Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 106 S (2013–2014)

Jordbruksoppgjøret 2014 – endringer i statsbudsjettet 2014 m.m.

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram en proposisjon med forslag til jordbruksoppgjør for avtaleperioden 2014–2015, etter at Jordbrukets forhandlingsutvalg brøt forhandlingene, jf. vedlegg 3.

Jordbruksoppgjøret i 2014 gjelder bevilgninger over kap. 1150 for kalenderåret 2015 og omdisponeringer innenfor vedtatt budsjett for 2014. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden 1. juli 2014 til 30. juni 2015 og enkelte andre bestemmelser.

I kapittel 1-5 gjennomgås det politiske grunnlaget og en del utviklingstrekk som danner bakgrunn og ytre rammer for oppgjøret. Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i Regjeringens forslag til oppgjør og kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale politikkområder. Kapittel 8 omtaler overførte og innsparte midler, og forslag til omdisponering av disse, samt detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte ordningene i 2015.

1.1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2014

Det viktigste politiske grunnlaget for oppgjøret er Regjeringens politiske plattform, Samarbeidsavtalen og Stortingets behandling av kap. 1150 og 4150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 (Innst. 8 S (2013–2014)). I behandlingen av statsbudsjettet for 2014 viser Næringskomiteen også til Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords og Innst. 234 S (2011–2012), som ble behandlet i Stortinget 12. april 2012. Nåværende Næringskomité viderefører en rekke felles merknader fra Innst. 234 S (2011–2012) til Innst. 8 S (2013–2014) som bredt forankrede føringer for landbrukspolitikken de nærmeste årene.

1.1.1 Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2014

Ved behandlingen av kap. 1150 og 4150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 (Innst. 8 S (2013–2014)), uttalte en samlet Næringskomité bl.a. følgende vedrørende jordbruksoppgjøret 2013:

«Komiteen viser til merknadene til landbruksmeldingen Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, jf. Innst. 234 S (2011–2012). Komiteen viser til at den uttalte intensjonen med meldingen var å skape en bred forankring i Stortinget om landbrukspolitikken, og at meldingen hadde til hensikt å skissere politikken for de nærmeste 10–15 årene.
Komiteen viser til at det er bred enighet om at norsk landbruk skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning. Dette har blitt trukket frem av både den rød-grønne regjeringen og Solberg-regjeringen.
Komiteen viser til at det i Innst. 234 S (2011–2012) ble skrevet en rekke felles komitémerknader. Komiteen ser dette som bredt forankrede føringer for landbrukspolitikken også de nærmeste årene.»

Næringskomiteen viser til en rekke merknader fra Innst. 234 S (2011–2012), bl.a.:

«Komiteen er opptatt av at landbruket får rammevilkår som kan bidra til at næringens samlede lønnsomhet kan bedres i årene som kommer.»
«Komiteen vil legge til rette for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer.»
«Komiteen viser til at matindustrien er en viktig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler, den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk matindustri gode og konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold til økt internasjonal konkurranse.»
«Komiteen viser til at god rekruttering til landbruket er avgjørende for å kunne øke matproduksjon og nå andre mål. Komiteen ser det som viktig at regjeringen fører en landbrukspolitikk som gir ungdom framtidstro, lyst og muligheter til å satse på landbruket som yrke.»

Videre sier Næringskomiteen bl.a. følgende i Innst. 8 S (2013–2014):

