Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 99 L (2013–2014)

Endringer i plan- og bygningsloven (forenklinger i byggesaksdelen og oppheving av krav om lokal godkjenning av foretak)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold og bakgrunn. Høringen

1.1 Innledning og bakgrunn

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i plan- og bygningsloven (LOV-2008-06-27-71).

Proposisjonen bygger på høringsnotat utarbeidet av departementet og høringsuttalelsene til dette. Høringen pågikk i perioden 28. juni 2013 til 25. oktober 2013.

Regjeringen vil gjøre det enklere og billigere å bygge boliger, blant annet ved å sikre raskere saksbehandling av byggesaker og forenkle plan- og bygningsloven. Raskere saksbehandling i balanse med rettsikkerhet og god kvalitet i det ferdige produkt er et siktemål for regelverket.

Plan- og bygningsloven representerer et meget omfattende regelverk for blant annet å styre arealbruk og det bygde miljø i Norge. Ny plan- og bygningslov (byggesaksdelen) trådte i kraft 1. juli 2010. Det er således ikke departementets ambisjon å foreta noen fullstendig gjennomgang av lovens system for saksbehandling, ansvar, kontroll og tilsyn ved denne revisjonen.

Intensjonen med endringsforslagene er å effektivisere byggesaksprosessene. Målet er rask og effektiv saksbehandling og god forutsigbarhet for alle involverte. Forslagene innebærer større tillit til at den enkelte selv tar ansvar for avklaring av at byggetiltaket er i samsvar med regelverket. Et mål med forslagene er å fremheve byggesaksdelen av plan- og bygningsloven som en «ja-lov», det vil si at tiltakshavere skal ha rett til å gjennomføre tiltak som ikke er i strid med lov, forskrift eller plan. Dette er en prinsipiell grunntanke for denne delen av loven, men som ofte settes til side i den praktiske saksbehandlingen hvor tiltakshavere opplever uforutsigbare og skiftende krav til både ansvar og dokumentasjon, ikke bare mellom kommuner, men også mellom saksbehandlere i samme kommune. Departementet ønsker gjennom forslagene å redusere rommet for tilfeldig lokalt skjønn i byggesaksprosessen, blant annet gjennom å tydeliggjøre ansvaret til den enkelte. Det gjelder både tiltakshavere, kommunene, naboer og andre berørte. Tiltakshaver må selv kunne stå ansvarlig for mindre tiltak på egen eiendom når de er i samsvar med regelverket og må derfor skaffe seg oversikt over hvilke regler som gjelder.

Eksempler på forenklinger som fremmes her er fritak for søknadsplikt for mindre frittliggende bygg, som for eksempel garasjer og lignende, som er i overensstemmelse med plan og regelverk for øvrig. Tiltakshaver får dermed selv ansvaret, og slipper kommunal saksbehandling. Departementet antar at slike saker i dag utgjør cirka 20 prosent av kommunens byggesaker. Forslagene omfatter også forenklinger i reglene om nabovarsling og klage, noen flere tidsfristregler, med mer.

Det er etter departementets oppfatning rom for i forskrift å forenkle søknadssystemet og saksbehandlingen for en del tiltak med utgangspunkt i saksbehandlingskategoriene i loven. Departementet vil i forskriftsarbeidet vurdere om flere tiltak kan unntas fra krav om ansvarsrett, hva som kan unntas fra søknadsplikt og hvilke tiltak som helt bør falle utenfor virkeområdet for byggereglene i plan- og bygningsloven.

En bakgrunn for noen av de endringer som foreslås er at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har åpnet en sak mot Norge, der de mener at lovens krav om godkjenning av foretak er i strid med tjenestedirektivet. På denne bakgrunn foreslås opphevelse av kravet om lokal godkjenning av foretak.

Byggenæringen har både i høringen og i andre sammenhenger gitt uttrykk for at den er bekymret for seriøsiteten i deler av næringen. Departementet deler bekymringen for at svart arbeid, manglende kvalifikasjoner i foretakene og andre forhold kan føre til dårlig kvalitet i byggverk.

