Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 3

Sett under ett— Ny struktur i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

13 Universitet på internasjonalt nivå?

Som det er pekt på flere steder i de foregående kapitlene, har forskning og høyere utdanning fått stadig større betydning for landenes konkurranseevne. Samtidig blir de i seg selv stadig mer internasjonale. Det er økende oppmerksomhet knyttet til kvalitet og evne til å konkurrere om talentfulle forskere, forskerrekrutter og studenter. Den store oppmerksomheten om rangeringer av universiteter kan ses i lys av dette, jf. nedenfor.

En sentral utfordring for norsk høyere utdanning og forskning er derfor å kombinere et fortsatt desentralisert og tilgjengelig utdanningstilbud med høy kvalitet på forskningen, som ofte krever konsentrasjon av ressurser og fagmiljøer av en viss størrelse. Med økning i antall steder der det drives forskning, og fragmentering av forskningsmiljøene knyttet til spredningen av doktorgradsutdanninger, blir det et viktig spørsmål hvordan høy kvalitet i forskningen best kan videreutvikles i universitets- og høyskolesystemet.

I dette kapitlet drøftes det hvordan Norge bør forholde seg til den økende konkurransen og betydningen av å ha utdannings- og forskningsmiljøer av høy internasjonal kvalitet. En sentral problemstilling er om noen institusjoner skal gis særskilte vilkår for å kunne utvikle forskningsvirksomheten på et høyest mulig internasjonalt nivå.

13.1 EU og Lisboa-strategien

I mars 2000 møttes statslederne i EU i Lisboa for å drøfte hvordan de kunne styrke EU-landenes konkurranseevne i en stadig mer globalisert økonomi. Utdanning, forskning og innovasjon ble løftet fram som helt sentrale temaer, knyttet til målet om at EU innen 2010 skulle bli den mest dynamiske og konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomien i verden. 1 Dette er blitt kjent som Lisboa-strategien, jf. kapittel 4.7. Strategien har også viktige målsetninger i forbindelse med sosial utjevning og miljø.

Lisboa-strategien har lagt et fundament for en tung satsing på utdanning og forskning. På forskningssiden er innsatsen blitt trappet kraftig opp, organisatorisk og økonomisk. Målet er at 3 % av BNP skal gå til forsknings- og utviklingsaktiviteter. I Norge har Stortinget i behandlingen av St.meld. nr. 20 (2004 – 2005) Vilje til forskning sluttet seg til at den samlede forskningsinnsatsen skal utgjøre 3 % av BNP innen 2010, hvorav det offentlige skal stå for 1 % og næringslivet 2 %. Målet om 3 % gjentas også i regjeringens Soria Moria-erklæring. Hvis bevilgningene fra det offentlige skulle utgjøre 1 % av BNP, ville det innebære en økning på 5 – 6 milliarder kr. fra nivået i 2007, og med den forventede veksten i BNP vil økningen måtte bli enda større fram mot 2010. En gjennomtenkt opptrapping til et slikt nivå vil ha store positive konsekvenser og ringvirkninger for høyere utdanning, først og fremst universitetene.

Stadig større forskningsmidler går nå gjennom EU. EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling, som varer fra 2007 til 2013, binder sammen forskningsrelaterte EU-initiativer under en felles paraply. Det knytter seg i den sammenheng stor spenning til ERC, European Research Council, som er under etablering i forbindelse med programmet, og som vil rette seg mot «grensesprengende forskning». European Institute of Innovation and Technology (EIT) er også under opprettelse, og store summer forventes å bli kanalisert gjennom dette systemet. I statsbudsjettet for 2008 er Norges samlede kontingent til EUs 7. rammeprogram beregnet til omtrent 9,3 mrd. kr. for perioden 2007 – 2013, noe som er et uttrykk for at Norge har forpliktet seg til å øke bevilgningene til EUs forskningsaktivitet.

Gjennom initiativene på forskningssiden konkurreres det på grunnlag av kvalitet. Potensialet i forhold til innovasjon er noe som veier tungt når de ulike satsingene lanseres. Gjennom EØS-avtalen konkurrerer norske forskningsmiljøer om disse midlene på lik linje med forskningsmiljøer fra medlemslandene. 2

På utdanningssiden har Bologna-prosessen siden 1999 bidratt til å gjøre det europeiske høyere utdanningsområdet (European Higher Education Area, EHEA) mer enhetlig. Selv om dette ikke er et EU-initiativ og heller ikke en del av Lisboa-strategien, er det i tråd med EUs politikk for å fremme mobilitet og samarbeid på tvers av landegrensene, jf. kapittel 4.

Selv om utdanning er de enkelte medlemslandenes ansvar, viser EU i stadig større grad interesse for utdanning og forskning som viktige områder og som forutsetning for innovasjonsevne og nyskaping og dermed vekst og konkurransekraft. Universitetene er viktige aktører i skjæringspunktet mellom forskning og innovasjon, og ses på som en drivkraft for å kunne lykkes. Utvikling av universitetene som institusjoner blir derfor viktig. EU har gjennom sin kommunikasjon og sine policydokumenter uttrykt bekymring for om de er i stand til å fylle den rollen de er tiltenkt og fornye seg raskt nok, og framstår som en pådriver for endring av universitetene med USA som modell. Frykten er at europeiske universiteter skal sakke akterut i konkurransen, som vil forsterkes av utviklingen i Kina og India.

