergvesenet skal slette av eget tiltak når en av situasjonene under bokstav a til bokstav g foreligger, kan den som er berettiget begjære sletting i disse situasjonene. Berettiget kan være f.eks. grunneier, hans avtalepart, en innehaver av undersøkelsestillatelse på lavere prioritet som kan godtgjøre at betingelsene for opphør av en foranstående rett har funnet sted eller domstolene på bakgrunn av rettskraftig dom.

Bokstav a slår fast at undersøkelsestillatelse som hovedregel gjelder i 7 år, og er en videreføring av hovedregelen i bvl. § 20. Fristen løper først fra det tidspunkt undersøkelsestillatelsen har best prioritet, jf. femte ledd. Dersom undersøkeren får utmål eller får registrert rett etter § 4-5 i løpet av 7-årsperioden, har dette ikke betydning for varigheten av undersøkelsestillatelsen, som fortsatt vil gjelde til utløpet av 7-årsfristen. Bakgrunnen for en fristlengde på 7 år er gitt under kapittel 5.8.2. I tillegg fremgår det av bokstav a at undersøkelsestillatelsen bortfaller ved utløpet av forlenget frist etter § 3-16.

Pågående forhandlinger om avtale om erverv av registrerbar forekomst forhindrer ikke fristutløp. Dersom utløpet av fristen i § 3-15 nærmer seg og partene ikke kan bli enige om en avtale, må eventuelt undersøkeren søke ekspropriasjon.

Bokstav b og c gir regler for de tilfeller der det er gitt tillatelse til å ekspropriere forekomst etter § 5-2. Bestemmelsene skal sikre overholdelse av kravet i oreigningsloven § 16 om at skjønn må være krevet innen 1 år fra tillatelse blir gitt, samt sikre at registrering av rett til forekomsten skjer i rimelig tid etter at et ekspropriasjonsskjønn er avholdt.

Bokstav d og e sanksjonerer manglende overholdelse av bestemmelsene i § 13-17 andre og tredje ledd om konsolidering av personer og selskaper ved indirekte erverv av undersøkelsestillatelser.

Bokstav f bestemmer at sletting skal skje dersom undersøkelsestillatelsen blir trukket tilbake i medhold av § 12-1 fordi rettighetshaveren i vesentlig grad har brutt bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av loven.

Bokstav g fastslår at dersom innehaveren av undersøkelsestillatelse forsømmer å betale årsavgiften for tillatelsen i samsvar med innbetalingsfristene i § 11-2, skal rettigheten slettes.

Andre ledd bestemmer at når det er søkt om forlenget undersøkelsestillatelse eller utmål eller begjært registrering etter § 4-5 før utløpet av 7-årsfristen, skal sletting ikke skje mens søknaden er til behandling. Søknaden eller begjæringen må være kommet inn til Bergvesenet før 7-årsfristen er utløpt, og dersom fristen normalt ville ha løpt ut i behandlingstiden og søknaden eller begjæringen blir avslått, løper fristen først ut 30 dager etter at behandlingen er avsluttet. Bestemmelsen er en videreføring av prinsippet i bvl. § 21 fjerde ledd, og sikrer at søkeren ved avslag har tid til å søke om forlengelse av undersøkelsestillatelsen etter § 3-16. Avslag på søknad om utmål kan skyldes at drivverdighet ikke er godt nok dokumentert, noe som kan rettes opp ved forlengelse av undersøkelsestillatelsen slik at ytterligere undersøkelser kan foretas. Når det gjelder registrering av erverv av rett til forekomst etter § 4-5, er det ikke et drivverdighetskrav eller lignende prøving. Bestemmelsen vil derfor i det sistnevnte tilfellet ha betydning ved at søker som får avslag f.eks. pga. formfeil ved avtalen, har minst 30 dager til å rette opp feilen.

Dersom søknaden om utmål blir innvilget eller begjæring om registrering tatt til følge, skal undersøkelsestillatelsen tidligst slettes samtidig med denne beslutningen. Har avgjørelsen falt før utløpet av 7-årsfristen i bokstav a, vil undersøkelsestillatelsen først opphøre når de 7 årene er gått. Dersom søknaden eller begjæringen er til behandling når 7-årsfristen utløper, gjelder undersøkelsestillatelsen frem til utmålet er tildelt eller rettigheten registrert, slik at grunnlaget for denne beslutningen, kravet om undersøkelsestillatelse, fortsatt er tilstede. Tilsvarende gjelder dersom søk­naden eller begjæringen er til behandling når forlenget frist etter § 3-16 løper ut.

Tredje ledd gir en tilsvarende bestemmelse ved søknad om ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd som for søknader og begjæringer etter andre ledd, jf. merknader til dette leddet.

Fjerde ledd slår fast at slettingen medfører bortfall av undersøkelsestillatelsen. Bortfallet innebærer samtidig bortfall av prioritet i ervervssystemet og inntreden av karantene for erverv av ny undersøkelsestillatelse i samme område for samme mineralkategori.

Femte ledd slår fast at 7-årsfristen for etterstående undersøkere etter første ledd bokstav a, først løper fra det tidspunkt undersøkelsestillatelsen får best prioritet i sin mineralkategori.

Fristen løper selv om en annen person har utmål/registrert erverv av forekomst i en del av undersøkelsesområdet slik at innehaveren av undersøkelsestillatelsen ikke uten samtykke kan foreta undersøkelser i området, jf. § 3-15 andre ledd, eventuelt ikke foreta undersøkelser som kan være til vesentlig ulempe, jf. § 3-15 tredje ledd.

Sjette ledd gir departementet hjemmel for å fastsette forskrift om sletting.

Til § 3-16 Forlengelse av undersøkelsestillatelsen

Første ledd gir Bergvesenet adgang til etter søknad å forlenge 7-årsfristen før utløp av undersøkelsestillatelsen etter § 3-15 første ledd bokstav a. Oppramsingen av momenter som kan tillegges vekt er ikke å anse som uttømmende. Andre momenter enn de nevnte kan f.eks. være manglende økonomisk evne eller arbeidsstans på bakgrunn av særlige forhold. Det vil imidlertid uansett være en forutsetning at forholdene som begrunner forlengelsen ikke skyldes undersøkeren. I praksis kan forlengelse f.eks. være aktuelt når det dreier seg om kartlegging og vurdering av drivverdighet for spesielt vanskelige forekomster. Bestemmelsen bygger på bvl. § 21 første ledd. Gjeldende praksis som legger til grunn at forlengelse ikke skal være kurant, forutsettes videreført, jf. kapittel 5.8.2.

Langdryge forhandlinger med grunneier er ikke grunnlag for forlengelse. Dersom utløpet av 7-årsfristen i § 3-15 nærmer seg, og partene ikke kan bli enige om en avtale, må eventuelt undersøkeren søke ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd.

Forlengelse etter denne bestemmelsen kan bare gis én gang. I behandlingen av en forlengelsessøknad er undersøkere med dårligere prioritet å anse som parter i saken. Iht. forvaltningsloven må de forhåndsvarsles og underrettes om vedtak, og partene har klagerett, jf. fvl. §§ 17, 27 og 28.

Andre ledd gir adgang til forlengelse av 7-årsfristen i § 3-15, uten en grense for hvor lenge fristen kan forlenges. Bestemmelsen får anvendelse i de tilfeller tvist om undersøkelsesretten har hindret igangsettingen av undersøkelsesarbeider. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det i slike tvilstilfeller vil være urimelig om svært lang saksbehandlingstid medfører at en mister rett etter ervervssystemet. Samtidig kan ikke forlengelsen gjøres lengre enn den tid undersøkelsene har vært hindret av tvisten.

Tredje ledd slår fast at søknad om fristforlengelse må være kommet inn til Bergvesenet innen utløpet av fristen i § 3-15 første ledd bokstav a eller de utvidede fristene etter § 3-15 andre og tredje ledd, dvs. innen 7 år eller eventuelt 30 dager etter avslag på søknad om utmål, begjæring om registrering etter § 4-5 eller søk­nad om ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd. Det kan tenkes at en som søker om utmål, registrering eller ekspropriasjon samtidig søker om forlengelse i tilfelle han skulle få avslag på førstnevnte søknader. Dette er lite ønskelig da det vil medføre unødvendig saksbehandling. Søknad om forlengelse bør således ikke behandles før de øvrige søknadene er ferdigbehandlet.

Til § 3-17 Direkte og indirekte overdragelse av undersøkelsestillatelse

Første ledd stiller krav om at overdragelser av undersøkelsestillatelser må godkjennes av Bergvesenet. Bestemmelsen gjelder direkte erverv av undersøkelsestillatelser, og ikke erverv av eierandeler i foretak som har slik tillatelse. Bestemmelsen er av en noe annen karakter enn den konsesjonsplikt som følger av IK § 11. Bergvesenet foretar ingen diskresjonær prøving av overdragelsen. Godkjennelse skal derfor gis med mindre lovens vilkår er til hinder for dette. Bestemmelsene i §§ 3-1, 3-2 og 3-3 gis anvendelse ved overdragelsen, og innebærer at det foreligger samme vilkår ved avledet erverv som ved opprinnelig erverv av undersøkelsestillatelse; tillatelse kan nektes dersom loven er brutt, gebyr ikke er betalt, erververen har tillatelse fra før i samme område og for samme mineralkategori, erververen er underlagt karantene eller begrensinger følger av konsolideringsbestemmelsene.

Dersom erverver har undersøkelsestillatelse fra før i samme område og for samme mineralkategori med dårligere eller bedre prioritet, må han be om at denne slettes for å få registrert ervervet. Uten slik anmodning vil søknaden bli avslått, jf. § 3-1 andre ledd. Dersom to undersøkere bytter tillatelser, må dette registreres samtidig som en gjensidig overdragelse. Undersøker må avhende sin registrerte rett dersom han erverver en annen rett, ellers blir søknaden avslått.

Andre ledd regulerer indirekte erverv av undersøkelsestillatelser, nærmere bestemt erverv av mer enn 50 % av eierandelene i selskap som har slik tillatelse. Bestemmelsen gjelder kun når erververen, eller noen som antas å stå han nær, jf. § 3-3, har undersøkelsestillatelse i samme område som målselskapet for samme mineralkategori. Bestemmelsen forhindrer omgåelse av bestemmelsene i § 3-1 andre ledd, og § 3-3, jf. § 3-1 andre ledd, jf. merknader under disse bestemmelsene. Dersom erververen eller målselskapet ikke avhender en av tillatelsene slik at konflikt unngås, må en av tillatelsene slettes. Erververen eller selskapet må selv melde fra til Bergvesenet om hvilken av tillatelsene som ønskes slettet. Dersom slik melding ikke gis, skal Bergvesenet av eget tiltak slette en av undersøkelsestillatelsene, jf. § 3-15 bokstav d. Det kan være hensiktsmessig i forskrift, jf. § 3-15 fjerde ledd, å gi nærmere regler om hvilken av tillatelsene som skal slettes, f.eks. slik at tillatelsen med dårligst prioritet slettes.

Tredje ledd regulerer i likhet med andre ledd indirekte erverv av undersøkelsestillatelser ved at personer eller selskap erverver mer enn 50 % av eierandelene i et annet selskap som har undersøkelsestillatelse. Bestemmelsen gjelder kun når erververen er innehaver av et utmål eller registrert rett til forekomst som helt eller delvis ligger i undersøkelsesområdet der målselskapet har undersøkelsestillatelse, og denne tillatelsen gjelder samme mineralkategori som forekomsten. Bestemmelsen skal hindre omgåelse av reglene i § 3-1 tredje ledd og § 3-3, jf. § 3-1 tredje ledd, jf. merknader under disse bestemmelsene. Dersom erververen eller målselskapet ikke avhender hhv. utmålet eller den registrerte forekomsten etter § 4-5 eller undersøkelsestillatelsen, må en av rettighetene slettes. Erververen eller selskapet må selv melde fra til Bergvesenet om hvilken av rettighetene som ønskes slettet. Dersom slik melding ikke gis, skal Bergvesenet av eget tiltak slette en av rettighetene, jf. § 3-15 bokstav e. Det kan være hensiktsmessig i forskrift, jf. § 3-15 fjerde ledd, å gi nærmere regler om hvilken av rettighetene som skal slettes, f.eks. slik at undersøkelsestillatelsen skal slettes og ikke utmålet eller den registrerte retten. Dersom kun deler av det berørte utmålet eller den registerte rettighet ligger innenfor selskapets undersøkelsesområde, er det tilstrekkelig å slette den delen av utmålet eller den registrerte rett som sammenfaller med undersøkelsesområdet.

Situasjoner der en erverver har undersøkelsestillatelse i et område hvor målselskapet har utmål eller registrert rett etter § 4-5, reguleres av § 4-11 andre ledd.

Fjerde ledd gir adgang for Bergvesenet til å sette frist for avhendelse eller begjæring om sletting etter andre og tredje ledd. Dersom fristen ikke overholdes, skal Bergvesenet slette undersøkelsestillatelsen, jf. § 3-15 første ledd bokstav e og f.

Femte ledd gir departementet adgang til å gi nærmere bestemmelser om godkjenningssøknader etter første ledd. Det kan være hensiktsmessig å fastsette et obligatorisk søknadsskjema for slike overdragelser.

Kapittel 4 – Erverv av forekomst

Til § 4-1 Forekomster av mutbare mineraler – utmål

Første ledd forutsetter at man for å få utmål må ha en undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler på best prioritet. Dersom en annen har en undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med bedre prioritet i deler av det omsøkte området, blir utmål nektet for denne del.

Det følger av § 3-12 at dersom søknad om utmål omfatter areal som ligger utenfor undersøkelsesområdet, får søkeren prioritet i dette områder fra den dagen søknaden kommer inn til Bergvesenet. Utmålet kan som følge av dette strekke seg utover det området som er omfattet av søkers undersøkelsestillatelse. Dette forutsetter dog at ingen andre har undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler eller utmål i dette området på det tidspunkt søknaden om utmål blir innlevert, samt at han fyller vilkårene for å få en undersøkelsestillatelse i området, jf. §§ 3-1 til 3-3. Bare på denne måten vil han få best prioritet, jf. § 3-12, som er en forutsetning for å kunne få utmål. Så lenge han får best prioritet og de øvrige vilkår for å kunne få undersøkelsestillatelse er oppfylt, er det intet vilkår at han faktisk innehar en undersøkelsestillatelse på det tidspunkt han søker om utmål. Faktisk vil han imidlertid bli registrert med en undersøkelsestillatelse, som vil falle bort dersom han påfølgende år lar være å betale årsavgiften.

Dersom vilkårene for å få utmål er oppfylt, har søker krav på å få utmål. Det er ingen diskresjonær prøving på dette stadiet. Vilkårene for å få utmål er at man har eller får en undersøkelsestillatelse med best prioritet i området, at man betaler inn forskudd på behandlingsgebyr, at utmålsforretning blir avholdt etter nærmere regler fastsatt i forskrift og at søker kan sannsynliggjøre at forekomsten inneholder et mutbart mineral som kan antas å være eller innen rimelig tid bli drivverdig. Det er Bergvesenet som i det enkelte tilfellet avgjør om søker tilfredsstiller kravene til å få utmål. Bergvesenets beslutning kan på vanlig måte påklages til departementet.

Når det gjelder drivverdighetsvurderingen, fore­slås ingen endring av gjeldende rett. Det vises til bvl. § 23 og kapittel 5.9.1. Drivverdighetsbegrepet knytter seg i utgangspunktet til den mutbare forekomsten. Eventuelle forekomster av registrerbare mineraler, jf. § 4-3 tredje og fjerde ledd, kan imidlertid tas med i denne vurderingen, dog slik at den mutbare forekomsten må utgjøre hovedkomponenten.

Vilkåret om at søknaden blir å avslå når utmålsforretning ikke kan avholdes på grunn av forhold som skyldes søker, sikter til forskrift som forutsettes gitt med hjemmel i § 4-2 tredje ledd om utmålsforretning. Forskriften bør tilsvare dagens bvl. § 32, og medføre at utmålssøknaden blir å avslå dersom søker eller hans fullmektig uteblir fra utmålsforretning uten lovlig forfall.

Første ledd fjerde punktum innebærer at to rettssubjekter ikke skal kunne drive på én mutbar fore­komst i samme område. Dersom en annen får undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med best prioritet i et område som omfatter utmålet, kan han ikke få tildelt utmål i det området som allerede er belagt med utmål, se dog andre ledd nedenfor om at utmål kan tildeles i fellesskap. Det er imidlertid ingenting i veien for å tildele utmål i et registreringsområde. Konflikter mht. hvem som skal få sette igang drift, utmålshaver eller innehaver av registrert rett etter § 4-5, løses i forbindelse med vurdering av søk­nad om driftskonsesjon.

Andre ledd er en videreføring av bvl. § 24 andre ledd. Dersom to undersøkere har undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler med best prioritet, fordi søknaden om undersøkelsestillatelse kom inn til Bergvesenet samme dag, har de lik rett til å få utmål. Som etter gjeldende lovgivning, vil regelen være at dersom utmål blir gitt i området, får undersøkerne utmålet i fellesskap, uansett om de har søkt i fellesskap eller opptrådt hver for seg. En regel om at utmål i området skal tilfalle den undersøker som først søker og kan sannsynliggjøre drivverdighet vil kunne føre til et kappløp og stille Bergvesenet overfor vanskelige konflikter og lede til tvister som utvalget ikke finner ønskelig.

I andre punktum er det tatt med en bestemmelse for det tilfellet at utmålshaverne ikke blir enige om hvordan eller når forekomsten skal utvinnes. Sam­eieloven § 15 vil i så fall kunne benyttes til oppløsning av eierfellesskapet.

Tredje ledd er en forskriftshjemmel og gir departementet adgang til å stille krav til utmålssøknadens innhold og utarbeide obligatorisk søknadsskjema. Som eksempel på krav det kan være aktuelt å stille til søknaden nevnes søkers navn og adresse, person- eller organisasjonsnummer, angivelse av undersøkelsesområdet søknaden knytter seg til, angivelse av hvilket område det ønskes utmål i og hvilket mineral som finnes i området, jf. bvl. § 27.