Når krav om lokal godkjenning fjernes, forsvinner en mulighet for å fange opp foretak som ikke er kvalifisert, eller som på annen måte er useriøse. I proposisjonen foreslår departementet derfor andre virkemidler for å møte denne utfordringen.

Sentral godkjenning må fortsatt spille en viktig rolle, både som et hjelpemiddel for å gi seriøse foretak et konkurransefortrinn, og som et virkemiddel for å lette kommunens tilsynsvirksomhet. Departementet vil utvikle denne ordningen videre, slik at den blir et enda klarere kvalitetsstempel som både profesjonelle tiltakshavere og engangsbyggherrer vil ha interesse av å benytte.

Når godkjenning faller bort, vil det bli vanskeligere å fange opp useriøse foretak, og byggenæringen har ettelyst bedre virkemidler. Kommunalt tilsyn kan bidra til å fange opp foretak som ikke er kvalifisert eller som på andre måter ikke følger regelverket. Det er imidlertid utfordrende for kommunene å føre tilsyn med kvalifikasjoner, særlig med foretak kvalifisert i andre land. I høringen har både kommuner og representanter for byggenæringen gitt uttrykk for dette. I loven foreslår departementet derfor at det legges til rette for at departementet eller den det bemyndiger kan føre tilsyn med foretak i byggesaker også der foretaket ikke er sentralt godkjent. Det foreslås også en hjemmel for å opprette et register over foretak som har hatt ansvarsrett, for å hjelpe kommunene i deres tilsyn med foretakene.

Departementet er imidlertid klar over at disse tiltakene, som i første rekke fanger opp større arbeider, ikke nødvendigvis er nok til å ta tak i problemene næringen opplever. Disse problemene er ikke minst knyttet til mindre ROT-arbeider (rehabilitering, ombygging, tilbygg), som uansett ikke fanges opp av reglene om ansvarsrett.

Departementet vil invitere byggenæringen og andre berørte til en dialog om tiltak som kan være effektive for å sikre kvalitet i byggverk og stanse useriøse foretak.

Departementet vil i løpet av våren foreta en gjennomgang av tilgjengelighetskrav for boliger i byggteknisk forskrift. Dette omfatter blant annet arealkrevende krav til tilgjengelighet inne i bolig, som for eksempel krav til størrelse på snusirkel og krav til sideplass ved dør. Prinsippet om universell utforming og tilgjengelighet i boliger skal ligge fast. Andre bestemmelser det vil ses på er krav til stigning ved atkomst til bolig, lyd- og støykrav, samt krav til universell utforming av uteområder til større boligområder.

Departementet fremmer i vår også forslag om forenklinger i planprosessen. Det gjelder blant annet forslag om å innføre ytterligere tidsfrister i planbehandlingen, forslag om å endre dagens regler som setter gjennomføringsfrist for privat detaljregulering (som i dag er 5 år), og visse justeringer i reglene om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven.

Departementet har satt i gang arbeid med sikte på å komme tilbake med forslag til mer strukturelle tiltak for effektiv tilrettelegging for utbygging. Departementet vil i denne sammenheng blant annet vurdere

  • Bedre sammenheng mellom planprosess og byggesak for å få disse til å virke mer effektivt sammen for å korte ned den samlede tidsbruken

  • Bedre samordning mellom tilgrensende regelverk

  • Bedre samhandling mellom kommunene og sektormyndighetene

  • Redusere antallet innsigelser og øke det lokale selvstyret

  • Tydeliggjøring av de ulike parters roller og ansvar i byggesaken

  • Økt digital samhandling i byggesaksprosessene

1.2 Økt bruk av IKT i byggesaksprosessene

Parallelt med regelverksforenklinger legger departementet stor vekt på IKT-utvikling og digitalisering. Ved utvikling og iverksetting av forenklingstiltak er det viktig å se på et bredt spekter av virkemidler, ikke bare lov og forskrift. Effektiviseringsgevinster vil i like stor eller større grad kunne hentes ut ved tilrettelegging for økt bruk av IKT og kompetansehevende tiltak gjennom veiledning og samarbeid med næringen, kommunene, fylkene og andre berørte.

