Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 30 (2006-2007)

Kringkasting i en digital fremtid

Til innholdsfortegnelse

11 Andre tema

11.1 Viktige begivenheter

11.1.1 Innledning og bakgrunn

Det er en økende tendens til at fjernsynsrettighetene til en rekke idrettsarrangement kjøpes opp av betalingskanaler. Dette har bidratt til en kraftig prisstigning på slike rettigheter. Det er en fare for at markedsutviklingen etter hvert vil føre til at viktige idrettsbegivenheter ikke lenger blir vist på gratiskanaler som når ut til hele befolkningen. Et tiltak som kan bidra til å motvirke denne tendensen, er å vedta at enkelte viktige begivenheter skal gjøres tilgjengelig på gratiskanaler. I Norge har vi hatt en slik regulatorisk mulighet i kringkastingsloven siden 2000, jf. § 2-8, som fastslår at det kan utarbeides lister over viktige begivenheter som skal tilbys i gratiskanaler som når hele befolkningen. Denne reguleringen bygger på tilsvarende regler i EØS-avtalens TV-direktiv (89/552/EØF, endret ved Parlaments- og rådsdirektiv 97/36/EF) artikkel 3a. Hittil har ikke myndighetene i Norge funnet det hensiktsmessig å utarbeide en liste over viktige begivenheter som skal gjøres tilgjengelige på denne måten. Etter departementets syn har imidlertid utviklingen innen senderettigheter og betalingsfjernsyn kommet så langt at det bør vurderes om det skal utarbeides en norsk liste over viktige begivenheter. Dette er bakgrunnen for at departementet i desember 2006 sendte et forslag om endring av kringkastingsforskriften på høring.

11.1.2 Listeføring av viktige begivenheter jf. TV-direktivet artikkel 3a

Etter bestemmelsen i TV-direktivet artikkel 3a kan medlemsstater sørge for at kringkastere ikke utnytter sin eventuelle enerett til tv-overføring av viktige begivenheter på en slik måte at betydelige deler av befolkningen forhindres i å følge disse begivenheter via direkte eller tidsforskjøvne sendinger på vederlagsfritt fjernsyn. Medlemsstatene kan utarbeide en liste over hvilke begivenheter dette skal gjelde.

Det er opp til medlemslandene selv å ta stilling til om man ønsker å innføre dette regulatoriske rammeverket på nasjonalt plan. Begivenhetene som eventuelt listeføres, kan være både nasjonale og ikke-nasjonale. TV-direktivet stiller krav om at prosessen med utforming av en liste skal skje på en klar og transparent måte og i tilstrekkelig god tid til å sikre etterlevelse i praksis , jf. artikkel 3a nr. 1. Listen må godkjennes av EU-kommisjonen før den kan trå i kraft, jf. artikkel 3a nr. 2. For Norges del vil ESA stå for en slik godkjenning.

I artikkel 3a nr. 3 stilles det opp en obligatorisk regel som medlemsstatene er forpliktet til å gjennomføre i intern rett. Medlemsstatene må sikre at egne kringkastere (dvs. fjernsynsselskap under medlemsstatens jurisdiksjon) ikke utnytter eneretter på en slik måte at en betydelig del av seerne i en annen medlemsstat forhindres i å følge begivenheter som denne medlemsstaten har satt på en liste, så framt listen er utformet og godkjent i samsvar med nr. 1 og nr. 2 ovenfor.

TV-direktivets bestemmelser om lister er gjennomført i kringkastingsloven § 2-8, som gir hjemmel til å fastsette en norsk liste over viktige begivenheter.

11.1.3 Praksis i andre land

Seks land 1 har i dag lister over viktige begivenheter som er godkjent av EU-kommisjonen: Storbritannia, Østerrike, Belgia, Tyskland, Irland og Italia. Frankrike har også notifisert en liste over viktige begivenheter som har fått Kommisjonens godkjenning, men listen er foreløpig ikke implementert. Det framgår av disse listene at det fortrinnsvis er store sportsarrangement, så som OL og fotball-VM/EM, som er listeført. Det er kun fire begivenheter totalt som er av ikke-sportslig karakter, hhv. musikkfestivalen i San Remo (Italia), Queen Elisabeth Music Competition (Belgia), og Wienerfilharmonikernes nyttårskonsert og operaballet i Wien (Østerrike).