Diskusjonen er både problem- og løsningsdrevet. På den ene siden framstilles problemene ofte i form av en sektor som ikke er i stand til å respondere hurtig nok i forhold til endrede krav fra samfunnet, både når det gjelder å forsyne samfunnet med nødvendig kompetanse og når det gjelder bidrag til teknologiutvikling og innovasjon gjennom forskning. På den annen side framstilles løsningen ofte som et universitet som må ledes mer etter «bedriftslike» prinsipper, og som i større grad må være omstillingsdyktig og fleksibelt. 3

Utviklingen av høyere utdanning i EU-området må derfor i større grad enn tidligere ses i lys av de europeiske integrasjonsprosessene. Utviklingen av universitetet som institusjon og reformer i høyere utdanning må også ses i sammenheng med utviklingen innenfor andre områder og sektorer, og med ønsket om økte vekstmuligheter og sosial utvikling.

Selv om Norge ikke er medlem av EU, står vi ikke utenfor denne utviklingen. Bologna-prosessen har vært viktig for høyere utdanning i Norge, og utviklingen i EU-området og tiltakene i forbindelse med Kvalitetsreformen har til sammen ført til at de høyere utdanningssystemene er blitt mer lik hverandre.

For å konkurrere om de stadig økende forskningsmidlene som blir kanalisert gjennom EU-systemet, er utfordringen for de norske høyere utdanningsinstitusjonene å vise at de holder høy kvalitet i forskningen og har konkurransedyktige miljøer. Det samme gjelder også innenfor utdanning. Oppmerksomheten omkring rangeringer og arbeidsmarkedsmuligheter, samt et stadig mer internasjonalt orientert næringsliv, fører også til økt konkurranse om de beste og mest ettertraktede studentene.

13.2 Utviklingstrekk og initiativer i andre land

Et sterkere fokus på konsentrasjon av forskningsmiljøer og på kvalitet debatteres nå i mange land. Det tas til orde for en stadig sterkere satsing på kvalitet, resultater og tyngde for å kunne nå opp i konkurransen om forskningsmidlene. Argumentasjonen knytter seg også til rekruttering av de beste studentene og de beste faglige ressursene. Topp faglig nivå og prestasjoner antas dessuten å kunne ha betydelige ringvirkninger for samfunnet omkring, fordi det gir muligheter for å være ledende på noen områder («flaggskipeffekt»).

Internasjonalt ønsker flere og flere land å etablere universiteter som har sterke komparative fortrinn og meget høy kvalitet, spesielt i forskningen. I Tyskland har for eksempel regjeringen utpekt et fåtall universiteter som det skal satses spesielt på. 4 Tilsvarende har eksempelvis universitetet i Utrecht i Nederland posisjonert seg som et universitet med svært høy kvalitet i både utdanning og forskning.

Også i Danmark preges mye av debatten av behovet for institusjoner som kan oppvise svært høy kvalitet. De gjennomførte fusjonene av danske universiteter og forskningsinstitutter har nettopp dette som en av sine viktigste motivasjonsfaktorer. Københavns Universitet har blant annet en strategi som går ut på å utvikle institusjonen i retning av et internasjonalt toppuniversitet. I Danmark har debatten i stor grad vært knyttet til globaliseringsutfordringen, og det er konkludert med at søkelyset bør settes på utdanning og forskning. Utviklingen mot flere danske toppuniversiteter muliggjøres ved både økt ressursinnsats og krav om økt kvalitet i forskningen. Betydelige beløp, i størrelsesorden 10 mrd. kroner i årlige ekstra midler fram til 2012, knyttes til den såkalte «globaliseringspuljen», der utdanning og forskning er en viktig del.

Også i Finland er det satt i gang prosesser som blant annet har som målsetning å utvikle Universitetet i Helsinki i den samme retningen. 5

Forskning på høyt internasjonalt nivå er også tema i den svenske debatten, uten at det så langt er konkludert med en konkret satsing. Som tidligere nevnt har direktøren for Högskoleverket, Anders Flodström, spilt inn et forslag om sammenslåinger mellom svenske universiteter for at de skal bli mer konkurransedyktige internasjonalt, både innenfor utdanning og forskning. Antall studiesteder forutsettes å bestå. Samtidig anbefaler en fersk offentlig utredning større konsentrasjon av forskningsressursene. 6

De samme utfordringene ble diskutert under en samling i regi av Nordisk ministerråd og Nordisk Råd i april 2007 med deltakelse av politikere og representanter fra næringsliv og universiteter. På møtet ble det diskutert å opprette et nordisk toppuniversitet, «The Nobel University», et nettverksuniversitet med tette bånd til næringslivet som ville være i stand til å ta opp konkurransen med andre toppinstitusjoner. 7

13.3 Rangering – et internasjonalt universitetshierarki?

Rangeringer og bruk av «league tables» som et virkemiddel for å plassere universitetene kvalitetsmessig – både nasjonalt, regionalt og internasjonalt – har fått økende oppmerksomhet og aksept i de fleste land. Mange universiteter, også norske, bruker denne informasjonen for alt den er verdt for å tiltrekke seg nye studenter – vel å merke hvis de skårer rimelig bra. I en situasjon der studenter etter hvert kan bli et knapphetsgode, blir det viktig å kapre mange og gode studenter.

De tre rangeringene som det oftest refereres til, er:

  • Academic Ranking of World Universities, Shanghai Jiao Tong University (SJTU). Denne kinesiske rankingen har fått stor oppmerksomhet og rangerer 500 av verdens universiteter. Hovedvekten legges på forskningsindikatorer (90 %).

