Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 3

Sett under ett— Ny struktur i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

9 En styrket forskerutdanning

9.1 Større krav til forskerutdanningen

De seneste årene er det foretatt en kraftig opptrapping av forskerutdanningen i Norge, og denne ventes å fortsette. Den siste Forskningsmeldingen sier at målet er at antall avlagte doktorgrader skal øke fra 782 i 2004 til 1100 per år innen 2010. 1 I tråd med dette har det vært en kraftig vekst i antall stipendiatstillinger, og det er i dag slike ved så å si alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. De fleste finnes ved universitetene, men et stadig større antall doktorgradsstudenter er også knyttet til institusjoner uten rett til å tildele doktorgrad. Med en fortsatt vekst i antall doktorgradsstudenter er det grunn til å anta at antallet vil fortsette å øke også ved institusjoner som ikke har doktorgradsrett; de fleste statlige høyskoler, forskningsinstituttene og i næringslivet. I 2006 var det 116,6 stipendiatstillinger finansiert over institusjonenes grunnbevilgning ved statlige høyskoler med rett til å tildele doktorgrad, og 221,1 stipendiatstillinger ved høyskoler uten doktorgradsrett. I tillegg omprioriterer mange institusjoner sine midler for å finansiere ytterligere stipendiatstillinger.

Parallelt etableres det stadig nye doktorgradsutdanninger, både som resultat av en naturlig faglig utvikling og som ledd i høyskolenes universitetsbestrebelser. I høyskolene er det opprettet 16 doktorgradsutdanninger siden 1995, inkludert universitetene i Stavanger og Agder, og en lang rekke nye er under planlegging. Mange av disse er faglig smale og basert på små fagmiljøer. Mange av doktorgradsstudentene blir dermed en del av ganske små og fragmenterte miljøer. Norges forskningsråds fagevalueringer har påpekt gjentatte ganger at fragmentering er et generelt trekk på mange områder av norsk forskning, og etterspør større forskergrupper og samarbeidsprosjekter.

I sin evaluering av norsk forskerutdanning fra 2002 konkluderer Norges forskningsråd med at det er dårlig gjennomstrømning for studentene og at de er for gamle når de disputerer. 2 Det anbefales at det opprettes forskerskoler som kan «sette en standard for andre miljøer med hensyn til å drive doktorgradsstudentene igjennom med godt resultat i løpet av normert tid».

Selv om det ses som positivt at det stadig blir flere som avlegger doktorgrad i Norge, har ikke utviklingen når det gjelder gjennomføringsgrad og gjennomsnittsalder ved disputas vært like positiv – her er tallene omtrent slik de var ti år tilbake. Hver fjerde doktorgradsstudent fullfører aldri, 3 og gjennomsnittalderen ved disputas er ca. 37 år. 4 Det er store forskjeller mellom fagområdene: humanistene er de eldste med over 41 år (2005) når de disputerer, mens teknologene er de yngste med gjennomsnittlig 33 år.

Et mulig bidrag til å møte disse utfordringene er altså å etablere forskerskoler enten på nasjonalt nivå, ved store institusjoner eller i samarbeid mellom flere institusjoner, der forskerstudentene knyttes til større miljøer. Det finnes ikke noen enhetlig definisjon av hva en forskerskole er, og oppleggene varierer, men forskerskolen må kunne tilby faglige og organisatoriske rammer rundt forskerutdanningen utover minstekravene i institusjonenes doktorgradsreglementer. Den skal gi studentene tilgang til et strukturert opplegg med kurs, samlinger, faglige diskusjoner og tilgang til faglige nettverk. I mange tilfeller er det en flytende overgang mellom ph.d.-programmer og forskerskoler, for eksempel tilbyr flere enkeltfakulteter rammer rundt sitt ph.d.-program som vil tilfredsstille kravene til en forskerskole, uten at det nødvendigvis kalles det. Forskerskolebetegnelsen signaliserer en ressursmessig og faglig satsing på forskerutdanningen. I Sverige og Danmark benyttes ofte betegnelsen «Research School».

