Del 14
Lovutkast

29 Merknader til den enkelte paragraf i lovutkastet

Til § 1. Lovens formål

Den nåværende adopsjonsloven mangler en formålsbestemmelse. Dagens adopsjonsinstitutt hviler likevel på et sett av formålsbetraktninger, jf. kapittel 5. Den første delen av lovutkastet til § 1 første ledd fastsetter siktemålet («å gi barn en trygg oppvekst»), mens den siste delen fastsetter virkemiddelet («etablere varige, rettslige bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre»). Selv om hensynene til adopsjonssøkerne tidvis har vært i forgrunnen, er hovedpersonen i adopsjonssaken barnet. FNs barnekonvensjon fastsetter i artikkel 21 at «barnets beste skal være det overordnede hensynet» («best interests of the child shall be the paramount consideration») ved adopsjon. Formålsbestemmelsen fremhever dermed at barnet skal være i sentrum for vurderingen. Adopsjon skal sikre barn gode oppvekstsvilkår. Primærsiktemålet er ikke å være et tilbud til barnløse voksne.

Et særpreg ved adopsjon er de inngripende rettsvirkningene. I så måte har skillet mellom «sterk» og «svak adopsjon» vært skjellsettende (se nærmere i kapittel 5). Opprinnelig kjente adopsjonsloven av 1917 bare til «svake» adopsjoner, og dermed beholdt barnet på flere områder de rettslige båndene til sin opprinnelige familie. Etter et mellomspill hvor 1917-loven hadde både «sterk» og «svak» adopsjon som alternativer, ble «sterk» adopsjon fra 1956 den eneste adopsjonsformen (lov 21. desember 1956 nr. 7). «Sterk» adopsjon innebærer at barnet mister sine rettslige bånd til de opprinnelige foreldrene, og trer inn i den nye familien som om det var født av adoptivforeldrene. Utkastet til ny adopsjonslov bygger videre på systemet med «sterk» adopsjon. I tillegg foreslår Adopsjonslovutvalget å videreføre ordningen med manglende adgang til å oppheve en adopsjon (se også utkastet til § 39 og kommentarene til denne knyttet til forvaltningsrettslig omgjøring). Den manglende revisjonsadgangen forsterker rettsvirkningene av adopsjonen.

Adopsjonslovutvalget har søkt å formulere en formålsbestemmelse som dekker alle de ulike adopsjonstypene (f.eks. adopsjon av spedbarn, adopsjon av stebarn og internasjonal adopsjon). Voksenadopsjon er likevel så særpreget at utvalget har foreslått en egen formålsbestemmelse, jf. utkastet til § 1 annet ledd og kommentarene til denne nedenfor. Adopsjon av barn innebærer at samfunnet gjennom rettsregler etablerer bånd mellom den adopterte og adoptivforeldre som tilsvarer forholdet mellom barn og foreldre. Gjennom denne rettslige konstruksjonen søker samfunnet å legge til rette for gode oppvekstsvilkår for den adopterte. Familiemønstrene har vært i endring f.eks. med hensyn til adgangen for adopsjon av samboere og adopsjon av likekjønnete par. Enslige omsorgspersoner har helt siden 1917-loven kunne adoptere. Utvalget har brukt «foreldre» som stikkord for de som gjennom adopsjonen blir omsorgspersoner for barnet. Formuleringen «tilsvarende» indikerer at adopsjonen skal føre til at barn og søker får en rettslig relasjon som er nær identisk med den som gjelder mellom foreldre og egenfødte barn, men med de unntak som følger av utkastet til § 24 (se kommentarene til denne bestemmelsen). En sentral side ved adopsjonen som mer indirekte fremkommer av «tilsvarende» er at det må være et generasjonsledd mellom den som skal adoptere og den som søkes adoptert.

Gjeldende adopsjonslov mangler en egen bestemmelse om adopsjon av voksne. Adopsjonslovutvalget mener at denne adopsjonstypen er så særegen at det bør komme til uttrykk gjennom en egen bestemmelse som setter opp de materielle vilkårene, jf. utkastet til § 16 og kommentarene til denne bestemmelsen. Ved adopsjon av barn setter samfunnet opp en rettslig ramme som barnets fortsatte sosiale utvikling skal skje innenfor. Ved adopsjon av voksne har den sosiale utviklingen skjedd, og de involverte ønsker samfunnets aksept i form av å etablere rettslige bånd. Det er derfor nødvendig med en egen formålsbestemmelse for adopsjon av voksne.

Utkastet til formålsbestemmelse er tatt inn for å synliggjøre hva som skal være siktemålet med de to hovedtypene av adopsjon. Som andre formålsbestemmelser har den betydning både ved lovtolkingen og ved den skjønnsutøvelsen som adopsjonsmyndighetene står overfor.

Til § 2. Lovens anvendelse på Svalbard

Utkastet til § 2 er en videreføring av gjeldende adl. § 1 tredje ledd, som kom inn ved endringslov 11. juni 1999 nr. 38. Etter Svalbardloven (lov 17. juli 1925 nr. 11) § 2 gjelder som utgangspunkt norsk «privatrett», strafferett og den norske lovgivning om rettspleien for Svalbard. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten «når det særskilt er fastsatt». Adopsjon regnes tradisjonelt som et familierettslig felt og faller dermed innenfor «privatrett», men adopsjonsloven inneholder også offentligrettslig regulering om adopsjonsformidling og godkjenning av adoptivhjem (någjeldende lov kapittel 3A og lovutkastet kapittel 7). Det er derfor nødvendig med en forskriftshjemmel for å kunne gi regulering av disse forholdene, selv om hjemmelen så langt ikke er benyttet. De privatrettslige delene av adopsjonsloven gjelder uten videre på Svalbard, for eksempel ved spørsmål om stebarnsadopsjon.

Til § 3. Hensynet til barnets beste

Gjeldende adopsjonslov fastsetter at adopsjonsbevilling bare kan gis «når det kan antas at adopsjonen vil bli til barnets beste», jf. Prop. 171 L (2012–2013) s. 21–22 om endringen fra «til gagn for barnet» til «barnets beste». Utkastet til § 3 første punktum er en videreføring av gjeldende regel, men ordlyden bruker «adopsjonssaker» for å markere at hensynet til barnet skal være avgjørende ved all saksbehandling på adopsjonsfeltet, inkludert avgjørelser knyttet til saksbehandling og godkjenning av adopsjoner fra utlandet. At hensynet til barnets beste skal være avgjørende følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 21, som gjennom menneskerettsloven er gjort til norsk lov med forrang fremfor kolliderende lovbestemmelser. Slik sett er utkastet til § 3 første punktum overflødig, men er tatt med for å synliggjøre at barnets interesser skal være avgjørende. Adopsjon er særpreget ved at selve instituttet er gitt for å sikre barns oppvekstsvilkår. Hensynet til barnet er derfor ikke bare et viktig hensyn, men selve bærebjelken. For internasjonale adopsjoner knesetter Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav c) barnets beste («is in the child’s best interest»), jf. nedenfor under utkastet til § 17 og kommentarene til denne. Hva som ligger i hensynet til barnets beste er på flere områder diskutert i forbindelse med de ulike adopsjonstypene. Hensynet til barnets beste må ses i sammenheng med formålsbestemmelsen, jf. utkastet til § 1.

Hensynet til barnet beste er en avveiningsnorm (adopsjon må være «klart» bedre enn andre alternativer for barnet), men spørsmål oppstår også med hensyn til hvilket beslutningsgrunnlag myndighetene skal bygge på. Etter gjeldende adopsjonslov er bevis- og prognosevurderingen knyttet til § 2 og formuleringen «kan antas» at adopsjonen vil bli til barnets beste. Den tidligere 1917-loven (§ 8) brukte formuleringen «grund til at tro». Hverken forarbeider eller rundskriv gir veiledning, men departementet har lagt til grunn at adopsjon er et inngripende tiltak som krever en høy grad av sikkerhet for at avgjørelsen er til barnets beste (se høringsnotat 26. oktober 2012 s. 24–25). Her diskuterer departementet både «bevisbyrde» og den materielle avveiningsnormen av barnets beste.

Gjennom utkastet til § 3 annet punktum ønsker Adopsjonslovutvalget å klargjøre bevis- og prognosekravet som gjelder i adopsjonssaker. Avgjørelser om adopsjon er særpreget ved at de er fremtidsrettete. Selv om enkelte fortidige hendelser kan bevises i tradisjonell forstand, må adopsjonsmyndighetene gjøre en fremtidsprognose om hvilken omsorgssituasjon barnet vil få ved en adopsjon. Ordvalget «klart sannsynlig» er valgt for å fremheve at det gjelder et krav om kvalifisert sannsynlighet for de bevis- og prognosevurderingene som myndighetene legger til grunn for avgjørelsen. For en mer utførlig diskusjon av bevis- og prognosekravet, se kapittel 23. Bevis- og prognosekravet gjelder ved «søknad om adopsjon og forhåndssamtykke», og dette inkluderer adopsjon av voksne. For andre avgjørelsestyper (f.eks. krav om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser etter lovutkastet kapittel 9) gjelder beviskrav på ulovfestet grunnlag, og hvor høye disse er, må avgjøres konkret. Avgjørelser om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 må skje ut fra kravene til bevis- og fremtidsprognose som gjelder etter denne bestemmelsen (se nærmere kapittel 10).

Til § 4. Grunnleggende krav til adopsjonssøkeren

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen uttrykkelige vilkår om søkernes kvalifikasjoner ut over krav om samlivsform (om søkere skal adoptere sammen) og nedre aldersgrense, men ulike krav er utledet av at adopsjon må være til barnets beste (tidligere til «gagn for barnet») og disse er nedfelt i rundskriv og retningslinjer. Ved lovendring 25. april 2014 nr. 13 fikk adopsjonsloven en mer utførlig forskriftshjemmel til å stille krav til søkerne ved forhåndssamtykke, jf. § 16e fjerde ledd. Etter denne kan departementet bl.a. fastsette krav til søkernes «egnethet, herunder krav til alder, helse vandel» m.v. Spørsmålet om de nærmere kravene til søkerne bør fremgå av lovteksten eller utfyllende forskrifter er avgjort gjennom lovvedtaket (se nærmere kapittel 2 om mandatet).

Selv om de nærmere kravene til søkerne skal fremgå av forskriftene, mener Adopsjonslovutvalget at grunnkravet til søkerne bør fremgå av lovteksten. Utkastet foreslår at kravet formuleres som «en god omsorgsperson», jf. § 4 første ledd. Selve formuleringen er noe vag, men denne kan etter utvalgets syn forsvares så lenge de nærmere kriteriene følger av forskriftene. Utkastet til § 4 inneholder også et krav om oppfostring, enten i form av en fortidig oppfostring eller et ønske om fremtidig oppfostring. Oppfostringskravet henger nært sammen med formålet med en adopsjon: å gi barn trygge oppvekstsvilkår. For enkelte adopsjonstyper inneholder lovutkastet mer spesifikke oppfostringskrav, jf. utkastet til § 12 (stebarnsadopsjon). For nærmere diskusjon av de grunnleggende kravene til søkerne og oppfostringskravet, se kapittel 6.3 og kapittel 6.4.

Utkastet til § 4 annet ledd er en videreføring av gjeldende adl. § 3a, som ble tilføyd ved lovendring 21. juni 2013 nr. 82 i forbindelse med endringer i politiregisterloven (Prop. 114 L (2012–2013)), men det er presisert at kravet gjelder både ved søknad om adopsjon og forhåndssamtykke.

Dagens forskriftshjemmel gjelder bare forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon, men Adopsjonslovutvalget foreslår å utvide rekkevidden til alle adopsjonstyper, jf. utkastet til § 4 annet ledd første punktum. Utkastet til § 4 tredje ledd første og annet punktum bygger på gjeldende forskriftshjemmel, men med noen språklige justeringer. For å klargjøre at kravene til de ulike adopsjonstypene kan være forskjellige, inneholder lovutkastet en uttrykkelig bestemmelse om dette, jf. utkastet til § 4 tredje ledd siste punktum. Oppregningen om hva forskriften kan inneholde i utkastet til § 4 tredje ledd annet punktum er ikke utømmende, og departementet kan også sette andre typer vilkår, f.eks. knyttet til at søkere med innvilget forhåndssamtykke skal underrette myndighetene ved vesentlige endringer i deres livssituasjon.

Til § 5. Krav om ekteskap og samboerskap

Utkastet til § 5 første ledd fastsetter at bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen. Dermed utelukker lovutkastet andre personsammensetninger, for eksempel vennepar. Også gjeldende adopsjonslov bygger på samme forutsetning, jf. § 5. Frem til lovendring 25. april 2014 nr. 13 var adopsjon forbeholdt ektepar, mens muligheten nå står åpen både for ektefeller og samboere. Som en konsekvens av ekteskapsloven § 1 vil både like- og ulikekjønnete ektepar kunne adoptere, men ved internasjonal adopsjon vil likekjønnete par i praksis kunne være utelukket på grunn av nasjonale regler i opprinnelseslandet (se også utkastet til 12 siste ledd om stebarnsadopsjon). Adl. § 5a inneholder nå en definisjon av samboerforhold, og denne er videreført i utkastet til § 5 første ledd annet punktum. Gjennom forskrifter kan departementet stille krav til ekteskapet og samboerskapets varighet, jf. foran om utkastet til § 4.

De som er gifte eller samboende kan etter gjeldende adopsjonslov som hovedregel bare adoptere sammen, jf. adl. 5 første ledd. Bakgrunnen er at ektepar og samboere til sammen utgjør en omsorgsbase og derfor må vurderes sammen ved søknad om adopsjon. Dagens regel er videreført i utkastet til § 5 annet ledd som også viderefører dagens unntak. Ordlyden er her noe endret, ved at dagens formulering «sinnslidelse» er erstattet med «alvorlig psykisk lidelse». Endringen innebærer både en modernisering og en klargjøring ved å kreve at den psykiske lidelsen er av kvalifisert art. For nærmere diskusjon av denne delen av lovutkastet, se kapittel 6.4.

Mens unntakene i utkastet til § 5 annet ledd er begrunnet i tilstanden til søkerens partner, er unntakene i utkastet til § 5 tredje ledd begrunnet i den særegne relasjonen mellom søker og adoptivbarnet. Utkastet til § 5 tredje ledd mangler en parallell, uttrykkelig regulering i någjeldende lov. Bokstav a) gjelder stebarnsadopsjon, som er særpreget ved at barnet beholder sin relasjon til den ene av foreldrene. Bokstav b) gjelder adopsjon av adopsjonssøkerens eget barn, for eksempel der hvor en søker adopterer tilbake sitt eget barn etter en stebarnsadopsjon. Bokstav c) gjelder adopsjon av tidligere adoptivbarn hvor søkeren da kan adoptere alene.

Til § 6. Vilkår når enslige adopterer

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen uttrykkelige regler om enslige adopsjonssøkere, men det har helt siden 1917-loven vært en mulighet for enslige å adoptere, jf. nærmere kapittel 6.4.5.3. I praksis har imidlertid muligheten vært begrenset, særlig ved internasjonale adopsjoner hvor nasjonal regulering i opprinnelseslandene har satt skranker. På samme måte som for ektepar og samboere foreslår Adopsjonslovutvalget at grunnkravet til søkeren fremgår av lovteksten, mens nærmere vilkår kan fastsettes ved forskrift, jf. utkastet til § 6 annet ledd (forskriftshjemmel for enslige søkere følger av adl. § 16e fjerde ledd siste punktum). En særlig utfordring ved enslige søkere er knyttet til dokumentasjon av deres eneboertilværelse. Et slikt krav er nødvendig for å hindre at samboerpar – hvor den ene frykter ikke å bli godkjent som adoptant – oppnår adopsjon ved at bare den andre opptrer som søker. Adopsjonslovutvalget foreslår derfor et dokumentasjonskrav. Selv om bestemmelsen neppe helt vil kunne hindre omgåelse, gir den myndighetene grunnlag for nærmere undersøkelser og markerer samfunnets krav om at søkeren reelt må bo alene.

Til § 7. Aldersgrense og søkere som er fratatt rettslig handleevne

Gjeldende adopsjonslov setter opp et krav om minstealder for adopsjonssøkere til 25 år med mulighet for unntak for personer som har fylt 20 år, jf. § 3. Adopsjonslovutvalget foreslår å videreføre denne regelen, jf. utkastet til § 7 første ledd og diskusjonene i kapittel 6.4. Dagens lov har satt «sterke grunner» som vilkår for å gjøre unntak for søkere mellom 20 og 25 år. I lovutkastet er unntaksmuligheten formulert som «sterk forutgående tilknytning» for favne om de situasjonene hvor unntak i praksis vil være aktuelt. Bare dersom søkerne og barnet allerede har etablert sosiale bånd, vil det være behov for at søkere i denne aldersgruppen skal kunne adoptere.

Etter gjeldende adopsjonslov kan personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området bare adoptere med samtykke fra vergen, jf. adl. § 4. De nærmere bestemmelser om vilkår for vergemål og vergemålets innhold og omfang fremgår av vergemålsloven (se særlig §§ 20 og 21). Utkastet til § 7 annet ledd viderefører denne regelen, jf. også diskusjonene i kapittel 6.4. I tillegg foreslår Adopsjonslovutvalget at personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området bare kan adoptere dersom det foreligger «sterk forutgående tilknytning» mellom søker og barnet. På samme måte som for søkere mellom 20 og 25 år vil behovet for adopsjon og hensynene bak adopsjonsreglene først være tilstede når barnet og søkeren allerede har etablert sosiale bånd. Adopsjon som enslig vil vanskelig kunne være aktuelt for personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området. Har vedkommende ektefelle eller samboer, vil ektefellen/samboeren kunne adoptere alene, jf. utkastet til § 5 annet ledd annet punktum. Adopsjon sammen med en ektefelle/samboer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området vil derfor i første rekke være aktuelt der hvor ekteparet/samboerparet sammen har oppfostret et barn. Adopsjon er et inngripende vedtak, og bare helt unntaksvis aktuelt når en av søkerne ikke selv er samtykkekompetent.

Til § 8. Barnets deltakelse og samtykke

Gjeldende adopsjonslov inneholder regler om barns deltakelse og samtykke i § 6 (se særlig endringene i 2003 i forbindelse med inkorporeringen av FNs barnekonvensjon, jf. Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) s. 33–37). Utkastet til § 8 er en videreføring av rettstilstanden, men inneholder enkelte endringer og presiseringer. For en nærmere diskusjon om barns rett til deltakelse, se kapittel 6.5.

En sentral side ved lovutkastet er å gjennomføre barns rett til deltakelse etter FNs barnekonvensjon artikkel 12 (se også Barnekomiteens generelle kommentar nr. 12 om barnets rett til å bli hørt). På samme måte som gjeldende lov er ikke retten til deltakelse knyttet til en bestemt alder. Selv om 7 år er brukt i lovteksten, gjelder retten også for «yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter». Informasjon og veiledning er tatt inn i utkastet til § 8 første ledd første punktum, mens uttaleretten er tatt inn i utkastet til § 8 første ledd annet punktum. Denne to-delingen er gjort for å markere at retten til å uttale seg også inkluderer retten til ikke å ha en bestemt formening om adopsjonsspørsmålet. På samme måte som etter gjeldende lov § 6 skal et barns mening «tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet». Ved vurderingen må en særlig legge vekt på at adopsjon er et inngripende vedtak som har livsvarige konsekvenser for barnet.

Gjeldende lov § 6 annet ledd fastsetter at et barn som har fylt 12 år ikke kan adopteres uten eget samtykke. På bakgrunn av de inngripende og varige virkningene av et adopsjonsvedtak foreslår Adopsjonslovutvalget å gjøre denne regelen mindre absolutt for å gi barnet større valgfrihet. Barn som har fylt 12 år kan alltid motsette seg adopsjon, jf. utkastet til § 8 annet ledd. Barn mellom 12 og 14 år kan velge å la være å ta stilling til spørsmålet, jf. utkastet til § 8 tredje ledd. Adopsjonsmyndighetene må da vurdere saken ut fra de alminnelige vilkårene – inkludert en vurdering av hva som er til barnets beste etter utkastet til § 3 – og eventuelle særvilkår for den aktuelle adopsjonstypen. Barn over 14 år kan bare adopteres dersom de samtykker, med mindre unntakene i utkastet til § 8 fjerde ledd er aktuelle. Grensen på 14 år er satt med utgangspunkt i Europarådskonvensjonen artikkel 5 nr. 1 bokstav b).

Dagens adopsjonslov inneholder ingen særlige regler om samtykke dersom barnet av ulike grunner ikke selv kan samtykke. I juridisk teori er det antatt at adgangen til adopsjon for denne barnegruppen bør være åpen, særlig siden voksne kan adopteres til tross for alvorlig funksjonssvikt. Gjennom utkastet til § 8 fjerde ledd foreslår Adopsjonslovutvalget at barn kan adopteres til tross for manglende samtykke eller hvor de har nektet adopsjon. Vilkåret er at barnet «åpenbart» ikke er i stand til å forstå hva «samtykket eller nektelsen innebærer». Formuleringen er inspirert av helselovgivningen, se f.eks. pasient- og brukerettighetsloven § 4-3 annet ledd. Kravet om «åpenbart» setter opp en høy terskel, både med hensyn til bevisvurderingen og for når barnets samtykkeevne faller bort. Funksjonssvikten kan både være knyttet til fysiske og psykiske lidelser.

Gjeldende adopsjonslov inneholder ikke nærmere krav til barnets samtykke, men slike krav er stilt opp gjennom praksis. Både Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav d) og Europarådskonvensjonen artikkel 5 nr. 2 stiller nærmere krav til barnets samtykke når dette er nødvendig. Konvensjonene stiller krav om at samtykket enten skal være skriftlig eller skriftlig bekreftet. Ut fra norske forhold foreslår Adopsjonslovutvalget at samtykket skal være skriftlig, jf. utkastet til § 8 femte ledd som også krever at barnet har fått og forstått informasjon om virkningene av adopsjon. Funksjonshemmete barn som ikke kan skrive, kan bruke fingeravtrykk. Samtykket må være frivillig, og barnet kan trekke samtykket tilbake helt frem til avgjørelsen foreligger. Formuleringen «uten motytelse» henspiller på § 10. Dersom barnet har fått ytelse i strid med denne bestemmelsen, er samtykket ikke bindende. Adopsjonsmyndighetene må da avgjøre om barnet kan samtykke på nytt til tross for at vederlag er ytt, eller om søknaden må avslås. For å sikre at samtykket er frivillig og er gitt på bakgrunn av informasjon som barnet har forstått, kan bare offentlig tjenesteperson ta imot eller bekrefte samtykket, jf. utkastet til § 8 femte ledd siste punktum. «Offentlig tjenesteperson» viser til tjenestemannsloven og innebærer at vedkommende må være ansatt i organet. Innleid arbeidskraft i form av oppdragstakere er ikke omfattet.

Utkastet til § 8 sjette ledd om kommunenes plikt til å bistå med å innhente samtykke er en videreføring av gjeldende adl. § 6 tredje ledd. Dagens bestemmelse inneholder også en plikt for kommunen til å bistå med å opplyse saken, men denne regelen er mer av organisatorisk art og passer derfor ikke sammen med de øvrige kravene i utkastet til § 8. Kommunens plikt til å bistå opplyse saken henger likevel sammen med plikten til å bistå til å innhente samtykke, men Adopsjonslovutvalget har ikke funnet det nødvendig å lovfeste denne.