  • Times Higher Education Supplement (THES). Denne utgis i Storbritannia og rangerer nå 400 universiteter. Rangeringen beregnes på grunnlag av en kombinasjon av fagfellevurderinger (40 %), forskningens kvalitet basert på utregninger av sitater per vitenskapelig ansatt (20 %), internasjonal orientering beregnet på grunnlag av antall studenter og lærere fra andre land (10 %), forholdstallet student/lærer (20 %) og arbeidsgiveres synspunkter (10 %). 8

  • Webometrics Ranking of World Universities. Denne listen over 4000 høyere utdanningsinstitusjoner, knyttet til Spanias forskningsråd, har fått økt oppmerksomhet i det siste. Den legger spesielt vekt på tilstedeværelse på Internett, blant annet publisering på nettet og tilbudet av digitale kurs, databaser, osv.

På THES-rangeringen får Universitetet i Oslo en 188. plass i 2007, som er en tilbakegang fra en 138. plass i 2005. Ingen andre norske universiteter er på listen over de 200 beste universitetene, men både Universitetet i Bergen (225. plass), Universitetet i Tromsø (292. plass) og NTNU (301. plass) er med på listen over de 400 beste i verden i 2007.

På SJTU-rangeringen oppnår Universitetet i Oslo i 2007 en 69. plass (19. plass i Europa, 4. plass i Norden), mens NTNU blir rangert blant de 200 – 300 beste, Universitetet i Bergen blant de 300 – 400 beste og Universitetet i Tromsø blant de 400 – 500 beste.

Webometrics-rangeringen gir Universitetet i Oslo en 46. plass og NTNU en 76. plass. Her er det 10 norske institusjoner blant de 1000 beste i verden.

Hvordan plasserer så institusjoner i de andre nordiske landene seg? På SJTU- rangeringen for 2007 er det tre institusjoner som oppnår bedre plassering enn Universitetet i Oslo. Københavns Universitet oppnår en 46. plass (8. i Europa), Karolinska Institutet i Stockholm en 53. plass (11. i Europa) og Universitetet i Uppsala en 66. plass (18. i Europa), mens Universitetet i Helsinki kommer på 73. plass (22. i Europa) og dermed bak UiO.

Det er også en rekke rangeringer innenfor ulike fagområder, blant annet har Financial Times en rangering over masterstudier i økonomi, der Norges Handelshøyskole kommer ut med en 21. plass av 35 institusjoner i Europa. THES rangerer også for ulike fagområder, og her har HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo gått fra en 16. plass i 2004 (i verden) innenfor humaniora til en 65. plass i 2006. Her er kriteriene utelukkende knyttet til fagfellevurderinger, og forklaringen på at Universitetet i Oslo har falt er antakelig at panelet med fagfeller byttes ut.

Det er også et poeng i denne sammenhengen at Norge samlet sett gjør det bra. For eksempel er det som nevnt fire norske institusjoner inne på Shanghai-rankingen (SJTU) av totalt 500 institusjoner og fire på THES-rangeringen av totalt 400 institusjoner. I forhold til antall studenter i Norge eller det totale folketallet betyr dette at Norge plasserer seg godt opp blant de ti beste landene i verden.

Rangeringene og bruken av dem har vært gjenstand for mye diskusjon og kritikk. Et hovedmoment er at de ofte legger uforholdsmessig stor vekt på forskning, og at utdanningskvaliteten dermed ikke er med i tilstrekkelig grad. Rangeringene kan i tillegg ofte virke tilfeldige. For eksempel virker det underlig at HF-fakultetet ved UiO faller fra 16. plass til 65. plass på to år. Det er også svært små forskjeller mellom institusjoner som ikke er helt i toppen, slik at små justeringer i indikatorene og hva det legges vekt på kan gi store utslag på rangeringene.

Det er sannsynlig at rangeringer i ulike former er kommet for å bli. Uansett innvendinger mot metode og indikatorer får de stor medieoppmerksomhet og kan komme til å få betydning for universitetenes prestisje og internasjonale attraktivitet, selv om rangeringene og tolkninger av dem bør brukes med forsiktighet.

Reaksjonene på rangeringer varierer, men få er likegyldige. Det er tendenser til at institusjoner av markedsføringshensyn velger å fokusere på visse sider ved rangeringene, eller på enkeltrangeringer, selv om de i utgangspunktet er kritiske. Til tross for at det kan være mange grunner til å betrakte rangeringene med skepsis, kan en positiv side være at de bringer institusjoner på banen for å kommentere og forklare dem i media ut fra sin egen situasjon. Dette kan bidra til å øke bevisstheten om hva rangeringene egentlig måler, og at de i alle fall ikke nødvendigvis er et godt mål på studiekvalitet.

Det finnes ingen formelle norske rangeringer av universitetene og høyskolene, og det er i hovedsak bare de større institusjonene som kommer med på listene til de mest kjente internasjonale rangeringene. Det er mulig at den økende forskjellen mellom universitetene etter hvert som flere høyskoler blir universiteter, kan føre til at slike rangeringer også blir utviklet her i landet.

13.4 Elite- og toppuniversiteter

Basert på den internasjonale utviklingen kan vi skille mellom tre typer universiteter som satser tungt på forskning: 9

  • Mosaikkuniversiteter – tradisjonelle flaggskip, men der det ikke ligger til grunn noen klare institusjonelle strategier eller prioriteringer

  • Forskningsuniversiteter – som konsentrerer ressurser og talenter, men som fremdeles er brede og omfattende

  • Eliteuniversiteter – verdensledende innenfor forskning på alle sine virkeområder.