«Komiteen viser til at det er bred enighet om at lønnsomheten i norsk landbruk må styrkes, og at dette kan gjøres både ved økt inntekt og lavere utgifter.»
«Komiteen viser til den brede enigheten om viktigheten av å gi incentiver til investeringer og driftsoptimalisering. I dette ligger investeringsordninger, bistand fra virkemiddelapparatet og andre tiltak som øker investeringsmulighetene i landbruket. I dette ligger også en forutsigbar landbrukspolitikk, som gir landbruksnæringen trygghet for sine investeringer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som sier at «det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet.»»
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti og Venstre, viser videre til «Sundvolden-erklæringen» av 7. oktober 2013, der det tas til orde for å styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger for blant annet å bedre rekrutteringen. Flertallet opplever at arbeidet med forenkling av regelverket, virkemiddelapparatet og støtteordningene har bred støtte og at dette bør være en del av drøftingene under årets jordbruksforhandlinger.
Komiteen understreker viktigheten av å legge til rette for økt rekruttering for å nå de ambisiøse målene om økt matproduksjon med intensjon om å opprettholde selvforsyningsgraden. Komiteen peker på at det, for å sikre økt rekruttering, er viktig med stabile rammevilkår for næringen, samt tilretteleggelse for at motiverte aktører kan ha anledning til å etablere seg innen næringen. I dette ligger også behovet for å særlig legge til rette for at unge skal ha forutsetninger for å etablere seg på bruk.»
«Komiteen viser til at situasjonen er at RÅK-industrien er en spesielt konkurranseutsatt industri, og er avhengig av ordninger som utjevner forskjellene mellom nasjonale og internasjonale råvarepriser når de skal konkurrere med importerte ferdigvarer med lavere tollbeskyttelse. Komiteen mener også at det er viktig at rammevilkårene for norsk industri sikrer konkurranseevne.»
«Komiteen viser til Meld. St. 9 (2011–2012) som vektlegger skogens viktige nærings-, miljø- og klimapolitiske rolle, og St.meld. nr. 39 (2008–2009) som understreker skogens rolle i klimasammenheng.»
«Komiteen viser til at det er et stort potensial for å øke oppbyggingen av skog i Norge gjennom planteforedling, tettere planting og planting av skog på nye arealer, ved at gode miljøkrav er innarbeidet i regelverket.
Komiteen viser videre til at et velfungerende skogsvegnett er avgjørende for lønnsom skogsdrift og for utvikling av skogens positive nærings-, klima- og energibidrag. (…).»
«En bærekraftig skogforvaltning med skogvern, herunder bevaring av gammel skog, samt hogst, planting og stell, er både god klimapolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk.»

1.1.2 Regjeringens politiske plattform

I Regjeringens politisk plattform heter det om landbruksområdet:

«Jord- og skogbruk
Norsk landbruk har en sterk tilknytning til verdier som respekten for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet samt vern om kultur og natur. Eiendomsretten er en grunnleggende rettighet. Regjeringen vil styrke bondens rett til fritt å disponere sin egen eiendom. Høyre og Fremskrittpartiet vil arbeide for å oppheve odelsbestemmelsen i Grunnloven. Regjeringen vil skape et levedyktig landbruk ved å styrke mulighetene for verdiskaping. Jord- og skogbrukernes stilling som selvstendig næringsdrivende skal styrkes. Regjeringen vil opprettholde avtaleinstituttet i jordbruket, og legge vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet, jf. samarbeidsavtalen. Norske matprodusenter skal ha konkurransedyktige rammebetingelser for etablering og produksjon.
Landbruket er viktig for mat- og planteproduksjon, bosetting og kulturlandskap i Norge. Beitedyr bidrar positivt til å opprettholde kulturlandskapet. Landbruket viderefører lange mattradisjoner, og skal ha som hovedoppgave å levere trygg kvalitetsmat. Norsk landbruksproduksjon tåler konkurranse på kvalitet fra andre land. Et importvern er viktig for lønnsomheten i norsk landbruk, men hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at tollmurene bør reduseres.
Regjeringen ønsker et tydeligere skille mellom landbrukspolitikk og distriktspolitikk. Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon. Regjeringen vil derfor innrette de statlige overføringene slik at de bidrar til økt produksjon. Det bør satses på alternativ næringsutvikling for å gi grunnlag for en mer robust og fremtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet.
Regjeringen vil styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger. Det vil styrke kapitalsituasjonen, øke omsetningen og bedre rekrutteringen. Kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser som hindrer utnyttelse av kapasitet i enkeltbruk og samdrifter må i størst mulig grad oppheves. Takene for maksimal produksjon heves først. Disse endringene må skje gradvis. I takt med dette skal nivået på overføringene reduseres.
Regjeringen ønsker sterkere konkurranse i næringsmiddelindustrien, og vil derfor gjøre markedsregulatorordningen mer uavhengig av samvirkeorganisasjonene.
Regjeringen vil:
  • Forenkle støttestrukturen.

  • Gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig innenfor rammene av internasjonale regelverk. Det vil også komme heltidsbønder til gode.

  • Gjennomgå konsesjoner, kvoteordninger og differensiering av tilskuddsatser i jordbruket.

  • Gjøre jordbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter.

  • Bruke målrettede skatteendringer for å styrke bondens økonomiske stilling.

  • Arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn.

  • Arbeide for å sikre forutsigbarhet for norsk matproduksjon dersom nye internasjonale handelsavtaler gjør det nødvendig med større omlegginger av jordbrukspolitikken.

  • Gi den enkelte bonde større råderett over egen eiendom ved å oppheve konsesjonsloven, boplikten, delingsforbud og priskontroll.

