Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 1 S (2014–2015)

FOR BUDSJETTÅRET 2015 — Utgiftskapitler:100–172 Inntektskapitler: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledende del

1 Innledning

Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk er forankret i folkeretten og bygger på et forpliktende internasjonalt samarbeid. Utenrikspolitikken skal sikre sentrale norske interesser, bidra til internasjonal avspenning, sikkerhet og stabilitet, friest mulig verdenshandel, økonomisk utvikling og varig fattigdomsreduksjon. Respekt for folkeretten, demokrati og menneskerettigheter, godt styresett og et forpliktende samarbeid med andre er sentrale premisser for Regjeringens utenrikspolitikk.

Regjeringen støtter opp om en sterk internasjonal rettsorden, FN og det multilaterale system. Norges viktigste interesse- og verdifellesskap forblir de atlantiske, europeiske og nordiske. Norges sikkerhet trygges gjennom verdifellesskapet med Europa og USA, med et robust nasjonalt forsvar i allianse med NATO.

Verden forandrer seg raskere enn før, og det påvirker oss mer enn noen gang. Det som foregår utenfor landets grenser har i enda sterkere grad betydning for innenrikspolitikken. Vi lever i en geopolitisk brytningstid som stiller nye krav til utenriks- og utviklingspolitikken, og til vår evne til å agere, tilpasse oss og bidra til verdens utvikling.

Regjeringens utenrikspolitikk begynner i Europa. De europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. Det indre marked, med 31 land fra EU og EØS/EFTA-siden og med mer enn 500 millioner innbyggere, er Norges viktigste marked. Regjeringen legger økt trykk på arbeidet med EU- og EØS-saker. En egen statsråd for samordning av EØS-saker samt opprettelsen av Regjeringens europautvalg gir tydeligere og tidligere politisk engasjement i disse spørsmålene. Dette er avgjørende for å fremme og sikre norske interesser i Europa.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Økt vekt på kunnskapsdrevet næringsutvikling innleder et nytt kapittel i nordområdesatsingen.

Utviklingspolitikken skal bidra til økonomisk utvikling, økt demokratisering, realisering av menneskerettigheter, godt styresett og tiltak som bringer mennesker varig ut av fattigdom. Regjeringens overordnede ambisjon er å bidra til å utrydde all ekstrem fattigdom. For å gjøre utviklingspolitikken mer effektiv og målrettet vil Regjeringen konsentrere og effektivisere norsk bistand. Det innføres en ny ordning med fokusland hvor innsatsen styrkes.

Bistanden økes i budsjettet for 2015 med 1 053 mill. kroner.

Regjeringen gjør et taktskifte i arbeidet med å fremme en friere verdenshandel og legger til rette for inkluderende, bærekraftig og jobbskapende vekst hjemme og ute. Innsatsen for å oppnå enighet om en global handelsavtale intensiveres.

Regjeringen gjennomfører et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt. Utenrikstjenesten vil fremme norske næringsinteresser på en strategisk, mer målrettet og helhetlig måte. Bruken av virkemiddelapparatet skal samordnes bedre opp mot næringslivets behov.

Godt styresett og økonomisk vekst og styrking av privat sektor er avgjørende for å lykkes med fattigdomsbekjempelse. Regjeringen vil satse på næringsutvikling i sør og søke samarbeid med norsk næringsliv der vi har fortrinn.

Menneskerettighetene er under økende press i flere land. Regjeringen vil styrke arbeidet med å fremme og forsvare demokrati og menneskerettigheter. Regjeringen styrker innsatsen på dette området og fremmer en egen stortingsmelding om menneskerettighetenes økte betydning i utformingen av utenriks- og utviklingspolitikken.

Utdanning er en forutsetning for utvikling. Fattigdom i lavinntektsland kunne vært redusert betydelig hvis alle barn kunne lese og skrive. Norge tar nå en global lederrolle i arbeidet med utdanning. Regjeringen har lagt frem en melding til Stortinget som konkretiserer den økte innsatsen. Regjeringen prioriterer bl.a. utdanning for jenter og marginaliserte grupper og øker støtten til utdanning kraftig.

Med økende utfordringer, flere og mer langvarige humanitære kriser, øker Regjeringen støtten til humanitær bistand med nærmere en halv milliard kroner. Regjeringen holder fast på innsatsene innenfor global helse, fred og forsoning og økt tilgang til energi.

I likhet med FN er NATO en uvurderlig byggestein i den multilaterale arkitekturen. Historiens mest vellykkede allianse vil fortsatt være grunnpilaren i vår sikkerhetspolitikk. Forholdet mellom USA og Norge er tettere enn noen gang.

NATO har tilpasset seg en ny tid samtidig som kjernefunksjonene består. Norge vil bidra til å bevare NATOs forsvarsevne og styrke alliansens politiske slagkraft ytterligere. Det dreier seg om å trygge sikkerheten for befolkningen i medlemslandene og bidra til stabilitet i alliansens omgivelser.

Økt vektlegging av NATOs nærområder og alliansens kjerneoppgaver er særlig viktig i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen. Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina har gjort det nødvendig å iverksette beroligende tiltak rettet mot de østlige medlemsland i NATO. Samtidig har alliansen lagt vekt på å unngå en eskalering av situasjonen.

For Norge har NATO-medlemskapet vært en viktig forutsetning for å utvikle et godt naboskap med Russland. Alliansen har styrket stabiliteten i nord ved å gi tyngde til vår egen kapasitet og innsats.

Våre sikkerhetspolitiske utfordringer blir stadig mer sammensatte og uforutsigbare. Den negative utviklingen i deler av Midtøsten og Afrika er en påminnelse om sammenhengene mellom svake stater, kriminalitet, terrorisme og ekstreme ideologier. Regjeringen har innledet et arbeid for få bedre oversikt over disse truslene, og for å utarbeide forslag til hvordan vi kan møte dem. Her vil også utfordringer knyttet til sjørøveri og digitale trusler inngå.

Utenrikspolitikk er mer enn noen gang blitt innenrikspolitikk og berører vår velferd og sikkerhet. Fra Ukraina til Syria og Irak, Somalia og Sahel tegner det seg et urovekkende bilde som får stadig større betydning for oss. Konfliktene driver mennesker på flukt og tiltrekker seg fremmedkrigere, også fra Norge.

De senere årene har de nordiske landene styrket det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet. Luftovervåkingsoppdraget på Island i 2014 var en milepæl. Dette samarbeidet fremheves i NATO som et eksempel på godt partnerskapssamarbeid.

Energi gis en viktigere plass i norsk utenrikspolitikk. Energi er av stor økonomisk og utenrikspolitisk betydning for Norge. Globale endringer påvirker norske energiinteresser og norsk utenrikspolitikk og vi må derfor ha en best mulig forståelse av slike endringer og hva de betyr for oss.

Den pågående videreutvikling av EUs klima- og energipolitikk vil påvirke Norge både direkte og indirekte som EØS-medlem og stor energieksportør til Europa. Dette omfatter også den fornyede oppmerksomhet om europeisk energisikkerhet i lys av krisen i Ukraina. Klima- og energifeltet er høyt prioritert i Regjeringens europapolitikk, og det legges stor vekt på å søke innflytelse for norske posisjoner så tidlig som mulig i den pågående politikk- og regelverkutforming i EU.

Behovet for internasjonalt samarbeid for å løse klimautfordringene, grenseoverskridende kriminalitet, skape bærekraftig økonomisk vekst og redusere fattigdommen er større enn noen gang.

En internasjonal rettsorden med aksepterte spilleregler er en nødvendig forutsetning for å kunne håndtere ressursutnyttelse til havs, beskyttelse av naturmiljøet, luftfart, en omfattende varehandel og digital samhandel, komplekse finans- og investeringsoperasjoner, men også grenseoverskridende rettshåndhevelse i møte med internasjonale terrortrusler. Pandemier, flyktningstrømmer, ekstremisme, terrorisme og cybertrusler tar ikke hensyn til landegrenser. En internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser.

Regjeringen støtter arbeidet med felles regler for å møte kollektive utfordringer der den enkelte stat ellers står maktesløs, både fordi det er riktig og fordi det gagner våre egne interesser.

Den fremste forutsetningen for å bevare den eksisterende verdensordenen er ikke at det relative styrkeforholdet mellom statene er konstant, men at alle følger folkeretten og deltar i etablerte samarbeidsstrukturer. Derfor må vi slå ring om de verdier og den verdensordenen vi tror på. Den er tuftet på prinsippet om at vi oppnår mest velferd for våre innbyggere når vi samarbeider og handler med andre land, og legger FN og folkerett til grunn for statenes samkvem.

Regjeringen vil arbeide for et modernisert, sterkt og mer effektivt FN. Norsk innsats og økonomisk engasjement skal vris i retning av de delene av organisasjonen som effektivt leverer gode resultater og arbeider i tråd med norske prioriteringer. Regjeringen vil være en reformorientert og konstruktiv bidragsyter og partner i FN.

Det geopolitiske bildet er blitt langt mer komplekst og uforutsigbart de senere årene. FN må i økende grad bidra til å løse konflikter i stater, i stedet for mellom stater. Sikkerhetstrusler fra ikke-statlige aktører utgjør en stadig større utfordring. Samtidig opplever vi at FNs rolle som multilateral arena utfordres. Det etableres nye mellomstatlige nettverk utenfor FN, i nye regionale organisasjoner og i nye konstellasjoner med sivilt samfunn og næringsliv.

Et multilateralt mangfold er en styrke, men også en utfordring. Endringer i maktfordelingen vil kunne føre til ytterligere fragmentering av internasjonalt samarbeid, med press på FN og de globale institusjonene. Regjeringen følger den lange linjen i norsk utenrikspolitikk om Norges engasjement for et sterkt og mer effektivt FN. Det er ikke noe alternativ til multilaterale løsninger.

Økonomisk utvikling påvirker politisk innflytelse. Sterk økonomiske vekst i deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika har ført til at økonomisk og politisk innflytelse er flyttet sørover og østover i verden. Samtidig bidrar økt handel og globalisering til at verdens ledende økonomier bindes stadig tettere sammen.

Ifølge Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den reelle verdien av global handel åttedoblet siden 1970. Utviklingen er uten sidestykke og har befestet den gjensidige avhengigheten mellom nasjonene.

Økt handel, investeringer og næringsutvikling har bidratt til at millioner av mennesker har fått muligheten til å arbeide seg ut av fattigdom, og er avgjørende for å skape nye arbeidsplasser til en voksende global befolkning. Norge skal være en pådriver for å åpne de globale markedene, der altfor mange utviklingsland i dag møter stengte dører.

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige multilaterale kanaler for utviklingssamarbeid på prioriterte områder som helse, utdanning, energi, privat sektor utvikling, støtte til sårbare og konfliktrammede stater, og klima/skog. I kraft av sitt utlånsvolum, sin tematiske bredde, analysekraft og rådgivningskapasitet har særlig Verdensbanken stor normativ tyngde på utviklingsområdet. Ved siden av Det internasjonale valutafondet (IMF) har banken også et unikt inngrep med finansdepartementene i utviklingsland, som er instrumentelle for landenes egne prioriteringer. Regjeringen vil arbeide for et mer strategisk samarbeid med Verdensbanken, særlig innenfor innovativ, resultatbasert bistand, privat sektor, utvikling og jobbskaping.

Regjeringens fremste oppgave i utenrikspolitikken er å fremme norske interesser. Interesser og verdigrunnlag henger nøye sammen. Vår velferd hadde ikke vært mulig uten en internasjonal rettsorden og en global handel som fungerer. Derfor støtter Regjeringen opp om folkeretten, FN og det multilaterale system, og reagerer når reglene brytes. Norge har en åpen økonomi og en omfattende utenrikshandel. Vår økonomi styrkes med en friere verdenshandel. Derfor vil Regjeringen legge til rette for inkluderende, bærekraftig og jobbskapende vekst hjemme og ute.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet gir nye muligheter og forsterker nordområdenes betydning internasjonalt. Nye handelsveier åpnes som følge av klimaendringer. Regjeringen har en ambisiøs nordområdepolitikk hvor utenrikspolitikken og innenrikspolitikken gjensidig forsterker hverandre og styrker Norges posisjon som aktiv og ansvarlig aktør i Arktis. Norge skal kjennetegnes gjennom konsekvent og forutsigbar suverenitetshevdelse og som en pådriver for samarbeid med andre land basert på tillit, åpenhet og gjennomsiktighet. Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte ressursene på en ansvarlig måte.

Regjeringen vil videreutvikle en samlet politikk for nordområdene, slik den ble løftet frem av regjeringen Bondevik II i St. meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer i nord. Norge skal være ledende på kunnskap i nord. Ved å styrke koblingen mellom kunnskap og næringsliv vil Regjeringen ta nordområdepolitikken et skritt videre. Regjeringen har som mål å utvikle Nord-Norge til en av Norges mest skapende og bærekraftige regioner. Regjeringen vil også satse på utbygging av bedre infrastruktur og styrke miljøvern, sjøsikkerhet, rednings- og oljevernberedskap i nord. Regjeringen vil legge til rette for effektive og forutsigbare planprosesser slik at gode næringsprosjekter kan bli realisert, med respekt for gjeldende konsultasjonsordninger med samiske interesser.

Anslag viser at friere verdenshandel gjennom en vellykket WTO-avtale kan øke verdens verdiskaping med 1 200 mrd. kroner og skape millioner av nye jobber. En slik vekstkraft er nødvendig for å bekjempe fattigdom og for å skape de nye 600 millioner jobbene den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO sier verden trenger før 2020.

Regjeringen ønsker en styrking av arbeidet med å fremme global handel. Innsatsen for å oppnå enighet om en global handelsavtale skal intensiveres.

En globalisering preget av økt handel og teknologiutvikling har redusert gapet mellom den fattige og rike delen av verden. Men i mange land har forskjellene økt. En inkluderende vekst som skaper jobber og som kommer alle til gode er avgjørende for legitimiteten til vårt økonomiske system.

Det er svært beklagelig at WTOs medlemmer ikke ble enige innen fristen om iverksetting av avtalen som ble inngått på Bali i 2013. Dette setter resultatet fra Bali i fare og vi risikerer at de multilaterale handelsforhandlingene blir lagt på is. Regjeringen understreker sitt engasjement for det multilaterale handelssystem og vil fortsette å arbeide for å bevare og styrke det. Samtidig vil vi søke å ivareta norske interesser gjennom å fortsette arbeidet med både plurilaterale og regionale handelsavtaler. Norge er derfor aktiv i de såkalte TISA-forhandlingene om internasjonale rammebetingelser for handel med tjenester som omsettes kommersielt.

I lys av maktforskyvningen og forskyvningen av globale økonomiske sentra vil Regjeringen styrke våre diplomatiske forbindelser i og samarbeid med de fremvoksende økonomiene, ikke bare i Asia, men også i Afrika og Latin-Amerika.

Regjeringen vil bidra til å øke vårt økonomiske samkvem, inngå handelsavtaler og støtte opp om norske bedrifter som ønsker å satse i disse regionene. Norge vil knytte sterkere politiske bånd til en rekke sentrale land og til regionale organisasjoner, som ASEAN i Asia og Den afrikanske union. Vi kan ikke ta for gitt at de fremvoksende økonomiene deler vårt politiske tankegods fullt ut. Da er det vår plikt å holde fast på etablerte kjøreregler for samarbeid og hardt tilkjempede universelle menneskerettigheter.

Utenrikstjenesten skal fremme norske næringsinteresser. Norske bedrifters globale suksess er viktig for Norges verdiskaping. I dag er det om lag 280 000 ansatte i norske selskaper i utlandet. Veksten i den globale etterspørselen kommer først og fremst i markeder som er mer krevende enn hos våre tradisjonelle handelspartnere. Det gjør det nødvendig med en særlig innsats fra vår utenrikstjeneste. Regjeringen vil styrke arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt. Arbeidet settes inn i en bredere utenriksøkonomisk sammenheng ved at arbeidet med næringsfremme, global økonomi, handel, energi, klima og utvikling samles i én avdeling i Utenriksdepartementet.

Det faglige, økonomisk orienterte samarbeidet skal styrkes på tvers av forvaltningen og internt i Utenriksdepartementet. Utenrikstjenesten skal være en god serviceplattform for fagdepartementenes internasjonale arbeid, så vel som for Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd, Norges Forskningsråd og andre deler av virkemiddelapparatet. Team Norway skal sikre god koordinering av innsatsen hjemme og ute.

Etter hvert som norsk næringsliv i økende grad opererer i mer krevende markeder er det også nødvendig med et høyt fokus på bedrifters samfunnsansvar. Regjeringen verdsetter at norske selskaper som opererer globalt har samfunnsansvar som en integrert del av sine forretningsstrategier. Regjeringen har utviklet en handlingsplan for bedrifters samfunnsansvar som skal sikre at staten og virkemiddelapparatet har en enhetlig tilnærming og at forventningene til næringslivet kommuniseres likt. Arbeidet med bedrifters samfunnsansvar videreføres som en integrert del av arbeidet med næringsfremme og styrkes i krevende markeder gjennom utenriksstasjonene.

Kultursektoren er en viktig del av det norske samfunn. Utenrikstjenesten skal fremme norsk kulturlivs internasjonale interesser. En sterk kultursektor, med gode internasjonale forbindelser og nettverk, bidrar til Norges synlighet internasjonalt og underbygger viktige utenrikspolitiske forbindelser.

Mer enn 70 pst. av vår utenrikshandel er med EU-landene. Handel, kultur, historie og verdier binder Norge og Europa sammen. Regjeringen vil føre en aktiv politikk for å ivareta Norges interesser overfor EU. Regjeringen legger til grunn EØS-avtalen og de øvrige avtalene med EU som ramme for europapolitikken.

Avtaleverket sikrer markedsadgang og forutsigbarhet for norsk næringsliv, og er av avgjørende økonomisk betydning. Norsk næringsliv ønsker og trenger felles europeisk regelverk med like rammevilkår. Regjeringen vil føre en offensiv politikk for å ivareta norske interesser ved å medvirke tidligere i prosesser og politikkutforming i EU. Regjeringen styrker koordineringen av statsforvaltningens samlede håndtering av europasaker for å sikre effektiv saksbehandling og bedre norsk medvirkning.

Norge bidrar til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa gjennom EØS-midlene, som utgjør om lag 15 mrd. kroner i perioden 2009 til 2014. I Hellas vil deler av EØS-midlene gå til tiltak for kriserammede familier.

At Europa finner tilbake til vekst etter finanskrisen er viktig for brede norske interesser. Vi samarbeider ikke bare om handel og næringsliv, men også på kulturfeltet, innen turisme, utdanning og forskning og på en rekke andre områder.

Norge samarbeider tett med EU om justis- og innenriksspørsmål, bl.a. gjennom Schengen-avtalen. Utfordringer i form av grenseoverskridende kriminalitet og ulovlig migrasjon må møtes av de europeiske land i fellesskap. Det er i Norges interesse at landene i Europas sørlige og østlige nabolag er stabile og gir sine innbyggere økte økonomiske muligheter. Regjeringen vil samarbeide med EU i middelhavspolitikken.

Norsk bistand skal bidra til stabilitet, demokrati, menneskerettigheter og inkluderende økonomisk utvikling i Nord-Afrika og Sahel. Utviklings-, utenriks- og europapolitikken skal trekke i samme retning slik at vi tar et felles europeisk ansvar med våre naboer.

Det nordiske samarbeidet er av særlig stor betydning. Regjeringen ønsker å spille en aktiv rolle i Nordisk Ministerråd. I tråd med de nordiske statsministrenes erklæring fra deres sommermøte på Island i mai legges det opp til et forsterket nordisk samarbeid om europapolitiske spørsmål: Norden i Europa.

Stadig flere får øynene opp for nord. I løpet av de siste årene er India, Japan, Kina, Singapore, Sør-Korea og Italia tatt opp som nye observatører i Arktisk råd. Det er også tatt en prinsippbeslutning om at EU skal tas opp som observatør når visse utestående spørsmål mellom EU og Canada er avklart. Norge ønsker å integrere og utvikle en rolle for observatørene i rådets arbeid. Norge samarbeider nært med formannskapene i Arktisk råd og ønsker også et tett samarbeid med USA om deres kommende formannskap i 2015–2017. Regjeringen vil sikre en bærekraftig forvaltning av miljøet og ressursene i nord, styrke kunnskapen om de endringene som skjer i Arktis og legge til rette for økt næringslivsaktivitet.

