5 Forholdet til Grunnloven – internasjonalt regelverk og menneskerettighetskonvensjoner
5.1 Grunnloven
Retten til fri religionsutøvelse er vernet gjennom Grunnloven § 2 hvor det i første ledd heter:
«Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.»
Grunnloven § 2 innebærer ikke et absolutt forbud mot at det ved lov fastsettes begrensninger i utøvelsen av religiøse ritualer. Bestemmelsen må tolkes i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 og FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18, som begge åpner for at det i lovgivningen kan fastsettes innskrenkninger i retten til religionsutøvelse. I tillegg til å ha hjemmel i lov, må begrensninger i religionsfriheten være begrunnet i hensynet til andres rettigheter eller nærmere bestemte samfunnsmessige hensyn. Inngrepet må også være forholdsmessig, der nødvendigheten av inngrepet for å oppnå et nærmere angitt formål må veies opp mot hvor inngripende tiltaket vil være.
I herværende proposisjon foreslår departementet en lovregulering som medfører at rituell omskjæring av gutter må skje på en nærmere bestemt måte og utføres av personell som oppfyller nærmere bestemte vilkår. Hensikten med lovforslaget er å foreslå rettslige rammer som skal sikre at rituell omskjæring utføres på en forsvarlig måte. Reguleringen foreslås av hensyn til guttene og skal skape klarhet i ansvarsforhold, samtykkeregler og kompetansekrav, samt sikre adekvat smertelindring og oppfølging etter inngrepet. Den foreslåtte regulering innebærer at det skal finnes et forsvarlig tilbud om rituell omskjæring tilgjengelig i offentlig regi, og at rituell omskjæring som hovedregel skal utføres av lege. Omskjæring i strid med lovforslaget vil være straffbart. For trossamfunn som selv ønsker å utføre rituell omskjæring innenfor trossamfunnets egne rammer, vil forslaget innebære en viss innskrenkning sammenlignet med i dag fordi forslaget medfører at inngrepet må utføres av en lege eller med lege til stede som står ansvarlig for inngrepet.
Departementet legger imidlertid til grunn at de begrensninger som dette kan sies å innbære for den enkeltes religionsutøvelse, må anses for å være mindre inngripende eller tyngende. Departementet legger derfor til grunn at den rett til fri religionsutøvelse som følger av Grunnloven § 2, ikke står i motstrid til den lovregulering av rituell omskjæring av gutter som departementet foreslår.
5.2 Barnekonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjon og Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter mv.
1.1.1 Innledning
Flere høringsinstanser har i sine uttalelser påpekt som en mangel ved høringsnotatet at det ikke inneholdt en samlet gjennomgang og vurdering av relevante internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, og da spesielt også en prinsipiell vurdering av om slikt regelverk kan være til hinder for en praksis med rituell omskjæring av gutter. I høringsnotatet ble det kun lagt til grunn at rituell omskjæring av gutter ikke i seg selv ville være i strid med FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Enkelte høringsinstanser har av den grunn også bedt om at det avholdes ny høring knyttet til en slik samlet gjennomgang og vurdering av relevant internasjonalt regelverk. I høringen har enkelte instanser også vist til at heller ikke FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er diskutert.
Som nevnt i punkt 2.4 har Stålsettutvalget i sin utredning, NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn, vurdert spørsmålet om rituell omskjæring av gutter. Når det gjelder forholdet til internasjonale konvensjoner, og da spesielt Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon, har utvalget inntatt en generell redegjørelse for dette i NOUens kapittel 19.
Når det konkret gjelder spørsmålet om rituell omskjæring av gutter har Stålsettutvalget tatt til etterretning departementets konklusjon i høringsnotatet om at rituell omskjæring av gutter ikke i seg selv vil være i strid med Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Utvalget har ikke utover dette foretatt noen selvstendig vurdering av om internasjonale konvensjoner er til hinder for praksisen med rituell omskjæring av gutter.