For å hente ut effektiviseringsgevinster og samtidig opprettholde høy kvalitet i byggetiltakene, er det avgjørende at regelverk og administrative prosesser legger til rette for økt digital samhandling i plan- og byggesaksprosesser.

Målet er å kunne gi innbyggere og næringsliv tilbud om gode selvbetjeningsløsninger. Utvikling av digitale verktøy vil gjøre det enklere å følge regelverket, og slik at søknadsprosessen og saksbehandlingen blir mer effektiv for både kommunene, innbyggerne og næringsliv. Samtidig må det foregå en tilpasning av regelverket som understøtter en slik utvikling.

Det er et mål å legge til rette for mer automatisert saksbehandling og vedtak både i enkle og i mer komplekse byggesaker. Der det er behov for faglige vurderinger, trengs gode systemer som beslutningsstøtte for behandlingen. En større del av avklaringene bør skje som del av utforming av søknaden. Det er et mål at den som bygger får støtte og hjelp fra selvbetjeningsløsninger til å gjøre valg i samsvar med regelverket, og dermed sikre riktig kvalitet på det som bygges.

Et regelverk som legger til rette for å utvikle gode selvbetjeningsløsninger og digitale verktøy vil være en viktig forutsetning for å oppnå effektiviseringsgevinster for aktørene i byggenæringen. Dette vil kreve en tilpasning og utvikling av deler av regelverket som i dag er uklart eller skjønnsbasert. Forskrifter må i større grad utformes som konkrete krav, for eksempel klare avgrensninger på høyde, avstand og plassering. Dette vil gjøre regelverket enklere å forstå og følge. En slik utvikling vil også bidra til økt grad av likebehandling i enkeltsaker, og styrke rettssikkerheten for innbyggere og næringsliv. En mer effektiv saksbehandling vil spare tid og ressurser både i privat og offentlig sektor.

Utvikling av IKT-verktøy og regler er ikke tilstrekkelig for å nå målsetningene om en helautomatisert byggesaksprosess. Det vil også kunne være behov for oppdaterte digitalt kart- og planverk med høy kvalitet.

For å kunne hente ut effektiviseringsgevinst og samtidig opprettholde høy kvalitet i byggetiltakene er det avgjørende at regelverk og administrative prosesser legger effektivt til rette for økt digital samhandling i plan- og byggesaksprosesser. Departementet er på denne bakgrunn allerede i gang med å utvikle en strategi med sikte på å etablere ByggNett.

ByggNett er ment å være en felles samhandlingsplattform for bygging og byggesaker som skal være åpen for alle, både praktiske brukere og tilbydere av ulike systemer. Direktoratet for byggkvalitet er gitt ansvaret for å utvikle strategien, i løpet av 2014. Direktoratet har lenge arbeidet med videreutvikling av dagens løsning, ByggSøk, som er det nasjonale systemet for elektronisk søknad i plan- og byggesaker, utviklet og driftet av direktoratet.

Innenfor rammene av ByggNett foregår det et samarbeid mellom direktoratet og KS om en pilot (ByggLett) for mer helhetlig elektronisk behandling av enkle saker. Dette skjer som en del av Leverandørutviklingsprogrammet til KS og NHO. Arbeidet vil legge grunnlag for at systemer for full elektronisk saksbehandling kan prøves ut i kommuner i 2015.

