NOU 2010: 7

Mangfold og mestring— Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet

Til innholdsfortegnelse

13 Minoritetsspråklige studenter i høyere utdanning

13.1 Innledning

Historien om minoritetsspråklige studenter i høyere utdanning er på mange måter en suksesshistorie. Det er en suksesshistorie både for den enkelte som gjennom egen innsats har lykkes med å kvalifisere seg og gjennomføre høyere utdanning, for det norske utdanningssystemet og for norsk integreringspolitikk. På samme tid er det nyanser i dette bildet. Det er variasjoner mellom minoritetsgrupper, skjevheter i valg av studier og visse utfordringer knyttet til gjennomføringsgrad. Det må imidlertid understrekes at det er noe mangelfull kunnskap om minoritetsspråklige studenters studievalg og yrkeskvalifisering, og at det derfor er behov for forskning knyttet til disse problemstillingene.

13.2 Kunnskapsgrunnlag

Fra 2000 til 2005 økte antallet studenter med innvandrerbakgrunn i alderen 19 til 24 år fra 4000 til 7000 – fra 4 prosent til nærmere 7 prosent. De aller fleste av disse studentene – 6000 – hadde ikke-vestlig bakgrunn (Henriksen 2006: 61). Mange studenter med ikke-vestlig landbakgrunn er svært ambisiøse, og mange starter høyere utdanning rett etter videregående opplæring sammenlignet med majoritetsungdom (Støren 2005: 89). Tall for 2007 viser at 27 prosent av innvandrerne, 46 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre, mot 24 prosent av alle elever, fortsatte i høyere utdanning samme høst som de hadde fullført videregående opplæring (Daugstad 2008: 55).

Ikke-vestlige innvandrere tar fremdeles høyere utdanning i mindre grad enn resten av befolkningen, mens de som er født i Norge med to ikke-vestlige foreldre i dag studerer minst like ofte. Høsten 2007 var 18 prosent av alle innvandrere og 35 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 19-24 år i gang med høyere utdanning. Til sammenligning var andelen i hele befolkningen 30 prosent (Daugstad 2008:55). At førstegenerasjonsinnvandrere henger etter, kan skyldes at noen med manglende skolegang (ev. skolegang som ikke godkjennes i Norge) fra hjemlandet befinner seg i grunnskole eller i videregående opplæring. I eldre studentkull er innvandrere bedre representert enn blant de yngre studentene (Henriksen 2006: 62).

Kvinner i alderen 19-24 år som var født i Norge med innvandrerforeldre, var i 2007 best representert i høyere utdanning, med 40 prosent. Blant mennene i den samme gruppen var tallet 30 prosent. Både norskfødte menn og kvinner med innvandrerforeldre deltar i høyere utdanning i større grad enn snittet av befolkningen. I 2007 var snittet for norskfødte menn med innvandrerforeldre 6 prosentpoeng høyere enn for menn i hele befolkningen. For kvinner var forskjellen 4 prosentpoeng (Daugstad 2008: 62).

Figur 13.1 Studenter i høyere utdanning i prosent av registrerte årskull 19-24 år. 1997-2007, etter kjønn og innvandrerbakgrunn.

Figur 13.1 Studenter i høyere utdanning i prosent av registrerte årskull 19-24 år. 1997-2007, etter kjønn og innvandrerbakgrunn.

Kilde: Utdanningsstatistikk, SSB.

Målt i andel av årskull 19-24 år i 2005 hadde norskfødte med indiske, polske og srilankiske foreldre den klart høyeste deltakelsen i høyere utdanning i 2007, med respektive 58, 53 og 52 prosent. Blant de største gruppene, norskfødte med pakistanske og vietnamesiske foreldre, er deltakelsen på henholdsvis 32 og 47 prosent. Det er store kjønnsforskjeller, og i alle gruppene er det flest kvinner som studerer. Blant norskfødte med indisk og srilankisk bakgrunn var det i begge gruppene 64 prosent av kvinnene som studerte, mot henholdsvis 52 og 43 prosent blant mennene. Blant kvinner med vietnamesiske foreldre var 50 prosent som studerte, og 44 prosent blant mennene. Også blant norskfødte kvinner med pakistanske foreldre var studietilbøyeligheten lik snittet for kvinner i hele befolkningen, 37 prosent. For norskfødte menn med pakistanske foreldre var studietilbøyeligheten tre prosentpoeng høyere enn snittet for alle menn. Blant unge med tyrkiske foreldre var studietilbøyeligheten betydelig lavere, 24 prosent for kvinner og 16 prosent for menn (Daugstad 2008: 63-4).

Figur 13.2 Norskfødte med innvandrerforeldre 19-24 år, andel i høyere utdanning. Kjønn og landbakgrunn. 2007.

Figur 13.2 Norskfødte med innvandrerforeldre 19-24 år, andel i høyere utdanning. Kjønn og landbakgrunn. 2007.

Kilde: Utdanningsstatistikk, SSB.

Tabell 13.1 Antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre totalt og andel innvandrerbefolkning av totalt antall studenter fordelt på fagområde.

År20042005200620072008
FagfeltA)1B)2A)B)A)B)A)B)A)B)
Allmenne fag13910,415810,71629,922012,521512,5
Humanistiske og estetiske fag27959,7299610283210,3283411,425209,9
Lærerutd og utd i ped15765,117635,81809619196,319506,4
Samfunnsfag og juridiske fag21857,124397,724808,126069,226358,9
Økonomiske og administrative fag25186,927267,530068,133178,936369
Naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag355810,4349810,7371011,3404012,3375811
Helse-, sosial- og idrettsfag31627,334507,837608,439678,941298,9
Primærnæringsfag13610,71129,713012,113112,71049,9
Samf- og sikkerhetsfag og andre servicefag1105,11395,41515,82217,22035,5
Uoppgitt fagfelt14210,3968,934111,450013,61217,2
Totalt163217,7173778,2183818,7197559,5192719

1 A)Antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre totalt.

2 B)Andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre av totalt antall studenter

Kilde: Utdanningsstatistikk, SSB.

Det har vært en økning i antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i høyere utdanning på 2950 fra 2004 til 2008, jf. tabell 13.1. Andelen av totalt antall studenter har samtidig økt fra 7,7 til 9 prosent (19 271 studenter). Det er størst andel i allmenne fag, naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag og primærnæringsfag. Lavest andel er det i fagområdet samfunns- og sikkerhetsfag og andre servicefag og lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk.

Apotekfag (farmasi, reseptarfag, apotekteknikk og andre apotekfag) er populære blant studenter med ikke-vestlig bakgrunn, og de utgjorde 22 prosent (116 personer) i 2005 av den totale studentmassen. Apotekfagene er særlig populære blant vietnameserne. Også i tannhelsefagene er studenter med ikke-vestlig bakgrunn sterkt representerte, og de utgjorde over 14 prosent av studentene i 2005. I de naturvitenskapelige og tekniske fagene som matematikk, statistikk, fysikk, kjemi og biologi hadde 8,4 prosent av alle studentene mellom 19 og 24 år ikke-vestlig bakgrunn i 2005. 5,3 prosent av alle studenter med ikke-vestlig bakgrunn studerte ett av de nevnte fagene, mens det for resten av befolkningen var 3,6 prosent av alle studentene.

I 2005 studerte 2200 personer mellom 19 og 24 år medisin. Av disse hadde nær 8,3 prosent ikke-vestlig bakgrunn. «Tettheten» av studenter med ikke-vestlig bakgrunn på medisinstudiene var 40 prosent høyere enn gjennomsnittet for de andre fagene. Juridiske fag var i 2005 omtrent like populære blant dem med innvandrerbakgrunn som medisin; henholdsvis 3,2 og 2,8 prosent av studentene med slik bakgrunn valgte disse utdanningsveiene (Henriksen 2006: 63-65).

Støren (2009) har også sett på hvilke studier ungdom med innvandrerbakgrunn velger. Spesielt de som er født i Norge av innvandrerforeldre velger oftere prestisjefylte studier enn studenter med norsk bakgrunn. Dette er studier som medisin, odontologi, siviløkonom, juss og sivilingeniør; de velger imidlertid ikke veterinærstudier. I tillegg velger ungdom med innvandrerbakgrunn oftere økonomisk-administrative studier og ingeniørutdanning. Lærerutdanning og andre studier innenfor pedagogikk er ikke populære blant denne gruppen. Det samme gjelder også for humanistiske fag. Studenter med ikke-vestlig bakgrunn velger også bachelorutdanninger innenfor helse- og sosialfag i mindre grad enn studenter med norske, men masterutdanninger innenfor dette feltet velger de i større grad enn etnisk norsk bakgrunn. Imidlertid har Helgeland (2008) i sin masteroppgave funnet at rekrutteringen av innvandrere til sykepleie- og omsorgsstudier er høyere enn for studenter med norsk bakgrunn, noe han mener kan skyldes en tro på større suksess på arbeidsmarkedet etter fullførte studier.