1.1.2 Overordnet om konvensjonenes innhold
De forente nasjoners konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989 (Barnekonvensjonen) med tilleggsprotokoller, ble inkorporert gjennom menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett) § 2 nr. 4 med virkning fra 1. oktober 2003. I det videre omtales Barnekonvensjonen også med forkortelsen BK.
Tidligere hadde konvensjonen vært ratifisert av Norge siden 8. januar 1991. Norge er folkerettslig forpliktet til å oppfylle bestemmelsene i konvensjonen.
Konvensjonen bygger på fire grunnprinsipper:
Ikke-diskriminering
Barnets beste
Barnets rett til liv og utvikling
Barnets rett til å delta og bli hørt
Konvensjonen regulerer ikke spørsmålet om rituell omskjæring av gutter direkte, men inneholder flere bestemmelser som er aktuelle for dette spørsmålet.
Konvensjonen inneholder bestemmelser om blant annet forholdet mellom staten og barnets foresatte for så vidt gjelder foreldreansvaret (artikkel 5) og barnets rett til å komme til ordet i de spørsmål som angår barnet (artikkel 12). Artikkel 12 garanterer for at ethvert barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som vedrører barnet, og pålegger partene å tillegge barnets synspunkter behørig vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. I artikkel 14 forplikter konvensjonsstatene seg til å respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Av artikkel 19 følger at konvensjonsstatene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, mens en eller begge foreldre, verge eller eventuell annen person har omsorgen for barnet. Spørsmål om helse- og sykdomsbehandling er regulert i artikkel 24.
Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, ble inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 1 med virkning fra 21. mai 1999. Tidligere hadde konvensjonen vært ratifisert av Norge siden 15. januar 1952. I det videre omtales Den europeiske menneskerettskonvensjonen også med forkortelsen EMK.
Norge er folkerettslig forpliktet til å oppfylle bestemmelsene i konvensjonen.
I henhold til EMK skal konvensjonsstatene garantere alle som befinner seg under deres jurisdiksjon visse rettigheter. Staten må ikke bare respektere rettighetene, men også sikre dem. Det er her snakk om en dobbelt gjennomføringsplikt, og det beror på en konkret tolkning av hver rettighet hva som ligger i denne plikten.
Konvensjonen gir ikke konkrete regler om rituell omskjæring av gutter, men det er flere bestemmelser som berører problemstillinger knyttet til et slikt inngrep. Etter artikkel 8 i har hver og en rett til respekt for sitt privat- og familieliv. Artikkel 9 bestemmer at enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Retten for foreldre å bestemme over sine barns utdannelse behandles i artikkel 2 i tileggsprotokoll nr. 1.
De forente nasjoners internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 med tilleggsprotokoller, ble inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 3. I det videre omtales Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter også med forkortelsen SP.
Norge er folkerettslig forpliktet til å oppfylle bestemmelsene i konvensjonen.
Departementet viser for ordens skyld til at minoritetsvernet som følger av SP omtales i proposisjonen punkt 5.3.
1.1.3 Departementets vurdering av om konvensjonene er til hinder for en praksis med rituell omskjæring av gutter
1.1.3.1 Redegjørelse for relevante bestemmelser
Statens oppgaver er generelt å beskytte sine innbyggere og å sørge for at innbyggerne får dekket sine behov. Overfor voksne er utgangspunktet at den enkelte i hovedsak kan beskytte seg selv og sørge for seg selv. Spesielle forhold kan likevel tilsi et offentlig ansvar knyttet til for eksempel å sørge for et nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester mv. I forhold til barn er utgangspunktet annerledes. Noen må beskytte og sørge for barna. I både lovverk og tradisjon er dette tillagt barnas foreldre, men over tid har statens oppgaver overfor barn vokst.
Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle, også når det gjelder barn. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må imidlertid ikke krenke andres rettigheter og friheter. Dette vil kreve avveininger av ulike interesser og rettigheter. Det er viktig å beskytte barn mot voksnes utøvelse av religionsfriheten som går på bekostning av barns egen tros- og livssynsfrihet, og andre rettigheter og interesser.
I det videre skal det redegjøres nærmere for statens forpliktelser knyttet til de ulike menneskerettsbestemmelsene som angår barn, og nærmere om de ulike hensyn som da kan komme i konflikt. Når det gjelder spørsmålet om rituell omskjæring av gutter må staten som beskytter av barns interesser avveie hvor langt foreldreretten bør strekke seg.
Norge er som nevnt forpliktet av kravene i BK. Med bakgrunn i barns fysiske og psykisk umodenhet, sikrer konvensjonen spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg. I tillegg presiseres alle de generelle menneskerettighetene som også gjelder for barn, for eksempel ytringsfrihet, rett til privatliv, forsamlingsfrihet og tros- og livssynsfrihet.
Etter konvensjonen skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle tiltak og handlinger som gjelder barn, jf. BK artikkel 3 nr. 1 som lyder:
«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»
Videre vektlegges prinsippene om ikke-diskriminering, rett til liv og utvikling og rett til å bli hørt, samt et prinsipp om barnets gradvise utvikling.
Staten skal sørge for at barnet får nødvendig beskyttelse og omsorg, i første rekke ved å pålegge foreldrene å sikre barnet oppdragelse, omsorg og utvikling, jf. BK artikkel 18 hvor det fremgår at omsorgsplikten og -retten først og fremst er lagt til foreldrene.
Konvensjonen sikrer også barnet mer spesifikke ytelser gjennom blant annet rett til helsetjenester, jf. BK artikkel 24 nr. 1 som lyder:
«Partene anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Partene skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester.»
Når foreldrene ikke kan eller vil gi nødvendig beskyttelse og omsorg, må staten ha tiltak som kan beskytte barna mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, jf. BK artikkel 19 nr. 1 som lyder:
«Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.»
I den forbindelse skal staten også beskytte barnet mot skadelig religiøs praksis og treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse, jf. BK artikkel 24 nr. 3 som lyder:
«Partene skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse.»
Barnets tros- og livssynsfrihet kan begrenses av foreldreretten etter blant annet EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2, som lyder:
«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.»
Av SP artikkel 18 nr. 4 understrekes foreldrenes rettigheter enda tydeligere, idet det her heter:
«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»
Videre kan foreldrenes rett og plikt til omsorg for barnet begrense barnets adgang til å delta i religiøs praksis og rett til inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn. Staten kan gripe inn når foreldrene ikke oppfyller sin omsorgsplikt, eller når det på annen måte er fare for at barnet lider overlast.
Det kan være uklart hvor grensene går mellom foreldreretten og barnas selvstendige tros- og livssynsfrihet, og i mange tilfeller vil det være nødvendig å avveie (til dels motstridende) interesser. Et bærende synspunkt i BK er imidlertid at barna skal utvikles til selvstendige mennesker og derfor må gis innflytelse på eget liv forholdsvis tidlig. Foreldreretten må tilpasses denne utviklingen. Det er heller ikke alltid like klart hvor langt staten kan gå i å vektlegge hensynet til barnets beste til fortrengsel for tros- og livssynsfriheten og foreldreretten. Et inngrep som er begrunnet i beskyttelse av barn, vil imidlertid være et legitimt formål etter EMK artikkel 9 nr. 2 og SP artikkel 18 nr. 3. Hvis inngrepet følger av lov og står i forhold til formålet, vil det også være lovlig.
En gjennomføring av BKs krav er avgjørende for barns velferd under oppveksten og barns utvikling til fullverdige deltakere i samfunnet. I denne sammenheng er det avgjørende at barn får nødvendig innflytelse i både materielle og livssynsmessige spørsmål, samtidig som de beskyttes mot skadelige forhold.