1.3 Sammendrag av departementets forslag til endringer i plan- og bygningsloven

Siktemålet med de endringsforslag som legges frem er å effektivisere byggesaksprosessene. Lovforslagene er i det alt vesentlige begrenset til byggesaksdelen av plan- og bygningsloven, og innrettet mot forenklinger som skal redusere uforutsigbarhet og omfang av kommunal byggesaksbehandling. Tiltakshaver gis større ansvar og risiko for tiltak på egen eiendom. Rommet for lokalt skjønn i forhold til krav til tiltak og dokumentasjon søkes begrenset slik at like saker behandles likt. Forenklingstiltakene skal stimulere til aktivitet og redusere byråkrati og administrative byrder for næringen, kommunene og forbrukerne. Kommunene skal gis anledning til å rette oppmerksomheten mot og sikre krav til kvalitet i de større tiltakene.

I samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet foreslås det en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven § 20-8 hvor det for skjermingsverdige bygg etter sikkerhetsloven § 17 gjøres unntak fra lovens bestemmelser. Lovendringen er et ledd i oppfølgingen av NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen og har til hensikt å redusere tidsbruken i byggesaker der nasjonale sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende.

I arbeidet med forenkling av plan- og byggesaksprosesser står spørsmålet om søknadsplikt sentralt. Departementets høringsforslag gikk ut på å innføre en ny ordning der enkelte tiltak kunne unntas fra søknadsplikt, og dermed fra kommunal saksbehandling. Dette gjaldt blant annet tilbygg og garasjer. Tiltakene skulle i stedet bare sendes kommunen for registrering, slik at kommunen skulle kunne føre dem inn i kart og andre nødvendige registre. Forutsetningen var først og fremst at tiltaket ikke skulle være i strid med plan eller lovens materielle krav. Videre måtte tiltakshaver vente i tre uker før tiltaket kunne igangsettes, og kommunen kunne i løpet av disse tre ukene kreve søknad dersom tiltaket ikke oppfylte kriteriene for registreringssaker. Det ble presisert at kommunens beslutning om å kreve søknad ikke var et enkeltvedtak som kunne påklages. Registreringstiltakene skulle heller ikke kunne påklages.

Høringsuttalelsene viste at de aller fleste er positive til forenkling, men mange hadde også motforestillinger, som i hovedsak gikk ut på at det ikke vil være noen forenkling å innføre en ekstra sakskategori, som medfører usikkerhet for både tiltakshaver og kommunene med å fastslå om tiltaket er innenfor eller utenfor rammene for den nye sakskategorien. Dette vil kunne føre til ekstra press på kommunene til å gi mer forhåndsinformasjon. Mange mente også at arealgrensene i forslaget var satt for høyt.

På bakgrunn av høringsuttalelsene vil departementet ikke fremme forslaget om en registreringsordning som en ny sakskategori i denne omgang. Departementet mener imidlertid det er mulig å gjennomføre forenklinger uten å innføre noen ny sakskategori ved å unnta flere tiltak fra søknadsbehandling, jf. ny plan- og bygningslov § 20-5 (som i det vesentligste er en videreføring av nåværende plan- og bygningslov § 20-3). Dersom et tiltak ikke strider mot gjeldende plangrunnlag og lovens materielle krav, bør for eksempel også mindre garasjer og uthus kunne unntas. Forslaget om unntak fra søknadsplikt gjelder frittliggende tiltak, som for eksempel uthus og garasjer uten kjeller, som ikke skal brukes til beboelse eller varig opphold. Størrelsen på tiltaket angis i forskrift, og departementet legger til grunn at 50 m2 kan være riktig. Tilbygg til boliger omfattes ikke. Konkret avgrensning av unntakene, blant annet når det gjelder størrelse og avstand fra nabogrense, må angis i byggesaksforskriften, som vil få en selvstendig høring.

Byggesaksreglene er forenklet med hensyn til reglene om nabovarsling, samtidig som nabointeresser fortsatt ivaretas på en god måte. Det foreslås blant annet at det ikke skal stilles krav om nytt nabovarsel i byggesak når tiltaket framgår detaljert nok i vedtatt detaljregulering eller områderegulering, og naboen etter varsling har fått gi merknader til denne planen.