Eliteuniversiteter kjennetegnes dermed av at de primært satser på forskning, ikke utdanning. De tiltrekker seg ofte likevel også de mest talentfulle studentene, men strategier og strukturer er først og fremst innrettet mot forskning. 10

I Norge er det ingen eliteuniversiteter etter denne inndelingen, og det kan argumenteres for at de tradisjonelle breddeuniversitetene ligger nærmere kategorien «mosaikkuniversiteter» enn forskningsuniversiteter. Nye universiteter som Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder faller utenfor inndelingen ved at de omfatter store utdanningsområder med begrenset forskningsaktivitet.

Betegnelsen «eliteuniversitet» blir ofte benyttet i omtale av institusjoner som skårer aller høyest på internasjonale rangeringer, særlig for forskning. Dette er i mange sammenhenger en uheldig betegnelse, fordi den kan gi assosiasjoner i retning av eksklusjon og en innretning mot privilegerte sosiale klasser. Heller enn å være en institusjon «for eliten» er det mer et spørsmål om «å lage eliter» – ikke sosiale eliter, men eliter i forskningen.

I det følgende vil derfor i stedet betegnelsen «toppuniversitet» bli brukt om institusjoner som ikke nødvendigvis er eliteuniversiteter etter inndelingen ovenfor, men som står for en konsentrasjon av forskningsinnsats med stor vekt på kvalitet og å tiltrekke seg de beste menneskelige ressursene. Vekten slike institusjoner legger på utdanning på lavere grad vil kunne variere. En mulig konsekvens av en satsing på toppuniversiteter med stor vekt på forskning vil kunne være at det også bør satses på utvikling av toppinstitusjoner (ikke nødvendigvis universiteter) innenfor utdanning, først og fremt rettet mot lavere grad.

13.5 Satsinger i Norge

13.5.1 Behovet for å konsentrere forskningsressursene

Norske universiteter skårer som nevnt forholdsvis lavt på internasjonale rangeringer, og Norge har ingen enkeltinstitusjon i toppsjiktet, jf. ovenfor. Siden utdanning og forskning også i Norge tillegges stor betydning for landets konkurranseevne og som motor i kunnskapsøkonomien, er det naturlig å reise spørsmålet om det bør satses spesielt på å bringe ett eller flere universiteter opp i verdensklasse eller på europeisk toppnivå gjennom nasjonal tilrettelegging. Dette spørsmålet aktualiseres også fordi forskningsmidler i stadig større grad flyttes fra det nasjonale nivået og blir tilgjengelige gjennom internasjonale systemer, først og fremst EU. For å kunne konkurrere om disse midlene er det nødvendig med kvalitet og topp prestasjoner, i tillegg til at det kreves en viss masse. Endelig kan spørsmålet ses i sammenheng med behovet for å kunne utdanne kandidater og forskere på et høyt internasjonalt nivå og for å kunne tiltrekke seg forskere og studenter på et slikt nivå i konkurranse med andre land.

Det satses allerede på å utvikle miljøer av høy internasjonal kvalitet gjennom ordninger som Sentre for fremragende forskning (SFF), Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Yngre fremragende forskere (YFF), jf. nedenfor. De norske institusjonene har hittil også vist at de har klart utfordringen med å konkurrere om EU-midlene, men konkurransen forventes å bli stadig hardere, blant annet fordi de europeiske initiativene og EUs 7. rammeprogram (gjennom European Research Council) nå i større grad vil fokusere på grunnforskning enn tidligere.

Til sammen betyr større konsentrasjon av ressursene at miljøer som ikke kan vise til god nok kvalitet og gode nok resultater, risikerer å falle utenfor i konkurransen om forskningsmidlene. Små miljøer blir avhengige av å kunne operere i nettverk sammen med andre – gjerne i felles prosjekter. Som en illustrasjon på dette er det nå under etablering et nytt selskap, NOFIMA AS, som er et nytt næringsrettet forskningskonsern på matområdet. Selskapet skal etter planen være på plass med ny konsernstruktur fra 1. januar 2008. 11 NOFIMA er en forkortelse for Norsk Fiskeri- og Matforskning, og er et midlertidig navn på det nye forskningskonsernet. Som begrunnelse for det nye selskapet er det sagt at forskningsmiljøene i fiskeri-, havbruks- og landbrukssektoren, også kalt «blågrønn sektor», i dag fremstår som fragmenterte og til dels uoversiktlige for kundene. Det er derfor et behov for å posisjonere seg sterkere for å nå opp i konkurransen om både nasjonale og internasjonale forskningsoppdrag.

13.5.2 Forskningsinnsats og ambisjoner ved universitetene

Forskningsinnsatsen i universitets- og høyskolesektoren er svært ulikt fordelt mellom de ulike institusjonene og mellom universiteter og høyskoler. Tabell 13.1 viser fordelingen av publikasjonspoeng i 2006. Det framgår at 2/3 av all vitenskapelig publisering var knyttet til tre av universitetene, mens de statlige høyskolene sto for 12 %. FoU-utgiftene er også svært ulikt fordelt. Ifølge NIFU STEPs FoU-statistikk for 2005 sto universitetene for 88 % og de statlige høyskolene for 12 % av FoU-utgiftene. 12

Tabell 13.1 Publikasjonspoeng for norske universiteter og høyskoler i 2006.