Havretten er ett av flere eksempler på at juridiske rammeverk gagner både internasjonal stabilitet og våre økonomiske interesser. Havretten definerer bl.a. forutsetningene for kyststatenes særlige rettigheter og plikter. Sammen med de andre kyststatene i nordområdene er Regjeringen opptatt av at Norge ligger i forkant av utviklingen og tar ansvar for at ny aktivitet i områdene skjer under sikre og forutsigbare rammer.

Barentssamarbeidet og det grensenære samarbeidet med Russland er viktige elementer i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Regjeringen vil følge opp den fremtidsrettede erklæring om Barentssamarbeidet som ble vedtatt i forbindelse med 20-årsjubileet for samarbeidet.

Gjennom den ulovlige anneksjonen av Krim og den vedvarende innblandingen i Ukrainas indre forhold har Russland brutt mot grunnleggende prinsipper i folkeretten og utfordret den etablerte orden for samkvem mellom stater. Russland har valgt militær makt fremfor etablerte, fredelige mekanismer innenfor rammene av FN, Europarådet og OSSE. Russlands forhold til mange land, ikke minst i Europa og Nord-Amerika, er endret i negativ retning som følge av landets folkerettsstridige handlinger.

Norge har sammen med våre allierte i NATO og partnere i EU fordømt de russiske handlingene og gjort det klart at det vil få alvorlige konsekvenser dersom landet ikke avslutter sin folkerettsstridige fremferd og bidrar konstruktivt til en fredelig løsning på konflikten. På denne bakgrunn er det innført restriktive tiltak mot landet, og Norge har i likhet med mange andre land gjort det klart at den russiske politikken har negative følger for Russlands forhold til omverdenen, også Norge.

Norge skal fortsatt være en forutsigbar nabo med en konsekvent bilateral politikk, basert på folkeretten. Vi ønsker å videreføre den gode kontakten som allerede finnes mellom våre to folk og utvikle de tosidige forbindelsene videre. Samarbeidet innen ansvarlig ressursforvaltning, miljø- og fiskerisamarbeid, kultursamarbeid og utdannings- og forskningssamarbeid vil bli videreført.

Menneskerettighetssituasjonen i Russland gir grunn til økende bekymring. Derfor vil vi fortsette å engasjere oss i menneskerettigheter og Russlands forpliktelser på dette feltet, og støtte styrking av rettsstat, sivilt samfunn og en fri presse.

Freds- og forsoningspolitikken videreføres. Omfanget og innretningen gjennomgås for å prioritere prosesser og land hvor Norge har ressurser og kompetanse som kan bidra til å oppnå resultater. Norsk innsats bør gjennomføres i samarbeid med nære allierte og viktige multilaterale aktører.

Nedrustning og ikke-spredning er viktige områder i Regjeringens internasjonale arbeid. Spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør en av de største truslene mot vår sikkerhet. Det vil være svært alvorlig hvis nye land trer inn i atommaktenes rekker eller hvis kjernevåpen havner i terroristers hender. Det er viktig at tilgangen på missilteknologi underlegges streng kontroll. For å bidra aktivt til arbeidet mot spredning av slik teknologi, har Norge påtatt seg formannskapet for missilteknologiregimet (MTCR) fra høsten 2014. Regjeringen understreker også behovet for å styrke det samlede folkerettslige rammeverket knyttet til atomsikkerhet, spredning av kjernefysisk materiale og kjernefysisk terrorisme.

Regjeringen vil arbeide for å hindre spredning til ikke-statlige aktører gjennom oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon 1540 og Global Initiative to Combat Nuclear Terrorism (GICNT). Den fordyper også innsatsen i Nuclear Security Summit-prosessen frem mot toppmøtet i Chicago i 2016. Regjeringen deltar dessuten i det internasjonale nettverket Global helsesikkerhetsagenda for å forebygge spredning av globale epidemier og andre helsetrusler, uavhengig av om disse skyldes naturlige årsaker, ulykker eller er fremprovosert.

Oslo-konferansen i 2013 og oppfølgingskonferansen i Mexico har bidratt til en faktabasert forståelse av konsekvensene av kjernevåpen og å etablere det humanitære perspektivet som et rettmessig perspektiv på kjernevåpen. En tredje konferanse finner sted i Østerrike i desember 2014. Regjeringen er opptatt av at Wien-konferansen bidrar til ytterligere å styrke det humanitære initiativet frem mot tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen (NPT) i 2015. Regjeringen vil bidra til å styrke nedrustningsarbeidet innenfor de etablerte prosesser og strukturer. Ikke-spredningsavtalen (NPT) og tilsynskonferansen i 2015 står sentralt.

Nord-Korea og Irans atomprogrammer vekker fortsatt alvorlig bekymring. Den midlertidige avtalen fra 2013 mellom Iran og EU, Kina, Russland og USA om atomprogram er et skritt i riktig retning. Det er avgjørende at de videre forhandlingene ender i en langsiktig, omfattende avtale som sikrer at Irans atomprogram utelukkende er fredelig.

Menneskerettighetene er under økende press i flere land med brudd på ytringsfriheten, forenings- og forsamlingsfriheten og diskrimineringsforbudet mot religiøse og seksuelle minoriteter i flere land. Regjeringen vil arbeide for å styrke menneskerettighetsvernet og vil ikke godta forsøk på å relativisere menneskerettighetene. Myndigheter skal ikke kunne omgå menneskerettighetene under henvisning til tradisjonelle verdier, nasjonal suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet. Dette bryter med vedtak fattet både i FN og i ulike regionale fora. FNs utviklingssystem har en viktig rolle i å bistå land i å utvikle nasjonal politikk og lovverk i tråd med internasjonale normer og standarder.

Regjeringen vil klarere respondere på økt press som truer menneskerettighetene. Vi vil videreutvikle strategiske allianser på tvers av regionene og med de sivile samfunn. Vi skal bidra til å styrke kvinners rett til medvirkning og reelle innflytelse i politiske prosesser og samfunnsliv og bekjempe diskriminering i lovgivning og praksis. Vi skal fortsette det målrettede arbeidet mot dødsstraff. Norge øker støtten til Høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR).

Regjeringen følger opp Norges forpliktelser, blant annet gjennom landhøringen i FNs menneskerettighetsråd og ved opprettelsen av en ny Nasjonal institusjon for menneskerettigheter under Stortinget.

Regjeringen legger til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, og ønsker gjennom sin politikk å bygge tillit og troverdighet hos begge parter. Den støtter aktivt målet om en fremforhandlet løsning som innebærer at Israel og Palestina kan eksistere i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, basert på grensene fra 1967 og med Jerusalem som hovedstad for begge. Det finnes ikke noe alternativ til en slik fremforhandlet politisk løsning på konflikten. Etter partenes ønske vil Norge fortsette å lede Giverlandsgruppen (Ad Hoc Liaison Committee), som koordinerer bistanden til Palestina.

Blokaden av Gaza, de israelske folkerettsstridige bosettingene på Vestbredden, splittelsen av Palestina samt feilslåtte forsøk på å finne en fredelig løsning, er årsaker til at konflikten stadig blusser opp igjen, senest under krigen i Gaza sommeren 2014. Dette viser at status quo ikke er bærekraftig. Den onde sirkelen med blokade, okkupasjon og angrep både mot sivilbefolkningen i Israel og på Gaza kan ikke fortsette.

Regjeringen oppfatter israelsk bosettingspolitikk som den største utfordringen for en varig fredsløsning. FNs Sikkerhetsråd har slått fast at den israelske bosettingspolitikken er i strid med folkeretten. Dette er et syn Regjeringen støtter, på linje med EU-landene og USA.

Regjeringen vil bidra til gjenoppbyggingen av Gaza etter krigshandlingene sommeren 2014. Gaza kan imidlertid ikke gjenoppbygges som før. Gaza må åpnes slik at både folk og varer kan krysse grensene på måter som ivaretar sikkerheten for befolkningen både i Israel og i Gaza. En slik åpning er en forutsetning for å gjenoppbygge Gaza og gjenopprette økonomien. Den palestinske regjeringen, bestående av politisk uavhengige teknokrater, må få kontroll over Gaza, slik de palestinske politiske grupperingene er enige om.

Syria er et tydelig eksempel på hvordan krig og konflikt på kort tid kan sette et samfunn flere tiår tilbake. Krigen har så langt tatt livet av over 190 000 mennesker. Om lag 11 millioner syrere har behov for mat, medisiner og helsetjenester, en stor andel av dem er barn. Behovet for bedret humanitær tilgang er akutt og sivilbefolkningen lider under mangelen på en politisk løsning.

Norge er en av de største humanitære giverne til Syria og nabolandene, og har bidratt med om lag 1,6 mrd. kroner i støtte siden konflikten startet våren 2011. Regjeringen vil fortsette Norges humanitære innsats og bidra i arbeidet med å finne en politisk løsning på konflikten.

Basert på Sikkerhetsrådets resolusjon 2118 har Norge sammen med bl.a. Danmark og USA deltatt i en internasjonal operasjon for å fjerne og destruere Syrias kjemiske våpen for å hindre regimet i å kunne bruke kjemiske våpen, og at andre får fatt i dem. Alle deklarerte kjemiske våpen var fraktet ut av Syria i juli 2014.

Situasjonen i Irak har utviklet seg i en klar negativ retning siste halvår 2014. Etter en lang periode med politisk uro, er det viktig at Irak får en regjering som er inkluderende og politisk handlekraftig. Etter terrororganisasjonen ISILs fremmarsj i regionen, er ifølge FN 1,4 millioner mennesker i Nord-Irak blitt drevet på flukt, hvorav en stor andel er barn. Spesielt hardt har det gått ut over personer med etnisk og religiøs minoritetsbakgrunn. FN har besluttet å oppgradere den humanitære krisen i Irak til en såkalt kategori 3-krise, på høyde med Syria, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Den siste krisen kommer i tillegg til den store flyktningstrømmen til Irak fra Syria de siste årene, og Norge har bidratt med nabolandsstøtte også til Irak. Hittil i 2014 har Norge gitt 200 mill. kroner i humanitær bistand.

Konflikten i Sør-Sudan mellom regjeringen og opposisjonen, som brøt ut i september 2013, ser ikke ut til å få noen snarlig løsning. Intensive fredsforhandlinger i regi av den subregionale organisasjonen IGAD (Intergovernmental Authority on Development), støttet av Norge, USA, Storbritannia og EU, har hittil ikke brakt resultater. Den humanitære situasjonen i Sør-Sudan er i alvorlig forverring. Over en og en halv million mennesker er fordrevne fra sine hjem og en tredjedel av disse har flyktet til nabolandene. Fire millioner mennesker trenger matvarehjelp. Det er stor fare for at FN vil erklære hungersnød mot slutten av året. De er store utfordringer med å nå ut med humanitær assistanse til de nødlidende.

På oppfordring fra FN var Norge vertskap for en vellykket giverkonferanse i 2014 hvor det ble gitt løfter om nye 3,7 mrd. kroner i humanitær bistand til Sør-Sudan. Norge bidro med 372 mill. kroner. Det ble under konferansen stilt klare krav til lederne på begge sider av konflikten om å stanse kamphandlingene, garantere full humanitær tilgang og å inngå i seriøse forhandlinger.

Konflikten i Sør-Sudan er politisk og krever en politisk løsning. Regjeringen vil fortsette Norges politiske innsats gjennom aktiv deltakelse i FN-operasjonen UNMISS, aktivt engasjement i Troikaen (med USA og Storbritannia) for å finne en politisk løsning, samt fortsatt støtte til den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD og i direkte dialog med partene.

Afghanistan er inne i en avgjørende fase i landets utvikling. Gjennomføringen av valgene og innsettelse av president og regjering er viktig. Norge står ved våre forpliktelser om å gi sivil bistand, samtidig som Regjeringen stiller klare krav til mottakerne. Overføringen av sikkerhetsansvaret fra NATO til afghanerne har gått etter planen og ISAF spiller nå kun en støtterolle. Norge vurderer på lik linje med andre NATO-land hvordan vi eventuelt kan bidra til operasjon Resolute Support (RSM) fra 2015.

Utviklingspolitikken skal støtte opp om prosesser som gjør det mulig for utviklingsland å bli mellominntektsland. Godt styresett, en inkluderende økonomisk vekst, økt handel, investeringer, innovasjon og entreprenørskap er forutsetninger for å skape vekst og lykkes med varig fattigdomsreduksjon. Solide samfunnsinstitusjoner, økonomisk og politisk åpenhet, vern om privat eiendomsrett, maktspredning og en velfungerende rettsstat er betingelser for en bærekraftig økonomisk utvikling.

Regjeringens mål er en effektiv utviklingspolitikk som gir resultater. Norsk bistand gikk i 2013 til 116 land. Stor spredning geografisk og tematisk har gjort bistanden fragmentert, krever en omfattende forvaltning og gjør resultatmåling vanskelig. Dette har også OECD påpekt i sin gjennomgang av norsk bistand i 2013. En hovedanbefaling fra OECD var at Norge burde utarbeide en klar og faglig basert strategi for sitt bilaterale utviklingssamarbeid.

Konsentrasjon om noe færre land gir en klarere prioritering av de fattigste landene. Regjeringen innfører en ordning med fokusland, hvor norsk innsats styrkes. Fokusland skal være land der vi ønsker et bredt, langsiktig og fattigdomsrettet engasjement, der vi har god landkunnskap og kan utgjøre en forskjell, og der vi har et nærvær som gir grunnlag for tett oppfølging og løpende dialog med myndighetene. Totalt bidrar denne omleggingen til forenkling og forbedring av norsk utviklingspolitikk, med klarere fokus på resultater.

Regjeringen vil legge økt vekt på samarbeid med næringslivet og offentlig-privat samarbeid. Bistand bør i større grad brukes katalytisk til å mobilisere ressurser gjennom partnerskap med kommersielle aktører og privat sektor. Regjeringen vil øke kapitaltilførselen til Norfund, som sammen med private partnere investerer i blant annet fornybar energi, jordbruk og finansielle institusjoner i utviklingsland. Regjeringen vil også bidra til privat sektor, utvikling og jobbskaping gjennom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene.

Ifølge UNESCO er 58 millioner barn i verden uten skolegang. Manglende utdanning er et alvorlig hinder for utvikling. Norge skal ta en global lederrolle i arbeidet med utdanning. Det er særlig behov for å styrke innsatsen for jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og barn som er rammet av krig og konflikt. Jenter som får skolegang gifter seg og får barn senere, har større mulighet til å få jobb og får bedre helse for seg selv og egne barn. At jenter får utdanning på lik linje med gutter har betydning for økonomisk utvikling så vel som for helse og barnedødelighet.

Regjeringen la i juni 2014 frem Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling som konkretiserer den økte innsatsen for utdanning.

Både i Norge og internasjonalt er prioriteringen av utdanning i utviklingsarbeidet svekket de siste årene. En opptrapping av støtten skal være katalytisk og støtte opp om landenes egen innsats. Vi skal bidra til å skape resultater gjennom kunnskapsbasert og innovativ innsats bygget på erfaringer og kompetanse.

Satsingen på global helse, særlig innen kvinne- og barnehelse, videreføres og støtten økes. Norge har bidratt til gode resultater blant annet gjennom samarbeid med multilaterale organisasjoner og private aktører. Regjeringen støtter innovative metoder som kan skaffe ny kapital i tillegg til tradisjonell bistand til global helse.

Regjeringen vil fortsette å støtte demokratisk, bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, og arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter og bekjempe vold og undertrykking. Regjeringen vil rette særlig oppmerksomhet mot utsatte grupper, som kvinner, barn, religiøse minoriteter, funksjonshemmede og seksuelle minoriteter.

Regjeringen vil øke andelen av bistanden som gis i samfinansiering med mottakerlandet. Norsk bistand skal være tidsbegrenset der det er mulig, for å forhindre bistandsavhengighet og at det nasjonale ansvaret svekkes. Myndighetenes egeninnsats og politiske eierskap til egen utvikling vektlegges.

For å styrke resultatene av utviklingspolitikken vil det bli gjennomført systematiske evalueringer med budsjettkonsekvenser og legges til rette for full åpenhet om omfanget, gjennomføringen og effektene av norsk utviklingspolitikk.

De globale klimaendringene er en av de desidert største utfordringene vi står overfor i det 21. århundre, og vil i økende grad få implikasjoner for internasjonalt samarbeid. Klimaendringene har alvorlige konsekvenser for helse, biologisk mangfold og naturressurser, matproduksjon og tilgang til rent vann, spesielt for sårbare og fattige. Verden trenger en ny og ambisiøs klimaavtale som omfatter alle land og som kan hjelpe de mest sårbare landene til større motstandsdyktighet mot klimaendringene. For å overholde 2-gradersmålet må den globale utslippstrenden snus. Klimatilpasning og katastrofeforebygging er avgjørende for å redusere risikoen for sykdom, konflikter og store økonomiske tap. Norge vil arbeide for å oppskalere internasjonal klimafinansiering, fra offentlige og private, og støtte innovative finansieringskilder. Målet er at finansieringen blir mer effektiv og tilpasset utviklingslandenes behov.

Norge gir et betydelig bidrag til kapitaliseringen av Det grønne klimafondet, målet er at dette fondet blir den mest sentrale kanalen for multilateral klimafinansiering. En egen klimainstruks er sendt ut til alle ansatte i utenrikstjenesten. Dette er en klar beskjed om at klimaarbeidet skal trappes opp og få en tydeligere plass i utenriks- og utviklingspolitikken. Blant norske satsingsområder internasjonalt er klima- og skogprosjektet, kortlevde klimaforurensere, fornybar energi og energieffektivisering, utfasing av subsidier til fossile brensler og klimatilpasning. Norge skal være en aktiv partner i arbeidet for en ny klimaavtale i Paris i 2015.

Norge vil spille en ledende rolle i arbeidet med å sikre Bærekraftig Energi for Alle (SE4All). Bærekraftig energi må til for å møte den økende energietterspørselen og redusere utslipp av klimagasser for å bremse den globale temperaturøkningen. Tre områder står høyt på dagsordenen: økt tilgang til energi for alle, bedring av energieffektivitet og økt andel fornybar energi.

Gjennom statsministerens engasjement i FNs generalsekretærs pådrivergruppe prioriterer Regjeringen arbeidet med å nå Tusenårsmålene. Tusenårsmålenes styrke er at resultatene er målbare og viser at systematisk arbeid gir resultater. Norge deltar aktivt i arbeidet med å sette nye ambisiøse mål også etter 2015. Regjeringen prioriterer utdanning, helse, energi, likestilling og godt styresett.

Vellykkede mål må ta utgangspunkt i det som er grunnlaget for utvikling; en privat sektor som investerer, skaper vekst og arbeidsplasser er fundamentet for å redusere fattigdom. Gode og forutsigbare rammebetingelser er nødvendig for å fremme utenlandske og innenlandske investeringer. Et riktig samspill mellom stat og marked fremmer økonomisk vekst og hindrer uakseptabelt store ulikheter mellom fattige og rike.

Sammen med Guyana leder Norge arbeidet med å forberede FNs tredje konferanse om finansiering for utvikling, som vil bli arrangert i Addis Abeba i juli 2015. Konferansen vil legge føringer for optimal mobilisering av ulike typer kapitalstrømmer – offentlige og private, nasjonale og internasjonale – til fremtidige utviklingstiltak. Utfallet vil være viktig for å nå de nye bærekraftsmålene.

Regjeringen vil føre en samstemt utviklingspolitikk, hvor tiltak innen ulike sektorer i størst mulig grad trekker i samme retning. Regjeringen vil også i år legge frem en rapport om samstemt politikk for utvikling som belyser hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller eventuelt hemme fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.