For ytterligere å forenkle byggesaksprosessene foreslås tydeliggjøring i loven av begrensningen i adgangen til å klage på vedtak. Det er foreslått at begrensningene i klageadgangen som følger av plan- og bygningsloven § 1-9 andre ledd utvides til også å gjelde forhold som er avgjort i tidligere vedtak i byggesaken, i tillegg til forhold som er avgjort i bindende reguleringsplan eller ved dispensasjon. Den nye bestemmelsen vil blant annet ha direkte effekt for klageadgangen på igangsettingstillatelser. Formålet med bestemmelsen er å begrense omkamper og omfanget av klager i byggesaker. Slike saker utgjør i dag en for stor andel av klageporteføljen hos klageinstansen (Fylkesmannen).

Det foreslås noen endringer i reglene i plan- og bygningsloven § 21-7 om tidsfrister i byggesaksbehandlingen. Det legges frem forslag om at byggesaker som krever dispensasjon fra plan skal avgjøres av kommunen innen tolv uker etter at fullstendig søknad foreligger. Reglene om gebyrnedsettelse vil også gjelde for disse sakene. Det foreslås videre at plan- og bygningsloven § 19-2 siste ledd presiseres og utvides slik at det uttrykkelig fremgår at departementet i forskrift også kan fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker, og gi regler om beregning av frister, adgang til fristforlengelse og konsekvenser av fristoverskridelse.

Treukersfristen for kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelse opprettholdes. Departementet mener imidlertid at det bør knyttes rettsvirkning til kommunens overskridelse av fristen, blant annet av hensyn til at en rammetillatelse faller bort etter tre år. Det foreslås at tiltaket kan settes i gang på tiltakshavers ansvar om kommunen ikke overholder lovpålagt saksbehandlingsfrist, se plan- og bygningsloven § 21-7 nytt femte ledd.

For byggetiltak som tiltakshaver selv kan stå ansvarlig for (tiltak etter nåværende plan- og bygningslov § 20-2 som i nytt lovforslag blir plan- og bygningsloven § 20-4) foreslås det at naboprotester ikke skal være avgjørende for hvilken rettsvirkning som inntrer ved overskridelse av saksbehandlingsfristen, se plan- og bygningsloven § 21-7 delvis nytt tredje ledd. Dette vil bety at tillatelse regnes som gitt også i de sakene hvor nabo har protestert, dersom kommunen ikke har behandlet søknaden innen fristens utløp. Det forutsettes at tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og at ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig.

Det foreslås enkelte endringer i plan- og bygningsloven § 21-6 om privatrettslige forhold ved å endre ordlyden i bestemmelsen fra «kan» til «skal» og fra «klart» til «åpenbart» for å tydeliggjøre at terskelen for å kunne avvise søknader er høy. Etter departementets vurdering vil disse endringene samlet sett innebære at den tolkningstvilen som i dag foreligger reduseres betraktelig, og at dette vil medføre større likebehandling og bedre forutsigbarhet for tiltakshaver.

Etter nåværende plan- og bygningslov § 21-4 første ledd skal kommunen i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav «dersom ikke forholdene tilsier noe annet». Dagens bestemmelse gir rom for skjønn i kommunen fordi det ikke sies noe om hvilke forhold som kan medføre at kommunen foretar en selvstendig vurdering av de tekniske sidene av et tiltak. For å tydeliggjøre at det er det ansvarlige foretaket eller tiltakshaver selv som har ansvaret for at tiltaket tilfredsstiller de tekniske kravene og ikke kommunen, foreslår departementet å fjerne den del av bestemmelsen som gir kommunen adgang til å vurdere de tekniske sidene av et tiltak i søknadsbehandlingen.

Ferdigattest for eldre bygg er mangelfullt regulert i loven. For å etablere en entydig, forsvarlig og arbeidsbesparende ordning for alle parter foreslår departementet ett nytt femte ledd i plan- og bygningsloven § 21-10. Forslaget går ut på at det ikke skal utstedes slik attest for tiltak som er omsøkt før reglene om ansvar og kontroll trådte i kraft 1.1.1998, og som mangler ferdigattest. Dette innebærer at kommunen ikke kan kreve ferdigattest for disse tiltakene, og at kommunen skal avvise eventuelle søknader om dette.