11.1.4 Departementets vurderinger

Behovet for en norsk liste

Utviklingen med en kraftig prisstigning på fjernsynsrettigheter til en rekke idrettsarrangement kan sammen med nye former for betalingsfjernsyn medføre at allmennkringkasterne taper i konkurransen om rettighetene til å vise fjernsynssendinger fra viktige begivenheter. Allmennkanalenes muligheter til å nå fram i prisdrivende budrunder er begrenset. Resultatet blir at eksempelvis sendinger fra store idrettsarrangement kun tilbys av betalings-/abonnementskanaler. For publikum har dette den konsekvens at deler av befolkningen ikke har mulighet til å se disse begivenhetene på fjernsyn, fordi betalingsfjernsynskanalene ikke har full befolkningsdekning. Med etableringen av det digitale bakkenettet for fjernsyn vil dekningsproblemet bli mindre. Fortsatt vil det imidlertid være et faktum at disse fjernsynsbegivenhetene kun blir tilgjengelige mot betaling. 2 Denne økonomiske terskelen kan medføre at deler av befolkningen blir forhindret fra å følge sendinger fra viktige begivenheter.

Departementet har på bakgrunn av dette sett det som hensiktsmessig å vurdere om det skal utarbeides en liste over viktige begivenheter i henhold til TV-direktivets artikkel 3a. Målet med listeføring er først og fremst å legge til rette for at enkelte viktige begivenheter fortsatt kan bli vist på vederlagsfritt fjernsyn også i framtiden. I praksis vil en liste innebære at rettighetshavere pålegges å tilby sine eksklusive visningsrettigheter av viktige begivenheter til kvalifiserte kringkastere. Den kvalifiserte kringkasteren må betale et vederlag til rettighetshaveren.

Departementet legger til grunn at en kringkaster vil være kvalifisert til å sende listeførte begivenheter så framt følgende krav er oppfylt:

  1. fjernsynssendingen/tjenesten tilbys vederlagsfritt og lett tilgjengelig, og

  2. tjenesten kan mottas av en betydelig del av seerne i Norge.

Departementet tar mht. dekningskravet utgangspunkt i at det med en «betydelig del av seerne» i Norge menes minst 90 pst. av seerne, jf. kringkastingsforskriften § 5-1. Dette vil i praksis si at NRK1 og TV 2 i dag er de eneste kvalifiserte kringkasterne for listeførte begivenheter. Ved overgangen til digitalt bakkenett for fjernsyn vil langt flere kringkastere oppfylle dette dekningskravet, siden bakkenettet muliggjør tilnærmet riksdekkende distribusjon for flere kringkastere. Dette kan også komme til å gjelde utenlandske så vel som norske kringkastere. På den andre siden forventer mange at overgangen til digitalt fjernsyn også vil medføre at flere kringkastere blir betalingskanaler. Disse vil i så fall neppe oppfylle kravet om vederlagsfri distribusjon.

Departementet understreker at en eventuell listeføring ikke medfører et krav om at kvalifiserte kringkastere erverve rettighetene til, og sende listeførte begivenheter. En liste gir imidlertid de kvalifiserte kringkasterne en opsjon på å kjøpe senderettigheter fra en ikke-kvalifisert kringkaster som har ervervet enerettigheter til en begivenhet på listen.

Viktige begivenheter for norske seere

Ifølge EU-kommisjonens praksis ved godkjenning av lister gjelder det fire kriterier 3 for hvordan medlemsstatene skal velge ut begivenheter. Minst to av følgende fire kriterier må normalt være oppfylt for at en begivenhet skal kunne godkjennes ført opp på et lands liste:

  1. Begivenheten har tradisjonelt blitt sendt i vederlagsfritt fjernsyn og har vært fulgt av en stor del av fjernsynsseerne i den aktuelle medlemsstaten.

  2. Begivenheten har en særlig allmenn kulturell betydning for befolkningen i den aktuelle medlemsstaten som en del av medlemsstatens kulturelle identitet.

  3. Et nasjonalt lag deltar i en større internasjonal begivenhet.

  4. Begivenheten har en særlig allmenn betydning i den aktuelle medlemsstaten og ikke bare for de seerne som vanligvis følger aktiviteten.

Departementet vil legge disse kriteriene til grunn for utvelgelsen av begivenheter som er aktuelle for en eventuell norsk liste. For at begivenhetene på listen skal kunne godkjennes, er det vesentlig å kunne dokumentere at den enkelte begivenhet har en særlig allmenn betydning for befolkningen, f.eks. ved at den vanligvis følges av en stor del av fjernsynsseerne. EU-kommisjonen har i sin praksis lagt vekt på blant annet seerandeler for å ta stilling til om en begivenhet er viktig nok til at den enkelte medlemsstat kan få begivenheten godkjent på sin liste. Ved utvelgelsen av begivenheter er det for øvrig et krav etter TV-direktivet at medlemsstaten må sørge for at reguleringen skal ha minimale konkurransemessige virkninger.