Tolkeutdanning

Tolking i offentlig sektor gjør fagpersoner og offentlige tjenestemenn i stand til å informere, veilede og høre partene i en sak, på tross av språkbarrierer. For å styrke tilgangen på kvalifiserte tolker ble det høsten 2007 opprettet et permanent utdanningstilbud for tolker ved Høgskolen i Oslo (HiO). Formålet med tiltaket er å øke utdanningen av tolker til rettsvesen, helsevesen og andre offentlige tjenester slik at borgere med annet språk enn norsk sikres rettighetene de har krav på.

Tolkeutdanningen ved HiO er nettbasert med samlinger, og tilsvarer tilbud tidligere gitt ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Telemark. Grunnmodulen Tolking i offentlig sektor (30 studiepoeng) gir en innføring i tolkens ansvarsområde med særlig vekt på konsekutivtolking av dialoger innenfor rammen av fremmøtetolking i norsk offentlig sektor. Søkningen til studiet er god, og ved utgangen av 2009 hadde 234 studenter i 40 språk fullført emnet. I tillegg hadde 124 studenter i 20 språk fullført påbygningsmodulen Tolking i retts- og nemndsmøter (15 studiepoeng) som gir en innføring i tolking under komplekse møter. Studenter fra hele landet følger studietilbudene, hvor gjennomføringsraten er over 80 prosent.

HiO arbeider med utvikling av flere påbygningsmoduler, slik at tilbudet på sikt kan utvides til et gradsstudium. I tillegg har HiO utviklet etterutdanningsemnet Kommunikasjon via tolk (5 studiepoeng) for helsepersonell med behov for tolking i sitt arbeid. Tolkestudiet er ikke et språkstudium, og det forutsettes at studentene har gode språkferdigheter i begge språk før studiet begynner. Bare halvparten av søkerne tilfredsstiller kravene i opptaksprøven som tester studentens grunnleggende ferdigheter i norsk og tolkespråket. Utdanningen ved HiO kvalifiserer studentene for Nasjonalt tolkeregister 1 , og høyskolen samarbeider med andre høyskoler og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) for å ivareta et landsdekkende tilbud og tilby språk som det er registrert behov for i offentlig sektor.

Lærerutdanninger

Kunnskapsdepartementet støttet et prosjekt der ni høyskoler samarbeidet om å utvikle og tilby en treårig faglærerutdanning for tospråklige på bachelornivå. Studiet var rettet mot morsmålslærere og tospråklige assistenter som hadde behov for å komplettere utdanningen sin for å få undervisningskompetanse i flere fag i grunnskolen. Studietilbudet var delvis nettbasert og tilpasset studentenes bakgrunn og behov. Studenter som hadde relevant utdanning fra utlandet eller fra Norge, kunne få fritak for noen fag. Høgskolen i Hedmark hadde koordineringsansvaret. Utviklings-prosjektet for faglærerutdanningene ble avsluttet i 2008, og det ble evaluert samme år.

Evalueringen viste at de fleste som tok denne utdanningen, ikke ble ansatt i ordinære lærerstillinger etter endt utdanning (Valenta og Berg 2008). Dette skyldes ifølge evalueringen at skolene (arbeidsgiverne) ikke kjenner godt nok til kompetansen utdanningen gir og dels at de uteksaminerte har for få andre skolefag i fagkretsen. Ved Høgskolen i Oslo har en lagt om til en ordning der en kan velge inn ordinære undervisningsfag og velge ut morsmål, og dette mener mange av studentene vil lettere gi jobb i ordinære lærerstillinger.

I 2005 var det ca. 350 som begynte på faglærerutdanningen for tospråklige, og høsten 2006 startet 338 studenter opp. De første studentene (21) fullførte og fikk vitnemål våren 2007, og våren 2008 var det ca. 30 som ble uteksaminert. Flere av institusjonene som var med i prosjektet (høyskolene i Hedmark, Oslo, Bergen, Vestfold og Sør-Trøndelag, samt Universitetet i Agder), fortsetter faglærerutdanningen innenfor ordinære rammer.

Førskolelærerutdanningen har utmerket seg når det gjelder å inkludere og støtte studenter med innvandrerbakgrunn, og har i flere år arbeidet for å gi alle studenter flerkulturell yrkeskompetanse. FoU-arbeid med fokus på det flerkulturelle feltet utføres løpende.

Førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo har markert seg gjennom en rekke prosjekter som kjennetegnes av en flerkulturell profil og et nært samarbeid med praksisfeltet.

«Arena for flerkulturell kompetanse« 2 er en møteplass og et forskernettverk som diskuterer og videreutvikler praksiser, kunnskaper og FoU i et flerkulturelt samfunn. I forskernettverket står praksisrettet forskning og utdanningsforskning sentralt, herunder også internasjonalt samarbeid som involverer førskolelærere, høyskole- og universitetsansatte.

Boks 13.1 Early childhood pedagogues approaches to diversity, difference, equity and social justice

The purpose of this project is to create an environment for early childhood pedagogues’ to explore their understandings, approaches and practices with a specific focus on diversity, difference, equity and social justice across two cities: Oslo, Norway and Sydney, Australia. The project will take the form of practitioner enquiry.

Ved Dronning Mauds Minne Høgskole førte lav studiegjennomføring blant førskolelærerstudentene med flerkulturell bakgrunn til at høyskolen startet et veiledningsrettet deltidsstudium med ekstra oppfølging av disse studentene fra 2002. Det har bidratt til en firedobling av antall førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn på tre år. Den viktigste tilretteleggingen har vært å tilby studiet på deltid, da mange av studentene ønsker å jobbe ved siden av studiene. I tillegg har studentene fått tilbud om spesielt tilrettelagt eksamensform i alle fag. De har også fått tilbud om veiledning og ekstra oppfølging direkte etter ordinær undervisning.

Arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning (ABf) 3 er en deltidsutdanning over fire år som kombinerer studier og arbeid. Studiet er rettet mot assistenter og barne- og ungdomsarbeidere i barnehagen, og organisert slik at både studiested, arbeidssted og praksis inngår som sentrale læringsarenaer. Studentene får mulighet til å utdanne seg til førskolelærere uten at barnehagen mister viktig arbeidskraft og assistentene mister inntekt. Studiet forutsetter et nært samarbeid mellom høyskole/universitet, barnehagemyndigheter, arbeidsgivere og den enkelte barnehage. Det første opptaket ved Høgskolen i Oslo høsten 2007 var øremerket minoritetsspråklige studenter. Ved senere opptak til ABf har minoritetsspråklige blitt tatt opp på linje med øvrige studenter. Minoritetsspråklige studenter utgjør i dag 33 prosent av den samlede studentmassen på 140 studenter.

Boks 13.2 Inkluderende læreplaner

For å ivareta og sikre et mangfoldig og flerkulturelt studiemiljø, bygger fagplanen for ABf-studiet på prinsippene om en inkluderende læreplan. Det betyr at fagplanen gjennom sin tilnærming til teori og praksis, arbeidsmåter, undersøkelser og læringsstrategier anerkjenner at studentene har ulike kulturelle, sosiale og personlige erfaringer. Studiet skal etterspørre og bygge på studentenes mangfoldige bakgrunn som en ressurs for profesjonskvalifiseringen. Fordi studentene arbeider i barnehage mens de studerer, skal studentenes yrkespraksis inngå som en læringsarena for observasjon, utprøving og kritisk refleksjon.

(Fagplan for arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning, HiO – 2009:3)

Fra høsten 2009 tilbyr ti høyere utdanningsinstitusjoner arbeidsplassbaserte/relaterte studier innen førskolelærerutdanning: Høyskolene i Oslo, Vestfold/Østfold, Telemark, Nord-Trøndelag, Volda, Hedmark og Sogn og Fjordane, Universitetet i Stavanger og den private høyskolen NLA Høgskolen.

Eksempel på kompetanseutvikling for ansatte i barnehagen

KOMPASS 4 , Kompetanseutvikling for barnehageassistenter med minoritetsspråklig bakgrunn, er et program med vekt på erfaringsbasert læring og arbeidsplassen som læringsarena. Bakgrunnen for prosjektet var utfordringene knyttet til rekruttering av førskolelærere og assistenter i barnehagene i flere av Oslos bydeler, med et særlig fokus på assistenter med minoritetsbakgrunn. En ønsket å gi barnehageassistenter, ofte med lang erfaring, en mulighet til mer formalisert kompetanseutvikling gjennom en kombinasjon av teoretisk innføring i sentrale emner knyttet til arbeid i barnehager, og praktisk hverdagserfaring. Et viktig prinsipp var å utvikle et praksisrelatert og erfaringsbasert studium, spesifikt rettet mot lokale satsningsområder i de enkelte bydeler og barnehager.