  • Utrede praktiseringen og effekten av driveplikten, og vurdere en oppheving.

  • Åpne for bruk av aksjeselskap som selskapsform i landbruket.

  • Redusere skattesatsen på gevinst ved salg av virksomheter i jordbruket til ordinær kapitalbeskatning.

  • Åpne for en fondsordning i jordbruket etter modell av skogbruket.

  • Ta vare på god matjord, men balansere jordvernet mot storsamfunnets behov. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av leiejordsproblematikken og agronomien i norsk landbruk med tanke på bedre avkastning på eksisterende arealer.

  • Gjennomføre forenklinger og reduksjon av landbruksbyråkratiet.

  • Legge til rette for kompetanseutviklende tiltak i landbruket.

  • Åpne for produktprøver og begrenset alkoholsalg direkte fra nisjeprodusenter og om nødvendig jobbe for å endre EU-lovgivningen på feltet.

Skognæringen er viktig for Norge. Mange mennesker har hatt en trygg arbeidsplass i næringen, og potensialet for verdiskaping er stort. Norske skogeiere har lange og gode tradisjoner for bærekraftig forvaltning av skogressursene. Skognæringen har betydelig vekstpotensial og bør derfor stimuleres til å utvikle nye markedsområder.
Regjeringen vil:
  • Utarbeide en helhetlig strategi for verdikjeden knyttet til skogbruket.

  • Legge til rette for å øke avvirkningen av skog.

  • Redusere skattesatsen på gevinst ved salg av virksomheter i skogbruket til ordinær kapitalbeskatning.

  • Styrke det private skogbruket ved å selge arealer fra Statskog tilsvarende det Statskog har kjøpt de siste årene.

  • Legge større vekt på klimapolitiske målsettinger i forvaltningen av norske skoger.

  • Tilpasse transportbestemmelsene for tømmer, så langt det er mulig, i møte med konkurransen fra våre handelspartnere.

  • Søke å etablere nye kapitalkilder for utvikling og lønnsom produksjon av nye trebaserte produkter, eksempelvis ved å åpne for at skogfondet kan brukes til investeringer i industriformål.»

1.1.3 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi

Den økonomiske utviklingen

Det er nå over fem år siden den internasjonale finanskrisen brøt ut. I de fleste land er utnyttelsen av produksjonskapasitet fremdeles lavere enn før krisen, og i enkelte land er også produksjonen lavere. I fjor høst tok veksten i verdensøkonomien seg noe opp. Oppgangen ble særlig drevet av utviklingen i de tradisjonelle industrilandene. Aksjekursene i disse landene har gjennomgående steget siden sommeren 2012, selv om en redusert vilje til å ta risiko dempet utviklingen noe etter nyttår. Rentene på statslån har falt i de særlig kriserammede eurolandene, mens de i USA har steget litt mot mer normale nivåer. Flere framvoksende økonomier har opplevd uro i finansmarkedene det siste året, med kapitalutgang og fallende valutakurser. Den økonomiske veksten har avtatt sammenliknet med tidligere år.

Løpende statistikk tyder på at den økonomiske veksten i industrilandene har avtatt litt hittil i år. Det er særlig utviklingen i USA som har skuffet på nedsiden, mens veksten i BNP i både Storbritannia og Spania har økt sammenlignet med 4. kvartal i fjor. Dårlig vær dempet aktiviteten i flere land etter nyttår, men det ventes at produksjonen tar seg raskt opp igjen. Internasjonale organisasjoner som OECD og IMF venter at veksten i verdensøkonomien vil bli høyere i år enn i fjor. Oppgangen vil i hovedsak drives av utviklingen i de tradisjonelle industrilandene, understøttet av fortsatt lave renter og videre bedring i finansmarkedene. Det hjelper også at budsjettene ikke lenger strammes så mye inn.

Kapasitetsutnyttelsen er fortsatt lav i de tradisjonelle industrilandene. I euroområdet sett under ett har ledigheten stabilisert seg på nær 12 pst. av arbeidsstyrken. Det er store forskjeller mellom landene. I Spania og Hellas er ¼ av arbeidsstyrken arbeidsledig. I Tyskland har derimot ledigheten falt gjennom finanskrisen, og ligger nå på 5 pst. av arbeidsstyrken. I USA gikk arbeidsledigheten gradvis ned gjennom fjoråret og har kommet ned i 6 ¾ pst. Ledighetsraten i USA holdes imidlertid også nede av at veksten i arbeidsstyrken er svakere enn veksten i befolkningen i arbeidsdyktig alder.