Til § 4-2 Utmålets form og størrelse

Bestemmelsen opprettholder flateutmål som den eneste form for utmål, jf. bvl. § 25. I forhold til gjeldende rett er det gitt en ny hovedregel slik at utmålet kan ha form som en trekant, og ikke behøver å være en rettvinklet firkant, jf. første ledd. Utmålet kan gis en annen utforming dersom særlige grunner tilsier dette, f.eks. kan det være ønskelig at utmålet blir lagt umiddelbart inntil et annet utmål eller annens undersøkelsesområde, jf. bvl. Det vises i denne sammenheng til at man ikke kan få utmål dersom man ikke har best prioritet i området eller en annen har utmål i det omsøkte området, jf. § 4-1.

Utmål skal tildeles som et bruttområde, dvs. at utmålet også kan omfatte områder hvor bergverksdrift ikke er tillatt. At drift ikke kan igangsettes i områder som er unntatt for leting og undersøkelsarbeider uten særskilt samtykke eller ekspropriasjon, følger av § 4-4. Ikraftredelse av mineralloven medfører ingen endring for allerede meddelte utmål etter bvl.

Andre ledd fastslår at utmålet ikke skal være større enn nødvendig for å dekke forekomstens sannsynlige utstrekning. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og skal hindre at areal båndlegges unødig.

Tredje ledd er en forskriftshjemmel og gir departementet anledning til å fastsette maksimalstørrelse på utmål og eventuelt maksimal lengde på utmålets sidekanter. Det kan også gis regler om utmålsbrevets innhold og utmålsforretningen, jf. bvl. §§ 30-35 om innkalling og varsel av søkeren samt eier og bruker av grunnen, forfall fra utmålsforretning, protokoll fra denne og merking av utmålet. Departementet kan også gi regler om hvem som skal betale en eventuell merking. Til sammenligning vises til bvl. § 19 tredje ledd og utkastet § 3-4 tredje ledd.

Til § 4-3 Rett til undersøkelser og mineraler i utmålet

Første ledd fastslår at uavhengig av om utmålshaver har undersøkelsestillatelse eller ikke, skal han ha anledning til utføre undersøkelser i utmålsområdet i samme utstrekning som om han hadde hatt en slik tillatelse. Reglene i kapittel 3 om undersøkelser, f.eks. varsel før undersøkelsene igangsettes, krav om samtykke fra grunneier for å kunne påføre vesentlig skade, samt adgang kun til å utføre nødvendige undersøkelser, gjelder tilsvarende for utmålshaver. For andres adgang til å undersøke i utmålshavers utmål, vises til § 3-13 tredje ledd og § 3-14 andre ledd.

I § 4-8 er det en regel om utmålshavers plikt til å iverksette sikringstiltak som går lenger enn sikringsplikten etter § 3-10, jf. merknaden til § 4-8.

Andre ledd er en videreføring av bvl. § 38 og fastslår at utmålshaver har rett til å bryte ut og nyttiggjøre seg de mutbare mineralene i området.

Tredje ledd er en videreføring av bvl. § 39. Det fastslås her at utmålshaver har rett til å bryte ut biprodukter, dvs. de registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer som det er nødvendig å bryte ut for å drive ut de mutbare mineralene. Bestemmelsen regulerer kun retten til å bringe biproduktene fram i dagen sammen med de mutbare mineralene. Hvis forekomsten kan angripes på en annen måte som ikke nødvendiggjør at de registrerbare mineralene eller mineralske byggeråstoffene brytes ut, er vilkåret etter tredje ledd ikke oppfylt.

I fjerde ledd bestemmes at utmålshaver også som hovedregel har rett til å nyttiggjøre seg biproduktene uten å betale vederlag til grunneier. Hovedregelen fravikes i de tilfeller hvor Bergvesenet før drift igangsettes finner at forekomsten av registrerbare mineraler eller mineralske byggeråstoffer kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. I slike tilfeller kan grunneier (eller eventuelt rettighetshaveren til mineralene, f.eks. en som har registrert rett etter § 4-5) velge om han vil overta biproduktene mot å betale et vederlag til utmålshaver eller motta et vederlag fra utmålshaver slik at utmålshaver kan beholde biproduktene. At grunneier skal ha et valg i denne sammenheng er nytt i forhold til gjeldende lov. Det framgår av Ot.prp. nr. 1 (1970-71) om bergverksloven side 23 at grunneieren har krav på erstatning dersom utmålshaveren utnytter biproduktene, selv om dette ikke ble regulert i bvl. § 39. Innehaver av undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler har ingen rettigheter etter denne bestemmelsen. For å få det må han registrere rett til forekomst etter § 4-5.

Utvalget finner det riktig at grunneier som i utgangspunktet er eier av både de registrerbare mineraler og de mineralske byggeråstoffene, skal kunne velge den løsning som passer han best. For øvrig gjøres ingen endring i de momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om de ikke-mutbare mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. Det vises i denne sammenheng til gjeldende bergverkslov om at mineralene forekommer på stedet i slik mengde og form at forekomsten av dem med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse.

Når det gjelder tidspunktet for når Bergvesenet skal ta stilling til om noe med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig drift, mener utvalget at dette normalt bør skje før konsesjon meddeles eller ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd gis. Dette fordi avgjørelsen er av betydning for vurderingen av om allmenne hensyn taler imot at konsesjon gis og om ekspropriasjon vil være mer til gagn enn skade. Loven krever at avgjørelsen skal tas senest før drift igangsettes.

Vederlaget fastsettes ved skjønn dersom partene ikke blir enige. I første instans er dette skjønnet et lensmannsskjønn, jf. § 8-1. De vanlige regler for hvem som skal dekke utgifter ved skjønnet gjelder, jf. skjønnsloven § 54.

Til § 4-4 Særlige steder – utmål

I første ledd bestemmes at de områder som er unntatt fra leting etter § 2-3 og undersøkelsesarbeider etter § 3-5 også er unntatt fra drift med mindre rette vedkommende samtykker. Det vises til merknadene til § 2-3 når det gjelder avgrensningen av disse områdene og hvem som må samtykke.

Andre ledd gjør unntak fra regelen i første ledd for drift under dagen. En utmålshaver kan få tillatelse av Bergvesenet til underjordsdrift dersom fordelene utmålshaver vil oppnå er overveiende i forhold til den skade og de ulemper drift på disse områdene vil føre med seg for grunneier eller bruker. Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 37 andre ledd, med det unntak at kirkegårder ikke lenger står nevnt som et område hvor det ikke kan tillates underjordsdrift. Dette er dog ikke ment å endre realiteten. Unntaket er kun fjernet fordi det syntes for kasuistisk, og fordi også andre områder enn kirkegårder kan peke seg ut som områder hvor det er lite naturlig å gi tillatelse til underjordsdrift. Unntaket i bvl. § 37 om geofysiske målinger der utmålshaver etter friluftsloven har fri ferdselsrett i innmark, er imidlertid ikke tatt med fordi bestemmelsen må anses å være overflødig.

Tredje ledd er en videreføring av erstatningsbestemmelsen i bvl. § 37 tredje ledd. Bestemmelsen pålegger utmålshaveren et objektivt erstatningsanvar for de skader drift under dagen i områder som nevnt i § 2-3 påfører grunn, bygninger og andre innretninger og anlegg. Utmålshaver er også ansvarlig for den ulempe driften påfører grunneier og bruker. I tillegg til det objektive erstatningsansvar, gjelder det ulovfestede prinsippet i norsk rett om subjektivt ansvar. Slikt ansvar kan f.eks. bli aktuelt for følgeskader som ikke dekkes av det objektive ansvaret.

Tvister om erstatning avgjøres også her ved lensmannsskjønn. Det presiseres at det bare er grunneiere og brukere som skal ha erstatning for ulempe. Vedkommende myndighet får bare erstatning for ulempe etter denne bestemmelse dersom de opptrer i egenskap av grunneiere eller brukere. Når det gjelder kostnadene med skjønnet, vises til merknaden til § 2-6.

Til § 4-5 Forekomster av registrerbare mineraler – registrering

Første ledd er parallell til bestemmelsen i § 4-1. Det fastslås at for å få registrert erverv av rett til forekomst av registrerbart mineral, må man ha en undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler på best prioritet. Dersom en annen har en undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler i deler av det omsøkte området på best prioritet, blir registrering nektet for denne del.

Det følger av § 3-12 at dersom begjæringen om registrering av rett etter § 4-5 omfatter areal som ligger utenfor undersøkelsesområdet, får vedkommende som begjærer registrering prioritet i dette områder fra den dagen begjæringen kommer inn til Bergvesenet. Registreringsområdet kan som følge av dette strekke seg utover det området som er omfattet av den undersøkelsestillatelse som ligger til grunn for registreringsbegjæringen . Dette forutsetter dog at ingen andre har undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler i dette området på det tidspunkt begjæringen om registrering blir innlevert, og at søkeren fyller vilkårene for å få en undersøkelsestillatelse i området, jf. §§ 3-1 til 3-3. Bare på denne måten vil han få best prioritet, jf. § 3-12 og fylle vilkårene for å kunne få registrert rett i området. Så lenge han får best prioritet og de øvrige vilkår for å kunne få undersøkelsestillatelse er oppfylt, er det intet vilkår at han faktisk innehar er undersøkelsestillatelse på det tidspunkt han søker om registrering. Faktisk vil han imidlertid bli registrert med en undersøkelsestillatelse som vil falle bort dersom han påfølgende år lar være å betale årsavgiften.

Uttrykket begjære registrering er brukt for å gjøre det klart at det ikke er noen diskresjonær prøving på dette stadiet. Den som begjærer registrering må ikke påvise drivverdighet i motsetning til hva som gjelder for utmål. Når det gjelder den som begjærer registrert en ekspropriert rettighet, vil imidlertid drivverdighet i alminnelighet være godtgjort dersom ekspropriasjonstillatelse har blitt gitt i medhold av § 5-2 første ledd.

Visse faste vilkår må imidlertid den som begjærer registrering etter § 4-5 også oppfylle. Som før nevnt må han ha eller få en undersøkelsestillatelse med best prioritet i området og forskudd på behandlingsgebyr må være innbetalt. Videre må begjæringen fylle de krav som forutsettes fastsatt i forskrift i medhold av tredje ledd, bl.a. må det være mulig å fastslå hvilket område begjæringen gjelder for. Bergvesenets beslutning om å registrere eller avslå registrering på formelt grunnlag, kan på vanlig måte påklages til departementet.

Første ledd bokstav a bestemmer at avtale må inngås med grunneier og rettighetshavere dersom driften vil kunne gripe inn i deres rettigheter. Bergvesenet må før det foretar registrering, undersøke om avtaleparten er hjemmelshaver eller på annen måte utleder sin rett fra hjemmelshaver. Dersom én rettighetshaver ikke vil inngå avtale, må undersøker på registrerbare mineraler søke ekspropriasjonstillatelse, jf. § 5-2 første ledd, slik at rett til forekomsten kan erverves fra denne grunneier eller eventuelt rettighetshaver. Imidlertid vil det da måtte skje en registrering etter bokstav b. Dersom grunneier selv ønsker å sikre seg rett til forekomst på egen eiendom, er det tilstrekkelig at han sender inn en erklæring om at han er eier, og angir hvilket område rettigheten ønskes for. Også grunneier må imidlertid ha avtale med eventuelle rettighetshavere.

Når det gjelder bokstav b, er det den eksproprierte rett som er ervervet på grunnlag av en ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd som skal registreres, dvs. ekspropriasjon av selve forekomsten eller rett til å utnytte forekomsten. Selv om rettighetshaver har brukt en annen hjemmel for sin ekspropriasjon, f.eks. pbl. eller oreigningsloven, er dette intet hinder for registrering, såfremt den som begjærer registrering ellers fyller vilkårene for registrering. For øvrig er det den eksproprierte rett som skal registreres, ikke ekspropriasjonstillatelsen etter § 5-2 første ledd.

Bestemmelsen i andre ledd innebærer at to rettssubjekter ikke skal kunne drive på én registrerbar forekomst i samme område. Dersom en annen får undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler med best prioritet i et undersøkelsesområde som omfatter et registreringsområde etter § 4-5, kan han ikke begjære registrering iht. bokstav a for det areal som allerede er omfattet av en registrert avtale eller ekspropriert rett. Det samme gjelder imidlertid ikke dersom han har ekspropriert rettigheten. I dette tilfellet kan registrering foretas i en annens registreringsområde. Slik ekspropriasjon kan tenkes dersom det første registreringsområdet er større enn det som er nødvendig for å dekke forekomsten i henhold til en tidligere avtale, som nevnt i første ledd bokstav a. Det er imidlertid ingenting i veien for å tildele et registreringsområde i annens utmål. Konflikter mht. hvem som skal få sette igang drift, innehaver av registrert rett etter § 4-5 eller utmålshaver, løses i forbindelse med vurdering av søknad om driftskonsesjon.

Tredje ledd fastslår at registreringsområdet skal være lik det areal som er fastlagt i avtalen eller ved ekspropriasjon. Forutsetninger for dette er imidlertid at undersøkeren får eller har best prioritet i området og at ingen andre har registrert rett etter § 4-5 i området. Dersom andre eksproprierer hele eller deler av forekomsten i registreringsområdet i ettertid, må registreringsområdet gjøres tilsvarende mindre. Utover dette er det intet krav til størrelsen på avtaleområdet.

Fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel og gir departementet anledning til å stille krav til begjæringen om registrering, formkrav til avtalen som er grunnlaget for registreringen, saksbehandlingsregler for Bergvesenet og regler om merking av registreringsområdet. Det presiseres at merking ikke er påbudt, men kun skal finne sted dersom det er nødvendig f.eks. for å avgjøre tvister. Til sammenligning vises til bvl. § 19 tredje ledd og utkastet § 3-4 tredje ledd. Departementet kan også gi regler om hvem som skal bekoste en eventuell merking.

Til § 4-6 Rett til undersøkelser og mineraler i registreringsområdet

Bestemmelsen er en parallell til § 4-3. Første ledd fastslår at uavhengig om innehaver av rett etter denne bestemmelse har undersøkelsestillatelse eller ikke, skal han ha anledning til utføre undersøkelser i registreringsområdet i samme utstrekning som om han hadde hatt en slik tillatelse. Reglene i kapittel 3 om undersøkelser, f.eks. varsel før undersøkelsene igangsettes, krav om samtykke fra grunneier for å kunne påføre vesentlig skade, samt adgang kun til å utføre nødvendige undersøkelser, gjelder imidlertid også for rettighetshaveren. For andres adgang til å undersøke i rettighetshavers registreringsområde, vises til § 3-13 tredje ledd og § 3-14 andre og tredje ledd. I § 4-8 er det imidlertid en regel om rettighetshaveres plikt til å iverksette sikringstiltak som går lenger enn sikringsplikten etter § 3-10, jf. merknaden til § 4-8.

Andre ledd fastslår at rettighetshaver kan bryte ut og nyttiggjøre seg alle registrerbare mineraler i registreringsområdet, med mindre noe annet følger avtalen med grunneier eller den eksproprierte rett. Grunn­eier kan f.eks. ha forbeholdt seg retten til enkelte mineraltyper. Bestemmelsen uttrykker imidlertid en presumpsjon for at dersom det er registrert en rettighet etter § 4-5, har rettighetshaver retten til alle de registrerbare mineralene i området.

Tredje ledd bestemmer at rettighetshaver kan bryte ut de mutbare mineraler og mineralske byggeråstoffer som er nødvendig for å bryte ut de registrerbare mineralene, jf. andre ledd. Regelen skal forstås på samme måte som § 4-3 tredje ledd.

Fjerde ledd har regler om rettighetshavers rett til å nyttiggjøre seg de mutbare mineralene som i utgangspunktet tilhører staten. Hovedregelen er at rettighetshaver kan nyttiggjøre seg disse uten å betale vederlag. Regelen fravikes i de tilfeller hvor Bergvesenet før drift igangsettes finner at forekomsten av mutbare mineraler kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. I slike tilfeller kan utmålshaver, dersom det er en slik i området, velge om han vil overta biproduktene mot å betale et vederlag til rettighetshaveren eller motta et vederlag fra rettighetshaver slik at rettighetshaver kan beholde biproduktene. Utvalget finner det riktig at utmålshaver som i utgangspunktet har retten til de mutbare mineraler, skal kunne velge den løsning som passer han best. Dersom det ikke er noen utmålshaver i området, kan rettighetshaver nyttiggjøre seg mineralene uten å betale vederlag. Innehaver av undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler har ingen rettigheter etter denne bestemmelse. For å få det, må han søke og få tildelt utmål etter § 4-1. For øvrig vises til merknaden til § 4-3 om hvilke momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om de mutbare mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse.

Når det gjelder tidspunktet for når Bergvesenet skal ta stilling til om noe er til gjenstand for selvstendig drift, mener utvalget at dette normalt bør skje før konsesjon meddeles eller ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd gis. Dette fordi avgjørelsen er av betydning for vurderingen av om allmenne hensyn taler imot at konsesjon gis og om ekspropriasjon vil være mer til gagn enn skade. Loven krever at avgjørelsen skal tas senest før drift igangsettes.

Vederlaget fastsettes ved skjønn dersom partene ikke blir enige. I første instans er dette skjønnet et lensmannsskjønn, jf. § 8-1. Det vises til merknaden til § 4-3.

Femte ledd har regler om rettighetshavers adgang til å nyttiggjøre seg de mineralske byggeråstoffer som er brutt ut i medhold av tredje ledd. Rettighetshaver kan nyttiggjøre seg disse uten å betale vederlag. Dette gjelder imidlertid ikke dersom noe annet følger av avtalen eller den eksproprierte rett. I loven presumeres imidlertid at de mineralske byggeråstoffene er omfattet av avtalen med grunneier og den eksproprierte retten, slik at rettighetshaver ikke må betale et ekstra vederlag for å nyttiggjøre seg de mineralske byggeråstoffene.

Til § 4-7 Særlige steder – registreringsområde

Bestemmelsen er en parallell til § 4-4. Første ledd bestemmer at de områder som er unntatt fra leting etter § 2-3 og undersøkelsesarbeider etter § 3-5, også er unntatt fra drift med mindre vedkommende myndighet samtykker. Ikke alle unntak i § 2-3 vil være relevante i fht. vedkommende myndighet. Det vises til merknaden til denne bestemmelse når det gjelder avgrensingen av disse områdene, hvilke unntak som er aktuelle og hvem som er vedkommende myndighet i det enkelte tilfellet.