Institusjon/institusjonstype Andel av publikasjonspoengene i 2006
Universitetet i Oslo 31 %
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 19 %
Universitetet i Bergen 17 %
Universitetet i Tromsø 7 %
Universitetet for miljø- og biovitenskap 4 %
Universitetet i Stavanger 3 %
Høgskolen i Agder 3 %
Øvrige statlige høyskoler 9 %
Vitenskapelige høyskoler 3 %
Private høyskoler 4 %

Fordelingen av publikasjonspoeng og FoU-utgifter viser at forutsetningene for å utvikle brede forskningsuniversiteter er svært ulike. Det er bare et fåtall universiteter som kan ha slike ambisjoner. Det forhindrer ikke at mindre institusjoner og fagmiljøer ved enkeltinstitusjoner kan ha høye forskningsambisjoner på sine områder, enten alene eller i nettverk sammen med andre.

Institusjonene har også ulike ambisjoner for utviklingen framover. I strategiplanene for de tre største universitetene er det uttrykt ambisjoner i retning av å videreutvikle dem som forskningsinstitusjoner av høy internasjonal standard: 13

  • Universitetet i Oslo: Hovedmålet for forskning er at «UiO skal styrke sin stilling som forskningsuniversitet av høy internasjonal standard». I strategiplanen er det definert kriterier for en prioritering og konsentrasjon av innsatsen. Dette fører nå blant annet til at det skjer en prioritering knyttet til strategiprosessene ved de ulike fakultetene, og universitetet satser også midler inn mot de «nest beste» miljøene, de som ikke har oppnådd SFF-status. 14

  • Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet: Universitetet uttrykker ambisjoner om at det i 2020 skal være blant de ti ledende teknisk-naturvitenskapelige universitetene i Europa, og blant de 1 % beste i verden. NTNU har gjennom lang tid satset inn mot det teknologiske og naturvitenskapelige området.

  • Universitetet i Bergen: For forskning uttrykker universitetet at «UiB vil være en forskningsinstitusjon på internasjonalt nivå og ledende på utvalgte forskningsområder.» Universitetet i Bergen har i likhet med Universitetet i Oslo også satset midler inn mot en del miljøer som ikke har nådd helt opp i konkurransen om SFF-status.

Tilsvarende målsetninger om å være i den internasjonale fronten på utvalgte områder finner vi også igjen i strategidokumentene til Universitetet i Tromsø, Universitetet for miljø- og biovitenskap og universitetene i Stavanger og Agder. Universitetene uttrykker altså en vilje til satsing og til en viss grad til å prioritere innsatsen. Derimot er det mindre tydelig hva de nedprioriterer og ikke vil satse på. Tildelingen av midler i forbindelse med SFFer og SFIer (se nedenfor) har løftet fram enkelte sterke fagmiljøer og bidratt til å heve forskningen ved institusjonene. Tilgangen til disse midlene fra Norges forskningsråd er imidlertid i stor grad et resultat av en «nedenfra og opp»-prosess. Selv om institusjonene også har lagt til rette for utviklingen og i en viss grad prioritert de aktuelle miljøene ved bruk av egne strategiske midler, framstår dette som beskjedne omprioriteringer i forhold til deres samlede ressurser. Samlet sett tyder de fremste universitetenes satsinger og strategiplaner så langt ikke på at de vil være i stand til alene å hevde seg i toppsjiktet internasjonalt, bortsett fra på enkeltområder.

13.5.3 Sentre for fremragende forskning (SFF)

Det viktigste nasjonale redskapet for å utvikle forskningsmiljøer av høy internasjonal kvalitet er så langt etableringene av Sentre for fremragende forskning. På grunnlag av St.meld. nr. 39 (1998 – 99) Forskning ved et tidsskillefikk Norges forskningsråd i oppdrag å utrede ordningen. Utredningen forelå sommeren 2000, inspirert blant annet av tilsvarende ordninger i andre land («centres of excellence»), og SFF-ordningen ble satt i verk i 2001 med midler fra avkastningen av Fondet for forskning og nyskaping. Den forvaltes av Norges forskningsråd.

SFF-ordningen innebærer en bevisst satsing på Norges beste forskere, også for å gi dem mulighet til å bli mer synlige internasjonalt. Den skal stimulere forskningsmiljøer til å etablere sentre som er viet langsiktig, grunnleggende forskning på høyt internasjonalt nivå. Det forventes at sentrene skal bidra til internasjonal rekruttering til norsk forskning, og forskerutdanning er et viktig aspekt ved satsingen.

Mange forskningsmiljøer var med i konkurransen i den første runden, som førte til at 13 sentre ble etablert i løpet av 2002, fordelt på et bredt faglig og institusjonsmessig spekter. Det avgjørende kriteriet for å få midler er vitenskapelig kvalitet. Tidsperspektivet på støtten er ti år, med en evaluering etter fem år. Sentrene mottar mellom 6 og 20 millioner kroner i årlig støtte. Vertsinstitusjonene bidrar i betydelig grad med egne midler, blant annet i form av lokaler. I oppstartåret ble det bevilget 155 millioner kroner fra fondsavkastningen. Samtidig utløste dette om lag 300 millioner kroner fra institusjonene selv og andre interessenter.

I 2006 ble åtte nye sentre tildelt. Disse får til sammen 800 millioner kroner over 10 år. Etter dette er sentrene for fremragende forskning spredd på følgende institusjoner: Universitetet i Oslo har åtte sentre, Universitetet i Bergen fire, NTNU tre, Universitetet i Tromsø to og UMB ett, mens tre er tildelt forskningsinstitutter. Etter hvert som de første sentrene avvikles, vil det komme nye utlysningsrunder, og nye sentre vil bli etablert.