Det følger av nåværende plan- og bygningslovgivning at arbeidet i en rekke tiltak skal forestås av ansvarlige foretak. Foretakene skal etter søknad forhåndsgodkjennes av kommunen før arbeidet starter. Formålet med å kreve lokal godkjenning for ansvarsrett er for det første en sikring av at kvalitetskravene i plan- og bygningslovgivningen blir fulgt, og for det andre at faren for ikke å bli godkjent skal påvirke foretakene til å følge regelverket. På denne måten har formålet vært at kravet om lokal godkjenning for ansvarsrett skal bidra til at byggverk har god nok kvalitet.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) anser at kravet om at foretak skal godkjennes er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, særlig avtalens artikkel 36 om fri flyt av tjenester og tjenestedirektivet1 artikkel 16 om adgang til å yte tjenester (midlertidig tjenesteyting). I en begrunnet uttalelse2 krever ESA at norsk rett bringes i overensstemmelse med våre forpliktelser etter EØS-avtalen.

Norge har funnet at det er vanskelig å argumentere mot at godkjenningsordningen er i strid med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 2 b. Det foreslås derfor å følge kravet i organets begrunnede uttalelse.

Departementet foreslår å oppheve kravet om at ansvarlige foretak skal godkjennes av kommunen før arbeidet kan startes opp. Forslaget innebærer at det fortsatt skal kreves at arbeidet forestås av foretak som påtar seg ansvar, og at disse foretakene oppfyller kvalifikasjonskrav. Forslaget innebærer videre at kvalifikasjonskravene skal ligge på samme nivå som i dag, men at de konkretiseres i større grad. Foretak som etablerer seg i Norge skal kunne dokumentere sine kvalifikasjoner som etter gjeldende regelverk. Foretak som leverer tjenester over landegrensene på midlertidig basis skal ikke behøve å dokumentere kvalifikasjoner som ligger til grunn for retten til å yte tjenesten i hjemlandet. Dokumentasjonen kan imidlertid kreves fremlagt av kommunen ved tilsyn, eller av den sentrale godkjenningsordningen hvis foretaket søker om frivillig sentral godkjenning.

Forslaget innebærer at et element i sikringen av kvalitet i byggverk oppheves. Det vil ikke lenger være mulig for kommunen å gå inn før arbeidet begynner og luke vekk foretak som kommunen ikke vurderer som kvalifisert. Muligheten for å avdekke avvik vil bli mindre, noe som kan påvirke muligheten for å oppdage feil. Dette kan få innvirkning på noen foretaks vilje til å følge regelverket. Departementet foreslår derfor å styrke andre virkemidler i plan- og bygningslovgivningen. For det første kan sentral godkjenning fortsatt spille en viktig rolle, dels som et hjelpemiddel for å gi seriøse foretak et konkurransefortrinn, og dels som et virkemiddel for å lette kommunens tilsynsvirksomhet. Videre må kommunalt tilsyn veie opp for fraværet av lokal godkjenning ved å fange opp foretak som ikke er kvalifisert eller som på andre måter ikke følger regelverket. Ved siden av en fortsatt satsing på sentral godkjenning, foreslår departementet at det i loven legges til rette for at departementet eller den det bemyndiger kan føre tilsyn med foretak i byggesaker også der foretaket ikke er sentralt godkjent. Det foreslås også en hjemmel for å opprette et register over foretak som har hatt ansvarsrett.

Departementet foreslår ellers justeringer av reglene i plan- og bygningsloven § 29-7 om tilsyn med byggevarer. Endringene skal gi Direktoratet for byggkvalitet, som er sentral tilsynsmyndighet, tilstrekkelige virkemidler for å føre et mer effektivt tilsyn, også i samarbeid med andre myndigheter, for eksempel tollvesenet. I tillegg foreslås andre mindre endringer og justeringer for å avklare forhold som skaper usikkerhet hos brukerne av loven.