Samtykke fra grunneier og bruker er ikke nødvendig for drift på registrerbare mineraler i områder som nevnt i § 2-3, fordi rettighetshavers adgang til drift i slike områder vil måtte være regulert i avtalen eller ekspropriasjonsvedtaket.

Andre ledd gjør unntak fra samtykkeregelen for drift under dagen. En rettighetshaver kan få tillatelse av Bergvesenet til underjordsdrift dersom fordelene rettighetshaver vil oppnå er overveiende i forhold til den skade og de ulemper drift på disse områdene vil føre med seg for vedkommende myndighet. Det presiseres dog at enkelte områder, som f.eks. kirkegårder, kan peke seg ut som områder hvor det er lite naturlig å gi tillatelse til underjordsdrift, jf. merknaden til § 4-4.

Tredje ledd fastslår at det skal betales erstatning på objektivt grunnlag for den skade som driften under dagen i områder som nevnt i § 2-3 påfører grunn, bygninger og andre innretninger. I tillegg til det objektive erstatningsansvar, gjelder det ulovfestede prinsippet i norsk rett om subjektivt ansvar. Slikt ansvar kan f.eks. bli aktuelt for følgeskader som ikke dekkes av det objektive ansvaret.

Tvister om erstatning avgjøres også her ved lensmannsskjønn. Det er ingen bestemmelse om erstatning for ulempe her, i motsetning til i § 4-3 (mutbare mineraler). Vedkommende myndighet får bare erstatning for ulempe etter § 4-3 dersom myndigheten kan karakteriseres som grunneier eller bruker. Som før nevnt vil forholdet til grunneier og bruker når det gjelder registrerbare mineraler, være regulert ved avtale eller i ekspropriasjonsvedtaket.

Til § 4-8 Sikringsplikt

Bestemmelsen gjelder både for mutbare og registrerbare mineraler. Første ledd fastslår et videre sikringsansvar enn § 3-10 som gjelder på undersøkelsesstadiet. Utmålshaver og rettighetshaver etter § 4-5 plikter å sikre hele utmålet og registreringsområdet, uavhengig av om det er han selv eller andre som har forårsaket faremomentet. Bestemmelsen tilsvarer bvl. § 39a og skal forstås på samme måte.

Det synes ikke urimelig at utmålshaver og rettighetshaver etter § 4-5 blir pålagt et slikt utvidet ansvar. Utmålssøker og søker om registrering vet hvilke sikringsplikter som eventuelt vil påhvile ham når han får tildelt utmålet eller registreringsområdet, og kan således foreta en vurdering av om det medfølgende sikringsansvar oppveies av de rettigheter han får. Det er få nye tiltak iverksatt av andre som kan skje i utmål eller registreringsområder etter at dette er tildelt. Det vises til bestemmelsen i §§ 3-13 og 3-14 om at det er et forbud mot undersøkelser i utmål og registreringsområder med mindre rettighetshaver gir sitt samtykke. Når det gjelder bestemmelsen i § 3-14 tredje ledd, fastslår denne imidlertid at undersøkelser kan foretas i annens registreringsområde uten samtykke fra rettighetshaver når registreringsområdet har sitt grunnlag i avtale. Dette gjelder dog bare i den utstrekning undersøkelser ikke vil være til vesentlig ulempe for rettighetshaveren. Ved vurdering om hva som vil være til vesentlig ulempe, må tas hensyn til at rettighetshaveren vil få et medansvar for sikring av faremomenter som skapes av undersøker.

Det presiseres at sikringsansvaret etter denne be­stemmelse gjelder selv om rettigheten faller bort. Rettighetshaver kan ikke si fra seg rettigheten eller la være å betale årsavgiften og etterlate området usikret. Ansvaret for å sikre de faremomenter som var i området da rettigheten falt bort påligger således den som har hatt rettigheten.

Første punktum regulerer utmålshavers og rettighetshavers sikringsansvar innenfor utmålet eller registreringsområdet.

Andre punktum er en videreføring av bestemmelsene i bvl. § 39a første ledd andre punktum og andre ledd, og regulerer sikringsplikten utenfor de samme områder. Det fastslås at sikringsplikten også omfatter gruveåpninger og andre åpninger i grunnen utenfor utmålet eller registreringsområdet når åpningene har tilknytning til disse områdene, f.eks. som adkomst til malmen. Sikringsplikten omfatter også tipper og utlagte masser som er laget av utmålshaver eller rettighetshaver eller som disse har ervervet retten til. Sistnevnte punkt om tipper og utlagte masser refererer seg til tipper og masser som ligger utenfor utmålet eller registreringsområdet. Dersom de ligger innenfor, omfattes de av sikringsplikten etter første punktum.

Bestemmelsene i tredje og fjerde punktum om hva som skal anses som farlig og kravet til varig sikring når arbeidene avsluttes, tilsvarer bestemmelsene i § 3-10 andre og tredje punktum, og det vises til merknadene til disse. Forskrift om gjennomføring av sikringstiltakene kan gis i medhold av § 9-2 if.

Til § 4-9 Opphør av rett etter utmål, avtale og ekspropriert rett

Bestemmelsen har regler om når utmål eller rettighet etter § 4-5 skal slettes fra registeret hos Bergvesenet. Det følger av første ledd at det er Bergvesenet som foretar slettingen. Sletting kan gjøres enten når Bergvesenet selv blir oppmerksom på at vilkår for sletting er tilstede, eller når en som er berettiget krever sletting. Det må kreves at Bergvesenet foretar en kontroll av de forhold som gir grunn for sletting og eventuelt hører den som står registrert som rettighetshaver, før sletting finner sted. Berettiget til å begjære sletting er f.eks. utmålshaver, rettighetshaver etter § 4-5, eller grunneier som har inngått avtale med rettighetshaveren og avtalen er utløpt, hevet eller sagt opp eller eventuelt en domstol som har avsagt dom om et forhold som har betydning for om slettingen kan skje.

Bokstav a fastslår at sletting skal skje når det har gått 10 år fra utmål ble gitt, avtale eller ekspropriert rett etter § 4-5 ble registrert, og hverken driftskonsesjon etter § 6-2 eller attest etter § 6-3 er gitt. Begrunnelsen for bestemmelsen er at personer eller selskaper ikke skal kunne båndlegge en forekomst. Dersom man selv ikke kommer til å sette igang drift på forekomsten, skal andre kunne få muligheten.

En driftskonsesjon etter § 6-2 eller en attest etter § 6-3 kan imidlertid ikke overdras. Dersom et utmål eller registreringsområde i drift overdras, må overdrager ha driftskonsesjon eller attest for å fortsette driften. § 4-11 bestemmer at overdrageren innen 30 dager må søke om driftskonsesjon eller sende melding om at vilkårene for drift uten konsesjon er oppfylt. Virkningen av å oversitte fristen er at utmålet eller retten etter § 4-5 bli slettet. Begrunnelsen for bestemmelsen er at personer eller selskaper ikke skal kunne båndlegge en forekomst. For øvrig skal sletting skje når forlenget frist med hjemmel i § 4-10 har utløpt.

Bokstav b har regler om at sletting skal skje dersom avtalen som er grunnlag for registrering etter § 4-5 første ledd bokstav a utløper eller avtalen blir hevet eller sagt opp. I slike tilfeller faller grunnlaget for registreringen bort. Når rettigheten baserer seg på en privatrettslig avtale, må rettigheten bortfalle dersom det underliggende avtaleforholdet bortfaller. Dersom rettighetshaveren ser at han ikke vil få en ny avtale med grunneieren før den gjeldende avtalen løper ut, må han eventuelt søke om ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd, begjære skjønn, gjennomføre ekspropriasjonen og endelig få registrert retten før avtalefristen løper ut. Når det gjelder sletting pga. hevet avtale, må Bergvesenet i tilfelle av tvister om hevingen er berettiget, avvente en rettskraftig dom før sletting kan skje. Bokstav b er også hjemmelen for sletting dersom hele eller deler av en forekomst i et registreringsområde er ekspropriert, jf. merknaden til § 4-5 tredje ledd.

Bokstav c gjelder sletting ved utløp av ekspropriert rett og tilsvarer bokstav b som gjelder opphør av avtaler. Dersom det er ekspropriert en tidsbegrenset rett, skal sletting skje når tidsfristen er utløpt. En eventuell avtale eller gjennomført ekspropriasjon må være i orden før denne fristen løper ut.

Bokstav d gir Bergvesenet rett og plikt til å foreta sletting av undersøkelsestillatelse, utmål eller registrert rett når situasjon som nevnt i § 4-11 inntrer, og erverver ikke sørger for å avhende eller slette en av de korresponderende rettigheter.

Bokstav e bestemmer at sletting skal skje dersom utmål eller registrert rett til forekomst etter § 4-5 blir trukket tilbake i medhold av § 12-1 fordi rettighetshaveren har brutt bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av loven.

Bokstav f fastslår at dersom utmålshaver eller rettighetshaver forsømmer å betale årsavgiften for utmålet eller den registrerte rett etter § 4-5 innen de fastsatte frister i § 11-2, skal rettigheten slettes. Dersom rettighetshaveren også har en undersøkelsestillatelse i samme område, og årsavgiften for denne ikke blir betalt, er det bare undersøkelsestillatelsen som skal slettes i medhold av § 3-15, ikke utmålet eller den registrerte rett.

Dersom driftskonsesjon bortfaller som følge av at drift ikke igangsettes innen den frist som er fastsatt i § 6-7 eller som følge av at drift stanses i mer enn 1 år uten tillatelse, jf. samme bestemmelse, fastslår bokstav g at utmålet eller den registrerte rett skal slettes.

Rettighetene skal også slettes dersom driftskonsesjon etter §§ 6-2 eller 6-4 eller attest etter § 6-3 blir trukket tilbake, jf. bokstav h. Rettighetene skal imidlertid ikke slettes umiddelbart dersom konsesjon etter § 6-4 trekkes tilbake. Departementet kan i slike tilfeller pålegge salg, og rettighetene må da følge med, jf. § 6-9. Bare dersom slikt salg ikke kommer i stand, skal sletting skje.

Fordi det er vanskelig for søker å vite hvor lang tid det tar å behandle en søknad om driftskonsesjon eller søknad om forlengelse av 10-årsfristen etter § 4-10, bestemmer andre ledd at det ikke skal skje sletting så lenge disse søknadene er til behandling. I realiteten betyr dette at utmålshaver eller rettighetshaver etter § 4-5 må sørge for å sende søknad om konsesjon eller forlengelse før 10-årsfristen har løpt ut. For utmål er 10-årsfristen for å søke driftskonsesjon den samme som i IK § 12.

For at utmålshaver og rettighetshaver etter § 4-5 også skal kunne søke om forlengelse av rett etter utmål, ekspropriert rett eller avtale dersom driftskonsesjon blir avslått, samt anledning til å søke om drifts­konsesjon dersom søknaden om forlengelse blir avslått, er det bestemt at sletting tidligst skal skje 30 dager etter at søknad om driftskonsesjon eller forlengelse etter § 4-10 er ferdigbehandlet. Søknaden anses som ferdigbehandlet den dag det fattes vedtak i saken.

Et tilsvarende unntak for 10-årsfristen gjelder ikke når det blir søkt om attest etter § 6-3, fordi slik behandling forutsettes ikke å ta lang tid. Utmålshaver og rettighetshaver etter § 4-5 må ta hensyn til Bergvesenets behandling av søknad om attest når de skal overholde 10-årsfristen i bokstav a.

Tredje ledd har bestemmelser om virkningen av sletting. Utmålet faller bort i sin helhet ved sletting. Dette innebærer både at de registreringsrettslige virkninger av utmålet faller bort og at utmålshaver ikke lenger er å anse som eier av de mutbare mineralene i området. Disse faller tilbake til staten. Når det gjelder avtalen og den eksproprierte rett, er det bare de registreringsrettslige virkninger som opphører som følge av slettingen. Vedkommende mister sin prioritet i ervervssystemet, men dersom andre ønsker å sette i gang drift, er det den tidligere rettighetshaver etter § 4-5 som det må inngås avtale med eller eventuelt eksproprieres fra. Dette gjelder dog ikke dersom grunnlaget for slettingen er forhold som nevnt i § 4-9 bokstav b og c. I disse tilfeller vil også selve rettsgrunnlaget være falt bort.

At det bare er de registreringsrettslige virkninger som faller bort, innebærer dessuten at plikter som følger av avtalen eller ekspropriasjonsvedtaket fort­satt står ved lag, jf. dog § 5-4 første ledd andre punktum. Tidligere rettighetshaver må f.eks. fortsatt betale vederlag til grunneier for den rett han har fått ved avtalen.

Når det gjelder forholdet til tinglysingsmyndigheten, bør Bergvesenet sende melding til disse om sletting av utmål, slik at det kan foretas tilsvarende sletting i grunnboken. Melding til tinglysingsmyndigheten er ikke nødvendig ved sletting av avtale eller ekspropriert rett, da disse rettighetene kan leve videre. Er det imidlertid på det rene at f.eks. avtalen er utløpt, hevet eller sagt opp, bør Bergvesenet sende melding også i slike tilfeller. Med hjemmel i § 7-4 kan Kongen nedfelle ovennevte samarbeidsrutiner i forskrift.

Fjerde ledd bestemmer at dersom konsesjon kun er gitt for deler av utmålet eller registreringsområdet, beholder utmålshaver og rettighetshaver etter § 4-5 sin rettighet som utmålshaver og rettighetshaver i det øvrige området inntil fristen for å søke om driftskonsesjon eller attest er løpt ut. Fristen er i utgangspunktet 10 år, men kan forlenges i medhold av § 4-10.

Femte ledd er en forskriftshjemmel og gir departementet myndighet til å gi utfyllende regler om sletting, f.eks. hvilken dokumentasjon som må kreves før Bergvesenet kan foreta sletting.

Til § 4-10 Forlengelse av rett etter utmål, avtale og ekspropriert rett

Bestemmelsen gir Bergvesenet anledning til å ­forlenge fristen for utmålshaver eller rettighetshaver etter § 4-5 til å søke om konsesjon eller attest. Forlengelse kan gis for 10 år av gangen, og så mange ganger Bergvesenet finner det forsvarlig.

Bestemmelsen er gitt en annen utforming enn i IK § 12, men det er ikke ment å foreta noen realitetsendring bortsatt fra at bestemmelsen nå også skal gjelde for de registrerbare mineralene. Ved vurdering av om forlengelse skal gis, skal man ta hensyn til om fore­komsten må anses å være en rimelig reserve for erververens drift, og om andre er interessert i å starte drift på forekomsten. Man skal ikke kunne få forleng­else dersom man bare har til hensikt å hindre andre fra å sette i gang drift på forekomsten.

Det er bare fristen i § 4-9 første ledd bokstav a som kan forlenges av Bergvesenet. Dersom Bergvesenet gir en forlengelse for 10 år, men rettighetshaver etter avtale med grunneier bare har en rett som varer i 5 år til, vil rettigheten måtte slettes etter 5 år, uavhengig av om Bergvesenet har gitt forlengelse av fristen i bokstav a. At Bergvesenet likevel kan forlenge fristen i bokstav a med 10 år, har betydning i de tilfeller der rettighetshaver oppnår en avtale med grunneier om forlengelse.

Til § 4-11 Direkte og indirekte overdragelse av rett til forekomst

Første ledd bestemmer at direkte overdragelse av rett til forekomst skal godkjennes av Bergvesenet. Bakgrunnen for dette er at Bergvesenet til enhver tid skal kunne vite hvem som setter i gang og er ansvarlig for å iverksette tiltak på eiendommen. Godkjenning er også nødvendig for å forhindre omgåelse av bestemmelsene i §§ 3-1 til 3-3, jf. nedenfor, samt for at Bergvesenet skal kunne sende krav til rette person om betaling av årsavgift for opprettholdelse av rettigheten og for at overdrager skal kunne gjøre gjeldende sine rettigheter etter loven, f.eks. få driftskonsesjon.

Det skjer ingen diskresjonær prøving av overdragelsen. Dersom vilkårene er oppfylt, skal registrering finne sted. Vilkår for registrering av overdragelser følger av §§ 3-1 til 3-3; vedkommende må fylle vilkårene for å kunne få en undersøkelsestillatelse i området. Det forutsettes at Bergvesenet fører en viss kontroll med at retten etter avtale og ekspropriert rett kan overdras, da overdragelse av slike rettigheter er betinget av at dette er hjemlet i avtalen eller den eksproprierte rett.

Utvalget forutsetter at søknad om godkjennelse av overdragelser blir sendt Bergvesenet i rimelig tid etter at avtale om overdragelse ble inngått. I tredje punktum nedfelles imidlertid en frist for erverver av utmål og registreringsområde i drift til å melde fra om overdragelser og søke om konsesjon etter § 6-2 eller melding etter § 6-3. Fristen settes til 30 dager etter at bindende avtale om ervervet ble inngått. Er ikke søknad eller meldig sendt innen fristen, faller utmålet eller den registrerte rett etter § 4-5 bort, jf. § 4-9 bokstav a. Bestemmelsen er en parallell til bestemmelsen i § 6-4 i den forstand at § 6-4 får anvendelse ved erverv av eierandeler i et selskap som innehar driftskonsesjon, mens denne bestemmelsen får anvendelse ved kjøp av aktiva i selskapet, dvs. ved kjøp av utmålet eller den registrerte rett.

Andre ledd gjelder overdragelse ved indirekte erverv. Bestemmelsen er nødvendig for at man ikke ved slike erverv av eierandeler skal kunne komme i en posisjon som nevnt i §§ 3-1 andre ledd og 3-2 andre ledd, jf. § 3-3. Dersom innehaver av en undersøkelsestillatelse på mutbare mineraler erverver mer enn 50 % av eierandelene i et foretak som har utmål som er omfattet av erververs undersøkelsestillatelse, må undersøkelsestillatelsen eller utmålet slettes eller avhendes. Tilsvarende gjelder når innehaver av undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler erverver mer enn 50 % av eierandelene i et foretak som har en registrert rett etter § 4-5 i et registreringsområde som omfattes av undersøkelsestillatelsen. I begge de ovennevnte tilfeller må det også tas hensyn til konsolideringsbestemmelsen i § 3-3. Dette innebærer at tillatelser kan måtte avhendes eller slettes dersom personer eller selskaper, som har et tilknytningsforhold til erverver som omtalt i § 3-3, innehar en undersøkelsestillatelse på enten hhv. mutbare eller registrerbare mineraler i et område som omfatter utmålet eller registreringsområdet som målselskapet eier.