Forskningrådet nedsatte i 2006 en evalueringskomité bestående av europeiske eksperter. Komiteen fastslo at SFFene har hatt en svært positiv virkning på forskningsmiljøene de er blitt opprettet i, og at de har skapt samarbeid og vekselspill mellom ulike fagdisipliner, på tvers av fakulteter og institutter. 15 Det er likevel noe ulike syn på i hvilken grad de har hatt positive ringvirkninger for utdanningskvaliteten for øvrig. Dette vil avhenge av i hvilken grad de blir integrert i institusjonenes ordinære virksomhet og deltar i utdanning på ulike nivåer.

Så langt har ordningen med Sentre for fremragende forskning vært under oppbygging, og det har vært lite diskusjon om hva som skal skje når bevilgningsperioden for de første sentrene er ute. I sitt oppdragsbrev til Forskningsrådet i 2001 understreket departementet at sentrene fra starten av måtte planlegges for avvikling etter (maksimum) ti år, og at dette skulle inngå i kontrakten mellom hvert senter og vertsinstitusjonen. Eventuell videreføring av forskningsmiljøet etter at bevilgningsperioden er over skal være vertsinstitusjonens ansvar. Dette vil være en utfordring for universitetene, ikke minst for Universitetet i Oslo, som nå har åtte sentre, selv om avviklingen av sentrene vil skje i flere omganger. Hvis ordningen skal få langsiktige virkninger og heve kompetansen i institusjonene, er det avgjørende at de har evne til å omprioritere midler slik at virksomheten kan videreføres når bevilgningsperioden er ute med mindre faglige grunner tilsier noe annet.

13.5.4 Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI)

I 2006 ble ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) innført. Denne har til hensikt å bygge opp eller styrke norske forskningsmiljøer som arbeider i tett samspill med innovativt næringsliv. 14 sentre får støtte i fem år, med mulig forlengelse i tre år. Støtten beløper seg til 8 – 12 millioner kr. per år, og vertsinstitusjon og bedriftspartnere må bidra med minst 50 % av budsjettet.

Alle Sentre for forskningsdrevet innovasjon er innenfor det teknologiske eller det medisinske området. Seks av sentrene er lokalisert til Trondheim, med NTNU og SINTEF som vertsinstitusjoner.

13.5.5 Andre initiativer

I Norge har det vært en gryende debatt omkring hvorvidt det bør utvikles ett eller flere toppuniversiteter. Enkelte har tatt til orde for dette ved at Universitetet i Oslo (UiO) bør konsentrere sin innsats om å bli et toppuniversitet, samtidig som Høgskolen i Oslo overtar en del av de profesjonsorienterte studiene ved dagens UiO og utvikles til et profesjonsuniversitet. 16

Det har også vært et tema i det medisinske forskningsmiljøet å opprette rene medisinske universiteter i Norge etter modell av Karolinska Institutet i Sverige. Dekanmøtet i medisin hadde den 30. mai 2007 dette som ett av sine temaer, og noen mener at det kan være et godt utgangspunkt for å styrke medisinsk forskning og utdanning.

Stadig større ressurser settes av til forskning og utvikling på både det medisinske og det teknisk-naturvitenskapelige området. Dette er områder som er svært ressurskrevende. Det kreves målrettet innsats, både i form av utstyr og personell, for å kunne hevde seg i toppen. Interessant nok er det i økende grad koblinger mellom de to områdene, som på visse felter er i ferd med å smelte sammen. 16 av de 21 SFFene er innenfor ett av disse områdene.

For øvrig skjer store nasjonale satsinger på forskning for en stor del gjennom Norges forskningsråd. Gjennom programmet for Funksjonell genomforskning (FUGE) er det for eksempel bygget opp elleve nasjonale teknologiplattformer rundt om i landet. Programmet har et samlet budsjett på 1,5 milliarder kr. for perioden 2002 – 2011. Også de store programmene i NFR har en sterk innretning mot det teknisk-naturvitenskapelige området. Andre eksempler er havbruk, klima, nanoteknologi og petroleum.

13.6 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til regjeringens mål om at de offentlige bevilgningene til forskning skal utgjøre 1 % av BNP i 2010, mens næringslivet skal stå for 2 %. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at forskningen vil bli tilført nye, store ressurser i årene framover. Utvalget mener at dette også vil kunne få sterke positive virkninger for kvaliteten i høyere utdanning på de områdene som blir prioritert når det gjelder forskningsmidler. Midlene bør brukes målrettet til å sikre investeringer og stabilitet på områder som er nasjonalt prioriterte, men det bør også bli større rom for fri prosjektstøtte for de beste søknadene og søkerne. Utvalget regner med at dette først og fremst vil styrke forskningen ved de mest konkurransedyktige universitetene.

Alle universitetene har ambisjoner om å være i toppen internasjonalt innenfor noen av de fagområdene som er mest sentrale for dem. En slik spissing internt ved institusjonene er krevende å få til, i og med at det vil være nødvendig å prioritere enkelte fagområder framfor andre. Ved at noen universiteter styrker deler av sin fagportefølje, og overlater til andre å vokse seg sterke på andre felt, vil den faglige arbeidsdelingen mellom universitetene kunne styrkes. Utvalget stiller seg positivt til en slik differensiering mellom institusjoner. I all hovedsak vil dette være en positiv utvikling som samlet sett vil gjøre det mulig å heve kvaliteten innenfor flere forskningsområder. En slik utvikling støttes gjennom Forskningsrådets Sentre for fremragende forskning og ordningen med Yngre fremragende forskere, som begge tar utgangspunkt i fagmiljøer der universitetene er sterke. Dette er en annen strategi enn den som er valgt i Tyskland, der regjeringen har utpekt et fåtall universiteter som det vil bli satset spesielt på. I Finland og Danmark er det også strategier for å etablere enkelte universiteter i toppen internasjonalt.