KOMPASS er i dag etablert seg som et sentralt samarbeidsprosjekt mellom førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og flere av Oslos bydeler og nabokommuner. Deltakerne tas opp på grunnlag av realkompetanse eller studiekompetanse og oppnår 15 studiepoeng ved avlagt eksamen. Siden starten i 2001 har nærmere 350 assistenter gjennomført kurset hvor majoriteten av studentene har minoritetsbakgrunn. KOMPASS beskrives som et svært vellykket prosjekt, også med tanke på motivasjon til videre studier.

Boks 13.3 Kompass

Gjennom arbeid og bekreftelse har jeg funnet tilbake til meg selv, en person med evner og kvalifikasjoner. Rett og slett til den personen jeg engang var i et annet land og med et annet språk. KOMPASS har gitt meg selvtilliten tilbake.

Tidligere kursdeltager, i dag student ved førskolelærerutdanningen – Abf

Stipend til minoritetsspråklige lærere

Fra 2003 er det innført en stipendordning til minoritetsspråklige lærere for utdanning som gir formell kompetanse for undervisning i skolen. NAFO (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring) forvalter stipendordningen i samarbeid med skoleeierne. Morsmålslærere/tospråklige lærere uten formell kompetanse for undervisning i skolen kan innvilges stipend for å gjennomføre utdanning som fører frem til godkjent formell kompetanse. Tilbudet gjelder for lærere som underviser på andre morsmål enn norsk, dansk, svensk, samisk, fransk, tysk og engelsk.

Ved hvilke utdanningsinstitusjoner studerer minoritetsspråklige studenter

Det er flest minoritetsspråklige studenter ved universitetene, og det er særlig Universitetet i Oslo som trekker opp snittet. Av høyskolene er det Høgskolen i Oslo som har flest minoritetsspråklige studenter, og Handelshøyskolen BI har flest av de private høyere utdanningsinstitusjonene. Ifølge Statistisk sentralbyrå har universitetene ca. 8 prosent studenter med ikke-vestlig landbakgrunn, de vitenskapelige høyskolene ca. 4 prosent og de statlige høyskolene ca. 6 prosent pr. 1. oktober 2008.

De fleste institusjonene lager ikke statistikk over minoritetsspråklige studenter, men ved Høgskolen i Oslo gjøres det basert på egenrapportering 5 . Studieåret 2006/2007 var andelen slike studenter vel 14 prosent på høyskolens bachelorstudier og 16 prosent på masterstudiene. I 2009 er tallet 18 prosent. Flesteparten av studentene som tar en mastergrad, går på masterstudiet i flerkulturell og internasjonal utdanning, men de finnes på alle masterstudiene. Antallet registrerte minoritetsspråklige studenter ved bachelorstudiene har vært i underkant av 1000 de siste årene. I tillegg var det registrert 52 studenter ved masterstudiene og 118 studenter ved årsstudiene og videreutdanningene. 119 personer som tok enkeltfag til bachelorgraden for tospråklige faglærere, kom i tillegg (Andersen 2007).

13.2.1 Gjennomføring, studieeffektivitet og karakterprestasjoner

Støren (2009) har sett på gjennomføring og studieeffektivitet blant studenter på lavere og høyere grads studier og viser at studieeffektiviteten blant studenter på lavere grads studier er generelt svakere enn masterstudentene. På lavere grads studier har menn svakere gjennomføring enn kvinner, og ungdom med innvandrerbakgrunn svakere enn ungdom med norsk bakgrunn. Mannlige ikke-vestlige innvandrere på lavere grad er de med aller svakest gjennomføring. Det er store forskjeller innenfor de forskjellige studiene. Bachelorstudentene innenfor helse- og sosialfag har høyest studieeffektivitet, mens de innenfor ingeniør- og teknologiske fag, samfunnsvitenskapelige fag, humanistiske fag og økonomisk-administrative fag har lavest.

Kvinnelige masterstudenter uten barn har høyest studieeffektivitet. Blant mennene er det norskfødte med to utenlandskfødte foreldre som har høyest gjennomføring etterfulgt av masterstudenter med norsk bakgrunn.

Når det gjelder frafall, er det flere menn (både med norsk bakgrunn og innvandrere) enn kvinner som slutter, men det er flest ikke-vestlige innvandrere. Norskfødte med to ikke-vestlige foreldre er ikke overrepresentert i denne gruppen.

Kolby og Østhus (2009) viser at det er merkbare prestasjonsforskjeller mellom majoriteten og norskfødte med to ikke-vestlige foreldre som i perioden 1990-2004 har avlagt lavere grads eksamen ved de fire største universitetene samt Norges handelshøyskole. Norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere presterer markant lavere enn majoritetsstudenter i høyere utdanning. Prestasjonsforskjellene mellom norskfødte med to utenlandskfødte foreldre og innvandrere er imidlertid så små at de ikke kan tillegges vekt. Mens nærmere halvparten av majoritetsstudentene oppnår et karakternivå som er lik eller høyere enn gjennomsnittet, så gjelder dette kun ca. 30 prosent av studentene med innvandrerbakgrunn. Disse forskjellene kan ikke forklares ut ifra studentenes sosiale bakgrunn, hvilke karakterer de oppnådde på videregående skole, hvilket universitet eller hvilken fagretning graden er avlagt ved. En mulig forklaring er at minoritets- og majoritetsstudenter har tilgang til ulike typer nettverk, og at dette har betydning for kunnskapsoverføring og prestasjoner. En annen mulig forklaring er at majoritetsstudenter med høyt utdannede foreldre har tilgang til spesifikt norske kulturelle ressurser, og at dette ikke gjelder i samme grad for minoritetsstudenter med høyt utdannede foreldre. De ulike forklaringsmodellene kan alle virke som innspill til hvordan høyskoler og universiteter tilrettelegger undervisningsopplegget, hvilke studentstøtte i form av veiledning og mentorvirksomhet det gis tilgang til, og hvilke erfaringer og kompetanse som etterspørres i studiesammenheng.

Høgskolen i Oslo har også laget en undersøkelse over hvordan karakterene for kullet fra høsten 2003, som skulle ha fullført bachelorstudiene våren 2006, fordeler seg mellom studenter med begge foreldre født utenfor Norden og med foreldre født i Norden (Skaarer-Kreutz og Andersen 2007). Flere studenter med foreldre fra utenfor Norden strøk, og gjennomsnittsnittskarakteren for disse er D, mens det for studentene med foreldre fra Norden er C. 61 prosent av studentene med foreldre fra Norden fullførte studiet på normert tid (3 år), mens tilsvarende tall for de andre studentene var 44 prosent. Studenter med foreldre fra Norden fullfører også studiene oftere enn de andre, og andelen er henholdsvis 65 og 46 prosent.

Boks 13.4 Nattergalen

Mentorordningen «Nattergalen» ble startet i 2008 for å medvirke til at flere barn med minoritetsbakgrunn fullfører videregående utdanning og fortsetter i høyere utdanning. Studenter ved barnevern- og sosialfaglige utdanninger får tilbud om å være mentor for barn med minoritetsbakgrunn i alderen åtte til 12 år. Åtte høgskoler/universiteter deltar i ordningen. Videre er det er mål at de ansatte i barnevernet skal bli mer kultursensitive i møtet med barn, unge og familier, og at flere unge med minoritetsbakgrunn velger å utdanne seg innenfor barnevern- og sosialfag.

Nattergalen skal vare i tre skoleår, frem til våren 2011, og skal evalueres. Evalueringen skal undersøke hvilket utbytte barna og studentene som deltar har hatt, og undersøke hvordan ordningen er organisert ved hvert lærested. Foreløpige rapporteringer tyder på at deltakerne har positive erfaringer med prosjektet1 .

Før Nattergalen kom til Norge og ble rettet mot barnevern- og sosialfagsutdanningene, har ordningen vært et tilbud i lærerutdanninger enkelte steder i Sverige. Der har ordningen også blitt utvidet til å inkludere andre studieretninger, for eksempel tannleger og ingeniører. Nattergalen har nå blitt en permanent virksomhet ved Malmö lærerhøgskole under navnet Näktergalen mentorsverksamhet.