Årets rapport fra Regjeringen til Stortinget om samstemt politikk for utvikling handler om den nye globale utviklingsagendaen som skal avløse Tusenårsmålene fra 2015. Rapporten gir en vurdering av hvordan norsk politikk, i hovedsak utenom utviklingspolitikken, kan bidra til å oppfylle mål som forventes å bli etablert på områdene utdanning, styresett, helse, energi og kvinner og likestilling. Disse områdene er sentrale i de internasjonale prosessene for å etablere et nytt målsett. Det er derfor bl.a. viktig å få oversikt over de virkemidler vi har til rådighet for å oppfylle dem.

Det vises til del III Spesielle tema.

2 Kvalitetssikring og kontroll av tilskuddsmidlene

Utenriksdepartementets samlede budsjettforslag for 2015 utgjør 38 mrd. kroner, av dette er om lag 34,2 mrd. kroner tilskudd og 3,8 mrd. kroner driftsmidler, fordelt på utenriksforvaltning og administrasjon av utviklingshjelpen.

Tilskuddsmidlene forvaltes av Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene, Norad, Norfund, Fredskorpset, Financial Mechanism Office (FMO) i Brussel, og andre institusjoner.

Det er vesentlig risiko forbundet med forvaltningen av alle disse midlene, både driftsmidler og tilskuddsmidler. Den iboende risikoen er stor ettersom utenrikstjenesten har et svært bredt spekter av oppgaver som utføres i land med vidt forskjellige rammevilkår. Flere av utenriksstasjonene som forvalter bistandsmidler og mottakerne av norsk bistand er lokalisert i land som ligger langt nede på Transparency Internationals Corruption Index.

Prosesskontroll og risikostyring er en integrert del av driften av utenrikstjenesten og tilskuddsforvaltningen. Departementet søker stadig å forbedre risikostyringen og har i 2014 styrket kontroll- og kvalitetssikringsfunksjonene.

Mandatet til Sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet er revidert i 2014 for ytterligere å klargjøre enhetens rolle som innebærer å føre tilsyn med alle deler av utenrikstjenesten. Sentral kontrollenhet er direkte underlagt utenriksråden. Kontrollenhetens hovedoppgaver er tilsyn med utenrikstjenestens virksomhet, hjemme og ute, oppfølging av mulige brudd på lover, annet regelverk, vedtak og avtaler, og tilsyn med oppfølgingen av slike saker i underliggende etater.

Tilsynet vil blant annet innebære forvaltningsgjennomganger av utenriksstasjoner og enheter i departementet. Tilsynet som de forskjellige avdelingene i departementet fører med utenriksstasjonene skal koordineres av Sentral kontrollenhet med utgangspunkt i en helhetlig risikoanalyse. Sentral kontrollenhet vil i samarbeid med Norads varslingsteam videreutvikle ordningen med stikkprøvekontroller av program og prosjekter.

Ordningen med kvartalsvis offentliggjøring på www.regjeringen.no av lister over saker hvor det er dokumentert at midler er brukt i strid med lover, annet regelverk, vedtak eller avtale, vil bli videreført.

Utenriksdepartementet etablerte sommeren 2014 en ny seksjon for tilskuddsforvaltning. Denne seksjonen er departementets sentrale fagmiljø for forvaltningen av tilskuddsmidlene. Seksjonen har et normativt og koordinerende ansvar for utenrikstjenestens system for tilskuddsforvaltning både for programområdene 02 og 03. Seksjonen skal bidra til god, enhetlig forvaltningspraksis i alle deler av utenrikstjenesten med særlig vekt på effektivitet og kvalitet i tilskuddsforvaltningen, og bidra til målet om økt konsentrasjon. Bedre risikostyring samt økt vektlegging av mål- og resultatstyring i forvaltningen av tilskuddsmidlene, er sentrale oppgaver.

Som tidligere vil Norad ha en viktig rolle i å bistå Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene i arbeidet med kvalitetssikring av norsk utviklingssamarbeid gjennom faglige råd og gjennomføring av uavhengige evalueringer på programområde 03 Internasjonal bistand.

Nulltoleranseprinsippet

Når midler er stilt til rådighet gjennom en tilskuddsavtale, skal mottakeren disponere midlene i samsvar med avtalen. Ved anskaffelser skal ytelsen være i samsvar med avtalen. Tilsvarende skal driftsmidler stilt til disposisjon for å dekke ett eller flere formål brukes som forutsatt. Nulltoleransen gjelder så vel korrupsjon ved bestikkelser som underslag og tyveri, men også kontraktsbrudd.

Nulltoleranseprinsippet ligger fast, og vil bli håndhevet strengt. Det gjelder for alle i utenrikstjenesten, vare- og tjenesteleverandører og personer/organisasjoner som forvalter midler som Utenriksdepartementet har fått bevilget. Avtaler som inngås med henholdsvis suverene stater, med multilaterale organisasjoner og avtaler som inngås med bedrifter eller frivillige organisasjoner vil ikke kunne være helt like på grunn av deres forskjellige juridiske status og formålet med avtalene. Innenfor de rammer tilskuddsmottakernes ulike juridiske status og avtalenes forskjellige formål tilsier, skal det tilstrebes at kravene i avtalene med andre stater og multilaterale organisasjoner kommer mer på linje med de som gjelder for andre tilskuddsmottakere.

Tilskuddsmottakere skal ved mistanke om brudd på gjeldende lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale varsle Sentral kontrollenhet og informere om hvilke undersøkelser som planlegges gjennomført. For tilskudd gitt av Norad, Fredskorpset eller Norfund, skal deres respektive kontaktpunkt for varslingssaker kontaktes. Varslingsplikten oppstår når det foreligger en mistanke som er av en slik art at tilskuddsmottakeren vil undersøke forholdet nærmere eller det for en utenforstående fremstår som uforsvarlig ikke å foreta nærmere undersøkelser.

Tilskuddsmottakere er selv ansvarlige for å undersøke mistanker om brudd på gjeldende lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale knyttet til midlene de har fått fra departementet, ambassader eller underliggende etater. Funnene de gjør skal rapporteres til departementet ved Sentral kontrollenhet. For tilskudd gitt av Norad, Fredskorpset eller Norfund, skal deres respektive kontaktpunkt informeres. Sentral kontrollenhet og Norad kan, uten å rokke ved tilskuddsmottakers ansvar, bistå denne i undersøkelsene av saker, eller beslutte selv å gjennomføre en granskning.

Videre utbetalinger etter en tilskuddsavtale skal holdes tilbake inntil saken er avsluttet. Sentral kontrollenhet kan oppheve utbetalingsstansen helt eller delvis hvis tilskuddsmottaker har iverksatt nødvendige risikodempende tiltak eller kan dokumentere at de forhold som muliggjorde misbruket ikke lenger er til stede.

Ved avvik skal misbrukte midler søkes tilbakeført til staten gjennom tilbakebetalingskrav med hjemmel i avtale, det kontraktsrettslige erstatningsansvar eller alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Mangelfull rapportering, tilbakeholdelse av informasjon og andre forhold som sterkt svekker tilliten til tilskuddsmottakeren, vil bli ansett som grovt avtalebrudd som kan føre til at tilskuddet i sin helhet kreves tilbakebetalt.

Dersom motparten bestrider krav fremsatt av departementet, skal rettslige skritt for å få midlene inndrevet vurderes.

Er det sannsynlig at straffbare forhold har funnet sted, beslutter Sentral kontrollenhet om forholdet skal politianmeldes. Må forholdet anmeldes i en annen stat, vurderes dette i samråd med den relevante utenriksstasjonen bl.a. i forhold til Norges menneskerettighetsforpliktelser.

Kommer Sentral kontrollenhet til at ansatte i utenrikstjenesten har opptrådt kritikkverdig, overføres saken til Avdeling for kompetanse og ressurser for eventuell iverksetting av arbeidsrettslige forføyninger.

Særskilte problemstillinger knyttet til nulltoleransen i forhold til multilaterale organisasjoner

Både varslingsplikten og tilbakebetaling reiser særlige problemstillinger i forhold til multilaterale organisasjoner.

Disse organisasjonene har som regel interne regelverk, ofte med hjemmel i folkerettslige avtaler eller vedtak i de styrende organer, som setter rammer for hvordan de kan informere givere. Utenriksdepartementet har igangsatt forhandlinger med UNDP, UNICEF UN-Women og UNFPA om nye rammeavtaler for øremerkede norske bidrag hvor varsling og tilbakebetaling er blant de norske kravene. Så langt i forhandlingene ser det ut til at de fire organisasjonene er innstilt på å imøtekomme kravet om informasjonsutveksling. For øvrig støtte til FN er det nødvendig med en videre dialog.

Tilbakebetalingskravet forutsetter at når organisasjonene ikke har klart å inndrive misbrukte midler, må tilbakebetaling tas fra organisasjonenes kjernemidler. En rekke land motsetter seg dette, og det er per i dag ikke hjemmel for slik tilbakebetaling i FNs regelverk. Utenriksdepartementet vil fortsette sitt arbeid for å muliggjøre tilbakebetaling også i tilfeller hvor organisasjonene ikke har klart å inndrive misbrukte midler

Utenriksdepartementet vil videre fortsette å arbeide for at de multilaterale organisasjonene styrker sine kontroll- og granskningsenheter, og videreutvikle samarbeidet som allerede er etablert.

3 Forenklingsarbeid, modernisering og bedre gjennomføringskraft

Utenriksdepartementet arbeider kontinuerlig for å gjøre utenrikstjenesten til en mer effektiv, profesjonell og handlekraftig tjeneste for Norge. Utenriksdepartementets virksomhetsstrategi for fireårsperioden 2014–2017, Strategi 2017, har som siktemål å forbedre utenrikstjenesten slik at de politiske prioriteringene effektivt kan iverksettes. Strategien inneholder både strategiske mål og operative tiltak.

Økonomisk diplomati og støtte til norsk næringsliv er blant Regjeringens hovedprioriteringer. En ny avdeling med ansvar for arbeidet med næringsfremme, utviklings- og handelspolitikk, energi, klima og miljø ble således etablert høsten 2014. Dermed er det lagt til rette for bedre samordning og analyse som grunnlag for politiske beslutninger og gjennomføring av Regjeringens politikk på disse områdene.

Under overskriften «en utenrikstjeneste for hele Norge» i Utenriksdepartementets Strategi 2017 legges det til grunn at utenrikstjenesten i økende grad skal betjene et bredere spekter av samfunnsaktører med sin kjernekompetanse. Utenriksdepartementet skal tilføre en merverdi og benytte sin kompetanse i departementsfellesskapet og bidra til at sentralforvaltningen fremstår som «ett Norge» internasjonalt.

Støtte til norsk næringslivs virksomhet i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten. Utenriksstasjonene spiller hovedrollen i arbeidet for å yte service til norsk næringsliv i utlandet. Utenrikstjenesten forsterker sin innsats for å støtte norsk næringsliv som opererer i andre land, i samarbeid med andre departementer og det øvrige virkemiddelapparatet. Dette brede samarbeidet har fått varemerket «Team Norway». Målet er å gjøre utenrikstjenesten til en tilgjengelig og profesjonell partner for næringslivet ved å delta i utformingen av internasjonale rammebetingelser og arbeide for økte markedsandeler for norske varer og tjenester i samarbeid med norske selskaper.

Utenrikstjenesten møter stadig større forventninger om konsulær bistand, og håndterer hundrevis av konsulære saker hver dag. Dette skjerper kravene til konsulær kompetanse og effektiv organisering. Utenriksdepartementet har bygget opp en krisehåndteringsorganisasjon og et operativt senter for konsulære saker med døgnåpen service. En rekke effektiviseringstiltak, herunder tjenesteutsetting av enkelte søknadsprosesser, økt elektronisk saksbehandling og tettere samarbeid med andre Schengen-land, har ført til en mer effektiv utlendingsforvaltning og håndtering av de senere års økning i saksmengde.

Risikobildet for norske borgere, norske interesser og for ansatte i utenrikstjenesten er i stadig endring. Forventningene til sikkerhetsarbeidet i tjenesten er økende. Sikkerhet står sentralt i alt utenrikstjenesten foretar seg. Samarbeidet med Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er godt og videreutvikles. Det legges vekt på forebyggende sikkerhetsarbeid. Utenriksdepartementet har de senere år bygget opp en robust krise- og beredskapsorganisasjon, og etablert døgnåpent operativt senter. Dette gjør utenrikstjenesten godt rustet til å ivareta sikkerheten for eget personell, samt å yte god og effektiv bistand til norske borgere i utlandet i krisesituasjoner.

Utenriksdepartementet arbeider kontinuerlig for en mer effektiv bruk av ressursene, og for at det utvikles og anvendes fellestjenester i sentralforvaltningen. Utenriksdepartementet vil om kort tid knytte seg til Forsvarsdepartementets nett for lav- og høygradert informasjon. I mai 2014 ble det besluttet at Utenriksdepartementet skal samlokaliseres med øvrige departementer i det nye regjeringskvartalet. Det vil legge til rette for at Utenriksdepartementet på sikt vil kunne knytte seg til flere felles administrative tjenester i departementsfellesskapet.

I 2012 ble det igangsatt en gjennomgang av administrative oppgaver i tjenesten med mål om effektivisering av administrative prosesser. Tiltakene som iverksettes skal bidra til effektivisering, og høyere kvalitet og profesjonalitet innen de administrative fagoppgaver. Administrative tjenester som andre kan utføre bedre på vegne av departementet skal identifiseres og vurderes satt ut.

Ny teknologi gjør det mulig å ta flere administrative oppgaver hjem til Oslo, eksempelvis innen regnskap, økonomiforvaltning, IKT og arkiv. På flere stasjoner overføres også flere oppgaver til lokalt ansatte. Disse tiltakene vil avlaste noen av stasjonene og frigjøre ressurser til andre prioriterte arbeidsoppgaver, hjemme og ute.

Et nytt elektronisk arkiv- og saksbehandlingssystem fører Utenriksdepartementet over på samme system og plattform som øvrige departementer, og vil på sikt legge til rette for en felles drifts- og arkivtjeneste. Videre vil systemet rulles ut til stasjonene. Stasjonene vil samtidig knyttes til hele utenrikstjenestens arkiv og lette informasjonsflyten mellom departementet og alle stasjonene.

Driften ved en rekke norske utenriksstasjoner skal effektiviseres. For stasjoner innenfor samme land eller avgrensede geografiske områder, vil administrative, konsulære og enkelte faglige oppgaver slås sammen og betjenes av felles administrative «knutepunkt». Ved nordiske samlokaliseringer av ambassader ses det på modeller der ett land leverer alle administrative tjenester til de øvrige landene.

4 Diverse budsjettekniske endringer

Avbyråkratisering- og effektiviseringsreform

Den årlige produktivitetsveksten er viktig for velstandsøkningen i et land. Regjeringen følger dette opp i Sundvolden-erklæringen og har nedsatt en egen produktivitetskommisjon. Regjeringen vil bygge sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Regjeringen forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører årlige tiltak for å øke produktiviteten. For å gi incentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer innføres det en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform. Deler av gevinstene fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres i de årlige budsjettene til fellesskapet. Denne innhentingen settes til 0,5 pst. av virksomhetenes driftsutgifter. For å sikre forutsigbarhet i ordningen er beregningsgrunnlaget saldert budsjett året før. Ordningen er nærmere omtalt i Gul bok 2015. For Utenriksdepartementet innebærer dette at budsjettet for 2015 er redusert med til sammen 22,1 mill. kroner.

Mva-reformen

Fra 2015 innføres nøytral merverdiavgift for ordinære statlige forvaltningsorganer. Denne ordningen innebærer at betalt merverdiavgift som hovedregel ikke lenger skal føres som en driftsutgift på virksomhetenes egne budsjettkapitler, men i stedet belastes sentralt på kap. 1633 Nettoordning, statlig betalt merverdiavgift, post 01, Driftsutgifter. Driftspostene 01-49 budsjetteres fra 2015 uten merverdiavgift.

Ordningen fjerner en konkurranseulempe for private aktører. For å unngå nye konkurransevridninger som går ut over private aktører holdes enkelte forvaltningsorgan utenfor ordningen. Ordningen er nærmere omtalt i Gul bok 2015.

For Utenriksdepartementet innebærer omleggingen at budsjettet for 2015 er redusert med til sammen 102,8 mill. kroner. Av dette gjelder 49,9 mill. kroner Utenriksdepartementets andel av bistandsbudsjettet under Programområde 03. Det legges til grunn at beregnet mva. inngår i den samlede bistandsrammen og at merverdiavgift betalt som del av bistandstiltak rapporteres som offisiell bistand til OECD/DAC på vanlig måte.

5 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Programområder under departementet

       

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

Programområde 02 Utenriksforvaltning

5 646 384

6 972 322

8 388 327

20,3

Programområde 03 Internasjonal bistand

30 218 748

28 645 843

29 514 648

3,0

Sum Utgift

35 865 132

35 618 165

37 902 975

6,4

Programområde 02 Utenriksforvaltning

221 178

144 727

240 675

66,3

Programområde 03 Internasjonal bistand

16 114

Sum Inntekt

237 292

144 727

240 675

66,3

Utgifter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

Administrasjon av utenrikstjenesten

100

Utenriksdepartementet

1 979 277

1 850 466

1 973 394

6,6

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

44 183

47 524

55 583

17,0

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

5 362

9 179

9 380

2,2

Sum kategori 02.00 2 028 821 1 907 169 2 038 357 6,9

Utenriksformål

115

Næringsfremme-, kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

86 718

84 712

64 759

-23,6

116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

1 260 574

1 195 697

1 293 554

8,2

117

EØS- finansieringsordningene

1 822 363

3 310 000

4 500 000

36,0

118

Nordområdetiltak mv.

447 908

467 744

477 948

2,2

119

Globale sikkerhetstiltak

7 000

13 709

95,8

Sum kategori 02.10

3 617 563

5 065 153

6 349 970

25,4

Sum programområde 02 5 646 384 6 972 322 8 388 327 20,3

Administrasjon av utviklingshjelpen

140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

1 187 728

1 280 796

1 268 315

-1,0

141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

220 737

233 550

236 607

1,3

144

Fredskorpset

42 946

44 950

44 849

-0,2

Sum kategori 03.00 1 451 411 1 559 296 1 549 771 -0,6

Bilateral bistand

150

Bistand til Afrika

2 139 302

2 180 900

2 111 900

-3,2

151

Bistand til Asia

914 436

934 500

844 500

-9,6

152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

542 172

540 000

556 000

3,0

153

Bistand til Latin-Amerika

204 716

184 000

144 000

-21,7

Sum kategori 03.10 3 800 626 3 839 400 3 656 400 -4,8

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

1 972 432

2 003 000

1 990 791

-0,6

161

Næringsutvikling

1 405 284

1 449 000

1 739 000

20,0

162

Overgangsbistand (gap)

399 826

216 000

239 000

10,6

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

3 724 652

3 260 400

3 714 733

13,9

164

Fred, forsoning og demokrati

1 510 296

1 509 400

1 681 100

11,4

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

780 578

1 076 900

806 855

-25,1

166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

3 690 618

1 526 835

1 837 200

20,3

167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

1 586 683

2 110 812

1 615 698

-23,5

168

Kvinner og likestilling

307 181

313 500

313 500

0,0

169

Global helse og utdanning

2 452 694

2 765 000

4 573 000

65,4

Sum kategori 03.20 17 830 246 16 230 847 18 510 877 14,0

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner mv.

4 476 839

4 431 800

3 525 600

-20,4

171

Multilaterale finansinstitusjoner

2 230 633

2 334 500

2 022 000

-13,4

172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

428 992

250 000

250 000

0,0

Sum kategori 03.30

7 136 465

7 016 300

5 797 600

-17,4

Sum programområde 03

30 218 748

28 645 843

29 514 648

3,0

Sum utgifter

35 865 132

35 618 165

37 902 975

6,4

Inntekter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

Administrasjon av utenrikstjenesten

3100

Utenriksdepartementet

221 178

144 727

240 675

66,3

Sum kategori 02.00

221 178

144 727

240 675

66,3

Sum programområde 02

221 178

144 727

240 675

66,3

Administrasjon av utviklingshjelpen

3140

Administrasjon av utviklingshjelpen, jf. kap. 140

12 743

3141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), jf. kap. 141

2 459

3144

Fredskorpset

912

Sum kategori 03.00

16 114

Sum programområde 03

16 114

Sum inntekter

237 292

144 727

240 675

66,3

6 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og EØS- og EU-ministeren har ansvar for følgende kapitler og poster på Utenriksdepartementets budsjett. Poster med delt ansvar er angitt med saksområder i oversikten nedenfor:

Utenriksministeren

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Kap. 100

Utenriksdepartementet – unntatt de saker som EØS- og EU-ministeren har ansvaret for, jf. oversikt nedenfor.

