16 Oppsummering av utvalgets forslag til tiltak

I dette kapittelet oppsummeres de forslag til tiltak som utvalget har anbefalt i kapitlene 7 – 14. For en nærmere utdypning av grunnlaget for det enkelte tiltak vises til de respektive kapitler. Kapittel 15 var bygget på en studie gjennomført av SINTEF Helsetjenesteforskning på oppdrag fra utvalget. Grunnlaget for studien var seks tilfeller der personer med psykisk lidelse hadde tatt liv. Studien ble gjennomført i form av semistrukturerte intervjuer, og formålet var å kartlegge ansattes erfaringer og reaksjoner etter hendelsene, og hvilke tiltak som er blitt gjennomført etter hendelsene i og mellom tjenestene. Utvalget understreker at studien ikke tilfredsstiller kravene til et representativt utvalg, og at det ikke vil være riktig å trekke generelle konklusjoner ut fra de funn som er gjort. Utvalget mener imidlertid at studien er en god illustrasjon på en rekke viktige problemstillinger som utvalget har behandlet i kapitlene 7 – 14.

16.1 Utvalgets tilrådinger i kapittel 7 – Rus og vold

Utvalgets hovedfokus ved spesifisering av råd er på personer med kombinasjon av rus og alvorlig psykisk lidelse. Utvalget vil særlig konsentrere seg om tiltak rettet mot denne gruppen, selv om generelle primærforebyggende tiltak også er viktige.

16.1.1 Grunnleggende anbefaling om rus, psykisk lidelse og vold

Utvalget mener at voldelig atferd bør være et prioritert tema under behandling av rusavhengige pasienter, spesielt pasienter som er alkoholavhengige eller avhengige av benzodiazepiner eller sentralstimulerende stoffer. Intensiteten i behandlingen og oppmerksomheten omkring vold må økes jo flere kjente risikofaktorer personen har.

Utvalget mener at det viktigste voldsforebyggende tiltaket er å yte god behandling og omsorg. Det er viktig at behandlingen gis til alle som har behov for den, og at tiltakene settes inn så snart behovene er avklart og uten unødvendig opphold.

Utvalget vil videre legge til at all behandling av og omsorg for personer med ruslidelse bør ha som delmål å redusere de negative konsekvensene av rus, herunder redusere skade på individet selv og de nære omgivelsene.

16.1.2 Tidlig intervensjon

Utvalget mener at tidlig identifisering av personer som har problematisk bruk av rusmidler og voldelig atferd, er viktig for at intervensjoner og tiltak kan komme raskt i gang. Barnevernet er sentralt når det gjelder tidlig identifisering og innsats for å forhindre fremtidig rus og vold. Det er videre viktig med tilbud og oppfølging etter at personer har fylt 18 år. Fastlegene bør også ha en sentral rolle i dette arbeidet.

16.1.3 Integrerte tjenester og «sømløse» overganger

Utvalget mener at personer med kombinasjon av ruslidelser og andre psykiske lidelser bør ha behandling hvor både rusproblem og annen psykisk lidelse behandles integrert av samme enhet. Som oftest vil personer med en slik kombinasjon av problemer ha behov for et fleksibelt, individualisert tilpasset og langsiktig behandlingsopplegg, med ulike former for støtte over lang tid, der intensiteten kan variere avhengig av tjenestemottakerens sosiale situasjon og de påkjenninger personen opplever for øvrig i sin livssituasjon. Tiltakene bør også ivareta de mest basale behov for bolig, stabil økonomi, sosiale relasjoner og meningsfylt aktivitet. For å få til det trengs samhandling mellom ulike aktører.

Utvalget anbefaler at det boligsosiale arbeidet styrkes, spesielt når det gjelder personer med en kombinasjon av ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse. En stabil boligsituasjon er, etter utvalgets oppfatning, en forutsetning for vellykket behandling, for å redusere risikoen for tilbakefall og for å sikre rask intervenering ved kriser.

Når det gjelder organiseringen av tjenestene som brukeren har behov for, mener utvalget at en integrert behandlingsmodell synes å være den beste for å fremme samhandling, informasjonsflyt og langsiktighet i planene.

