Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 22 (2006-2007)

Veiviseren

Til innholdsfortegnelse

10 Digital kinoframtid

10.1 Innledning

I dette kapitlet vil det bli redegjort kort for status for den digitale kinoen, og mulighetene som finnes for finansiering av den nødvendige teknologien og utstyret.

Overgangen fra analoge til digitale kinovisninger er en teknologisk revolusjon. Ikke siden innføringen av lydfilm tidlig på 1930-tallet har det skjedd en så omfattende endring av kinoteknologien. I praksis innebærer digitalisering av kinoene at filmene lagres på digitale filer istedenfor filmruller, som medfører at alt utstyr for lagring og fremvisning av film må skiftes ut. Dette er en teknologisk endring som byr på store utfordringer, men som også gir nye muligheter for kinoene.

Den digitale kinoen har vært bebudet en stund, men uenighet om løsninger og teknikk har forsinket planene. Den siste tiden har imidlertid de store, internasjonale aktørene på feltet blitt enige om tekniske spesifikasjoner. Det arbeides for å komme frem til et felles filformat. Man antar at det vil finne sin løsning sommeren 2007.

10.2 Definisjoner

Forkortelsene E-kino og D-kino brukes begge om digital kino. Disse har i den senere tid blitt brukt til å beskrive to former for digitalkino:

  • E-kino (elektronisk kino) er et paraplybegrep som innbefatter alle former for elektroniske/digitale visninger av alle former for levende bilder på kino eller i kinoliknende lokaler.

  • D-kino (digital kino) innebærer digital visning av hovedsakelig nye spillefilmer på kino etter internasjonalt aksepterte standarder.

D-kino er det samme som det amerikanske begrepet Digital Cinema .

I juni 2005 ble Digital Cinema Initiative (DCI), en gruppe nedsatt av de store Hollywood-studioene, enige om felles spesifikasjoner for digital visning av film på kino i fremtiden. Disse såkalte DCI-spesifikasjonene omhandler kravene til distribusjonsmaster, kompresjon, kryptering og pakking av filene, samt kravene til utstyret på kinoene. De inneholder også en omfattende beskrivelse av hvordan man kan beskytte innholdet mot piratkopiering.

10.3 Status for overgangen til digital kino i Norge

Sammenliknet med andre land ligger Norge langt fremme når det gjelder kompetanse, utredninger og forsøk med digitalisering av kinoer. Norske kinoer har fått erfaring gjennom flere års visning av digital kinoreklame. Denne distribusjonen og visningen er i en langt lavere kvalitet enn DCI krever, men har gitt norske kinoer erfaring med hånd­tering av digitale formater. Kinoene i Bergen og Trondheim var tidlig ute med testing av de første digitale kinoprojektorene, og i Norge har Trondheim kino og Norsk filminstitutt prøvd ut 4K-projektorer, som foreløpig har den høyeste oppløsningen.

I august 2004 ble den norske D-kino alliansen etablert. Representanter fra alle ledd i kinonæringen gikk her sammen om å finne modeller for en total overgang til digital kino. Alliansen startet som en uformell arbeidsgruppe med deltakere fra de største kinoene, filmdistributørene, FILM&KINO og Norsk filminstitutt, og er siden formalisert som rådgivende gruppe for det digitale arbeidet i FILM&KINO. Arbeidet i D-kino alliansen førte i første omgang til en utredning av mulige modeller for finansiering av full overgang til d-kino i Norge.

FILM&KINO har, som et resultat av dette arbeidet, gitt tilskudd til to prøveprosjekter med digital kino som hadde oppstart i mai 2006. De to prosjektene er: Norway’s Digital Interoperability in Cinemas (NORDIC) og Nordic Digital Alliance (NDA). Prosjektene dekker til sammen 21 saler i 15 kinoer, og skal evalueres sommeren 2007. Det foreligger planer om å utvide forsøkene og forlenge dem frem til høsten 2008. Målet er å samle erfaringer med sikte på full digitalisering av kino i Norge. Ifølge FILM&KINO kan digitalisering av norske kinoer forventes å starte i 2009, med en gjennomføringsperiode frem til 2014.