Kap. 103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Næringsfremme, kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i internasjonale organisasjoner – unntatt de saker som EØS- og EU-ministeren har ansvaret for, jf. oversikt nedenfor.

Kap. 118

Nordområdetiltak mv.

Kap. 119

Globale sikkerhetstiltak mv.

Programområde 03 Internasjonal bistand

Kap. 140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Kap. 141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

Kap. 144

Fredskorpset

Kap. 150

Bistand til Afrika

Kap. 151

Bistand til Asia

Kap. 152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

Kap. 153

Bistand til Latin-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Kap. 161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand (gap)

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

Kap. 164

Fred, forsoning og demokrati

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Kap. 167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp

Kap. 168

Kvinner og likestilling

Kap. 169

Global helse og utdanning

Kap. 170

FN-organisasjoner mv.

Kap. 171

Multilaterale finansinstitusjoner

Kap. 172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

EØS- og EU-ministeren

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Kap. 100

Følgende saker under post 71 Diverse tilskudd:

  • Informasjon om europeisk samarbeid

  • Europapolitisk forsking og utvikling (FOU)

  • Tilskudd til europapolitisk dialog

  • Sosial dialog i Sentral-Europa

  • Tilskudd til EU-opplysning

Kap. 116

Følgende saker under post 70 Tilskudd til internasjonale organisasjoner:

  • Pliktige bidrag til EFTA og EFTA-organer

Kap. 117

EØS-finansieringsordningene

7 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet «kan overføres»

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49

       

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2014

Forslag 2015

100

21

Spesielle driftsutgifter

1 991

10 515

115

70

Tilskudd til næringsfremme-, kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

8 199

38 136

117

75

EØS-finansieringsordningen 2009–2014

71 272

2 350 000

117

76

Den norske finansieringsordningen 2009–2014

16 525

2 150 000

118

70

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

93 648

355 688

118

71

Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter mv.

1 114

59 189

118

76

Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak

54

37 444

119

70

Globale sikkerhetstiltak

0

11 665

150

78

Regionbevilgning for Afrika

106 778

2 111 900

151

78

Regionbevilgning for Asia

17 175

844 500

152

78

Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika

0

556 000

153

78

Regionbevilgning for Latin-Amerika

1 430

144 000

160

70

Sivilt samfunn

48 555

1 809 500

160

77

Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset

975

160 000

161

70

Næringsutvikling

4 543

259 000

162

70

Overgangsbistand (gap)

22 371

239 000

163

70

Nødhjelp og humanitær bistand

587

3 336 433

163

72

Menneskerettigheter

2 346

378 300

164

70

Fred, forsoning og demokratitiltak

4 391

655 900

164

71

ODA-godkjente land på Balkan

1 549

355 000

164

72

Utvikling og nedrustning

21 737

154 700

164

73

Andre ODA-godkjente OSSE-land

7 965

515 500

165

70

Forskning og høyere utdanning

11 701

183 000

165

71

Faglig samarbeid

66 914

415 900

166

70

Ymse tilskudd

11 742

5 000

166

72

Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling

567

742 200

166

74

Fornybar energi

225 412

1 090 000

168

70

Kvinner og likestilling

13 145

313 500

169

70

Global helse

538

2 915 000

169

73

Utdanning

0

1 650 000

170

73

Verdens matvareprogram (WFP)

0

212 000

170

76

Tilleggsmidler via FN-systemet mv.

13 681

608 300

170

77

FNs aidsprogram (UNAIDS)

0

175 000

170

78

Bidrag andre FN-organisasjoner mv.

2 774

157 300

170

79

Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps

1 636

77 000

170

81

Tilskudd til internasjonal landbruksforskning

577

140 000

170

82

FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women)

0

95 000

171

70

Verdensbanken

196

901 000

171

71

Regionale banker og fond

5 484

861 500

171

72

Samfinansiering via finansinstitusjoner

171

259 500

172

70

Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging

43 218

250 000

8 Årsoversikt for Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet (Oslo)

823 årsverk

Utenriksdepartementet (utsendte ved utenriksstasjonene)

637 årsverk

Sum Utenriksdepartementet

1 460 årsverk

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

226 årsverk

Fredskorpset

33 årsverk

Sum årsverk Utenriksdepartementet, Norad og Fredskorpset

1 719 årsverk

Kilde: SSB. Ansatte i Norfund og lokalt ansatte ved utenriksstasjonene er ikke med i tabelloversikten

9 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

         

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2015

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

2 028 821

1 907 169

1 915 224

2 038 357

02.10

Utenriksformål

3 617 563

5 065 153

5 365 153

6 349 970

Sum programområde 02

5 646 384

6 972 322

7 280 377

8 388 327

For 2015 foreslås det bevilget 8 388,3 mill. kroner til utenriksforvaltning. Dette er nominelt 1 416 mill. kroner høyere enn saldert budsjett 2014. Endringen skyldes i hovedsak økte forpliktelser under EØS-finansieringsordningene.

9.1 Fremme norsk sikkerhet

Det sikkerhetspolitiske landskapet gjennomgår for tiden dyptgripende endringer. Det skyldes først og fremst Russlands folkerettsstridige handlinger og maktbruk i Ukraina, samt økende antall fremmedkrigere og flyktningestrømmer som følge av utviklingen i Syria og Irak. Russland har demonstrert at landet ikke respekterer allment aksepterte regler for internasjonalt samkvem. Det utgjør en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring, ikke minst for NATO og dens medlemsland. NATO er samtidig på vei hjem etter mange års utenlandsengasjement. Bildet preges også av kriger og konflikter både i Afrika og Midtøsten, særlig i Irak og Syria, og ulike territorialkonflikter til havs mellom Kina og naboland i Øst- og Sør-Kina-havene. I tillegg til de mer klassiske sikkerhetsutfordringer er det voksende internasjonal oppmerksomhet om nye globale trusler som for eksempel cybertrusler. Samlet er derfor det sikkerhetspolitiske bildet mer komplekst og krevende enn tidligere.

Norges sikkerhet bygges sammen med andre. Fundamentet for norsk sikkerhetspolitikk er folkeretten, FN og samarbeidet i NATO. For Norge er det derfor et hovedmål å bidra til at NATO fortsetter å være en sterk og troverdig allianse. For å nå det målet må vi også, gjennom konkrete bidrag, sørge for at Norge forblir en relevant alliert og partner. Dette samarbeidet er tuftet på et sterkt felles verdigrunnlag: frihet, uavhengighet og demokrati. Kjernen i samarbeidet – solidariteten mellom medlemslandene – danner grunnlaget for vårt kollektive forsvar og vilje til felles krisehåndtering. Det er avgjørende å ivareta USAs interesse for og engasjement i Europa og NATO. Da må vi bidra til at den transatlantiske byrdefordelingen ikke blir for skjev.

Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa gjennom Russlands bruk av militærmakt i Ukraina oppfattes av flere allierte land som en direkte trussel mot deres sikkerhet. For NATO som allianse har det derfor vært avgjørende å komme med beroligende tiltak overfor disse medlemslandene. På samme tid lukker ikke NATO døren for kontakt eller dialog med Russland.

Det russiske handlingsmønsteret i Ukraina representerer et vannskille på flere måter. Det bidrar direkte til destabilisering i Europa og sår tvil og usikkerhet om russisk utenrikspolitikk og om Russland som aktør internasjonalt. Dette vil legge føringer på norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk i tiden fremover. Regjeringen legger vekt på å stå sammen med våre partnere i reaksjonene mot Russlands uakseptable brudd på folkeretten. Konkret har vi derfor sluttet oss til EUs tiltak. Samtidig har Regjeringen utsatt flere politiske møter med Russland, og det militære samarbeidet er også utsatt inntil videre. Norge har imidlertid interesse av å videreføre mye av samarbeidet med Russland. Vi ønsker å bevare folk-til-folk-kontaktene og det praktiske samarbeidet på viktige områder. Det er nå opp til Russland å føre en politikk som gjør slikt samarbeid mulig.

Nordområdepolitikken må også forstås i en sikkerhetspolitisk ramme. Det internasjonale samarbeidet gjennom de regionale samarbeidsorganene i nord, bærekraftig utvikling av ressursene og etterlevelse av havretten er alle viktige bidrag til stabilitet og forutsigbarhet, og således til sikkerhetspolitikken i bred forstand. Forsvarets økende tilstedeværelse og aktivitet er en sentral del av Regjeringens satsing i nord.

Presidentskiftet i Iran sommeren 2013 ble et vendepunkt i landets tilnærming til det internasjonale samfunnet. Det skapte positiv dynamikk i atomforhandlingene med E3+3 og med IAEA. Partene ble sommeren 2014 enige om å forlenge forhandlingene frem til 24. november. Selv om det er store utfordringer i disse forhandlingene er utsiktene til en løsning bedre enn på lenge. Om det lykkes å nå frem til en permanent avtale vil gjennomføringen bli krevende. Regjeringen er opptatt av de positive virkningene en slik avtale og den internasjonale kontrollen med Irans atomprogram vil kunne ha, regionalt som globalt. Arbeidet med å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen må videreføres med uforminsket styrke. Regjeringen vil fortsette å støtte IAEA i viktig verifikasjonsarbeid slik at verdenssamfunnet får nødvendige forsikringer om at avtaler og forpliktelser faktisk følges opp.

Innsatsen for ikke-spredning kommer også til uttrykk gjennom å sikre god eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer som har betydning for utvikling og bruk av masseødeleggelsesvåpen. For å holde tritt med spredningsbildet og den teknologiske utviklingen, foregår det løpende informasjonsutveksling og forhandlinger om felles kontrollister og retningslinjer i de ulike multilaterale regimene som Norge er en del av. Dette er viktig for å sikre felles internasjonale regler vedrørende salg av strategiske varer og teknologi. Norge vil ha et særlig ansvar i regimet for eksportkontroll av missilteknologi (MTCR) gjennom å lede arbeidet i regimet i 2014–15. Å styrke samarbeidet og sikre åpenhet og god dialog vil være en hovedprioritet. Likeledes vil Norge styrke dialogen med land utenfor MTCR som har kapasitet til spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen for å oppfordre landene til etterlevelse av regimets kontrollstandarder.

Ved sine handlinger i Ukraina har Russland også brutt bestemmelsene i Budapest-memorandumet. Denne avtalen sto sentralt da Ukraina oppga sine kjernevåpen etter Sovjetunionens oppløsning. Avtalepartenes garantier om respekt for Ukrainas territoriale integritet er blitt brutt på dramatisk vis av Russland.

Ukraina tiltrådte også Ikke-spredningstraktaten (NPT) som ikke-kjernevåpenmakt. Denne traktaten har tilsynskonferanser hvert 5. år. Den neste finner sted i mai 2015. Ukrainas situasjon og Russlands brudd på Budapestmemorandumet kan komme til å prege tilsynskonferansen og gjøre det vanskeligere å sikre oppslutning om betydningen av negative sikkerhetsgarantier for ikke-kjernevåpenmakter. Det er av stor betydning at tilsynskonferansen blir vellykket. NPT-avtalen er det overordnete rammeverket for nedrustning og ikke-spredning. Det er i denne avtalen selve visjonen om en verden fri for kjernevåpen er forankret. Svekkes NPT, svekkes også den plattformen vi har for å videreføre nedrustning og hindre spredning.

I tråd med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2118 har Norge sammen med Danmark og andre allierte, deltatt i uttransport av Syrias kjemiske våpen for endelig destruksjon. Det har vært avgjørende for regjeringen å sikre at slike våpen aldri mer må kunne brukes mot sivilbefolkningen. Operasjon RECSYR bidrar til å redusere masseødeleggelsesvåpen og hindre videre spredning av dem.

Dagens og fremtidens sikkerhetspolitikk fordrer evne til å møte gamle og nye, konvensjonelle som asymmetriske trusler, og å forholde oss til hybrid krigføring. Sikkerhetsutfordringer som cybertrusler, terrorisme, organisert kriminalitet, maritim kriminalitet og sjørøveri, kan få alvorlige konsekvenser for norsk sikkerhet og norske interesser. De er komplekse og grenseoverskridende av natur og må møtes med et bredt sett av virkemidler.

Regjeringen ser internasjonal terrorisme som en stor og vedvarende utfordring. Trusselbildet er i endring og fremstår i dag som mer uoversiktlig og uforutsigbart enn tidligere. Arbeidet med å bekjempe terrorisme flyttes i større grad til områder som de senere årene har vist seg å ha de største regionale tilstrømningene av terroristgrupper. Fremmedkrigere med tilknytning til Norge utgjør en stadig større trussel som ikke kan ses isolert fra den internasjonale utviklingen og hendelsene som gang på gang ryster oss. Regjeringens arbeid for å styrke det internasjonale arbeidet med forebygging og bekjempelse av terrorisme er basert på en langsiktig tilnærming og et bredt sett av virkemidler, og støtter opp om FNs globale anti-terrorstrategi. Et viktig element er å bidra til å skape motstandsdyktige samfunn som er i stand til å håndtere egne terrorutfordringer. Tragedien i In Amenas har ytterligere forsert samarbeidet både med nærstående land og med næringslivet i deres utenlandsengasjement. Utenriksstasjonene vil styrke sikkerhetssamarbeidet med næringslivet i land der dette er relevant og Utenriksdepartementet er kontaktpunkt for næringslivet i Norge når det gjelder sikkerhetsspørsmål i utlandet. Regjeringens arbeid mot internasjonal terrorisme er forankret i Meld. St. 21 (2012 – 2013) Terrorberedskap, og vil ligge til grunn for Regjeringens arbeid i 2015.

Norge er som skipsfarts- og handelsnasjon avhengig av god maritim sikkerhet og at havretten etterleves. Somalia og Nigeria er kilder til sjørøveri og væpnede overfall utenfor Øst- og Vest-Afrika. Det er tegn på at tilsvarende problemer på nytt gjør seg gjeldende i Sørøst-Asia. Regjeringen vil opprettholde innsatsen for å bekjempe dette problemet.

Cyberdomenet (det digitale rom) har åpnet for nye og alvorlige trusler fra både statlige og ikke-statlige aktører. Dette krever internasjonal politikkutvikling og operative tiltak. Cybertruslene stiller stater overfor særegne spørsmål av folkerettslig og sikkerhetspolitisk karakter og krever et nært samarbeid mellom stater, og mellom privat og offentlig sektor både nasjonalt og internasjonalt. Utenriksdepartementet koordinerer Norges innsats og norske posisjoner i internasjonal cyberpolitikk. Deltagelse foregår på en rekke internasjonale arenaer, både i multilaterale organisasjoner som FN og NATO, og på arenaer hvor også ikke-statlige aktører deltar.

Økt kunnskap og bedre koordinering er nødvendig. Regjeringen styrker derfor arbeidet med globale sikkerhetsutfordringer.

9.2 Satsing i nordområdene

Samtidig som maktforskyvningen dreier mot øst og sør, får stadig flere øynene opp for nord. Omfattende klimaendringer, bedre tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet har forsterket nordområdenes betydning internasjonalt.

Nordområdene er definert som Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. I våre nærområder i nord har vi viktige interesser å ta vare på. Regjeringen har derfor en ambisiøs nordområdepolitikk hvor utenrikspolitikk og innenrikspolitikk gjensidig forsterker hverandre og som styrker Norges prioriteringer og posisjon internasjonalt. Norge skal være en premissleverandør for utviklingen i nord, og vi skal gjennom nordområdepolitikken ivareta sentrale norske interesser.

Gjennom internasjonalt samarbeid vil Regjeringen arbeide for å sikre Arktis som en fredelig og stabil region. Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte fornybare og ikke-fornybare ressurser. Norge skal kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetshevdelse og som en pådriver for et samarbeid med andre land preget av tillit og åpenhet.

Regjeringen vil videreutvikle en samlet politikk for nordområdene, slik den ble løftet frem av regjeringen Bondevik II i St. meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer i nord. De overordnede målsettingene og strategiske satsingsområdene som er utpekt i Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – visjon og virkemidler ligger også til grunn for den videre nordområdepolitikken.

Regjeringen vil fremover spesielt prioritere tiltak innen fem følgende områder: 1) en kunnskapsbasert næringssatsing, 2) en bred kunnskapssatsing i nord, 3) økt samhandling med naboland i nord, 4) en videreutvikling av infrastruktur 5) styrket miljøvern, sjøsikkerhet, rednings- og oljevernberedskap.

I tillegg vil Regjeringens initiativ for forenkling av planprosesser være spesielt viktig for å realisere mulighetene i nord.

Regjeringen har som mål å utvikle Nord-Norge til en av Norges mest skapende og bærekraftige regioner. Regjeringen vil fortsatt legge vekt på kunnskapsinnhenting, men det vil bli viktigere fremover å ta kunnskapen i bruk for å få til næringsutvikling.

I 2015 foreslår Regjeringen å bevilge i overkant av 3 mrd. kroner til nordområdesatsingen, hvorav 381 mill. kroner over Utenriksdepartementets budsjett. Dette innebærer en samlet økning på totalt om lag 648 mill. kroner i forhold til 2014.

Regjeringen vil styrke og videreutvikle det regionale samarbeidet i nord først og fremst gjennom Barentssamarbeidet, men også Den nordlige dimensjon og Nordisk ministerråd. Norge hadde formannskapet i Barentsrådet frem til oktober 2013.

Arbeidet i Arktisk råd blir stadig viktigere og bredere. Norge legger stor vekt på å utvikle en rolle for observatørene. Norge samarbeider nært med formannskapene i Arktisk råd og ønsker også et tett samarbeid med USA om deres kommende formannskap fra 2015–2017.

Tilrettelegging for næringsutvikling blir også viktigere i det arktiske samarbeidet. Norge har derfor støttet det kanadiske initiativet om opprettelsen av et næringslivsforum i Arktisk råd: Arctic Economic Council. Formålet er å skape en ramme for dialog mellom Arktisk råd og næringsutvikling.

Russland er en viktig aktør internasjonalt, ikke minst i nordområdene og Arktis. I flere år har imidlertid en rekke utviklingstrekk i Russland gitt grunn til bekymring. Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina har endret Russlands forhold til omverdenen, også til Norge. Russland bærer ansvaret for å legge til rette for at et normalt bilateralt samarbeid kan videreføres. Det er imidlertid i norsk interesse å bidra til et konstruktivt og forutsigbart naboforhold. Regjeringen vil derfor fortsatt støtte opp om det grensenære samarbeidet, videreføre samarbeidet innen fiskeriforvaltning, atomsikkerhet, miljø, utdanning og videreutviklingen av folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland i nord.

Fiskerisamarbeidet med Russland kan de siste årene vise til svært gode resultater. Ulovlig fiske i våre havområder er nesten eliminert, etter å ha vært anslått til rundt 100 000 tonn per år for bare få år siden. Som resultat er de berørte fiskebestandene gjennomgående i god forfatning.

Regjeringen ønsker også å videreføre samarbeidet innen atomsikkerhet, miljø og helse. Regjeringens prioriteringer for dette arbeidet fremkommer bl.a. i Meld. St. 11 (2009–2010) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, og vil ligge til grunn for Regjeringens arbeid i 2015.

9.3 Sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden

I en situasjon hvor en stormakt utfordrer den etablerte verdensordenen, må vi slå ring om våre felles verdier. Vi må dra lærdom av det 20. århundre, dets katastrofer, men også dets dyrekjøpte nyvinninger. I det 21. århundre er verden mer enn noen gang preget av gjensidig avhengighet og sårbarhet.

Den internasjonale rettsordenen er en usynlig, men vesentlig arkitektur. Den tas som oftest for gitt. Det er imidlertid den som gir rammebetingelser, forutsigbarhet og mulighet for å ha tillit til utvikling av løsninger for fremtiden. Norges velferd hadde ikke vært mulig uten en internasjonal rettsorden og en global handel som fungerer.