Utvalget vil sterkt henstille til at det, for å unngå brudd i pasientforløp, bør etableres forpliktende samarbeidsavtaler mellom helseforetak og kommuner for å sikre god samhandling og «sømløse» overganger der pasienten beveger seg mellom ulike nivåer i helsetilbudet.

16.1.4 Satsing på aktivt oppsøkende team

Utvalget støtter satsing på aktivt oppsøkende team innen psykisk helsevern. Ambulant virksomhet regnes som spesielt egnet ved tidlig intervensjon og for å fange opp dem som i korte eller lengre perioder faller ut av de ordinære polikliniske eller døgnbaserte tilbudene, for eksempel ved tilbakefall til rus.

Utvalget støtter fortsatt satsing på ambulante akutte kriseteam ved de distriktspsykiatriske sentrene.

Utvalget støtter også fortsatt satsing på ambulante behandlingsteam ved de distriktspsykiatriske sentrene, der hovedmålgruppen er de med alvorlig psykisk lidelse, med eller uten samtidig ruslidelse. Slike team vil normalt ikke være utformet for å behandle de «tyngste» med dobbeltdiagnoser.

Utvalget anbefaler at ambulant virksomhet og oppsøkende virksomhet blir en integrert del av tilbudet ved ruspoliklinikkene, og at disse tjenestene jobber tett opp mot de kommunale tjenestene og døgninstitusjonene innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern.

For personer med kombinasjon av ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse, som ikke i tilstrekkelig grad klarer å nyttiggjøre seg det «ordinære» hjelpetilbudet, anbefales det at det etableres og videreutvikles tverrfaglige høyspesialiserte team (døgnenheter, polikliniske team, ambulante team) som kan arbeide helhetlig og integrert med pasientens sammensatte problematikk.

Det kan også være aktuelt med modifiserte utgaver av ACT, slik at disse også kan omfatte grupper som faller utenfor ACT-satsingen i dag, herunder personer med kombinasjonen alvorlig personlighetsforstyrrelse og gjentatte rusutløste psykoser.

16.1.5 Forskning

Utvalget anbefaler forskning på effekten av individrettede tiltak, spesielt når det gjelder behandling av personer med kombinasjon av rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser, og på integrert behandling når det gjelder aggressiv og voldelig atferd.

16.1.6 Sikre utredning og stabile tjenester for dem uten bekreftet alvorlig psykisk lidelse

Utvalget mener at pasienter med gjentatte innleggelser med psykotiske gjennombrudd under påvirkning av rus bør utredes både med sikte på alvorlig psykisk lidelse og på risiko for utøvelse av vold. Særskilt viktig blir det å vurdere risikoen for utøvelse av vold ved fremtidig rus og å iverksette relevante tiltak som kan sikre rask intervenering når risikoen for vold vurderes som særskilt høy.

Når tilbudet er basert på frivillighet, kan ulike varianter av ambulante, aktivt oppsøkende team bidra til å bistå pasienten også i perioder med rus og sviktende motivasjon til å ta imot hjelp.

Selv om pasienten raskt blir upsykotisk når rusen trenges tilbake, kan det ved særskilt dårlig fungering og høy risiko for vold vurderes om det kan etableres et tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, slik at det sikres et forpliktende og langvarig tilbud innen psykisk helsevern, i nært samarbeid med kommunale tjenester.

Utvalget tilrår at sentrale helsemyndigheter utarbeider særskilte retningslinjer og anbefalinger for hvordan slike «gråsone»-pasienter best fanges opp, både i et kortere og i et lengre perspektiv, med utgangspunkt i relevant forskning og erfaringsbasert kunnskap fra de ulike fagmiljøer.

16.1.7 Råd for å forebygge «kasteballeffekten» og råd vedrørende personer med personlighetsforstyrrelser

Utvalget anbefaler at det utredes nærmere om det etter rusreformen og opptrappingsplanen for psykisk helse er noen grupper av pasienter som stadig faller utenfor hjelpetilbudene, og som etter den nye organiseringen er ekstra sårbare for å ende som «kasteballer» i systemet.