Kapittel 5 – Ekspropriasjon

Til § 5-1 Avståing med hjemmel i loven

En undersøker kan ha behov for å erverve grunn og rettigheter for å kunne foreta nærmere undersøkelsesarbeider som er nevnt i §§ 3-5 til 3-7. I henhold til § 3-5 har undersøker rett til å foreta de undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å kunne vurdere om det finnes forekomst av mutbare eller registrerbare mineraler som har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være eller innen rimelig tid bli, drivverdig. Inngrep i grunnen som kan medføre vesentlig skade, kan bare foretas med samtykke fra grunneier og bruker.

For å kunne undersøke forekomstene tilfredsstillende, er det en forutsetning at undersøker har tilgang til de nødvendige arealer. Det kan også være nødvendig å foreta inngrep som kan medføre vesentlig skade. Uten en tvangshjemmel for undersøker, vil en gjenstridig grunneier kunne sette en effektiv stopper for et kartleggingsarbeid som kunne avdekket en drivverdig forekomst som samfunnet ønsker utnyttet. Det foreslås derfor i bestemmelsens før­ste ledd at undersøker gis en direkte hjemmel i den nye mineralloven til å ekspropriere. I henhold til § 5-1 fjerde ledd vil det være skjønnsretten som skal ta stilling til om ekspropriasjon kan finne sted og hvilken gjennomføringsform som er egnet, jf. også dagens prinsipp i bvl. og oreigningsloven.

For undersøker etter mutbare mineraler er dette i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. bvl. § 40. For undersøkelser av en ikke-mutbar mineralsk forekomst finnes det tilsvarende ekspropriasjonsregler i IM § 1 første ledd nr. 5. I motsetning til regelen i bvl. § 40 gir den nevnte bestemmelse i IM imidlertid ikke ekspropriasjonshjemmel direkte, da det forutsettes i IM § 1 første ledd at ekspropriasjon først kan finne sted etter tillatelse av Kongen.

Bakgrunnen for denne forskjellen mellom lovene er at IM ikke klart forbyr leting (skjerping) og undersøkelsesarbeider i innmark, åker, eng, industriområder, kirkegårder, militæranlegg osv., slik som bvl. § 3 og utkastet § 2-3.

om. at utvalget foreslår å innsnevre området for undersøkelser i forhold til IM, foreslås at prinsippet i bvl. § 40 gjøres gjeldende for ekspropriasjon til undersøkelser både etter mutbare og registrerbare mineraler.

Den nye mineralloven, slik som bvl. og IM, vil gi rett til avståelse av grunn og rettigheter også utenfor det aktuelle undersøkelsesområdet. Særlig aktuelt vil være rett til adkomst, vannledninger osv. Iom. § 3-6 om undersøkers rett til adkomst til undersøkelsesområdet, antas ekspropriasjonsbestemmelsen i § 5-1 å få mindre betydning i forbindelse med ekspropriasjon til adkomst enn tilsvarende bestemmelse i bvl. § 40.

På bakgrunn av at undersøkelsestillatelsen er av tidsbegrenset varighet, bør det være hovedregelen at ekspropriasjon er tilknyttet denne retten. Det betyr at selve eiendomsretten til grunnen ol. ikke overføres undersøkeren, men at vedkommende kun får bruksrett. Bakgrunnen for dette er at det er viktig at ekspropriasjonen ikke går lenger enn det som strengt tatt er påkrevet.

Andre ledd er i overensstemmelse med bvl. § 40 tredje ledd, men får nå tilsvarende anvendelse på registrerbare mineraler. Det synes naturlig at de områder som er unntatt fra undersøkers undersøkelsesarbeider, jf. § 3-5 tredje ledd, heller ikke bør omfattes av en ekspropriasjonsrett direkte i lov. Tilsvarende bør ikke en undersøker i områder der det finnes undersøkere med bedre prioritet gis en ubetinget ekspropriasjonsrett, med mindre rettighetshavere med bedre prioritet samtykker. Dette fordi en direkte ekspropriasjon vil være i strid med ervervssystemet, jf. § 3-13 første ledd.

Når det gjelder de tilfeller der veier er unntatt fra leting og undersøkelser i medhold av § 2-3, vises til merknaden til § 3-6 om at det ikke er naturlig at dette unntaket får anvendelse når det kun er snakk om å bruke veiene til adkomst.

I tredje ledd foreslås at spørsmålet om avståing for vesentlige inngrep kan kreves og i tilfelle i hvilket omfang, avgjøres ved skjønn. Det presiseres at ­skjønnsmyndighetene kun skal prøve om vilkårene for ekspropriasjon er til stede. I tillegg må det utmåles erstatning og fastsettes nødvendige vilkår.

Skjønnet holdes i lensmannsdistrikt som lensmannsskjønn, jf. § 8-1. Utenfor lensmannsdistrikt vil by- eller herredsretten være rett instans. Forslaget innebærer en endring av gjeldende rett ved at avgjørelsen er foreslått lagt til lensmannsskjønn i stedet for domstolsskjønn. Bakgrunnen er i det vesentlige at det synes hensiktsmessig å kunne avgjøre eventuelle erstatningsspørsmål på dette stadiet på en mer forenklet måte. Utvalget viser til at lensmannsskjønn i dag ek­sempelvis benyttes i forbindelse med takstfastsettelse i henhold til naturskadeloven §§ 9 og 10. Det vil være adgang til overskjønn på vanlig måte etter skjønnslovens regler.

Til § 5-2 Avståing etter særskilt tillatelse

For de registrerbare mineraler antas at all ekspropriasjon for drift av forekomsten, og også selve ervervet av en registrerbar forekomst som sådan, først bør finne sted etter særskilt tillatelse fra departementet.

Bestemmelse om ekspropriasjon av forekomsten finnes i første ledd. I bestemmelsen er fastsatt som vilkår for å kunne få ekspropriasjonstillatelse at søker har en undersøkelsestillatelse i området for registrerbare mineraler med best prioritet.

Siden bestemmelsen bare gjelder registrerbare mineraler, innebærer dette at man med hjemmel i mineralloven ikke kan ekspropriere en forekomst i annens utmål med hjemmel i § 5-2 første ledd. Med hjemmel i andre ledd kan man imidlertid ekspropriere grunn som er belagt med utmål.

Prinsippene for ekspropriasjon bør bygges på det eksisterende regelverk i IM, slik at interessenten gis rett til å søke om ekspropriasjonstillatelse dersom frivillig avtale ikke inngås. Det bør i likhet med dagens system gis rett til å ekspropriere forekomsten som sådan, samt grunn og rettigheter som trengs til både utvinning og foredling.

Ekspropriasjonstillatelsen vil vanligvis gjelde eiendomsretten til vedkommende forekomst, men den kan også innskrenkes til en stedsevarig eller tidsbegrenset utvinningsrett.

Ved vurdering av om ekspropriasjonstillatelse bør gis, vil det måtte tas standpunkt til forekomstens drivverdighet, jf. § 3-5. Det vil ikke være et vilkår at den som søker avståing trenger vedkommende forekomst til aktuell drift. Ekspropriasjonstillatelse bør også kunne gis til sikring av rimelige reservefelter. Det vises imidlertid til bestemmelsen i § 5-4 med henvisning til oreigningsloven § 10 andre ledd.

Rettighetene til selve driften vil normalt være forankret i utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett. For å utøve driften, kan det imidlertid være nødvendig med tilgang til grunn og rettigheter utover dette f.eks. oppredningsanlegg mm., større lagringsplass og nedgang til gruver. I bestemmelsens andre ledd gis derfor en hjemmel for innehaver av rettighet etter § 4-1 eller § 4-5 til å kreve avstått slike rettigheter.

Iht. bvl. § 41 kan utmålshaver få tillatelse til avståing også for områder som er unntatt fra avståing med hjemmel i § 40. Bakgrunnen er bl.a. at det i spesielle tilfeller kan være interesseovervekt for å ekspropriere også på innmark eller f.eks. i annens utmål. Tilsvarende bør gjøres gjeldende også for innehavere av avtale eller ekspropriert rett. I områder som nevnt i § 2-3 og i andres utmål og registreringsområde, bør det stilles strenge krav til interesseovervekt før ekspropriasjonstillatelse kan gis.

Som på undersøkelsesstadiet, må det diskuteres om ekspropriasjon bør gjøres til eiendom eller til bruk. For utmålshaver og innehaver av avtale eller ekspropriert rett, vil det imidlertid oftere enn for en undersøker være behov for avståing til eiendom, da hans rett ikke er tidsbegrenset i samme grad, selv om fore­komsten en dag vil gå tom. Hovedregelen bør imidlertid være at ekspropriasjon kun gjøres til bruk der dette vil være tilstrekkelig for rettighetshaver.

Det kan videre bemerkes at hjemfallsretten ble opphevet ved lov 22. juni 1990. Iom. denne opphevelsen, er et av argumentene for avståing til eiendom bortfalt fordi staten ikke overtar gruven og den tilhørende eiendom og rettigheter slik som tidligere.

Det må poengteres at ekspropriasjon til eiendom i andre tilfelle kan være mest praktisk da det i forbindelse med driften kan være behov for å oppføre hus og andre anlegg som overstiger tomteverdien.

Ved avståing av rettigheter til bruk, minnes for øvrig om at oreigningsloven §§ 26 og 27 vil komme til anvendelse. Dette innebærer at eksproprianten har et særskilt ansvar for å rydde opp på eiendommen osv.

Bestemmelsen i bokstav a er satt sammen av bvl. § 40 andre ledd og § 41 nr. 1. Utvalget mener at avståing i forbindelse med drift, som vil innebære et mer alvorlig inngrep og ha en mer langsiktig karakter enn undersøkelser, blir underlagt en særskilt vurdering.

Bokstav b er en videreføring av bvl. § 41 nr. 2. Det er gjort enkelte språklige endringer. Utvunne mineraler er byttet ut med mineraler, uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring. For øvrig er det presisert at avståing må være nødvendig og ikke bare ønskelig for at det kan gis ekspropriasjonstillatelse.

Bokstav c tilsvarer bvl. § 41 nr. 3. Det gamle begrepet hjelpedrift er endret til det mer moderne adkomst. Bestemmelsen innebærer at det kan eksproprieres rett til adkomst både over og under jord.

Tredje ledd nedsetter som vilkår for at ekspropriasjonstillatelse etter første og andre ledd kan gis, at planmyndigheten samtykker til dette dersom virksomheten vil være i strid med rettslige bindende planer etter pbl., eller dersom området ikke er omfattet av slik plan. Med plan menes reguleringsplan eller kommuneplan, men ikke fylkesplan. Etter utvalgets syn kan det imidlertid ikke være til hinder for å igangsette saksbehandlingen at ekspropriasjonssøknad er innsendt før reguleringsplan er vedtatt. Den som skal samtykke vil som oftest være kommunen, men dersom staten har fastsatt reguleringsplanen, må samtykke gis av denne.

Fjerde ledd er en videreføring av bvl. § 41 andre ledd. Når det gjelder angivelsen av hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved vurderingen, er ordlyden noe endret, uten at det er ment at man skal ta mindre hensyn til naturen enn tidligere. Det skal fortsatt tas hensyn til at terrenget såvidt mulig kan få sitt gamle utseende tilbake når virksomheten blir nedlagt.

Femte ledd overlater til departementet å gi forskrift om søknadens innhold og regler for saksbehandlingen.

I utkastet § 6-2 sjette ledd er inntatt en bestemmelse om at hvis det søkes samtidig om driftskonsesjon og ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2, skal søk­nadene undergis felles behandling og avgjørelse. Et krav om samtidig behandling av ekspropriasjons­søknad og søknad om driftskonsesjon vil etter utvalgets oppfatning være det optimale. På en slik måte vil man kunne redusere faren for dobbeltbehandling, og sikre at det ikke blir gitt ekspropriasjonstillatelse til et tiltak som ikke vil få driftskonsesjon. Imidlertid innser utvalget at bl.a. pga. fristene i §§ 3-15 og 4-9 kan tiltakshaver ha et behov for å søke om ekspropriasjonstillatelse før det er aktuelt å søke om driftskonsesjon. I slike tilfelle bør søknaden om ekspropriasjonstillatelse kunne avgjøres uten at det må sendes en søknad om driftskonsesjon, noe som gjør at utvalget mener at krav om samtidig behandling ikke kan innføres. Dette forhindrer imidlertid ikke at søknadene i de tilfeller hvor de faktisk kommer inn samtidig, blir undergitt samtidig behandling og avgjørelse.

Etter utvalgets oppfatning bør det framgå av en eventuell forskrift at en ekspropriasjonssøknad bør avslås dersom det på dette stadiet er lite sannsynlig at driftskonsesjon vil bli gitt.

Det vil også være naturlig å fastsette i forskrift hvem som skal høres i en ekspropriasjonsomgang, især siden utvalget foreslår å oppheve konsesjonsplikten etter K på erverv som har skjedd ved ekspropriasjon etter mineralloven § 5-2, jf. § 13-2. Vanlige høringsinstanser er grunneier, bruker og rettighetshaver. For å sikre at de hensyn som ville blitt ivaretatt i konsesjonsbehandlingen blir ivaretatt i ekspropriasjonssaken, bør det innføres en plikt for ekspropriasjonsmyndigheten til å høre kommune og fylkeslandbruksstyret. Dessuten må det åpnes for at man under ekspropriasjonsbehandlingen kan ta de hensyn som er nedfelt i Ks formålsbestemmelse, jf. kapittel 5.15.7.

Bergvesenet bør være saksforberedende organ og avgi innstilling til departementet som avgjør saken.

Til § 5-3 Erstatning for avståing av rett til å utnytte registrerbar mineralsk forekomst

Bestemmelsen skal erstatte IM §§ 8 og 9. Når det gjelder formålet med lovbestemmelsen og bakgrunnen for at utvalget foreslår å opprettholde reglene, vises til kapittel 5.12.11.

Første ledd fastslår at ved avståing av rett til å utnytte registrerbar mineralsk forekomst, skal erstatningen som hovedregel fastsettes til en avgift knyttet til utvunnet mineral fra forekomsten. Skjønnet kan fravike regelen dersom særlige grunner taler imot. Særlige grunner kan f.eks. være at forekomsten som skal utnyttes er liten slik at det årlige vederlaget blir lite. En ordning med årlige vederlag vil således kunne bli så kostbar å administrere at fordelene med ordningen ikke veier opp for ulempene. Reglen i første ledd gjelder ved avståing av bruksrett. Dersom selve eiendommen skal avstås, forutsettes at erstatningen fastsettes som et engangsvederlag.

Andre ledd skiller seg fra oreigningsloven § 23 om at årlige vederlag skal prøves på nytt hvert 5. år ved en administrativ prøving som skal ta hensyn til fallet i pengeverdien. Regelen om adgang til å kreve nytt skjønn hvert 10. år i § 5-3 andre ledd, er en videreføring av bestemmelsen i IM § 9 andre ledd, og skal forstås på samme måte.

Tredje ledd er en videreføring av regelen i IM § 9 tredje ledd. Erstatningen faller bort når nedlegging gjennomføres. Ved midlertidig stans, skal det fortsatt betales erstatning. Avhengig av om erstatningen beregnes pr. utvunnet enhet eller ikke, vil en midlertidig stans likevel kunne få innvirkning på erstatningens størrelse.

Fjerde ledd innebærer at erstatning fastsatt med hjemmel i første ledd skal følge eiendommen dersom den blir avhendet. Erstatningen vil således bli ansett som tilhøyrsle til fast eiendom, jf. lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova) § 3-4 bokstav e. Eiendommen vil bli ansett for å ha en mangel dersom erstatningen ikke følger med ved et eventuelt salg.

Til § 5-4 Alminnelige ekspropriasjonsregler

Første ledd viser til at reglene i oreigningsloven får anvendelse på ekspropriasjon etter mineralloven, med mindre noe annet følger av mineralloven. Regler som er aktuelle i denne sammenheng er bl.a. § 11 om krav til ekspropriasjonssøknaden, §§ 12 og 13 om saksbehandlings- og varslingsregler, § 16 om frist for å kreve skjønn og § 25 om regler om forhåndstiltredelse.

Når det gjelder andre punktum, innebærer denne regelen at det ved ekspropriasjonstillatelse etter §§ 5-1 og 5-2 i mineralloven alltid vil bli ansett å være stilt vilkår om at eiendommen skal nyttast på ein viss måte innan ein viss frist, jf. oreigningsloven § 10 andre ledd. Dette innebærer at dersom fristen ikke overholdes, vil den opprinnelige rettighetshaver kunne kreve at ekspropriasjonsinngrepet omgjøres. Dette vil være tilfellet når ekspropriantens bergrettighet, som er grunnlaget for ekspropriasjonen, dvs. en undersøkelsestillatelse, utmål, registrert rett etter § 4-5, driftskonsesjon eller attest, etter ervervssystemet faller bort. Dersom undersøkelsestillatelsen avløses av et utmål eller en registrert rett etter § 4-5, skal imidlertid ikke ekspropriantens frist anses for å ha løpt ut.

Andre ledd fastsetter at ekspropriasjonserstatningsloven 6. april 1984 nr. 17 gjelder ved fastsetting av erstatning på bakgrunn av en ekspropriasjonstillatelse i §§ 5-1 og 5-2.

Tredje ledd er ingen materiell bestemmelse, men er kun inntatt av pedagogiske grunner. Bestemmelsen viser til at ekspropriasjon også kan skje etter annet regelverk. Regelverk som kan være aktuelle er bl.a. pbl., oreigningsloven og eventuell ny lov om vassdrag og grunnvann, jf. NOU 1994: 12.

Kapittel 6 – Drift på mineralske forekomster

Til § 6-1 Bergmessig drift

Første ledd slår fast et grunnprinsipp om at all drift på mineralske forekomster skal skje på en bergmessig måte. Dette gjelder forekomster innen alle lovens mineralkategorier, dvs. forekomster av mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer, jf. § 1-4. Mens bestemmelsene om leting, undersøkelse og erverv av forekomster kun får anvendelse på mutbare og registrerbare mineraler, gjelder altså driftsbestemmelsene i lovens kapittel 6 også for mineralske byggeråstoffer som f.eks. sand, pukk og grus, jf. § 1-4 første ledd nr. 3.