I en globalisert og tett sammenvevd verden inntar stadig flere stater et vinn-vinn-perspektiv i sin tilnærming til utenrikspolitikken. De innser at økt handel og velstand gagner alle. Noen henger fast i sitt syn på internasjonal politikk som et nullsumspill. Men ingen stat kan på sikt trygge velferd for egne innbyggere eller sikre sine langsiktige interesser ved å sette folkeretten til side.

Land slutter seg til felles regler for mer effektivt å møte kollektive utfordringer der den enkelte stat ellers står maktesløs. Vi slutter oss til felles regler fordi det er riktig, men også fordi det gagner våre egne interesser. Dette gjelder ikke bare små og mellomstore land, men også store.

Derfor utformer Regjeringen sin utenrikspolitikk og fremmer Norges interesser gjennom internasjonalt samarbeid og samordning.

Internasjonale spilleregler er nødvendige forutsetninger for å kunne håndtere ressursutnyttelse til havs, beskyttelse av naturmiljøet, luftfart, en omfattende varehandel og digital samhandel, komplekse finans- og investeringsoperasjoner, men også grenseoverskridende rettshåndhevelse i møte med internasjonale terrortrusler.

Derfor vil Regjeringen forsvare de verdier og den verdensordenen vi tror på. Den er tuftet på prinsippet om at vi oppnår mest velferd for våre innbyggere når vi samarbeider og handler med andre land, og legger FN og bindende folkerett til grunn for statenes samkvem.

Den fremste forutsetningen for å bevare den eksisterende verdensordenen er ikke at det relative styrkeforholdet mellom statene er konstant, men at alle følger folkeretten og deltar i etablerte samarbeidsstrukturer. Vi kan ikke ta for gitt at alle de fremvoksende økonomiene deler vårt politiske tankegods fullt ut. Da er det vår plikt å holde fast på etablerte kjøreregler for samarbeid og hardt tilkjempede universelle menneskerettigheter. Det gjelder å sikre at nye makter glir inn i en eksisterende verdensorden, istedenfor at de skaper seg en ny.

Internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser. Og vi må være fleksible nok til å tilpasse systemene til en verden i endring.

Vi lever i en geopolitisk brytningstid preget av forandringer i tradisjonelle maktstrukturer. Den økonomiske veksten i andre verdensdeler medfører betydelig global maktforskyvning. Økonomisk og politisk innflytelse flyttes sørover og østover. Den globale maktforskyvningen viser at det er sammenheng mellom den økonomiske utviklingen og hvem som øker sin politiske innflytelse – og hvem det er som sakker akterut. Samtidig, den gjensidige avhengigheten mellom USA og Kina står i veien for en gjentakelse av den to-delte verden fra forrige århundre. USA og Kina er konkurrenter, men den ene kan ikke lykkes hvis den andre mislykkes. Økt handel og globalisering har brakt dem sammen i et vinn-vinn-forhold. Kinas velferd avhenger av eksporten til vestlige markeder, på samme måte som verdensøkonomien vil stagnere uten vekst i Kina. Inntrykket av en verden med to maktsentra balanseres ytterligere ved at også andre makter vokser frem.

Det nye geopolitisk landskap påvirker Norges situasjon. Et viktig mål for Regjeringen er å knytte oss nærmere til de bredere prosesser som foregår i Asia, i Latin-Amerika og i Afrika. Samtidig forblir tradisjonelle maktpoler og allianser både relevante og viktige.

En globalisering preget av økt handel og teknologiutvikling har redusert gapet mellom den fattige og rike delen av verden. Verdens fem største økonomier er i dag USA, Kina, Japan, Tyskland og Frankrike. Innen ti år vil India og Brasil trolig gå forbi Tyskland og Frankrike. Syv av de ti raskest voksende økonomiene i 2013 var afrikanske.

Finanskrisen og håndteringen av den har fremskyndet en global geopolitisk endring, som ville kommet uansett. Det internasjonale samfunn må fornye sine forpliktelser gjennom G20, IMF, WTO, OECD og andre organisasjoner. Regjeringen vil bidra til dette der vi kan påvirke utviklingen.

I den globale økonomiske krisen som oppsto etter Lehman Brothers’ konkurs i 2008 var finansmarkedene nær ved å kollapse. Verdenshandelen falt med 12 pst. Likevel ble finanskrisen en resesjon, ikke en depresjon som på 1930–tallet. Den gang stupte verdenshandelen med 50 pst. på få år. Vi unngikk en ny depresjon fordi landene fortsatte å handle med hverandre. I tillegg innførte flere land stimulerende tiltak i finans- og pengepolitikken. Det internasjonale handelssystemet besto testen som et bolverk mot økt proteksjonisme og nasjonalisme.

Regjeringen vil gjennomføre et taktskifte i arbeidet med å fremme global handel.

Regjeringen vil intensivere innsatsen for å oppnå enighet om en global handelsavtale i WTO.

Handelspolitikk er geopolitikk. For Norge betyr det multilateralisme. En vellykket Doha-runde vil være et vesentlig bidrag for å sikre den globale økonomiske vekstkraften i de kommende år. En slik vekstkraft er nødvendig for å bekjempe fattigdom og for å kunne skape de nye 600 millioner jobbene den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO sier må komme på plass før 2020.

Alle må bidra for å sikre at vi kommer i mål med Doha-runden. Regjeringen er innstilt på at også Norge må være villig til å gi for å oppnå noe.

Enigheten på WTO-møtet på Bali før jul åpnet muligheten for å gjenoppta forhandlingene om de vanskeligste spørsmålene i Doha-runden. Det er svært beklagelig at WTOs medlemmer ikke ble enige innen fristen om iverksetting av avtalen om handelsfasilitering som ble inngått på Bali i 2013. Dette setter hele resultatet fra Bali i fare og vi risikerer at de multilaterale handelsforhandlingene blir lagt på is.

Det er viktig for WTOs troverdighet å følge opp vedtakene fra Bali, inkl. iverksettelse av avtalen om handelsfasilitering. Avtalen vil legge til rette for raskere og billigere handel ved at prosedyrer og regler for grensepasseringer standardiseres og forenkles. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen proposisjon om tiltredelse til denne avtalen så snart WTO eventuelt fatter vedtak om iverksettelse.

Post-Bali arbeidsprogrammet for resten av temaene i Doha-runden skal forhåpentligvis utarbeides innen utgangen av 2014. Hva som er mulig å få til vil ikke minst være avhengig av hva de store aktørene er villige til. Hovedårsaken til stillstanden i Doha-runden – striden om bidraget fra de store vekstøkonomiene – er fortsatt uløst, og vil være et sentralt spørsmål fremover. På norsk side har en vært åpen for at det er flere mulige veier videre. Fullføring av hele Doha-runden er etter all sannsynlighet ikke mulig, men tilnærmingen må likevel være bred nok til at det er mulig med avveiing mellom ulike områder.

Dersom forhandlingene fortsetter, er Regjeringen forberedt på at landbruk vil stå sentralt i de videre drøftelsene og at vi vil måtte bidra substansielt til en fremtidig forhandlingsløsning.

Norge deltar aktivt i forhandlingene om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Norske markedsinteresser på tjenester er stadig viktigere. Tjenestesektoren er en kunnskapsintensiv sektor drevet frem av norsk kompetanse innen IKT og den maritime klynge (inkl. offshore). Grovt anslått er Norges tjenesteeksport på over 400 mrd. kroner, inkl. gjennom etableringer i utlandet. Norsk målsetting for TISA er todelt: høy ambisjon om en moderne avtale og at avtalen blir en del av WTO-avtaleverket på sikt. TISA-landene dekker 70 pst. av global tjenestehandel. For Norge dekker den imidlertid bare 10-15 pst. av vår tjenesteeksport, hvis man ser bort fra EØS-området (drøyt 50 pst.) som allerede er godt dekket av EØS-avtalen. Derfor blir det viktig å få de resterende 30 pst. av verdensmarkedet med (35-40 pst. av norsk tjenesteeksport).

Regjeringen følger nøye med på forhandlingene av «mega-frihandelsavtaler». De har trolig positiv effekt på verdensøkonomien, men er samtidig en utfordring for det multilaterale systemet. En potensiell ny æra i forholdet mellom EU og USA ble innledet i juli 2013 med forhandlingene om et transatlantisk handels og investerings partnerskap (TTIP). Målsettingen er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp samt investeringer. Dersom man lykkes i forhandlingene vil det innebære et kvantesprang i de økonomiske forbindelser over Atlanterhavet og bidra til økt vekst og nye arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen for norske bedrifter vil bli skjerpet, særlig for sjømat, hvor den kan bli betydelig forverret som følge av at Norge ikke har tollfrihet på sjømat verken i EU eller USA. Norge følger nøye med i utviklingen av forhandlingene og har, sammen med EFTA-landene etablert en dialog med amerikanske myndigheter, samt fulgt opp vis-a-vis EU gjennom EØS-maskineriet og bilateralt med flere av EUs medlemmer. Regjeringen legger særlig vekt på budskapet fra både EU og USA om at WTO fortsatt vil utgjøre grunnmuren for de globale handelsrelasjoner.

Transpacific Partnership (TPP) omfatter 12 land som representerer om lag 40 pst. av verdens BNP og ca. 30 pst. av verdenshandelen. Målet var å avslutte forhandlingene under ministermøtet i Singapore i desember 2013, nå rapporteres at ambisjonen er å ferdigstille i løpet av 2014. Forholdet mellom TPP og RCEP (Regional Comprehensive Economic Partnership der Kina er med, men ikke USA), vil være av stor betydning for den handelspolitiske arkitekturen, både i Asia og globalt.

Veksten i verdensøkonomien har tatt seg opp siden den globale finanskrisen, men bedringen er svak og sen. Det er fremdeles fremvoksende økonomier og utviklingsland som er den største kilden til vekst i verdensøkonomien, selv om veksten heller ikke der har vært like sterkt de siste årene som i forgående tiår. Blant de tradisjonelle industrilandene har oppgangen kommet best i gang i USA, Storbritannia, og enkelte mindre europeiske land, mens veksten i Japan og i enda større grad i euroområdet fremdeles er svak. I mange land har inntektsforskjellene økt. Arbeidsledigheten i de tradisjonelle industrilandene er høy. I tillegg har veksten i reallønn for industriarbeidere vært svak i flere av disse landene de siste tiårene, og særlig i USA. Inkluderende vekst som skaper jobber og som kommer alle til gode er avgjørende for legitimiteten til vårt økonomiske system.

Veksten i global etterspørsel kommer først og fremst i markeder som er vanskeligere å drive virksomhet i enn hos våre tradisjonelle handelspartnere. Store deler av de nye markedene finner vi i dag i Asia. Norsk verdiskaping påvirkes direkte av utviklingen i denne verdensdelen. At Norge har kommet bedre ut enn mange andre europeiske land i dagens økonomiske situasjon, henger bl.a. sammen med at etterspørsel fra fremvoksende økonomier i Asia har presset opp verdensmarkedsprisene på de råvarene Norge eksporterer. Samtidig holder norsk næringsliv stand i tradisjonelle markeder og utvikler nye i Sentral- og Øst-Europa. Det er viktig for vår konkurransekraft at norske bedrifter lykkes i nye markeder, men også i de markedene som er aller viktigst for oss. Mer enn 70 pst. av vår utenrikshandel er med EU-landene. Handel, kultur, historie og verdier binder oss sammen. Slik vil det være i overskuelig fremtid.

Regjeringen vil styrke samarbeidet med de fremvoksende økonomiene, ikke bare i Asia, men også i Afrika og Latin-Amerika. Vi øker det økonomiske samkvem, inngår handelsavtaler og støtter opp om norske bedrifter som ønsker å satse i disse regionene. Politisk knytter vi sterkere bånd til en rekke sentrale land, og til regionale organisasjoner, som Asean i Asia og Den afrikanske union. Vi støtter opp om fremveksten av regionale mekanismer for samarbeid og konfliktløsning på steder hvor slike strukturer har stått svakt.

Regjeringen vil gjennomføre et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, og vil sette næringsfremme inn i et bredere utenriksøkonomisk perspektiv.

Svært mange bedrifter er avhengige av å lykkes globalt for å vokse. Dette er også viktig for norsk økonomi. Utenriksstasjonene stiller i første rekke når det gjelder å yte tjenester til bedriftene i utlandet. Viktige funksjoner er å være døråpner og bidra til nettverksbygging, og å være dialogpartner for bedriftene om bl.a. lokale rammebetingelser, lokale kulturelle forhold, samfunnsansvar og sikkerhet. Team Norway skal bidra til bedre koordinering ute og hjemme mellom sentrale departementer og virkemiddelapparatet. Utenriksstasjonene skal samarbeide med bedrifter om sikkerhet og Utenriksdepartementet er kontaktpunkt for hovedkontorer i Norge vedrørende sikkerhet. Utenrikstjenesten styrkes videre gjennom omfattende kompetansehevingstiltak for å bli mest mulig relevant for næringslivet. Den beste læringen kommer likevel fra direkte kontakt med næringslivet selv. Gjennom næringslivsdialoger og andre kontaktflater legges det nå til rette for utstrakt direkte kontakt både i Norge og i utlandet.

Videre er det også en oppgave for utenrikstjenesten å bidra til verdiskaping og sysselsetting i Norge. Utenriksdepartementet vil derfor øke sitt engasjement for og samarbeid med næringsklynger, globale kunnskapssentre i Norge og norske FoU-miljøer. Utenriksdepartementet vil utforme en strategi for vertskapsattraktivitet for bedre å kunne markedsføre det beste innen norsk næringsliv. Videre vil det etableres et prosjekt «global kunnskap» for å støtte opp under norske FoU-miljøers internasjonale ambisjoner på en koordinert måte.

Regjeringen legger stor vekt på at norske bedrifter utviser samfunnsansvar i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp dette tema i internasjonale fora som FN og OECD i nært samarbeid med andre departementer. Arbeidet med samfunnsansvar vil videre styrkes ved norske utenriksstasjoner, og integreres bedre i næringsfremmearbeidet. Regjeringens handlingsplan vil bidra til en helhetlig tilnærming til dette tema for alle statlige aktører.

Regjeringen fører en åpen og aktiv europapolitikk, der norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte.

9.4 Styrket engasjement i Europa

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Det er på vårt eget kontinent vi har våre nærmeste partnere. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. Det indre marked, med 31 land fra EU og EØS/EFTA-siden og med mer enn 500 millioner innbyggere, er Norges viktigste marked.

Seks år etter at finanskrisen begynte er Europa på god vei til å gjenvinne tilliten og stabilisere situasjonen. Veksten er likevel fortsatt skjør og arbeidsledigheten til dels meget høy. Det er viktig for Europas håndtering av de økonomiske utfordringene fremover å videreutvikle det indre marked. Det er også i tråd med norske interesser.

EØS-avtalen har nå virket i over 20 år og har tjent både EØS/EFTA-landene og EU-landene godt. Den er den mest omfattende internasjonale avtale Norge noen gang har inngått og er vår viktigste samarbeidsavtale. Den gir norske aktører adgang til det felles indre europeiske markedet på lik linje med bedrifter fra EU-land. Et felles regelverk sikrer at de konkurrerer på like vilkår. Samtidig gir avtalen vern for forbrukere og rettigheter for nordmenn som ønsker å bo, arbeide og studere i et annet europeisk land. EØS-avtalen skaper derfor muligheter for store grupper i det norske samfunnet.

Regelverket for det indre marked utvikler seg stadig, og det har konsekvenser for Norge. For å kunne påvirke, må vi medvirke og delta på de arenaer avtaleverket gir adgang til.

Også på andre saksfelt som dekkes av Norges avtaler med EU er det i norsk interesse å bidra til gode, felles løsninger på europeisk nivå. På justis- og innenriksområdet samarbeider Norge tett med EU, blant annet på grunnlag av Schengen-avtalen. Utfordringer i form av grenseoverskridende kriminalitet og ulovlig migrasjon må møtes av de europeiske land i fellesskap.

Norges samarbeid med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål og begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet, både i globale sammenhenger som klimaforhandlingene og i utfordringer i våre nærområder. Vi har forventninger til EU om å være garantist for grunnleggende folkerettslige og demokratiske prinsipper i Europa. Regjeringen vil at Norge skal være partner med EU for å få dette til, både gjennom EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og dets naboskapspolitikk. Dette er blitt særlig aktuelt med den spente situasjonen i Ukraina i 2014, som er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Europa har stått overfor siden murens fall. EU spiller en viktig rolle i å koordinere europeiske lands svar på denne utfordringen. Også i håndteringen av Ukraina-situasjonen er Norge og EU nære partnere.

Regjeringen har lagt frem en strategi for samarbeidet med EU for inneværende stortingsperiode. Den slår fast at Regjeringen vil føre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser samt bidra til likeverdige konkurransevilkår for norske aktører i det indre marked gjennom kontinuerlig å prioritere arbeidet med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen. Hovedsatsningsområdene for Regjeringen i forholdet til EU er økt konkurransekraft, klima- og energisamarbeidet, forskning og utdanning, samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk samt justissamarbeidet.

Strategien suppleres av det årlige arbeidsprogrammet for arbeidet med EU- og EØS-saker. Programmet for 2015 vil oversendes Stortinget tidlig i 2015.

Regjeringen legger vekt på å føre en åpen, kunnskapsbasert og inkluderende europapolitikk. Kunnskap og meningsutveksling om Norges forhold til Europa er en styrke for det norske samfunnet. Regjeringen vil videreføre støtten til aktører som ønsker å bidra til norsk europadebatt.

Programsamarbeidet utgjør en sentral del av Norges samarbeid med EU. Deltakelse sørger for kunnskapsutveksling og nettverksutvikling mellom norske og europeiske miljøer. Videre bidrar programmene til å fremme bærekraftig økonomisk vekst, og til å løse sentrale samfunnsutfordringer. Regjeringen vil derfor arbeide for å sikre aktiv norsk deltagelse i EUs programmer og jobbe systematisk for å utnytte de mulighetene vår programdeltagelse gir.

EUs østlige partnerskap med Ukraina, Moldova, Georgia, Aserbajdsjan, Armenia og Hviterussland har som mål å fremme solidaritet med disse landene, sikre stabilitet og støtte samfunnsutviklingen gjennom konkrete prosjekter og tiltak. Regjeringen støtter EU i videreutviklingen av Det østlige partnerskapet og deltar i informasjons- og koordineringsgruppen som EU har etablert for tredjeland. Norge har prosjektarbeid i flere av partnerlandene og arbeider for å samordne dette med EU og andre giverland. De åtte nordiske og baltiske land samarbeider nært om spørsmål knyttet til EUs naboskapspolitikk østover innenfor rammen av Det østlige partnerskapet.

Norge har et bredt engasjement innenfor Nordisk ministerråd og arbeider for å effektivisere og aktualisere samarbeidet. De nordiske land lærer av hverandre på nasjonalt nivå, de arbeider sammen for å få gjennomslag for nordiske synspunkter internasjonalt og for å forenkle folks hverdag i Norden.

Hver for seg er alle de nordiske land små, men til sammen er Norden verdens 10. største økonomi. Samtidig er vi en av de mest innovative regioner i verden. For å synliggjøre dette vil Regjeringen fokusere mer på felles nordiske verdier og interesser i utenrikspolitikken og europapolitikken.

Et tettere samarbeid om «Norden i Europa» vil kunne utfylle og gi synergieffekter til både det formelle samarbeidet innenfor Nordisk ministerråd (NMR) og det uformelle samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Målet er å utgjøre et europapolitisk supplement til eksisterende nordisk samarbeid.

9.5 Økonomiske bidrag i våre nærområder – EØS-midler og bistand til Vest-Balkan

I flere europeiske land har finanskrisen tydeliggjort behovet for strukturelle reformer. Endringene skal bidra til styrket konkurranseevne og ny vekst. Samtidig er det fortsatt betydelige økonomiske og sosiale forskjeller mellom landene. EØS-midlene er et bidrag til å redusere disse ulikhetene og å gjøre EØS-området til et robust og fremtidsrettet indre marked. Dette må bygges på likeverd og økonomisk og sosial utjevning mellom landene som deltar. EØS-midlene 2009–2014 utgjør om lag 15 mrd. kroner. Mottakerlandene er; Bulgaria, Estland, Hellas, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn.