Utvalget mener at personer med «rusutløst psykose» må sikres et forsvarlig og helhetlig helsetilbud. Hvorvidt pasientens helsetilbud skal forankres innen psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling, må bestemmes ut fra en helhetsvurdering der både primærdiagnose, samsykelighet og aktuell funksjon vurderes. Det må også sikres at mennesker med dyssosial personlighetsforstyrrelse får behandling for sin samsykelighet, for eksempel ruslidelse, og at «primærdiagnosen» ikke må være til hinder for at pasienten får nødvendig helsehjelp.

Utvalget mener videre at personlighetsforstyrrelser i kombinasjon med rusproblemer og voldsproblematikk krever klinisk håndtering over tid og samarbeid mellom forskjellige instanser for å motivere pasienten til behandling og endring. Satsing på konsistente og langvarige, helst polikliniske og utadrettede behandlingsprogrammer, der en tar hensyn til personlighetspatologien, er helt sentralt.

16.1.8 Sikkerhet og trygghet for pasienter, pårørende og personell

Utvalget mener at de distriktspsykiatriske sentrene og det kommunale hjelpeapparatet i dag ikke er dimensjonert for å ivareta de farligste og mest dyssosiale pasientene med kombinasjonen ruslidelse og annen psykisk lidelse. Det bør sørges for tilstrekkelige ressurser for å sikre integrerte og langsiktige løsninger for dem som trenger det mest.

Utvalget mener at det bør utredes nærmere hvorvidt personer med kombinasjonen alvorlig personlighetsforstyrrelse, rus og gjentatte voldelige episoder skal sikres en bedre oppfølging, hvor de ytre kontrolltiltakene og samfunnssikkerheten får større vekt. Et nært og forpliktende samarbeid mellom politi, kriminalomsorg og helse- og sosialvesen kan bidra til å sikre tryggere håndtering av dyssosial og utagerende atferd.

Også helse- og sosialtjenestens ansatte har behov for og krav på sikkerhet, og det bør etter utvalgets mening utarbeides gode maler og klare instrukser for å ivareta personalets sikkerhet, spesielt ved ambulant virksomhet. Utvalget anbefaler lav terskel for anmeldelse av alvorlige trusler og vold mot personell og at dette fører til rask strafferettslig forfølgning og reaksjon fra politi og rettsvesen. Det må også sikres gode rutiner for rapportering av vold mot helse- og sosialpersonell.

Utvalget mener at samarbeid med og støtte til pasientens pårørende og øvrige nære relasjoner, særskilt der klienten bor tett innpå disse, bør være viktige i planarbeidet. Ikke minst bør hjelpeapparatet tilstrebe tett kontakt med pasientens nære omgivelser i perioder der risikoen for vold vurderes som særskilt høy, som ved rus og kaotisk livsførsel.

16.1.9 Restriktiv forskrivningspraksis og trygge utleveringsordninger

Utvalget anbefaler at det utarbeides klare retningslinjer for svært restriktiv forskrivning av benzodiazepiner ved kjent ruslidelse og ved psykose, spesielt hvis pasienten bruker alkohol. Ved alvorlig personlighetsforstyrrelse bør man helt unngå forskrivning av benzodiazepiner og heller finne andre og mindre vanedannende preparater (eller ikke-medikamentelle behandlingsmetoder). Dersom benzodiazepiner forskrives, bør det bare skje for korte perioder. Det bør videre etableres trygge og kontrollerte utleveringsordninger i nært samarbeid med kvalifisert helsepersonell.

16.1.10 Folkehelseperspektivet

Utvalget mener at tiltak rettet mot befolkningen som helhet bør prioriteres. Slike generelle primærforebyggende tiltak vil ha større preventiv betydning for antall voldshendelser, og dermed også for drap, enn sekundærforebyggende individrettede tiltak. Den største andelen av voldshendelser, derunder drap, begås av personer som på forhånd ikke vurderes å være i høyrisikosonen for vold. Det er også tilnærmet umulig å forutse hvem som kommer til å drepe. Stor andel av både drap og annen vold er rusrelatert, og da oftest alkoholrelatert. Det er vist sannsynlig sammenheng mellom alkoholforbruk i et samfunn og antall voldshendelser. Utvalget støtter derfor bruk av primærforebyggende virkemidler som bidrar til å begrense alkoholforbruket i Norge.

Selv om alkohol oftere er relatert til drap og vold enn andre rusmidler, er det viktig også å opprettholde dagens primærforebyggende tiltak for å begrense omfanget av ulovlige rusmidler i samfunnet.