1 Brev til utvalget fra Barne- og likestillingsdepartementet 29. september 2009.

13.2.2 Rekruttering og oppfølging av minoritetsspråklige studenter

Det er opprettet et samarbeidsprosjekt mellom høyskolene i Hedmark, Oslo, Bergen, Vestfold og Østfold, Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning og Universitetet i Agder, som har fokus på å utvikle og gjennomføre ulike tiltak for å øke rekruttering og gjennomstrømming av tospråklige studenter i førskolelærerutdanningen. Oslo-området, hvor mangelen på førskolelærere er særlig stor, prioriteres særskilt. Generelt er prosjektet rettet mot utvikling av fagplaner og ekstra tiltak for å støtte de tospråklige studentene både i søknadsprosessen og underveis i studiet, med særlig vekt på støtte i norskfaget. Høyskolene har utviklet lokale modeller som varierer mellom tilrettelagte tilbud i ordinære studier og egne studietilbud for tospråklige. Prosjektet ses i sammenheng med strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! Dette samarbeidsprosjektet er inne i sin avsluttende fase. Gjennom to arbeidsseminarer våren 2010 fokuserer nettverket på dokumentasjon og formidling av erfaringer.

MiFA

Universitetet i Oslo (UiO) fikk i 2003 tildelt midler fra Kunnskapsdepartementet til et fireårig prosjekt med fokus på minoritetsungdom. Prosjektet fikk navnet Minoriteter i Fokus i Akademia (MiFA), som senere har blitt endret til Mangfold i Fokus i Akademia. I løpet av prosjektperioden arbeidet MiFA med:

  • Rekruttering av flere studenter, med hovedvekt på minoritetsungdommer med ikke-vestlig bakgrunn. I tillegg satset prosjektet på tiltak rettet mot nyankomne flyktninger og innvandrere.

  • Oppfølging og veiledning av studenter. Dette involverte støttetiltak for at studenter skulle kunne gjennomføre studier til normert tid, samt aktiviteter for å bygge opp et inkluderende studiemiljø ved UiO.

  • Samarbeid med næringslivet og arbeidsgiverorganisasjonene med tanke på formidling av ferdig­uteksaminerte kandidater til arbeidslivet.

  • Opprettelsen av et flerkulturelt studietilbud, og bidratt med kunnskapsutvikling om det flerkulturelle Norge ved UiO (IMER-tilbudet).

  • Opprettelsen av en mentorordning i stor skala for å styrke punkt 1, 2 og 3 samt for å tilrettelegge rekrutteringsinnsatsen i forhold til skolereformen Kunnskapsløftet.

  • Ressurs i mangfoldsspørsmål internt ved UiO, både mot de ulike fakultetene, sentraladministrasjonen, SiO og studentorganisasjonene. I tillegg har prosjektet opprettet kontakt med og vært en ressurs også mot eksterne institusjoner, som ulike departementer, kommuner, andre universiteter, høyskoler, videregående skoler, ungdomsskoler og voksenopplæringer.

Etter at prosjektperioden var slutt ble MiFA integrert som en del av studieavdelingen ved UiO. MiFA jobber fortsatt med å prøve å øke deltakelsen av ulike minoriteter i høyere utdanning. Gjennom rekruttering og utadrettet virksomhet satser MiFA på å øke skoleelevers bevissthet om høyere utdanning, samt å motivere studenter ved UiO til å fullføre høyere utdanning.

MiFA samarbeider med videregående skoler i Oslo gjennom en rekke ulike tiltak. Tiltakene er åpne for alle, men de viktigste målgruppene er minoritetsungdom og nyankommende voksne innvandrere som ønsker å studere ved UiO. Gjennom en målrettet satsning på minoritetsungdom har andelen minoritetsstudenter ved UiO doblet seg i løpet av MiFAs levetid.

MiFA har følgende tilbud:

  • MiFA-studenthjelp. Dette er et lavterskeltilbud der erfarne MiFA-veiledere gir råd og veiledning i akademisk skriving og andre ting studentene måtte lure på.

  • Mentorordning på Hersleb skole. UiO-studenter hjelper utvalgte skoleelever ved Hersleb skole med skolearbeidet, gir dem litt ekstra motivasjon og et lite innblikk i universitetsverdenen.

  • Veiledning og hjelp til rådgivere i skoleverket.

  • Kurs med fokus på norsk som arbeidsspråk. Høsten 2008 satte MiFA i gang kurs for studenter med minoritetsbakgrunn som har avsluttet sin utdannelse. Gjennom kurset får deltakerne en innsikt i problemstillinger og utfordringer knyttet til arbeidslivet.

  • MiFA-café. To ganger i semesteret arrangeres MiFA-café som er åpen for alle, og temaene strekker seg fra kulturfeltet, via politikk til ulike temaer knyttet til flerkulturelle utfordringer.

Boks 13.5 Plymouth University: Studenter i oppsøkende virksomhet

Studenter som går 2. studieår, rekrutteres og læres opp som ambassadører for å delta i den oppsøkende virksomheten og på sommerskolen. Elever på 16-17 år fra samarbeidsskoler får velge et fag og tilbringe en dag sammen med en student. Dette må elevene søke om å bli med på.

I tillegg finnes det en mentorordning, hvor studenter har personlig kontakt med utvalgte skoleelever, og gir råd over e-post. Mentorordningen har vært drevet i ni år og er svært vellykket, men svært kostbar. Derfor dekkes bare skoler som ikke ligger for langt unna. Mentorene må ha kontakt med sin «mentee» ukentlig i 20 uker.

Jobben som ambassadør eller mentor er bra betalt, slik at dette erstatter andre deltidsjobber studentene kunne hatt i studietida. Studentene må søke på disse jobbene, og de får opplæring og veiledning underveis. En forsøker å velge studenter med «utradisjonell» bakgrunn, som kanskje selv er rekruttert fra underpriviligerte klasser og områder. Studentene blir også observert med tanke på å finne noen med lederegenskaper.

Høgskolen i Oslo

Høgskolen i Oslo (HiO) begynte i 1999 å prøve ut rekrutteringsmetoder gjennom kommunikasjon rettet mot pakistanske miljøer som en del av sitt rekrutteringsarbeid. I 2003 ble det toårige prosjektet Minoriteter i Profesjonsutdanning (MiP) opprettet med én stilling og finansiert av departementet. Prosjektet hadde også erfaringsspredning som oppgave, og derfor ble nettbladet MaiA – Mangfold i Akademia startet i 2004. MaiA kommer ut fire ganger i året og har ca. 600 abonnenter over hele landet 6 .

Høgskolen i Oslo driver også praktisk rekrutteringsarbeid gjennom oppsøkende virksomhet overfor utvalgte minoritetsmiljøer og gjennom nettverk og kontakt med innvandrerorganisasjoner/studentforeninger. Tyrkiske miljøer er for tiden prioritert. Høyskolen har også formidlet et stipend fra et privat legat til ti minoritetsstudenter som kan bli gode rollemodeller for minoritetsungdom. Ellers arbeides det med å få hensynet til minoritetsstudenter inn i de ordinære studenttiltakene, som f.eks. Karrieresenteret. Studentambassadører med minoritetsbakgrunn inngår nå i det ordinære studentkorpset ved HiO som drar på skolebesøk og står på stands på utdanningsmesser mv.

Boks 13.6 Aston University, Birmingham

Fra 2005 ble bredere deltakelse (widening participation) hovedfokus i strategiplanen, og denne endringen førte til at tre kjerneområder ble skilt ut og tildelt ressurser:

  • Oppsøkende virksomhet og utvidet rekruttering

  • Læringsutbytte og studentstøtte

  • Praksis i arbeidslivet og jobbmuligheter

Utvalgte skoler og aldersgrupper inviteres til besøk med omvisning, fagdager og såkalte mesterklasser. Dette består av populariserte smakebiter fra ulike fag. I fem uker er det skolebesøk hver dag. Studenter læres dessuten opp som mentorer for elever som trenger motivasjon.

Veiledningsressurser som tidligere ble spredt, er samlet i et eget læringssenter med bibliotek og andre ressurser. Lærere fungerer som veiledere. Ved Aston er et vellykket mentorprogram for studenter som hjelper studenter, blitt prøvd ut over flere år. Nå har de også studenter som skrivementorer tilknyttet læringssenteret.

I inneværende strategiperiode 2008-2011 har HiO intensivert og ekspandert sin satsing på et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø gjennom storsatsingen Interkult 7 . HiO har som mål å kvalifisere alle studenter på HiO til yrkesutøvelse i det flerkulturelle samfunnet, nasjonalt og internasjonalt. Sentrale temaer i Interkult-prosjektet er rekruttering av minoritetsspråklige studenter, tilrettelegging av studier, læringsutbytte, trivsel, studiegjennomføring og karriereveiledning. Andre sentrale temaer er rekruttering av minoritetsspråklige tilsatte, kompetanseutvikling på området for alle høyskolens tilsatte, ved siden av internasjonalisering, hjemme og ute. Sammenhengen mellom et flerkulturelt og et internasjonalt studiemiljø skal vektlegges.