Forhandlinger med EU om en ny periode for EØS-midlene utover 2014 er innledet. Det er nedfelt i avtalene med EU for 2009–2014 at et overordnet mål også er å styrke kontakten og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Det bilaterale forholdet til landene styrkes blant annet gjennom 21 norske fagetater. Disse er engasjert som partnere i 87 programmer og bidrar med erfaringer og kompetanse i gjennomføringen av programmene. De norske organisasjonene opplever at arbeidet med EØS-midlene gir ringvirkninger i form av økt tilgang til internasjonale nettverk i Europa innen deres fagområder. Programpartnerne legger også til rette for at norske organisasjoner, institusjoner, bedrifter, arbeidslivets parter, frivillige organisasjoner og andre kan delta i samarbeidsprosjekter under programmene.

Regjeringen mener at et fremtidsrettet indre marked i Europa er avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Gjennom EØS-midlene støttes samarbeidsprosjekter innen grønn innovasjon og næringsutvikling for å legge til rette for nye og fremtidsrettede arbeidsplasser.

Forskning er viktig for økonomisk og sosial utvikling i Europa. Under EØS-midlene er det opprettet forskningsprogrammer i syv land. Målet er å styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner.

Særskilte programmer retter seg mot sosialt ekskluderte og sårbare grupper. Dette inkluderer romfolk som står overfor utfordringer på en rekke ulike områder. Norge har derfor en bred tilnærming og støtter tiltak innenfor flere sektorer, som utdanning, helse og på justisfeltet. Formålet er blant annet at svake grupper skal få varige forbedrede økonomiske kår på lang sikt. Støtten utgjør så langt i overkant av 300 mill. kroner til enkeltprosjekter i ti av mottakerlandene. Innsatsen for å bedre romfolks levekår skjer i dialog og samarbeid med mottakerlandene, Europakommisjonen og sentrale internasjonale aktører på dette feltet.

Regjeringen prioriterer samtidig innsatsen for å styrke grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet for å sette fornyet fokus på disse utfordringene i mottakerlandene. Som den eneste rene paneuropeiske internasjonale organisasjonen representerer Europarådet en viktig plattform for utøvelse av Regjeringens engasjements- og europapolitikk. Organisasjonen bidrar til å sikre respekt for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper i hele Europa. Europarådet er det fremste forum for regelverks- og standardutvikling på disse områdene, som utgjør organisasjonens kjerneområder.

Et velfungerende demokratisk samfunn avhenger av sterke frivillige organisasjoner som kan kanalisere borgernes interesser og sikre åpenhet i politikk, forvaltning og den offentlige debatt. Gjennom NGO-fondene kan grasrotorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner med avgrensede ressurser få støtte til kapasitetsbygging og prosjektarbeid i mottakerlandene, og for å fremme en aktiv offentlig debatt om sentrale spørsmål

Mange europeiske klima- og miljøutfordringer er grenseoverskridende og krever samarbeid på tvers av landene. Over 30 pst. av EØS-midlene går til klima, miljø og fornybar energi. Norge og mottakerlandene har sterke felles interesser på dette området.

Regjeringen vil fortsatt støtte arbeidet for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan. Bidrag til landenes bestrebelser for integrasjon i NATO og EU er et sentralt element i samarbeidet. Prosjektbistanden reduseres i tråd med utviklingen i regionen og integrasjonsprosessen slik det er nedfelt i Meld. St. 17 (2010–2011) Norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa.

9.6 FN – global normgiver

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. FN bidrar til å løse felles problemer ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, ved å bistå i humanitære kriser og ved å bidra til økonomisk og sosial utvikling.

Norges FN-politikk er basert på verdier så vel som interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havrett, fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser i et rettsbasert internasjonalt system. FN står, som universell organisasjon, helt sentralt i Norges internasjonale engasjement for verdier og menneskerettigheter, humanitær nødhjelp og bærekraftig utvikling, for fattige og sårbare mennesker så vel som globale fellesgoder, natur, miljø og klima. Norsk støtte til FN, som institusjon, møteplass, normgiver og operasjonell aktør, er derfor en hjørnestein i utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform.

Regjeringen har i FN en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, rettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt FN-arbeid, for å oppnå Tusenårsmålene, og for å utforme et «post-2015» målsett og rammeverk for bærekraftig utvikling som er enhetlig, lettfattelig, og integrerer de sosiale, økonomiske og miljømessige aspekter sammen med godt styresett og demokrati, innen en rettighetsbasert tilnærming. Universell helsetilgang, barne- og mødrehelse, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, klimavennlig energi og bærekraftig energi for alle, og arbeidet for rettigheter og beskyttelse for kvinner, vil gis spesiell oppmerksomhet. Regjeringen vil prioritere støtte til sårbare folk og land som er rammet av kriser og konflikt, og bidra til å styrke samordning og sammenhenger i FNs arbeid for konfliktforebygging og fred, humanitær bistand og utvikling, demokrati, godt styresett og menneskerettigheter.

Selv i en situasjon der den globale fattigdommen er halvert, ser man stigende forskjeller som et økende problem. Arbeidsledigheten blant unge mennesker er spesielt alvorlig. ILO slår fast at det innen 2020 må skapes 600 millioner nye jobber globalt. Norge vil gjennom økt satsing på utdanning, «skills-gap», entreprenørskap og privat sektor i utviklingspolitikken arbeide aktivt med denne typen problemstillinger. Det norske diplomatiske arbeidet vil skje i mange fora og arenaer på det økonomiske området; gjennom FN og dens særorganisasjoner, gjennom IMF, Verdensbanken og de regionale banker, gjennom WTO og OECD. Flere steder er reformer viktige for å nå målet om flere arbeidsplasser og reduksjon i ungdomsledigheten spesielt. Reformene må understøtte ideen om representativitet og legitimitet. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, går Regjeringen inn for å utvikle politiske svar på de globale utfordringene og behovet for inkluderende og jobbskapende vekst.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.7 Fremme menneskerettigheter

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. Ytringsfriheten er truet i en rekke land, ikke minst i konfliktområder og i svake demokratier. Uavhengige medier er viktige for å avdekke undertrykking og overgrep og fremme demokratisk deltakelse. Ekstremisme og hatefulle ytringer er et økende problem som må konfronteres uten å gå på akkord med ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Regjeringen er bekymret for det økte presset på menneskerettighetene internasjonalt, særlig er det en negativ utvikling for grunnleggende sivile og politiske menneskerettigheter. Regjeringen vil derfor legge frem en melding til Stortinget som viser hvordan Regjeringen vil styrke innsatsen for menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken, særlig gjennom samordning, effektivisering og en mer systematisk bruk av de ulike virkemidlene som er til rådighet.

OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Regjeringen støtter også oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene.

Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) er en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

I lys av den negative utviklingen for menneskerettigheter og demokrati i Russland, vil videre arbeid på dette området fortsatt være høyt prioritert. Prosjektsamarbeidet med Russland omfatter prosjekter som støtter opp om menneskerettighetsforsvarere, styrket rettssikkerhet, uavhengige media og samarbeid mellom frivillige organisasjoner.

Krisen i Europa rammer regioner og befolkningsgrupper ulikt. Rettigheter innbyggerne i Europa er vant til å ta for gitt settes på prøve. Utenriksdepartementet har lansert en strategi for utenrikstjenestens arbeid med menneskerettigheter i Europa. Denne bidrar til et styrket fokus på å motarbeide hatefulle ytringer, rasisme og høyreekstreme holdninger.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.8 Kultur, offentlig diplomati og informasjon

Et positivt og nyansert bilde av Norge i våre viktigste samarbeidsland bidrar til forståelse for norske verdier og politiske prioriteringer. Det styrker også mulighetene for gjennomslag for norske interesser, samt for norsk samfunns-, nærings- og kulturliv. Regjeringen vil samarbeide med sentrale aktører for å bidra til engasjement og forståelse for norske synspunkter og norsk kompetanse. Målrettet informasjonsarbeid, profileringstiltak og kultursamarbeid er effektive virkemidler i det offentlige diplomatiet. Gjennom samarbeid og dialog med individer og grupper i viktige samarbeidsland, bidrar utenrikstjenesten til kunnskap om og engasjement for Norge. Målet med offentlig diplomati er å få gjennomslag for norske økonomiske, kulturelle og politiske interesser.

Utenrikstjenesten skal kommunisere norske politiske prioriteringer, inkludert menneskerettigheter, næringsfremme, utdanning og internasjonal handel. I arbeidet med offentlig diplomati er følgende 20 land prioritert: Danmark, Finland, Island, Sverige, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Russland, Spania, Storbritannia, Tyrkia, Tyskland, Brasil, Canada, USA, India, Japan, Kina og Sør-Afrika.

Regjeringens internasjonale kulturinnsats skal bidra til å styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter. I arbeidet legges det vekt på den betydning internasjonal kultursatsing har både for enkeltkunstnere og for kulturlivet som helhet. Dette arbeidet vil fortsatt bli utført i nært samarbeid med kulturlivet generelt og de særlige kunstfaglige organisasjonene med internasjonale sektoroppgaver spesielt. Formålet med Regjeringens tilrettelegging for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere får internasjonale muligheter, å bidra til et aktivt og levende norsk kulturliv og at norsk kultur er en del av den globale kultursamtalen. Både kulturpolitiske mål og arbeidet for de samlede norske interesser i utlandet ligger til grunn. Et kvalitativt godt kultursamarbeid bygger opp under et godt omdømme for Norge og støtter opp om forbindelsene med viktige samarbeidsland.

9.9 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand

Hovedansvaret for bistand til norske borgere i utlandet er tillagt utenrikstjenesten. I henhold til lov om utenrikstjenesten er to av utenrikstjenestens tre hovedoppgaver knyttet til konsulære spørsmål. Årlig håndteres over 100 000 store og små konsulære saker – de fleste av disse får sin løsning ved Norges ambassader og generalkonsulater, og de 350 honorære stasjonene. I tillegg bistås reisende nordmenn av Utenriksdepartementets operative senter, som mottar omlag 100 henvendelser om konsulær bistand i døgnet.

Et økende antall norske borgere velger å reise til eller bosette seg i utlandet. Nordmenn velger også i større grad mer eksotiske reisemål. Én av følgene av dette er flere og mer komplekse forespørsler om konsulær bistand, kombinert med høye forventninger til den hjelp og støtte norske myndigheter kan gi nordmenn i utlandet. Arbeidet medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den reisendes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger utenrikstjenesten må foreta, både på grunn av tilgjengelige ressurser og fordi folkeretten setter grenser for norske myndigheters handlingsrom i utlandet. Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011), jf. Innst. 396 S (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet. Konkrete anbefalinger fra stortingsmeldingen er iverksatt, noen er sluttført og andre er blitt en del av det løpende arbeid.

I 2015 prioriteres særlig å videreutvikle Utenriksdepartementets operative senter, og gjøre utenrikstjenesten mer robust til å bistå i saker vedrørende tvangsekteskap, barnebortføring og andre saker knyttet til mindreårige.

Det legges vekt på god service samt effektiv og profesjonell hjelp til reisende nordmenn. Sosiale medier og informasjonsløsninger tilpasset mobiltelefon, nettbrett og datamaskin, uavhengig av leverandør, har vist seg å være et nyttig supplement til andre informasjonskanaler.

For å sikre at utenrikstjenestens medarbeidere til enhver tid har den nødvendige kompetansen benytter departementet ulike verktøy for å gjøre både egne ansatte og medarbeidere ved de norske honorære konsulatene best mulig rustet til å bistå nordmenn som får problemer i utlandet. Enhetlig servicenivå og størst mulig grad av likebehandling for sammenlignbare konsulære tjenester prioriteres, samtidig som det må tas høyde for at det kan være store variasjoner i de enkeltes behov for støtte, og hvilke løsninger som er mulige innenfor de rammer som settes av de respektive lands lovgiving.

Utlendingsfeltet

Norske utenriksstasjoner er en viktig del av førstelinjetjenesten for utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i visumsaker, og er saksforberedende instans for alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge. Stasjonene forbereder slike saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet og i Politiet ved å innhente og verifisere opplysninger, og å intervjue søkere. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Utenrikstjenesten er den største saksbehandleren på utlendingsfeltet målt i antall saker; og i 2015 vil utenriksstasjonene håndtere nærmere 250 000 søknader.

Utenriksdepartementet ønsker å bidra til en enhetlig, effektiv og serviceorientert utlendingsforvaltning med forutsigbar saksbehandlingstid som felles mål. En mest mulig enhetlig forvaltning skal legge til rette for bedre samordning av styring og resultatoppfølging.

Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vil fortsette å arbeide sammen for flere returavtaler og bruke Norges posisjon for å sikre slike avtaler. Utenriksdepartementet vil videreføre det særskilte fokus på id-kontroll i visum- og oppholdssøknader ved våre utenriksstasjoner. Gjennom tett samarbeid med Nasjonalt id-senter skal id-kompetansen ved norske utenriksstasjoner styrkes. Utenrikstjenesten vil videreføre DNA-testing i familiegjenforeningssøknader i nært samarbeid med Utlendingsdirektoratet. Forutsatt adekvat ressurstilførsel vil utenrikstjenesten kunne øke omfanget av DNA-tester.

Utenrikstjenesten viderefører arbeidet med å fasilitere arbeidsinnvandring til Norge, blant annet ved at bemyndigete utenriksstasjoner fatter vedtak ved behandling av søknader om arbeidstillatelse fra faglært arbeidskraft for å sikre norsk næringsliv rask og enkel tilgang på høykompetent arbeidskraft.

I henhold til felles utrullingsplan vil Norge i fellesskap med øvrige Schengen-land sluttføre utrullingsløpet for innføringen av krav om opptak av biometriske data i visumsaker, og lagring av disse i en felles Schengen-database. Det utredes også hvorvidt utenriksstasjonene skal oppta biometri også i søknader om oppholdstillatelse. Utenriksdepartementet vil videreføre samarbeidet med Utlendingsdirektoratet om beste praksis-reiser til flere utenriksstasjoner hvert år. Formålet med reisene er å gjennomgå alle ledd i stasjonens arbeid med visum- og oppholdssøknader. Erfaringsmessig bidrar reisene til kompetanseheving ved stasjonene, bedre arbeidsflyt og mer ressurseffektivt arbeid med utlendingssaker.

Utenriksdepartementet vil videreføre arbeidet med å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der det er økonomisk og praktisk hensiktsmessig.

10 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

         

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2015

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 451 411

1 559 296

1 559 296

1 549 771

03.10

Bilateral bistand

3 800 626

3 839 400

3 922 400

3 656 400

03.20

Globale ordninger

17 830 246

16 230 847

16 151 847

18 510 877

03.30

Multilateral bistand

7 136 465

7 016 300

7 013 300

5 797 600

Sum programområde 03

30 218 748

28 645 843

28 646 843

29 514 648

Merknad til tabellen: I kolonnen regnskap 2013 inngår også 2,2 mrd. kroner utbetalt til klima og skogtiltak. Disse tiltakene er fra 2014 overført Klima- og miljødepartementets budsjett, kap. 1482 Internasjonale klima- og utviklingstiltak.

For 2015 foreslår Regjeringen å bevilge 29 514,6 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid (ODA)1 over Utenriksdepartementets budsjett.

I tillegg til bevilgninger på Utenriksdepartementets budsjett foreslås det bevilget 3 mrd. kroner til klima- og skogtiltak, som også klassifiseres som ODA, over Klima- og miljødepartementets budsjett. Samlet bevilgningsforslag til bistand i 2015 utgjør 32 565 mill. kroner, 1 053 mill. kroner2/3,3 pst. høyere enn saldert budsjett 2014, tilsvarende 0,98 pst. av BNI-anslaget.

Regjeringens mål er en effektiv utviklingspolitikk som gir resultater. I 2013 ble norske bistandsmidler kanalisert til 116 av de 148 landene som er godkjente for å motta slik støtte. Dette gjør bistanden fragmentert, gir omfattende forvaltning og gjør det vanskelig å sammenfatte resultater. Regjeringen har derfor besluttet å konsentrere norsk bistand langs flere akser. For det første vil antall land som mottar norsk bistand reduseres noe. For det andre vil innsatsen i utvalgte land styrkes og fokuseres. For det tredje vil arbeidet for å forenkle og forbedre forvaltingen av bistanden styrkes.

De aller fleste av de 116 landene Norge ga bistand til i 2013 mottok norsk bistand over flere ulike budsjettposter og gjennom flere kanaler. For å redusere antall mottakerland er det nødvendig med en felles tilnærming for alle budsjettposter, slik at alle aktører faser ut bistand til de samme landene. I arbeidet for å redusere antall mottakerland har Regjeringen lagt vekt på at de fattigste landene skal prioriteres. Det tas derfor først og fremst sikte på at bistand til en del høyere mellominntektsland fases ut. I tillegg fases bistanden ut i noen lavere mellominntektsland og lavinntektsland der norsk bistandsengasjement i utgangspunktet er beskjedent. Utfasing skjer etter hvert som avtaler utløper, og det legges ikke opp til å bryte inngåtte forpliktelser.

I eget vedlegg følger en liste på 84 samarbeidsland, fordelt på fokusland/områder, og andre samarbeidsland. Det skal fra 2015 som hovedregel ikke gis bistand til land som ikke står på denne listen. Unntak vil kunne gjøres i enkelttilfeller.

Regjeringen har valgt ut 12 fokusland som vil gis særlig prioritet i utviklingssamarbeidet fra 2015. Dette er land der vi ønsker et bredt, langsiktig og fattigdomsrettet engasjement, har god landkunnskap og kan utgjøre en forskjell, og der vi har et nærvær som gir grunnlag for tett oppfølging og løpende dialog med myndighetene.

Fokuslandene er inndelt i to grupper. Den første omfatter sårbare stater, der stabilisering og fredsbygging står sentralt. Dette er de landene hvor befolkningen er mest fattig, hvor oppnåelsen av FNs tusenårsmål er lengst unna, og hvor verdens bidrag er avgjørende selv når de politiske og sosiale endringene tar tid eller uteblir. Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan er valgt ut som fokusland i denne kategorien.

I utvelgelsen av fokusland har Regjeringen lagt vekt på at disse skal være lavinntektsland eller lavere mellominntektsland med begrenset tilgang til kapital og kompetanse fra andre kilder enn bistand. Landene bør vektlegge menneskerettighets- og demokratispørsmål samt å bygge en sterk privat sektor.

I tillegg til disse landene vil det fremdeles være land som mottar store summer til globale goder som skogsatsing eller støtte til enkeltsektorer som næringsutvikling og ressursforvaltning, land som mottar støtte i kortere perioder, for eksempel ved naturkatastrofer, eller land som av klare, utenrikspolitiske grunner vil støttes.

Konsentrasjon er et virkemiddel for å oppnå Regjeringens hovedmål om en effektiv utviklingspolitikk som gir resultater.

Regjeringens politikk innebærer at Norge skal støtte land i deres arbeid for varig fattigdomsreduksjon, for demokrati og menneskerettigheter. Bistanden skal støtte endringer som gjør at landene selv kan ivareta sin befolkning og sine forpliktelser overfor det internasjonale samfunnet, klima og miljø. Selv under de aller beste forutsetninger tar slike endringer tid, og knapt noe utviklingsland vil ha optimale forutsetninger. Regjeringen ønsker å legge realistiske mål til grunn for forvaltningen av Norges bidrag til utviklingsland. Regjeringen vil også vektlegge landenes eget ansvar for egen utvikling; bistand kan aldri erstatte godt styresett fra landenes egne myndigheter.

Regjeringen prioriterer spesielt seks områder som kan bidra til positiv utvikling for våre samarbeidsland. Disse er utdanning, helse, næringsutvikling, kvinner og likestilling, menneskerettigheter, energi og klima. En aktiv klimapolitikk, både når det gjelder utslippsreduksjoner, inklusive satsing på fornybar energi, og klimatilpasning står sentralt i utenriks- og utviklingspolitikken, og koblingen til helse vil være viktig.