Det kan skilles mellom tre hovedmodeller for forskerskoler:

  • «Flaggskipsmodellen», som er forskerskoler hovedsakelig ved enkeltinstitusjoner og organisert med utgangspunkt i faglig sterke miljøer med mange studenter.

  • «Nettverksmodellen», som er karakterisert ved at den binder sammen aktivitet ved flere ulike institusjoner.

  • Tematiske forskerskoler som er opprettet innenfor et avgrenset fagfelt.

De forskerskolene som foreløpig er etablert i Norge, er hovedsakelig i den første kategorien (se nedenfor). Men det er også eksempler på forskerskoler etter nettverksmodellen, for eksempel forskerskolen ved Odontologisk fakultet ved UiO, og forskerskolen med utgangspunkt i Det historisk-filosofiske fakultet ved NTNU og andre (se nedenfor). Et eksempel på en tematisk forskerskole er Center for Heart Failure, et samarbeid mellom Det medisinske fakultet ved UiO og Helse Øst. 5

Det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet ga i 2005 Norges forskningsråd i oppdrag å utrede nasjonale forskerskoler i Norge. 6 Nasjonale forskerskoler skal ha et bredere nedslagsfelt enn enkeltinstitusjoner og vil i hovedsak være av en annen type enn dem som allerede er etablert. Departementet la vekt på at slike nasjonale forskerskoler skal gi en merverdi i forhold til allerede eksisterende ordninger. Et viktig punkt var at det skulle stimuleres til samarbeid mellom institusjoner og små og fragmenterte miljøer. Videre var det et viktig premiss at forskerskolene må etableres med utgangspunkt i faglig sterke og dynamiske miljøer.

Utredningen fra Forskningsrådet anbefalte at det burde opprettes forskerskoler etter nettverksmodellen. 7 Den argumenterer for at dette vil sikre doktorgradsstudenter tilgang til nasjonal og internasjonal fag- og veilederkompetanse, og at det særlig vil bidra til at studenter fra små miljøer blir inkludert i gode forskningsmiljøer. Den skisserer en ordning med ca. 20 forskerskoler, med minimum 20 – 30 studenter og 4 – 8 veiledere ved hver forskerskole. Alle fagområder kan være aktuelle. De årlige kostnadene anslås til tre millioner kroner per år per forskerskole, og det foreslås at forskerskolene etableres for åtte år. Midlene skal brukes til kvalitetshevende tiltak og faglige aktiviteter utover det som ligger i det ordinære doktorgradsopplegget. Hver institusjon skal kanalisere personer og stillinger til forskerskolene, men opptak ved en gradsgivende institusjon er en forutsetning for å kunne delta for studentenes vedkommende. Organiseringen av forskerskolene skal være tydelig, med en egen faglig leder og et eget styre. Styret vil ha det overordnede ansvaret for at det utvikles de faglige aktivitetene som skal til for at forskerskolen skal kunne gi doktorgradsstudentene et godt tilbud. I den anbefalte modellen for forskerskoler skal veiledning vektlegges mer. Doktorgradsstudentens avhengighet av én veileder skal reduseres, de skal ha en hovedveileder og en biveileder og tilgang til nasjonal og internasjonal fagekspertise.

NFR leverte sin utredning til Kunnskapsdepartementet i 2006, og regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2008 å bevilge ti millioner kroner til etablering av enkelte nasjonale forskerskoler.

9.2 Forskerskoler i Norge

I Norge er det i dag forskerskoler ved alle de fire tradisjonelle breddeuniversitetene, og institusjonene har dermed fulgt opp anbefalingene fra Forskningsrådets evaluering fra 2002. Mange av forskerskolene er knyttet til sterke fagmiljøer, i mange tilfeller Sentre for fremragende forskning (SFF). Et eksempel er forskerskolen knyttet til «Centre for Physics of Geological Processes», som har 17 ph.d.-studenter. Kommunikasjon av forskningsresultater og deltakelse i interne og internasjonale workshops er viktige temaer, fordi området preges av stor tverrfaglighet og internasjonal orientering.