16.2 Utvalgets tilrådinger i kapittel 8 – Oppfølgning som personene mottok før hendelsen

Utvalgets råd vil både gjelde mulig svikt som er oppdaget, og tiltak innen psykisk helsetjeneste som muligens kan forebygge alvorlig voldsutøvelse og drap. Det vil si at rådene her både baserer seg på utvalgets gjennomgang av saker og på tidligere forskning om tiltak.

16.2.1 Samhandling

Utvalget støtter samhandlingsreformens visjon om samarbeid på tvers av etater og behandlingsnivåer. Dette gjelder både mellom akutt-/døgnenheter og polikliniske spesialisthelsetjenester og mellom spesialisthelsetjenester, fastlege og kommunale helse- og sosialtjenester.

Utvalget mener at reformen bør gjennomføres slik at fastlege og helsepersonell i kommunehelsetjenesten sikres tilstrekkelig kompetanse og nok ressurser til å behandle pasientene forsvarlig, herunder også de mest utfordrende pasientene med omfattende og sammensatte problemer.

Utvalget anbefaler at det for pasienter med høy risiko for vold sikres et tett samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og førstelinjetjeneste. Det må etableres kontinuitet i helsetjenesten, også der ansvaret for pasienten overføres mellom ulike instanser. Pasienter med fortsatt hjelpebehov bør ikke kunne skrives ut fra et behandlingsnivå før forpliktende avtaler om videre oppfølgning og samarbeid er sikret. Ansvarsgrupper, individuell plan og kriseplaner er nyttige verktøy for å sikre samarbeid mellom hjelpeinstanser, og de bør anvendes. Spesialisthelsetjenesten bør sikres tilstrekkelige ressurser til å ivareta sin rådgivnings- og veiledningsplikt overfor førstelinjen, og spesielt der det kommunale hjelpeapparatet har overtatt hovedansvaret for behandling og oppfølging av tungt belastede pasienter med volds- og utageringsproblematikk.

16.2.2 Oppfølgning etter utskriving fra akutt- og døgnenheter

Utvalget mener at helsetjenesten bør vektlegge arbeidet med oppfølgning etter utskriving fra akutt-/døgnenheter. Pasienter med oppfølgningsbehov bør ikke skrives ut uten at ansvaret for den videre oppfølgning er avtalt. Avtaler om slik oppfølgning bør være formidlet til pasient og eventuelt pårørende før utskriving. Individuell plan og/eller ansvarsgruppemøte kan være gode verktøy for å sikre slik kontinuitet. Gradvis utskriving bør vurderes oftere enn det skjer i dag, og det bør vurderes om døgnenheter bør ha et sterkere fokus på ettervern og på samarbeid med andre hjelpeinstanser etter utskriving enn det som skjer i dag.

16.2.3 Samarbeid mellom NAV/sosialtjeneste og psykisk helsetjeneste

Utvalget mener at det er viktig at samarbeid mellom psykisk helsetjeneste og NAV/sosialtjeneste prioriteres. Svært mange med en alvorlig psykisk lidelse vil ha behov for hjelpetiltak via NAV/sosialtjeneste. Utvalget fant at dette gjaldt flertallet av dem som hadde tatt liv i den aktuelle perioden. Uten sikring av primære behov som stabil bolig og økonomi er det vanskelig å gi god behandling og også vanskelig for pasienter å ta imot behandlingen.

16.2.4 Oppfølging av pasienter som har mistet kontakt med helsetjenesten

Utvalget mener det er viktig å sikre stabile psykiske helsetjenester i form av oppsøkende virksomhet for pasienter med alvorlige psykiske lidelser som står i fare for å miste, eller har mistet kontakt med helsetjenesten.

Ved indikasjoner på brått avbrutt antipsykotisk behandling bør hjelpeinstanser aktivt oppsøke pasienter. Utvalgets gjennomgang av drapssakene i perioden viste at en stor del av gjerningspersonene med schizofreni/paranoid psykose hadde problemer med ivaretakelse av stabil medisinsk behandling.