Norges utviklingssamarbeid er menneskerettighetsbasert. Rettighetsperspektivet setter enkeltindividets frihet og rettigheter i sentrum og søker både å styrke myndighetenes evne til å oppfylle borgernes rettigheter og borgernes evne til å kreve sine rettigheter gjennomført. Uavhengig av sektor eller tematikk vil en slik tilnærming kvalitetssikre bistanden, bidra til bærekraftige resultater og bidra til å styrke utsatte gruppers innflytelse.

10.1 Utdanning og helse

Barn er født med stor evne til læring, og den globale innsatsen hjelper; 90 pst. av barn i grunnskolealder går nå på skole. Men 58 millioner barn har ingen tilgang til grunnutdanning. Alle går de glipp av en grunnleggende menneskerettighet: retten til utdanning. Uten redskap til å tilegne seg kunnskap kan mennesker vanskelig ta gode valg i egen hverdag og de kan vanskelig bidra til eget lands utvikling i en kunnskapsbasert verden. Barn i konfliktområder, barn med nedsatt funksjonsevne og jenter er spesielt utsatt. Regjeringen foreslår en robust opptrapping av bevilgningene til utdanning, og prioriterer de svakeste gruppene. Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling beskriver Regjeringens ambisjon om å gjenreise utdanning som satsningsområde i utviklingssamarbeidet. Fremtidens utdanningssatsing må være flerdimensjonal og strekke seg utover barnetrinnet. Innsatsen skal være resultatorientert med vekt på kapasitetsbygging i samarbeidslandene for å sikre bærekraft og redusert bistandsavhengighet.

Regjeringen vil se innsatsen for global utdanning i sammenheng med innsatsen for global helse. Utdanning for alle vil gi et løft også på andre felt, som fattigdomsbekjemping, matsikkerhet, sysselsetting, næringsutvikling, likestilling, fred og demokrati – og ikke minst helse. Det opprettes en egen budsjettpost for utdanning, og bevilgningene til helse og til utdanning samles i et felles kapittel slik at arbeidet ses i sammenheng.

God helse er en menneskerettighet, og en forutsetning for et meningsfullt liv og aktiv deltagelse i eget samfunn. Den globale innsatsen for verdens helse er et stort spleiselag, og gir resultater. For å nå mange av helsemålene kreves likevel forsterket innsats, og utdanning er en av de mest effektive strategiene. Regjeringen prioriterer Norges sterke innsats for helse, inkludert vaksinering av barn gjennom Den globale vaksinealliansen, og foreslår å øke støtten til Det globale fondet for bekjempelse aids, tuberkulose og malaria. På samme måte vil Regjeringen bidra til den internasjonale ordningen for økt tilgang til legemidler, UNITAID, og til UNAIDS' innsats for å fremme menneskerettigheter og bekjempe stigmatisering og diskriminering. Det gjelder særlig kvinner og sårbare grupper som menn som har sex med menn, mennesker som injiserer narkotika og mennesker som selger sex. Norge deler de globale målene fra høynivåmøtet om aids i 2011 om å halvere antall nysmittede og eliminere smitte fra mor til barn innen 2015.

Å bedre kvinners og barns helse er de tusenårsmålene verden er lengst unna å nå innen utgangen av 2015. Hvert år dør 70 000 tenåringsjenter på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. Utdanning av jenter bidrar til færre barneekteskap og dermed tidlige graviditeter. Verdens helseorganisasjon anslår at inntil 130 millioner jenter og kvinner har vært utsatt for kjønnslemlestelse. De siste 10 årene har det skjedd et gjennombrudd i arbeidet mot kjønnslemlestelse, og man ser nå muligheter for endringer i mange av de mest aktuelle landene. Også i dette arbeidet er bedre utdanning for jenter og kvinner et viktig element. Regjeringen har utarbeidet en ny strategi for perioden 2014 – 2017. Strategien innebærer blant annet økt støtte gjennom sivilt samfunn, og innsatsen mot kjønnslemlestelse vil være et ledd i det helhetlige arbeidet med seksuell og reproduktiv helse.

Regjeringen vil bidra til å bygge nasjonal kapasitet i helsesektoren, og fremme landenes eget ansvar for å sikre allmenn helsedekning.

10.2 Næringsutvikling og handel

Intet land har arbeidet seg ut av fattigdom uten økonomisk vekst, industrialisering og handel. Regjeringen legger derfor stor vekt på å utarbeide mål og metoder som kan bidra til bedre rammevilkår for handel og næringsliv, samt å legge til rette for at norsk næringsliv kan operere og bruke sin kompetanse i utviklingsland. Økonomisk vekst alene er imidlertid ingen garanti for at utviklingen kommer befolkningen til gode og således minsker fattigdom og oppfyller sosiale og økonomiske rettigheter. Myndighetene må utvikle og bruke sitt eget skattegrunnlag til utvikling, enten det gjelder inntekter fra naturressurser, næringslivet eller personskatt.

Mange av landene i Afrika har fremdeles svake styresett og mangelfulle systemer for ressursforvaltning. Dersom dette ikke forbedres kan kampen om ressurser som mat, vann og strøm tilta i takt med at befolkningen øker. En raskt voksende gruppe av unge afrikanere representerer også en stor ressurs, og stadig flere av dem har videregående eller høyere utdanning. Utfordringen er å få satt denne menneskelige ressursen i produktivt inntektsskapende arbeid. Det er mye som tyder på at det ikke er samsvar mellom den utdanning ungdom har og den kompetansen bedrifter etterspør. Det er ikke lagt tilstrekkelig vekt på å sikre relevant yrkesfaglig utdanning.

OECD/DACs gjennomgang av norsk utviklingssamarbeid (2013) peker på at Norge har lykkes i å mobilisere norsk privat sektor. Samtidig fremheves det at man ikke like effektivt har bidratt til å fremme bedrede rammevilkår for utviklingslands private sektor. Dårlige rammebetingelser, svak infrastruktur, lav kompetanse og produksjonskvalitet, dårlige markeder og svak eksportevne gjør at mange private investorer mener risikoen er for høy til at de tør satse i utviklingsland.

Den globale veksten, og ikke minst veksten i global etterspørsel, kommer først og fremst i markeder som er mer krevende enn hos våre tradisjonelle handelspartnere i vesten. Regjeringen gjennomfører derfor et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt. Norge vil også styrke sin diplomatiske tilstedeværelse i de fremvoksende økonomiene. Bruken av virkemiddelapparatet skal samordnes bedre opp mot næringslivets behov. Bistand er viktig, men kan ikke være et substitutt for investeringer og handel. Regjeringen har tro på et godt og realistisk samarbeid med private aktører, ikke minst for å dra i gang prosjekter som ellers ikke ville ha blitt realisert. Norge bidrar allerede på en rekke områder til bedre rammevilkår for vekst — f.eks. gjennom ren energisatsing, gjennom Olje for Utvikling og gjennom økt satsning på utdanning.

Det er også etablert tiltak som på ulike vis skal bidra til å redusere investors risiko tilstrekkelig til at det utløser investeringer. Noe av innsatsen er rettet inn mot norsk næringsliv og forvaltes av Norad og Fredskorpset. I tillegg er Norfund, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, et sentralt utviklingspolitisk virkemiddel for å skape lønnsomme bedrifter i utviklingsland. Mye av innsatsen er rettet mot å mobilisere kapital til utviklingslandene generelt, og forvaltes av multilaterale institusjoner, i første rekke Verdensbankgruppen, inkl. International Finance Corporation (IFC), og de regionale utviklingsbankene. Innenfor det handelsrettede utviklingssamarbeidet støtter Norge en rekke FN-fond og organisasjoner som arbeider med ulike former for handelsfasilitering.

10.3 Menneskerettigheter, demokrati og godt styresett

Menneskerettigheter, demokrati og godt styresett henger nært sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Menneskerettighetene er en forutsetning for demokratiet. Regjeringen vil derfor fremheve menneskerettighetenes økte betydning i utenriks- og utviklingspolitikken, og vil tilkjennegi tydelige forventinger til positiv utvikling på områder som demokrati, rettsstatsutvikling og menneskerettigheter til de land som mottar norsk bistand. Menneskerettighetene vektlegges i all utviklingspolitikk.

Det skal legges særlig vekt på ytringsfriheten som en grunnleggende menneskerettighet som er under press mange steder. Enhver må få gi uttrykk for sin mening og kunne protestere mot urettferdig behandling uten å bli forfulgt. Nært knyttet til dette er retten til tilgang på informasjon gjennom uavhengige medier. Retten til forsamlings- og organisasjonsfrihet er grunnlaget for det sivile samfunns mulighet til å stille politikere og embetsverk til ansvar. Godt styresett er et prioritert innsatsområde. Regjeringen vil fremme temaet både overfor utviklingspartnere og i forbindelse med utviklingsagendaen etter 2015. Rettssikkerhet er også forutsetning for demokratisk utvikling. Både enkeltpersoner og investorer er avhengige av forutsigbare rammer for fremtidig levekår og planlegging. De trenger trygghet for at samfunnslivet fungerer i tråd med landets lover og for eiendomsretten.

Effektive, ansvarlige og åpne institusjoner som tilsynsmyndigheter, riksrevisjon, sentralbank og finanstilsyn er en del av rettsstatens fundament. Institusjoner må imøtekomme innbyggernes behov mht. utdanning og helse, energiforsyning, transport og annen infrastruktur. Jobbskaping, bærekraftig og inkluderende vekst og rimelig omfordeling krever hensiktsmessige rammeverk og et effektivt skattesystem. Myndighetene har også ansvar for å forebygge, avsløre og straffeforfølge korrupsjon. De må sørge for åpenhet om statens finansielle transaksjoner og motvirke ulovlig kapitalflyt, som hvert år tapper utviklingsland for det mangedobbelte av bistanden.

Norge vil bidra til å fremme menneskerettigheter, demokrati og godt styresett gjennom strategisk bruk av bistandsmidler. Dette vil skje i dialog med partnerland og i internasjonale organer, herunder i FN.

10.4 Kvinner og likestilling

Kvinners rettigheter og likestilling er en prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Norge ligger langt fremme hva gjelder likestilling mellom kjønnene. Det vises blant annet gjennom kvinners deltakelse i arbeidslivet samtidig med at fødselsraten er blant de høyeste i Europa.

Også internasjonalt har vi i mange år ledet an i likestillingsarbeidet. Det har som mål å oppfylle kvinners grunnleggende og universelle menneskerettigheter og gi dem de samme mulighetene som menn til å delta i alle deler av samfunnslivet, økonomisk, politisk og sosialt. Likestilling for kvinner er samtidig et middel til å oppnå tusenårsmålene og sikre bærekraftig utvikling. Når bærekraftsmålene etter 2015 skal formuleres må likestilling derfor utgjøre et eget enkeltstående mål i utviklingsrammeverket. Vår likestillingspolitikk er forankret i de universelle menneskerettighetene, i arbeidet for økt demokratisering og bedre styresett.

FNs konvensjon om bekjempelse av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) er den viktigste rammen for arbeidet med kvinners rettigheter og likestilling. Konvensjonen er ratifisert av 187 av FNs 193 medlemsland og kan derfor anses som universell. Det er imidlertid langt igjen i mange land når det gjelder gjennomføring og etterlevelse av konvensjonen. Handlingsplanene fra befolkningskonferansen i Kairo i 1994 og verdenskvinnekonferansen i Beijing i 1995 er også sentrale dokumenter i det internasjonale likestillingsarbeidet.

Utdanning for jenter og kvinner er helt sentralt for å fremme likestilling. Dette omfatter grunnutdanning, videregående utdanning og høyere utdanning samt yrkesrettet opplæring og voksenopplæring. Bedre utdanning for lærere og bedre kvalitet i pensum og læremidler er viktige faktorer. Utdanning for jenter og kvinner danner grunnlag for å delta i det politiske liv på alle nivåer, fra deltakelse i politiske partier til å kunne avgi stemme og la seg velge til nasjonalforsamling og regjeringsdeltakelse. Utdanning er også fundamentalt for å delta på lik linje med menn i det økonomiske liv. Kvinner skal ha rett til å disponere egne lønnsmidler, til å åpne bankkonti, arve og eie fast eiendom og løsøre, ta opp lån og åpne kreditt. Likestilling betyr også at kvinner skal ha de samme mulighetene som menn til å drive næringsvirksomhet. I landbruket må kvinner ha den samme tilgangen til innsatsfaktorer som menn.

Kvinner og jenter skal kunne leve et liv uten vold. Vold er den alvorligste hindringen for livsutfoldelse og menneskeverd. Det bidrar til å opprettholde undertrykking og sementere skjevheter i maktstrukturer og diskriminerende praksis. Vold motvirker økonomisk vekst og utvikling. Seksualisert vold og voldtekt som del av en militær strategi i konflikt er en krigsforbrytelse. Menneskehandel rammer begge kjønn, men unge jenter og kvinner er særlig utsatt, spesielt under og etter væpnet konflikt og etter naturkatastrofer.

Norges bilaterale arbeid for kvinners rettigheter og likestilling skal konsentreres om land og situasjoner der vi har komparative fordeler. Innsatsen skal gjøre en forskjell. Vi vil etterspørre resultater av vårt arbeid for likestilling og bruke de kanalene som gir best effekt og de beste resultatene, både bilateralt og multilateralt.

10.5 Energi

Regjeringen vil gi energi en viktigere plass i norsk utenrikspolitikk. Energitilgang er en grunnleggende forutsetning for økonomisk og sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse. En stor del av verdens befolkning har ikke tilgang til elektrisitet og mange bruker ineffektiv brensel til koking. Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser og valg av energibærere kan ha betydelige miljøkonsekvenser. Regjeringen vil bruke utviklingsbudsjettet strategisk for å fremme fornybar energi og energieffektivisering for å øke tilgangen til energitjenester og samtidig redusere klimagassutslippene. Det er viktig at satsingen gir målbare resultater.

Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse av norsk bistand til ren energi i perioden 2000–2013. Rapporten viser at satsingen ikke har gitt gode nok resultater. Med utgangspunkt i rapporten har Utenriksdepartementet startet en full gjennomgang av energisatsingen for å utforme en ny strategi for satsingen på ren energi. Se nærmere omtale av oppfølgingen under omtalen av kap.166, post 74 Fornybar energi.

Regjeringen støtter arbeidet for å gi utviklingsland tilgang til bærekraftige energitjenester gjennom et omfattende bilateralt og multilateralt samarbeid. Afrika er hovedsatsingsområde, men utvalgte land i Asia og Latin-Amerika gis også støtte. Midlene skal primært brukes til å støtte produksjon av ren energi, bygge kraftlinjer- og distribusjonsnett og styrke kapasiteten i energiinstitusjoner. Teknologiske nyvinninger, særlig solenergi, har gjort fornybar energi betydelig billigere og elektriske apparater og utstyr blir gradvis mer energieffektive.

I 2011 ble det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+ lansert. Målet er å øke tilgangen til moderne energitjenester og redusere klimagassutslipp i utviklingsland gjennom utbygging av fornybar energi og energieffektivisering. Over 50 land og organisasjoner er i dag knyttet til initiativet. Det er inngått avtaler med Etiopia, Kenya, Liberia og Bhutan. Energy+ skal utløse private investeringer gjennom resultatbaserte ordninger på sektornivå, basert på landenes energi- og klimastrategier. Betaling for verifiserte resultater kan være i form av økt tilgang til energitjenester og økt fornybar energiproduksjon. Energy+ skal støtte landene i utvikling av beregningsgrunnlag for utslippsreduksjon, dokumentasjon og rapportering. I Etiopia vil Energy+ prøve ut betaling basert på referanseberegnet utslippsreduksjon. Frem til 2017 skal Energy+ omfatte et begrenset antall land og stå for praktisk utprøving av energiomlegging på sektornivå. Arbeidet tilrettelegges som en internasjonal innsats i partnerskap med andre giverland, utviklingsland, multilaterale organisasjoner og sivilsamfunnet. Etter 2017 skal det foretas en evaluering av oppnådde resultater. Erfaringene fra Energy+ tas inn i arbeidet med videre utvikling av norsk energibistand, basert på en vurdering av oppnådde resultater.

Norge spiller en sentral rolle i FNs initiativ Bærekraftig Energi for Alle (SE4All). Målsettingen er innen 2030 å skaffe energitilgang til alle, doble forbedring av energieffektivitet og doble andelen fornybar energi. Det er en felles ambisjon for Norge og FN at Energy+ blir et sentralt instrument for mer koordinert innsats for å nå målene under FNs generalsekretærs initiativ Bærekraftig energi for alle (SE4All). Norge arbeider også aktivt for å få til et eget energimål under FNs nye bærekraftsmål fra 2015.

For ressursrike utviklingsland kan inntekter fra god forvaltning av naturressurser utgjøre langt mer enn bistand kan. Olje og gass kan bli viktige kilder til økonomisk og sosial utvikling dersom landene mestrer utfordringer som svakt styresett, korrupsjon og miljøskader. Norge har over førti års erfaring med petroleumsforvaltning og har gitt petroleumsrettet bistand siden tidlig på åttitallet. Regjeringen vil videreføre programmet Olje for utvikling (Ofu) som et sentralt virkemiddel i norsk bistand.

Offentlige bistandsmidler alene er ikke tilstrekkelig for å nå FNs målsetting om energi for alle innen 2030. For å dekke det store investeringsbehovet og nå dette målet, er det helt nødvendig å mobilisere privat kapital. Regjeringen vil utrede hvilke virkemidler som kan gjøre det lettere for privat sektor å investere i fornybar energi i utviklingsland. Multilateralt vil International Finance Corporation (IFC), som er den private sektorarmen under Verdensbankgruppen, være en viktig samarbeidspartner. IFC har spisskompetanse og disponerer forskjellige virkemidler for mobilisering av privat kapital innen energi- og klimarelevante investeringer.

10.6 Klima, miljø og matsikkerhet

Arbeidet med klima skal gis økt prioritet i utenrikstjenesten og en tydeligere plass i Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Ifølge FNs klimapanel fører klimaendringene til mer ekstremvær, kamp om naturressurser, mangel på mat og vann, økte helseproblemer, redusert økonomisk vekst og økte forskjeller. Konsekvensene er også alvorlige for biologisk mangfold og øvrige naturressurser. Klimaendringene vil forverre fattigdom i de fleste utviklingsland, noe som igjen vil kunne bety økt risiko for voldelige konflikter og fordrivelse. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet og redegjorde nærmere om innrettingen av Norges internasjonale klimainnsats i revidert nasjonalbudsjett.

Mye av det multilaterale arbeidet på klimaområdet vil i den nærmeste tiden bli fokusert på forhandlingene under FN om en ny klimaavtale i Paris i desember 2015. Målet er å fremforhandle en ny og ambisiøs avtale som omfatter alle land og som kan tre i kraft fra 2020. Et vellykket klimatoppmøte i Paris er avgjørende for å sikre 2-gradersmålet og veien mot bærekraftige lavkarbonsamfunn globalt. Samtidig kan en ikke vente på resultatet av disse forhandlingene før det handles. Regjeringen vil derfor også prioritere tiltak for å begrense og redusere utslipp av klimagasser og tiltak for tilpasning til klimaendringer i utviklingsland, både bilateralt og på multilaterale arenaer. Hovedvekten vil ligge på skogbevaring, tilgang til ren energi, klimafinansiering, utfasing av fossile subsidier, kortlevde klimaforurensere, og klimatilpasning, særlig gjennom satsningen på mat- og ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold.

Regjeringen vil arbeide for internasjonale mekanismer som kan mobilisere større ressurser for langsiktig og forutsigbar finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Det grønne klimafondet gis særlig prioritet som finansieringskanal i de kommende årene.

Verdens helseorganisasjon har funnet at luftforurensning utgjør en langt større helserisiko enn tidligere antatt, med over 7 millioner dødsfall årlig. Regjeringen trappet opp innsatsen i 2014, og ønsker å opprettholde en sterk innsats for å redusere utslipp av kortlevde klimaforurensere i utviklingsland, spesielt sot, da tiltak vil ha en dobbel gevinst og både bidra til å redusere luftforurensning, og til å begrense klimaendringene. Gjennom å støtte renere og mer effektive kokeovner vil det bli mindre helsefarlig luftforurensing og mindre press på bruk av skog til brensel. Tiltak som har helseeffekt vil prioriteres. Norge fører an på dette området, og skal bidra til å styrke oppmerksomheten internasjonalt om helsegevinster forbundet med reduksjon av kortlevde klimaforurensere.