Det foreslås også å presisere når det oppstår en søknadspliktig boenhet etter plan- og bygningsloven. Departementet har erfart at grensen mellom én og to boenheter ofte kommer på spissen når det etableres et utleieforhold i eksisterende bolig. Forslaget tydeliggjør at utleie i del av en bolig ikke fører til at den delen som leies ut må defineres som en selvstendig boenhet etter plan- og bygningsloven, selv om den avgrensede delen har alle hovedfunksjoner.

1.4 Høringen

Lovforslaget ble sendt på høring 28. juni 2013, med høringsfrist 25. oktober 2013. Følgende var høringsinstanser:

Departementene (alle)

Fylkesmannen (alle)

Fylkeskommunene (alle)

Kommunene (alle)

Direktoratet for arbeidstilsynet

Direktoratet for byggkvalitet

Direktoratet for forvaltning og IKT

Direktoratet for naturforvaltning

Direktoratet for nødkommunikasjon

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

Forbrukerrådet

Helsedirektoratet

Husbanken

Jernbaneverket

Justervesenet

Konkurransetilsynet

KS

Kystdirektoratet

Mattilsynet

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Norges vassdrags- og energidirektorat

Norske Samers Riksforbund

Regjeringsadvokaten

Riksantikvaren

Sivilombudsmannen

Skattedirektoratet

Statens forurensningstilsyn

Statens helsetilsyn

Statens kartverk

Statens landbruksforvaltning

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Forsvarets ingeniørhøgskole

Handelshøyskolen BI

Høgskolen i Bergen

Høgskolen i Gjøvik

Høgskolen i Narvik

Høgskolen i Oslo og Akershus

Høgskolen i Sør-Trøndelag

Høgskolen i Telemark

Høgskolen i Buskerud og Vestfold

Høgskolen i Østfold

Høgskolen i Ålesund

Høgskolen Stord/Haugesund

Norges Handelshøyskole

Norges Informasjonsteknologiske høgskole

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Universitetet i Agder

Universitetet i Bergen

Universitetet i Nordland

Universitetet i Oslo

Universitetet i Stavanger

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Administrativt forskningsfond

Chr. Michelsens institutt

Deltasenteret

FAFO

Institutt for samfunnsforskning

Nordlandsforskning

Norges forskningsråd

Norsk Form

Norsk institutt for by- og regionsforskning

Norsk institutt for kulturminneforskning

Norsk institutt for luftforskning

Norsk Institutt for vannforskning

Norsk Treteknisk Institutt

NOVA

SINTEF Byggforsk

Standard Norge

Statens arbeidsmiljøinstitutt

Stiftelsen for samfunn og næringslivsforskning

Stiftelsen Rogalandsforskning

Transportøkonomisk Institutt

Veiledningsinstituttet i Nord-Norge

Østlandsforskning

Advokatforeningen

Akademikernes Fellesorganisasjon

Alpinanleggenes Landsforening

Arkitektenes Fagforbund

Arkitektbedriftene i Norge

Bedriftsforbundet

Betongelementforeningen

Bioforsk Jord og Miljø

Boligbyggelaget USBL

Boligprodusentenes Forening

Brannfaglig fellesorganisasjon

Bygg- og tømmermestrenes forening

Byggeindustrien

Byggemiljø

Byggenæringens Landsforening

Byggfakta AS

Byggvareindustriens Forening

Den Polytekniske Forening

Det kgl.selskap for Norges vel

Det norske hageselskap

Det norske skogselskap

Econa

EL & IT-Forbundet

Energi Norge

Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg

Fagforbundet

Fellesforbundet

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Foreningen for Ventilasjon Kulde og Energi