16.2.5 Tidlig oppdagelse og tidlig intervensjon

Utvalget anbefaler og støtter tiltak for å sikre tidlig oppdagelse og behandling av psykoser. Dette vil både kunne være kosteffektivt for samfunnet, gi personene et bedre liv og kanskje medvirke til færre voldshandlinger i fremtiden for denne pasientgruppen.

16.2.6 Behandling med benzodiazepiner

Utvalget anbefaler at det utarbeides en veileder om medisinering som tydeliggjør restriktiv bruk av benzodiazepiner når pasienten har rusrelaterte lidelser, personlighetsforstyrrelser eller psykotiske tilstander.

16.2.7 Behandling av personer med samsykelighetsproblematikk

Utvalget mener at pasienter med kombinasjonen rusrelaterte diagnoser og for eksempel schizofreni eller dyssosial personlighetsforstyrrelse bør sikres stabil, helhetlig og integrert behandling. Dette er ofte personer som det kan være svært vanskelige å behandle, og det synes ikke som om disse pasientgruppene med kombinerte lidelser er ivaretatt godt nok.

16.2.8 Behandling av personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse

Utvalget anbefaler at det utvikles behandlingstilbud tilpasset personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse med stor risiko for voldsutøvelse. En vesentlig del av dem som utøver vold, har slike forstyrrelser. Personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse kan være en stor utfordring for behandlingsapparatet.

16.2.9 Behandling rettet mot risikogrupper for vold

Utvalget anser det som viktig at spesielt tilpassede behandlingstilbud for personer med risiko for utøvelse av vold støttes og utvikles. Behandlingsmetoder rettet mot risikogrupper for vold vil ofte være spesielt tilrettelagt for personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse.

16.2.10 Forskning

Utvalget anbefaler at det undersøkes om drap på spedbarn underrapporteres i Norge, eventuelt har lavere forekomst enn i andre land. I utvalgets undersøkelse har man ikke funnet noen drap av spedbarn under ett års alder. Internasjonale undersøkelser har funnet at den største risikoen for å bli drept nettopp er tiden før man fyller ett år. Det er ukjent for utvalget hvorfor det ikke er funnet noen slike spedbarnsdrap i perioden.

Utvalget støtter at forskning på vold og drap begått av nåværende eller tidligere partner prioriteres. Det eksisterer en del kunnskap om dette temaet internasjonalt. Norge og Norden har imidlertid et annet kjønnsrollemønster enn en del andre land. Det er derfor behov for kunnskap – basert på forskning i Norge – om årsaksmekanismer og mulige tiltak.

Det anbefales at forskning om sammenhengen mellom andre rusmidler enn alkohol og vold prioriteres. Dette gjelder spesielt forskning på sammenhengen mellom benzodiazepiner, eventuelt i kombinasjon med andre rusmidler, og vold. Det eksisterer mye kunnskap om sammenhengen mellom alkohol og vold. Andre rusmidler har blitt mer vanlig siste årene, men det er ikke tilstrekkelig kunnskap om sammenhengen mellom slike rusmidler og vold.

16.2.11 Etablering av en permanent forskningsbasert ordning for gjennomgang av samtlige drapssaker i Norge

Utvalget anbefaler at det etableres en permanent forskningsbasert ordning for gjennomgang av samtlige drapssaker i Norge. Formålet bør være å skape en kontinuitet i kunnskapsutvikling og kunnskapsetablering. Det anbefales at oppgaven legges til et etablert forskningsmiljø. Det er en del likhetsfaktorer mellom selvdrap og drap, og det anbefales at samme kunnskapsmiljø behandler begge temaene. Metoden for kunnskapsutviklingen bør være forskningsbasert, og det bør vurderes hvilke metoder som kan benyttes for både å undersøke årsaksfaktorer til drap og selvdrap, og hvilke intervensjoner man her kan gjøre i Norge. Det er sannsynlig at metodene bør være longitudinelle og populasjonsbaserte, men dette bør vurderes videre av forskningsmiljøene som kan være aktuelle for en slik kontinuerlig forskningsvirksomhet. Det er et lite antall drap i Norge. Mulighetene for å etablere et skandinavisk samarbeid rundt slik kontinuerlig kunnskapsutvikling bør vurderes.