Det er mange fordeler ved å gå over til digital kino. For det første er det langt billigere å sende film som datafil enn som filmkopi. For det andre er det langt billigere å lage en digital filmkopi enn en tradisjonell 35 mm kopi. På sikt kan digitalfilm også sendes over bredbånd eller satellitt, noe som i enda større grad reduserer kostnadene. Det blir dermed store innsparinger både for produsenter og distributører. De høye kostnadene ved produksjon av 35 mm filmkopier gjør at disse kun lages i et begrenset antall, basert på filmens antatte inntektsmuligheter. Kopiene går på rundgang mellom kinoene, ut fra et system der de største kinoene får kopiene først og de minste til slutt. Tiden det tar for en liten kino å få en film var i 2006 gjennomsnittlig 45 dager 1 . Ved å benytte digitale kopier kan alle kinoer, både store og små, i prinsippet få tilgang til de samme filmene på samme tid. Digitaliseringen innebærer dermed en demokratisering av innhold. Digital kino gir også jevnere visningskvalitet, fordi filmen ikke forringes etter hvert som den sendes og vises. Det vil også gjøre programmeringen ved den enkelte kino mer fleksibel. I tillegg til visning av ordinære kinofilmer, kan kinoene dessuten vise sportsarrangementer, direkteoverførte konserter og andre kulturevenementer og fungere som digitale mediehus.

10.4 Status for andre lands overgang til digital kino

10.4.1 Danmark

Danmark har et kinomarked der 20 pst. av kinoene genererer nesten 80 pst. av omsetningen. I Danmark fryktes det at en overgang til digitalisering av kinoene som bare baserer seg på en kommersiell finansieringsmodell vil føre til at små, regionale kinoer legges ned. Det er derfor aktuelt med offentlig støtte til digitalisering, og det vil antakelig bli foreslått en modell der en tredjedel kommer fra kinoen, en tredjedel fra kommunen og en tredjedel fra staten. Det danske filminstituttet har beregnet det må investeres om lag 200 mill. danske kroner, og filminstituttet antar at de vil bistå med 40-60 mill. danske kroner. Det er foreløpig ingen beslutning om eventuell fremtidig offentlig støtte.

10.4.2 Sverige

Sverige var blant de første landene som satte i gang et digitaliseringsprosjekt. Siden 2001 har det eksistert et nettverk bestående av sju e-kinoer i ulike deler av landet, og i 2006 ble ytterligere 40 kinoer digitalisert. Det svenske filminstituttet nedsatte en arbeidsgruppe som avga rapport i august 2006 om finansieringsmåter for digitalisering i Sverige. Et av forslagene er å gi investeringsstøtte og lån for digitalisering av kinoene gjennom et fond. Over en femårsperiode skal fondet gi støtte til 50 pst. av investeringen i digitalt visningsutstyr på små og mellomstore steder. Fondet skal også brukes til satsing på digital infrastruktur, distribusjonsnettverk og andre tiltak som kvalitetssikrer den digitale kinoen. Det er ennå ikke avklart hvordan fondet eventuelt skal finansieres.

10.4.3 Storbritannia

I 2003 besluttet United Kingdom Film Council (UKFC) å investere 13 mill. pund til etablering av 250 digitale systemer i eksisterende kinoer i Storbritannia. Kostnadene ble finansiert gjennom The National Lottery Fund. Kinoeieren fikk utstyret gratis mot å binde seg skriftlig til å vise en viss kvote «smal film», som for eksempel filmer fra ikke-engelskspråklige land, kortfilm, dokumentarfilm, arkivfilm osv. Teknikken ligger på det Hollywood-godkjente 2K-nivået, og både små, mellomstore og store kinoer ble med i prosjektet. I mai 2006 var de første 50 kinosalene digitalisert, og resten (190 saler) beregnes å være ferdige til mai 2007.

10.4.4 USA og Canada

Digitalkino har hatt en langsom fremvekst i Nord-Amerika. Nå er imidlertid flere store installasjoner av digitalkinoer planlagt og i rask fremvekst: Christie/Acces-IT planlegger å utstyre 4000 kinoer i Nord-Amerika i løpet av 2007. Technicolor er i ferd med å utvikle et leveringssystem som dekker alle deler av digital kinofremvisning. Denne avtalen er støttet av de store Hollywoodstudioene, og hoveddelen av kostnadene vil bli dekket av en «Virtual Print Fee» jf. kapittel 10.5. Man ser for seg etablering av 15 000 digitale kinosystemer i løpet av 10 år. National Cinemedia, som er et samarbeid mellom tre ulike kinokjeder, har iverksatt en egen plan for digitalkino og vil etter hvert etablere 13 000 digitale kinoer.