Som utgangspunkt bør derfor foreldreretten bare gjelde så lenge barnet ikke selv anses å være i stand til å ta begrunnet standpunkt om annen religiøs tilhørighet enn foreldrenes. Ut over dette bør det utvises forsiktighet med å begrunne inngrep i barnas egen tros- og livssynsfrihet med foreldreretten. Ytterligere begrensninger må i tilfelle begrunnes i foreldrenes omsorgsplikt.
Foreldreretten må også begrenses av hensynet til barnets beste og gjennomføringen av barnets særlige rettigheter etter BK. Barna må således sikres den grunnleggende retten til utdanning, helse, omsorg og beskyttelse mv., selv om de aktuelle tiltakene kan stride mot foreldrenes overbevisning.
1.1.3.2 Departementets vurdering
Som nevnt er det særlig to hovedhensyn som gjør seg gjeldende i forbindelse med rituell omskjæring av gutter. Guttens rett til selvbestemmelse over sin egen kropp og religiøse identitet må her avveies mot foreldrenes interesse i å sikre guttens religiøse og kulturelle tilhørighet og oppvekst.
Barnets adgang til å ta selvbestemte valg, for eksempel å samtykke til et inngrep, er avhengig av en oppfattelse av barnet som er rasjonelt handlende og tenkende individ, herunder evnen til å forutse konsekvenser av mulige valg og evnen til å veie ulike hensyn mot hverandre. Veiledningsperspektivet til det beste for barnet under utøvelse av foreldreansvaret er sentralt i rettslige vurderinger, selv om vektlegging av foreldrenes interesse i mange tilfeller også kan forstås som et utslag av en forståelse om at barn «tilhører» foreldrene. I internasjonale menneskerettighetskonvensjoner synes barnets rett til tros- og livssynsfrihet først og fremst å fremstå som en rett til å tilhøre samme gruppe som foreldrene.
BK artikkel 5 og artikkel 18 omhandler som nevnt foreldrenes ansvar ovenfor barnet. Konvensjonens artikkel 5 krever at staten skal respektere foreldrenes rett og plikt til å veilede og støtte barnet i utøvelsen av sine rettigheter. Slik veiledning og støtte skal foreldrene gi i samsvar med barnets gradvise utvikling av evner og anlegg. Av BK artikkel 18 nr. 1 fremgår det at for foreldrene som har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, skal barnets beste komme i første rekke. «Barnets beste» vil endre seg som følge av at barnet etter hvert blir eldre og mer modent.
BK artikkel 5 og artikkel 18 gir, sammen med barnets rett til deltagelse i alle avgjørelser som angår barnet slik det følger av BK artikkel 12, føringer for utøvelsen av foreldreansvaret. Foreldrene må ta hensyn til og i tilbørlig grad vektlegge barnets meninger og tanker når foreldrene skal treffe en avgjørelse på vegne av barnet. Retten til å ta avgjørelser på vegne av barnet innebærer således en plikt til å innlemme barnet og dets oppfatninger i prosessen frem til en avgjørelse som berører barnets liv.
Rettslig hjemmel for foreldrenes kompetanse til å samtykke til rituell omskjæring av gutter, kan sies å følge av BK artikkel 5 og artikkel 18. Et samtykke fra foreldrene til rituell omskjæring kan også hjemles i foreldrenes rett til å gi uttrykk for sin religiøse tro, herunder retten til å sikre at barnets oppfostring er i samsvar med foreldrenes religiøse eller livssynsbaserte overbevisning, slik det er nedfelt i SP artikkel 18 nr. 4. Staten er etter denne bestemmelsen forpliktet til å respektere foreldrenes frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.
Når BK artikkel 18 nr. 1 krever at foreldreansvaret utøves i samsvar med barnets interesser og behov, og med barnets beste for øye, er spørsmålet om rituell omskjæring er til barnets beste. For å avklare dette må ulike hensyn veies mot hverandre.