Interkult lyser årlig ut midler, og har til nå støttet bortimot 100 små og store tiltak og prosjekter på alle avdelinger ved HiO. Prosjektorganiseringen oppfordrer til engasjement og eierskap i avdelingene, hvor tilsatte og studenter selv formulerer tiltak og prosjekter i nærhet til egen arbeids- og studiesituasjon.

Prosjektet skal bidra til å styrke høyskolens egen identitet som utdannings- og forskningsinstitusjon, og samtidig bidra til å profilere HiO som et flerkulturelt og internasjonalt studiested i forhold til arbeids-, samfunns- og kulturliv regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Sentrale temaer i Interkult-porteføljen er:

  • Styrking av flerkulturelle og internasjonale perspektiv i fagplaner, pensum og studiemateriell.

  • Rekruttering av studenter og tilsatte med minoritetsbakgrunn.

  • Internasjonalisering, ute og hjemme.

  • Tiltak som styrker internasjonalt samarbeid og mobilitet.

  • Tiltak som bidrar til et variert, mangfoldig og engasjerende studiemiljø.

  • Videreutvikling av pedagogisk praksis som ivaretar mangfold.

Boks 13.7 Eksempler på Interkult-prosjekter

Interkult-prosjektet PLUSS

PLUSS er et samarbeidsprosjekt mellom studieseksjonen, Læringssenteret og Pedagogisk utviklingssenter ved Høgskolen i Oslo.

PLUSS arbeider med å utvikle et helhetlig og målrettet system for inkluderende studentstøtte ved HiO. Studentstøtten skal være rettet mot hele studieforløpet fra rekruttering til overgangen til arbeidslivet.

PLUSS har åpnet studieverksted som en del av Læringssentrene med studieveiledere og skrivementorer som et tilbud til alle studenter.

Praksisnærhet styrker utdanningene

På HiO har sosialfagutdanningene latt sosialarbeidernes erfaringer veie tungt i videreutvikling av pensum, undervisningsopplegg og praksis ved sine studier.

Ved å bringe praksiserfaringer direkte inn i utdanningene blir studentene bedre rustet i sitt møte med et flerkulturelt samfunn.

Ved avdeling for samfunnsfag er en både opptatt av å rekruttere bredt og mangfoldig, og styrke flerkulturelle perspektiver og referanser i utdanningsløpet. Slik vil studentene bli bedre kvalifisert til sin sosialfaglige profesjonsutøvelse i et flerkulturelt samfunn.

Politihøgskolen

Politihøgskolen (PHS) har ca. 5 prosent studenter med minoritetsbakgrunn, og høgskolens prioriterte målsetting er at politistyrken skal avspeile den flerkulturelle sammensetningen i det norske samfunnet. Prosjektet «Rekruttere og beholde» er et samarbeidsprosjekt mellom Politidirektoratet og PHS. 20 polititjenestemenn/-kvinner med minoritetsbakgrunn skal veilede ungdom med tilsvarende bakgrunn som ønsker å søke PHS. Prosjektet «Ut i felten» er et pilotprosjekt ved PHS hvor praksisansvarlige og lokale medarbeidere ved Manglerud politistasjon i Oslo, Trondheim sentrumsstasjon og Bergen sentrumsstasjon veileder lokale minoritetsungdommer med interesse for politiyrket. PHS har også opprettet en egen flerkulturell e-postadresse. Minoritetsungdom som PHS får kontakt med gjennom oppsøkende virksomhet eller på e-post, inviteres til å besøke høyskolen.

GNIST – partnerskap for en helhetlig lærersatsing

GNIST er en bred satsing for å styrke kvaliteten på lærerutdanningen og videreutvikle lærerprofesjonen. Det er et femårig samarbeid (2009-2014) mellom Kunnskapsdepartementet, Utdanningsforbundet, KS, LO, NHO, Pedagogstudentene, Studentenes Landsforbund, Norsk Lektorlag, Skolenes Landsforbund, Norsk skolelederforbund og Nasjonalt råd for lærerutdanning. Partnerskapet jobber for å øke statusen til lærerne og rekruttere flere gode lærere for fremtiden, og hovedpunktene i samarbeidet er en omfattende rekrutteringskampanje, forbedring av lærerutdanningen og kompetanseheving for lærere og skoleledere. Befolkningssammensetningen gjør det ønskelig å rekruttere lærere med minoritetsspråklig bakgrunn siden denne gruppen er underrepresentert blant norske lærere.

13.2.3 Supplerende utdanning

Mange som flytter til Norge, har høyere utdanning og arbeidslivserfaring fra andre land. Samtidig evner norsk arbeidsliv kun i begrenset grad å benytte den kompetansen og erfaringen mange i innvandrerbefolkningen besitter.

Den senere tid er det lagt ned en del arbeid i å utvikle gode systemer for vurdering og godkjenning av utenlandsk utdanning.

Brautasetutvalget ble satt ned med det formål å utrede problemstillinger knyttet til systemet for godkjenning og godskriving av høyere utdanning i Norge. Utvalget ble bedt om blant annet å foreslå tiltak som kan gjøre saksbehandlingen av søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning enklere, raskere og mer brukervennlig. Samtidig skulle utvalgets forslag sikre søkernes rettigheter med hensyn til krav om en forståelig og rettferdig saksbehandling. Spesielt fikk utvalget i oppdrag å vurdere behov for endringer som ville bidra til bedre integrasjon av innvandrerbefolkningen i det norske arbeidsmarkedet.

Behovet for supplerende utdanningsordninger som gjør veien til relevant arbeid kortere, er stort. Brautasetutvalget gikk ikke nærmere inn på problemstillinger rundt dette, men viste til at supplerende utdanningsmuligheter innenfor yrker som for eksempel sykepleiere, ingeniører, fysioterapeuter, lærere og førskolelærere vil kunne være avgjørende for å komme inn på det norske arbeidsmarkedet. For mange blir veien til arbeidslivet lang med dagens utdanningsmuligheter, og samtidig går norsk arbeidsliv glipp av store ressurser og høyt kvalifisert arbeidskraft.

Det finnes mange erfaringer på tiltak og forsøksordninger å se til, både nasjonalt og internasjonalt.

I april 2010 ble INVIA, NOKUTs informasjonssenter om godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning, åpnet. INVIA er et nasjonalt informasjonssenter som skal informere om de norske autorisasjons- og godkjenningsordningene, og skal være en veiviser til alle som ønsker godkjenning av utenlandsk utdanning og/eller yrkeserfaring. INVIA skal gjøre det lettere å finne veien videre i arbeidslivet eller til videre studier i Norge.

Boks 13.8 Aspirantutdanning i Sverige

I Sverige har en over tid jobbet med utdanningsordninger som effektivt skal integrere innvandrede akademikere i det svenske arbeidslivet. I dag drives det «aspirantutdanning» ved Høgskolen i Malmø, Høgskolen i Borås og Linkøpings Universitet. Modellen bygger på en kombinasjon av yrkestilpasset språktrening, intensiv karriereveiledning, kvalifisert praksis og tilbud om komplementære kurs og studier. Evalueringer av ordningen viser at aspirantutdanningen gir en unik studie- og yrkesveiledning gjennom individuell tilpasning. Den identifiserer komplementeringsbehov, og tilbyr samtidig muligheten for å gjennomføre de nødvendige komplementeringene. I tillegg får aspirantene sjansen til praktisk validering av deres reelle kompetanse i arbeidslivet gjennom den praksisen som inngår.

13.3 Overgang fra høyere utdanning til arbeidsliv

NIFU foretok i 2002 en kandidatundersøkelse blant personer bosatt i Norge som var uteksaminert fra tre og et halvt til fem år tidligere, i Norge eller i utlandet, både personer med innvandrerbakgrunn (95 prosent var innvandrere og 5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre) og norsk bakgrunn. Denne viser at det er store forskjeller i risiko for arbeidsledighet mellom kandidater med innvandrerbakgrunn og norsk bakgrunn, slik det også er funnet i andre undersøkelser foretatt på ulike tidspunkter (Støren 2004). Blant ikke-vestlige innvandrere var andelen som hadde opplevd arbeidsledighet et halvt år etter eksamen, over dobbelt så høy som blant de med norsk bakgrunn, og det samme gjaldt dem som hadde opplevd arbeidsledighet i løpet av en periode på tre til fire år (Støren 2006). For eksempel var beregnet sannsynlighet for å være arbeidsledig i første fase etter eksamen for en mannlig ingeniør som var uteksaminert i en alder av 29 år i 1998, 8 prosent for en med norsk bakgrunn, mot 20 prosent for en med samme karakteristika som hadde ikke-vestlig bakgrunn.