Forsikringsselskapenes Godkjenningsnemnd

Forsvarsbygg

Fortidsminneforeningen

Forum for Kommunale Planleggere

Forum for plan- og bygningsrett

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

GeoForum

Glass og Fasadeforeningen

Grønn Byggallianse

Heisleverandørenes Landsforening

Heismontørenes fagforening

Hovedorganisasjonen Virke

Huseiernes Landsforbund

Hørselshemmedes Landsforbund

IngeniørNytt

Innovasjon Norge

Kontrollrådet for betongprodukter

Korrosjons-, Isolasjons- og Stillasentrepenørenes Forening

Kulde- og Varmepumpeentreprenørenes Landsforening

Landbrukets HMS

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Lavenergiprogrammet

Maskinentreprenørenes Forbund

Mesterbrevnemnda

Miljøstiftelsen Bellona

NKF-byggesak

Norges Astma- og Allergiforbund

Norges Blindeforbund

Norges Bonde- og småbrukarlag

Norges Bondelag

Norges Brannskole

Norges Bygg- og eiendomsforening

Norges Byggmesterforbund

Norges Eiendomsmeglerforbund

Norges Handikapforbund

Norges Huseierforbund

Norges Hytteforbund

Norges Ingeniørorganisasjon

Norges Jordskiftekandidatforening

Norges Juristforbund

Norges Kvinne- og Familieforbund

Norges Miljøvernforbund

Norges Naturvernforbund

Norges Skogeierforbund

Norges Statsbaner

Norges Takseringsforbund

Norsk Akkreditering

Norsk Anleggsgartnermesterlag

Norsk Bergindustri

Norsk Bioenergiforening

Norsk Brannbefals Landsforbund

Norsk Brannvern forening

Norsk Byggtjeneste AS

Norsk Dør- og Vinduskontroll

Norsk Eiendom

Norsk Elvarmeforening

Norsk Fjernvarme

Norsk Forbund for Utviklingshemmede

Norsk forening for farlig avfall NFFA

Norsk Heiskontroll

Norsk Huseierforening

Norsk Industri

Norsk Klimaskjerm

Norsk Kommunalteknisk forening

Norsk Landbrukssamvirke

Norsk Pensjonistforbund

Norsk Puss- og Mørtelforening

Norsk Rådmannsforum

Norsk solenergiforening

Norsk Teknologi

Norsk Trelastkontroll

Norsk Varme

Norsk VA-verkforening

Norsk Ventilasjon og Energiteknisk Forening

Norsk VVS – Energi- og Miljøteknisk Forening

Norske Arkitekters Landsforbund

Norske Boligbyggelags Landsforbund

Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening

Norske Landskapsarkitekters Forening

Norske Murmestres Landsforening

Norske Reindriftssamers Landsforbund

Norske Rørleggerbedrifters Landsforening VVS

Norske Trevarefabrikkers Landsforbund

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Næringsmiddelbedriftenes Landsforening

Oljeindustriens Landsforening

Oslo Bolig- og Sparelag

Plastindustriforbundet

Reiselivsbedriftenes Landsforening

Rådet for funksjonshemmede i Oslo, Helse og velferdsetaten

Rådgivende ingeniørers forening

Samarbeidsrådet for yrkesopplæring

Samenes Landsforbund

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

Statens seniorråd

Statens strålevern

Statens vegvesen

Studieforbundet AOF

Teknisk ukeblad

Tekniske Entreprenørers Landsforening

Tekniske foreningers servicekontor

Teknisk-naturvitenskapelig forening

Teknologisk institutt

Treforedlingsindustriens Bransjeforening

Trelastindustriens Landsforening

Vellenes Fellesorganisasjon

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Det har kommet inn 121 høringsuttalelser. 14 instanser har ikke merknader til forslaget, eller avstår fra å uttale seg.

Fotnoter

1.

Direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) er gjennomført i norsk rett gjennom lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven).

2.

Avgjørelse fra EFTAs overvåkingsorgan nr. 185/12/COL.

Til toppen
Til dokumentets forside