Risikoen som ligger i inngrepet, må holdes opp mot kulturelle, sosiale og religiøse fordeler som måtte følge av inngrepet for gutten. Departementet mener en anerkjent begrunnelse i så måte er at barns tilhørighet til en gruppe, sikres gjennom inngrepet og at dette er til barnets beste. Rituell omskjæring utgjør for mange en viktig del av familielivet og familiens identitet. Samfunnets innsats for at barn er inkludert i en gruppe, illustrerer at tilhørighet har stor betydning for opplevelsen av en god oppvekst. Relevante risikovurderinger går ut på inngrepets art og omfang, mulige skadevirkninger som følge av inngrepet, om disse er kortsiktige eller langsiktige, om de er enkle å behandle og om inngrepet oppfattes som irreversibelt.
Ved vurderingen av hvorvidt foreldrene skal kunne samtykke til slikt inngrep på vegne av barn som ikke selv kan samtykke, er det ofte uenighet knyttet til hvor risikofylt et slikt inngrep er, og motsatt hvilke mulige fordeler et slikt inngrep kan medføre for gutten og senere mannen.
På den ene side vises det ofte til liten risiko forbundet med inngrepet og til helsemessige, sosiale og kulturelle fordeler, samt også foreldrenes tros- og livssynsfrihet og retten til å dyrke sin kultur. I tillegg trekkes det ofte frem at gruppen som praktiserer rituell omskjæring opprettholder sin egenart og markerer sitt samhold. I Norge, hvor det flerreligiøse og flerkulturelle samliv skal være ivaretatt, er dette hensynet relevant for den rettslige avveining om foreldrekompetansen.
De som ønsker å forby rituell omskjæring argumenterer imidlertid for at inngrepet innebærer helsemessige risikoer som ikke veies opp av fordelene og som heller ikke kan forsvares ved å vise til foreldrenes tros- og livssynsfrihet og den lange religiøse tradisjonen. I forlengelse av dette argumenteres det som en mellomløsning også for at inngrepet bør utstå til gutten er gammel nok til selv å bestemme om inngrepet skal utføres eller ikke.
BK artikkel 19 forbyr all form for vold mot barnet. Med støtte i denne bestemmelsen kan det argumenteres for at visse former for inngrep i et barns kropp kan være omfattet av det sivilrettslige forbudet mot bruk av vold mot barn. BK artikkel 19 gir imidlertid ingen entydige svar eller veiledning på spørsmålet om visse inngrep strider mot barnets beste og dermed ikke er omfattet av de avgjørelser foreldre kan ta i kraft av å være foreldre til barnet.
Ulike momenter og hensyn kan imidlertid også tale for at foreldre ikke bør kunne samtykke til rituell omskjæring av gutter, enten fordi den helsemessige faren anses som for stor eller fordi man mener at det er grunnlag for å karakterisere inngrepet som vold mot barnet. Det følger av BK artikkel 24 nr. 3 at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe slik tradisjonsbundet praksis som er skadelig for barns helse. I tråd med dette skal da foreldrene ikke kunne samtykke til rituell omskjæring dersom det legges til grunn at slikt inngrep er i strid med barnets beste eller direkte er å anse for omfattet av voldsbegrepet i BK.
Etter departementets vurdering trekker imidlertid flere rettskilder i retning av at retten til å samtykke til rituell omskjæring er innenfor foreldreansvaret. Rituell omskjæring av gutter er ikke direkte regulert i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som BK, SP og EMK. Så langt vi kjenner til har heller ikke disse konvensjonenes overvåkingsorganer uttalt seg direkte om rituell omskjæring av gutter.
FNs barnekomité, som overvåker barnekonvensjonen, vedtok i 2011 en generell kommentar nr. 13. om barns rett til beskyttelse mot integritetskrenkelser i BK artikkel 19. I denne kommentaren gir komiteen en ikke-uttømmende beskrivelse av handlinger som anses som integritetskrenkelser mot barn. Barnekomiteen slår uttrykkelig fast at omskjæring av kvinner er i strid med konvensjonen, mens omskjæring av menn ikke er nevnt.