Økt arbeidsledighet blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn kan skyldes en kombinasjon av færre relevante kontakter og et mindre utbygd nettverk, herunder trolig også dårligere kjennskap til det norske arbeidsmarkedet, og – for enkelte – svake norskkunnskaper, samt trolig også diskriminering i en eller annen form (Støren 2004). De aller fleste nyutdannede med ikke-vestlig bakgrunn klarer seg imidlertid bra i det norske arbeidsmarkedet. Men det å starte karrieren med å oppleve arbeidsledighet får spesielt negative følger for kandidater med ikke-vestlig bakgrunn. Mye tyder på at det virker stigmatiserende for denne gruppen, mens det ikke gjør det for andre kandidater. Det er også mange flere av de ikke-vestlige innvandrerne enn av de med norsk bakgrunnn og de vestlige innvandrerne som har en jobb de er overkvalifisert for.

Evensen (2009) har sett på norskfødte med innvandrerforeldres møte med arbeidsmarkedet, og konkluderer med følgende:

  • Etterkommere av ikke-vestlige innvandrere har signifikant større sannsynlighet for å være uten inntektsgivende arbeid første året etter eksamen enn majoritetskandidater. Dette gjelder også når kandidatene som sammenliknes er like med hensyn til utdanningstyper og karakterprestasjoner.

  • Ikke-vestlige etterkommere med siviløkonomeksamen har særlig dårlige jobbutsikter, med åtte prosents sannsynlighet for å være uten inntektsgivende arbeid, mot majoritetsbefolkningen én prosent.

  • Etterkommere av ikke-vestlige innvandrere og majoritetskandidater som er bosatt i Oslo, har så godt som like gode jobbutsikter. Blant kandidatene som var bosatt andre steder i landet, er det større forskjeller mellom etterkommere og majoriteten med hensyn til å få en fast jobb som nyutdannete.

Drange (2009) har sett på forskjeller i graden av heltidssysselsetting 8 mellom kvinnelige etterkommere, innvandrerkvinner og majoritetskvinner med høyere utdanning. Resultatene viser at andelen med stabilt heltidsarbeid er høyest blant majoritetskvinner, nest høyest blant etterkommere og lavest blant innvandrerkvinner, uansett botidslengde. For alle kvinnegruppene økte sannsynligheten for å være stabilt heltidssysselsatt med utdanningslengde, men sammenhengen mellom utdanning og heltidsarbeid er mindre sterk for innvandrerkvinner enn for kvinnelige etterkommere av innvandrere og majoritetskvinner.

13.4 Regelverk – opptakskrav til høyere utdanning

Opptakskrav til høyere utdanning er fastsatt i forskrift 9 :

«§ 2-1. Generell studiekompetanse – Kunnskapsløftet

(1) Det generelle grunnlaget for opptak til universiteter og høyskoler (generell studiekompetanse) skal normalt være:

Vitnemål om bestått norsk treårig videregående opplæring som gir studie- eller yrkeskompetanse,

eller

fylt 23 år i løpet av opptaksåret og kan dokumentere minimum fem års fulltids arbeidserfaring og/eller utdanning (23/5-søkere). Omsorgsarbeid og militær førstegangstjeneste eller siviltjeneste kan også regnes som arbeidserfaring. Som utdanning gjelder bestått årstrinn i videregående opplæring, godkjent årskurs fra folkehøyskole, og/eller eksamen fra studium av minst ett års varighet.

For begge alternativene over kreves følgende fag fra videregående opplæring som må være dekket innenfor, eller tatt i tillegg til kravene over:

  • norsk 393 timer

  • engelsk 140 timer

  • matematikk 224 timer

  • naturfag 140 timer

  • samfunnsfag 84 timer

  • historie 140 timer.

Fagene er oppgitt med samlet omfang i timer (60 minutters enheter). Fagene må være bestått med karakteren 2 eller bedre.

(2) For søkere som har bestått norsk 309 timer og samisk/finsk 309 timer og historie 113 timer, gjelder ikke kravet om norsk 393 timer og kravet om historie 140 timer.

(3) Opptaksorganet har plikt til å vurdere om annen utdanning eller dokumentasjon av kunnskaper kan godkjennes som likeverdig. Departementet kan gi nærmere regler.

(4) Søkere med generell studiekompetanse på grunnlag av videregående opplæring eller tidligere ordninger før Kunnskapsløftet, skal fortsatt ha generell studiekompetanse, jf. overgangsbestemmelsen i § 9-1.

§ 2-2. Utenlandsk utdanning

(1) Søkere med 3-årig videregående utdanning fra de andre nordiske landene er kvalifisert for opptak uten tilleggskrav i norsk når den videregående utdanningen gir generelt opptaksgrunnlag til universiteter og høyskoler i de respektive landene.

(2) Søkere som har utenlandsk utdanning fra land utenfor Norden, må dokumentere bestått utdanning på nivå med norsk 3-årig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse, jf. sjette ledd, og i tillegg dokumentere kunnskaper i norsk med én av følgende prøver:

  1. Bestått norsk med 393 timer fra videregående opplæring.

  2. Bestått eksamen fra trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene.

  3. Bestått eksamen fra 1-årig høyskolestudium i norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter.

  4. Test i norsk, høyere nivå, («Bergenstesten») med minimum 450 poeng eller «bestått» etter ny vurderingsordning f.o.m. høsten 2009.

(3) Universitetet eller høyskolen kan godta annen dokumentasjon av norskkunnskaper. Søkere som for eksempel vil dokumentere norskkunnskaper med norsk eller et annet nordisk språk som morsmål, må normalt dokumentere at de har hatt opplæring i morsmålet på minst norsk/nordisk grunnskolenivå.

(4) Søkere som har utdanning fra International Baccalaureate (IB), og som enten har tatt norsk A eller norsk B på minst lavere nivå (« standard level »), eller som oppfyller kravene i tredje ledd, fyller kravene til generell studiekompetanse dersom de i tillegg oppfyller ett av følgende krav:

  1. oppnådd diplom fra International Baccalaureate (IB)

  2. oppnådd IB-Certificate med mer enn 20 poeng og bestått i tre fag på lavere nivå («standard level») og tre fag på høyere nivå («higher level»), eller bestått to fag på lavere nivå («standard level») og fire fag på høyere nivå («higher level»). Slike søkere kan ikke ha lavere karakter enn 3. Theory of Knowledge, Creativity, Action and Service og Extended Essay må også være bestått.

(5) Kravene til norskkunnskaper gjelder ikke for søkere som skal tas opp til fremmedspråklige utdanningsprogram, og studenter som deltar i internasjonale utvekslingsprogram.

(6) GSU-listen er bindende ved opptak til høyere utdanning.»

I rundskriv F-09-07 fremgår ellers at GSU-listen, som er utarbeidet av NOKUT, viser om andre lands utdanning er på nivå med norsk videregående skole. Denne listen kan benyttes ved opptak av søkere med utdanningsbakgrunn fra utlandet. Søkere kan ikke pålegges å ta fag som er oppfylt gjennom dokumentert videregående opplæring fra hjemlandet. Opptaksorganene skal i slike tilfelle foreta en vurdering av søkerens utdanning i forhold til kravet om generell studiekompetanse. Søkere med opptaksgrunnlag fra utlandet som tilfredsstiller krav om generell studiekompetanse, men som ikke kan dokumentere engelsk på nivå med engelsk fra norsk videregående skole, kan alternativt dokumentere dette ved godkjent engelsk språktest, jf. anbefalingene i GSU-listen.

Test i norsk – høyere nivå («Bergenstesten«)

Bergenstesten henvender seg til personer som søker opptak til høyere utdanning i Norge, og til arbeidstakere som trenger en dokumentasjon på sine norskferdigheter. Dette gjelder først og fremst personer som ikke har norsk som morsmål, men slik dokumentasjon er også aktuell for norske statsborgere som har eksamen fra videregående skole i utlandet.

Bergenstesten, som har eksistert siden 1987, er utarbeidet ved Norsk språktest (et samarbeid mellom Universitetet i Bergen og Studieforbundet – Folkeuniversitetet). Testen består av en skriftlig og en muntlig test. Dette er separate tester som blir tatt uavhengig av hverandre. Den muntlige testen inneholder oppgaver i muntlig presentasjon, argumentasjon og samtale, og den skriftlige testen inneholder oppgaver i leseforståelse, skriftlig produksjon og grammatikk, ord og uttrykk.

13.5 Utvalgets vurderinger

Mange av de minoritetsspråklige studentene gjør det meget bra i høyere utdanning. De er ofte svært motiverte og setter seg høye mål ved for eksempel å velge de prestisjetunge utdanningene, men det finnes også utfordringer. Det bør være et mål at et bredere lag tar høyere utdanning, at flere menn deltar og at de minoritetsspråklige studentene sprer seg utover flere av de forskjellige utdanningene som tilbys.