At driften skal skje på en bergmessig måte, innebærer at aktiviteten må skje i samsvar med tilfredsstillende faglige standarder for denne type virksomhet. Det er således faglig sett grunnleggende at driften gjennomføres slik at ressursene utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset driftsopplegg samtidig som omgivelsene og miljøet blir ivaretatt på en best mulig måte. Bergmessig god utnyttelse vil også innebære at verdien av en mineralforekomst skal reflekteres i produktene. Verdifulle forekomster bør derfor ikke benyttes f.eks. til fyllmasse.

Kravet til bergmessig drift gjelder uavhengig av om ervervet er konsesjonspliktig eller om konsesjon er gitt. Dette innebærer f.eks. at små uttak som ellers er unntatt konsesjonskravet, jf. § 6-3, må fylle kravet til bergmessig drift.

Andre ledd gir Bergvesenet myndighet til å gi pålegg for å sikre at bergverksdrift følger kravet til fagmessighet iht. første ledd. Pålegg kan gis overfor all masseuttak uavhengig av om driften er konsesjonspliktig, og uavhengig av om det allerede er gitt konsesjonsvilkår.

Det er nødvendige pålegg som kan gis, og Bergvesenet må etter nærmere skjønn avgjøre i hvilken grad pålegg er nødvendig, og hvor omfattende pålegg det er behov for å gi. Av aktuelle pålegg kan nevnes krav som skal sikre at det ikke drives rovdrift på forekomsten, samt krav som hindrer ødeleggelse og skade ved sammenstyrting, ras, tilsig av vann etc. En effektiv måte å sikre at slike hensyn ivaretas er å stille krav om plan for driften. Adgangen til å stille et slikt krav om driftsplan er særskilt nevnt i loven.

For å kunne iverksette pålegg, må Bergvesenet få kjennskap til driften. Det følger av § 6-6 at når det foreligger driftskonsesjon etter § 6-2, skal Bergvesenet varsles før drift settes i gang, stanses midlertidig eller nedlegges.

Til § 6-2 Driftskonsesjon

Første ledd bestemmer at konsesjon må være innhentet før oppstart av drift på mineralsk forekomst. Konsesjonskravet gjelder drift på forekomster såvel av mutbare og registrerbare mineraler som mineralske byggeråstoffer. I § 6-3 er det gjort et unntak fra kravet om driftskonsesjon. Bakgrunnen for kravet om drifts­konsesjon er omtalt i kapittel 5.13.2 og 5.13.3.

Departementet er konsesjonsmyndighet for søk­nader etter bestemmelsen i § 6-2. Myndigheten kan eventuelt delegeres til Bergvesenet dersom departementet finner dette hensiktsmessig.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) foreslår å legge konsesjonsmyndigheten til Kongen, med sikte på videre delegasjon til respektive departementer, jf. kapittel 5.13.9.

Andre ledd slår fast at driftskonsesjon på mutbare mineraler kun kan gis til den som har utmål på fore­komsten. Tilsvarende er det en forutsetning for å få konsesjon på registrerbare forekomster at søkeren enten har registrert avtale på forekomsten eller fått tillatelse til å ekspropriere forekomsten, enten etter § 5-2 første ledd eller etter annen lovgivning. Dersom det er grunneier selv som søker driftskonsesjon, er det som nevnt under merknaden til § 4-5 nok med en erklaring fra han. Nevnte krav er sentrale ledd i lovens system og skal sikre at den som investerer ressurser i undersøkelser etter mutbare og registrerbare mineraler og finner slike forekomster, skal ha førsterett til å utnytte forekomstene gjennom drift. Når det gjelder konsesjon for drift på mineralske byggeråstoffer, må det foreligge en avtale med grunneier eller bruker.

Tredje ledd angir at konsesjon kan gis når ikke allmenne hensyn taler mot dette. Dette er i samsvar med gjeldende konsesjonsbestemmelse i IK § 13. Med allmenne hensyn menes overordnede samfunns­messige hensyn. Dette kan gjelde både hensyn av lokal og regional eller nasjonal karakter. Blant relevante hensyn ved vurderingen om konsesjon skal gis, er bl.a. behovet for at mennesker og dyr skal kunne ferdes trygt i området. Dette kan være problematisk dersom tiltakshaver mangler den nødvendige kompetanse for å drive bruddet, slik at dette skaper unødige faremomenter for allmennheten. Dersom tiltakshaver har sviktende økonomi, kan dette føre til nedleggelse av driften av forekomsten. Nedleggelse på dette grunnlag fører ofte til at nødvendig sikring ikke blir foretatt, og kan samtidig medføre at forekomsten må lukkes uten å være ferdig utdrevet, noe som er ressursøkonomisk uheldig. Det vil ellers være i samfunnets interesse at fore­komster med spesielt verdifulle egenskaper ikke benyttes til formål som andre og mer vanlige forekomster kan dekke. Det kan således være aktuelt å hindre at en forekomst av verdifulle mineraler brukes til f.eks. fyllmasse. Det må imidlertid være en realistisk mulighet for den alternative bruken for at man kan nekte konsesjon på slikt grunnlag.

For å kunne ivareta disse og andre allmenne hensyn, må konsesjonsmyndigheten vurdere kompetanse, prosjekt og kapital opp mot prosjektets kompleksitet og særlige krav til løsninger.

Fjerde ledd gir anvisning på en samordning mellom konsesjonsbehandlingen og vedtak etter pbl. Før konsesjon gis, forutsettes i utgangspunktet at det fore­ligger en rettslig bindende plan for området, og at den aktuelle virksomheten vil være i overensstemmelse med denne planen. Reguleringen kan være gitt i form av kommuneplan, jf. pbl. kapittel VI eller reguleringsplan, jf. pbl. kapittel VII.

Dersom driften vil være i strid med planen, kan likevel konsesjon gis når planmyndigheten samtykker. Normalt vil kommunen være planmyndighet, men dersom staten har fastsatt planen, jf. pbl. kapittel IV (§ 18), må samtykke innhentes fra departementet. Også der det ikke foreligger noen plan, må planmyndigheten samtykke dersom konsesjon skal kunne gis. Etter utvalgets syn er sam­ordningsbestemmelsen ikke til hinder for å igangsette saksbehandlingen når konsesjonssøknad er innsendt før reguleringsplan er vedtatt. Samtykke til konsesjon fra stat/kommune er formelt sett ikke bindende for myndighetens senere vedtak om regulering og omregulering.

Femte ledd gir hjemmel for å fastsette vilkår og angi hvilket område konsesjonen gjelder for. Vilkår kan settes av allmenne hensyn. Dette er det samme vurderingstema som legges til grunn i prøvingen av om konsesjon skal gis, jf. tredje ledd, og indikerer dermed at de hensyn som kan ivaretas gjennom vilkår, i stor grad faller sammen med de hensyn som er relevante ved vurderingen av om konsesjon skal gis, jf. merknaden under tredje ledd. En nærmere beskrivelse av aktuelle vilkår er gitt i kapittel 5.13.8.

Vilkår for konsesjonen kan rettes mot innehaver av konsesjon enten dette er en person eller et selskap. Berørte foretak som morselskap, datterselskap mv., kan også bli gjenstand for vilkårsregulering. Vilkår kan tenkes å få virkning utenfor det område der mineraluttaket finner sted, f.eks. i forbindelse med at deponering av skrotstein foregår utenfor konsesjonsområdet.

Ved tildeling av konsesjon skal det alltid fastsettes et område der konsesjonen gjelder. For mutbare og registrerbare forekomster skal konsesjonsområdet som hovedregel ikke gå utover utmålet eller registreringsområdet. Konsesjonsområdet kan imidlertid være mindre enn utmålet/registreringsområdet. Se også kapittel 5.13.5.

Konsesjonen kan gis på begrenset tid. Tidsbegrensning kan f.eks. være et ønske fra kommunen, fordi man om noen år ønsker å benytte området til noe annet enn råstoffutvinning. I slike tilfeller vil det ofte være praktisk at konsesjonen begrenses til planperioden som er ti år, men hensyn må også tas til at fore­komsten bør utnyttes på en markedsmessig forsvarlig måte, noe som kan tilsi en lengre driftsperiode.

Det kan stilles spørsmål ved om konsesjon bør tidsbegrenses slik at den ikke gjelder for en lengre periode enn den rett konsesjonæren har til å drive på forekomsten iht. avtale med grunneier og rettighetshaver. Dette synes ikke nødvendig da konsesjonen uansett vil falle bort dersom utmålet, den registrerte avtalen eller ekspropriert rett som ligger til grunn for konsesjonen, slettes, jf. § 6-7 andre ledd.

Loven inneholder ingen hjemmel for å revidere konsesjonsvilkårene. Utvalget anser at dette hverken er ønskelig eller nødvendig da justeringer kan gis ved pålegg dels med hjemmel i § 6-1 og andre påleggshjemler i loven. Virksomheten vil i tillegg være forpliktet til å følge endringer som gis i form av lover og forskrifter innenfor den ramme som følger av Grl. § 97.

Sjette ledd slår fast at søknad om ekspropriasjonstillatelse og søknad om driftskonsesjon skal behandles og avgjøres samlet når søknadene foreligger samtidig. Dette er ønskelig fordi man ikke bør gi tillatelse til ekspropriasjon dersom drift er uaktuelt, og nødvendig fordi søknaden om driftskonsesjon skal avslås dersom ekspropriasjonstillatelse ikke foreligger. For registrerbare mineraler er således ekspropriasjonstillatelse vilkår for driftskonsesjon såfremt ikke konsesjonssøkeren har registrert avtale på forekomsten, jf. merknad til § 5-2.

Syvende ledd gir departementet adgang til å gi forskrift om konsesjonsbehandlingen. Det kan være hensiktsmessig at en slik forskrift inneholder bestemmelser om hvilke instanser som skal høres i konsesjonsbehandlingen. Siden konsesjonssøknader etter § 6-2 fritar for konsesjonsplikt etter K § 2, jf. utkastet § 13-2 VI, kan det være aktuelt å sende saken på høring til instanser som ellers ville vært involvert i forbindelse med konsesjonsbehandling etter K § 2. Når det gjelder krav til hva en søknad skal inneholde kan det f.eks. være aktuelt å stille krav om at søknader skal inneholde en beskrivelse av prosjektet samt plan for avbygging av forekomsten mv. og hovedtrekkene i en driftsplan.

Til § 6-3 Unntak fra driftskonsesjon

Første ledd gjør unntak fra konsesjonsplikten i § 6-2 for uttak på mindre enn 50.000 m3 brutto masse. Forutsetningen er at uttaket vil være i samsvar med reguleringsplan etter pbl. for området og at det er satt vilkår for drift i planen. Bakgrunnen for unntaket er at utvalget ikke finner det nødvendig å stille de samme kravene til godkjenning overfor små prosjekter, f.eks. mindre grusuttak, som til større masseuttak. Det bør således være mulig for kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger knyttet til mindre uttak i forbindelse med kommunenes planarbeide, herunder sette vilkår for uttak, jf. kapittel 5.13.4. Selv om et driftskonsesjonskrav ikke innføres for alle små uttak, vil Bergvesenet uansett ha tilsynsrett og plikt etter § 9-2, og adgang til å gi pålegg for å sikre bergmessig drift etter § 6-1, herunder stille krav om driftsplan.

Det avgjørende ved vurderingen av om tiltaket er av en slik størrelse at unntaksbestemmelsen vil få anvendelse, er forekomstens beskaffenhet og ikke alene de konkrete driftsplaner som tiltakshaveren utarbeider. Dersom avtalen tiltakshaver har med grunneieren åpner for større uttak enn 50.000 m3 , og dersom forekomsten åpenbart er betydelig større, vil det likevel kunne kreves søknad om driftskonsesjon.

Så lenge det totale uttaket ikke overstiger 50.000 m3 kan tiltakshaveren ta ut massene over så kort eller lang tid han ønsker. Det er heller ikke av betydning om massen er til husbruk eller om den skal omsettes kommersielt.

Forutsetningen for å kunne starte en virksomhet med et uttak på mindre enn 50.000 m3 er at det fore­ligger reguleringsplan i området og at det er satt vilkår for drift i planen. Det er her nødvendig med endelig reguleringsplan iht. pbl. kapittel VII. Kommuneplan er ikke tilstrekkelig. Hvorvidt det skal anses å være satt vilkår for drift i reguleringsplanen, må vurderes av Bergvesenet i samråd med planmyndigheten i forbindelse med kontroll og attestutstedelse, jf. tredje ledd. Dersom Bergvesenet anser at det er behov for å regulere driften ut over hva som følger av vilkårene i reguleringsplanen, kan de gi pålegg iht. § 6-1. Bergvesenet kan også, dersom særlige hensyn foreligger, beslutte å ikke utstede attest slik at uttaket må undergis ordinær konsesjonsbehandling, jf. tredje ledd andre punktum. Kravet om at det skal være satt vilkår for driften i reguleringsplan må modifiseres når det gjelder små uttak av sand eller grus til husbruk. Slike uttak vil kunne finne sted uten konsesjonsbehandling selv om uttaket ligger i et område som er regulert til såkalte LNF-formål (landbruk-, natur- og friluftsformål). Hjemmelen i § 6-1 til å gi pålegg for driften, vil imidlertid også gjelde slike uttak.

Dersom vilkår for drift satt i reguleringsplan brytes, må bruddene sanksjoneres med hjemmel i pbl. Har Bergvesenet gitt pålegg i medhold av § 6-1, vil imidlertid brudd på disse kunne sanksjoneres etter mineralloven.

Unntaket fra konsesjonsplikten gjelder ikke uttak av naturstein. Begrunnelsen for dette er bl.a. at selv mindre uttak av naturstein kan representere en betydelig verdi. Det er derfor av samfunnsøkonomiske grunner av ekstra betydning at forekomstene ikke ødelegges ved lite fagmessig drift. Videre medfører bryting av naturstein en meget stor andel vrakstein. Ønsket om å sikre en lavest mulig andel vrakstein gjennom kompetent drift, samt behovet for en hensiktsmessig deponering av disse massene, tilsier at uttak av naturstein alltid undergis konsesjonsbehandling.

Andre ledd bestemmer at drift på forekomster av mutbare mineraler forutsetter at utmål foreligger. Drift på registrerbare mineraler krever på sin side at tiltakshaver har registrert avtale på forekomsten, eventuelt sendt inn en erklæring dersom det er grunn­eier selv som vil starte drift, jf. merknad til § 4-5. Bestemmelsen er langt på vei lik § 6-2 andre ledd, men adskiller seg fra denne ved at ekspropriasjonstillatelse på registrert forekomst ikke er tilstrekkelig for å starte drift. Dette innebærer at konsesjonsfritaket aldri får anvendelse ved drift på ekspropriert forekomst, og at tiltakshaver i slike tilfeller må søke konsesjon etter § 6-2 også for forekomster under 50.000 m3 . Begrunnelsen for dette er behovet for en samordnet vurdering av ekspropriasjon og drift.

Tredje ledd etablerer en ordning der Bergvesenet kontrollerer og attesterer at konsesjon ikke er nødvendig for å igangsette drift. Drift på mineralske forekomster kan således aldri påbegynnes før det foreligger en attest fra Bergvesenet, eventuelt at konsesjon er gitt i samsvar med § 6-2.

Ved tildeling av attest skal det ikke foretas noen diskresjonær prøving, jf. dog tredje ledd andre punktum nedenfor. Det skal kun prøves om lovens vilkår foreligger. Prøvingen skjer på basis av melding som tiltakshaver er pliktig å sende. Bergvesenet er pålagt å ha kontakt med den lokale planmyndighet for å kontrollere kravet om at driften skal være i samsvar med reguleringsplan og være underlagt vilkår.

Bergvesenet er i tredje ledd andre punktum gitt en skjønnsmessig adgang til å beslutte at et uttak skal undergis konsesjonsbehandling selv om det i utgangspunktet fyller kravene for konsesjonsfritak. Denne bestemmelsen forutsettes benyttet med varsomhet. Tilfeller der den kan være aktuell er f.eks. der det foreligger kollisjon mellom interessenter i forskjellige mineralkategorier og det er spørsmål om hvem skal få forrang til å drive på forekomsten. Slike konflikter bør avgjøres ved konsesjonsbehandling.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om melding om drift etter denne bestemmelsen, og regler for saksbehandlingen. I forskriften kan det f.eks. gis bestemmelser om bruk av standard meldingsskjema.

Til § 6-4 Erverv av eierandeler

Første ledd bestemmer at konsesjon er nødvendig ved overtakelse av eierposter av en viss størrelse i et fore­tak som har driftskonsesjon etter mineralloven. Det er naturlig at den som ønsker å overta en virksomhet med driftskonsesjon, bør være underlagt en viss kontroll på samme måte som den som startet virksomheten. Bestemmelsen er en videreføring av prinsippet i IK kapittel V, jf. § 11. Grensene for når konsesjonsplikt inntrer settes ved erverv av mer enn 1/3 av selskapskapitalen. Deretter inntrer konsesjonsplikt ved erverv av minst 1/2 og erverv av minst 2/3 av selskapskapitalen. Grensene er sammenfallende med konsesjonsgrensene i K § 4 og meldepliktsgrensene i ervervsloven § 4, jf. kapittel 5.15.5. Dersom konsesjonsplikt inntrer etter § 6-4, fritas det fra eventuell konsesjonsplikt etter K, jf. forslag til endring i K § 2 fjerde ledd nr. 3. Meldeplikt etter ervervsloven gjelder imidlertid uavhengig av om ervervet er konsesjonspliktig etter mineralloven. Dette kan innebærer at et erverv må behandles etter begge lover, jf. kapittel 5.15.5.

Andre ledd slår fast at det ikke bare er erververens egne eierandeler som er avgjørende for om det fore­ligger en konsesjonspliktig overdragelse. Også eier­andeler som eies av andre skal regnes med som om de var eiet av erververen, dersom de innehas av en person eller et foretak som erververen antas å ha et nært forhold til. Tilknytningsforholdene nevnt i bokstav a-d, f og g er de samme som angitt i § 3-3, og det vises til merknadene under denne bestemmelsen. Bokstav e og h gjelder særlige selskapsrettslige tilknytningsforhold.