16.2.12 Korrekt informasjon til befolkningen

Utvalget mener at det er viktig at befolkningen får korrekt informasjon om samfunnsforhold som påvirker den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet, for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Utvalget mener at det er viktig at befolkningen informeres om at drapsraten i Norge er lav. Det er også av betydning å vite at det er et beskjedent omfang av drap i Norge som begås av personer med alvorlig psykisk lidelse, og at det er sjelden at disse dreper fremmede. Etter utvalgets syn er det grunnløst å stigmatisere personer med psykisk lidelse ved å skape inntrykk av at alvorlige psykiske lidelser ofte fører til at folk tar liv.

16.2.13 Allmennpreventive tiltak

Tidligere undersøkelser viser gjennomgående at land med små sosioøkonomiske forskjeller har mindre av vold og drap. Økonomisk fremgang og sosiale hjelpetiltak generelt vil dermed trolig bidra preventivt. Det innebærer at det også er viktig å sikre hjelpetiltak for alle som har behov for behandling for psykiske lidelser. Det generelle vilkåret om riktig behandling, til riktig tid, for alle med behov er dermed essensielt.

16.3 Utvalgets tilrådinger i kapittel 9 – Voldsrisikovurdering og voldsrisikohåndtering blant personer med alvorlig psykisk lidelse

Utvalget anbefaler at det vurderes tiltak for å sikre bedre etterlevelse av gjeldende retningslinjer for bruk av strukturerte kliniske verktøy for risikovurdering.

Utvalget støtter klinisk forskning for videreutvikling av voldsrisikovurderingsredskaper og voldsrisikohåndteringsmetodikk.

16.4 Utvalgets tilrådinger i kapittel 10 – Kommunikasjon mellom helsetjenesten og andre berørte

16.4.1 Kartlegging av hvordan taushetsplikten faktisk brukes

Utvalget anbefaler at det gjennomføres systematiske studier om hvordan taushetspliktbestemmelsene faktisk brukes innenfor og mellom samarbeidende etater. Som nevnt i kapittel 10.2 er det gjennomført få slike studier. Av den grunn har det vært vanskelig å si noe sikkert om det er regelverket og/eller andre forhold som eventuelt vanskeliggjør eller forhindrer nødvendig informasjonsflyt og samarbeid mellom etater og forvaltningsnivåer.

16.4.2 Pårørendes rolle

Utvalget anbefaler fortsatt oppmerksomhet rundt arbeidet med å utvikle pårørendes rolle innenfor psykisk helsetjeneste. Etter utvalgets vurdering vil pårørende ha en viktig rolle både med hensyn til å gi nyttig informasjon, for å forstå pasientens begrensninger, og bedre løse utfordringer sykdommen innebærer. I de tilfeller det foreligger voldsproblematikk, vil informasjonsutveksling mel­lom helsetjenesten og pårørende være viktig i vurderingen av voldsrisiko.

Behandleren bør tidlig i behandlingskontakten spørre pasienten hvordan vedkommende stiller seg til gjensidig informasjonsutveksling med pårørende. I de tilfeller pasienten nekter å gi sitt samtykke, bør behandleren undersøke nærmere og eventuelt oppklare misforståelser. Uansett må helsepersonellet vurdere om det foreligger en plikt til å informere pårørende, for eksempel etter pasientrettighetsloven § 3 – 3.

16.5 Utvalgets tilrådinger i kapittel 11 – Taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett

Utvalget har på grunnlag av gjennomgang av litteraturen på området, tilbakemeldinger på stormøtet 18. november 2009, drøftelsene inntatt i kapittel 11 og utvalgsmedlemmenes egne erfaringer, vurdert forslag til lovendringer.

16.5.1 Forslag til lovendringer

Utvalget har tatt til orde for at endringer i bestemmelsene om taushetsplikt bør vurderes og utredes nærmere. Utvalgets forslag berører konkrete bestemmelser i helsepersonelloven og politiloven. Det vises til forslagene i kapittel 11.

16.6 Utvalgets tilrådinger i kapittel 12 – Samarbeid mellom politiet og helsetjenesten om personer med psykisk lidelse

Utvalget anbefaler at det innskjerpes at helsepersonell har hovedansvaret for å ivareta og vurdere psykisk ustabile personer, eventuelt også for å hente dem. Ambulante akutt team, eventuelt psykiatrisk ambulansetjenster vil være spesielt egnede aktører her. Politiet skal ikke brukes som ren transporttjeneste, men bør kunne bistå hvis situasjonen tilsier det, for eksempel ved fare for voldsutøvelse.