Rekruttering av studenter med ulik bakgrunn som et samfunnsansvar

Som vist har flere høyskoler og universiteter i Norge jobbet systematisk med rekrutteringsarbeid for å nå ut til et bredt lag av befolkningen. Spesielle prosjekter og tiltak har vært rettet mot grupper som tradisjonelt sett ikke har søkt seg til, fått tilbud om eller gjennomført høyere utdanning.

Utvalget vil peke på at et globalisert utdanningsmarked krever at høyskoler og universiteter jobber godt med markedsføring for å tiltrekke seg studenter og konkurrere om «de beste hodene». I tillegg handler rekruttering om å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for et bredt lag av befolkningen, og dermed bidra til målet om et likeverdig utdanningstilbud for alle. Høyere utdanningsinstitusjoner i Norge befinner seg i en situasjon med økende grad av konkurranse og markedsorienterting nasjonalt og internasjonalt, parallelt med et tydelig samfunnsansvar og mandat, ytterligere forsterket av et flerkulturelt samfunn hvor studenter besitter svært ulik bakgrunn og erfaring.

Utvalget mener bred og mangfoldig rekruttering av studenter og tilsatte svarer til alle disse perspektivene i høyere utdanning. Dette representerer både et konkurransefortrinn nasjonalt og internasjonalt, det bidrar til større kompetanse- og erfaringsbredde innen utdanningsinstitusjonene og ut i arbeidslivet. Utvalget ser at dette er viktig som virkemiddel for økonomisk og sosial mobilitet, utvikling og utjevning.

Yrkesgrupper som møter befolkningen, bør også gjenspeile befolkningen

Tendensen når en ser på søkertall og gjennomføring, er som vist positiv. Personer med innvandrerbakgrunn tar i økende grad høyere utdanning. Samtidig vises en konsentrasjon ved enkelte fag og studieområder, og også ulik grad av deltakelse i utdanning og arbeidsliv avhengig av opprinnelsesland og foreldres utdanningsnivå.

Utvalget mener derfor rekrutteringsarbeidet må intensiveres på flere hold. Strategiene må tilpasses slik at det arbeides for generelt høyere deltakelse blant underrepresenterte grupper, samtidig som det rettes en innsats mot større variasjon i studie- og yrkesvalg. Utvalget finner at dette også er et spørsmål om representasjon. Det er ønskelig at det rekrutteres et mangfoldig studentgrunnlag innen utdanninger som helse- og sosialfag, lærerutdanninger og mediefag. Dette er synlige profesjonsfelt, som har direkte kontakt med brede lag av befolkningen. De er premissleverandører, holdningsbærere og rollemodeller. Disse yrkesgruppene bør etter utvalgets syn bedre gjenspeile den befolkningen som treffes av deres virksomhet. Det finnes eksempler fra bydeler i Oslo som har lykkes i å rekruttere mangfoldig til sine sosiale tjenester, og som synes å ha oppnådd umiddelbare resultater i forhold til sine brukergrupper.

Et mangfoldig faglig fellesskap på en skole, barnevernsinstitusjon eller sykehus vil i tillegg til sitt profesjonsfaglige fellesskap, sitte på rik og variert kompetanse når det gjelder språklige, kulturelle og religiøse erfaringer. Utvalget mener det ligger et stort ubrukt potensial i systematisk å vektlegge og benytte seg av denne kompetansen.

Utvalget finner det gledelig at slikt arbeid er i gang i flere sektorer. For eksempel i forhold til systematisk kartlegging av språkkompetanse blant tilsatte på Ullevål Universitetssykehus. I NOU 2009:8 «Kompetanseutvikling i Barnevernet» fremheves betydningen av å styrke kompetanseprofilen innenfor barnevernet i forhold til et flerkulturelt samfunn.

Mangfold koster og lønner seg

Norge, i likhet med andre europeiske land, søker å maksimere utnyttelsen av høyere utdanning i forhold til andre nasjonale, økonomiske og sosiale mål. Høyere utdanning er et sentralt bidrag til økonomisk og sosial utjevning og utvikling, og slik til vellykket integrering i samfunns- og arbeidsliv. Det er videre vesentlig at den enkelte utdanningsinstitusjon tydelig formulerer sine mål og strategier i forhold til brede sosiale, økonomiske og samfunnsmessige målsettinger.

Herunder kan det også være aktuelt å vurdere insentivordninger for de utdanningsinstitusjoner som aktivt tar dette samfunnsansvaret. Utvalget viser til at insentiver også tidligere har vært benyttet med tanke på bred rekruttering til høyere utdanning. For den enkelte utdanningsinstitusjon kan økt satsing på mangfold i første omgang synes kostnadskrevende. Utvalget mener samtidig at dette avhenger av hvordan regnestykket settes opp. En mangfoldssatsing i høyere utdanning koster – og lønner seg.

Frafallsproblematikken i videregående skole er viet mye oppmerksomhet. Det samme gjelder frafall i begynnelsen av påbegynt høyere utdanning. Det første semesteret synes avgjørende. Rekrutteringsarbeidet rettet mot høyere utdanning må se utover søkertall og tilbud om studieplass. I ytterste konsekvens er ikke studentrekruttering vellykket før kandidaten har gjennomført utdannelsen og er ute i relevant arbeid. Utvalget mener de høyere utdanningsinstitusjonene må se rekruttering i sammenheng med gjennomføring og være seg bevisst sitt ansvar for å legge forholdene til rette slik at ulike studentgrupper skal lykkes i sine studier. Utvalget har i denne forbindelse merket seg at Høgskolen i Oslo gjennom satsingen Interkult har lagt ned store ressurser i å styrke et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø.

Behovet for supplerende studietilbud for personer med utenlandsk utdanning bør kartlegges. Utvalget antar dette særlig gjelder profesjonsutdanninger hvor fullført kurs kreves for godkjenning eller autorisasjon. Utvalget viser til at behovet for flere tospråklige lærere og kvalifisert helsepersonell raskest og mest kostnadseffektivt dekkes ved å ivareta de som allerede har mye av den kompetansen de trenger. De høyere utdanningsinstitusjonene bør oppmuntres til å tilby treårig faglærerutdanning for tospråklige.

Internasjonalisering i et flerkulturelt samfunn

Universitets- og høyskolesektoren har gjennomgått store endringer med innføring av Bologna-prosessen for europeisk høyere utdanning. Internasjonalisering av høyere utdanning er en bred strategi. Den skal drive frem gode utdanningssystemer og forskning i andre land, bidra til internasjonale fellesløsninger og styrke vår egen kunnskaps- og kompetanseutvikling.

Norsk høyere utdanning befinner seg i et landskap påvirket av et flerkulturelt og globalt arbeidsliv, internasjonal konkurranse, migrasjon og digitalisering.

For mange av profesjonsutdanningene er arbeidslivet preget av dette. Mange ingeniører vil ha sitt virke innenfor internasjonale bedrifter, eller nasjonale bedrifter som er sterkt internasjonalt orientert. Disse vil i løpet av yrkeskarrieren ofte treffe internasjonale partnere og kollegaer, eller også reise ut selv på kortere eller lengre oppdrag. Helsearbeidere beveger seg i stor grad over landegrenser, og noen av de mest internasjonale arbeidsplassene i Norge kan i dag like naturlig være et sykehus som en oljebedrift. Utvalget vil påpeke at dette medfører at alle profesjonsutøvere vil måtte forholde seg til et flerkulturelt og internasjonalt arbeidsliv, selv om utøvelsen av yrket planlegges i nær tilknytning til ens eget bosted. Et flerkulturelt og internasjonalt arbeids- og samfunnsliv er ikke noe en må reise ut for å ta del i, det er noe Norge er en del av.

Kompetanse for et flerkulturelt og internasjonalt arbeidsliv

Utvalget viser til at en viktig målsetting for arbeidet med internasjonalisering av høyere utdanning er fortsatt økt studentmobilitet. En vellykket studiekarriere forutsetter samtidig ikke nødvendigvis langvarige studieopphold i utlandet, men det forutsetter en vektlegging og erfaring med flerkulturelle og internasjonale perspektiver både i teoretisk og praktisk sammenheng.

Utvalget mener det er avgjørende at høyskoler og universiteter som utdanner for et globalt arbeidsmarked, har fokus på de grunnleggende ferdighetene og kompetansen som kreves for å utføre arbeid i et flerkulturelt arbeidsmiljø. Med en mer mangfoldig studentmasse, representert gjennom norske og internasjonale studenter, må det arbeides for å skape et levende studiemiljø som aktivt benytter dette mangfoldet som ressurs.