En del forskerskoler har utstrakt samarbeid mellom institusjoner og må derfor betegnes som nettverksskoler. Det gjelder forskerskolen «Tekst, bilde, lyd og rom – fortolkning og teoriutvikling» (TBLR), som ble igangsatt i 2004 med utgangspunkt i NTNU. 8 Den er et samarbeid mellom de humanistiske fakultetene ved NTNU og universitetene i Tromsø, Bergen og Agder. Sentrale målsettinger er «nasjonal koordinering, internasjonalt samarbeid, etablering av gode faglige miljø og nettverk som forskerutdanningen kan foregå innenfor, sikring av god veiledning, og profilering og synliggjøring av fagene». Det samarbeides om felles aktiviteter med en tverrfaglig profil, slik at doktorgradsstudentene ved alle institusjonene får tilgang til et bredere tilbud enn det de ellers ville fått. Det arrangeres avhandlingsseminar, teori- og metodeseminar og veiledningsseminar, samt ulike forskerkurs, og det gis støtte til workshops og masterclasses. Forskerskolen skal også sikre bedre veiledning. Forskerskolen samarbeider også med en forskerskole ved Københavns Universitet. Alle doktorgradsstudenter ved de respektive fakultetene er kollektivt innmeldt. I tillegg knyttes ph.d.-studenter ved ulike statlige høyskoler til ordningen gjennom at de er tatt opp ved en institusjon med doktorgradsrett. På denne måten får forskerskolen i realiteten et bredt nasjonalt nedslagsfelt. En annen forskerskole etter nettverksmodellen er «Dialogues with the Past», som er en nordisk forskerskole innenfor arkeologi, med støtte fra NordForsk. I Norge er ca. 30 ph.d.-studenter knyttet til denne forskerskolen.

I 2004 ble det etablert fire forskerskoler ved Universitetet i Tromsø, og det siste er en forskerskole rettet mot nordområdestudier. Det er satt av egne stipendiatstillinger til forskerskolene, men det er ikke vanlig at institusjonene har kanalisert egne stillinger til dem. Det er nå seks forskerskoler ved UiTø, alle tilknyttet universitetets strategiske forskningsområder:

  • Molekylær- og strukturbiologi

  • Arktiske økosystemer, biokjemiske sykluser og klimaforandringer i antroposen (ARCTOS)

  • Teoretisk lingvistikk

  • Arktisk maringeologi og geofysikk

  • Citizenship, Encounters and Place enactment In the North (CEPIN)

  • EPIdemiologiske undersøkelser i NORdområdene (EPINOR)

Ved de andre universitetene er det også etablert en rekke forskerskoler. Det vanlige er at forskerskolene hovedsakelig finansieres ved interne prioriteringer, men i noen tilfeller har de også noe ekstern støtte.

Forskningsrådet anbefaler altså forskerskoler etter nettverksmodellen, som hovedsakelig er av en annen type enn de fleste av dem som allerede er etablert ved de store institusjonene, og som bedre kan ivareta små fagmiljøers behov. Forskningsrådets anbefaling sikter til små miljøer i sin alminnelighet; disse finnes også ved universitetene. Anbefalingen gjelder en nasjonal modell med statlig finansiering som nå altså blir iverksatt, om enn foreløpig i mindre omfang enn det Forskningsrådet foreslo.

Forskerskoler i Norge organiseres altså på ulike måter og etter ulike modeller. Noen har egne styrer. Som tidligere nevnt innebærer mange eksisterende ph.d.-programmer ved ulike fakulteter også en satsing som innehar mange av de samme elementene som vanligvis legges i forskerskolebegrepet: et strukturert opplegg med kurs, samlinger, faglige diskusjoner og tilgang til faglige nettverk, gjerne med et tverrfaglig preg.