Den lave kapasitetsutnyttelsen og fall i råvarepriser har bidratt til at inflasjonen i industrilandene har blitt lavere enn ventet. Enkelte land i euroområdet opplever nå negativ prisvekst, og faren for deflasjon blir trukket fram som et risikomoment.

Siden årtusenskiftet har veksten i norsk økonomi blitt understøttet av en markert bedring i Norges bytteforhold overfor utlandet. Samtidig som oljeprisen har steget kraftig, har veksten i prisene på enkelte importerte varer vært lav. Dette har bidratt til at Norges realinntekt har økt sterkt. Høy vekst i inntektene har sammen med lave realrenter og høy kredittvekst bidratt til å trekke etterspørselen fra husholdningene opp. Samtidig har økt aktivitet på norsk sokkel og økt bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet gitt betydelige impulser mot fastlandsøkonomien. Aktiviteten i norsk fastlandsøkonomi dempet seg noe i 2013. Avdempingen må ses i sammenheng med et høyt norsk kostnadsnivå og høy gjeld i husholdningene.

Oppgangen i norsk økonomi etter finanskrisen har bidratt til en god utvikling i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen har økt klart og arbeidsledigheten har holdt seg lav og stabil. Den mer moderate aktivitetsveksten i fjor gjenspeiles også i at sysselsettingen økte i et lavere tempo enn året før. Mens antall sysselsatte økte med 58 000 personer i 2012, var økningen på 33 000 personer i fjor. Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) tyder på at sysselsettingen har holdt seg stabil inn i inneværende år. I 1. kvartal var det sysselsatt 13 000 flere personer enn i gjennomsnitt i fjor når det justeres for normale sesongvariasjoner. Arbeidsledigheten er lav både historisk og i et internasjonalt perspektiv. Målt ved AKU har ledigheten ligget forholdsvis stabilt rundt 3,5 pst. av arbeidsstyrken siden høsten 2012. På årsbasis tok den seg opp fra 3,2 pst. i 2012 til 3,5 pst. i 2013. Den registrerte ledigheten økte moderat gjennom fjoråret, men har holdt seg stabil på 2,7 pst. av arbeidsstyrken i 1. kvartal i år når det justeres for normale sesongvariasjoner.

I frontfagsforhandlingene mellom Fellesforbundet og Norsk industri ble det etter mekling oppnådd enighet om en ramme for årslønnsveksten på 3,3 pst. I samråd med LO har NHO anslått at årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området vil beløpe seg til det samme. I det statlige tariffområdet har forhandlingene gått til mekling med frist søndag 25. mai kl. 24. Kommuneoppgjøret følger normalt staten med et lite tidsetterslep.

Den økonomiske politikken

Norge er et land med store muligheter. Vi har en åpen økonomi, en høyt utdannet befolkning og store naturressurser. På lang sikt er det særlig vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Regjeringen vil derfor prioritere tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i norsk økonomi. Regjeringen vil bidra til å skape et robust og mangfoldig næringsliv. Verdien av vår framtidige arbeidsinnsats utgjør den største delen av nasjonalformuen. Regjeringen vil styrke arbeidslinjen og investere i kompetanseheving. Regjeringen vil føre en politikk som gir næringslivet økt konkurransekraft og dermed mulighet til å skape større verdier og trygge arbeidsplasser for framtiden. Regjeringen vil arbeide for at næringslivet skal få gode generelle rammebetingelser, et forutsigbart skattesystem, bedre infrastruktur, mulighet til å ansette kompetente medarbeidere og tilgang på kapital.

Skatt er ikke et mål, men et middel. Regjeringen vil bruke skatte- og avgiftssystemet til å finansiere fellesgoder, sikre sosial mobilitet, oppnå mer effektiv ressursutnyttelse og gi bedre vilkår for norsk næringsliv. Det private eierskapet skal styrkes, og det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. Regjeringen vil også stimulere til mer miljøvennlig adferd. Regjeringen vil redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået for å gi mer maktspredning, øke verdiskapingen og gi større frihet for familier og enkeltmennesker. Regjeringen vil bygge sin politikk på offentlig finansierte velferdsløsninger. De offentlige midlene skal forvaltes effektivt for å sikre innbyggerne mest mulig velferd.

Regjeringen vil føre en ansvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljepenger. Den økte bruken av oljepenger skal vris i retning av investeringer i kunnskap og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser. Den offentlige pengebruken skal innenfor handlingsregelens rammer tilpasses situasjonen i økonomien. Regjeringen vil legge til grunn et generasjonsperspektiv i den økonomiske politikken.

Til toppen
Til dokumentets forside