10.5 Finansiering

Digitalisering av kinoene vil kreve store investeringer. Økonomisk sett kommer de ulike leddene i verdikjeden forskjellig ut. Filmdistributørene vil spare på innføringen av digitalkino fordi de slipper kostnadene til dyre 35 mm filmkopier, mens investeringene skjer i kinoene. Kinoene vil ha besparelser knyttet til transport av kopiene, men disse vil på langt nær dekke investeringene i utstyr.

Den gjennomsnittlige kostnaden for å digitalisere en kinosal i Norge er beregnet til ca. 750 000 kroner. Norge har i dag 425 registrerte kinosaler av forskjellig størrelse og med ulikt markedsgrunnlag. Kostnadene for å digitalisere 420 kinosaler er per desember 2006 anslått til om lag 315 mill. kroner 2 . Dette vil dekke en full digitalisering av alle kinoene.

I praksis finnes det i dag kun én kommersiell modell for finansiering av digitaliseringen, den såkalte «Virtual Print Fee» (virtuell kopiavgift) –eller VPF-modellen. Denne er basert på at også distributørene bidrar til investeringene i digitalt utstyr. I VPF-modellen deles utgiftene mellom kinoeierne og distributørene. En tredje part, for eksempel en utstyrsleverandør, påtar seg investeringen mot at distributørene og kinoene nedbetaler kostnadene over en gitt periode på eksempelvis fem – ni år. Distributørene betaler en avgift per film (VPF) tilsvarende det de sparer ved ikke å måtte fremstille et stort antall fysiske kopier, og kinoene betaler en fast årlig avgift (midlertidig utstyrsavgift). På den måten vil omleggingskostnadene fordeles mellom partene. VPF-modellen ser ut til å bli styrende for distributørens bidrag til digitaliseringen i mange land.

D-kino alliansen antar at en kommersielt basert VPF-modell ikke vil kunne finansiere en full digitalisering av samtlige norske kinosaler, og at det derfor vil være nødvendig med offentlig støtte eller rentefrie lån til innkjøp av utstyr.

FILM&KINO har beregnet at det vil være behov for offentlig bidrag på ca. 170 mill. kroner i tillegg til en VPF-modell for å foreta en full digitalisering av 420 kinosaler. Tallene er usikre, ettersom de eksakte kostnadene for utstyret er ukjente og det heller ikke er utarbeidet noen VPF-modell i Norge. Det er også usikkert hva distributørene kan være villige til å bidra med.

10.6 Einarssonutvalget og høringen

Einrassonutvalget har behandlet spørsmålet om digitaliseringen av kinoene i den grad dette henger sammen med fremtidig bruk av avgiftsmidlene i Norsk kino- og filmfond. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5.3.2. Utvalget mener det er viktig å opprettholde et bredt kinotilbud i hele landet, og at den kommende digitaliseringen ikke må føre til at de minste kinoene nedlegges.

Utvalget konkluderer med at digitaliseringen bør være et spleiselag mellom kommuner, distributører og midler fra avgiften til Norsk kino- og filmfond (NKFF). Distributørene må bidra med en del av finansieringen gjennom en «Virtual Print Fee», men uten offentlige midler vil det ikke være mulig å få de mindre kinoene i distriktene med i digitaliseringsprosessen. Markedet alene vil ikke ivareta disse. Samtidig er det viktig at man forsikrer seg om at de private aktørene og kino­eierne bidrar med sin andel.

Utvalgets flertall antar at de midler som ligger i NKFF innen utgangen av 2007 vil være tilstrekkelig til å dekke en vesentlig del av finansieringen av en full digitalisering av norske kinoer, hvis man sørger for en god prosess rundt de private og kommunale aktørenes rolle i den nye verdikjeden. Dersom dette likevel skulle vise seg å ikke være tilstrekkelig, bør det vurderes om en fortsatt andel av avgiftsmidlene bør øremerkes digitalisering av kinoene i en overgangsperiode. Eller om det offentlige på annet vis sørger for det nødvendige økonomiske bidrag.