9.3 Erfaringer fra Danmark

I Sverige, Danmark og Finland har systemer med forskerskoler lenge vært mer utbygd enn i Norge. Det er mange positive erfaringer med forskerskolene, blant annet bidrar de til økt gjennomstrømning og mer internasjonalt orientert virksomhet. Den seneste evalueringen av doktorgradsutdanningen i Danmark påpekte likevel mange forbedringsområder, blant annet behov for sterkere organisering med basis i et universitet, som bør medfinansieres av andre aktører på et konkurransemessig grunnlag og med solid finansiering. Det bør være mer tverrfaglighet og større kritisk masse, uten at dette er presist definert. 9

Evalueringen pekte på at mange av forskerskolene bare er forskerskoler i navnet. Det er derfor et generelt behov for styrking, selv om mange av dem også fungerer bra.

9.4 Utvalgets vurderinger

Forskerskoler etter den nettverksmodellen Forskningsrådet anbefaler, vil kunne gi doktorgradsstudenter som i dag er knyttet til små miljøer, en mulighet til å være en del av et større faglig miljø. De vil også stimulere det øvrige fagmiljøet, hvor veilederne inngår. Utvalget mener at etablering av slike forskerskoler vil være en fordel uansett hvordan en ellers organiserer høyere utdanning og forskning i Norge. Spesielt vil nettverksforskerskoler være et viktig bidrag til å sikre god doktorgradsutdanning for miljøer ved dagens statlige høyskoler. Men også mange enkeltmiljøer ved universitetene vil ha nytte av å knyttes til en forskerskole. Fagevalueringene fra Forskningsrådet, som i hovedsak har rettet oppmerksomheten mot forskning ved universitetene, har konkludert med at mange av fagmiljøene er små og har et behov for samhandling og samarbeidsprosjekter med andre. Også miljøer ved forskningsinstituttene og andre miljøer som driver forskning og hvor det er stipendiater, for eksempel i næringslivet, vil i mange tilfeller kunne ha stor nytte av forskerskoler.

Erfaringene fra Danmark og evalueringen av doktorgradsutdanningen der tilsier at forskerskolene gis tilstrekkelige ressurser og at det samtidig settes krav blant annet til veilederrollen. Forskerskolene må ikke være for små, og de bør være tverr- og flerfaglige. Her kan det tas utgangspunkt i Forskningsrådets anbefaling, hvor minimum antall doktorgradsstudenter per forskerskole er omtrent 20. Med andre ord bør det etableres et miljø som gir rom og mulighet for kritisk refleksjon og meningsbrytninger, samtidig som det for eksempel utvikles et felles kurstilbud.

Utvalget har tidligere drøftet det problematiske i at det etableres en rekke smale og sårbare doktorgradsutdanninger i høyskolesektoren. Det er en fare for at studentene ved slike utdanninger ikke får et faglig tilbud på høyde med det som kan tilbys av større miljøer, og dermed øker også risikoen for at de ikke vil fullføre, noe som er alvorlig i en situasjon der fullføringsgraden allerede er lav og Norge henger etter de andre nordiske landene med hensyn til antallet som tar doktorgraden. Fagmiljøene som tilbyr graden, vil i mange tilfeller være avhengige av et fåtall enkeltpersoner, og det er fare for at de ikke vil være bærekraftige over tid.

Forskerskoler kan få en positiv betydning i forhold til økende rekrutteringsutfordringer i mange fag og utdanninger, og vil kunne øke gjennomstrømningen og redusere frafallet. De kan videre skape bedre forutsetninger for å utvikle fellesgrader mellom institusjoner og øke internasjonaliseringen av både utdanning og forskning ved at de øker kontaktflaten og samarbeidsrelasjonene, spesielt for mindre miljøer.

For å innfri de høye ambisjonene som flere regjeringer har uttrykt når det gjelder forskning i årene som kommer, bør en styrking av forskerutdanningen ha høy prioritet, sammen med satsingen på rekruttering som skal behandles i en egen stortingsmelding. I en slik satsing er tiltak og ordninger som sikrer høy kvalitet, av kritisk betydning. Det bør derfor stilles krav om at all forskerutdanning i Norge, også ved universitetene, skal være tilknyttet en forskerskole av en viss størrelse eller en annen type strukturert program med tilsvarende størrelseskrav. Et godt utbygd doktorgradsprogram kan i noen tilfeller ivareta de sammen hensynene.