Tredje ledd gir departementet i tvils­tilfeller myndighet til å avgjøre om personer og selskaper er omfattet av bokstav a-h

Fjerde ledd setter frist for innsending av konsesjonssøknad til 30 dager fra det ble inngått avtale om ervervet. Fristen regnes fra den dato bindende avtale om overdragelse av rettighetene mellom partene ble inngått. Dette er ikke til hinder for at partene tar forbehold i avtalen om tilbakeføring av rettighetene dersom f.eks. godkjennelse ikke blir gitt. Beregning av fristen er basert på domstollovens regler, jf. §§ 148 og 149. Dette betyr bl.a. at man ikke teller med den dagen fristen begynner å løpe. Ender fristen på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, forlenges fristen til nærmeste følgende virkedag.

Femte ledd slår fast at bestemmelsene om drifts­konsesjon i § 6-2 gjelder tilsvarende. Henvisningen innebærer bl.a. at konsesjon kan gis dersom ikke allmenne hensyn taler i mot og at det kan settes vilkår av allmenne hensyn.

Sjette ledd gir en særlig regel som skal bidra til overholdelse av bestemmelsene i §§ 3-17 og 4-11 om henholdsvis indirekte overdragelse av undersøkelsestillatelse og indirekte overdragelse av rett til fore­komst. Bestemmelsen får kun anvendelse der indirekte overdragelser finner sted iom. overdragelse som utløser konsesjonsplikt etter § 6-4, og innebærer at konsesjon etter § 6-4 først kan gis etter at sletting eller avhending av rettigheter har funnet sted i samsvar med §§ 3-17 og 4-11. Det vises for øvrig til merknadene til disse bestemmelsene.

Til § 6-5 Fristoversittelse og nektet konsesjon

Første ledd gir sanksjonsbestemmelser overfor den som har foretatt et konsesjonspliktig erverv etter § 6-4, og som ikke overholder fristen for innsendelse av konsesjonssøknad i § 6-4 tredje ledd. Dersom søk­nadsfristen er vesentlig overtrådt, kan erverver pålegges å avhende eierandelene innen en frist satt av departementet. Ved fastsettelsen av frist for salg, må behovet for en raskest mulig avvikling av eierskapet avveies mot muligheten for erververen til i løpet av kort tid å foreta en forsvarlig avvikling av sine eierinteresser.

Første ledd andre punktum gir departementet adgang til å kreve rettighetene tvangssolgt etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven dersom frist satt etter første ledd oversittes.

Andre ledd lar reglene ved for sen eller manglende innsendelse av konsesjonssøknad få tilsvarende anvendelse når konsesjon etter § 6-4 nektes.

Til § 6-6 Drift – igangsetting og stans

Første ledd pålegger en innehaver av driftskonsesjon å sende melding til Bergvesenet når driften på fore­komsten starter, stanses midlertidig eller nedlegges. Bestemmelsen gjelder bare der driftskonsesjon er gitt. Tiltakshavere som driver på grunnlag av attest, jf. § 6-3, har ikke meldeplikt til Bergvesenet etter denne bestemmelsen. I varselet må det presiseres om en eventuell driftsstans er av midlertidig eller varig karakter. Svært korte stans i virksomheten, f.eks. noen dager, er ikke å anse som midlertidig driftsstans i lovens forstand, og må ikke meldes til Bergvesenet. Det er heller ikke å anse som driftsstans så lenge det drives på minst en forekomst i konsesjonsområdet. Varsel skal sendes umiddelbart.

Med hjemmel i § 6-1 kan Bergvesenet kreve at det utarbeides en plan for nedleggelsen.

Andre ledd bestemmer at midlertidig stans i over ett år av en konsesjonspliktig virksomhet kun kan skje rettmessig dersom konsesjonæren søker om tillatelse til dette. Bergvesenet kan på basis av en slik søknad innvilge driftshvile for inntil 3 år. Etter ny søknad kan tillatelse til driftshvile imidlertid gis flere ganger for 3 år om gangen. Fristen løper mens søknad om forlengelse behandles. Det er tiltakshavers risiko at han får innvilget tillatelse før fristen utløper, men Bergvesenet kan eventuelt gi en kort forlengelse så lenge saken behandles. Siste punktum slår fast at Bergvesenet kan sette vilkår for driftshvilen.

Manglende søknad innen ett år fra den midlertidige stansen medfører at konsesjonen faller bort, jf. § 6-7 første ledd. Tilsvarende faller konsesjonen bort dersom konsesjonæren får avslag på søknaden om driftshvile. Dersom man har fått tillatelse til driftshvile i 3 år, og 3 år har gått, faller konsesjonen umiddel­bart bort dersom man ikke har fått innvilget ny tillatelse til driftshvile.

Til § 6-7 Bortfall av konsesjon

Første ledd slår fast at drift må settes i gang innen 5 år fra tidspunktet for meddelelse av konsesjon. Hvis drift ikke kommer i gang innenfor fristen, faller konsesjonen bort. Dersom det går lang tid mellom meddelelse av driftskonsesjon og igangsetting av drift, vil forhold kunne ha endret seg radikalt. De hensyn som gjorde at driftskonsesjon ble tildelt og vilkår ble satt behøver ikke lenger være til stede. Det er videre lite ønskelig at forekomster båndlegges for lengere tid. Hensynet bak driftskonsesjonsordningen tilsier således at det ikke bør gå for lang tid mellom tildelingen av driftskonsesjon og oppstart av drift, noe som begrunner en lovbestemt frist for igangsetting av drift, jf. også kapittel 5.13.6.

Første ledd bestemmer også at konsesjon faller bort dersom drift er stanset i mer enn 1 år uten tillatelse. Søknad om slik tillatelse skal fremsettes iht. § 6-6.

Konsesjonæren kan søke om forlengelse av 5 års fristen for igangsettelse av drift. Bestemmelsen angir ikke noen maksimal lengde på en forlenget frist eller noen begrensning i hvor mange ganger det kan gis fristforlengelse. Denne vurderingen er således overlatt til departementets skjønn. Fristen løper mens søk­nad om forlengelse behandles. Det er tiltakshavers risiko at han får innvilget tillatelse før fristen utløper, men departementet kan eventuelt gi en kort forlengelse så lenge saken behandles. Det kan settes vilkår for tillatelsen.

Med mindre drift likevel igangsettes, faller konsesjonen bort dersom konsesjonæren får avslag på søknaden om utsatt frist for igangsettelse av drift. Dersom man er innvilget utsatt igangsettelsesfrist faller konsesjonen umiddelbart bort når den forlengede fristen utløper såfremt man ikke før fristutløpet har fått innvilget ny fristforlengelse eller satt i gang drift.

Andre ledd angir at konsesjon faller bort samtidig med sletting av utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett som ligger til grunn for konsesjonen. Det er ingen grunn til at en offentlig tillatelse til drift skal bestå når grunnlaget for driften er bortfalt. Rettighetene til å nyttiggjøre seg en mineralsk forekomst kan f.eks. bortfalle pga. manglende innbetaling av årsavgift til staten eller manglende innbetaling av penger til grunneier, dvs. vesentlig mislighold som kan føre til at avtalen heves før opprinnelig forfall. § 4-9 gir nærmere regler for når sletting av utmål eller registrert rett etter § 4-5 skal finne sted.

Andre punktum slår fast at konsesjon også faller bort dersom ikke innehaver av ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2 første ledd krever skjønn innen den lovbestemte fristen på ett år, jf. oreigningsloven § 16.

Utover de forhold som er nevnt i § 6-7, vil konsesjonen også falle bort dersom den er tidsbegrenset. Slik tidsbegrensning kan settes med hjemmel i § 6-2 femte ledd.

Til § 6-8 Kontroll

Første ledd fastslår at Bergvesenet kan kontrollere overholdelsen av de pålegg som er satt for å sikre bergmessig drift iht. § 6-1. Likeledes kan Bergvesenet kontrollere at betingelsene for konsesjonsfritak etter § 6-3 blir overholdt.

Andre ledd gir bestemmelser om kontroll av at konsesjonsvilkår gitt i medhold av § 6-2 overholdes, og at vilkår som ligger til grunn for konsesjonen er korrekte. Kontrolladgangen gjelder også for konsesjoner gitt etter § 6-4, ved at bestemmelsene i § 6-2 får anvendelse på slike konsesjoner, jf. § 6-4 femte ledd.

Kontrollmyndigheten ligger i utgangspunktet hos departementet. Ved en eventuell delegasjon av konsesjonsmyndigheten til Bergvesenet, forutsettes kontrollmyndigheten å bli delegert tilsvarende. Bestemmelsen kan ikke anses å være til hinder for at det i konsesjonen blir satt vilkår som det er mest hensiktsmessig at Bergvesenet kontrollerer, og at slik kontroll da blir foretatt av dette organet.

Tredje ledd gir bestemmelser om dekningen av utgiftene til kontrolltiltak, og slår fast et prinsipp om at den som er pålagt vilkårene eller påleggene, eller er meddelt attest etter § 6-3, kan bli belastet utgiftene med kontrollen.

§ 6-9 Vilkårs-, pålegg og forutsetningsbrudd

Første ledd gir en generell adgang for departementet og Bergvesenet til å fastsette tvangsmulkt ved alle former for brudd på vilkår og pålegg som de selv har satt. Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2.

Andre ledd åpner for at den myndighet som har gitt konsesjon eller attest, jf. §§ 6-2, 6-3 og 6-4, kan trekke tilbake konsesjonen eller attesten. Trekkes konsesjon etter § 6-2 eller attest etter § 6-3 tilbake, innebærer dette at driften må avvikles eller at virksomheten må overdras til en annen som kan søke om ny konsesjon eller innhente attest. Er det konsesjon etter § 6-4 som trekkes tilbake, må eierandelene som det ble gitt konsesjon for, avhendes.

Tilbaketrekking av konsesjon eller attest innebærer at den underliggende rettighet, dvs. utmål og registrert rett etter § 4-5 faller bort såframt ikke rettigheten selges etter § 6-5 første ledd er gjennomført.

Ved tilbaketrekking av konsesjon for erverv av eierandeler gitt med hjemmel i § 6-4, gjelder § 6-5 tilsvarende. Dette vil si at myndighetene kan pålegge erververen å selge eierandelene innen en fastsatt frist. Oversittes denne fristen, kan departementet la eierandelene tvangsselges etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Kapittel 7 – Tinglysing

Til § 7-1 Utmål

Bestemmelsen gir regler om hvorledes tinglysing av utmålsbrev skal skje, og inneholder en hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om tinglysingen. Bestemmelsen har samme ordlyd som bvl. § 61, og innebærer ingen endring av gjeldende rettstilstand.

Utmålshaveren må selv sørge for å begjære og bekoste tinglysing.

Kongen gi forskrift om tinglysingen, jf. andre ledd og § 7-4. Det antas hensiktsmessig å videreføre gjeldende bestemmelser om dette.

Til § 7-2 Avtale og ekspropriert rett

Bestemmelsen slår fast at avtale og ekspropriert rett tinglyses på vanlig måte ved merknad i grunnboken. Dette følger allerede av gjeldende tinglysingsregler, og bestemmelsen i mineralloven er ikke ment å endre rettstilstanden på dette området. Tinglysing skjer således etter reglene i tinglysingsloven med forskrifter. Bestemmelsen er et motstykke til § 7-1 om tinglysing av utmål, og er tatt inn av hensyn til sammenhengen i regelverket.

Rettighetshaveren må i utgangspunktet selv sørge for å begjære og bekoste tinglysing.

To praktisk viktige bestemmelser når det gjelder avtale om rett til registrerbar forekomst finnes imidlertid i pbl. § 63 nr. 5 og lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) § 2-1. Av disse bestemmelsene følger at kommunen må gi tillatelse før det kan opprettes enheter for bortfeste i mer enn 10 år, og at det må utføres kartforretning før slik bortfeste kan finne sted. Ved kartforretning begjært av hjemmelshaver eller vedkommende fester, skal det utarbeides målebrev. Etter delingsloven § 4-2 skal kommunen tinglyse slike målebrev.

Til § 7-3 Rettsstiftelser i utmål, avtale og ekspropriert rett

Bestemmelsen fastslår at rettsvern for overdragelse og pantsettelse av utmål oppnås ved tinglysing etter de regler som gjelder for fast eiendom. På samme måte oppnås rettsvern for avtale og ekspropriert rett til fore­komst. Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 62, men slik at også avtale og ekspropriert rett er omtalt.

Registrering hos Bergvesenet kan ikke erstatte den rettsvernsfunksjon tinglysingsinstituttet har. For å unngå rettighetstap ved godtroerverv fra tredjemann, må derfor rettighetshaver påse at tinglysing finner sted, jf. § 7-1 og § 7-2.

Det er bare overdragelse og pantsettelse av utmål som må tinglyses for å få rettsvern. Et opprinnelig utmål kan ikke ekstingveres av godtroende tredjemann. Dette fordi staten som utgangspunkt er eier av de mutbare mineralene, slik at grunneier aldri vil være legitimert til å råde over disse, uten i form av et utmål.

Det ikke adgang til å tinglyse undersøkelsestillatelser. Dette er en videreføring av prinsippet i bvl. om at mutingsbrev ikke kan tinglyses. Slik tinglysingsadgang er det ikke behov for bl.a. fordi undersøkelsestillatelsen ikke kan pantsettes, og fordi retten til å undersøke og erverve forekomster i medhold av tillatelsen slår igjennom overfor enhver grunneier.

Til § 7-4 Forskrift

Bestemmelsen gir Kongen adgang til å gi nærmere forskrifter om tinglysing, herunder regler om samarbeid mellom Bergvesenet og tinglysingsmyndighetene. Bestemmelsen tilsvarer bvl. § 63. Når forskriftshjemmelen er lagt til Kongen skyldes dette at forskriften vil vedrøre både Nærings- og energidepartementet/Bergvesenet og Justisdepartementet.

Kapittel 8 – Skjønn

Til § 8-1 Skjønnsmyndighet

Bestemmelsen gir regler om skjønnsmyndighet og viderefører prinsippet i bvl. § 55 om at det i lensmannsdistrikt som hovedregel skal holdes lensmannskjønn, jf. lovens henvisning til aktuelle bestemmelser i mineralloven. Utenfor lensmannsdistrikt vil by- eller herredsretten være rett instans. Reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven) får anvendelse, og skjønnet kan påkjæres iht. bestemmelsene i denne loven. Skjønn etter § 5-2 om avståing av forekomst etter særskilt tillatelse skal imidlertid holdes som rettslig skjønn etter skjønnsloven.

Til § 8-2 Granskning

Bestemmelsen slår fast at grunneier eller bruker må akseptere at skjønnsretten i forbindelse med skjønnet utfører granskninger av eiendommen. Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 56 og skal forstås på samme måte.

Kapittel 9 – Om Bergvesenet, tilsyn og sikring, samt avsetning til fond

Til § 9-1 Bergvesenet

Bestemmelsen er en fullmakt til departementet slik at det kan gi regler i forskrift om Bergvesenets virksomhet, hvordan virksomheten skal organiseres, og hvordan Bergvesenets tilsyn etter mineralloven skal utføres.

Bestemmelsen med tilhørende forskrift vil avløse reglene i bvl. §§ 57-59 og deler av forskriftshjemmelen i bvl. §§ 7 andre ledd, 19a andre ledd og 39a fjerde ledd. Enkelte av disse reglene har allerede mistet sin funksjon, da landet ikke lenger er oppdelt i bergmesterdistrikter. Utvalget mener det er naturlig å videreføre § 59 i forskrift, slik at Bergmesteren og hans fullmektiger må ha departementets samtykke for å kunne erverve undersøkelsestillatelse, utmål, registrert rett etter § 4-5 eller være eier av eller deltaker i selskap som har slike rettigheter.

Til § 9-2 Tilsyn med undersøkelsesarbeider og drift

Første ledd gir Bergvesenet en rett og plikt til å føre tilsyn med undersøkelsesarbeider og drift. Tilsynet vil omfatte undersøkelsesarbeider, herunder prøveuttak, på mutbare og registrerbare mineraler og drift på mutbare og registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Tilsynet skal ikke omfatte undersøkelsesarbeider på mineralske byggeråstoffer, da dette ikke er regulert av mineralloven.

Utvalget har heller ikke funnet det hensiktsmessig å pålegge Bergvesenet en plikt til å føre tilsyn med letearbeider. Det vises til utvalgets forslag om at leteretten er av begrenset omfang, jf. merknad til § 2-2, samt at letetillatelsen skal gjelde for hele landet, uten plikt til å varsle Bergvesenet før letearbeidene igangsettes. Med hjemmel i § 2-2 andre ledd kan Bergvesenet imidlertid gi de nødvendige pålegg overfor leteren.

Det som skal kontrolleres er at undersøkelsesarbeider og drift foregår på en bergmessig forsvarlig måte, og at konsesjonsvilkår, godkjent driftsplan og pålegg overholdes. Når det gjelder hva som er bergmessig, vises til merknaden til § 6-1 og prinsippet i § 3-5 andre ledd om at undersøkelsesarbeidene skal utføres med varsomhet slik at skadene ikke blir større enn nødvendig og naturen ikke unødig skjemmet.

I forhold til gjeldende rett er det foretatt en endring da grunneier selv må påse at vilkårene for ekspropriasjon blir overholdt. Bergvesenet har ikke plikt til å føre tilsyn med dette. Når det gjelder vilkår satt i avtale mellom grunneier og tiltakshaver, må grunneier selv påse at disse overholdes.

Dersom Bergvesenet i forbindelse med tilsyn etter første ledd oppdager forhold som krever at tiltak iverksettes eller at reaksjoner er på sin plass, finnes hjemmelen til å gi pålegg i andre bestemmelser i lovutkastet; på undersøkelsesstadiet i § 3-5 andre ledd andre punktum, på stadiet for erverv av forekomst i §§ 4-3 første ledd og 4-6 første ledd, jf. § 3-5 og på driftsstadiet i § 6-1. Hjemmelen for å iverksette sanksjoner finnes i utkastet §§ 12-1 og 12-2 om tilbaketrekking av tillatelser og rettigheter, samt bøtestraff.

Andre ledd fastslår at Bergvesenet også har rett og plikt til å føre tilsyn med at undersøkelsesarbeider, herunder prøveuttak, og drift tar hensyn til grunneiere, naboer, allmennheten, dyr og natur. Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 51 andre ledd og skal forstås på samme måte.