Utvalget mener at samarbeidet mellom politi og helsevesenet både må styrkes og at rollene må defineres tydeligere. Dessuten bør ledelsen både i politiet og i helsevesenet opparbeide større kompetanse om hverandres ansvarsområder, og politiets utdannelse bør styrkes når det gjelder kunnskap om psykisk helse, psykisk lidelse og håndtering av psykisk ustabile personer.

Utvalget etterlyser mer forskning om politiets kontakt med og håndtering av personer med psykisk lidelse. Her bør gode modeller for samarbeid belyses, sammen med ressursbruken.

Utvalget støtter utviklingsarbeid på IKT-feltet, herunder utvikling av bedre og mer presis måling av ressursbruken ved politioppdrag knyttet til psykisk ustabile personer.

16.7 Utvalgets tilrådinger i kapittel 13 – Individuell plan

Utvalget mener at ordningen med individuell plan er et viktig verktøy for å sikre god behandling av tjenestemottakere med behov for langvarige og koordinerte helse- og/eller sosialtjenester. På bakgrunn av den kunnskapen som per i dag finnes om bruken av individuell plan, mener utvalget at det fremdeles gjenstår arbeid for å sikre god og utbredt bruk av ordningen.

16.7.1 Retningslinjer for håndtering av situasjoner hvor tjenestemottakeren sier nei til individuell plan

Etter utvalgets vurdering bør det gis mer detaljerte retningslinjer for hvordan hjelpeinstanser skal håndtere og følge opp tjenestemottakere som vedvarende sier nei til individuell plan.

16.7.2 Retningslinjer for bruk av kriseplaner som del av individuell plan

Etter utvalgets vurdering bør den individuelle planen innholde en særskilt kriseplan for enkelte brukere. Det gjelder spesielt hos personer hvor det er dokumentert tidligere voldelig atferd i perioder med rus og/eller paranoide vrangforestillinger og hvor risikoen for tilbakefall og svært rask sykdomsutvikling synes høy.

16.7.3 Frist for utarbeidelse av individuell plan når behovet er fastlagt

Utvalget anbefaler at det vurderes om det bør innføres en frist for utarbeidelse av individuell plan i de tilfellene brukeren etter loven har krav på individuell plan, og hvor vedkommende har samtykket i igangsettelse av planarbeidet.

16.7.4 Omfanget av individuelle planer for tjenestemottakerne

Utvalget ser verdien av at bruken av individuell plan søkes kartlagt. Utvalget legger til grunn at det allerede er gjennomført og jevnlig gjennomføres ulike registreringer og studier som kan belyse bruken av individuell plan. Dette omfatter blant annet organisasjonsinterne rapporteringer, spørreundersøkelser, tilsynsgjennomganger og den nasjonale registrering av kvalitetsindikatorer for bruk av individuell plan for noen pasientgrupper.

Etter utvalgets vurdering kan rapportering bidra til økt bevissthet og stimulere til innsats slik at lovkravet om individuell plan blir oppfylt. Rapportering om bruk av individuell plan vil dessuten være viktig for å kunne studere effekten av og suksesskriteriene for individuell plan.

16.7.5 Forskning på effekten av individuelle planer

Utvalget støtter forskning om effekten av individuelle planer. Det eksisterer i dag lite forskningsbasert kunnskap om hvilken effekt individuelle planer har, og det gjelder for eksempel om individuell plan faktisk medvirker til å sikre kontinuitet, helhet og kvalitet i behandlingen. Vi vet dessuten lite om hvorvidt individuell plan medfører forbedringer for pasientene og om risikoen for vold reduseres ved bruk av individuelle planer og kriseplaner.

16.7.6 Tjenesteyternes ansvar for å utarbeide individuell plan

Utvalget mener det kan være grunn til å vurdere om gjeldende regelverk er klart nok med hensyn til tjenesteyternes ansvar for å utarbeide individuell plan.