Forskerskolene kan være organisert på ulike måter: noen vil kunne være nasjonale, noen institusjonelle og noen organisert i samarbeid mellom flere institusjoner. Ved en eventuell framtidig organisering av sektoren i større, sammenslåtte institusjoner vil det være naturlig at de fleste forskerskolene forankres på institusjonsnivå, selv om det selvsagt også i en slik modell bør være mulig at de organiseres på tvers av institusjonsgrensene, eventuelt også i samarbeid med institusjoner i utlandet. Spesielt der hvor forskerskolen er organisert i et nettverk mellom flere ulike miljøer og institusjoner, vil det være viktig med en samlet styring av virksomheten. Dette kan skje gjennom egne forpliktende avtaler og koordinerende organer som er forankret på institusjonsnivå og med en ansvarlig institusjon.

Hovedpoenget er ikke betegnelsen forskerskole i seg selv, men at doktorgradsstudentene inngår i et større faglig fellesskap hvor de kan ta del i et tilbud og et nettverk som gir en merverdi i forhold til avhengighet av én veileder og et begrenset kurstilbud. Det viktige er at de ikke blir isolert i små miljøer, noe som lett kan skje ved små institusjoner, enheter og studiesteder. Spesielt ved etablering av nye ph.d.-programmer med utgangspunkt i små fagmiljøer vil det være viktig at programmene knyttes til større miljøer ved andre enheter eller institusjoner. Det bør også etableres rutiner for evaluering av undervisnings- og fagmiljø for å styrke forholdene for veiledning. For mindre fagområder ved universitetene vil det i noen tilfeller være naturlig å orientere seg internasjonalt, spesielt der det ikke er tilsvarende tilbud andre steder i landet.

I påvente av eventuelle endringer i institusjonsstrukturen mener utvalget at det inntil videre må stilles krav om tilknytning til en tverrinstitusjonell forskerskole ved etablering av nye doktorgradsutdanninger ved de nåværende statlige høyskolene.

En styrket satsing på forskerutdanningen vil kreve ressurser, men vil være et viktig løft for norsk forskning. Det er i dag ca. 6500 doktorgradsavtaler ved institusjonene, og selv om det knytter seg en viss usikkerhet til om alle disse representerer reelle doktorgradsstudenter, gir tallet en indikasjon på antallet studenter i ph.d.-utdanning. Det finnes ikke noen oversikt over hvor mange av disse som i dag er tilknyttet forskerskoler eller lignende opplegg i institusjonene. Et forsiktig anslag er at omtrent 50 % av studentene ikke er tilknyttet slike ordninger, sannsynligvis er tallet en del høyere. Hvis det videre legges til grunn en kostnad tilsvarende Forskningsrådets anslag på 100 000 kr. per år per student (gjelder nettverksforskerskoler), gir dette et økt ressursbehov på omtrent 300 millioner kroner årlig når ordningen er innfaset. Sannsynligvis vil imidlertid ressursbehovet være noe lavere for mange av doktorgradsutdanningene, spesielt der hvor det er etablerte forskermiljøer av en viss størrelse og hvor mye kan oppnås ved å organisere virksomheten annerledes. På den annen side kan det gjelde for flere enn 50 % av doktorgradsstudentene. Kostnadene vil også avhenge av hvilke minimumskrav det legges opp til.

Dette kan synes som et høyt beløp. Men en slik satsing vil medføre et viktig og etterlengtet løft og være i tråd med de ambisiøse målsettingene som gjelder for norsk forskning. Til sammenligning tilsvarer det under 1,5 % av de samlede utgiftene i universitets- og høyskolesektoren.