Bergvesenet skal føre tilsyn med at det ikke skapes unødig fare, dvs. at sikringsplikten på de forskjellige stadier overholdes, jf. utkastet §§ 3-10 og 4-8, og at unødig skade ikke blir påført mennesker, dyr og natur. Bergvesenet kan ikke gi pålegg om å sikre åpninger som tiltakshaver ikke plikter å sikre etter §§ 3-10 og 4-8.

Dersom Bergvesenet i forbindelse med tilsynet oppdager forhold som krever at tiltak iverksettes eller at reaksjoner er på sin plass, finnes hjemmelen til å gi pålegg og iverksette sanksjoner i andre bestemmelser i mineralloven, jf. ovenfor under første ledd.

Når undersøkelsesarbeider avsluttes eller drift nedlegges, skal sikringene være varige. For å sikre at dette vilkåret oppfylles, kan Bergvesenet gi pålegg om vedlikehold av sikringene og tilsyn med disse fra tiltakshavers side. Plikten til vedlikehold og til å føre tilsyn kan gå langt inn i framtiden, og er ikke avhengig av at tiltakshavers bergrettighet består. Tilsynet kan enten føres av selskapet selv eller av andre som selskapet har inngått avtale med, f.eks. kommunen.

Tredje ledd er en forskriftshjemmel og gir departementet adgang til å gi nærmere regler om hvordan åpninger i grunnen og andre inngrep i terrenget skal sikres og vedlikeholdes. Utvalget viser til forskrift 18. august 1987 nr. 688 som er gitt i medhold av bvl. Forskriften er dekkende for det behov som finnes på området, og utvalget foreslår at bestemmelsene med eventuelle tilpasninger, blir videreført med hjemmel i dette ledd.

Til § 9-3 Sikkerhetsstillelse

Bestemmelsen gir Bergvesenet adgang til å kreve at den som setter i gang undersøkelsesarbeider eller drift stiller sikkerhet for at sikringstiltak som følger av mineralloven, kan gjennomføres og vedlikeholdes. Pålegget kan gis både før arbeidene eller driften igangsettes, mens disse pågår og etter at aktiviteten er avsluttet.

Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 51 tredje ledd andre punktum, men får her utvidet anvendelsesområde. Kravet kan stilles ovenfor den som foretar undersøkelsesarbeider på mutbare og registrerbare mineraler og drift på alle mineralske forekomster.

Regelen er ment brukt både for å ivareta samfunnets og grunneiers interesser. Når det gjelder grunneiers interesser på undersøkelsesstadiet, er hjemmelen imidlertid forbeholdt spesielle tilfeller, da grunneier i utgangspunktet bør ivareta sine interesser selv ved hjelp av bestemmelsen i § 3-9.

Sikkerhet stilt i medhold av denne bestemmelse er det kun Bergvesenet som kan gjøre gjeldende når det ser behovet, i motsetning til en sikkerhetsstillelse etter § 3-9 som er stilt ovenfor grunneier.

Til § 9-4 Umiddelbar iverksetting ved Bergvesenet

En tilsvarende bestemmelse er inntatt i § 66 i lovforslaget fra utvalget som har utredet ny vannressurslov, jf. NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann.

Utgangspunktet er at de krav som er stilt ved konsesjon, pålegg, forskrift eller i selve loven skal iverksettes av tiltakshaver. Det kan imidlertid tenkes at tiltakshaver ikke etterkommer påleggene, og utvalget har derfor funnet at Bergvesenet bør ha anledning til å foreta eller besørge iverksetting, jf. første ledd. Forutsetning for iverksetting etter dette ledd er at Bergvesenet har gitt et individuelt pålegg med hjemmel i mineralloven til den ansvarlige. God forvaltningsskikk tilsier at Bergvesenet varsler den ansvarlig om at Bergvesenet kan foreta umiddelbar iverksetting på vedkommendes kostnad.

Iverksettingsmåten er opp til Bergvesenet. Det kan foreta iverksettingen selv, eller engasjere andre til arbeidet.

Bestemmelsen er ikke like hensiktsmessig i fht. alle former for pålegg. Den er særlig aktuell ved pålegg satt av hensyn til allmenn sikkerhet, men åpner ikke for umiddelbar iverksetting av driftsmessige pålegg.

Andre ledd gir Bergvesenet anledning til i visse tilfeller å foreta umiddelbar iverksetting uten at tiltakshaver gis muligheten til selv å foreta de nødvendige tiltak. Dette er tilfeller hvor man må gripe inn med en gang for å avverge overhengende fare, eller dersom det etter omstendigheten vil være urimelig byrdefullt å finne fram til den ansvarlige.

Tredje ledd bestemmer av Bergvesenet kan kreve regress for kostnadene for iverksettingsutgiftene hos den ansvarlige. Utgiftene er selvstendig tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 9-5 Fond for opprydding og sikring

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å innføre en ordning med et sentralt fond som skal dekke kostnader ved opprydding og sikring av anleggsområder, og er foreslått av utvalgets flertall. Bakgrunnen for forslaget framgår av kapittel 5.17 i de generelle motivene.

Selv om utvalgets flertall har konkludert med at et sentralt fond vil kunne være et viktig bidrag for å løse problemet som drøftes i kapittel 5.17, er det en rekke vurderinger som gjenstår. Dette gjelder bl.a. hvordan innbetaling til fondet skal skje, størrelsen på innbetalingen, hvem som skal betale, samt skattemessige forhold. Det samme gjelder hvordan fondet skal administreres og forvaltes, samt på hvilke vilkår det kan skje tildeling av midler fra fondet. De gjenstående spørsmål berører flere departementer, og bør derfor drøftes av en gruppe med en noe annen sammensetning enn Minerallovutvalget.

Fondet kan tenkes organisert slik at det dekker kostnader når pliktsubjektet ikke selv dekker kostnadene, dvs. et solidaritetsfond, eller slik at pliktsubjektet får tilbake innbetalte midler når virksomheten nedlegges og alle tiltak er gjennomført, eventuelt etter hvert som tiltakene gjennomføres.

Under henvisning til sine anførsler i kapittel 5.17.7 foreslår utvalgets mindretall (Markussen, Søyland og Nilsen) at § 9-5 utgår.

Kapittel 10 – Rapportering

Til § 10-1 Undersøkelsesrapporter

Første ledd fastsetter en plikt for undersøker til å sende rapport til Bergvesenet om gjennomførte undersøkelser og resultatet av disse, herunder kart over undersøkelsesområdet. Rapporten må sendes senest 6 måneder etter at arbeidene er avsluttet. Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 52, men er utvidet slik at det i tillegg til rapport om undersøkelser på mutbare fore­komster, også skal sendes rapport vedrørende undersøkelser på registrerbare mineraler. Det er i tillegg foretatt enkelte mindre endringer i forhold til bvl. § 52. Se for øvrig kapittel 5.14.10.

Rapporteringsplikten gjelder både undersøkelsesarbeider som utføres i medhold av undersøkelsestillatelse og undersøkelser utført med hjemmel i utmål, jf. § 4-3 første ledd, eller registrert rett, jf. § 4-6 første ledd. Er det satt i gang drift i utmålet eller registreringsområdet, skal imidlertid undersøkelsesarbeider rapporteres i samsvar med bestemmelsen i andre ledd.

Rapporteringsplikten skal ikke ha tilbakevirkende kraft, og vil derfor ikke omfatte materiale fra undersøkelser etter registrerbare mineraler foretatt før lovens ikrafttreden.

Andre ledd gir anvisning på en årlig rapporteringsplikt for undersøkelsesarbeider som en innehaver av driftskonsesjon, jf. § 6-2, foretar i et konsesjonsområde. Bestemmelsen gjelder kun undersøkelser utført av den som har konsesjon for drift på mutbare mineraler eller registrerbare mineraler. Når det gjelder mineralske byggeråstoffer, får mineralloven først anvendelse for denne mineralkategori når man kommer til driftsstadiet, og da vil plikten til å rapportere om drifts­messige forhold følge av § 10-3.

Tredje ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om rapporteringsplikten.

Unnlatelse av å sende inn undersøkelsesrapport etter bestemmelsene i første og andre ledd, kan medføre tilbaketrekking av rettighet, jf. § 12-1, og straff, jf. § 12-2 første ledd bokstav d.

Til § 10-2 Måledata og prøvemateriale

Første ledd slår fast at den som utfører undersøkelsesarbeider etter mutbare og registrerbare mineraler, har plikt til å avlevere måledata og prøvemateriale fra arbeidene.

Innleveringsplikten gjelder for hele undersøkelsesperioden. Fristen for avlevering av materialet er imidlertid satt ved bortfall av rettigheter etter kapittel 3 og 4, dvs. når undersøkelsesretten bortfaller. Dette skjer enten ved opphør av undersøkelsestillatelsen, jf. § 3-15, eller ved opphør av utmål eller registrert rett, med tilhørende undersøkelsesrett, jf. § 4-9. Undersøkeren har adgang til å levere prøvematerialet og måledataene før avleveringsfristen inntrer.

Fristen for avlevering utløper ikke ved videresalg av rettigheten, men avleveringsplikten følger den nye eier. Selger kan imidlertid velge å lagre prøvene selv for senere å levere disse eller allerede ved salget benytte anledningen til å overlevere materialet til Bergvesenet.

Bestemmelsen i første ledd innebærer at man ikke kan kaste materiale og data som omfattes av innleveringsplikten selv om undersøkeren ikke lenger har bruk for dette. Man har en plikt til å lagre materialet til det overleveres til Bergvesenet.

Alle data fra undersøkelsene skal avleveres. Undersøkeren er imidlertid ikke pliktig til å avlevere alt prøvematerialet. En avleveringsplikt for alt materialet, herunder borkjerner og andre bergartsprøver, kan omfatte store mengder. Slik avlevering kan bli kostbart for tiltakshaver, og man har derfor funnet å begrense avleveringsplikten til materiale i et omfang som er representativt for forekomsten og det undersøkte området. Det vil normalt være hensiktsmessig at Bergvesenet og NGU i samråd med tiltakshaver avgjør hvilket materiale som skal anses å være representativt og som dermed omfattes av plikten til avlevering. Dersom Bergvesenet ønsker innlevert mer materiale enn det som omfattes av avleveringsplikten, må de inngå avtale med undersøkeren om dette og eventuelt betale for materialet og transporten.

Avleveringen skal skje til Bergvesenet. Utgangspunktet vil her være at materialet skal leveres til Bergvesenets kontor. Alternativt skal levering skje på det sted Bergvesenet utpeker som lagringsplass. Her vil det særlig være praktisk at levering skjer til NGUs Geodatasenter på Løkken, jf. kapittel 5.14.7.

Andre ledd fastsetter at kostnader ved avlevering av materiale i samsvar med første ledd, bæres av tiltakshaver. Dette gjelder alle kostnader i forbindelse med avleveringsplikten, f.eks. utgifter til lagring i påvente av avgivelse og transport til avleveringsstedet.

Tiltakshaver mottar ikke vederlag fra Bergvesenet for materiale som er omfattet av avleveringsplikten i første ledd.

Tredje ledd gir departementet adgang til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om avleveringsplikten og om lagring av data og prøvemateriale.

Til §10-3 Opplysninger om drift

Bestemmelsen gir regler om plikten til å avgi opplysninger knyttet til driften. Plikten gjelder bl.a. opplysninger om driftsplaner, rapporter og kartverk. Bestemmelsen er en videreføring av prinsippet bvl. § 53, men er utvidet slik at den gjelder drift på alle mineralkategorier, og uavhengig av om grunnlaget for drift er konsesjon etter § 6-2 eller attest etter § 6-3.

Første ledd slår fast at tiltakshaver kan pålegges å oppta kart over uttaksområdet. Slikt område omfatter gruve, dagbrudd og masseuttak. Det følger av andre punktum at departementet ved forskrift kan gi nærme regler om kartverket og innsendelsen av dette.

Andre ledd gir hjemmel for å gi forskrift om rapporteringsplikt. Se for øvrig kapittel 5.14.10.

Tredje ledd bestemmer at kopier av alle kart og rapporter om uttaksområdet skal sendes Bergvesenet ved driftsnedleggelse, så fremt materialet ikke er oversendt tidligere.

Utvalget foreslår at unnlatelse av å sende inn pliktige rapporter blir straffesanksjonert som etter dagens lovgivning, jf. utkastet § 12-2 bokstav d.

Til § 10-4 Hemmelighold av opplysninger

Bestemmelsen pålegger Bergvesenet og andre forvaltningsorgan å hemmeligholde alle opplysninger som er avgitt iht. §§ 10-1, 10-2 og 10-3. Opplysningene skal holdes tilbake så lenge rettigheten består, jf. merknad til § 10-2 første ledd. Plikten til å holde opplysningene hemmelig opphører ikke når rettighetene overdras til nye rettsubjekter siden rettigheten forsatt anses å bestå uavhengig av om det skjer en rettighetsoverdragelse.

Bestemmelsen går lenger enn taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 som foreskriver hemmelighold av opplysninger som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Minerallovens bestemmelse om hemmelighold er ikke skjønnsmessig, men absolutt. Bestemmelsen bygger på bvl. § 54.

Kapittel 11 – Gebyrer og avgifter

Til § 11-1 Behandlingsgebyr

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å fastsette gebyr for behandling av søknader og begjæringer, samt for godkjennelser og utstedelse av tillatelser etter mineralloven. Søknader det forutsettes tatt behandlingsgebyr for, er søknad om letetillatelse etter § 2-1, undersøkelsestillatelse etter § 3-1 og driftskonsesjon etter §§ 6-2 og 6-4. Det kan også være aktuelt å ta behandlingsgebyr for ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2. Aktuelle begjæringer er begjæring om registrering av erverv på forekomst etter § 4-5. For øvrig er det aktuelt å ta gebyr for godkjennelse av rettighetsoverdragelser etter §§ 3-17 og 4-11, tillatelse til prøveuttak etter § 3-7 og utstedelse av attest for konsesjonsfritak etter § 6-3.

Når det gjelder nivået på behandlingsgebyrene, vises til kapittel 5.19.5. Utvalget foreslår at gebyrene knyttes til rettsgebyret, slik at de automatisk bli justert i tråd med endringer i pengeverdien.

Utvalget mener at behandlingsgebyret bør betales forskuddsvis, og at dette bør framgå av forskriften. Denne forutsetning er innarbeidet i lovteksten, jf. bl.a. §§ 2-1, 3-1, 3-15 og 4-9.

Til § 11-2 Årsavgift til staten

Bestemmelsen erstatter reglene i bvl. §§ 45 – 48 for de mutbare mineralene. Reglene i mineralloven skal imidlertid også gjelde for de registrerbare mineralene, jf. kapittel 5.19.5.

Første ledd bestemmer at rettighetshaver skal betale en årlig avgift til staten for undersøkelsestillatelse, utmål og registrert rett etter § 4-5. Det betales ingen årsavgift for letetillatelse. Årsavgiften sørger for at rettighetshaverne bidrar til å dekke kostnadene med å administrere ervervssystemet, samtidig som den gjør det mindre attraktivt å beholde rettigheter, og på den måten blokkere forekomsten for andre interessenter, dersom man ikke er interessert i utvinne forekomsten selv.

I andre punktum bestemmes at staten ikke betaler årsavgift for rettigheter den selv innehar. Staten i denne forbindelse omfatter ikke statlig bedrifter, dvs. forvaltningsbedrifter, der ledelsen er lagt til det ordinære forvaltningsapparat, og offentlige foretak som er et eget rettssubjekt, f.eks. et aksjeselskap og statsforetak.

Andre ledd bestemmer at avgift ikke betales for det året rettigheten blir utferdiget. På den annen side må rettighetshaveren betale full avgift for det året rettigheten opphører. I denne sammenheng vises til at årsavgiften betales forskuddsvis, jf. tredje ledd.

Det skal dessuten bare betales halv avgift for undersøkelsestillatelse det andre kalenderåret etter utstedelsen. Bakgrunnen for denne særregel for undersøkelsestillatelser, er at det er vanlig å starte en undersøkelse på forholdsvis store arealer. Etter hvert konsentreres undersøkelsene på mindre områder som viser seg å være av interesse. Halv avgift vil redusere avgiftsbelastningen i den innledende fase av undersøkelsene når hensynet til blokkering av forekomster ikke er like fremtredende.

Tredje ledd bestemmer at avgiften skal betales forskuddsvis til Bergvesenet innen 2. januar hvert år. Utvalget foreslår endringer i dagens rutiner, slik at Bergvesenet sender ut en innbetalingsblankett til alle som er registrert med rettighet i registeret. På blanketten eller brevet som følger med, skal det varsles om hva som blir følgen av unnlatt betaling. Følgen framgår av andre og tredje punktum. Dobbelt avgift påløper, og denne må betales innen 31. mars for at rettigheten ikke skal bortfalle. Nytt varsel vil ikke bli sendt fra Bergvesenet. Praksis med at Bergvesenet innen 31. januar i rekommandert brev varsler den som er oppgitt som innehaver av retten om fristen for å betale dobbel avgift, vil således opphøre.

Utvalget forutsetter imidlertid at dersom enkel avgift blir betalt straks etter fristen 2. januar, vil Bergvesenet varsle innbetaler om for sen innbetaling og behovet for å innbetale dobbel avgift.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til ved forskrift å fastsette regler om avgiftens størrelse og nærmere regler om betaling av denne. Bl.a kan det være hensiktsmessig å nedfelle i forskrift enkelte av de rutiner som er beskrevet ovenfor om utsendelse av innbetalingsblankett m.m. Utvalget mener imidlertid at regelen i bvl. om at Bergvesenets forsømmelse av å sende faktura og eventuelt varsel om dobbel avgift ikke forhindrer at rettighet faller bort 31. mars dersom nødvendig avgift ikke er betalt, bør videreføres.

Når det gjelder nivået på årsavgiften, vises til kapittel 5.19.5.

Til § 11-3 Fortegnelse over rettigheter og betalte avgifter

Bestemmelsen er en videreføring av regelen i bvl. § 49 og skal forstås på samme måte. Fortegnelse skal imidlertid etter mineralloven utarbeides både for rettigheter til mutbare og registrerbare mineraler. I fortegnelsen skal området angis samt rettighetshavere. Fortegnelsen skal også vise innbetalte årsavgifter.

Andre punktum fastslår at enhver kan kreve å få avskrift at fortegnelsen. Retten til å få avskrift av fortegnelsen skal gjelde begge mineralkategorier. Bergvesenet fastsetter om det skal betales en godtgjørelse for avskriften og i tilfellet hvor stor godtgjørelsen skal være. Utvalget forutsetter at godtgjørelsen ikke i vesentlig grad avviker fra kostnaden med å mangfoldiggjøre fortegnelsen.