Departementet viser også til at det ikke finnes praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol som berører spørsmålet om rituell omskjæring av gutter.
De bestemmelser som særlig kan anføres til støtte for at en beslutning om omskjæring av nyfødte eller helt små gutter må kunne tas av foreldrene, er etter departementets syns religionsfriheten i EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og BK artikkel 14 nr. 2. Sistnevnte bestemmelse inneholder på samme måte som SP artikkel 18 nr. 4 en klarere anerkjennelse av foreldrenes rett til å oppdra barn i samsvar med egen tro, enn EMK artikkel 9, men en tilsvarende rettighet vil til en viss grad også kunne innfortolkes i EMK artikkel 8. EMK’s tilleggsprotokoll 1 artikkel 2 er slik departementet ser det mindre relevant i denne sammenheng, idet denne etter sin ordlyd kun omfatter foreldrenes rett til å sikre barna utdanning og undervisning i samsvar med egen overbevisning.
På den annen side kan det som nevnt argumenteres med at barnets rett til fysisk integritet også må medføre en rett for barnet til å nekte enhver form for religiøst motivert inngrep på sin kropp. Siden det er en viss risiko knyttet til inngrepet, taler dette for at denne type inngrep ikke bør utføres før barnet selv er gammel nok til å kunne samtykke.
De bestemmelser som særlig kan anføres mot den oppfatning at foreldre skal kunne beslutte at nyfødte eller helt små gutter skal omskjæres, er først og fremst BK artikkel 24 om rett til helse, herunder artikkel 24 nr. 3 som pålegger partene «å treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse». Likedan kan anføres barns selvstendige rett til religionsfrihet etter BK artikkel 14. For barn som har nådd en slik alder og modenhet at de er i stand til å ha en mening om spørsmålet, er også retten til å bli hørt etter BK artikkel 12 aktuell. Slik departementet ser det bør det legges mindre vekt på BK artikkel 19 om rett til frihet fra vold mv.
Etter en helhetsvurdering legger departementet til grunn at en adgang til å samtykke til rituell omskjæring av gutter ligger innenfor foreldreansvaret. Departementet legger til grunn at BK ikke kan sies å innebære et krav om forbud mot rituell omskjæring av gutter. Spørsmålet er ikke eksplisitt nevnt eller diskutert i konvensjonen og departementet vil også vise til at så vidt departementet vet så er det heller ingen land som har innført forbud mot rituell omskjæring av gutter.
Dette innebærer at foreldrene skal kunne samtykke til rituell omskjæring av guttebarn. Selv om inngrepet medfører en viss risiko for komplikasjoner, må denne risikoen sies å være lav dersom inngrepet utføres på forsvarlig måte av kompetent personell. De mest vanlige komplikasjoner som kan oppstå er også mindre alvorlige og av en slik art at de som oftest er enkle å behandle. Departementet vil imidlertid understreke at det i tilknytning til inngrepet også kan forekomme komplikasjoner av mer alvorlig art. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal gis mulighet til å si sin mening før avgjørelsen blir tatt.
Som nevnt mener departementet at BK ikke kan sies å innebære et krav om forbud mot rituell omskjæring av gutter. Departementet mener imidlertid konvensjonen er et sterkt argument for å kreve at rituell omskjæring i så fall må gjøres på en forsvarlig måte. Departementet viser i den forbindelse til at det i lovforslaget er oppstilt en rekke krav som skal sikre at inngrepet gjøres på en forsvarlig måte slik at barn ikke utsettes for unødig risiko for skade eller smerte. Som det fremgår skal inngrepet bare gjøres av lege eller der hvor lege er tilstede og står ansvarlig, det skal gis nødvendig smertelindring i tilknytning til inngrepet, det skal gis informasjon og det vil være nødvendig med samtykke fra begge foreldre. Departementet viser videre til at overtredelse av loven vil være straffbart.