Mange av høringsuttalelsene er opptatt av den kommende digitaliseringen av kinoene, og at det er viktig å opprettholde dagens kinotilbud. Høringsuttalelsene på dette punktet har sammenheng med spørsmålet om avgiften til Norsk kino- og filmfond. En oppsummering av høringsuttalelsene finnes i kapittel 5.3.2.

10.7 Departementets vurderinger og anbefalinger

Et hovedmål i regjeringens kulturpolitikk er å gi befolkningen et bredt kulturtilbud uansett hvor de bor i landet. Norge har i dag en kinostruktur som sikrer de fleste et godt kinotilbud. Digitalisering av norske kinoer åpner for en rekke nye muligheter, både for de mindre kinoene i form av tilgang på nyere filmer, og mulighet for alternative bruksområder og kulturarrangementer på kinoene.

I Norge står de største kinoene (50 steder, ca. 10 pst. av kinosalene) for om lag 90 pst. av distributørenes omsetning. Den dagen disse går over til digital visning, vil distributørene spare mye penger på ikke lenger å lage og tekste 35 mm kopier. Dermed vil kinoene som står uten digitalt visningsutstyr risikere å stå uten film å vise sitt publikum. Av den grunn kan digitalisering skape en kløft mellom kinoer på små og mellomstore steder og de store byene. Det er derfor en utfordring å gjennomføre en digitaliseringsprosess der alle norske kinoer kan være med.

Det er viktig at den kommende digitaliseringen ikke svekker kinotilbudet. En rekke små og mellomstore kinoer vil slite økonomisk med overgang til digital kino. Departementet mener det er viktig å unngå nedleggelse av norske småkinoer, og at det må legges til rette for en digitaliseringsprosess der både kinoene, kommunene og distributørene bidrar økonomisk.

FILM&KINO har anslått et behov for offentlige midler på ca. 170 mill. kroner for en full digitalisering av norske kinosaler. Ved utgangen av 2006 hadde kinofondet en egenkapital på 120 mill. kroner jf. kapittel 5.3.2. En slik offentlig medfinansiering vil sikre at alle kinoene blir med og at de beholder råderetten over repertoarvalg. Departementet mener derfor at digitalisering av norske kinoer bør finansieres gjennom avgiften til Norsk kino- og filmfond (NKFF), under forutsetning av at også de øvrige partene bidrar med midler som står minst i forhold til de besparelser de får på omleggingen.

På grunn av usikkerhet både knyttet til de økonomiske anslagene og tidspunktet for gjennomføring av en digitaliseringsprosess, mener departementet at det er for tidlig å si noe om den endelige størrelsen på den offentlige medfinansieringen. Etter at de to prøveprosjektene er evaluert vil man få et bedre erfaringsgrunnlag for å tilrettelegge for en digitaliseringsprosess. Departementet mener det er naturlig at FILM&KINO fortsetter arbeidet med å koordinere digitaliseringen av kinoene.

Departementet antar at kostnadene forbundet med digitalisering gradvis vil avta, og vil følge utviklingen nøye. Departementet støtter Einarssonutvalgets vurdering om at det er viktig å sikre at de private aktørene og kinoeierne bidrar med sin andel. Finansiering av digitaliseringen gjennom avgiften til NKFF må ses i sammenheng med forslag om fremtidig bruk av avgiftsmidlene.

Boks 10.1 Departementets konklusjon om digitalisering av kinoene:

  • Et hovedmål i norsk kulturpolitikk er å gi befolkningen et bredt kulturtilbud uansett hvor de bor i landet. Den kommende digitaliseringen må ikke svekke kinotilbudet rundt om i landet.

  • Mindre kinoer trenger økonomiske bidrag for å kunne digitalisere kinoene.

  • Det offentlige bør bidra til finansieringen gjennom avgiften til Norsk kino- og filmfond, under forutsetning av at også de øvrige partene bidrar med midler som står minst i forhold til de besparelser de får på omleggingen.

Figur 10.1 Arven. Regi: Anja Breien. Produsent: Norsk Film AS.

Figur 10.1 Arven. Regi: Anja Breien. Produsent: Norsk Film AS.

Fotnoter

1.

Kilde: FILM&KINO.

2.

Kilde: FILM&KINO

Til toppen
Til dokumentets forside