Til § 9. Foreldrenes samtykke

Gjeldende lov § 7 inneholder regler om samtykke til adopsjon av barn fra den eller de som har foreldreansvaret. Utkastet til § 9 er i hovedsak en videreføring av rettstilstanden, men med noen klargjøringer og presiseringer. For en nærmere redegjørelse, se kapittel 6.6. På samme måte som gjeldende lov er samtykkereglene knyttet til foreldreansvaret, som er fastsatt etter barneloven. De som har foreldreansvaret må som hovedregel samtykke til adopsjonen, mens foreldre uten foreldreansvar må få mulighet til å uttale seg. På grunn av adopsjonens inngripende rettsvirkninger, er både foreldre med og uten foreldreansvar part i adopsjonssaken.

Utkastet til § 9 første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at adopsjon av mindreårige krever samtykke fra de som har foreldreansvaret. Utkastet til annet punktum er en videreføring av någjeldende § 7 annet ledd annet punktum, men inneholder også noen presiseringer. Foreldrenes samtykkeevne kan falle bort ved funksjonshindringer, så sant det er «åpenbart» at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer. På samme måte som den tilsvarende regelen i utkastet til § 8, er formuleringen inspirert av helselovgivningen. Dersom samtykkeevnen til den ene av foreldrene er falt bort, fastsetter lovutkastet at samtykke fra den andre er tilstrekkelig. Hvis begge innehaverne av foreldreansvar mangler samtykkekompetanse, må barnets oppnevnte verge gi sitt samtykke. Den oppnevnte vergen skal ved sin vurdering av om samtykke skal gis ta utgangspunkt i barnets interesser.

Utkastet til § 9 annet ledd gjelder foreldre som er uten del i foreldreansvaret. Etter gjeldende adl. § 7 tredje ledd skal far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, «så vidt mulig» uttale seg før vedtak om adopsjon. Som nevnt er denne foreldregruppen parter i adopsjonssaken. For å markere viktigheten av at disse involveres i beslutningsprosessen, inneholder utkastet en henvisning til forvaltningsloven og regelen om forhåndsvarsel i § 16. Om det er vanskelig å få tak i foreldre uten foreldreansvar, må adopsjonsmyndighetene vurdere om noen av unntakene fra forhåndsvarsel i fvl. § 16 er innfridde. Adopsjonslovutvalget vil fremheve at adopsjon er et inngripende tiltak slik at terskelen for å unnlate forhåndsvarsel må være høy. Bare dersom vilkårene for unnlatt forhåndsvarsel etter fvl. § 16 tredje ledd er oppfylt, kan adopsjonssaken avgjøres uten at foreldre uten foreldreansvar har fått mulighet til å uttale seg.

Utkastet til § 9 tredje ledd gjelder situasjoner hvor noen andre enn foreldrene er oppnevnt som verge for barnet, eller dersom mor eller far til barnet selv har verge, for eksempel fordi de er mindreårige. I begge disse situasjonene skal vergen få uttale seg (se utkastet til § 9 første ledd for de tilfeller hvor barnets oppnevnte verge skal samtykke).

Utkastet til § 9 fjerde ledd om krav til samtykket er bygget på den korresponderende bestemmelsen i § 8 sjette ledd om krav til barnets samtykke, men er tilpasset situasjonen for voksne. Også en advokat kan ta imot eller bekrefte samtykke fra foreldre.

Gjeldende adl. § 7 annet ledd fastsetter at foreldrenes samtykke til adopsjon tidligst kan gis to måneder etter at barnet er født. Utkastet til § 9 femte ledd første punktum viderefører denne regelen. Refleksjonsperioden er satt for å hindre forhastete avgjørelser. Både Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav c) nr. 4 og Europarådskonvensjonen artikkel 5 nr. 5 har særregler om mors samtykke. Begge gir stor skjønnsfrihet for statene, men bygger på at fødselen er en særlig belastning for mor som krever en refleksjonsperiode. Presiseringen i utkastet til § 9 femte ledd annet punktum er satt for å favne om situasjoner hvor en av foreldrene sier fra seg foreldreansvaret før to måneder er gått. Også her er det behov for en refleksjonsperiode.

Til § 10. Forbud mot vederlag

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen bestemmelser om forbud mot vederlag for å påvirke de involverte aktørene i en adopsjonssak. Både Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav c) nr. 3 (foreldre) og artikkel 4 bokstav d) nr. 4 (barn) og Europarådskonvensjonen artikkel 17 setter opp forbud mot utilbørlig vederlag. De to instrumentene bruker noe forskjellige formuleringer, men kjernen er forbud mot å påvirke et samtykke til adopsjon ved økonomiske ytelser eller andre fordeler. En adopsjon er et dypt personlig anliggende hvor de involverte skal ta stilling ut fra hvordan vedtaket vil påvirke familiesituasjonen deres. Utkastet til § 10 setter både opp et forbud mot vederlag (typisk i form av kontantutbetaling) og annen ytelse (som å love et barn en ferietur for å samtykke til en stebarnsadopsjon). Forbudet dekket både kompensasjon for å påvirke et samtykke og en uttalelse (for eksempel fra verge eller et barn under 12 år). For en nærmere vurdering av rekkevidden av vederlagsforbudet, se kapittel 6.7.4. Vederlag i forbindelse med kunstig befruktning ved bruk av surrogati vil ikke rammes, jf. straffritaket for privatpersoner i bioteknologiloven § 7-5 annet ledd bokstav a).

Bestemmelsen må ses i sammenheng med muligheten for straff, jf. utkastet til § 50 og kommentarene til denne.

Til § 11. Avgjørelsesmyndighet ved søknad om å adoptere

Gjeldende adl. § 1 fastsetter at adopsjon skjer ved bevilling fra departementet. Denne kompetansen er delegert videre til regionskontorene i Bufetat. Utkastet til § 11 første ledd er en kodifisering av hva som i dag er praksis ved nasjonale adopsjoner.

Utkastet til § 11 annet ledd første punktum er en særregulering av saker om adopsjon for tidligere fosterbarn. Etter gjeldende rett skal søknader om adopsjon behandles etter adopsjonsloven – også om foreldrene tidligere er fratatt omsorgen for barnet etter barnevernloven – så sant foreldrene samtykker til adopsjonen, jf. nærmere kapittel 19.2.3. Fordi foreldrene i slike saker kan havne i en pressituasjon foreslår Adopsjonslovutvalget at når barneverntjenesten tidligere har overtatt omsorgen etter bvl. § 4-12, § 4-8 annet ledd eller § 4-8 tredje ledd, skal en senere adopsjon avgjøres av fylkesnemnden etter vilkårene i bvl. § 4-20 annet og tredje ledd, uansett om foreldrene samtykker til adopsjon. Er omsorgen ikke overtatt, for eksempel ved at barneverntjenesten har formidlet plass i fosterhjem etter bvl. § 4-4 fjerde ledd eller ved at barneverntjenesten har godkjent plasseringen etter § 4-7, skal søknader om adopsjon avgjøres etter adopsjonsloven. Dagens grensedragning mellom barnevernloven og adopsjonsloven er ikke nedfelt i lovverket. En praksisendring krever derfor ikke lovendring, men det er likevel hensiktsmessig med en lovregulering for å klargjøre grensedragningen.

Utkastet til § 11 annet ledd annet punktum er en videreføring av gjeldende rett, jf. adl. § 1 annet ledd. Dersom fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon, skal adopsjonsmyndighetene fatte vedtak om å adoptere uten å prøve om vilkårene i adopsjonsloven er tilstede, jf. adl. § 1 annet ledd. Bakgrunnen for ordningen er at fylkesnemnda i sin prøving har tatt stilling til vilkårene etter adopsjonsloven, jf. henvisningene til adopsjonsloven i bvl. § 4-20. Dermed vil det være en unødig dobbeltbehandling om adopsjonsmyndighetene skal ta stilling til de samme spørsmålene. Utkastet til § 11 annet ledd annet punktum inneholder noen endrete formuleringer i forhold til adl. § 1 annet ledd for å fange opp situasjoner hvor fylkesnemnda ikke har gitt samtykke til adopsjon, men hvor domstolene først gir dette ved overprøving av fylkesnemndas vedtak.

Til § 12. Adopsjon av ektefelles eller samboers barn (stebarnsadopsjon)

Stebarnsadopsjon er den praktisk vanligste adopsjonstypen. Gjeldende adopsjonslov mangler en egen bestemmelse om vilkårene for stebarnsadopsjon, men denne adopsjonstypen er direkte forutsatt i någjeldende § 5b om samtykke fra den ene ektefellen/samboeren når den andre ektefellen/samboeren adopterer dennes barn. Utkastet til § 12 viderefører i hovedsak den praksis som adopsjonsmyndighetene har fulgt i saker om stebarnsadopsjon, men inneholder også noen endringer (se bl.a. nedenfor om kravet til oppfostringstid). For en nærmere diskusjon av stebarnsadopsjon, se kapittel 8.

Utkastet til § 12 første ledd første punktum er en videreføring av gjeldende § 5b første ledd.

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særskilte krav til oppfostringstid ved stebarnsadopsjon. I praksis har adopsjonsmyndighetene krevd at den sosiale relasjonen mellom barn og steforeldre må ha «vart over et lengre tidsrom» (rundskriv Q-1045 s. 19). Begrunnelsen for oppfostringskravet er hensynet til barnet og en stabil omsorgssituasjon. Adopsjonslovutvalget foreslår en minste oppfostringstid på 5 år, jf. utkastet til § 12 første ledd annet punktum. I tillegg må søker ønske å oppfostre barnet videre. Utkastet inneholder ikke unntakshjemler, men adgangen til stebarnsadopsjon etter endt samboerskap eller ekteskap gjør at en minstetid uten unntak blir en mindre absolutt regel.

I utkastet til § 12 første ledd bokstav a)–f) har Adopsjonslovutvalget søkt å formulere de mest sentrale momentene i barnets beste-vurderingen ved stebarnsadopsjoner. Momentlisten er ikke uttømmende.

Ved lovendring 25. april 2014 nr. 13 ble adgangen til stebarnsadopsjon utvidet til også å gjelde fraskilt og gjenlevende ektefelle. Disse endringene var en oppfølging av Farskapsutvalgets (NOU 2009: 5) og Hove-utvalgets (2009: 21) forslag, som var begrunnet med å sikre barna tilknytning til sine sosiale omsorgspersoner også etter at samlivet mellom disse var opphørt. Regelen om stebarnsadopsjon etter tidligere ektefelles død og skilsmisse er videreført i utkastet til § 12 annet ledd og utvidet til også å gjelde der barnet har to juridiske foreldre. Tilsvarende regler gjelder for oppløste samboerskap, jf. § 5b tredje og fjerde ledd. Samboerregelen er videreført i utkastet til § 12 tredje ledd, men er søkt forenklet ved å ha én regel for samboere som viser til ektefellereglene.

Utkastet til § 12 fjerde ledd er en videreføring av gjeldende reservasjon i adl. § 5b første og annet ledd.

Til § 13. Stebarnsadopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særskilt bestemmelse om adopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet, men barn som er unnfanget på denne måten kan eventuelt stebarnsadopteres. Forutsetningen er i så fall at den ene av partene i forholdet har det rettslige foreldreskapet til barnet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i brev til Bufetat, Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten gitt en orientering om gjeldende rett og saksbehandling i saker om surrogati.1 Her skriver departementet at «det sentrale i disse sakene vil derfor være barnets behov for to juridiske foreldre» og tilkjennegir dermed at en ikke vil stille samme krav til oppfostringstid som ved ordinære stebarnsadopsjoner. Videre skriver departementet at en slik søknad vil «kunne behandles raskt». Utenfor adopsjonsfeltet er det gitt to midlertidige reguleringer: midlertidig lov om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv. (8. mars 2013 nr. 9) og midlertidig forskrift om anerkjennelse av farskap for barn født av surrogatmor i utlandet (23. mai 2012 nr. 446). Disse to regelsettene gjelder henholdsvis overføring av foreldreskap (den midlertidige loven) og anerkjennelse av farskap (den midlertidige forskriften), og forutsetningene i begge tilfellene er at barnet er født av surrogatmor i utlandet. Ingen av de to regelsettene gjelder adopsjon, men den midlertidige loven har reguleringer som legger seg tett opp til adopsjonsloven. Dessuten gjelder adopsjonsloven som utfyllende regelverk til den midlertidige loven, jf. dennes § 2 femte ledd.

Adopsjonslovutvalgets prinsipielle utgangspunkt er at etablering av foreldreskap i saker som gjelder bruk av metoder for assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge i hovedsak bør løses gjennom reglene i barneloven. Samtidig ender mange av disse sakene med en søknad om stebarnsadopsjon, jf. presentasjonen av praksis foran og i kapittel 9. Etter Adopsjonslovutvalget syn er det lite tilfredsstillende å følge de samme reglene når barnet er født ved bruk av metoder for assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge som ved ordinær stebarnsadopsjon. Forholdet mellom barnet og «steforelderen» er av svært ulik karakter: I ordinære stebarnsadopsjonssaker har ikke steforelderen vært involvert i befruktningen, mens når barnet er født ved assistert befruktning foreligger det et felles ønske om et felles barn. På denne bakgrunn har Adopsjonslovutvalget foreslått en egen bestemmelse om stebarnsadopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet, jf. utkastet til § 13. Bestemmelsen har et begrenset virkefelt, og tar ikke opp alle de ulike rettslige spørsmålene som oppstår når barn er unnfanget ved assistert befruktning på andre måter enn de som følger av gjeldende regelverk.

Utkastet til § 13 første ledd første punktum er formulert tett opp mot utkastet til § 12 første ledd for å markere at bestemmelsen har slektskap med ordinær stebarnsadopsjon ved at den ene forelderen allerede må ha foreldreskap til barnet. Vurderingen av foreldreskap må skje etter barneloven. Den av foreldrene som søker om adopsjon får samme stilling som en steforelder. Derimot gjelder intet krav om oppfostringstid etter utkastet til § 13.

Bestemmelsen er begrenset til å gjelde assistert befruktning i utlandet med metoder som ikke er tillatt i Norge. Skulle assistert befruktning være gjennomført i Norge i strid med regelverket, er en utenfor virkeområdet. Bestemmelsen er nøytral med hensyn til hvilken befruktningsmåte som er brukt, og den er derfor ikke begrenset til surrogati. Et vilkår for å komme inn under bestemmelsen er at søker og ektefellen/samboeren hadde et felles ønske om å få barn. De må derfor begge ha samtykket til den assisterte befruktningen, jf. også nedenfor om surrogatiavtaler. For å dokumentere dette felles ønsket må søkeren legge frem «avtale, utenlandsk dom eller administrativ avgjørelse». På dette punkt er formuleringen inspirert av den midlertidige surrogatiloven.

Utkastet til § 13 annet ledd gir særregler for der hvor den assisterte befruktningen har skjedd ved surrogati. Selve surrogatiavtalen må være inngått mellom både søkeren og barnets juridiske forelder, og dette kravet er en videreføring av kravet om at foreldreparet må ha hatt et felles ønske for det kommende foreldreskapet. Søkeren må legge frem opplysninger som gjør at surrogatmoren kan identifiseres, jf. utkastet til § 13 annet ledd annet punktum. Kravet er satt både for å sikre at barnet kan få kunnskap om sitt opphav og for at norske myndigheter skal kunne foreta en vurdering av om hennes samtykke oppfyller lovens vilkår. Den som har født barnet er etter norsk rett barnets mor, jf. barneloven § 2. Surrogatmoren må derfor involveres i søknaden i tråd med utkastet til § 9, og hun må samtykke etter § 9 femte ledd.

Utkastet til § 13 tredje ledd fastsetter at en søknad om adopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet må fremmes innen 6 måneder etter at barnet er født. Bestemmelsen er gitt i barnets interesse for å sikre at foreldreskapet blir fastsatt så snart som mulig. Dersom søknaden kommer inn etter fristen skal den avslås, men det vil være grunnlag for å bruke reglene i forvaltningsloven § 31 om oversittelse av klagefristen analogisk. Er fristen utløpt og det ikke gis oppreisning for fristoversittelse, kan det søkes om ordinær stebarnsadopsjon, men da gjelder krav om forutgående oppfostringstid på 5 år.

Utkastet til § 13 fjerde ledd henviser til bestemmelsene om stebarnsadopsjon i § 12 annet og tredje ledd. Det er ikke grunnlag for forskjellig regulering av de ulike samlivsformene ved stebarnsadopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet, selv om alternativet om skilte ektefeller eller tidligere samboere sjelden vil være aktuelt på grunn av tidsfristen for å fremme søknad etter § 13 tredje ledd.

I hvilke situasjoner norske myndigheter kan avgjøre saker etter § 13 må avgjøres ut fra jurisdiksjonsregelen i utkastet til § 44.

Til § 14. Adopsjon av spedbarn som er frigitt til adopsjon

Historisk har nasjonal adopsjon av spedbarn vært en viktig adopsjonstype. Kun en håndfull barn adopteres nå etter denne bestemmelsen hvert år, men reguleringen skal også dekke de sakene hvor myndighetene kommer i kontakt med foreldrene med sikte på mulig adopsjon. For en nærmere redegjørelse for den historiske utviklingen og bakgrunnen for lovutkastet, se kapittel 5 og 7.

Adopsjonslovutvalget har vurdert om ansvaret for adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon bør overføres til den kommunale barnevernstjenesten, men har falt ned på at Bufetat fremdeles bør har dette ansvaret, jf. diskusjonene i kapittel 7. I dag er ansvaret sentralisert. Adopsjonslovutvalget mener at ansvaret fremdeles bør ligge til én instans, men for å sikre den samme strukturelle organisering som i andre adopsjonssaker, skal departementet peke ut ett regionskontor, jf. utkastet til § 14 første ledd. Denne delen av bestemmelsen fastsetter også de nærmere oppgavene til regionskontoret i disse sakene. For å klargjøre grensedragningen mellom når saker skal behandles etter utkastet til § 14 og når saken hører inn under den kommunale barneverntjenesten, foreslår utvalget at foreldrene må ha oppgitt den faktiske omsorgen for barnet ved fødselen.

I saker om adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon skal regionskontoret innhente uttalelse fra Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker, jf. utkastet til § 14 annet ledd. Denne uttalelsen er ikke bindende, men lovutkastet fastsetter at regionskontoret skal legge stor vekt på uttalelsen.

Utkastet til § 14 tredje ledd gir departementet hjemmel for å fastsette nærmere regler i forskrift.

Til § 15. Ny adopsjon av adopterte

Adopsjon er et inngripende rettsforhold som normalt varer gjennom hele barndommen og voksenlivet. Enkelte ganger kan det likevel være aktuelt med ny adopsjon av allerede adopterte barn. Årsaken kan for eksempel være at adoptivforeldrene faller bort mens barnet er lite. En praktisk viktig situasjon er stebarnsadopsjoner, hvor de involverte kan ønske en ny adopsjon, for eksempel der hvor samlivet mellom den voksne som har stebarnsadoptert og barnets opprinnelige foreldre er brutt. Adgangen til ny adopsjon må ses i sammenheng med den manglende muligheten til å få opphevet adopsjonsvedtak, jf. nærmere utkastet til § 39 og kommentarene til denne. For en nærmere diskusjon av adgangen til å oppheve adopsjonsvedtak, se kapittel 20.7. Adgangen til ny adopsjon gjelder både for voksne og mindreårige.

Bortsett fra adl. § 3 annet ledd, inneholder ikke gjeldende lov inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om ny adopsjon, men forutsetter at ny adopsjon skal være et alternativ, jf. § 15 som fastsetter rettsvirkningene av ny adopsjon. Utkastet til § 15 åpner for ny adopsjon av allerede adopterte barn dersom «sterke grunner» taler for det. Formuleringen er valgt for å vise at terskelen for ny adopsjon av allerede adopterte barn skal være høy, og siktemålet er å kodifisere den praksis som er fulgt etter den gjeldende loven. Annet punktum fremholder familiesituasjonen som barnet vil få etter den nye adopsjonen. Hvis et barn står uten foreldre uten ny adopsjon, vil det tale for å innvilge søknaden. Også andre momenter enn det som er fremhevet i lovteksten kan være relevante. Utgangspunktet også for denne vurderingen er hensynet til barnets beste, jf. utkastet til § 3.

For rettsvirkningene av en ny adopsjon, se utkastet til § 25 og kommentarene til denne.

Til § 16. Adopsjon av en person som er fylt 18 år (adopsjon av voksen)

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særskilt bestemmelse om adopsjon av voksne (personer som har fylt 18 år). Vurderingen må derfor skje med utgangspunkt i den generelle bestemmelsen om at adopsjon må være til det beste for den som skal adopteres (adl. § 2). Ved adopsjon av voksne vil det ofte foreligge forutgående oppfostring, men alternativet «annen særlig grunn» vil kunne være aktuelt i slike saker. Adopsjonslovutvalget mener at adopsjon av voksne reiser særpregete spørsmål som gjør at denne adopsjonstypen bør skilles ut i en egen bestemmelse. Mens adopsjon av barn tar sikte på å gi barnet trygge oppvekstsvilkår, er siktemålet med voksenadopsjon en rettslig bekreftelse av sosiale bånd som allerede har oppstått, hvor den som skal adopteres ikke lenger har behov for omsorg på samme måte som barn. I tillegg kommer terminologiske spørsmål knyttet til at adopsjonsloven gjennomgående omtaler den som skal adopteres som «barnet». Utgangspunktet er at de øvrige reglene i adopsjonsloven også gjelder for voksne, med mindre annet er sagt, eller følger av adopsjonstypens karakter (f.eks. adopsjon av spedbarn).

For en nærmere diskusjon av adopsjon av voksne, se kapittel 12. Lovutkastet inneholder også en særskilt formålsbestemmelse for adopsjon av voksne, se utkastet til § 1 annet ledd og kommentarene til denne.

Utkastet til § 16 første ledd bygger på den tilsvarende reguleringen som for barn om at adopsjon må være til det beste for den som søkes adoptert. Bevis- og prognosekravet er også det samme som ved adopsjon av barn, jf. formuleringen «klart sannsynlig» (se nærmere utkastet til 3 og kommentarene til denne). En særskilt utfordring ved adopsjon av voksne er at de involverte partene i første rekke kan ønske adopsjon for å oppnå rettsvirkninger etter andre lovregler, for eksempel at den som skal søkes adoptert skal ta arv eller få odel til en eiendom. På samme måte som etter gjeldende adopsjonslov skal adopsjonsmyndighetene avslå søknader hvor primærformålet ligger utenfor adopsjonsloven.

Adopsjon av voksne skal være forbeholdt relasjoner hvor det har en egenverdi at det offentlige ved adopsjonen anerkjenner og bekrefter rettslig et etablert følelsesmessig forhold. Etter utkastet til § 16 første ledd annet punktum må søkeren normalt ha oppfostret personen i 6 år. Aldergrensen er valgt fordi den som skal adopteres i slike situasjoner bør ha hatt adopsjonssøkeren(e) som omsorgsperson(er) i store deler av oppveksten. Samtidig kan det være behov for å gjøre unntak, men adgangen skal ikke være kurant, jf. formuleringen «særlig grunn». Lovutkastet til § 16 første ledd tredje punktum inneholder nærmere momenter som adopsjonsmyndighetene skal legge vekt på ved denne vurderingen. Momentlisten er ikke uttømmende, og momentene som er fremhevet svarer langt på vei til de momentene som adopsjonsmyndighetene legger vekt på ved voksenadopsjon etter gjeldende adopsjonslov. En praktisk situasjon vil være at den som skal adopteres har søsken som skal adopteres etter en ordinær stebarnsadopsjon (jf. utkastet til § 12). I så fall kan hensynet til at en søskenflokk bør ha de samme rettslige foreldrene være et argument, og dette momentet er særlig fremhevet i lovutkastet. Lovutkastet fremhever også hvilken familietilknytning som eventuelt vil falle bort ved adopsjonen. Enkelte ganger vil den som søkes adoptert stå uten foreldre uten adopsjon (hvis disse er døde), hvilket i større grad åpner for adopsjon enn om et eksisterende foreldre-barn-forhold utslettes ved adopsjonen. De som er foreldrene til den som søkes adoptert forut for adopsjonen vil være parter i adopsjonssaken, og adopsjonsmyndighetene må derfor gi dem forhåndsvarsel (se fvl. § 16 og unntakene fra denne). Hvor stor vekt deres syn har, vil bero på det nærmere innholdet av deres standpunkt.