5.3 Minoritetsvernet etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
De forente nasjoners internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter med tilleggsprotokoller, ble som nevnt inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 3.
Jødene regnes som nasjonal minoritet i Norge og har krav på særskilt vern i henhold til konvensjonens artikkel 27 hvor det heter:
«I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»
I herværende proposisjon foreslår departementet en lovregulering som medfører at rituell omskjæring av gutter må skje på en nærmere bestemt måte og utføres av personell som oppfyller nærmere bestemte vilkår. Den foreslåtte regulering innebærer at det skal finnes et forsvarlig tilbud om rituell omskjæring tilgjengelig i offentlig regi, og at rituell omskjæring som hovedregel skal utføres av lege. Omskjæring i strid med dette vil være straffbart. For trossamfunn som selv ønsker å utføre rituell omskjæring innenfor trossamfunnets egne rammer, kan forslaget innebære en innskrenkning sammenlignet med i dag fordi forslaget medfører at inngrepet må utføres av en lege eller med lege til stede som står ansvarlig for inngrepet.
Departementet legger imidlertid til grunn at de begrensninger som dette kan sies å innbære for den enkeltes religionsutøvelse, må anses for å være mindre inngripende eller tyngende. Departementet viser også til at det i arbeidet med proposisjonen har vært avholdt møte med Det Mosaiske Trossamfund hvor det har blitt redegjort for hovedlinjene i lovforslaget. Det Mosaiske Trossamfund har her uttrykt støtte til forslaget og også opplyst at man ved rituelle omskjæringer allerede har fast praksis for å ha lege tilstede. Departementet legger derfor til grunn at den lovregulering av rituell omskjæring av gutter som departementet foreslår ikke står i motstrid til det særskilte minoritetsvernet som følger av konvensjonens artikkel 27.
5.4 Europarådets parlamentarikerforsamling
Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) fattet 1. oktober 2013 en resolusjon og en rekommandasjon som omhandler både kvinnelig kjønnslemlestelse, omskjæring av gutter, kjønnskorrigerende operasjoner, tatovering, piercing og plastisk kirurgi.
Til grunn for vedtaket lå en rapport utarbeidet av Parlamentarikerforsamlingens komité for sosiale saker, helse og bærekraftig utvikling. Resolusjonen med anbefalinger rettet mot medlemslandene (Resolusjon 1952 (2013)) inneholdt en oppfordring til medlemslandene om å innføre bevisstgjørende kampanjer for å øke kunnskapen om fysiske og psykiske konsekvenser av denne typen inngrep, samt se på muligheten for å innføre lovreguleringer på området. Rekommandasjonen som inneholder anbefalinger til Europarådets ministerkomité (Rekommandasjon 2023 (2013)) anbefalte komiteen å inkludere spesifikke referanser til barns rett til fysisk integritet og medbestemmelse i Europarådets standarder.
Parlamentarikerforsamlingens vedtak vedrørende rituell omskjæring av gutter har skapt sterke reaksjoner i enkelte land, blant annet Israel og Tyrkia, og blant jødiske og muslimske organisasjoner i Europa. Resolusjonen/rekommandasjonen oppfattes som et overgrep mot religionsfrihet og kultur, og det oppfattes som en provokasjon å likestille omskjæring av gutter med kvinnelig kjønnslemlestelse. Israels utenriksdepartement gikk like etter vedtakelsen ut med en uttalelse som oppfordret Europarådet til å revurdere resolusjonen/rekommandasjonen, tett fulgt av et brev fra president Shimon Peres til generalsekretær Jagland. Resolusjonen har fra israelsk hold blitt kalt både anti-religiøs og rasistisk. Jagland har i sitt svar uttalt at omskjæring av gutter ikke er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Det er foreløpig ikke avklart når ministerkomiteen skal ta stilling til anbefalingen.