Norsk landbrukssatsing har som mål å bidra til økt global matsikkerhet. Det er bred internasjonal enighet om at dersom matproduksjonen skal holde tritt med befolkningsveksten på ca. 2 milliarder på en klimarobust måte, må innsatsen de neste 35 årene rettes mot økt produktivitet per arealenhet. Dette er særlig viktig for matproduksjon i Afrika, som vil få halvparten av den globale befolkningsøkningen i samme periode. Samtidig som Afrika er sårbar for konsekvensene av klimaendringer, disponerer kontinentet mer enn 60 pst. av verdens udyrkede landbruksområder.

En rekke internasjonale satsinger i regi av FN, Verdensbanken, USAID og EU understreker at retten til mat er en menneskerettighet. Målet er å sikre en inkluderende og rettferdig utvikling som gagner småbrukerne og dermed ca. 80 pst. av verdens fattige. En majoritet av disse småbrukerne er kvinner. Regjeringens støtte til matsikkerhet vil derfor bidra til å redusere rural fattigdom. Regjeringen stiller seg bak den globale alliansen for klimasmart landbruk som ble lansert under klimatoppmøtet i september 2014.

Fisk utgjør opptil 70 pst. av proteininntaket i enkelte fattige land, og behovet for fisk øker. Fiskerisektoren gir arbeid til mellom 160 og 200 millioner mennesker, og svært mange av disse befinner seg i land i sør. Norge er faglig sett i verdenstoppen innenfor fiskeriforvaltning og akvakultur. Denne kompetansen utgjør grunnlaget for det nye programmet «Fisk for utvikling» som Regjeringen iverksetter i 2015. EAF Nansenprogrammet, og det nye forskningsfartøyet som er under bygging, vil være en viktig komponent i «Fisk for utviklingsprogrammet».

Regjeringen prioriterer en styrket satsing på privat næringsliv. Målet er en ny giv til en nødvendig transformativ landbruksutvikling, særlig i Afrika. Gode og forutsigbare rammebetingelser for offentlig-privat samarbeid og privat næringsliv, samt styrking av bruks- og eiendomsrettigheter for småbønder, og særlig for kvinner, er sentrale elementer i satsingen. Å redusere tap av mat (30 pst. av all mat) er en viktig oppgave som vil gi en stor klimaeffekt. Norge samarbeider derfor tett med FAO for å sette tap av mat på det internasjonale sakskartet.

Regjeringen vil støtte utviklingslands innsats for å gjennomføre internasjonale konvensjoner og avtaler om biologisk mangfold og forsvarlig ressursforvaltning. Dette omfatter bevaring av økosystemtjenester, bærekraftig bruk av naturressurser og å bidra til rettferdig fordeling av utbyttet ved bruk av disse ressursene.

10.7 FN og de multilaterale utviklingsbankene

FN-systemet, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige aktører for å nå tusenårsmålene, sikre menneskerettighetene og fremme inkluderende vekst. De har sentrale roller, både globalt og på landnivå, i den utviklingspolitiske debatten, og bidrar gjennom omfattende rådgivning og faglig bistand til at utviklingslandene i stadig større grad kan ta ansvar for egen utvikling. FN-organisasjonenes og de multilaterale utviklingsbankenes brede tilstedeværelse på landnivå betyr at de arbeider også i land hvor få andre eksterne utviklingsaktører er til stede samt at de spiller en viktig rolle i land rammet av konflikt og andre sårbare stater. FN-systemet og utviklingsbankene utgjør derfor en sentral del av norsk utviklingssamarbeid og tillegges stor vekt i Regjeringens samlede utenrikspolitikk. De multilaterale organisasjonene er sentrale aktører i Regjeringens arbeid for å fremme menneskerettigheter og demokratisering og for en styrket innsats for utdanning, næringsutvikling og jobbskaping.

FNs styrke ligger i samspillet mellom FN som mellomstatlig arena, hvor det forhandles frem enighet om internasjonale normer og standarder, og FN som operasjonell aktør samt i verdensorganisasjonens legitimitet og universelle mandat. Dette gjør at FN har en unik rolle som regjeringen mener bør utnyttes bedre.

FN og andre multilaterale organisasjoner skiller seg fra andre mottakere av norsk bistand ved at Norge deltar i styrende organer og dermed kan påvirke organisasjonenes prioriteringer og samlede virksomhet og også kontrollere hvordan beslutninger følges opp. I dette engasjementet ønsker Regjeringen at særlig prioritet skal gis til tiltak som fremmer stadig bedre resultatoppnåelse og rapportering om resultater og som sikrer en god og effektiv bruk av organisasjonenes tilgjengelige ressurser, inkludert gjennom systemer for å forebygge, avdekke og følge opp økonomiske misligheter.

Det er nå vel 40 land som har tatt i bruk modellen Ett FN på landsbasis. Det overordnede målet er at FN-organisasjonene samlet og hver for seg skal levere bedre resultater og på en mer effektiv måte.

Regjeringen ønsker at norske bistandsmidler først og fremst skal gå til organisasjoner som arbeider i tråd med norske politiske prioriteringer, kan dokumentere resultater, viser vilje til å effektivisere virksomheten og som samarbeider med andre FN-organisasjoner og øvrige aktører gjennom ulike former for partnerskap. En utfordring er at Norge og enkelte andre tradisjonelle givere står for en uforholdsmessig stor del av bidragene til organisasjonenes kjerneressurser. Regjeringen vil derfor vektlegge en jevnere byrdefordeling blant FNs medlemsland når beslutning om norske kjernebidrag fattes.

Regjeringen vil bidra til fortsatt sterke og relevante utviklingsbanker som fremmer fattigdomsreduksjon og inkluderende vekst. Bankene skårer gjennomgående godt på effektivitet og resultatarbeid i uavhengige vurderinger. Regjeringen vil støtte opp under reformer i bankene for å sikre at de stadig leverer resultater effektivt og tilpasser virksomheten nye utfordringer. Samarbeidet mellom FN-organisasjonene og de multilaterale utviklingsbankene på landnivå er blitt tettere, noe som er viktig for å sikre en hensiktsmessig arbeidsdeling og en koordinerte innsats for å bidra til resultater i tråd med vertslandenes utviklingsmål.

Byrdefordeling mellom medlemslandene i finansieringen av multilaterale organisasjoner er et viktig prinsipp for Regjeringen. Ettersom antallet mellominntektsland har økt betydelig og flere av disse landene blir stadig rikere, mener Regjeringen at særlig øvre mellominntektsland bør øke sine frivillige bidrag til både FN-organisasjonene og utviklingsbankene, herunder bankenes fond for de fattigste landene.

10.8 Sårbare stater, konflikt og humanitær bistand

Av verdens befolkning bor 1,5 milliarder i sårbare stater. Disse landene kommer dårligst ut i oppnåelsen av tusenårsmålene. Dette skyldes ofte krig og konflikter. Et gjennomgående trekk er at regimene har lav legitimitet og svake institusjoner. Verdensbanken definerer 35 land som sårbare stater. Norge gir bistand til 18 av disse landene. I åtte av dem er vi, eller har vært, aktive i freds- og forsoningsprosesser. Norges internasjonale posisjon som en aktiv og pålitelig fredsaktør er vesentlig styrket gjennom denne innsatsen.

Om lag 40 pst. av norsk bilateral bistand går til sårbare stater. Engasjementet har hatt bred støtte i Stortinget under skiftende regjeringer. Fortsatt støtte til stater i konflikt inngår i Regjeringens politiske plattform. Regjeringen har valgt Afghanistan, Palestina, Sør-Sudan, Somalia, Mali og Haiti som fokusland. Dette innebærer at disse landene vil gis spesiell oppmerksomhet og prioritet både i utenriks- og utviklingspolitikken.

Gjennom internasjonalt samarbeid søkes det å styrke den strategiske innrettingen av denne innsatsen. I Busan i 2011 forpliktet Norge seg til å anvende de såkalte New Deal-prinsippene i samarbeidet med sårbare stater. Prinsippene omhandler først og fremst å bruke mottakerlandenes systemer mest mulig og å sikre godt giversamarbeid. Norge støtter sårbare stater på mange felt og gjennom ulike kanaler. Måloppnåelse for varig endring er imidlertid svært utfordrende i disse landene, og støtten må være både realistisk, langsiktig og risikovillig. Norge vil derfor styrke samarbeidet med Verdensbanken, FN og OECD/DAC samt bilaterale partnere rundt innsatsen i utvalgte land og regioner.

Kjernen i den humanitære bistanden er å redde enkeltmenneskers liv, lindre nød, fremme menneskerettighetene og sikre menneskelig verdighet uavhengig av rase, kjønn, religion eller politisk tilhørighet. Humanitær bistand er ikke et alternativ til langsiktig bistand for å oppnå varige politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige løsninger på de problemene millioner av sårbare mennesker lider under.

Rammebetingelsene for humanitært arbeid og beskyttelse av menneskerettighetene er blitt vanskeligere de siste årene. Humanitære hjelpearbeidere og menneskerettighetsforkjempere utsettes for direkte angrep. I land som Syria, Somalia, Sudan, Pakistan og Afghanistan hindres humanitære aktører i å gi livreddende hjelp og beskyttelse til sivilbefolkningen. Norge er en pådriver for at humanitærretten respekteres.

Humanitær bistand gis ofte under tidspress, i en uoversiktlig situasjon og i sårbare stater preget av kriser og konflikt. Det er derfor spesielt stor risiko knyttet til humanitær bistand. Regjeringen er opptatt av å sikre klarhet i forholdet mellom humanitær og militær innsats. Det er viktig å ha et best mulig samvirke og tydelig rolledeling mellom humanitære organisasjoner, andre typer sivile bidrag og militære fredsbevarende styrker. FNs retningslinjer for militære bidrag i humanitære operasjoner er styrende for innsatsen.

Et velfungerende FN og et tett samarbeid mellom FN-organisasjonene, nasjonale myndigheter og ikke-statlige humanitære organisasjoner er nødvendig for å sikre rask og effektiv nødhjelp, humanitær respons og beskyttelse av menneskerettighetene. Myndigheter, lokalsamfunn og organisasjoner i de landene som rammes oftest av humanitære kriser, står for en stor del av den hjelpen som gis. Ofte er det nasjonal og lokal innsats som redder flest liv og bidrar til beskyttelse. Regjeringen vil styrke innsatsen på utdanning i kriser. Selv om det ikke er gitt at skolen faktisk er trygg og blir beskyttet i en konflikt- eller krisesituasjon, kan skolen under rette omstendigheter fungere som et fast punkt i en kaotisk situasjon. Skolen kan bidra til følelse av normalitet og opplevelse av håp, stabilitet og trygghet. Den kan i tillegg gi opplæring og viktig informasjon som kan redde liv og kan beskytte barn mot rekruttering til militante grupper eller prostitusjon.

Humanitær hjelp og menneskerettigheter er sentralt og høyt prioritert i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Regjeringen vil øke det humanitære budsjettet for å styrke den humanitære innsatsen og øke evnen til å respondere raskt på endringer og på nye kriser. Budsjettet er derfor foreslått økt med 424 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2014, en økning på nærmere 15 pst.

10.9 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2013

Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2013. For ytterligere presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til omtale under de ulike programkategoriene, kapitler og poster. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads hjemmeside www.norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2013

I 2013 ble det, iht. OECDs retningslinjer, rapportert 32,8 mrd. kroner3 som Norges offisiell bistand. Dette tilsvarer 1,07 pst. av BNI.

Tabell 10.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandtype 2010–2013 (mrd. kroner)

Bistandstype

2010

2011

2012

2013

Land- og/eller sektorspesifikk bistand1

18,5

70 %

18,4

69 %

18,9

69 %

23,6

72 %

Kjernestøtte til multilaterale organisasjoner2

6,5

24 %

6,8

25 %

7,2

26 %

7,4

23 %

Administrasjon

1,5

5 %

1,5

6 %

1,5

6 %

1,8

5 %

Totalt

26,4

100 %

26,7

100 %

27,6

100 %

32,8

100 %

1 Tilsvarer bilateral og multi-bilateral bistand

2 Tilsvarer multilateral bistand

Som det fremgår av tabellen ovenfor har den norske bistanden de siste fire årene hatt en relativ stabil fordeling mellom multilateral bistand og bistand øremerket spesifikke land eller sektorer. En stor andel av den sektorspesifikke bistanden blir også kanalisert gjennom multilaterale aktører, som totalt mottar noe under halvparten av det totale utviklingsbudsjettet.

Tabell 10.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2010–2013 (mrd. kroner) Inkluderer bilateral og multi-bilateral bistand.

Hovedregion

2010

2011

2012

2013

Afrika

5,7

31 %

6,1

33 %

5,6

29 %

6,1

26 %

Amerika

1,4

7 %

1,4

8 %

2,1

11 %

4,8

20 %

Asia og Oseania

3,2

17 %

2,8

15 %

2,6

14 %

2,8

12 %

Europa

0,7

4 %

0,6

3 %

0,7

3 %

0,6

2 %

Midtøsten

0,9

5 %

0,9

5 %

1,1

6 %

1,7

7 %

Global uspesifisert

6,6

36 %

6,5

36 %

6,9

36 %

7,7

32 %

Totalt

18,5

100 %

18,4

100 %

18,9

100 %

23,6

100 %

Tabellen viser hvordan bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Hvis man ser bort fra utslaget skogsatsingen og energitiltak i Brasil gir, har den geografiske fordelingen av bistanden vært relativt stabil. Afrika var også i 2013 den regionen som mottok den største andelen av bilateral bistand. Bistanden som ikke er geografisk fordelt er inkludert i «Global uspesifisert» og omfatter blant annet tematisk øremerket støtte gjennom multilaterale organisasjoner samt utgifter knyttet til flyktninger. FN-organisasjonene fordeler slike midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat skal prioriteres. I praksis medfører oppfølging av retningslinjene at hoveddelen av FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland, for en stor del i Afrika. For en del av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner, har man gjennom dialog og retningslinjer knyttet til bistanden, sikret at en stor andel går til de fattigste landene i Afrika.

Figur 10.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand i 2013, perioden 2010–2013 (mill. kroner)

Figur 10.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand i 2013, perioden 2010–2013 (mill. kroner)

I 2013 mottok 116 land norsk bistand. For 30 land utgjorde bilateralt norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. De største mottakerne av norsk bistand får støtte over forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler. Sårbare stater og områder som Sør-Sudan, Palestina og Afghanistan var også i 2013 blant de største mottakerne av norsk bistand. I tillegg til støtten over regionbevilgningene, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom andre globale ordninger som fred og forsoning, sivilt samfunn og for Sør-Sudan overgangsbistand. Brasil var største mottakerland av norsk bistand i 2013, noe som i all hovedsak skyldes skog og ren energi.

Tabell 10.3 Bistand fordelt på type avtalepartner, 2010-2013 (mill. kroner) Inkluderer bilateral, multi-bilateral og multilateral bistand.

2010

2011

2012

2013

Offentlige aktører

5 821

23 %

5 407

21 %

5 992

23 %

8 790

28 %

Offentlige aktører i utviklingsland

2 242

9 %

1 803

7 %

2 084

8 %

5 577

18 %

Norske offentlige aktører

3 348

13 %

3 127

12 %

3 656

14 %

2 837

9 %

Offentlige aktører i andre giverland

231

1 %

476

2 %

252

1 %

375

1 %

Privat sektor

728

3 %

1 178

5 %

724

3 %

947

3 %

Norsk privat sektor

175

1 %

207

1 %

217

1 %

371

1 %

Andre land privat sektor

347

1 %

818

3 %

370

1 %

485

2 %

Konsulenter

206

1 %

153

1 %

137

1 %

91

0 %

Frivillige organisasjoner/stiftelser

5 616

22 %

5 918

24 %

5 948

23 %

6 700

22 %

Norske

3 620

14 %

3 518

14 %

3 710

14 %

4 252

14 %

Internasjonale

1 197

5 %

1 501

6 %

1 279

5 %

1 468

5 %

Lokale

799

3 %

899

4 %

959

4 %

980

3 %

Multilaterale organisasjoner

12 615

51 %

12 476

50 %

13 266

51 %

14 334

46 %

Offentlig-privat samarbeid

131

1 %

106

0 %

119

0 %

197

1 %

Uspesifisert

61

0 %

65

0 %

52

0 %

59

0 %

Totalt

24 972

100 %

25 150

100 %

26 101

100 %

31 027

100 %

Tabellen viser hvordan den samlede bistanden, eksklusiv administrasjonskostnadene, var fordelt på kategorier av aktører som har ansvaret for gjennomføring. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører fremstår som en stor kanal for bistand. Den store økningen i gruppen Offentlige aktører i utviklingsland det siste året skyldes en ekstraordinær utbetaling til Brasil i 2013 for redusert avskoging i Amazonas. Utbetalingen ble gjort med midler som har vært bevilget over tidligere års statsbudsjetter.

Tabell 10.4 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand 2010–2013 (mrd. kroner)

2010

2011

2012

2013

UNDP – UN Development Programme

2,1

2,0

1,9

2,0

UNICEF – United Nations Children's Fund

1,3

1,3

1,4

1,4

FN andre

3,7

3,7

3,7

4,7

Verdensbankgruppen

2,8

2,8

3,1

2,9

Regionale utviklingsbanker

0,9

0,8

1,0

0,8

GAVI – Global Alliance for Vaccines and Immunization

0,5

0,4

0,6

0,7

GFATM – Global Fund to Fight AIDS, Tub and Malaria

0,4

0,5

0,5

0,5

Andre multilaterale organisasjoner

0,9

1,0

1,2

1,4

Total

12,6

12,5

13,3

14,3

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. 63 pst. av støtten til multilaterale organisasjoner gikk til 10 organisasjoner.

Av støtten på 1 404 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 450 mill. kroner. For UNDP utgjorde kjernestøtten 730 mill. kroner.

Tabell 10.5 Norske frivillige organisasjoner; De seks største mottakerne av norsk bistand 2010–2013 (mill. kroner)

2010

2011

2012

2013

Norges Røde Kors

473

456

587

736

Flyktninghjelpen

552

525

501

715

Kirkens Nødhjelp

469

408

407

441

Norsk Folkehjelp

344

365

354

347

Redd Barna Norge

200

183

175

220

Digni

145

151

164

181

Andre

1 436

1 430

1 521

1 613

Totalt

3 620

3 518

3 710

4 252

I 2013 ble 13 pst. av det totale utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. De fire største organisasjonene mottok halvparten av disse midlene. Det gis støtte fra en rekke ulike kapittel/poster i henhold til formål, hvor tilskuddordningene for sivilt samfunn og nødhjelp/humanitær bistand står for de største andelene. Det vises til vedlegg som viser bistand forvaltet av norske frivillige organisasjoner/stiftelser fordelt på kapittel og post, for en mer detaljert oversikt.

For ytterligere informasjon om Regjeringens tematiske satsingsområder vises det til de spesifikke kapittelomtalene.

Fotnoter

1.

Official Development Assistance (ODA) er OECDs betegnelse på overføringer av lån, gaver eller faglig bistand som offentlige myndigheter gir direkte til et utviklingsland (stat til stat) eller til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken mv.

2.

Inkl. anslagsvis 57,1 mill. kroner i beregnet mva, som, etter omleggingen til nettobudsjettering av visse driftsutgifter per 1.1.2015, inngår i Finansdepartementets budsjett.

3.

Jf. statsregnskapet 2013 er det utbetalt 30,2 mrd. kroner i bistand. Avviket mellom offisiell bistand (ODA), rapportert etter OECDs retningslinjer og regnskapsført i statsregnskapet 2013, skyldes at enkelte utbetalinger belastet statsregnskapet før 2013, først er rapportert som ODA for 2013. Dette gjelder i hovedsak midler til klima- og skogtiltak i Brasil.

Til toppen
Til dokumentets forside