Adopsjon av voksne kan både skje ved at vedkommende gjennom adopsjonen får et nytt foreldrepar (eventuelt enslig adopsjon) og ved at den voksne bare adopteres fra den ene av de opprinnelige foreldrene (stebarnadopsjon av voksne).

Utkastet til § 16 annet ledd åpner for voksenadopsjon av en person som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området etter vergemålsloven. Det vil sjelden være aktuelt med voksenadopsjon av en person som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, men i så fall er det viktig at en uavhengig representant for vedkommende må gi sitt samtykke. I tillegg må adopsjonsmyndighetene her som ellers vurdere om adopsjon er til vedkommendes beste.

Til § 17. Haagkonvensjonen og sentralmyndighet

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen henvisning til Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Da Norge ratifiserte konvensjonen, la departementet til grunn at adopsjonslovens regler var i samsvar med konvensjonsforpliktelsene. Konvensjonen ble derfor gjennomført uten lovendringer, jf. St.prp. nr. 77 (1995–96). Adopsjonslovutvalget mener at Haagkonvensjonen er et så sentralt instrument ved internasjonale adopsjoner at denne bør synliggjøres ved at konvensjonen løftes frem i lovteksten, jf. utkastet til § 17 første ledd første punktum. For en nærmere presentasjon av Haagkonvensjonens rammeverk, se kapittel 3.3.3. De enkelte reglene i Haagkonvensjonen er diskutert løpende i utredningen. For en diskusjon av andre internasjonale instrument, se kapittel 3.3.

Selv om lovutvalget har søkt å gi regler som er i samsvar med Haagkonvensjonen, kan det være punkter hvor utkastet er utilstrekkelig. Til tross for fraværet av et håndhevingsorgan er Haagkonvensjonen et instrument i utvikling, hvor nye tolkinger kan vinne frem. Utkastet til § 17 første ledd annet punktum fastsetter at ved internasjonale adopsjoner skal lovbestemmelsene «så langt som mulig» tolkes i samsvar med de reglene som følger av Haagkonvensjonen. Bestemmelsen retter seg både mot adopsjonsmyndighetene og mot domstolene for de sakene hvor adopsjonssaker kommer for rettslig overprøving. For adopsjonsmyndighetene gir utkastet også føringer for deres skjønnsutøvelse. Lovutkastet er ikke en motstridsregel tilsvarende den som fremgår av menneskerettsloven. Er lovbestemmelsen tilstrekkelig klar, ut fra ordlyden, forarbeidene og annet rettskildemateriale, skal lovbestemmelsen gå foran Haagkonvensjonen.

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særskilt bestemmelse av hvilket organ som er Norges sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen, men departementet har utpekt Bufdir. Denne funksjonen er så vital at Adopsjonslovutvalget foreslår at hvem som er sentralmyndighet fremgår av lovteksten, jf. utkastet til § 17 annet ledd første punktum. Utkastet til § 17 annet ledd annet punktum gir direktoratet kompetanse til å delegere sin myndighet til andre offentlige organ eller organisasjoner som har tillatelse etter utkastet §§ 33 og 34. Direktoratet kan ikke delegere oppgaver til adopsjonsorganisasjonene utover de reglene som følger av Haagkonvensjonen, jf. også diskusjonene i kapittel 18 om hvilke oppgaver som bør delegeres.

Til § 18. Forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon

Gjeldende adopsjonslov fastsetter i § 16e at adopsjon av barn fra fremmed stat bare kan skje med forhåndssamtykke. Utkastet til § 18 første ledd viderefører rettstilstanden. Systemet med forhåndssamtykke er en viktig side ved Haagkonvensjonen med sikte på å hindre handel med barn og barnebortføring. Om hvor en person har bosted, se nærmere kapittel 26.3.

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særlige regler om rammene for forhåndssamtykke, men disse er fastsatt gjennom praksis. Vanligvis gis en anbefaling om barn i aldersgruppen 0 til 3 år, men denne kan gis opp til 5 år, og også inkludere søsken, om søkeren selv er innstilt på dette og finnes «særlig godt egnet» (rundskriv Q-1045 s. 29). Adopsjonslovutvalget foreslår at aldersrammen tas inn i lovteksten og at denne settes til 0 til 5 år, inkludert ett søskenpar, jf. utkastet til § 18 annet ledd. Denne rammen er foreslått på bakgrunn av utviklingen hvor barn som blir frigitt for adopsjon fra opprinnelseslandene er noe eldre enn tidligere. Den foreslåtte aldersrammen vil derfor føre til at det sjeldnere blir behov for endringer i forhåndssamtykke i forbindelse med tildelingen. Utvalget har brukt 5 år som skjellsettende alder fordi barnet da vil ha bedre tid med adoptivforeldrene før eventuell skolestart. Barnet må ikke ha fylt 5 år på tidspunktet for adopsjonsvedtaket.

Til § 19. Avgjørelsesmyndigheten ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon

Ansvaret for utredning av adopsjonssøkerne lå tidligere til kommunene, men ved lovendring 25. april 2014 nr. 13 fikk departementet dette ansvaret (trer i kraft 1. februar 2015), jf. § 16e annet ledd og Prop. L 171 (2012–2013) s. 14–20. Departementets kompetanse er tenkt delegert til regionene i Bufetat. Utkastet til § 19 første ledd innebærer derfor ingen realitetsendring, men er i tråd med Adopsjonslovutvalgets standpunkt om at hvilket organ som skal avgjøre de ulike sakstypene bør fremgår av lovteksten.

Utkastet til § 19 annet ledd er en videreføring av dagens adl. § 16e annet ledd om kommunes ansvar til å bistå med å opplyse en søknad om forhåndssamtykke og bistand når adopsjonen fullføres etter at barnet er kommet til Norge.

Til § 20. Adopsjon av barn som er bosatt i utlandet

Ved adopsjon av barn fra utlandet spiller adopsjonsorganisasjonene en viktig rolle, jf. kapittel 17. Som gjeldende adl. § 16f bygger lovutkastet på at adopsjon av barn fortrinnsvis skal skje gjennom organisasjon, jf. utkastet til § 19 første ledd. For nærmere regler om adopsjonsorganisasjonene, se utkastet til kapittel 7 og merknadene til disse reglene.

Selv om adopsjon av barn fra utlandet fortrinnsvis bør skje gjennom organisasjon, kan det oppstå situasjoner hvor dette enten ikke er mulig eller ønskelig. Gjeldende adopsjonslov gir hjemmel for adopsjon utenom organisasjon ved samtykke fra adopsjonsmyndighetene i «særlige tilfeller», jf. § 16f annet ledd. Adopsjonslovutvalget foreslår at denne unntaksadgangen i større grad formuleres gjennom lovvilkår, jf. utkastet til § 20 annet ledd og § 21.

Adgangen til adopsjon av barn fra utlandet utenom organisasjon etter utkastet til § 20 annet ledd gjelder der hvor søkerne ikke har adopsjon av et bestemt barn for øye. I så fall kan regionene i Bufetat gi forhåndssamtykke dersom vilkårene i bokstav a)–d) er innfridd. Etter bokstav a) må vilkårene for forhåndssamtykke etter adopsjonsloven være oppfylt. Disse søkerne skal altså vurderes etter de samme kriteriene som andre som søker om forhåndssamtykke. Etter bokstav b) må minst én av søkerne ha tilknytning til det aktuelle opprinnelseslandet. Utgangspunktet er at adopsjonsorganisasjonene skal ha ansvar for å opprette samarbeid med nye opprinnelsesland. Denne tilnærmingen kan imidlertid være for stivbeint dersom en av søkerne har spesiell tilknytning til et konkret land, for eksempel gjennom statsborgerskap eller langvarig opphold der. Vilkåret i bokstav c) bygger også på forutsetningene om at adopsjon av barn som utgangspunkt skal gå gjennom adopsjonsorganisasjonene. Dersom en av de organisasjonene som har tillatelse etter utkastet § 33 har formidlingstillatelse for det konkrete opprinnelseslandet etter § 34, skal søknaden avslås. Vilkåret i bokstav d) stiller krav om at adopsjonen kan «gjennomføres på en forsvarlig måte». Sentrale momenter ved denne vurderingen er om adopsjonen skjer i samsvar med prinsippene som er nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen.

Til § 21. Særlig om adopsjon av barn som søkeren har tilknytning til

Mens utkastet til § 20 annet ledd gjelder adopsjon fra utlandet utenom organisasjon av «ukjent barn», regulerer utkastet til § 21 adopsjon av barn som søkeren har tilknytning til («kjent barn»). Systemet ved utenlandsadopsjon etter Haagkonvensjonen bygger på at foreldrene i mottakerlandet forhåndsgodkjennes av myndighetene der, mens opprinnelseslandet velger ut barn for adopsjon. Dermed er barn og adoptivforeldre som utgangspunkt ukjente for hverandre. Denne tilnærmingen anses som den beste for å unngå handel med barn og barnebortføring. For en nærmere diskusjon av Haagkonvensjonen system og restriktive holdning til adopsjon av konkrete barn, se nærmere kapittel 16.5.3. Imidlertid kan det oppstå situasjoner hvor voksne har etablert en relasjon til barn som de senere ønsker å adoptere, og hvor adopsjon anses for å være til barnets beste. Utkastet til § 21 åpner derfor for adopsjon av barn som søkeren har tilknytning til, men på nærmere vilkår, jf. bokstavene a)–e). Utkastet bygger på den praksis som adopsjonsmyndighetene har fulgt ved denne typen adopsjoner. Siden barn som søkerne har tilknytning til kan være eldre enn 5 år, gjelder ikke aldersrammen i utkastet til § 18 annet ledd.

Bokstav a) og b) er innholdsmessig identiske med utkastet til § 20 annet ledd bokstav a) og b), og det vises til de spesielle merknadene foran. Vilkårene i utkastet til bokstav c) er to-delt. For det første må søkeren(e) ha en «nær personlig tilknytning» til barnet eller dets familie. Tilknytningen kan ha oppstått ved at søkeren(e) allerede har den faktiske omsorgen for barnet eller ved at søkeren(e) er i nær familie med barnet, for eksempel søsken til at barn som nettopp har mistet sine foreldre. For det annet må kontakten være «etablert uten adopsjonshensikt». Denne delen av bestemmelsen kan reise bevismessige utfordringer, men er viktig for å hindre omgåelse av regelverket. Vilkåret i bokstav d) krever at «barnet mangler trygghet» og «faste omsorgspersoner» i hjemlandet. Dersom barnet har trygge omsorgsvilkår i opprinnelseslandet, skal barnet forbli i sitt hjemland og ikke flyttes ved en adopsjon. Det er ikke tilstrekkelig at de materielle forholdene for barnet vil bli bedre ved en flytting til Norge. Bokstav e) er innholdsmessig identisk med utkastet til § 20 annet ledd bokstav d), og det vises til de spesielle merknadene foran.

Til § 22. Tildeling av barn fra utlandet

Som sagt bygger systemet under Haagkonvensjonen på at foreldrene i mottakerlandet forhåndsgodkjennes av myndighetene der, mens opprinnelseslandet velger ut barn for adopsjon, jf. utkastet til § 22 første punktum. Den konkrete «matchingen» av søkerne og foreldrene må vurderes av myndighetene i begge land, og norske adopsjonsmyndigheter må avgjøre at adopsjonsprosessen kan fortsette, jf. kravet om erklæring etter Haagkonvensjonen artikkel 17 bokstav c). Utkastet til § 22 annet punktum gjennomfører denne forpliktelsen ved å fastsette at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skal godkjenne tildelingen. Denne avgjørelsen er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, men er på samme måte som andre avgjørelser omfattet av de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel II og III og til ulovfestete krav til en forsvarlig saksbehandling. Disse sakene vil ofte haste fordi adopsjonsprosessen pågår i opprinnelseslandet, og direktoratet må organisere saksbehandlingen slik at sakene kan avgjøres med tilbørlig hurtighet.

Adopsjon av barn som har behov for spesiell støtte krever en noe grundigere saksbehandling for å sikre at de aktuelle søkerne har de nødvendige egenskapene for å ta hånd om barnet. Direktoratet må derfor innhente uttalelse fra Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker, jf. utkastet til § 22 tredje punktum. Direktoratet er ikke bundet av denne uttalelsen, men utkastet til § 22 fjerde punktum fastsetter at direktoratet skal legge «stor vekt» på uttalelsen (se også utkastet til § 14 om adopsjon av spebarn som er frigitt til nasjonal adopsjon). Også ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte må saksbehandlingen i direktoratet og utvalget organiseres slik at sakene kan avgjøres med nødvendig hurtighet.

Til § 23. Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker

Utkastet til § 23 første ledd første punktum fastsetter at departementet oppnevner Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Dette organet finnes ikke i nåværende lovgivning, men vil likevel ha likhetstrekk med dagens Faglige utvalg. En sentral presisering følger av utkastet til § 22 og fremgår også av navnet på utvalget, deres rolle skal være å gi råd, og organet skal ikke fatte avgjørelser.

Utkastet til § 23 annet ledd gir en hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om sammensetningen og saksbehandlingen i Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker, sml. gjeldende adl. § 16c (som gir forskriftshjemmel for adopsjonsformidling av barn bosatt i Norge). Som påpekt tidligere er krav til tempo i saksbehandlingen viktig av hensyn til adopsjonsprosessen som pågår i opprinnelseslandet, og forskriften må inneholde regler som avspeiler dette.

Adopsjonslovutvalget har valgt å plassere forskriftshjemmelen for Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker i lovens kapittel 4 om utenlandsadopsjon siden dette vil være den vanligste sakstypen for utvalget, selv om utvalget også har oppgaver ved spedbarnsadopsjon etter § 14.

Til § 24. Likestilling mellom adoptivbarn og andre barn

En sentral side ved dagens adopsjonsinstitutt er at adoptivbarn rettslig settes i samme stilling som om de var adoptivforelderen (eller -foreldrenes) egenfødte barn. En adopsjon kan heller aldri føre til at den som adopteres får juridisk tilknytning til mer enn to foreldre. For en nærmere presentasjon av adopsjonsinstituttet og den tidligere ordningen med «svake adopsjoner» (særpreget ved at adoptivbarnet ikke fikk arverett), se kapittel 5. Utkastet til § 24 første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 13 første ledd første punktum, men i motsetning til gjeldende lov er referanser til aktuelle unntaksbestemmelser eller -presiseringer tatt inn i selve utkastet til lovtekst. Også adoptivbarn tar odel- og åsetesrett, men med prioritet etter adopsjonstidspunktet, jf. odelsloven § 12 annet ledd og § 52 annet ledd (se også odelsloven § 12 annet ledd annet punktums særregel for adoptivbarn som er særkullsbarn). Statsborgerloven § 5 fastsetter at barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger ved adopsjonen, men gjør unntak dersom barnet er over 18 år på adopsjonstidspunktet. Navneloven § 5 fastsetter at barn som blir adoptert får vedkommende adoptants etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. Bestemmelsen gjør unntak ved stebarnsadopsjon og for adopsjon av voksne, og inneholder også en regulering av navn når ektefeller adopterer sammen.

Utkastet til § 24 annet ledd inneholder særregler om rettsvirkningene av stebarnsadopsjon (både etter §§ 12 og 13 og stebarnsadopsjon av voksne etter § 16). Stebarnsadopsjon er særpreget ved at de rettslige båndene mellom barnet og den ene av foreldrene står uberørt, mens den andre foreldrerelasjonen erstattes ved stebarnsadopsjonen (i noen saker vil ikke farskap være fastsatt slik at foreldreforholdet etableres). Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adl. § 13 annet ledd. Utkastet til § 24 annet ledd annet punktum er en særregulering av stebarnsadopsjon etter samlivsbrudd og dødsfall, jf. § 12 annet og tredje ledd. Også her står de rettslige båndene mellom barnet og den ene av foreldrene uberørt, mens den andre foreldrerelasjonen erstattes eller etableres. Utkastet til § 24 tredje ledd fastsetter at adoptivbarnets rettsforhold til sin opprinnelige slekt samtidig faller bort, og er en videreføring av gjeldende adl. § 13 første ledd annet punktum. På samme måte som under § 24 første ledd er de aktuelle unntakene og presiseringene tatt inn i utkastet til lovtekst. Henvisningen til utkastet til § 26 gjelder besøkskontakt ved adopsjon etter barnevernloven, jf. merknadene til § 26. Ekteskapsloven § 3 inneholder forbud mot ekteskap mellom nære slektninger. Etter denne gjelder forbudet både overfor den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Dersom adoptivbarnet er blitt adoptert på ny, kan fylkesmannen likevel samtykke i ekteskap mellom adoptivbarnet og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning. Straffeloven (2005) § 312 (straffeloven (1902) § 197) setter forbud mot seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. Som slektning i nedstigende linje regnes etter bestemmelsen både biologiske og adopterte etterkommere. Straffeloven (2005) § 313 (straffeloven (1902) § 198) setter forbud mot seksuell omgang med bror eller søster. Forbudene i ekteskapsloven og straffeloven må ses i sammenheng med at de biologiske båndene består mellom den opprinnelige slekten og adoptivbarnet, også etter adopsjonen.

Til § 25. Ny adopsjon av tidligere adopterte barn

Vilkårene for ny adopsjon av allerede adopterte barn fremgår av utkastet til § 15, se merknadene til denne. Utkastet til § 25 er en videreføring av gjeldende § 15, men inneholder noen presiseringer. Utkastet til § 25 første ledd første punktum fastsetter utgangspunktet om at en ny adopsjon har de samme rettsvirkningene som en ordinær adopsjon. Utkastet til § 25 første ledd annet punktum klargjør at barnets rettsstilling opphører overfor de første adoptivforeldrene og deres slektninger. En slik klargjøring av rettsvirkningen etter adopsjonsloven er hensiktsmessig på grunn av særpreget ved annengangsadopsjon som involverer tre foreldre(par). Når det gjelder i hvilken grad barnet opprettholder sin relasjon til sine opprinnelige foreldre etter særlovgivningen, må dette løses ved en tolking av denne. Et typetilfelle etter første ledd vil være et adoptivbarn som kort tid etter ankomst til Norge mister sine adoptivforeldre og så blir adoptert av sine fosterforeldre. Fosterforeldrene blir da barnets adoptivforeldre, og rettsforholdet til de opprinnelige foreldrene opprettes ikke på nytt.

Utkastet til § 25 annet ledd viser til utkastet til § 5 tredje ledd bokstav a) (adopsjon av barn av søkerens tidligere ektefelle eller samboer), bokstav b) (søkerens eget barn) og bokstav c) (søkerens tidligere adoptivbarn).

Utkastet er en kodifisering av den tolkingen som allerede er lagt til grunn i juridisk teori, jf. kapittel 25.2.3. Likevel er det hensiktsmessig med en særregulering for å oppnå den ønskede rettsvirkningen. Ved stebarnsadopsjon av adoptert barn skal barnet ha steforelderen og den sosiale forelderen som også er adoptivforelder som sine foreldre etter adopsjonen. Ved adopsjon av eget barn skal barnet ha begge sine opprinnelige foreldre som foreldre etter adopsjonen. Skulle en opprinnelig mor ha samtykket til spedbarnsadopsjon for så å adoptere barnet tilbake, må en falle tilbake til hovedregelen etter utkastet til § 25 første ledd. Barnet skal da ha sin opprinnelige mor som sin eneste adoptivforelder, og rettsvirkningen av den første adopsjonen opphører.

Dersom et barn blir adoptert på nytt, inntrer rettsvirkningene fra denne siste adopsjonen, også ved adopsjon av eget barn. Skulle det ha skjedd et arvefall mellom den første og andre adopsjonen, må arveoppgjøret skje ut fra de slektskapsforhold som var etablert gjennom den første adopsjonen.

Uansett hvilke av alternativene i utkastet til § 25 annet ledd som er aktuelle, skal barnet etter adopsjonen ikke kunne ha mer enn to som sine rettslige foreldre.

Det vil kanskje aldri være aktuelt med adopsjon av barn for tredje gang, men en kan ikke utelukke at situasjonen vil oppstå. Et mulig eksempel er at et barn blir adoptert fra utlandet for deretter å bli stebarnsadoptert hvor så den opprinnelige adoptivfaren ønsker å adoptere barnet tilbake. Adopsjonslovutvalget har vurdert å foreslå en særregulering av en mulig tredjegangsadopsjon, men reguleringen ville blitt komplisert, og unødig med tanke på at situasjon er såpass lite praktisk. Skulle tredjegangsadopsjon bli aktuelt, må adopsjonsmyndighetene kunne klargjøre rettsvirkningen i det aktuelle adopsjonsvedtaket.

Til § 26. Besøkskontakt mellom adoptivbarnet og dets opprinnelige foreldre

Utkastet til § 26 er en videreføring av gjeldende adl. § 14a. Denne bestemmelsen kom inn i adopsjonsloven da ordningen med besøkskontakt etter adopsjon etter barnevernloven § 4-20 ble vedtatt. På samme måte som gjeldende lov inneholder ikke lovutkastet nærmere regler om selve besøkskontakten siden disse følger av barnevernloven. For nærmere diskusjon av besøkskontakt ved adopsjon etter barnevernloven, se kapittel 10.2.5. Bestemmelsen er unødvendig i den forstand at besøkskontakt uansett følger av barnevernloven, men er tatt inn for oversiktens del i utkastet til adopsjonslov.

I tråd med ordvalget ellers i utkastet er formuleringen «opprinnelige foreldre» brukt også her, selv om bvl. § 4-20a bruker «biologiske foreldre».

Til § 27. Offentlige registre

Utkastet til § 27 er en videreføring av gjeldende adl. § 16 med noen presiseringer. Adopsjonen skal anmerkes i Det sentrale folkeregister. Denne registreringen er viktig for den offentlige oversikten over adopsjoner. Gjeldende lov bestemmer at registreringen kan skje i andre offentlige protokoller som departementet bestemmer. Utkastet til § 27 fastsetter at hvilke andre offentlige registre og protokoller som skal inneholde opplysninger om adopsjonen kan fastsettes ved forskrift. I dag har Bufdir ansvaret for et sentralt adopsjonsregister hvor alle adopsjoner fra 1917 og fremover er registrert, og det vil i fremtiden være naturlig å forskriftsregulere dette registeret.

Til § 28. Utvidet rettskraft og særregler om domstolsprøving

Utkastet til § 28 gjelder rekkevidden av et vedtak om å adoptere og rekkevidden av en eventuell dom dersom vedtaket blir overprøvd av domstolene. I praksis vil andre norske myndigheter legge til grunn en avgjørelse om adopsjon som er fattet av norske adopsjonsmyndigheter, men Adopsjonslovutvalget foreslår at et vedtak om adopsjon skal gjelde «for og mot alle», jf. utkastet til § 28 første ledd om «adopsjonsvedtak». Virkningen inntrer først når adopsjonsvedtaket er endelig. Formuleringen «adopsjonsvedtak» dekker også eventuell omgjøring etter utkastet til § 39. Et forhåndssamtykke faller derimot utenfor fordi det her ikke skjer en adopsjon.