16.7.7 Ansvarsgrupper og koordinatorrollen

Utvalget mener at bestemmelsene om individuell plan bør bli supplert med bestemmelser om etablering av ansvarsgrupper. Etter utvalgets vurdering bør hovedregelen være at ansvarsgruppe opprettes for brukere som har krav på individuell plan. I de tilfeller ansvarsgruppe ikke opprettes, bør bakgrunnen for det nedfelles skriftlig i journalen.

Utvalget mener at innholdet av koordinatoransvaret (mandat og myndighet) bør vurderes tydeliggjort i regelverket.

16.7.8 Undervisning og informasjon til helsepersonell og andre tjenesteytere

Utvalget støtter informasjons- og opplæringstiltak som bidrar til at flere tjenesteytere bruker individuell plan som verktøy for å etablere koordinerte tjenester.

16.8 Utvalgets tilrådinger i kapittel 14 – Mottaksforhold og oppfølging av gjerningspersoner med etnisk minoritetsbakgrunn

16.8.1 Helseundersøkelse etter ankomst til landet/bosetting i kommunen

Utvalget anbefaler at det sikres en adekvat helseundersøkelse etter ankomst til landet /bosetting i kommunen. Det er av stor betydning at det etableres et tett faglig samarbeid om personer som har vist tegn til psykisk lidelse med mangelfull affektregulering og sosial forståelse, både i asylmottak og etter bosetting.

Det må legges bedre til rette for å sikre at helsesjekk faktisk foretas, og at nødvendig dokumentasjon følger vedkommende. I den nye, reviderte «Veileder om helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente» gis det en klar anbefaling til kommunene om å organisere tjenesten for asylsøkere i en egen kommunal tjeneste, der fastlegen skal inngå som en del av et tverrfaglig team som består av flere kommunale helsearbeidere med kompetanse på asylhelse. Det legges opp til at fastlegen skal fungere som «asylsøkerlege» som en del av den allmennmedisinske kommunale tjenesten. Et slikt tilrettelagt helsetilbud, med ansatt personell, vil i de fleste kommuner kunne være den mest hensiktsmessige organisering i den første fasen.

16.8.2 Kompetanse hos helsepersonell innen behandling av flyktninger/asylsøkere

Utvalget anbefaler at det tilrettelegges for økt kompetanse hos helsepersonell innen behandling av flyktninger/asylsøkere. Økt kompetanse vil bidra til kultursensitive og traumebevisste helsetjenester. Etter utvalgets vurdering er det behov for kompetanseheving innen helsetilbudet til torturerte og traumatiserte flyktninger.

16.8.3 Behandlingstilbud for torturofre

Utvalget anbefaler at det sikres behandlingstilbud for torturofre. Personer som selv har vært utsatt for vold og krenkelser, vil ha økt risiko for selv å bli voldelige. Det er derfor viktig å få kartlagt personer som har vært utsatt for vold, og iverksette adekvate tiltak for å forebygge og behandle psykiske helseproblemer.

16.8.4 Helsetjenester til papirløse innvandrere

Utvalget anbefaler at det sikres fullverdige helsetjenester til papirløse innvandrere.

16.8.5 Forskning

Etter utvalgets vurdering er det et udekket behov for forskning om beskyttelsesfaktorer mot traumatisk stress, om postmigrasjonsfaktorer og om behandling av traumer hos flyktninger. Utvalget anbefaler derfor styrking av slik forskning.

16.8.6 Barn og mindreårige

Utvalget anbefaler at det rettes fokus på barn av traumatiserte innvandrere for å forebygge senere helseproblemer. Videre anbefaler utvalget at traumatiserte mindreårige asylsøkere sikres adekvat behandling.

16.8.7 Rusforebyggende tiltak for innvandrere i mottak

Utvalget tilrår at det settes i verk rusforebyggende tiltak for innvandrere i mottak.

16.8.8 Evaluering av voldsforebyggende tiltak i mottak

Utvalget anbefaler at voldsforebyggende tiltak i mottak evalueres.

16.8.9 Forebygging av psykiske lidelser

Utvalget legger til grunn at avgjørende forutsetninger for å forebygge psykiske lidelser, er arbeid med integrering, tilgang til arbeid, sosiale nettverk, familiegjenforening og utdannelse. Utvalget understreker betydningen av slike forebyggende tiltak, og at disse ikke nedprioriteres i forhold til behandlingstiltak.