Til § 11-4 Årsavgift til grunneier

Bestemmelsen er en videreføring av bvl. §§ 42 til 44, dog slik at enkelte regler om beregningsgrunnlaget foreslås gitt i forskrift i medhold av syvende ledd. Det skal kun betales årsavgift til grunneier for drift på mutbare mineraler.

Første ledd bestemmer at utmålshaver plikter å betale grunneier i utmålet en årlig avgift på 1 promille av verdien det utmålshaveren bryter ut fra utmålet og nyttiggjør seg ved omsetning. Ved beregning av avgiften skal det tas utgangspunkt i verdien av de produkter som utvinnes, uten fradrag for driftsomkostninger. Verdien av både de mutbare og registrerbare mineraler og de mineralske byggeråstoffene skal tas med dersom alle mineralkategorier nyttiggjøres ved salg.

Andre ledd fastsetter at grunnlaget for beregning av avgiften er det vederlag som er oppnådd ved omsetning av produktene. De nærmere beregningsregler i bvl. § 42 andre ledd foreslås gitt i forskrift.

Tredje ledd fastsetter maksimumsavgiften pr. år pr. utmål til 50 ganger rettsgebyret. Ved å knytte årsavgiftens størrelse til rettsgebyret, vil avgiften bli regulert automatisk, og således gjøre dagens regler om justering av avgiften hvert 10. år overflødig. 50 R tilsvarer i 1996 kr 24.750, som ikke avviker vesentlig fra dagens maksimalbeløp på kr 24.000 pr. utmål pr. år.

Fjerde, femte og sjette ledd viderefører reglene i bvl. §§ 42 fjerde, femte og sjette ledd og 43, og skal forstås på samme måte. Avgiften betales etterskuddsvis 1. mars hvert år, men ikke for det første år gruven er i drift. Er det flere grunneiere i utmålet, skal årsavgiften deles. Grunneiere får del av avgiften i forhold til det areal de eier innenfor utmålet. Dersom det ikke er enighet om beregning av avgiften eller fordelingen av den mellom flere grunneiere, avgjøres tvisten ved lensmannsskjønn, jf. § 8-1.

Syvende ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om beregning av årsavgiften, jf. bvl. § 42 andre ledd, og tiltakshavers plikt til å føre protokoll slik at denne kan legges til grunn for beregning av avgiften, jf. bvl. § 44.

Kapittel 12 – Sanksjons- og straffebestemmelser

Til § 12-1 Tilbaketrekking av tillatelser og sletting av registreringer

Første ledd fastsetter at brudd på mineralloven kan medføre at tillatelser eller registrerte rettigheter blir trukket tilbake. Bestemmelsen er en parallell til be­stemmelsene i §§ 2-1 tredje ledd og 3-1 fjerde ledd om at Bergvesenet kan nekte å utstede lete- og undersøkelsestillatelse dersom søker har brutt bestemmelser i mineralloven. Et hvert brudd på mineralloven vil imidlertid ikke resultere i tilbaketrekking. Bruddet må være vesentlig.

Vesentlighetskravet må ses i forhold til karakteren og omfanget av den rettighet det er aktuelt å trekke tilbake, og de virkninger tilbaketrekkingen vil få for rettighetshaveren. Det skal mer til for å trekke tilbake et utmål enn en letetillatelse, og mer til for å trekke tilbake et utmål i drift enn et utmål hvor drift ennå ikke er igangsatt. Utvalget viser imidlertid til oppbyggingen av ervervssystemet, der tillatelse på lavere nivå er nødvendig for å få tillatelser på høyere nivå, slik at tilbaketrekking av rettighet på lavt nivå kan medføre at også andre tillatelser på høyere nivå faller bort. Dette må innebære at dersom Bergvesenet f.eks. trekker tilbake et utmål som det er knyttet en driftskonsesjon til, må bruddet være så vesentlig at det også tilsier en tilbaketrekking av driftskonsesjonen. Foreligger slikt vesentlig brudd bør driftskonsesjonen også faktisk blir trukket tilbake, jf. § 6-9 andre ledd.

Dersom en person eller et selskap har flere undersøkelsestillatelser på forskjellige kanter av landet, er bestemmelsen ikke til hinder for at Bergvesenet trekker tilbake kun én av undersøkelsestillatelsene til rettighetshaveren, f.eks. tillatelsen for det området der minerallovens bestemmelser har blitt brutt.

Virkningen av en tilbaketrekking av letetillatelse er at man mister adgangen til å utføre letearbeider etter § 2-2. Tilbaketrekking av undersøkelsestillatelse, utmål og registrert rett til forekomst, medfører at rettigheten slettes fra ervervsregisteret, jf. §§ 3-15 og 4-9.

For å forhindre misforståelser i praksis bør Bergvesenet, når en tillatelse eller rettigheten trekkes tilbake, sørge for at selve lete- eller undersøkelsestillatelsen, utmålsbrevet eller beviset på en rettighet etter § 4-5, faktisk blir innlevert til Bergvesenet.

Andre ledd stiller krav til saksbehandlingen hos Bergvesenet når tillatelser eller rettigheter skal trekkes tilbake. Tilbaketrekking er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Krav om varsel før tillatelsen trekkes tilbake og rettighetshavers rett til å uttale seg før vedtak treffes, følger således av fvl. § 16. Utvalget mener likevel det er pedagogisk riktig å si dette i denne bestemmelsen også.

Til § 12-2 Straffebestemmelser

Bestemmelsen er en videreføring av bvl. § 64. Området for bestemmelsen er imidlertid utvidet slik at overtredelse av mineralloven er straffbar uavhengig av om lovbruddet knytter seg til mutbare eller registrerbare mineraler eller mineralske byggeråstoffer.

Angående første ledd er overtredelse av bestemmelsene i bokstav a til d underlagt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Påtale finner derfor bare sted når det finnes påkrevet av allmenne hensyn. Retten til å begjære påtale på statens vegne tilligger Nærings- og energidepartementet, med mindre departementet delegerer myndigheten, f.eks. til Bergvesenet, jf. straffeloven § 79 fjerde ledd. Når det gjelder foreldelse av straffeansvar, gjelder de vanlige reglene i straffeloven §§ 67 og 68. Straffeansvaret etter denne bestemmelse foreldes således etter 2 år, og slik at fristen for foreldelse regnes fra den dag det straffbare forhold har opphørt. Det kan også være aktuelt å ilegge et foretak straff etter denne bestemmelse, jf. reglene om straffeansvar for foretak i straffeloven kapittel 3a.

Bokstav a bestemmer at leting, undersøkelse og drift på områder som er unntatt fra leting, undersøkelse og drift, er straffbart.

Bokstav b er en videreføring av straffbarheten for brudd på bvl. § 5. Utvalget har imidlertid funnet å ville fokusere på viktigheten av denne bestemmelse og derfor plassert den i en egen bokstav. Bestemmelsen fastslår at unnlatelse av å varsle Bergvesenet, kommune, grunneier og bruker om de undersøkelsesarbeider som skal igangsettes, er straffbart.

Bokstav c bestemmer at unnlatelse av å foreta nødvendig sikring av lete-, undersøkelses-, registreringsområdet eller utmålet er straffbart. Bøter kan også ilegges den som utfører lete- eller undersøkelsesarbeider uten å søke å begrense skadene og den som unnlater å stille sikkerhet. På tilsvarende måte kan den straffes som unnlater å søke om tillatelse til prøveuttak, driftskonsesjon, konsesjon for erverv av eierandeler i et selskap som har driftskonsesjon og attest for unntak fra konsesjon.

Bokstav d fastslår at brudd på rapporteringsplikten til Bergvesenet etter kapittel 10 er straffbart.

Andre ledd fastslår at medvirkning til overtredelse av ovennevnte bestemmelser er straffbart. Det samme gjelder uaktsom overtredelse av bestemmelsene.

Kapittel 13 – Avsluttende bestemmelser

Til § 13-1 Overgangsbestemmelser

Nr. 1 bestemmer at søknader med hjemmel i bvl., kalk- og kvartslovene, IM, K og IK kapittel II, jf. kapittel V som har innkommet riktig instans (Bergvesenet, Nærings- og energidepartementet, Landbruksdepartementet, kommune eller fylkeslandbruksstyret) når loven trer i kraft, behandles etter det regelverk som gjaldt da søknaden kom inn. Aktuelle søknader kan være mutingssøknad og utmålssøknad etter bvl. og konsesjonssøknad etter kalk- og kvartslovene for Bergvesenets vedkommende, skjerpekonsesjon, konsesjon for overdragelse av bergrettigheter og driftskonsesjon etter IK og ekspropriasjonssøknad etter IM og bvl. for Nærings- og energidepartementets vedkommende og konsesjonssøknad etter K for Landbruksdepartementet, kommune og fylkeslandbruksstyrets vedkommende.

Nr. 2 fastslår en overgangstid på 1 år når det gjelder regelen i § 2-2 om at alle som leter eller undersøker etter eller driver på mutbare eller registrerbare fore­komster, må ha en gyldig letetillatelse.

Nr. 3 fastslår en tilsvarende overgangstid for plikten til å søke om undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler. Undersøkelser med hjemmel i avtale med grunneier bør kunne fortsette i ett år før kravet håndheves. Overgangstid er bare nødvendig for de registrerbare mineraler som ikke har en tilsvarende ordning i dag. Overgangsregelen innebærer imidlertid ikke unntak fra prioritetsregelen. Ønsker undersøkeren å sikre seg prioritet, må han søke om undersøkelsestillatelse.

Nr. 4 søker å sikre at en grunneier som vet det er en drivverdig forekomst av registrerbare mineraler på sin eiendom, får førsteretten til denne. Utvalget fore­slår at grunneier skal ha en fortrinnsrett til registrering av undersøkelsestillatelse på registrerbare mineraler i 2 år fra ikrafttredelsen. Fortrinnsretten gjennomføres slik at grunneier får prioritet dagen før lovens ikrafttreden, uavhengig av om noen har registrert en rettighet før han, såframt søknaden om slik tillatelse kommer inn til Bergvesenet innen 2 år fra lovens ikrafttreden.

Utvalgets forslag innebærer at tredjeperson skal kunne registrere rettigheter uavhengig av 2-års fristen. Fristen skal bare ha virkning for prioriteten, ikke for adgangen til registrering eller til å foreta undersøkelser. Grunneier bør ved avtale kunne frasi seg fortrinnsretten. Det må stilles krav til dokumentasjon på at slik fraskrivelse har funnet sted.

Nr. 5 fastslår at grunneiers fortrinnsrett også må få virkning for adgangen til ekspropriasjon etter § 5-2. Siden førsteprioritet er et vilkår for ekspropriasjon etter § 5-2, bør det ikke være anledning til ekspropriasjon av rett til registrerbar forekomst eller av grunn eller rettigheter for utnyttelse av slik forekomst i 2-års perioden, med mindre grunneier har frasagt seg fortrinnsretten.

Nr. 6 innebærer et unntak fra nr. 4. I utgangspunktet foreslår utvalget ikke en tilsvarende fortrinnsrett som i nr. 4 for grunneiers avtalepart. Den som har avtale med grunneier om registrerbart mineral når loven trer i kraft må sørge for at grunneier frasier seg sin fortrinnsrett til fordel for ham eller eventuelt søker om undersøkelsestillatelse som grunneier siden kan overdra til ham, dersom andre har rukket å søke om undersøkelsestillatelse før avtaleparten. Nekter grunn­eier dette, kan det bli å anse som et brudd på avtalen fra grunneiers side som kan danne grunnlag for hevning og erstatning.

Registrering av undersøkelestillatelse med prioriet fra dagen før lovens ikrafttreden vil medføre at grunneier får enerett til undersøkelser etter alle registrerbare mineraler samt best rett til senere drift på en eventuell forekomst. Bakgrunnen for at en tilsvarende regel som i nr. 4 ikke foreslås for grunneiers avtalpart, er bl.a. at utvalget hverken finner det riktig eller hensiktsmessig at Bergvesenet skal måtte tolke avtaler om rett til undersøkelse av ikke-mutbare forekomster for å finne ut om avtalen omfatter alle ovennevnte rettigheter.

Utvalget mener imidlertid at det bør gjøres unntak fra hovedregelen for den som har igangværende drift på registrerbart mineral når loven trer i kraft. Særlige hensyn taler for at slike rettighetshavere bør likestilles med grunneier, og få registrere sitt erverv etter § 4-5 uavhengig av et særskilt avkall på fortrinnsretten fra grunneiers side og uavhengig av om andre har fått undersøkelsestillatelse på best prioritet.

Nr. 7 fastslår at fristene for å søke om utmål og driftskonsesjon løper som før. Fristene er de samme i ny og gammel lov og skaper således ikke overgangsproblemer. Bestemmelsene i §§ 6-6 og 6-7 får virkning fra lovens ikrafttreden med mindre avvikende regler følger av meddelte konsesjonsvilkår. Er det fastsatt en 3-års frist for oppstart av drift, er det denne regelen som gjelder, selv om mineralloven har en 5-års frist. For å komme inn under lovens regel må konsesjonæren søke om å få endret vilkårene.

Fordi mutingsområdene etter bergverksloven ikke er standardisert, kan et undersøkelsesområde etter mineralloven komme til å omfatte bare deler av mutingsområdet. Det synes ikke nødvendig med noen overgangsregler for disse tilfellene. Bestemmelsen i §§ 3-13 og 3-14 vil gjelde også her, dog slik at konfliktområdet blir mindre enn ellers. Når det gjelder adgangen for innehaver av undersøkelsestillatelse etter mineralloven til å søke om utmål, vil dette måtte bli å avslå for det område som er dekket av muting etter bvl.

Nr. 8 har regler om igangværende prøvedrift. Prøvedrift reguleres i dag av IK § 18. Pågående prøvedrift kan fortsette etter gjeldende regler i 1 år fra lovens ikrafttredelse. Etter dette tidspunkt må man følge reglene for prøveuttak i § 3-7, søke om konsesjon eller få attest om unntak fra konsesjon.

Nr. 9 fastslår at igangværende virksomhet uten driftskonsesjon ikke trenger konsesjon når loven trer i kraft. Forutsetningen for dette er at driftskonsesjon ikke er nødvendig etter det regelverk som gjaldt da mineralloven trådte i kraft. Ved utvidelse av området for igangværende drift må det imidlertid søkes om drifts­konsesjon.

Bestemmelsen innebærer ikke et unntak fra § 6-1 om at driften må være bergmessig. Bergvesenet kan således gi pålegg dersom driften ikke foregår i overensstemmelse med dette prinsipp.

Nr. 10 er en videreføring av IK § 41a, og skal forstås på samme måte.

Nr. 11 fastslår at vilkår fastsatt i medhold av IK, kalk- og kvartslovene og K gjelder fortsatt, med mindre de endres etter søknad.

Til § 13-2 Endringer i andre lover

Bvl, kalkloven, kvartsloven, IK kap II og IM foreslås opphevet i sin helhet, jf. I, II §§ 11-18, III, IV og V. For øvrig foreslås endringer i IK kapittel V og K, jf. II og VI.

Når det gjelder endringene under II, oppheves IK kapittel II som er særregler om bergverk. Videre foreslås lovens tittel endret slik at den blir i overensstemmelse med det nye innholdet. For øvrig gjøres kun nødvendige endringer i kapittel V Alminnelige bestemmelser. I §§ 28 og 29 er henvisningen til de opphevede bestemmelsene i kapittel II tatt ut. For øvrig oppheves §§ 40 og 41a som bare har betydning for IK kapittel II, i sin helhet. Bestemmelsen i § 41a finnes igjen i utkastet til overgangsregler § 13-1 nr. 10.

Når det gjelder endringer i VI, gjelder dette K § 2 fjerde ledd. Som følge av at kalk- og kvartslovene oppheves, jf. I og III, er det nødvendig å oppheve nr. 1 og nr. 3 i fjerde ledd. Det er også nødvendig å ta ut henvisningen til IK kapittel II nr. 2 som følge av at dette kapittelet oppheves, jf. II §§ 11-18. Tidligere fjerde ledd nr. 2 blir ny nr. 1. For øvrig foreslås ny nr. 2, nr. 3 og nr. 4 som følge av mineralloven.

Nr. 2 er en ny bestemmelse hvor det foreslås å unnta for konsesjonsplikten etter K for erverv som har skjedd ved ekspropriasjon etter mineralloven § 5-2. For å sikre at de hensyn som skulle ivaretas i konsesjonsbehandlingen blir ivaretatt i ekspropriasjonssaken, bør det innføres en plikt for ekspropriasjonsmyndigheten til å høre kommune og fylkeslandbruksstyret. Dessuten må det åpnes for at man under ekspropriasjonsbehandlingen kan ta de hensyn som er nedfelt i K's formålsbestemmelse. En hjemmel for å fastsette slike saksbehandlingsregler er inntatt i § 5-2 fjerde ledd. For en nærmere begrunnelse for endringen vises til kapittel 5.15.7.

Nr. 3 og nr. 4 er en videreføring av de bestemmelsene i K § 2 fjerde ledd som foreslås opphevet, jf. kapittel 5.15.6. Nr. 3 har fulgt direkte av K § 2, mens nr. 4 har utviklet seg gjennom praksis. Nr. 3 innebærer at det unntas fra konsesjonsplikt etter K når det søkes konsesjon for erverv av eierandeler i et selskap som innehar driftskonsesjon, jf. utkastet § 6-4.

Dersom erververen søker om driftskonsesjon etter IK kap II eller ervervskonsesjon etter kalk- og kvartslovene, er lovene blitt anvendt slik at det ikke er nødvendig med konsesjon etter K, jf. K § 2 fjerde ledd. Utvalget mener dette er en hensiktsmessig regel som bør videreføres i den nye mineralloven. Areal utover hva som er nødvendig for drift, er likevel som tidligere konsesjonspliktig etter K. Utvalget foreslår derfor at K § 2 fjerde ledd får ett nytt nr. 4 som unntar for konsesjonsplikt for erverv som er nødvendig for drift på mineralsk forekomst, når erververen innenfor fristen i K § 20 sender søknad om driftskonsesjon etter mineralloven § 6-2.

Til § 13-3 Ikrafttreden

Loven foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Til forsiden