En dom har som hovedregel bare rettsvirkninger for de som er parter (rettskraftens subjektive grenser). På enkelte felt har lovgiver innført utvidet rettskraft, se f.eks. bl. § 27 om farskapssaker og lov om forsvunne personer § 10. Dagens adopsjonslov inneholder ingen bestemmelse om utvidet rettskraft, men i juridisk teori er det lagt til grunn at en dom i en adopsjonssak har slik virkning. Adopsjon er et inngripende vedtak, og det vil være uheldig om en har rettsavgjørelser med ulikt utfall mellom forskjellige parter. Adopsjonslovutvalget mener derfor at dommer i adopsjonssaker bør ha utvidet rettskraft, jf. utkastet til § 28 første ledd om «en rettskraftig dom».

Utkastet til § 28 annet ledd er en videreføring av gjeldende § 10. Prejudisiell prøving vil si at en domstol må ta stilling til et annet rettsspørsmål enn hva hovedsaken gjelder for å løse denne. For eksempel at en domstol tar stilling til om en adopsjon er gyldig for å avgjøre en arvetvist. Forbudet mot prejudisiell prøving er i første rekke begrunnet i risikoen for motstridende avgjørelser i forskjellige saker og at adopsjonssaker er så opprivende at de bare bør prøves direkte. Motargumentet er at forbudet kan forsinke rettssaker som er avhengig av utfallet av adopsjonstvisten. Forbudet mot prejudisiell prøving var nytt ved gjeldende adopsjonslov, og forarbeidene til denne inneholder derfor fremdeles momenter av interesse, jf. Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 16.

Utkastet til § 28 tredje ledd representerer en nyvinning i forhold til gjeldende adopsjonslov. Dersom det blir reist sak for domstolene om et adopsjonsvedtak, kan det være andre enn den som søksmålet er rettet mot som har rettslig interesse av saksutfallet, for eksempel søsken til den som er adoptert (både i opprinnelig familie og i adoptivfamilien). Utfallet av en domstolsprøving er særlig viktig på grunn av utkastet til § 28 første ledd om utvidet rettskraft. En mulig løsning kunne være å varsle alle som kan ha interesse i saksutfallet, men det kan være vanskelig for domstolene å ha oversikt. Adopsjonslovutvalget foreslår derfor at alle som var parter i adopsjonsmyndighetenes behandling av saken skal varsles. Selv om en ikke vil nå alle gjennom et slikt varsel, vil en nå de som i størst mulig utstrekning berøres. Den som ble adoptert vil alltid være part, selv om vedkommende på tidspunktet for adopsjonsvedtaket var mindreårig.

Til § 29. Oppfølging i 3 år etter en adopsjon

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen regler om oppfølging av adoptivbarn og deres familie etter adopsjon. Bakgrunnen er at oppfølgingen bør skje innenfor det ordinære hjelpeapparatet. Adopsjonslovutvalget mener at adoptivbarn som er adoptert fra utlandet og deres familier er i en sårbar situasjon, særlig den første tiden etter adopsjon, og at de har behov for særskilt oppfølging, jf. kapittel 24. Oppfølging fra det offentliges side er særlig viktig når adopsjonsorganisasjonene bygger ned sin rådgivningstjeneste. På denne bakgrunn inneholder utkastet en egen bestemmelse om oppfølging i inntil tre år etter «barnets ankomst». Det avgjørende er altså når barnet kommer til Norge, og ikke tidspunktet for adopsjonsvedtaket.

Forslaget er særlig inspirert av den danske ordningen. De nærmere reglene om oppfølging må ha en detaljeringsgrad som gjør at de vil være lite egnet å ta inn i loven. Utkastet fastsetter derfor at departementet skal gi forskrift om oppfølgingsansvaret. Forskriften må inneholde bestemmelser om hvilke faglige krav som skal stilles til rådgiverne, det nærmere innholdet i rådgivningen, hvilke myndigheter som skal administrere rådgivningen og hvor mange timer hver adoptivfamilie har krav på. Adopsjonslovutvalget mener at en ramme på 10 timer kan være et godt utgangspunkt, jf. kapittel 24.7.2.3.

Til § 30. Oppfølgingsrapporter etter krav fra barnets opprinnelsesland

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen særlige regler om oppfølgingsrapporter etter adopsjon. Enkelte opprinnelsesland krever slike rapporter. Det er i dag uklart hvem som har ansvaret for disse, jf. nærmere vurderinger i kapittel 17.5.3.4. Utkastet til § 30 første ledd fastsetter at Barne,- ungdoms- og familieetaten har ansvar for å utarbeide oppfølgingsrapporter. Direktoratet kan om ønskelig delegere denne kompetansen videre innad i etaten. Ansvaret er begrenset til 3 år etter barnets ankomst. Denne begrensningen er satt på bakgrunn av de krav som i dag eksisterer fra ulike opprinnelsesland og for å unngå en uforutsigelig belastning på adopsjonsmyndighetene. Også utenfor tidsfristen kan adopsjonsmyndighetene utarbeide oppfølgingsrapporter, men det er da ikke et lovpålagt ansvar.

På samme måte som på andre deler i adopsjonsprosessen kan det være behov for lokal bistand. Utkastet til § 30 annet ledd fastsetter derfor at kommunen på begjæring skal bistå de statlige adopsjonsmyndighetene.

Til § 31. Økonomisk støtte

Gjeldende adopsjonslov inneholder ingen bestemmelser om økonomisk støtte, men Stortinget fastsetter hvert år i forbindelse med statsbudsjettet en engangsstøtte til foreldre som adopterer fra utlandet. Denne er fra 1. januar 2014 på kr 46 920, og utgjør bare en mindre del av de totale utgiftene for adoptivforeldrene. Adopsjonslovutvalget mener at denne støtten bør lovfestes, jf. kapittel 24.7.2. Utkastet til § 31 kobler adopsjonsstøtten til grunnbeløpet i folketrygden (fra 1. mai 2014 kr 88 370). Siden innenlandsadopsjoner er gebyrfrie, er støtten forbeholdt familier som har adoptert barn fra utlandet. For å oppfordre til adopsjon gjennom organisasjon, er det et vilkår etter utkastet til § 31 at adopsjonen er formidlet av en adopsjonsorganisasjon. Den økonomiske støtten er knyttet til hvert enkelt barn, og ved adopsjon av et søskenpar vil foreldrene få støtte på to ganger grunnbeløpet.

Til § 32. Forbud mot adopsjonsformidling

Gjeldende adopsjonslov inneholder bestemmelser om adopsjonsformidling og godkjenning av adoptivhjem i kapittel 3A. Disse bestemmelsene kom inn i adopsjonsloven ved lovendring 11. juni 1999 nr. 38. Utkastet til kapittel 7 er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler, men med noen tillegg og presiseringer. I tillegg inneholder dagens kapittel 3 regler om forhåndssamtykke, men disse reglene er i lovutkastet regulert i kapittel 4 om internasjonal adopsjon. Bestemmelsen i utkastet kapittel 7 regulerer bare selve formidlingsvirksomheten og organisasjonenes rolle. For en nærmere diskusjon av adopsjonsorganisasjonenes rolle, se kapittel 17.

Utkastet til § 32 første ledd er en videreføring av gjeldende adl. § 16b første ledd, men ordvalget er noe annerledes. Første punktum nedfeller et forbud for privatpersoner å drive adopsjonsformidling. Bakgrunnen er at denne oppgaven bør ligge til organisasjoner med de kvalitetskrav som ligger gjennom den offentlige godkjenningen. Annet punktum fastsetter at organisasjoner bare kan formidle adopsjon dersom de har fått tillatelse fra Bufdir.

Utkastet til § 32 annet ledd bygger på definisjonen av adopsjonsvirksomhet i gjeldende adopsjonslov, jf. § 16a, med noen språklige justeringer. På samme måte som i gjeldende lov tar definisjonen ikke sikte på å beskrive de oppgavene som adopsjonsorganisasjonene faktisk har, men å fastsette hvilke handlinger og virksomheter som er uønsket uten tillatelse. Adopsjonslovutvalget har vurdert å ta inn definisjonen i en separat bestemmelse for å unngå at forbudet presenteres før definisjonen, men har kommet til at den foreslåtte løsningen er enklest tilgjengelig.

Til § 33. Tillatelse til å drive adopsjonsformidling (driftstillatelse)

Gjeldende adopsjonslov har i § 16d nærmere regler om adopsjonsorganisasjonene og vilkårene for å få tillatelse. I tillegg har departementet gitt nærmere forskrifter (30. november 1999 nr. 1195). I praksis skiller adopsjonsmyndighetene mellom generell godkjenning til å opptre som adopsjonsorganisasjon og formidlingstillatelse til å opptre i konkrete land, men begge deler er regulert av gjeldende § 16d. Lovutkastet bygger på en to-deling mellom tillatelse til å drive en adopsjonsorganisasjon (driftstillatelse etter utkastet til § 33) og tillatelse til å formidle barn fra konkrete land (formidlingstillatelse etter utkastet til § 34).

Kompetanse til å gi tillatelse til å være adopsjonsorganisasjon er lagt til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Direktoratet må på bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering avgjøre om en konkret organisasjon skal få tillatelse. Per i dag opererer tre adopsjonsorganisasjoner i Norge. I praksis er spørsmålet derfor om disse skal få fortsatt tillatelse, men vilkårene må også være innrettet mot eventuelle organisasjoner under oppstart. Tillatelsen skal være tidsbegrenset. I bokstav a)–d) setter lovutkastet opp minstekrav for å få tillatelse. Disse kravene er en videreføring av de kravene som i dag følger av § 16d med tilhørende forskrift, men med noen språklige justeringer. Nærmere krav til adopsjonsorganisasjoner («accredited bodies») følger også av Haagkonvensjonen, se bl.a. artikkel 11, og flere av formuleringene i gjeldende lov/forskrift og lovutkastet er inspirert av ordvalget i konvensjonen.

Etter bokstav a) må organisasjonen ha adopsjon som hovedformål. Kravet utelukker ikke at adopsjonen også driver bistandsarbeid, men denne delen må altså være underordnet adopsjonsvirksomheten. Etter bokstav b) må organisasjonen arbeide for barnets beste (gjeldende lov og forskrift bruker den tidligere betegnelsen «til gagn for barnet»). Bokstav c) stiller krav til kvalifikasjonene til leder og de ansatte, og ordvalget er inspirert av Haagkonvensjonen artikkel 11 bokstav b) («være ledet og bemannet av personer som ved sin etiske standard og ved sin utdannelse eller erfaring er kvalifisert til å arbeide med internasjonale adopsjoner»). Bokstav d) stiller krav om at organisasjonen ikke må ha økonomisk vinning som formål, jf. også Haagkonvensjonen artikkel 11 bokstav a). Bestemmelsen er en videreføring av barnets beste som hovedformål, og skal sikre at hensynet til barnet og ikke økonomisk gevinst skal være førende for driften.

Utkastet til § 33 annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere regler om hvilke krav som kan stilles til organisasjonen, organisasjonens virksomhet og avvikling av organisasjonen. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 16d tredje ledd.

Til § 34. Tillatelse til adopsjonsformidling fra enkeltland (formidlingstillatelse)

Utkastet til § 34 regulerer formidlingstillatelse for konkrete land, jf. gjeldende lov § 16d annet ledd. På samme måte som etter utkastet § 33 er kompetansen til å gi tillatelse lagt til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. En formidlingstillatelse etter § 34 forutsetter at den aktuelle organisasjonen har fått tillatelse etter § 33 til å drive en adopsjonsorganisasjon. Når direktoratet vurderer om en adopsjonsorganisasjon skal få formidlingstillatelse, må myndighetene foreta en nærmere vurdering. Et sentralt moment vil være om myndighetene i det aktuelle landet vil opptre i samsvar med Haagkonvensjonen. Etter utkastet til § 34 annet punktum gis formidlingstillatelse på vilkår om at organisasjonen også får tillatelse av myndighetene i opprinnelseslandet til å opptre der.

Til § 35. Forbud mot urettmessig vederlag ved formidling av adopsjoner

Gjeldende adopsjonslov inneholder ikke et forbud mot å gi vederlag ved formidling av adopsjoner. En sentral side ved Haagkonvensjonen er å hindre bortføring og handel med barn. Etter Adopsjonslovutvalgets oppfatning bør derfor adopsjonsloven inneholde et slikt forbud, jf. diskusjonene i kapittel 17.5.6. Utkastet til § 35 er utformet over samme lest som utkastet til § 10 (forbud mot vederlag til personer som skal samtykke eller uttale seg om adopsjonen), men er her rettet mot å gi vederlag eller annen ytelse til organisasjonen eller personer i denne som skal formidle adopsjon. Formuleringen «urettmessig» er tatt inn for å markere at lovlige vederlag i form av gebyrer til organisasjonene faller utenfor. Dersom noen mottar urettmessig vederlag, må spørsmålet løses etter korrupsjonsbestemmelsene (se også merknadene til utkastet til § 50).

Til § 36. Tilsyn med adopsjonsorganisasjoner

Utkastet til § 36 fastsetter at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har ansvar for å føre tilsyn med adopsjonsorganisasjonene, jf. adl. § 16d fjerde ledd. Bestemmelsen er formulert for å markere rekkevidden av tilsynsansvaret, jf. også diskusjonene i kapittel 17.5.7. På grunn av adopsjonens inngripende rettsvirkninger og den sentrale rollen adopsjonsorganisasjonene spiller på feltet, er det behov for at tilsynet omfatter «alle sider» av virksomheten.

Utkastet til § 36 annet ledd er en videreføring av gjeldende forskriftshjemmel i adl. § 16d fjerde ledd.

Til § 37. Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder all virksomhet som drives av forvaltningsorgan, med mindre annet er bestemt ved lov, jf. fvl. § 1. Slik sett er det unødvendig å fastsette i lovutkastet at forvaltningsloven også skal gjelde i adopsjonssaker, men Adopsjonslovutvalget finner at det kan være nyttig med en slik påminner, særlig for adopsjonssøkere. De bestemmelsene som er regnet opp i utkastet til § 37 første ledd inneholder områder hvor utvalget foreslår særreguleringer i forhold til forvaltningslovens bestemmelser. For en generell vurdering av behovet for særregulering, se kapittel 20.

Utkastet til § 37 annet ledd er en presisering av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Lignende bestemmelsen finnes flere steder i lovverket, f.eks. bvl. § 6-7 annet ledd. Utkastet til § 37 annet ledd er inspirert av utformingen i barnevernloven. I dag er det antatt at taushetsplikten også gjelder denne typen opplysninger i adopsjonssaker (rundskriv Q-1045 s. 11), men Adopsjonsloven mener at omfanget av taushetsplikten bør fremgå av loven.

Til § 38. Parter i sak om nasjonal adopsjon av spedbarn som er frigitt til adopsjon

Etter forvaltningsloven har alle som anses parter krav på innsyn i saksdokumentene, også opplysninger som gjelder andre søkere (taushetsplikten er ikke til hinder, jf. fvl. § 13b nr. 1), med mindre annet følger av unntaksreglene i fvl. §§ 18–19. Forvaltningsloven definerer ikke hva som skal anses som én og samme sak. Et sentralt kriterium i juridisk teori er om ulike søkere konkurrerer om et begrenset gode. I så fall anses de som parter i samme sak. I saker om adopsjon av spebarn som er frigitt til nasjonal adopsjon vil flere søkere kunne ønske å adoptere det samme barnet. Adopsjon er et særpreget rettsområde sammenlignet med andre situasjoner hvor borgere står i et konkurranseforhold, men for å unngå tvil om adopsjonssøkere skal anses som parter i samme sak, foreslår Adopsjonslovutvalget en bestemmelse som avklarer rettstilstanden, jf. utkastet til § 38 første punktum.

Utkastet til § 38 annet punktum klargjør at andre søkere ikke har klagerett over tildelingsvedtaket. Lovutkastet er inspirert av velferdsrettslig regulering, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.

Til § 39. Adgangen til å omgjøre adopsjonsvedtak uten at noen har klaget

En sentral side ved adopsjonsinstituttet er at avgjørelser skal anses som endelige, jf. diskusjonene i kapittel 5. Begrunnelsen er i første rekke at manglende mulighet for revisjon er med på å gi barnet stabile oppvekstsvilkår. Gjeldende adopsjonslov inneholder ikke regler om omgjøring utenfor klage, men bygger på et grunnsyn om at adopsjoner skal være endelige. Adopsjonsloven av 1917 inneholdt – frem til den ble erstattet av gjeldende adopsjonslov – nærmere bestemmelse om opphevelse, blant annet ved partenes enighet. Avskaffelsen av muligheten for opphevelse ble bl.a. begrunnet i at adgangen til inngrep etter barnevernloven og adgangen til ny adopsjon (også av egne barn) ga tilstrekkelig med alternative virkemidler til opphevelse (Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 21). Gjeldende adopsjonslov regulerer ikke forholdet til forvaltningslovens regler om omgjøring. Imidlertid bygger avskaffelsen av muligheten for opphevelse på et grunnsyn om likestilling mellom adoptivbarn og andre barn som utelukker omgjøring, f.eks. på grunn av partenes enighet. Adopsjonslovutvalget ønsker å videreføre den eksisterende rettstilstanden ved å presisere hvilke omgjøringsregler etter forvaltningsloven som står åpne etter en adopsjon. Alternativet i fvl. § 35 første ledd bokstav a) vil ikke være aktuelt, siden en endring ved en omgjøring av adopsjon alltid vil være til skade ved å endre rettsforholdet. Omgjøring etter § 35 første ledd bokstav b) er aktuelt når underretning ikke er kommet frem til partene (alternativet «offentlig kunngjort» er ikke aktuelt i adopsjonssaker). Her er det ingen grunn til å gjøre forskjell mellom adopsjonssaker og andre forvaltningssaker. De mest praktiske og prinsipielle diskusjonene er knyttet til omgjøringsadgangen etter § 35 første ledd bokstav c) som gir hjemmel for omgjøring av ugyldige adopsjonsvedtak. En kan for eksempel tenke seg at de opprinnelige foreldrene ikke har gitt samtykke ved at myndighetene feilaktig har lagt til grunn at far var uten foreldreansvar. I slike situasjoner må myndighetene ha samme mulighet for omgjøring som i andre forvaltningssaker. Både ved vurderingen om adopsjonsvedtaket er ugyldig og ved vurderingen om omgjøringskompetansen bør benyttes, kan adopsjonsmyndighetene legge vekt på hvor inngripende omgjøring vil være i etablerte rettsforhold og tidsforløpet. Adgangen til omgjøring må ses i sammenheng med myndigheten til å godkjenne vedtak som er gitt uten at lovens vilkår forelå, jf. utkastet til § 40 (dagens lov § 9). Denne godkjenningsadgangen gjør at en eventuell omgjøring kan følges opp med et godkjenningsvedtak.

Utkastet til § 39 fastsetter også at fvl. § 35 annet og tredje ledd gjelder i adopsjonssaker. Bestemmelsen i fvl. § 35 annet ledd gir klageinstansen og annet overordnet organ samme kompetansen som førsteinstansen til å omgjøre vedtak etter fvl. § 35 første ledd. Bestemmelsen i fvl. § 35 tredje ledd gir klageinstansen og annet overordnet organ en utvidet mulighet til omgjøring sammenlignet med førsteinstansens kompetanse. Melding om mulig omgjøring må sendes senest tre uker etter at det er sendt melding om vedtaket. Begge disse meldingene bør stå åpen i adopsjonssaker for å sikre mulighetene for styring av fra de sentrale myndighetene.

Gjennom at henvisningene i utkastet til § 39 er begrenset til fvl. § 35 første til tredje ledd fremgår indirekte at fvl. § 35 fjerde og femte ledd ikke gjelder i adopsjonssaker. Bestemmelsen i fvl. § 35 fjerde ledd er særregel for kommunesektoren som ikke er aktuell i adopsjonssaker hvor vedtakskompetansen er lagt til statlige organ. Bestemmelsene i fvl. § 35 femte ledd gir hjemmel for omgjøring når dette følger av lov, av vedtaket selv eller «alminnelige forvaltningsrettslige regler». Det er først og fremst dette siste alternativet som kan tenkes aktuelt i adopsjonssaker. Omgjøringsadgangen vil uansett være snever i adopsjonssaker ut fra den interesseavveiningen som «alminnelige forvaltningsrettslige regler» henspiller på, men for å klargjøre rettstilstanden har Adopsjonslovutvalget foreslått helt å fjerne omgjøringsmuligheten etter fvl. § 35 femte ledd. Siktemålet med adopsjon er å gi barn stabile oppvekstsvilkår, og denne målsettingen understøttes ved å snevre inn omgjøringsadgangen. Særregelen om omgjøring i utkastet til § 39 er begrenset til «adopsjonsvedtak». Vedtak om forhåndssamtykke omfattes ikke av denne formuleringen, og der kan adopsjonsmyndighetene omgjøre vedtak i tråd med alminnelige regler.

Utkastet til § 39 annet ledd er ny i forhold til gjeldende adopsjonslov og er gitt for å overholde konvensjonsforpliktelsene etter Europarådskonvensjonen artikkel 14 nr. 3. Om bakgrunnen for forslaget, se kapittel 20.7.1 og 20.7.3.2. Bestemmelsen setter en absolutt frist på 10 år for å omgjøre et adopsjonsvedtak. Tidsfristen starter å løpe når vedtaket er fattet i første instans, og et omgjøringsvedtak må være fattet innen 10 år.

Til § 40. Kongens myndighet til å godkjenne vedtak

Utkastet til § 40 er en videreføring av någjeldende § 9 som var en nyvinning i forhold til 1917-loven. Regler om etterfølgende godkjenning av forvaltningsvedtak finnes også i ekteskapsloven § 16 annet ledd, som også inneholder tidsfrister for å reise søksmål om ugyldighet. Forutsetningen for bruk av bestemmelsen er at det er endelig avgjort gjennom forvaltningsvedtak eller domstolsavgjørelse at et adopsjonsvedtak er ugyldig. I så fall kan regjeringen godkjenne adopsjonen til tross for at den er ugyldig. Godkjenningen skjer med tilbakevirkende kraft, slik at adopsjonen får de samme rettsvirkningene som om den hadde vært gyldig allerede fra adopsjonstidspunktet. Bestemmelsen gir en kompetanse – og ingen plikt – til å godkjenne adopsjonen med tilbakevirkende kraft. Ved denne vurderingen vil hensynet til barnet og hvorvidt de involverte har innrettet seg etter avgjørelsen være sentralt. Et annet viktig moment vil være årsaken til ugyldighet, for eksempel om noen av personene som skal samtykke er utsatt for rettsstridig tvang.

Bestemmelsen har i praksis knapt vært brukt, og den er ment som en sikkerhetsventil. Behovet for tilbakevirkende godkjenning henger særlig sammen med utformingen av de innholdsmessige bestemmelsene i adopsjonsloven og de forvaltningsrettslige ugyldighetsreglene (som i stor grad er ulovfestete). Jo mer fleksible disse er, jo mindre er behovet for etterfølgende godkjenning. Bestemmelsen gjelder bare for adopsjonsvedtak som er gjort av norske myndigheter. Adgangen til godkjenning gjelder også for eldre adopsjonsbevillinger gitt etter 1917-loven, jf. overgangsbestemmelsen i någjeldende lov § 25.