Flere utdanningsinstitusjoner jobber aktivt med å benytte mangfoldet blant studenter og tilsatte som en ressurs i pedagogisk sammenheng. Dette gjøres parallelt med en styrket kapasitet og fokus på studentstøtte og studentoppfølging. Et studentmangfold i utdanningsløpet representerer, etter utvalgets vurdering, et konkurransefortrinn inn mot et flerkulturelt og internasjonalt arbeidsmarked, hvor viktigheten av gode samarbeidsrelasjoner, kommunikasjonsevner og kulturkompetanse er tydeligere enn noen gang.

Språkmangfold i høyere utdanning

Med bred rekruttering har det ofte fulgt en diskusjon knyttet til krav og kvalitet. I mange av profesjonsfeltene er krav til presisjon og effektivitet så vidt høye at store kommunikasjonsbarrierer kan komplisere, og i verste fall påvirke kvaliteten på tjenesten. Det er praksisområder hvor dette er spesielt fremtredende, for eksempel innenfor flere av helsefagene.

Utdanningsinstitusjonene møter ulike utfordringer i forhold til utvikling av muntlige og skriftlige ferdigheter knyttet til faglige krav og kompetanse. Ved flere høyskoler og universiteter er det i dag høy kompetanse og mye erfaring knyttet til flerspråklighet og kommunikasjon.

Utvalget mener innsatsen knyttet til språkkompleksitet i utdanning og yrkessammenheng må utformes på ulike måter. I motsetning til utdanningen på lavere trinn, har universitets- og høyskolesektoren i langt mindre grad vurdert hvilke implikasjoner språkmangfold kan ha for undervisningsopplegg, studiegjennomføring, kompetansebehov og faglig utvikling. Utvalget registrerer likevel en utvikling på feltet 10 .

Norskkompetanse er grunnleggende i utdannings- og arbeidssammenheng i Norge, og utvalget mener høyere utdanningsinstitusjoner har et spesielt ansvar for å ivareta og videreutvikle norsk som fagspråk. Norsk er vesentlig for å bygge nasjonale kompetansemiljøer. Samtidig er det et mål å utvikle og utvide språkmangfold og parallellspråklighet. Det er viktig å kunne være relevante i internasjonal sammenheng både forskningsmessig, og innen næringsliv. Det er vesentlig at profesjonsutøverne kan kommunisere effektivt med alle befolknings- og språkgrupper i Norge.

Det eksisterende og økende mangfoldet representert av studenter og tilsatte innen utdanningsinstitusjonene utgjør et godt utgangspunkt for kunnskapsutvikling og praksiserfaring i et språkmangfoldig studie- og arbeidsmiljø. Få, om noen, profesjonsmiljøer og arbeidsplasser er i dag språklig homogene, kunnskap om og erfaring med språkmangfold er en avgjørende ferdighet for så vel språklige majoriteter som minoriteter.

Utvalget finner det positivt at flere av de høyere utdanningsinstitusjonene de senere årene har utviklet en språkpolitikk der de vektlegger både viktigheten av norsk som fagspråk, kompetanseheving av engelsk på alle nivåer som ledd i internasjonaliseringsarbeidet, og det betydelige nærværet av språkmangfold som sees både blant studenter og tilsatte ved høyskolene og universitetene, og i samfunnet og arbeidslivet for øvrig. Det er innenfor en slik språkmangfoldig kontekst høyere utdanning må utvikle inkluderende pedagogiske praksiser, effektiv informasjon og administrasjon, og tydelige krav og forventninger.

De høyere utdanningsinstitusjonene besitter kompetanse som i langt større grad bør kunne utnyttes i forhold til norskopplæring for voksne innvandrere som allerede har høyere utdanning eller deler av slik, jf. kapittel 12 om introduksjonsordning og norskopplæring. Slike tiltak vil i betydelig grad kunne forkorte disse personenes vei ut i relevant arbeid. De fleste høyt utdannede innvandrerne ønsker et raskt norskopplæringsløp med eksamen fra trinn 3 i norsk for utenlandske studenter ved universitetene. Utvalget mener det må opprettes flere studieplasser ved de høyere utdanningsinstitusjonene som gir dette norsktilbudet.

Utvalgets forslag til tiltak:

  • Ulike former for rådgiving/veiledning og studentstøtte må styrkes og videreutvikles. Dette kan omfatte tiltak som studieteknikk, fagspråk og oppgaveskriving, IKT, individuell veiledning, mentor- og fadderordninger blant studenter.

  • Kurs og annen bistand med hensyn til å utvikle akademisk språkføring.

  • De høyere utdanningsinstitusjonene må legge til rette for deltidsstudier og arbeidsplassrelaterte studier. Dette er viktig for å sikre bred rekruttering, og øket kompetanseutvikling i samfunnet.

  • Det må opprettes flere studieplasser ved de høyere utdanningsinstitusjonene som gir et tilbud om norskopplæring med eksamen fra trinn 3 i norsk, jf. kapittel 12.

  • Behovet for supplerende studietilbud for personer med utenlandsk utdanning bør kartlegges.

  • De høyere utdanningsinstitusjonene bør oppmuntres til å tilby treårig faglærerutdanning for tospråklige.

  • Utvikling av språk- og kommunikasjonskurs for innvandrere som har bestått Bergenstesten eller tilsvarende og som ønsker å kvalifisere seg for opptak til høyere utdanning og/eller for arbeidslivet.

  • Det må foretas en gjennomgang av finansieringen og organiseringen av nasjonale fag for yrkesgrupper utdannet utenfor EU/EØS som ønsker autorisasjon i Norge og har søkt Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH).

  • Innhold, undervisningsformer, vurderingsformer og organisering av studiene skal både legges til rette for studenter med utradisjonell bakgrunn og avspeile det flerkulturelle samfunnet.

  • Rekruttering av ansatte med variert kulturell bakgrunn.

  • Systematisk utvikling av flerkulturell kompetanse blant lærerpersonale og andre tilsatte.

  • Studenter bør engasjeres som rollemodeller og ambassadører for ytterligere rekruttering av studenter med minoritetsbakgrunn og andre underrepresenterte grupper.

  • Som et tiltak for kvalitetssikring av tiltak bør de høyere utdanningsinstitusjonene sørge for regelmessige oversikter over studentmassen i forhold til enkelte sentrale karakteristika 11 . Statistikken kan brukes til undersøkelser på institusjonsnivå om frafall, fullføring og karakternivå etter kjønn og majoritets-/minoritetsbakgrunn.

Fotnoter

1.

Nasjonalt tolkeregister gir oversikt over praktiserende tolkers kvalifikasjoner og skal sikre markedet tilgang til kvalifiserte tolker. Registeret som ble opprettet i september 2005, blir driftet og utviklet av IMDi. Målet er at alle som trenger tolk i offentlig sektor skal ta utgangspunkt i Nasjonalt tolkeregister ved ethvert søk etter tolk. Nasjonalt tolkeregister er allment tilgjengelig på www.tolkeportalen.no .

2.

http://arenahio.oppdateringsfabrikken.no

3.

Arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning har en betydelig forskningsportefølje som utføres av en tverrfaglig forskergruppe som underviser på ABf-studiet. Flere av prosjektene er utviklet i samarbeid med studenter og representanter fra praksisfeltet. http://www.hio.no/Enheter/Avdeling-for-laererutdanning-og-internasjonale-studier-LUI/Arbeidsplassbasert-foerskolelaererutdanning-ABf FoU-prosjektene er forankret i fagplanens føringer og prinsipper om en inkluderende læreplan og inngår i forskernettverket Arena.

4.

Granholt og Furu (2006): Et kompass for inkludering. Høgskolen i Oslo.

5.

Tallene er basert på egenrapportering, og for studieåret 2006/07 var svarprosenten 93 ved Høgskolen i Oslo.

6.

For mer informasjon se http://www.hio.no/prosjekter/maia.

7.

http://hio.no/content/view/full/67512.

8.

Må ha en arbeidstid på 30 timer eller mer pr. uke.

9.

Forskrift 31. januar 2007 nr. 173 om opptak til høyere utdanning.

10.

Flere universiteter og høyskoler har tidligere pekt på det tilsynelatende motsetningsfylte mellom betydningen av ivaretakelse og videreutvikling av norsk fagspråk, viktigheten av internasjonalisering og språkmangfold i forhold til internasjonalt samarbeid og publisering, og et flerspråklig studie- og yrkesliv. Språklig mangfold og variasjon i krav og forventninger til kompetanse og ferdigheter, fremtrer ikke lenger som en motsetning, men utgjør en viktig komplementær ressurs.

11.

Dette kan være variabler som: antall og andeler studenter med minoritetsbakgrunn, fordelt på studier/utdanninger, kjønn og botid, aldersfordeling totalt og ved ulike studietilbud samt frafall/fullføring etter studium, kjønn og minoritetsbakgrunn.

Til forsiden