Forskningspolitisk er det en avveining mellom å utvikle fremragende universiteter eller bidra til å styrke fagmiljøer som kan inngå i nettverk med de beste nasjonalt og internasjonalt. Det finnes ikke noe klart svar på hva som vil være den riktige veien å gå, og dette vil også være knyttet til prioriteringer på nasjonalt nivå og i det internasjonale forskningssamarbeidet. Innretningen av virkemidlene i EUs 7. rammeprogram peker i retning av et sterkere nettverksbasert samarbeid. Til en viss grad vil dette gjøre det vanskeligere å følge institusjonsspesifikke og nasjonale strategier, fordi en økende grad av innsatsen vil skje i samarbeid på tvers av institusjons- og landegrensene.

Dette stiller oss overfor utfordringer både på nasjonalt nivå og på institusjonsnivå. De største universitetene, som står for en stor del av forskningen i sektoren, har alle målsetninger i sine strategiske planer om å styrke sin stilling som internasjonale forskningsuniversiteter, men det er uklart om dette i tilstrekkelig grad følges opp med konkrete tiltak. Intern satsing og prioritering ved institusjonene byr også på utfordringer knyttet til styring og ledelse, jf. kapittel 7. Utvalget viser for øvrig til sitt forslag til struktur for høyere utdanning i Norge i kapittel 6, der utvikling av institusjonsprofiler er et sentralt element.

Utvalget ser ulike mulige hovedstrategier for å sikre at Norge har utdannings- og forskningsmiljøer på høyt internasjonalt nivå:

  • Å tilføre økte ressurser til institusjonene generelt og la dem fortsette å konkurrere seg i mellom om å utvikle seg til et internasjonalt toppuniversitet.

  • Å peke ut ett av de eksisterende universitetene som nasjonalt toppuniversitet.

  • Å etablere et hierarki mellom de eksisterende universitetene, der de gis særlige vilkår på spesifiserte, ulike områder.

  • Å videreføre ordningen med Sentre for fremragende forskning, eventuelt styrke og utvikle den videre.

Utvalget har liten tro på det første alternativet. Det kan være gode grunner til å tilføre institusjonene mer ressurser generelt, men det vil neppe være den mest effektive veien for å sikre flere fagmiljøer på internasjonalt nivå. Det er som nevnt liten grunn til å tro at institusjonene vil være i stand til å prioritere og konsentrere ressursene i tilstrekkelig grad.

Den andre løsningen er at ett av universitetene får mulighet til å utvikle seg til et internasjonalt toppuniversitet gjennom særbehandling når det gjelder bevilgninger. Ut fra sin størrelse, sine faglige og økonomiske ressurser og tildelingene av sentre for fremragende forskning ville Universitetet i Oslo være den mest naturlige kandidaten til dette. Men fremragende forskningsmiljøer finnes ved mange institusjoner, og selv om UiO har flest sentre for fremragende forskning, har de færre enn halvparten. Samtidig har universitetet en rekke fagmiljøer som er habile, men som det ikke er noen spesiell grunn til å favorisere med ressurser framfor andre miljøer. Alternativt kunne UiO nedskaleres ved at en del fagområder ble overført til andre institusjoner. Dette ville imidlertid medføre betydelige omstillingskostnader og ha et uvisst resultat. Alt i alt synes derfor ikke denne veien å være en fornuftig vei å gå.

Utvalget antar som nevnt andre steder at det økende antallet universiteter som følger av at enda flere høyskoler i årene framover blir universitet, kan aktualisere spørsmålet om en formell differensiering mellom universitetene. Dette er også et tema i den europeiske diskusjonen. Utvalget konstaterer imidlertid at Stortinget avviste dette for få år siden, slik at det ikke synes aktuelt å ta opp spørsmålet på nytt nå. Det forhindrer imidlertid ikke at nasjonale myndigheter etter råd fra internasjonale eksperter og/eller Norges forskningsråd kan tildele institusjoner og fagmiljøer et langsiktig strategisk ansvar for forskning og doktorgradsutdanning på særskilte nasjonalt prioriterte områder, med en tilhørende god og langsiktig finansiering. En slik tildeling av nasjonalt hovedansvar bør evalueres etter for eksempel ti år, med mulighet til å frata eller flytte ansvaret mellom fagmiljøer og institusjoner.

Ordningen med Sentre for fremragende forskning synes å ha fungert godt. Den har vært med på å stimulere mange miljøer til utvikling og kvalitetsheving og har i tillegg skapt betydelige ringvirkninger. Utvalget mener derfor at ordningen bør videreføres og styrkes. Utvalget er imidlertid opptatt av at sentrene ikke blir isolerte øyer i de institusjonene de er en del av, men integreres mest mulig i den ordinære virksomheten med en viss undervisnings- og veiledningsplikt for de ansatte. Dette vil være spesielt viktig ved avvikling etter at den tidsbegrensede perioden er over.