Til § 41. Anonym adopsjon

Utkastet til § 41 er en videreføring av någjeldende § 11 som kom inn i 1917-loven i forbindelse med ikraftsettelsen av forvaltningsloven, jf. lovendring 6. juni 1969 nr. 54. For nærmere presentasjon av forhistorien og Adopsjonlovutvalgets generelle overveielser, se kapittel 21. Hovedregelen etter forvaltningsloven er at partene har krav på innsyn i alle sakens dokumenter, jf. fvl. § 18. Både adoptivforeldrene, de opprinnelige foreldrene og barnet vil være parter i saken. Fra barnet er 15 år vil det kunne gjøre selvstendig innsynskrav, også for adopsjoner gjennomført før barnet fylte 15 år. At partene holdes ukjente for hverandre har historisk vært vanlig på adopsjonsfeltet, både ved nasjonal og internasjonal adopsjon, men et viktig utviklingstrekk har vært adoptivbarnets rett til opplysninger om sitt opphav, jf. nedenfor om utkastet til §§ 42 og 43.

Uten særregelen i utkastet til § 41 ville adoptivforeldrene og de opprinnelige foreldrene hatt innsyn i hverandres identitet, med mindre unntakene i fvl. §§ 18–19 var aktuelle (se særlig fvl. § 19 første ledd bokstav d) og fvl. § 19 annet ledd bokstav a) og b)). Selv om åpenhet i mange sammenhenger er ønskelig, er adopsjonssaker så følsomme at Adopsjonslovutvalget mener at adgangen til anonyme adopsjoner fremdeles bør være tilstede.

Bestemmelsen åpner for anonyme adopsjoner, men medfører ingen plikt til å gjennomføre adopsjoner på denne måten. Unntaksadgangen er begrenset til opplysningene som er knyttet til identitet (navn og fødselsnummer). Andre opplysninger faller utenfor og må vurderes etter de alminnelige reglene. For eksempel kan adopsjonsmyndighetene gi opplysninger om helsetilstand og eventuelt rusmiddelforbruk til de opprinnelige foreldrene til adoptivforeldrene på grunnlag av at individualiserende kjennetegn er utelatt, jf. fvl. § 13a nr. 2. På samme måte kan de opprinnelige foreldrene få opplysninger om adoptivforeldre og deres kvalifikasjoner som omsorgspersoner. Adopsjonsmyndighetene må imidlertid være oppmerksom på at identiteten til de involverte senere kan bli kjent på grunnlag av adoptivbarnets innsynsrett. Dermed må eventuelle unntak vurderes opp mot unntakene i fvl. §§ 18–19 også når opplysningene blir gitt uten at identiteten er kjent. Eventuelt må opplysninger gis til adoptivforeldrene som ledd i gjennomføringen av adopsjonsvedtaket for å sikre at barnet får forsvarlige oppvekstsvilkår, jf. fvl. § 13b nr. 2.

Bestemmelsen gjelder bare for adopsjonsvedtak fattet av norske adopsjonsmyndigheter (også stebarnsadopsjoner etter § 13). Ved internasjonale adopsjoner reguleres innsynsspørsmålene av opprinnelseslandets regler.

Til § 42. Adoptivbarnets rett til opplysninger

Utkastet til § 42 første ledd er en videreføring og -utvikling av någjeldende § 12 første ledd. Etter 1917-loven ble adoptivforeldrene rutinemessig oppfordret til å gi denne informasjonen til barnet i forbindelse med utstedelsen av adopsjonsbevillingen. For nærmere presentasjon av forhistorien og Adopsjonlovutvalgets generelle overveielser, se kapittel 5. Regelen er begrunnet med at kunnskap om opphav er viktig for adoptivbarna og deres identitetsutvikling. Behovet for regelen vil variere mellom de ulike adopsjonstypene og sakene. For mange adoptivbarn er det opplagt at de er adoptert, mens adoptivforeldrene i andre situasjoner har mulighet for å holde dette skjult. Lovutkastet pålegger en utvetydig plikt til foreldrene, selv om overtredelse ikke er sanksjonert. Tidligere Barneombud Målfrid Grude Flekkøy skrev i sin høringsuttalelse til någjeldende adopsjonslov at «barnet bør få vite at det er adoptert så tidlig at det ikke kan huske når det hørte det for første gang» (referert hos Hognestad og Stenberg (2000) s. 220). Utsagnet er fremdeles retningsgivende for dagens adoptivforeldre. Någjeldende lov inneholder ingen bestemmelser om plikten for adoptivforeldrene til å fortelle om barnets «etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn». Denne passasjen er tatt inn i utkastet for å fremheve at adoptivforeldrene ikke bare skal fortelle barnet om selve adopsjonen, men også fortelle om opphavet i bredere forstand.

Utkastet til § 42 annet ledd er en nyvinning i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen er gitt for å underbygge den innsynsretten som adoptivbarnet har etter § 43 annet ledd. Siden foreldrene forutsetningsvis har gitt barnet de aktuelle opplysningene, vil ikke informasjonen fra adopsjonsmyndighetene komme som en overraskelse. Samtidig må myndighetene ta høyde for at enkelte foreldre kan ha sviktet sin oppgave. Informasjonen må være skånsom og tilpasset situasjonen som myndighetene kan anta at barnet er i. Aldersgrensen er her satt til 18 år, mens barnet fra 15 år kan be om innsyn etter § 43.

Utkastet til § 42 gjelder alle typer adopsjoner, og norske adopsjonsmyndigheter må derfor også gi denne informasjonen i saker som gjelder adopsjon fra utlandet, så sant denne er anmerket i Det sentrale adopsjonsregisteret (se forskriftshjemmelen i utkastet til § 27).

Til § 43. Innsyn i adopsjonssaker

Utkastet til § 43 er delvis en videreføring og -utvikling av någjeldende regler og innebærer delvis nyvinninger i forhold til gjeldende rett. For nærmere presentasjon av Adopsjonslovutvalgets generelle overveielser og den historiske utviklingen, se kapittel 21.

Bestemmelsen i § 43 første ledd finnes ikke i någjeldende lov. Dokumentene i adopsjonssaker er i dag arkivert hos Fylkesmannen og Barne-, ungdoms- og familieetaten, alt etter hvilket organ som i sin tid hadde ansvar for å fatte vedtak (direktoratet har overtatt ansvaret fra tidligere Statens ungdoms- og adopsjonskontor). Selv om de ulike organene vil ha ansvar for å vise adopterte til rette instans, jf. fvl. § 11 fjerde ledd, vil det være en fordel for de som søker informasjon å ha ett organ å forholde seg til. Adopsjonslovutvalget mener at én instans bør ha det overordnede ansvaret for innsynssaker, både når det gjelder å ta imot henvendelser, men også for å utarbeide gode rutiner for å ivareta adopterte som ber om innsyn.

Bestemmelsen i § 43 annet ledd er en videreføring av gjeldende lov § 12 annet ledd, men med noen tillegg. Tidligere var det ikke selvsagt at adoptivbarn skulle få kjennskap til identiteten til de opprinnelige foreldrene, men det har skjedd en utvikling både nasjonalt og internasjonal, jf. kapittel 21. Bestemmelsen gir den adopterte «krav» på kunnskap om identiteten til de opprinnelige foreldrene. Denne informasjonen er så viktig for den adopterte at adopsjonsmyndighetene ikke kan unnta denne, hverken etter fvl. §§ 18 og 19 eller på ulovfestet nødrettslig grunnlag. Siden kunnskap om de opprinnelige foreldrene er informasjon som kan være skjellsettende for identitetsutviklingen, er aldersgrensen foreslått til 15 år. Derimot regulerer ikke utkastet til § 43 annet ledd ytterligere informasjon om de opprinnelige foreldrene. Denne vurderingen må skje med utgangspunkt innsynsretten etter fvl. § 18 og unntakene fra denne. Også i dag er innsynsretten begrenset til den faktiske kunnskapen som norske myndigheter besitter, men for å klargjøre rekkevidden inneholder lovforslaget en presisering. Adopsjonsmyndighetene har etter fvl. § 11 en alminnelig veiledningsplikt. Denne gjelder også i innsynssaker, men sakstypen er så særpreget at plikten til å gi «nødvendig veiledning» er presisert i lovutkastet.

Retten til innsyn etter gjeldende adl. § 12 er begrenset til den adopterte selv. Utkastet til § 43 tredje ledd representerer en nyvinning ved å gi utvidet innsynsrett også til etterkommere av den adopterte. Etter Adopsjonslovutvalgets syn har etterkommere etter den adopterte en så sterk tilknytning til saken at de bør få innsynsrett. Innsyn etter § 43 tredje ledd er betinget av at den adopterte selv er gått bort. Innsynsretten er gitt til «etterkommere i rett nedstigende linje», og innsynskravet begrenset til identiteten til de opprinnelige foreldrene. Andre opplysninger er ikke omfattet av denne bestemmelsen.

Utkastet til § 43 fjerde ledd gir direktoratet hjemmel for å delegere til andre offentlige organ oppgaven med å opplyse hvem de opprinnelige foreldrene er og gi nødvendig veiledning.

Til § 44. Når en søknad om å adoptere kan avgjøres i Norge

Utkastet til § 44 regulerer når en søknad om å adoptere og om forhåndssamtykke kan avgjøres i Norge (jurisdiksjon). Gjeldende adopsjonslov inneholder regler om jurisdiksjon i § 17. Dagens regel er to-delt. Utgangspunktet er at jurisdiksjon forutsetter bopel i Norge, men er supplert med en regel om at departementet kan samtykke til at saken behandles i Norge. Utkastet viderefører gjeldende regel om bopel (se nedenfor om ordvalget), jf. utkastet til § 44 første ledd bokstav a). Istedenfor dagens ordning med samtykke fra departementet, inneholder utkastet til § 44 første ledd bokstav b)–d) alternative vilkår for at saken kan behandles her. Disse reglene bygger på den praksis som er fulgt etter dagens samtykkeregel, men er tatt inn i loven med for å sikre forutberegnelighet og likebehandling. For en nærmere diskusjon av interlegale spørsmål, se kapittel 26. Overordnete føringer for jurisdiksjonsspørsmålet følger også av Haagkonvensjonen. Mellom de nordiske landene er Norge også bundet av Den nordiske familierettskonvensjon som er gjennomført i norsk lov gjennom forskrift 26. mai 2008 nr. 507 med hjemmel i lov 19. desember 1969 nr. 75 om gjennomføring av nordiske konvensjoner om visse internasjonal-privatrettslige forhold. Denne loven inneholder en adgang for Kongen til å gi forskrift som avviker fra lovregler, og någjeldende forskrift fastsetter at denne gjelder med «lovs kraft». Dersom Den nordiske familierettskonvensjonen gir avvikende regler fra adopsjonsloven, må regelkonflikten løses ut fra alminnelige rettskildeprinsipper. Konvensjonens regel vil gå foran fordi den er en spesiell regulering.

Norske myndigheter har en plikt til å avgjøre søknader når vilkårene i § 44 er innfridd, men om søknaden skal føre frem beror på en vurdering av søknaden opp mot lovens vilkår (se nærmere utkastet til § 45 om lovvalg). Utkastet til § 44 gjelder både ved adopsjon av barn og ved adopsjon av voksne, men det vil sjelden være aktuelt å bruke § 44 bokstav d) ved adopsjon av voksne. Gjelder saken en søknad om revisjon (enten opphevelse på grunn av endrete forhold eller omgjøring på grunn av påstått ugyldighet) av en adopsjon foretatt i utlandet, må søknaden vurderes etter utkastet til § 48.

Vilkåret i utkastet til § 44 første ledd bokstav a) er at søkeren eller søkerne har «bosted i landet». Det er myndighetene i søkernes bostedsland som har best forutsetninger for å vurdere søkerne og deres miljø og avgjøre om adopsjon bør skje, ut fra om hva som vil være til barnets beste, jf. utkastet til § 3.

Dersom to personer søker om å adoptere sammen, må begge være bosatt i landet. Dersom bare en av søkerne er bosatt her, kan de norske myndighetene behandle saken dersom den ikke-bosatte søkeren oppfyller vilkårene etter utkastet til § 44 første ledd bokstav b)–d), men søkere som er bosatt i forskjellige land vil sjelden oppfylle de innholdsmessige vilkårene for å adoptere.

Gjeldende adl. § 17 bruker formuleringen «bopel», men det er ikke tilsiktet en realitetsendring. Et bærende hensyn har vært å bruke samme ordvalg som i barneloven (se bl. kapittel 9 som gjennomgående bruker «busett»), jf. nærmere diskusjoner i kapittel 26.3.

Et utgangspunkt for bostedsvurderingen er det landet en person etter en samlet vurdering kan sies å ha sentrum for livsinteressene sine. Bostedsvurderingen har både en objektiv side (hvor personen faktisk har opphold) og en subjektiv side (hensikt om langvarig opphold der). Adopsjonsutvalget har vurdert å bruke formuleringen «fast bosted», men mener at «bosted» samsvarer med ordvalget i Haagkonvensjonen artikkel 2 om «habitually resident» (samme formulering er også brukt i flere andre Haagkonvensjoner). Den nordiske familierettskonvensjonen artikkel 11 fastsetter at dersom en statsborger i en konvensjonsstat som er bosatt i en av dem vil adoptere noen som er statsborger i en av de andre statene, skal søknaden avgjøres der hvor søkeren(e) er bosatt. Denne regelen er unntaksfri.

I forarbeidene til gjeldende lov tar departementet til orde for at prinsippene i domstolsloven § 34 bør anvendes analogisk, slik at norske myndigheter også er kompetente til å avgjøre saken dersom søkerne under prosessen flytter fra landet (Ot.prp. nr. 36 (1979–80) s. 11, se nærmere diskusjon i kapittel 26.4.4). Etter Adopsjonslovutvalgets mening må bostedet når avgjørelsen treffes være utslagsgivende, men de foreslåtte reglene i utkastet til § 44 første ledd bokstav b)–d) kan gi norske myndigheter jurisdiksjon til å behandle en søknad også etter at søker har flyttet fra landet.

Utkastet til § 44 første ledd bokstav b) bruker som alternativt vilkår at barnet har «bosted» i Norge. Tilknytningen skjer her ikke gjennom søkerne, men gjennom barnet. Vurderingen av om barnet er «bosatt» i Norge kan være noe forskjellig fra når voksne er bosatt. For barn vil det ofte legges avgjørende vekt på hvor barnet faktisk oppholder seg.

Utkastet til § 44 første ledd bokstav c) er aktuelt der hvor søkeren eller barnet er norsk statsborger, men hvor ingen av dem er bosatt her. Forutsetningen er i så fall at bostedslandet ikke har jurisdiksjon til å behandle søknaden om å adoptere. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en del land bygger på statsborgerskap som tilknytningskriterium, eller ikke anerkjenner adopsjonsinstituttet. Uten denne bestemmelsen ville norske borgere bosatt i utlandet være avskåret fra adopsjon.

Utkastet til § 44 første ledd bokstav d) gir norske myndigheter en kompetanse til å avgjøre en søknad om adopsjon hvor det ellers foreligger «særlige grunner» til at søknaden skal avgjøres her i landet. Bestemmelsen er ment som en særlig sikkerhetsventil. Et praktisk eksempel kan være utenlandske søkere knyttet til internasjonale organisasjoner eller virksomheter som har oppholdt seg i Norge i en årrekke, og fortsatt skal oppholde seg her i flere år, men uten at de anses for å være bosatt her. Utkastet til § 44 første ledd bokstav d) annet punktum gir nærmere føringer på denne vurderingen. Saken må ha nær tilknytning til Norge, og det er en forutsetning at norske myndigheter må kunne foreta «en forsvarlig vurdering». Et sentralt element her er hvorvidt saken vil være tilstrekkelig opplyst til at norske myndigheter på en fyldestgjørende måte kan ta stilling til de ulike materielle vilkårene. Særlig viktig i så måte er om saken er tilstrekkelig opplyst med hensyn til om adopsjon vil være til barnets beste. Adopsjonsmyndighetene kan for eksempel kreve at søkerne dokumenter at de er godkjent som adopsjonssøkere også av myndighetene i sitt bopelsland.

Til § 45. Lovvalg

Mens utkastet til § 44 regulerer når norske myndigheter skal behandle søknaden om å adoptere (jurisdiksjon), regulerer utkastet til § 45 hvilke rettsregler som norske myndigheter skal avgjøre saken etter (lovvalg). Utkastet til § 45 første og annet ledd er en videreføring av gjeldende adl. § 18, mens utkastet til § 45 tredje ledd er nytt. For en nærmere diskusjon av lovvalgsspørsmålet, se kapittel 26.5. En sentral målsetting for Adopsjonslovutvalgets har vært å lage forslag som best vil ivareta barnets interesser og legge til rette for en betryggende adopsjonsprosess.

Utkastet til § 45 første ledd fastsetter at en søknad om å adoptere skal avgjøres etter norsk rett. Innenfor norsk internasjonal privatrett er det ikke uvanlig å bruke fremmed rett selv om saken skal avgjøres av norske myndigheter, men på adopsjonsfeltet følger lovvalget jurisdiksjonslandet. Denne ordningen har sammenheng med det sterke offentligrettslige preget ved adopsjoner.

På samme måte som gjeldende adl. § 18 annet ledd gjelder bestemmelsen i § 45 annet ledd søknader hvor barnet har tilknytning til flere land enn Norge, og denne forutsetningen er nå tatt inn i utkastet til lovtekst. I så fall fastsetter utkastet til § 45 annet ledd nærmere kriterier for vurderingen av barnets beste. Konsekvensen er altså at norske myndigheter skal anvende norske adopsjonsregler, men ved denne vurderingen legge vekt på de utenlandske rettsreglene. Bakgrunnen for bestemmelsen er et ønske om å sikre barnet som har tilknytning til ulike land mot adopsjoner som har forskjellige rettsvirkninger i de aktuelle landene («haltende rettsforhold»), eller at en adopsjon gjort i Norge overhodet ikke har rettsvirkninger i det aktuelle landet.

Utkastet til § 45 annet ledd legger på samme måte som gjeldende adl. § 18 annet ledd opp til en sammensatt vurdering, og praksis og forarbeid til den någjeldende bestemmelsen vil derfor fremdeles være relevant. Adopsjonsmyndighetene må undersøke hvor stor tilknytning barnet har til det andre landet (eventuelt landene) og vurdere nærmere den praktiske betydningen for barnet. Ulike rettsvirkninger vil ha mindre betydning for barnet om det er lite sannsynlig at barnet i fremtiden vil ha annet enn sporadiske ferieopphold i det aktuelle landet. Myndighetene må også legge vekt på hvor store forskjellene i rettsvirkningene er. Hvis det aktuelle landet ikke har adopsjon som rettsinstitutt vil det tale sterkt mot adopsjon fordi barnet da kan risikere å bli ansett som barn av sine opprinnelige foreldre i det aktuelle landet.

For nordiske forhold følger en særregel av Den nordiske familierettskonvensjon artikkel 11. Annet punktum fastsetter at hvis den som skal adopteres er under 18 år og bosatt i den stat der han er statsborger, må søknaden ikke innvilges i en annen stat uten at myndigheten i statsborgerlandet har hatt adgang til å uttale seg.

Utkastet til § 45 tredje ledd representerer en nyvinning. Bestemmelsen regulerer søknad om adopsjon av barn som er bosatt i utlandet. I så fall skal spørsmålet om samtykke til adopsjon fra de opprinnelige foreldrene og deres verger vurderes ut fra bostedslandets rettsregler. En kan for eksempel tenke seg at det aktuelle landet har andre regler om aldersgrenser eller hvilke personer som skal involveres. Et praktisk spørsmål er knyttet til foreldreansvar, hvor ulike land kan ha forskjellig regulering. Bestemmelsen er gitt på bakgrunn av Haagkonvensjonen artikkel 4 og FNs barnekonvensjon artikkel 21 bokstav a) som begge bygger på at disse vurderingene skal skje med utgangspunkt i rettsreglene i barnets bostedsland, selv om Haagkonvensjonen ikke direkte gjelder lovvalg. Dersom de aktuelle utenlandske reglene i for stor grad avviker fra de norske, kan det være aktuelt å tilsidesette rettsvalget ut fra bestemmelsen om ordre public, jf. utkastet til § 49.

Til § 46. Anerkjennelse av utenlandsk avgjørelse

Utkastet til § 46 regulerer anerkjennelse i Norge av en utenlandsk avgjørelse om å adoptere, og bestemmelsen gjelder både ved adopsjon av barn og voksne. Den bygger på gjeldende adl. § 19, men er noe omstrukturert og språklig endret. Utkastet til § 46 fastsetter når en utenlandsk avgjørelse anerkjennes, mens utkastet til § 47 regulerer rettsvirkningene. En sentral side ved Haagkonvensjonen er ordningen med at en adopsjon gitt i opprinnelseslandet også anerkjennes i utlandet. Bestemmelsen gjennomfører denne siden av Haagkonvensjonen, men rekker videre ved at utkastet til § 44 ikke er knyttet til om den aktuelle parten har ratifisert Haagkonvensjonen, eller eventuelt har gitt erklæring etter artikkel 25. For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen, se kapittel 26.6.

Utkastet til § 46 første ledd fastsetter situasjoner hvor adopsjoner gjort i utlandet har umiddelbar virkning i Norge. I slike situasjoner trenger ikke adoptivforeldrene eller barnet søke om anerkjennelse i Norge. Norske myndigheter må legge adopsjonen til grunn, men må i denne forbindelse vurdere om den utenlandske adopsjonen oppfyller vilkårene. Den utenlandske adopsjonen må være «endelig», og enten fastsatt av domstolene eller offentlig myndighet. En avtale om adopsjon uten avgjørelse av utenlandsk myndighet vil ikke ha rettsvirkning i Norge. Norske myndigheter må vurdere om den utenlandske avgjørelsen er gitt av de organene i det aktuelle landet som har kompetanse til å avgjøre adopsjonssaker. Adopsjonen må også være gyldig.

Kravet om at avgjørelsen må være «endelig» må vurderes ut fra prosessreglene i det aktuelle opprinnelseslandet. Normalt sett vil klagefristen måtte være utløpt for forvaltningsvedtak og ankefristen utløpt for domstolsavgjørelser. Dersom det er en potensiell adgang til domstolsprøving av forvaltningsvedtaket om adopsjon, men denne ikke er benyttet, vil forvaltningsvedtaket likevel være «endelig».

Den utenlandske avgjørelsen som anerkjennes, må være en «adopsjon» i adopsjonslovens forstand. Norske myndigheter må ut fra en helhetsbetraktning vurdere om rettsvirkningene er så inngripende at de kan likestilles med en adopsjon gjort etter norske regler (se kapittel 26.6 med henvisninger til praksis og til Ot.prp. nr. 36 (1979–80) s. 14). Begrepsbruken og innholdet i instituttet varierer mellom ulike land, og det er ikke avgjørende hva avgjørelsen kalles i vedkommende land. Rene vergeoppnevninger og fosterhjemsplasseringer faller utenfor anerkjennelsesregelen. Ordningen med Kafala som finnes i flere muslimske land vil ikke anses som en adopsjon, siden rettsforholdet mer kan sammenlignes med en norsk fosterhjemsplassering. Enkelte land har fremdeles ordninger med «svak adopsjon» hvor adoptivbarnet kan ta arv etter sine opprinnelige foreldre. Selv om rettsvirkningene her er mindre omfattende enn etter de norske reglene, er en «svak adopsjon» å betrakte som en «adopsjon».