Ved siden av å øke kvaliteten på doktorgradskandidatene vil det kunne forventes at frafallet av doktorgradsstudenter reduseres. En av fire stipendiater gjennomfører som tidligere nevnt ikke doktorgraden. Hvis gjennomføringsgraden øker med 5 %, tilsvarer det over 50 flere doktorgrader per år. Tiden fra eksamen til gjennomført doktorgrad er i dag i gjennomsnitt ti år for alle fagområder sett under ett. 10 En reduksjon av denne tiden vil også være viktig og øke antallet doktorgrader per år.

9.5 Utvalgets forslag

Utvalget mener at målsetningene for norsk forskning og forskerutdanning tilsier at det satses offensivt på forskerskoler framover. Utvalget foreslår at:

  • Forskerutdanning i Norge skal normalt skje innenfor strukturerte opplegg som oppfyller visse minstekrav med hensyn til blant annet antall studenter, antall veiledere, krav til kurstilbud og seminarvirksomhet. Det kan gjelde fakultære eller tverrfakultære programmer og forskerskoler, eller forskerskoler etablert i samarbeid mellom flere institusjoner, også utenlandske. Kravene bør fastsettes av sentrale myndigheter. Det bør være et tilstrekkelig fagmiljø med tilhørende veiledningskapasitet og anslagsvis minimum 20 studenter knyttet til en forskerskole eller lignende opplegg. For øvrig bør organiseringen overlates til institusjonene.

  • Nye ph.d.-programmer med utspring i små miljøer uten tradisjon for forskerutdanning må ha som krav at de knyttes til tverrinstitusjonelle forskerskoler eller tilsvarende strukturer. For mindre miljøer ved universitetene, også de etablerte hvor det ikke er noen nasjonale parallelle tilbud, bør det stilles krav om at de knytter seg til tilsvarende internasjonale nettverk.

  • Forskerskoler som er etablert i nettverk og som går på tvers av flere miljøer og institusjoner, bør organiseres med bakgrunn i forpliktende avtaler og koordinerende organer som er forankret på institusjonsnivå og med en ansvarlig institusjon.

  • Bevilgningene til universiteter og høyskoler økes med anslagsvis 300 millioner kroner årlig for å finansiere den økte satsingen på forskerutdanningen, med en innfasingsperiode på to til tre år.

Forslaget om krav til mer strukturert forskerutdanning fremmes uavhengig av institusjonsstruktur. Ved videreføring av en struktur med mange små institusjoner foreslår utvalget at tilleggsfinansieringen av forskerutdanningen kanaliseres gjennom forskerskolene.

Etter en viss tid bør det iverksettes en nasjonal evaluering av forskerskolene både for å sikre at kravene er oppfylt og undersøke hvordan ordningen fungerer. Dette kan være et velegnet område for et fellesprosjekt mellom Norges forskningsråd og NOKUT som ledd i utvikling av et bredere samarbeid på evalueringsområdet.

Fotnoter

1.

St.meld. nr 20 (2004-2005) Vilje til forskning. I 2006 ble det for øvrig avlagt 905 doktorgrader.

2.

Norges forskningsråd, Evaluering av norsk forskerutdanning (2002).

3.

Hebe Gunnes, Terje Næss, Aris Kaloudis, Bo Sarpebakken, Göran Melin og Linda Blomkvist, Forskerrekruttering i Norge – status og komparative perspektiver, NIFU STEP rapport nr. 2/2007.

4.

Se for eksempel NORBAL, Statistikk om avlagte doktorgrader og doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum, http://www.nifustep.no/norbal__1/nor/startside.

5.

Se http://heartfailure.no/education.htm.

6.

Brev fra Utdannings- og forskningsdepartementet av 13. september 2005 til Norges forskningsråd.

7.

Norges forskningsråd, Utredning av ordning med nasjonale forskerskoler som oppfølging av Forskningsmeldingen, oversendt Kunnskapsdepartementet 3. mai 2006.

8.

Se hjemmeside for forskerskolen: http://www.ntnu.no/hf/forskerutdanning/forskerskole.

9.

A Public Good: PhD Education in Denmark, Report from an international Evaluation Panel, Videnskapsministeriet, 2006.

10.

www.nifustep.no (doktorgradsstatistikk).

Til toppen
Til dokumentets forside