I tillegg kan utviklingen i retning av større grad av samarbeid mellom institusjoner både nasjonalt og internasjonalt gi ulike miljøer muligheter til å inngå i større, internasjonalt konkurransedyktige enheter i form av nettverk eller konsortier.

13.7 Utvalgets forslag

Utvalget mener at de forventede økte ressursene til forskning i årene framover vil gi positive ringvirkninger også i forhold til undervisningen ved de institusjonene som mottar økte midler. Utvalget mener at økte midler bør øremerkes til investeringer på nasjonalt prioriterte områder, og at også midlene til fri prosjektstøtte bør trappes opp.

Utvalget anbefaler følgende:

  • Ordningen med sentre for fremragende forskning bør videreføres, eventuelt bygges videre ut. Vertsinstitusjonene må ha en klar plan for hva som skal skje med aktiviteten etter bevilgningsperioden. Utvalget mener videre at vertsinstitusjonene bør se til at sentrene integreres mest mulig i den ordinære virksomheten, også når det gjelder undervisning og veiledningsvirksomhet.

  • Det bør skje en målrettet styrking av nasjonalt prioriterte forskningsområder ved de ulike universitetene gjennom langsiktige avtaler for å sikre og styrke forskningsmiljøer på områder der Norge bør ligge langt framme internasjonalt. Tildelingene bør eventuelt baseres på eksterne evalueringer.

  • Det bør vurderes hvordan en kan støtte mer aktivt opp om miljøer som er «nest best», slik at disse også blir bedre i stand til å konkurrere om de internasjonale forskningsmidlene. Utvalgets forslag om en sterkere satsing på forskerskoler, jf. kapittel 9, bør også bidra til å løfte norske forskningsmiljøer i sin alminnelighet.

Utvalget anbefaler ikke at det arbeides for ett eller flere toppuniversiteter i Norge gjennom en særskilt nasjonal satsing. Dette vil lett kunne komme i konflikt med andre hensyn, og utvalget anser fortsatt satsing på gode enkeltmiljøer og -forskere som en mer fruktbar vei for å nå de nasjonale politiske målene for høyere utdanning og forskning. Samtidig kan det være behov for en noe sterkere grad av strategisk satsing ved noen av universitetene, og utvalgets forslag om profilering i kapittel 6 vil kunne bidra til dette og eventuelt til at en eller flere institusjoner selv velger å utvikle seg i retning av et internasjonalt toppuniversitet.

Fotnoter

1.

Se http://europa.eu/scadplus/glossary/lisbon_strategy_en.htm.

2.

To særprogram for kjerneforskning under det 7. rammeprogrammet omfattes ikke av EØS-avtalen, men Norge deltar i det ene innenfor strålevern.

3.

Peter Maassen og Johan P. Olsen (red.), University Dynamics and European Integration (Dordrecht: Springer, 2007).

4.

Innenfor rammen av det såkalte «Exzellenzinitiativ» er det kun universitetene i München og Karlsruhe pluss Technische Universität München som har oppnådd en slik status. De tre ledende institusjonene i Berlin har bare oppnådd å få finansiering for hver sin forskerskole. Det er utelukkende en vitenskapelig prioritering, gitt av et internasjonalt forskerpanel, som ligger til grunn for avgjørelsen. Regionalpolitiske aspekter er ikke tatt hensyn til. De tre vinneruniversitetene får hver en ekstra bevilgning på 21 millioner euro per år fram til år 2011.

5.

På SJTU- (Shanghai-) rangeringen gikk Universitetet i Helsinki fra 76. plass i 2005 til 73. plass i 2007. På THES-rangeringen falt de fra 62. plass i 2005 til 116. plass i 2006. På Webometrics-rangeringen er de nå på 44. plass (UiO har 46. plass), og er på 4. plass i Europa. Jf. neste avsnitt.

6.

SOU 2007:81 Resurser för kvalitet.

7.

Se http://www.norden.org/webb/news/news.asp?id=6849&lang=1

8.

1300 akademikere i 88 land blir bedt om å rangere de universitetene de kjenner, og 736 arbeidsgivere fra ulike områder svarer på hvilke universiteter de ønsker å rekruttere fra.

9.

Peter Maassen, «Elite Universities in Norway?», internt arbeidsnotat i utvalget.

10.

De fireårige «liberal arts colleges» i USA, som representerer utdanning på et «excellence»-nivå på lavere grad, satser derimot ikke på forskning. I Europa er det også tendenser til økt interesse for å utvikle institusjoner som skal gi førsteklasses utdanning på lavere grad, men som ikke nødvendigvis skal ha et forskningsfokus.

11.

For mer informasjon, se http://www.fiskeriforskning.no/fiskeriforskning/om_oss/eierstruktur/nofima_as.

12.

Høgskolen i Agder var også her regnet under statlige høyskoler. For en drøfting av forskning og utvikling ved de statlige høyskolene, se Ingvild Marheim Larsen og Svein Kyvik, Tolv år etter høgskolereformen – en statusrapport om FOU i statlige høgskoler, NIFU STEP rapport nr. 7/2006.

13.

Strategiplanene finnes på institusjonenes hjemmesider på Internett.

14.

De tre valgte kriteriene er kvalitet og komparative fortrinn, behov for kunnskap og kompetanse i samfunnet og utviklings- og samarbeidspotensial.

15.

Midway Evaluation of the Norwegian Centres of Excellence: A report submitted by an International Evaluation Committee (Oslo: Norges forskningsråd, 2006).

16.

Rune Slagstad i Morgenbladet 9. mars 2007.

Til toppen
Til dokumentets forside