Utkastet til § 46 første ledd bokstav a) gjelder situasjonen hvor norske adopsjonsmyndigheter har gitt forhåndssamtykke etter utkastet til §§ 18, 20 eller 21. I så fall skal adopsjonen anerkjennes i Norge. Barnet vil da være bosatt i utlandet når adopsjonen gjøres der. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adl. § 22 første punktum. Dette er den praktisk viktigste regelen om anerkjennelse av utenlandske adopsjonsavgjørelser.

Utkastet til § 46 første ledd bokstav b) regulerer når søkeren eller søkerne har bosted i landet hvor adopsjonen er gitt. Også da skal adopsjonen anerkjennes, men forutsetningen er at de hadde bosted i det aktuelle landet «da» avgjørelsen ble gitt der. Begrunnelsen for regelen er at når adopsjoner skal vurderes av adoptivforeldrenes bostedsland, og dette landet anerkjenner adopsjonen, er det rimelig at norske myndigheter respekterer bostedslandets vurdering.

Utkastet til § 46 andre ledd fastsetter et unntak fra første ledd. Dersom adopsjonen gjelder et barn under 18 år som var bosatt i Norge, eller er norsk statsborger på tidspunktet for adopsjon, må regionskontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten gi sitt samtykke til slik adopsjon. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende adl. § 19 annet ledd, men er endret ved at statsborgerskap er gjort til alternativt vilkår til barnets bosted.

Utkastet til § 46 tredje ledd fastsetter at regionskontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten kan avgjøre om en utenlandsk adopsjon gjelder her i landet etter reglene i første ledd. Utkastet er en videreføring av gjeldende adl. § 19 tredje ledd første punktum. Selv om en adopsjon gjort i utlandet anerkjennes i Norge uten et særskilt vedtak, kan det være behov for adoptivforeldre med tilknytning til utlandet å få avgjort hvordan norske myndigheter stiller seg til en utenlandsk avgjørelse om adopsjon. Bestemmelsen åpner for en slik rettsavklaring. Formuleringen «ut fra vilkårene i første ledd» er tatt inn for å markere at vurderingen skal skje ut fra de innholdsmessige vilkårene i første ledd. Norske myndigheter kan ikke unnlate å anerkjenne en adopsjon ut fra en hensiktsmessighetsvurdering. Søkeren har krav på anerkjennelse dersom vilkårene i første ledd er oppfylt, men mindre adopsjonen underkjennes på grunn av ordre public (se utkastet til § 49).

Utkastet til § 46 fjerde ledd åpner for at regionskontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten i «særlige tilfeller» kan anerkjenne en utenlandsk adopsjon som ikke oppfyller vilkårene i første ledd. Utkastet er en videreføring av gjeldende adl. § 19 tredje ledd annet punktum, men er presisert ved kravet om «særlige grunner». Adopsjoner som faller inn under utkastet til § 46 annet ledd, må vurderes etter § 46 fjerde ledd. Kravet om «særlige grunner» bygger dermed på at det ikke skal være kurant å få slik anerkjennelse. På samme måte som etter dagens praksis kan argumenter mot anerkjennelse for eksempel være at barnet og søker er i nær familie som gjør at adopsjon vil forrykke generasjonene eller at barnet har biologisk familie i opprinnelseslandet. Et relevant moment for anerkjennelse vil være om søkeren fyller vilkårene etter norsk rett for å adoptere fra utlandet. Norske myndigheter kan også legge vekt på om saksbehandlingen og vurderingene gjort i utlandet fremstår som forsvarlig og i tråd med utgangspunktet om at adopsjonen skal være den klart beste løsningen for barnet.

Avgjørelser om anerkjennelse av adopsjon etter utkastet til § 46 første ledd vil i seg selv ikke være enkeltvedtak. Her vil vurderingen av anerkjennelse ikke gjøres av adopsjonsmyndighetene, men av organer som tar stilling til adopsjonen i forbindelse med et annet spørsmål (for eksempel folkeregistrering). Anerkjennelsen av adopsjonen er slik sett et prejudisielt spørsmål. Dersom den saken som er foranledningen til spørsmålet om anerkjennelse er et enkeltvedtak, vil eventuell nektelse av anerkjennelse kunne danne grunnlag for klage. Spørsmål om anerkjennelse etter § 46 tredje og fjerde ledd vil være enkeltvedtak fordi avgjørelsen her har avgjørende betydning for søkers rettsstilling.

En adopsjon som anerkjennes av norske myndigheter etter § 46 første ledd vil ha rettsvirkning fra tidspunktet for den utenlandske avgjørelsen. Det samme gjelder adopsjoner som vurderes av adopsjonsmyndighetene etter § 46 tredje ledd. En anerkjennelse som skjer gjennom en avgjørelse fra adopsjonsmyndighetene etter § 46 fjerde ledd har først virkning fra tidspunktet for avgjørelsen av de norske adopsjonsmyndighetene.

Til § 47. Rettsvirkningene av utenlandsk avgjørelse

Utkastet er en videreføring av gjeldende adl. § 21, men er innholdsmessig endret på flere punkt. For en nærmere diskusjon av rettsvirkningene av en utenlandsk avgjørelse om adopsjon, se kapittel 26.6.1.9 (gjeldende rett) og kapittel 26.6.4 (Adopsjonslovutvalgets vurderinger).

I motsetning til gjeldende adl. § 21 som fastsetter spesifikke rettsvirkninger knyttet til vergemål, foreldreansvar, underholdsplikt og arv, fastsetter utkastet til § 47 første ledd første punktum at en utenlandsk adopsjon som anerkjennes etter § 46 har samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Regelen innebærer for eksempel at selv om adopsjonen er gjort i et land som bare bruker «svake» adopsjoner, vil den i Norge ha rettsvirkning som en «sterk» adopsjon siden dette er den eneste adopsjonstypen i Norge.

Utkastet til § 47 første ledd annet punktum fastsetter at dersom norske adopsjonsmyndigheter anerkjente adopsjonen etter utkastet til § 46 tredje og fjerde ledd skal den aktuelle utenlandske avgjørelsen legges til grunn av alle norske myndigheter i alle forhold hvor adopsjonen er av betydning. En slik rettsvirkning er ikke knyttet til anerkjennelser etter utkastet til § 45 første ledd fordi norske myndigheter her ikke nødvendigvis har gått inn på alle aspekter ved den utenlandske avgjørelsen. Skulle for eksempel norske folkeregistermyndigheter ha anerkjent en utenlandsk adopsjon, ville det vært uheldig om avgjørelsen om anerkjennelse også skulle binde norske utlendingsmyndigheter. Disse innvendingene slår ikke til for utenlandske adopsjoner vurdert etter § 46 tredje og fjerde ledd fordi avgjørelsen her er tatt av norske adopsjonsmyndighetene med sin særskilte innsikt.

Utkastet til § 47 annet ledd er en særregel som er nødvendig for å oppfylle forpliktelsene etter Haagkonvensjonen. Artikkel 27 krever samtykke fra de involverte for at en «svak» adopsjon i opprinnelseslandet skal gjelder som en «sterk» adopsjon i mottakerstaten. I praksis innhentes alltid slike samtykker, slik at problemstillingen ikke oppstår. Det er likevel nødvendig med en unntaksbestemmelse hvis nødvendige samtykker skulle mangle, jf. kapittel 26.6.4.

Til § 48. Anerkjennelse av en utenlandsk avgjørelse om å oppheve eller omgjøre en adopsjon

Utkastet til § 48 er en videreføring av gjeldende adl. § 19 fjerde ledd, men er noe endret ved at den også omfatter omgjøring. For en nærmere diskusjon av anerkjennelse av utenlandsk avgjørelse om å oppheve eller omgjøre adopsjon, se kapittel 26.6.4. Utkastet regulerer både adopsjon av barn og voksne.

En adopsjon som skal kunne anerkjennes etter utkastet til § 46 må være fattet av en utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Norske domstoler eller myndigheter har som utgangspunkt ikke kompetanse til å endre utenlandske avgjørelser. De involverte partene vil derfor ofte måtte gå til myndighetene i utlandet for å endre avgjørelsen, også om de er bosatt i Norge. Gjeldende adl. § 19 fjerde ledd gjelder bare muligheten for å «oppheve» en adopsjon. Kravet om samtykke fra norske myndigheter ble her innført bl.a. for å hindre omgåelse. Utkastet til § 48 gjelder både «opphevelse» og «omgjøring». Ulike fremmede stater vil ha ulike betegnelser og begreper for revisjon av adopsjonsvedtak. Utkastet tar sikte på å favne vidt, hvor siktemålet er å favne om alle typer eventuelle endringer i det utenlandske adopsjonsvedtaket. Slike endringer gjelder bare i Norge etter et særskilt samtykkevedtak fra regionskontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Etter det norske adopsjonsregelverket – både det nåværende og etter utkastet her – er adgangen til opphevelse avskåret og muligheten for omgjøring snever (se utkastet til § 39). Derfor bør norske adopsjonsmyndigheter gå inn i hver enkelt sak for å avgjøre om den utenlandske avgjørelsen om å oppheve eller omgjøre skal anerkjennes her. En ledetråd for denne vurderingen vil være om den aktuelle revisjonen av adopsjonsvedtaket ville ført frem etter de norske reglene. Samtidig vil ikke enhver forskjell fra det norske regelverket være en indikasjon på nektelse. En skal for eksempel ikke lenger enn til Danmark for å finne en hjemmel for opphevelse. Adopsjonsmyndighetene må også se på hvilken tilknytning de involverte har til Norge. Et sentralt tema i så måte er hvor store ulemper det vil være for partene med et adopsjonsvedtak utenlandske myndigheter har endret eller opphevet, og som ikke er anerkjent i Norge.

For nordiske forhold har Den nordiske familierettskonvensjonen artikkel 13 en særregel om opphevelse. Spørsmål om opphevelse av en adopsjon som består mellom nordiske statsborgere og foretatt i et nordisk land, avgjøres i adoptivforeldrenes bostedsland, alternativt i adoptivbarnets bostedsland. Bostedslandets rett skal anvendes.

Gjeldende adl. § 19 fjerde ledd er lite praktisk, men etter Adopsjonslovutvalgets syn er spørsmålet så prinsipielt at en bør ha en lovmessig forankring for hvordan disse skal håndteres.

En avgjørelse etter § 48 vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 49. Ordre public

Regelen om at en utenlandsk avgjørelse ikke skal anerkjennes eller utenlandsk lov ikke skal anvendes dersom det åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public), er grunnfestet i norsk internasjonal privatrett. Ordre public er så rotfestet at selv uten lovfesting ville prinsippet gjelde. Gjeldende adl. § 20 inneholder en bestemmelse om ordre public, og utkastet til § 49 er nær en ordrett videreføring av denne. For en nærmere diskusjon av ordre public, se kapittel 26.7.

Utkastet til § 49 regulerer både tilsidesettelse av en utenlandsk avgjørelse om å adoptere – som også dekker eventuell opphevelse/omgjøring etter utkastet til § 48 – og tilsidesettelse av utenlandsk rett på de områder denne skal anvendes i Norge etter lovvalgsregelen i § 44. Tillegget «utenlandsk lov» er nytt i forhold til gjeldende adl. § 20 og tatt inn fordi norske myndigheter i noen få spørsmål nå skal anvendes utenlandsk rett (se kommentarene til utkastet til § 45). Med uttrykket «utenlandsk lov» siktes både til uskrevne og skrevne regler, selv om de fleste land vil operere med en lovregulering av adopsjonsfeltet. Hva som «åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden» må skje ut fra en vurdering av hvordan løsningen i den aktuelle saken ville vært etter de norske reglene, sett opp mot den utenlandske løsningen. I kravet om «åpenbart» ligger en høy terskel. En god veiledning vil ofte være å ta utgangspunkt i Haag- og Europarådskonvensjonen. Hvis den utenlandske løsningen er innenfor rammene av disse folkerettslige instrumentene, kan den vanskelig sies å være «åpenbart i strid med norsk rettsorden» siden Norge har ratifisert disse konvensjonene.

Til § 50. Straff

Gjeldende adopsjonslov straffelegger overtredelse av forbudet mot adopsjonsformidling, jf. adl. § 16b (privatpersoner har et totalforbud mot å drive adopsjonsformidling, mens organisasjoner kan drive dette med tillatelse fra departementet). Adopsjonslovutvalget foreslår å videreføre dette forbudet med tilhørende straffetrussel jf. henvisningen til § 35. Dessuten foreslår Adopsjonslovutvalget å knesette ytterligere to forbud, hvor overtredelse også foreslås straffesanksjonert gjennom henvisningene i utkastet til § 49 første ledd. Dette gjelder forbud mot vederlag for samtykke (§ 10) og forbud mot urettmessig vederlag ved adopsjonsformidling (§ 35). Brudd på taushetsplikten er allerede straffbart etter straffeloven (2005) § 209 (straffeloven (1902) § 121), men for sammenhengens skyld er en henvisning til reglene om brudd på taushetsplikten tatt inn, jf. utkastet til § 50 annet ledd.

Når det gjelder det nærmere innholdet i forbudene, vises det til kommentarene til de enkelte forbudsbestemmelsene. Behovet for å straffesanksjonere overtredelse av disse forbudene er diskutert nærmere i kapittel 27. Her tar Adopsjonslovutvalget også opp behovet for en eventuell utvidelse av dagens straffebestemmelse ved å ramme internasjonal adopsjon uten forhåndssamtykke, men kommer til at brudd på kravet om forhåndssamtykke ikke bør straffes. Straffebestemmelsen må også ses i sammenheng med de straffebudene som allerede eksisterer. Straffeloven (2005) § 387 (straffeloven (1902) § 276a) straffelegger korrupsjon og straffeloven (2005) § 389 (straffeloven (1902) § 276c) straffelegger påvirkningshandel.

Gjeldende adopsjonslov inneholder en særskilt bestemmelse om medvirkning. Et slikt tillegg er ikke nødvendig når straffeloven (2005) trer i kraft fordi denne fastsetter at et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen (§ 15). Straffeloven (2005) § 21 fastsetter også at straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd. Adopsjonslovutvalget mener at bare forsettlige overtredelser bør rammes. Gjeldende straffebud fastsetter at forsøk straffes likt med fullbyrdet overtredelse. Etter utvalgets mening vil det være for vidtgående å ramme forsøk. Siden straffeloven (2005) § 16 bare rammer forsøk når straffebudet har en strafferamme på mer enn ett år, er det unødvendig med særskilt regulering i adopsjonsloven.

Strafferammen er på samme måte som i gjeldende lov satt til bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Ofte vil det være tilstrekkelig å reagere med bøter, særlig dersom adopsjonssøkerne har misforstått regelverket. Ved straffutmålingen må en også vurdere hvilke vederlag som er ytt og omstendighetene for øvrig. Hvis beskjedne vederlag er ytt av vordende adoptivforeldre for å påskynde en treg adopsjonsprosess i utlandet, vil en bot ofte være en tilstrekkelig reaksjon. Overtredelser begått for å oppnå vinning eller som har et organisert preg, vil kunne møtes med fengselsstraff.

Til § 51. Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves gjeldende adopsjonslov.

Til § 52. Overgangsregler

Gjeldende adopsjonslov inneholder overgangsbestemmelser til adopsjonsloven av 1917. Siden denne frem til 1956 hadde en ordning med svake adopsjoner (se nærmere kapittel 5), fant departementet det nødvendig at disse adopsjonene skulle ha de samme, svake rettsvirkningene også etter 1986-loven, jf. Ot.prp. nr. 40 (1985–86) s. 33. I praksis var ordningen med svake adopsjoner lite brukt, men det kan fremdeles være personer i live som har vært omfattet av ordningen med svake adopsjoner.

Til § 53. Endringer i andre lover

Endringen i ekteskapsloven:

Etter ekteskapsloven er rettsvirkningene for registrerte partnerskap i utgangspunktet de samme som for ektefeller, men § 95 annet ledd gjør unntak ved at adopsjonslovens regler om ektefeller likevel ikke skal gjelde for registrerte partnere. Denne bestemmelsen er det ikke lenger behov for, og den foreslås derfor sløyfet.

Endringen i barnevernloven:

Bvl. § 4-20 regulerer fylkesnemndas samtykke til adopsjon i foreldrenes sted. Etter § 4-20 fjerde ledd skal «departementet» utstede «adopsjonsbevillingen». Siden Adopsjonslovutvalget nå legger kompetansen til å fatte vedtak om å adoptere til regionkontoret i Barne-, ungdoms- og familieetaten, er dette organet tatt inn i bestemmelsen. I tillegg er «adopsjonsbevilling» foreslått endret til «vedtak om å adoptere» i tråd med ordvalget ellers i adopsjonsloven.

Endringen navneloven:

De aktuelle bestemmelsene i navneloven ble ikke oppdatert i forbindelse med at også samboere fikk adgang til å adoptere, jf. lovendring 25. april 2014 nr. 13. På dette punkt bør det være de samme reglene for samboere som for ektefeller.

30 Lovutkast med engelsk oversettelse

Forslag til ny lov om adopsjon (adopsjonsloven)

Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde

§ 1. Lovens formål

Formålet med loven er å gi barn en trygg oppvekst ved å etablere varige, rettslige bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre gjennom adopsjon.

Ved adopsjon av personer som er fylt 18 år er formålet med loven å bekrefte rettslig eksisterende bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre.

§ 2. Lovens anvendelse på Svalbard

Kongen kan gi forskrift om at lovens offentligrettslige bestemmelser skal gis anvendelse for Svalbard, og fastsette særskilte regler av hensyn til de stedlige forholdene.

Kapittel 2. Generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke

§ 3.Hensynet til barnets beste

Barnets beste skal være det overordnede hensynet når adopsjonssaker skal avgjøres. En søknad om å adoptere og om forhåndssamtykke til å adoptere kan bare innvilges når det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til barnets beste.

§ 4.Grunnleggende krav til adopsjonssøkeren

Bare en søker som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barnet, og som ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal kreve fremleggelse av uttømmende politiattest ved behandling av søknad om adopsjon og forhåndssamtykke.

Departementet kan i forskrift fastsette vilkår for adopsjon og for forhåndssamtykke til å adoptere. Det kan blant annet fastsettes krav til søkerens alder, helse, vandel, økonomi, bolig, deltakelse på adopsjonsforberedende kurs og krav om hvor lenge to søkere skal ha levd sammen. Forskriften kan sette forskjellige krav til forskjellige adopsjonstyper.

§ 5.Krav om ekteskap og samboerskap

Bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen. Med samboere menes to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold.

En søker som er gift eller samboende kan bare adoptere sammen med ektefellen eller samboeren. Den som er gift eller samboer, kan likevel adoptere alene dersom ektefellen eller samboeren er forsvunnet, er psykisk utviklingshemmet eller har en alvorlig psykisk lidelse.

En søker som er gift eller samboende kan også adoptere alene, dersom barnet er

• a) barn av søkerens tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer

• b) søkerens eget barn

• c) søkerens tidligere adoptivbarn.

§ 6.Vilkår når enslige adopterer

Enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn. For at en søker skal regnes som enslig etter loven, skal søkeren bo alene og være registrert i Det sentrale folkeregister som aleneboende.

Departementet kan gi forskrift om vilkår for at enslige kan adoptere.

§ 7.Aldersgrense og søkere som er fratatt rettslig handleevne

Bare personer som har fylt 25 år, kan adoptere eller få forhåndssamtykke til å adoptere. Er søkeren og barnet allerede sterkt knyttet til hverandre, kan likevel en søker som har fylt 20 år, adoptere eller få forhåndssamtykke til å adoptere.

En søker som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området etter vergemålsloven, kan bare adoptere dersom søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre, og søkerens verge samtykker til adopsjonen.

§ 8.Barnets deltakelse og samtykke

Et barn som er fylt 7 år, og et yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer, og veiledning som er tilpasset barnets evne til å forstå. Barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om adopsjon. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Et barn som har fylt 12 år, kan ikke adopteres dersom det motsetter seg adopsjon.

Et barn som har fylt 14 år, kan ikke adopteres uten eget samtykke.

Det kan gjøres unntak fra annet og tredje ledd dersom barnet på grunn av psykisk utviklingshemming eller psykiske eller fysiske lidelser åpenbart ikke er i stand til å forstå hva nektelsen eller samtykket innebærer.

Før samtykke gis, skal barnet få informasjon om virkningene av å bli adoptert. Samtykket skal være skriftlig og gitt frivillig uten motytelse, og det skal ikke være trukket tilbake. Bare en offentlig tjenesteperson kan ta imot eller bekrefte samtykket. Tjenestepersonen skal forsikre seg om at barnet har forstått informasjonen.

Kommunen skal på forespørsel fra Barne-, ungdoms- og familieetaten bistå med å innhente samtykke.

§ 9.Foreldrenes samtykke

Et barn under 18 år kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Dersom en av dem som har foreldreansvar, er forsvunnet, eller dersom en av dem på grunn av psykisk utviklingshemming eller psykiske eller fysiske lidelser åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer, er et samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en situasjon som nevnt i annet punktum, kreves det et samtykke fra barnets oppnevnte verge.

Far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal forhåndsvarsles og få uttale seg etter forvaltningsloven § 16 før adopsjonssøknaden avgjøres.

Dersom noen annen enn foreldrene er oppnevnt som verge for barnet, eller dersom far eller mor selv har verge, skal også vergen i begge tilfeller få uttale seg.

Før samtykke gis, skal foreldre og eventuell verge få informasjon om virkningene av å samtykke. Samtykket skal være skriftlig og gitt frivillig uten motytelse, og det skal ikke være trukket tilbake. Bare en offentlig tjenesteperson eller en advokat kan ta imot eller bekrefte samtykket.

Foreldrenes samtykke etter første ledd kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født. Den som sier fra seg foreldreansvaret før to måneder etter at barnet er født, må uansett samtykke etter første ledd.

§ 10.Forbud mot vederlag

Det er ikke tillatt å gi løfte om eller å gi vederlag eller noen annen ytelse for å prøve å påvirke en person som skal samtykke til en adopsjon eller uttale seg om en søknad om å adoptere eller å få forhåndssamtykke.

Kapittel 3. Nærmere regler om enkelte typer nasjonal adopsjon

§ 11.Avgjørelsesmyndighet ved søknad om å adoptere

Regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten avgjør søknader om å adoptere.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernloven § 4-12, § 4-8 annet ledd eller § 4-8 tredje ledd, skal en eventuell sak om adopsjon avgjøres av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker etter barnevernloven § 4-20 annet og tredje ledd. Dersom det er gitt samtykke til adopsjon etter barnevernloven, og avgjørelsen er endelig, skal regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten fatte vedtak om adopsjon uten å prøve om vilkårene i loven er til stede.

§ 12.Adopsjon av ektefelles eller samboers barn (stebarnsadopsjon)

Den ene ektefellen kan med samtykke fra den andre ektefellen adoptere dennes barn. Søkeren skal ha oppfostret barnet i minst 5 år og ønske å oppfostre barnet videre. I vurderingen av barnets beste skal det særlig legges vekt på

• a) barnets mening

• b) foreldrenes mening

• c) barnets tilknytning til søkeren

• d) barnets kontakt med forelderen det søkes adoptert fra

• e) eventuell konflikt mellom barnets opprinnelige foreldre

• f) varigheten av forholdet mellom søkeren og barnets forelder.

En skilt ektefelle kan med samtykke fra sin tidligere ektefelle adoptere dennes barn. En gjenlevende ektefelle kan adoptere sin avdøde ektefelles barn.

Første og annet ledd gjelder tilsvarende for samboere og tidligere samboere.

Nåværende eller tidligere ektefeller eller samboere av samme kjønn kan ikke adoptere et stebarn dersom barnet er adoptert fra et land som ikke tillater at personer av samme kjønn adopterer sammen.

§ 13.Stebarnsadopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet

Den ene ektefellen kan med samtykke fra den andre ektefellen adoptere dennes barn som er unnfanget ved en metode for assistert befruktning i utlandet selv om denne ikke er tillatt i Norge. Det er et vilkår at metoden er tillatt i landet der barnet er unnfanget. Søkeren må dokumentere at søkeren og ektefellen forut for unnfangelsen hadde et felles ønske om å oppfostre barnet sammen. Avtale, utenlandsk dom eller administrativ avgjørelse som dokumenterer slikt ønske, må fremlegges.

Er barnet født av en surrogatmor, skal avtalen med surrogatmoren være inngått både av søkeren og dennes ektefelle. Søkeren skal legge frem opplysninger som gjør at surrogatmoren kan identifiseres.

En søknad om å adoptere etter denne bestemmelsen skal fremmes innen 6 måneder etter at barnet er født.

Reglene i § 12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 14.Adopsjon av spedbarn som er frigitt til adopsjon

Departementet utpeker ett regionkontor i Barne-, ungdoms- og familieetaten til å behandle saker om adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon. Regionkontoret skal følge opp foreldre som ønsker å frigi sitt barn til adopsjon, administrere registeret over søkere, velge adoptivforeldre til barnet ut fra registeret og fatte vedtak i saken. Foreldre som ønsker å frigi sitt spedbarn til nasjonal adopsjon, må ha oppgitt den faktiske omsorgen ved fødselen.

Regionkontoret skal innhente en uttalelse fra Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Ved avgjørelsen av hvem av søkerne som skal få adoptere barnet, skal regionkontoret legge stor vekt på uttalelsen.

Departementet kan gi forskrift om regionkontorets formidlingsvirksomhet og saksbehandling, regionkontorets ansvar for registeret over søkere og regionkontorets ansvar overfor barnet og barnets opprinnelige foreldre.

§ 15.Ny adopsjon av adopterte

Et adoptert barn kan bare adopteres på ny dersom sterke grunner taler for det. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på familiesituasjonen barnet vil ha uten en ny adopsjon.

§ 16.Adopsjon av en person som er fylt 18 år (adopsjon av voksen)

En person som er fylt 18 år, kan bare adopteres når det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for personen, og søkeren har oppfostret personen i minst 6 år. Har søkeren oppfostret personen i mindre enn 6 år, skal det foreligge andre særlige grunner som taler for adopsjon. I vurderingen skal det legges særlig vekt på tilknytningen mellom søkeren og den som søkes adoptert, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen og eventuelle søsken som søkeren skal adoptere samtidig.

En person som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området etter vergemålsloven, kan bare adopteres dersom personens verge samtykker til adopsjonen.

Kapittel 4. Internasjonal adopsjon

§ 17.Haagkonvensjonen og sentralmyndighet

Bestemmelsene i kapittel 4 skal gjennomføre Norges forpliktelser etter Haagkonvensjonen 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Ved internasjonale adopsjoner skal loven så langt som mulig tolkes i samsvar med Haagkonvensjonen.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er Norges sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen. Direktoratet kan delegere sine oppgaver som sentralmyndighet til andre offentlige organer og til organisasjoner som har tillatelser etter §§ 33 og 34.

§ 18.Forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon

En person som er bosatt i Norge, kan ikke adoptere et barn fra utlandet uten forhåndssamtykke.

En søker kan gis forhåndssamtykke til adopsjon av ett barn eller ett søskenpar mellom 0 og 5 år.

§ 19.Avgjørelsesmyndigheten ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon

Regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten avgjør søknader om forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet.

Regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten skal utrede søkerne før et vedtak om forhåndssamtykke. Kommunen skal på forespørsel fra Barne-, ungdoms- og familieetaten bistå med å opplyse saken. Skal adopsjonen fullføres etter at barnet er kommet til Norge, skal kommunen bistå også etter at barnet er kommet.

§ 20.Adopsjon av barn som er bosatt i utlandet

Et barn som er bosatt i utlandet, kan bare adopteres gjennom en organisasjon som har tillatelse til å drive med adopsjonsformidling etter § 33, og som har tillatelse til å formidle barn fra særskilt angitte land etter § 34.

Regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten kan likevel gi forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet utenom en adopsjonsorganisasjon dersom

• a) vilkårene for forhåndssamtykke etter loven og forskrift med hjemmel i loven er oppfylt

• b) minst én av søkerne har en spesiell tilknytning til det landet som barnet kommer fra

• c) ingen norsk adopsjonsorganisasjon har formidlingstillatelse i det landet som barnet kommer fra

• d) adopsjonen kan gjennomføres på en forsvarlig måte.

§ 21.Adopsjon av barn som søkeren har tilknytning til

Gjelder en søknad om forhåndssamtykke et bestemt barn som er bosatt i utlandet, kan regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten gi forhåndssamtykke til adopsjon dersom

• a) vilkårene for forhåndssamtykke etter loven og forskrift med hjemmel i loven er oppfylt

• b) minst én av søkerne har en spesiell tilknytning til det landet som barnet kommer fra

• c) søkerne har en nær personlig tilknytning til barnet, eller dets familie, og kontakten er etablert uten adopsjonshensikt

• d) barnet mangler trygghet og faste omsorgspersoner i utlandet

• e) adopsjonen kan gjennomføres på en forsvarlig måte.

§ 22.Tildeling av barn fra utlandet

Barnets opprinnelsesland tildeler barn til en søker som har fått forhåndssamtykke til å adoptere. Tildelingen skal godkjennes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Ved godkjenningen skal det vurderes om barnet har behov for spesiell støtte, og i så fall skal direktoratet innhente en uttalelse fra Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Uttalelsen skal tillegges stor vekt ved avgjørelsen om godkjennelse.

§ 23.Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker

Departementet oppnevner Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Utvalget skal bistå Barne-, ungdoms- og familieetaten når etaten vurderer søknader om å adoptere spedbarn etter § 14 og tildelinger av barn fra utlandet etter § 22.

Departementet gir forskrifter om sammensetningen av og behandlingsmåten i Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker.

Kapittel 5. Virkninger av adopsjon

§ 24.Likestilling mellom adoptivbarn og andre barn

Et adoptivbarn og dets livsarvinger får samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn, om ikke annet følger av odelslova §§ 12 og 52, statsborgerloven § 5 og navneloven § 5.

Har en ektefelle eller samboer adoptert den andre ektefellens eller samboerens barn, får barnet samme rettsstilling overfor paret som om det var deres felles barn. Det samme gjelder dersom barnet adopteres av forelderens tidligere ektefelle eller samboer.

Et adoptivbarns rettsforhold til sin opprinnelige slekt faller samtidig bort om ikke annet følger av § 26, ekteskapsloven § 3 eller straffeloven §§ 312 og 313 [straffeloven 1902 §§ 197 og 198].

§ 25.Ny adopsjon av tidligere adopterte barn

Ved ny adopsjon av tidligere adoptert barn følger rettsvirkningene av § 24 med de særreglene som er fastsatt i denne bestemmelsen. Ved ny adopsjon opphører barnets rettsstilling overfor de første adoptivforeldrene og deres slektninger.

Er den nye adopsjonen en adopsjon etter § 5 tredje ledd bokstav a)–c), opphører rettsvirkningene av den første adopsjonen bare overfor den adoptivforelderen som barnet adopteres fra.

§ 26.Besøkskontakt mellom adoptivbarnet og dets opprinnelige foreldre

Er en adopsjon gjennomført etter barnevernloven § 4-20, gjelder virkningene som følger av § 24, med de begrensninger som måtte følge av et vedtak fra fylkesnemnda om besøkskontakt mellom barnet og dets opprinnelige foreldre, jf. barnevernloven § 4-20 a.

§ 27.Offentlige registre

Adopsjonen skal anmerkes i Det sentrale folkeregister ved adoptivbarnets navn. Departementet kan gi forskrift om at adopsjonen skal anmerkes i andre offentlige registre og protokoller.

§ 28.Utvidet rettskraft og særregler om domstolsprøving

Et endelig adopsjonsvedtak eller en rettskraftig dom om gyldigheten av et adopsjonsvedtak virker for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning.

Spørsmålet om gyldigheten av et adopsjonsvedtak kan ikke tas opp til prejudisiell prøving i en sak som gjelder et annet spørsmål.

Ved domstolsprøving av et adopsjonsvedtak, skal den som reiser sak varsle de som var parter i adopsjonssaken.

Kapittel 6. Støtte etter adopsjon

§ 29.Oppfølging i 3 år etter en adopsjon

En familie som har adoptert et barn fra utlandet har inntil 3 år etter barnets ankomst rett til å bli fulgt opp av rådgivere med særlig kunnskap om adopsjon og terapeutisk erfaring.

Departementet gir forskrift om hvilke krav som skal stilles til rådgiverne, hva rådgivningen skal inneholde, hvilke myndigheter som skal administrere rådgivningen og hvor mange timer hver adoptivfamilie har rett til.

§ 30.Oppfølgingsrapporter etter krav fra barnets opprinnelsesland

Krever myndighetene i et adoptivbarns opprinnelsesland oppfølgingsrapporter om barnets situasjon i Norge, har Barne-, ungdoms- og familieetaten ansvar for å utarbeide slike rapporter i inntil 3 år etter barnets ankomst.

Kommunen skal på forespørsel fra Barne-, ungdoms- og familieetaten bistå med opplysninger til oppfølgningsrapportene og utarbeide oppfølgingsrapporter dersom etaten ber om det.

§ 31.Økonomisk støtte

En familie som har adoptert et barn fra utlandet gjennom en adopsjonsorganisasjon, har krav på adopsjonsstøtte tilsvarende grunnbeløpet i folketrygden (1G).

Kapittel 7. Adopsjonsformidling av barn fra utlandet

§ 32.Forbud mot adopsjonsformidling

Det er forbudt for privatpersoner å drive adopsjonsformidling. Organisasjoner kan drive adopsjonsformidling bare etter tillatelse fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Med adopsjonsformidling menes handlinger og virksomhet som har til formål å skape kontakt mellom barn som kan adopteres og personer som ønsker å adoptere. Handlinger og virksomhet er blant annet registrering av barn som kan adopteres, registrering eller utredning av søkere og valg av foreldre til det enkelte barn.

§ 33.Tillatelse til å drive adopsjonsformidling (driftstillatelse)

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan gi organisasjoner en tidsbegrenset tillatelse til å drive adopsjonsformidling. Det kan bare gis tillatelse til organisasjoner som

• a) har adopsjonsformidling som hovedformål

• b) arbeider for barnets beste

• c) er ledet av og bemannet med personer som er kvalifisert til å arbeide med internasjonale adopsjoner

• d) ikke har økonomisk vinning som formål.

Departementet kan gi forskrift om hvilke krav som kan stilles til organisasjonen, organisasjonenes virksomhet og avviklingen av organisasjonen.

§ 34.Tillatelse til adopsjonsformidling fra enkeltland (formidlingstillatelse)

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan bare gi organisasjoner som har tillatelse etter § 33, særskilt tillatelse til å formidle barn fra enkeltland. En tillatelse gis på vilkår om at organisasjonen også får tillatelse fra hvert enkelt land til å formidle adopsjoner der.

§ 35.Forbud mot urettmessig vederlag ved formidling av adopsjoner

Det er ikke tillatt å gi urettmessig vederlag eller noen annen ytelse for å påvirke organisasjoner, personer i organisasjoner eller andre personer som formidler en adopsjon.

§ 36.Tilsyn med adopsjonsorganisasjoner

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fører tilsyn med alle sider av adopsjonsorganisasjonens virksomhet og særlig adopsjonsorganisasjonens økonomi, drift, sammensetning og adopsjonsorganisasjonenes informasjon til søkerne.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan gi adopsjonsorganisasjonen pålegg om å rette på forhold som er i strid med lov, forskrift eller vilkår for tillatelser etter §§ 33 og 34. Tillatelsene kan trekkes tilbake dersom lov, forskrift eller vilkår for tillatelsene ikke er oppfylt.

Kapittel 8. Regler om saksbehandling

§ 37.Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder ved behandlingen av adopsjonssaker der ikke §§ 38, 39, 41 og 43 annet og tredje ledd fastsetter noe annet.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Barne-, ungdoms- og familieetaten eller en adopsjonsorganisasjon med tillatelse etter §§ 33 og 34, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

§ 38.Parter i sak om nasjonal adopsjon av spedbarn som er frigitt til adopsjon

Er det flere som samtidig er registrert som søkere om å adoptere spedbarn etter § 14, regnes de ikke som parter i samme sak. En søker som mener seg forbigått, kan ikke klage over at en annen har fått adoptere.

§ 39.Adgangen til å omgjøre adopsjonsvedtak uten at noen har klaget

Uten at noen har klaget, kan Barne-, ungdoms- og familieetaten bare omgjøre et adopsjonsvedtak etter forvaltningsloven § 35 første, annet og tredje ledd.

Et adopsjonsvedtak kan ikke omgjøres senere enn 10 år etter at vedtaket er truffet.

§ 40.Kongens myndighet til å godkjenne vedtak

Kongen kan med tilbakevirkende kraft godkjenne et adopsjonsvedtak som er gitt uten at lovens vilkår var oppfylt.

§ 41.Anonym adopsjon

Forvaltningsloven § 18 første ledd skal ikke være til hinder for at partene i en adopsjonssak holdes ukjente for hverandre (anonym adopsjon).

§ 42.Adoptivbarnets rett til opplysninger

Så snart det er tilrådelig, skal adoptivforeldre fortelle barnet at det er adoptert, og fortelle barnet om dets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Når barnet fyller 18 år, skal Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skriftlig informere barnet om dets rett til innsyn etter loven her og forvaltningsloven §§ 18 og 19.

§ 43.Innsyn i adopsjonssaker

Forespørsler om innsyn i adopsjonssaker rettes til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Barnet har fra fylte 15 år rett til å få opplyst fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet hvem de opprinnelige foreldrene er. Direktoratet skal gi nødvendig veiledning.

Lever ikke adoptivbarnet, kan dets etterkommere i rett nedstigende linje få opplyst hvem de opprinnelige foreldrene til adoptivbarnet er.

Direktoratet kan delegere til andre offentlige organ oppgavene med å opplyse hvem de opprinnelige foreldrene er og gi nødvendig veiledning.

Kapittel 9. Interlegale spørsmål

§ 44.Når en søknad om å adoptere kan avgjøres i Norge

En søknad om å adoptere og om forhåndssamtykke til å adoptere kan avgjøres i Norge dersom

• a) søkeren har bosted i landet

• b) barnet har bosted i landet

• c) søkeren eller barnet er norsk statsborger, og bostedslandet ikke har jurisdiksjon til å avgjøre en adopsjonssøknad fra søkeren, eller

• d) det ellers foreligger særlige grunner til at søknaden skal avgjøres her i landet. Det er et vilkår at saken har så nær tilknytning til Norge at norske myndigheter kan foreta en forsvarlig vurdering av søknaden.

§ 45.Lovvalg

En søknad om å adoptere og om forhåndssamtykke til å adoptere skal avgjøres etter norsk rett.

Ved søknad om å adoptere et barn under 18 år som har tilknytning til andre land enn Norge, skal det i vurderingen av barnets beste legges vekt på om adopsjonen også vil anerkjennes i et annet land som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til gjennom bosted, statsborgerskap eller på annen måte, at det ville medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen ikke anerkjennes der.

Ved søknad om å adoptere et barn under 18 år som har bosted i et annet land, skal spørsmålet om samtykke fra foreldre eller deres verger til adopsjon vurderes etter det landets rett.

§ 46.Anerkjennelse av utenlandsk avgjørelse

En endelig avgjørelse om å adoptere som er fattet av en domstol eller en annen offentlig myndighet i et annet land anerkjennes i Norge dersom

• a) norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen etter §§ 18, 20 eller 21, eller

• b) adopsjonen ble gitt eller anerkjent i den stat der søkeren hadde bosted da avgjørelsen ble gitt.

Første ledd gjelder ikke en adopsjon av et barn som er under 18 år og bosatt i Norge eller som var norsk statsborger på tidspunktet for adopsjonen.

Regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten kan ut fra vilkårene i første ledd avgjøre om en utenlandsk adopsjon anerkjennes i Norge etter reglene i første ledd.

Regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i særlige tilfeller avgjøre at en utenlandsk adopsjon som ikke oppfyller vilkårene i første og annet ledd skal anerkjennes i Norge.

§ 47.Rettsvirkningene av utenlandsk avgjørelse

En utenlandsk adopsjon som anerkjennes etter § 46, har samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Bare en utenlandsk adopsjon som er anerkjent etter § 46 tredje og fjerde ledd skal uten videre legges til grunn av norske myndigheter.

Første ledd gjelder ikke adopsjoner som omfattes av Haagkonvensjonen artikkel 27, dersom ikke vilkåret om samtykke etter konvensjonens artikkel 4 bokstav c) og d) er oppfylt.

§ 48.Anerkjennelse av en utenlandsk avgjørelse om å oppheve eller omgjøre en adopsjon

En utenlandsk avgjørelse om å oppheve eller omgjøre en adopsjon når en av foreldrene eller adoptivbarnet har bosted i Norge anerkjennes i Norge dersom regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten samtykker.

§ 49.Ordre public

Dersom det åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden, skal utenlandsk lov ikke anvendes og en utenlandsk adopsjon skal ikke gjelde i Norge.

Kapittel 10. Sanksjoner og straff

§ 50.Straff

Den som overtrer forbudet i § 10, § 32 eller § 35, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

Den som overtrer forbudet i § 37 annet ledd straffes etter straffeloven § 209 [straffeloven 1902 § 121].

Kapittel 11. Sluttbestemmelser

§ 51.Ikrafttredelse

Loven gjelder fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

Når loven trer i kraft, oppheves lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon.

§ 52.Overgangsregler

Reglene i loven gjelder også for adopsjoner som er gitt etter tidligere lovgivning. Også adopsjoner gitt før 1. juli 1957 har samme rettsvirkning dersom utvidet arverett er fastsatt etter § 15 b i lov 2. april 1917 nr. 1 om adoption, slik den lød etter endring ved lov 24. mai 1935 nr. 2.

Bestemmelsen i § 42 annet ledd gjelder bare for adopsjoner som er gitt etter loven her.

§ 53.Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:

I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap skal § 95 annet ledd lyde:

Bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller, gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere.

I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 4-20 fjerde ledd lyde:

Når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon skal regionkontorene i Barne-, ungdoms- og familieetaten fatte vedtak om å adoptere.

I lov 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn skal § 5 lyde:

Blir noen som er under 18 år adoptert, får vedkommende adoptantens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. Dette gjelder ikke der den ene ektefellen eller samboeren adopterer den andres barn.

Når ektefeller eller samboere sammen adopterer noen som er under 18 år, får adoptivbarnet adoptivmorens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. § 2 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Engelsk oversettelse

Proposed new act relating to adoption (the Adoption Act)

Chapter 1. Purpose and scope

Section 1 The purpose of the Act

The purpose of the Act is to provide children with a secure upbringing by establishing lasting, legal ties corresponding to the relationship between a child and its parents by adoption.

In the case of adoption of persons who have reached 18 years of age, the purpose of the Act is to legally confirm existing ties corresponding to the relationship between a child and its parents.

Section 2 The application of the Act in Svalbard

The King may issue regulations making the Act’s public law provisions applicable to Svalbard, and issue separate provisions that take the local conditions into consideration.

Chapter 2. General conditions for adoption and for prior consent to adoption

Section 3 Consideration for the child’s best interests

The child’s best interests shall be the primary consideration when adoption cases are decided. An application for adoption and for prior consent to adoption may only be granted when there is a definite probability that adoption will be in the child’s best interests.

Section 4 Fundamental requirements of applicants for adoption

Only an applicant who has what is required to be a good care provider for a child, and who wishes to bring up the child or has brought up the child, may adopt or be granted prior consent to adopt.

In connection with the consideration of an application for adoption and for prior consent to adopt, the Children, Youth and Family Affairs Administration shall require the submission of an exhaustive police certificate of good conduct.

The Ministry may issue regulations stipulating conditions for adoption and for prior consent to adopt. Among other things, requirements may be stipulated concerning the applicant’s age, health, good conduct, finances, housing arrangements and participation in a course preparing applicants for adoption, as well as requirements for how long two applicants have lived together. The regulations may stipulate different requirements for different types of adoption.

Section 5 Requirements relating to marriage and cohabitation

Only spouses and cohabitants may adopt together. Cohabitants here means two persons who live together in a stable, marriage-like relationship.

An applicant who is married or is a cohabitant may only adopt a child together with his/her spouse or cohabitant. A person who is married or a cohabitant may nonetheless adopt alone if his/her spouse or cohabitant is missing, is mentally disabled or has a serious mental illness.

An applicant who is married or a cohabitant may also adopt alone if the child is

• a) the child of the applicant’s former or present spouse or cohabitant

• b) the applicant’s own child

• c) the applicant’s former adoptive child.

Section 6 Conditions for adoption by single persons

Single persons may adopt if they have what is required to have sole care and control of a child. For an applicant to be deemed to be single pursuant to the Act, the applicant must live alone and be registered in the National Population Register as living alone.

The Ministry may issue regulations stipulating conditions for adoption by single persons.

Section 7 Age limit and applicants who are declared legally incapable of managing his or her own affairs

Only persons who have reached 25 years of age may adopt or be granted prior consent to adopt. If the applicant and the child already have strong ties to each other, an applicant who has reached 20 years of age may nonetheless adopt or be granted prior consent to adopt.

An applicant who has been declared legally incapable of managing his or her own affairs pursuant to the Guardianship Act may only adopt if the applicant and child already have strong ties to each other and the applicant’s guardian consents to the adoption.

Section 8 Participation and consent of the child

Children who have reached 7 years of age and younger children who are capable of forming their own opinion shall be given information about what an adoption entails and guidance that is adapted to the child’s capacity to understand. The child shall be given an opportunity to express his/her opinion before a decision on adoption is made. Weight shall be given to the child’s opinion in accordance with its age and maturity.

A child who has reached 12 years of age may not be adopted if the child objects to the adoption.

A child who has reached 14 years of age may not be adopted without his or her consent.

Exceptions can be made from the second and third paragraphs if the child, due to mental disability or mental or physical illness, is clearly not capable of understanding what refusal or consent entails.

Prior to consent, the child shall have been given information about the effects of being adopted. The consent shall be in writing and be given voluntarily without any reward, and it shall not have been retracted. Only a public servant may receive or confirm consent. The public servant shall make sure that the child has understood the information.

On request from the Children, Youth and Family Affairs Administration, the municipality shall assist with obtaining consent.

Section 9 Parental consent

A child who is under 18 years of age may not be adopted without the consent of the person or persons with parental responsibility for the child. If one of the persons who has parental responsibility is missing or if one of them, because of mental disability or mental or physical illness, is clearly not capable of understanding what consent entails, the consent of the other person with parental responsibility is sufficient. If they are both in a situation as described in the second sentence, the consent of the child’s appointed guardian is required.

Fathers and mothers who do not have parental responsibility shall be given advance notification and be given an opportunity to express their opinion pursuant to the Public Administration Act Section 16 before the application for adoption is decided.

If anyone other than the parents has been appointed as guardian for the child, or if the father or mother themselves have guardians, the guardian shall in both cases be given an opportunity to express his or her opinion.

Prior to consent, parents and any possible guardians shall be informed of the effects of consenting. The consent shall be in writing and be given voluntarily without any reward, and it shall not have been retracted. Only a public servant or a lawyer may receive or confirm consent.

The parents’ consent or opinion pursuant to the first and second paragraphs may not be given until two months after the birth of the child. A person transferring parental responsibility before two months after the child has been born, must nevertheless consent according to first paragraph.

Section 10 Prohibition against improper compensation

It is not permitted to promise or to pay improper compensation or any other form of reward in order to try to influence a person who is required to consent to an adoption or express an opinion on an application for adoption or prior consent to adoption.

Chapter 3. Provisions regarding some forms of domestic adoption

Section 11 Power to decide applications to adopt

The Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs decides applications for adoption.

If the Child Welfare Service has taken over care and control of a child pursuant to the Child Welfare Act Section 4-12, Section 4-8 second paragraph or Section 4-3 third paragraph, a case concerning adoption shall be decided by the County Social Welfare Board pursuant to the Child Welfare Act Section 4-20 second and third paragraphs. If consent to adoption has been given according to the Child Welfare Act and the decision is final, the Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs shall grant adoption without examining whether the conditions in the Act are met.

Section 12 Adoption of a spouse’s or cohabitant’s children (stepchild adoption)

With the consent of the other spouse, one spouse may adopt the other spouse’s children. It is a requirement that the applicant has brought up the child for at least 5 years and wishes to continue to bring up the child. When assessing what is in the child’s best interests, particular emphasis shall be placed on

• a) the child’s opinion

• b) the parents’ opinion

• c) the child’s relationship to the applicant

• d) the child’s contact with the parent from whom adoption has been applied for

• e) any dispute between the child’s original parents

• f) the duration of the relationship between the applicant and the child’s parent.

With the consent of his or her former spouse, a divorced spouse may adopt the former spouse’s children. A surviving spouse may adopt his or her deceased spouse’s children.

The first and second paragraphs apply correspondingly to cohabitants and former cohabitants.

Present or former spouses or cohabitants of the same sex may not adopt a stepchild if the child has been adopted from a country that does not permit persons of the same sex to adopt together.

Section 13 Stepchild adoption of children conceived through assisted reproductive treatment abroad

With the consent of the other spouse, one spouse may adopt the other spouse’s child conceived using a method for assisted reproduction abroad that are not permitted in Norway. It is a condition that the method is permitted in the country where the child was conceived. The applicant must document that, prior to conception, the applicant and spouse had a shared wish to bring up the child together. An agreement, judgment from a foreign court or administrative decision documenting such a wish must be submitted.

If the child was born to a surrogate mother, the agreement with the surrogate mother must be entered into by both the applicant and his or her spouse. The applicant must present information enabling the surrogate mother to be identified.

An application for adoption pursuant to this provision shall be submitted within 6 months of the birth of the child.

The provisions in Section 12 second and third paragraphs apply correspondingly.

Section 14 Adoption of infants who have been placed for adoption

The Ministry will appoint one of the Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs to consider cases concerning the adoption of infants placed for domestic adoption. This regional office shall follow up parents who wish to place their child for adoption, administer the register of applicants, choose adoptive parents for a child from the register, and make decisions in such cases. Parents who wish to place their infant for domestic adoption must have abandoned the care of the child at birth.

When assessing the case, the regional office shall obtain a statement from the Advisory Committee for Adoption Cases. When deciding which of the applicants is to be allowed to adopt the child, the regional office shall place strong emphasis on this statement.

The Ministry may issue regulations concerning the regional office’s mediation activities and case processing, the regional office’s responsibility for the register of applicants and the regional office’s responsibility to children and the children’s original parents.

Section 15 New adoption of adopted children

An adopted child may only be adopted again if there are strong reasons for a new adoption. In the assessment of such cases, particular weight shall be given to the family situation the child will experience if another adoption does not take place.

Section 16 Adoption of a person who has reached 18 years of age (adult adoption)

A person who has reached 18 years of age may only be adopted when it is clearly probable that adoption will be in the person’s best interests and the applicant has brought up the person for at least 6 years. If the applicant has brought up the person for less than 6 years, other special reasons must exist that favour adoption. In the assessment of such cases, particular weight shall be given to the ties between the applicant and the person for whom adoption has been applied, the family ties that would come to an end as a result of the adoption and any siblings whom the applicant plans to adopt at the same time.

An applicant who has been declared legally incapable of managing his or her own affairs pursuant to the Guardianship Act may only be adopted if the person’s guardian consents to the adoption.

Chapter 4. Intercountry adoption

Section 17 The Hague Convention and Central Authority

The provisions in Chapter 4 are intended to implement Norway’s commitments under the Hague Convention of 29 May 1993 on Protection of Children and Co-operation in Respect of Intercountry Adoption. In connection with intercountry adoptions, the Act shall as far as possible be interpreted in accordance with the Hague Convention.

The Directorate for Children, Youth and Family Affairs is the Norwegian Central Authority pursuant to the Hague Convention. The Directorate may delegate its duties as Central Authority to other public agencies and to organisations that hold a permit pursuant to Sections 33 and 34.

Section 18 Prior consent to intercountry adoption

A person who is resident in Norway may not adopt a child from abroad without prior consent.

An applicant can be granted prior consent for the adoption of one child or one pair of siblings between the ages of 0 and 5 years.

Section 19 Power of decision in connection with applications for prior consent to intercountry adoption

The Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs decide applications for prior consent to the adoption of a child from abroad.

The Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs shall assess the applicants before reaching a decision on prior consent. On request from the Regional Office for Children, Youth and Family Affairs, the municipality shall assist with gathering information about the case. If an adoption process is completed after the child has arrived in Norway, the municipality shall also provide assistance after the child has arrived.

Section 20 Adoption of children resident abroad

A child who is resident abroad may only be adopted through an organisation that holds a permit to engage in mediating adoptions pursuant to Section 33 and that holds a permit to mediate the adoption of children from specially designated countries pursuant to Section 34.

The Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs may nonetheless give prior consent for an adoption from abroad that is not mediated by an adoption organisation if

• a) the conditions for prior consent pursuant to this Act and regulations issued under the authority of the Act are met

• b) at least one of the applicants has a special connection to the child’s country of origin

• c) no Norwegian adoption organisation has a permit to mediate adoptions in the child’s country of origin

• d) the adoption can take place in an acceptable manner.

Section 21 Adoption of children with whom the applicant has a connection

If an application for prior consent concerns a specific child who is resident abroad, the Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs can give prior consent to an adoption if

• a) the conditions for prior consent pursuant to this Act and regulations issued under the authority of the Act are met

• b) at least one of the applicants has a special connection to the child’s country of origin

• c) the applicants have a close personal connection to the child or the child’s family and contact has been established without adoption being its intention

• d) the child lacks security and stable care providers abroad

• e) the adoption can take place in an acceptable manner.

Section 22 Allocation of children from abroad

The child’s country of origin allocates a child to an applicant who has been given prior consent to adopt. The allocation must be approved by the Directorate for Children, Youth and Family Affairs. In connection with approval, it shall be considered whether the child needs special support and, in such case, the Directorate shall obtain a statement from the Advisory Committee for Adoption Cases. Great weight shall be placed on the statement when making the decision on approval.

Section 23 The Advisory Committee for Adoption Cases

The Ministry appoints the Advisory Committee for Adoption Cases. The Committee is tasked with helping the Children, Youth and Family Affairs Administration to assess applications for the adoption of infants pursuant to Section 14 and allocations of children from abroad pursuant to Section 22.

The Ministry issues regulations concerning the composition of and rules of procedure for the Advisory Committee for Adoption Cases.

Chapter 5. Effects of adoption

Section 24 Equal legal status of adoptive children and other children

An adoptive child and his or her lineal heirs shall have the same legal status as if the adoptive child had been born to the adoptive parents, unless otherwise provided for in the Act relating to Allodial Rights Section 12 and 52, the Norwegian Nationality Act Section 5 and the Act relating to Names Section 5.

If a spouse or cohabitant has adopted the other spouse’s or cohabitant’s child, the child will have the same legal status in relation to the couple as if he or she were their joint child. The same applies if the child is adopted by the parent’s former spouse or cohabitant.

At the same time, an adoptive child’s legal relationship to his or her original family shall terminate unless otherwise provided for in Section 26, the Marriage Act Section 3 or the General Civil Penal Code Section 312 [the Penal Code of 1902 Section 197].

Section 25 New adoption of previously adopted child

When an adoption concerns a previously adopted child, the effects that follow from Section 24 shall apply, unless this section provide otherwise. When a child is adopted for a second time, the legal effects of the first adoption cease to apply in relation to the former adoptive parents and their relatives.

If a previously adopted child is adopted according to Section 5 third paragraph letter a)–c), the legal effects of the first adoption cease to apply in relation to the adoptive parent from whom the child is being adopted.

Section 26 Visiting access between the adoptive child and his or her original parents

If an adoption has taken place pursuant to the Child Welfare Act Section 4-20, the effects that follow from Section 24 shall apply, subject to such limitations as might follow from a decision by the County Social Welfare Board concerning visiting access between the child and his or her original parents, cf. the Child Welfare Act Section 4-20 a.

Section 27 Public registers

The adoption shall be recorded in the National Population Register under the name of the adoptive child. The Ministry may issue regulations stipulating that adoptions shall be recorded in other public registers and records.

Section 28 Extended legal force and special rules concerning judicial review

A final decision on adoption or a final and enforceable judgment concerning the validity of an adoption decision shall apply in respect of and against everyone and shall apply in all circumstances where the question is of importance.

The question of the validity of an adoption decision may not be subject to pre-judicial review in a case concerning another issue.

In the event of a judicial review of an adoption decision, the party bringing the action shall notify those who were parties to the adoption case.

Chapter 6. Support after adoption

Section 29 Follow-up for three years after an adoption

A family that has adopted a child from abroad is for 3 years after the child’s arrival entitled to be followed up by counsellors with expertise in adoption and therapeutic experience.

The Ministry issues regulations concerning which requirements shall apply to the counsellors, the content of the counselling, which authorities are to administer the counselling and how many hours each adoptive family is entitled to.

Section 30 Follow-up reports at the request of the child’s country of origin

If the authorities in an adoptive child’s country of origin request follow-up reports about the child’s situation in Norway, the Children, Youth and Family Affairs Administration is responsible for preparing such reports for three years after the child’s arrival.

On request from the Children, Youth and Family Affairs Administration, the municipality shall assist by providing information for use in follow-up reports and prepare such reports if the Administration so requests.

Section 31 Financial support

A family that has adopted a child from abroad through an adoption organisation is entitled to adoption support corresponding to the basic amount (G) in the National Insurance scheme.

Chapter 7. Mediation of the adoption of children from abroad

Section 32 Prohibition against the mediation of adoptions

It is prohibited for private individuals to engage in mediating adoptions. Organisations may only engage in mediating adoptions with the permission of the Directorate for Children, Youth and Family Affairs.

By ‘mediation of adoptions’ is meant actions and activities whose objective is to establish contact between children who are adoptable and persons who wish to adopt. Such actions and activities include the registration of children who are adoptable, the registration or assessment of applicants and the selection of parents for individual children.

Section 33 Permission to engage in the mediation of adoptions (operating permit)

The Directorate for Children, Youth and Family Affairs can grant organisations a time-limited permit to engage in mediating adoptions. Permission may only be granted to organisations

• a) whose main purpose is to mediate adoptions

• b) that work to promote the best interests of the child

• c) that are managed and staffed by persons who are qualified to work on intercountry adoptions

• d) whose purpose is not financial gain.

The Ministry may issue regulations concerning which requirements can be made of the organisation, the organisation’s activities and the winding-up of the organisation.

Section 34 Permission to mediate adoption from individual countries (mediation permit)

The Directorate for Children, Youth and Family Affairs may only issue a special permit to mediate children from individual countries to organisations that have a permit pursuant to Section 33. A permit is granted on condition that the organisation is also issued a permit by each individual country to mediate adoptions in that country.

Section 35 Prohibition against compensation for the mediation of adoptions

It is not permitted to pay compensation or any other form of reward in order to influence organisations, persons in organisations or other persons who mediate an adoption.

Section 36 Supervision of adoption organisations

The Directorate for Children, Youth and Family Affairs supervises all aspects of the activities of adoption organisations, and particularly the adoption organisations’ finances, operations and composition, and the information they provide to applicants.

The Directorate for Children, Youth and Family Affairs may order an adoption organisation to remedy matters that are in contravention of laws, regulations or conditions for permits pursuant to Sections 33 and 34. Permits can be revoked if laws, regulations or conditions for permits are not complied with.

Chapter 8. Case processing rules

Section 37 Relationship to the Public Administration Act

The Public Administration Act applies to the consideration of adoption cases unless Sections 38, 39, 41 and 43 second and third paragraphs provide otherwise.

Any person who performs a service or work for the Children, Youth and Family Affairs Administration or an adoption organisation with a permit pursuant to Sections 33 and 34 has a duty of secrecy pursuant to the Public Administration Act Sections 13 to 13 e. The duty of secrecy also applies with respect to place of birth, date of birth, personal identity number, nationality, civil status, occupation, address and place of work.

Section 38 Parties to cases concerning domestic adoption of infants who have been placed for adoption

If several people are registered concurrently as applicants to adopt infants pursuant to Section 14, they are not deemed to be parties to the same case. An applicant who believes that he or she has been passed over cannot appeal against another person being granted adoption.

Section 39 Right to reverse adoption decisions in the absence of an appeal

In the absence of an appeal, the Children, Youth and Family Affairs Administration may only reverse an adoption decision pursuant to the Public Administration Act Section 35 first, second and third paragraphs.

An adoption decision cannot be revoked later than ten years after the decision has been made.

Section 40 The authority of the King to approve decisions

The King may approve with retroactive effect an adoption decision that has been made without the Act’s requirements being met.

Section 41 Anonymous adoption

The Public Administration Act Section 18 first paragraph shall not prevent the parties to an adoption case remaining unknown to each other (anonymous adoption).

Section 42 The adoptive child’s right to information

As soon as is advisable, the adoptive parents shall tell the child that he or she is adopted, and inform the child about his or her ethnic, religious, cultural and language background.

When the child reaches 18 years of age, the Directorate for Children, Youth and Family Affairs shall inform the child about his or her right to access to information pursuant to this Act and the Public Administration Act Sections 18 and 19.

Section 43 Access to information in adoption cases

Requests for access to information in adoption cases shall be addressed to the Directorate for Children, Youth and Family Affairs.

From the age of 15 years, a child has a right to be informed by the Directorate for Children, Youth and Family Affairs about the identity of his or her original parents. The Directorate shall provide the necessary counselling.

If the adoptive child is no longer alive, his or her direct lineal descendants have a right to be informed about the identity of the adoptive child’s original parents.

The Directorate may delegate to another public agency the duty of providing information about who the original parents are and giving necessary counselling.

Chapter 9. Issues relating to private international law

Section 44 When an application for adoption can be decided in Norway

An application for adoption and for prior consent to adopt can be decided in Norway if

• a) the applicant is resident in Norway

• b) the child is resident in Norway

• c) the applicant or the child is a Norwegian citizen, and the country of residence does not have jurisdiction to decide the application for adoption, or

• d) there are other particular reasons why the application shall be decided here in Norway. It is a condition that the case has such a close connection to Norway that the Norwegian authorities can carry out a satisfactory assessment of the case.

Section 45 Choice of law

An application for adoption and for prior consent to adopt shall be decided pursuant to Norwegian law.

In the case of an application for the adoption of a child under 18 years of age who has ties to countries other than Norway, the assessment of the child’s best interests must take into account whether the adoption will also be recognised in another country to which the applicant or child has such a strong connection through residence, nationality or in some other way, that it will be a significant disadvantage for the child if the adoption is not recognised there.

In the case of an application for the adoption of a child under 18 years of age who is resident in another country, the question of the consent of the parents or their guardians shall be assessed pursuant to the law in the country in question.

Section 46 Recognition of foreign adoption decisions

A final adoption decision made by a court or other public authority in another country is recognised in Norway if

• a) the Norwegian authorities have given prior consent to the adoption pursuant to Sections 18, 20 or 21, or

• b) the adoption was granted or recognised in the state where the applicant was resident when the decision was made.

The first paragraph does not apply to the adoption of a child who was under 18 years of age and resident in Norway or who was a Norwegian citizen at the time of the adoption.

The Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs may decide according to the conditions set out in first paragraph whether a foreign adoption shall be recognised in Norway pursuant to the provisions of the first paragraph.

In special cases, the Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs may decide that a foreign adoption that does not meet the conditions in the first and second paragraphs shall be recognised in Norway.

Section 47 Legal effects of a foreign decision

A foreign adoption that is recognised pursuant to Section 46 has the same legal effect as a Norwegian adoption. Only a foreign adoption being recognised pursuant to Section 46 third and fourth paragraph shall as such be recognised by Norwegian authorities.

The first paragraph does not apply to adoptions covered by the Hague Convention Article 27 unless the conditions concerning consent set out in the Convention Article 4 c) and d) are met.

Section 48 Recognition of a foreign decision to annul or overturn an adoption

A foreign decision to annul or overturn an adoption is recognised in Norway when one of the parents or the adopted child is resident in Norway if the Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs consent to this.

Section 49 Ordre public

If it is manifest that this would be contrary to Norwegian public policy, foreign law shall not be applied and a foreign adoption shall not be valid in Norway.

Chapter 10. Penal sanctions

Section 50. Penal sanctions

Any person who violates the prohibition in Section 10, Section 32 or Section 35 shall be liable to punishment by fines or imprisonment for up to 3 months.

Any person who violates the prohibition in Section 37 second paragraph shall be liable to punishment pursuant to the General Civil Penal Code Section 209 [the Penal Code of 1902 Section 121].

Chapter 11. Concluding provisions

Section 51. Entry into force

This Act shall enter into force from such date as the King may decide.

When the Act enters into force, the Act of 28 February 1986 No 8 relating to Adoption shall be repealed.

Section 52. Transitional rules

The provisions of the Act also apply to adoptions granted pursuant to former legislation. Adoptions granted before 1 July 1957 shall also have the same legal effect if greater inheritance rights have been established pursuant to Section 15 b of the Act of 2 April 1917 No 1 relating to Adoption, as it was worded after the amendment effected by the Act of 24 May 1935 No 2.

The provision in Section 42 second paragraph only applies to adoptions granted pursuant to the present Act.

Section 53. Amendments to other acts of law

From the date of entry into force of this Act, the following amendments shall be made to other acts of law:

The Act of 4 July 1991 No 47 relating to Marriage Section 95 second paragraph shall read as follows:

Provisions in Norwegian law that concern marriages and spouses apply correspondingly to registered partnerships and registered partners.

The Act of 17 July 1992 No 100 relating to Child Welfare Services Section 4-20 fourth paragraph shall read as follows:

When the county social welfare board consents to adoption, the Regional Offices for Children, Youth and Family Affairs shall grant the adoption.

The Act of 7 June 2002 No 19 concerning Personal Names Section 5 shall read as follows:

If any person under 18 years of age is adopted, the person in question will be given the adopter’s surname unless otherwise decided in connection with the adoption. This does not apply if one of the spouses or cohabitants adopts the other’s child.

When spouses or cohabitants together adopt a person who is under 18 years of age, the adoptive child will be given the adoptive mother’s surname unless otherwise decided in connection with the adoption. Section 2 second paragraph second sentence shall apply correspondingly.

Litteratur

Johs. Andenæs og Arne Fliflet, Statsforfatningen i Norge, 10 utg. 2006

Inge Lorange Backer, Barneloven – kommentarutgave, 2. utg. 2008

Inge Lorange Backer, «Hvem skal saksøkes i offentligrettslige trepartsforhold?», Lov og Rett, 2008 s. 67–80

Inge Lorange Backer, «Søksmål i offentligrettslige trepartsforhold – replikk til dommer Skoghøy», Lov og Rett, 2008 s. 436–438

Lena R.L. Bendiksen, Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer – foreldreansvar og adopsjon, 2008

Gerd Benneche, «Rettslig overprøving av barnevernstiltak», Lov og Rett, 1975 s. 339–362

Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett, 2. utg. 2010

Monica Dalen, «Vi hentet våre barn i Kina. Foreldres fortellinger om adopsjoner fra Kina», Forskningsrapport, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 2005

Monica Dalen, «Utenlandsadopterte barns tidlige utvikling i sine nye familier. Rapport fra et longitudinelt forskningsprosjekt», Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 2013

Mari Dalen Herland, «Statsautoriserte foreldre. En analyse av adoptivforeldrenes fortellinger om godkjenningsprosessen mot foreldreskap», Masteroppgave i sosialt arbeid, Høgskolen i Oslo, 2009

Sharon Detrick, A commentary on the United Nations Convention on the Rights of the Child, 1999

Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 10. utg. 2014

Marit Egge, «Når en solskinnshistorie blekner. Enkelte adoptivfamiliers hjelpebehov og deres møte med ulike hjelpeinstanser», Barn nr. 3, 2005 s. 67–87

Therese Gunset og Sylvia Krogstad, «En hjelpende hånd for adoptivforeldre. Foreldrenes vurdering av adopsjonsforberedende kurs», Masteroppgave, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 2009

Kristin Grätner og Jon Erling Heggland, «Adopterte barn, ungdom og voksne: En kunnskapsoppsummering om kognitiv kompetanse, psykisk helse og bruk av hjelpetjenester», Rapport 2013: 8, Folkehelseinstituttet, 2013

Hans Petter Graver, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2004 s. 466–498

Rachel Hodgkin og Peter Newell, Implementation handbook for the Convention on the Rights of the Child, prepared for UNICEF, 2007

Marianne Hognestad og Knut R. Steenberg, Adopsjonsloven: med kommentarer, 2000

Vera Holmøy, «Foreldremyndighet og barnerett», Lov og Rett, 1981 s. 496–501

Jo Hov, Rettergang, 2. utg. 2010

Henning Jakhelln, «En oversikt over rettsreglene om adopsjon etter adopsjonsloven av 1986 og tilgrensende rettsregler», Jussens Venner, 1987 s. 1–19

Torunn Elise Kvisberg, Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring, 2009

J.H.A. van Loon, «Report on intercountry adoption», Prel. Doc. No 1 of April 1990, in Hague Conference on Private International Law, Proceedings of the Seventeenth Session (1993), Tome II, Adoption – co-operation, s. 11–119

Rambøll «Evaluering af forsøgsprojekt med tidlig rådgivning efter adoptionen (post adoption service)», Familiestyrelsen 2010

Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt og Kirsten Sandberg (red.), Barnekonvensjonen: barns rettigheter i Norge, 2. utg. 2012

Tore Schei, Arnfinn Bårdsen, Dag Bugge Nordén, Christian Reusch, Toril M. Øie, Tvisteloven – kommentarutgave, 2. utg. 2013

Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utg. 2014

Jens Edvin A. Skoghøy, «Tvungent prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold», Lov og Rett, 2008 s. 220–225

Eivind Smith, Konstitusjonelt demokrati: statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys, 2. utg. 2012

Lucy Smith, Foreldremyndighet og barnerett, 1980

Jane Stoll, Surrogacy Arrangements and Legal Parenthood – –Swedish Law in a Comparative Context, 2013

Magne Strandberg, Beviskrav i sivile saker, 2012

Andreas Støylen, «To familierettsdommer», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1939 s. 250–266

Helge Johan Thue, Internasjonal privatrett: Personrett, familierett og arverett: Alminnelige prinsipper og de enkelte reguleringer, 2002