Mulige begivenheter på listen

Departementet presenterte i høringsnotatet av desember 2006 følgende eksempler på fjernsynsbegivenheter som kan inngå i en norsk liste over viktige begivenheter:

  • OL, sommer- og vinterlekene i sin helhet

  • VM og EM i fotball for kvinner og menn, semifinaler, bronsefinale og finale, samt alle kamper med norsk deltakelse, herunder kvalifiseringskamper.

  • VM og EM i håndball for kvinner og menn, semifinaler, bronsefinale og finale, samt alle kamper med norsk deltakelse, herunder kvalifiseringskamper.

  • Cupfinalen i fotball for kvinner og menn

  • VM på ski, nordiske grener, kvinner og menn

  • VM i alpint

  • Holmenkollen Ski Festival

  • VM i skiskyting, kvinner og menn

  • VM på skøyter, kvinner og menn

Departementet foreslo i høringsnotatet at kringkastere som fyller vilkårene skal gis mulighet til å sende begivenhetene på denne listen som direktesendinger, men at kringkasterne også kan velge å sende begivenhetene som etterfølgende opptak hvis kringkasterne finner det mer hensiktsmessig ut fra sin øvrige sendeplan.

Fastsettelse av pris for senderettigheter og behovet for et konfliktløsningsorgan

Den foreslåtte reguleringen medfører at kvalifiserte kringkastere gis mulighet, mot betaling av et vederlag, til å sende fra begivenheter som andre i utgangspunktet har ervervet eksklusive rettigheter til.

TV-direktivet har ingen bestemmelser om hvilke økonomiske betingelser kvalifiserte kringkastere skal tilbys. Praksis i de andre land som har lister etter direktivets artikkel 3a, er å legge opp til at partene selv kommer til enighet om en pris for overføring av senderettigheter. Markedspris eller rimelig pris legges til grunn i tilfeller av uenighet. Hva som er å betrakte som markedspris vil komme an på hva slags rettigheter det er snakk om og verdien av disse for kringkasterne. Det britiske mediereguleringsorganet Ofcom forholder seg til sin «Code on sports and other listed events» 4 når det gjelder prisvurdering, og ser blant annet på følgende faktorer:

  • tidligere pris på begivenheten eller tilsvarende begivenheter

  • tidspunkt på dagen for direktesending av begivenheten

  • inntektene eller publikumspotensialet sett i sammenhent med direktesending av begivenheten (f.eks. muligheten for å selge reklame og sponsing, utsiktene til abonnementsinntekter)

  • for hvilken periode rettighetene tilbys

  • konkurransen i markedet

  • andre faktorer som framstår som relevante for Ofcom under de gitte omstendigheter.

Det er ikke et eksplisitt krav etter direktivet at medlemsstatene skal opprette egne organer som skal bidra til å løse eventuelle priskonflikter mellom rettighetshavere og kringkastere som fyller vilkårene. EU-kommisjonen aksepterer ulike modeller for konfliktløsning. Dette er løst på ulike måter i de medlemslandene som i dag har lister etter TV-direktivets artikkel 3a. I Irland kan en av partene anmode den irske High Court 5 om en kjennelse som fastsetter den rimelige markeds­prisen for en begivenhet dersom partene ikke kommer til enighet om en prisfastsettelse.

For Østerrike og Storbritannias del har tilsynsorganene ansvar for å utforme en rimelig pris i tilfeller av priskonflikt (hhv. Bundeskommunikationssenat i Østerrike og Ofcom i Storbritannia). Det østerrikske tilsynsorganet har myndighet til å fastlegge en rimelig, markedsbasert pris på overdragelse av senderettigheter dersom partene ikke kommer til enighet. Ofcoms rolle er av rådgivende karakter, og de utarbeider en rimelig rettighetspris med utgangspunkt i faktorene som ble nevnt over. Dersom partene på tross av dette ikke kommer til enighet, vil saken havne i retten.

Kringkastingsloven § 2-8 gir hjemmel for å fastsette regler om løsning av priskonflikter om viktige begivenheter i forskrift. Når det gjelder fastsetting av pris for rettigheter i samsvar med en eventuell norsk liste, finner departementet det rimelig at markedsprisen for tilsvarende fjernsynssendinger bør danne utgangspunkt ved avtale om pris mellom partene, jf. Ot.prp. nr. 2 (1999–2000) pkt. 4.4.5. Dette er i tråd med praksis i andre land som har lister etter TV-direktivets artikkel 3a.

Ved eventuelle priskonflikter som partene ikke er i stand til å løse selv, vil Medietilsynet kunne bli koblet inn for å gi en bedømmelse av hva som er å betrakte som rimelig pris. Medietilsynets rolle bør i så fall kun være rådgivende. Departementet legger opp til at Medietilsynet bør utforme retningslinjer for prisvurdering etter modell fra britiske Ofcom, dersom det innføres en norsk liste over viktige begivenheter.

Høringsfristen for innspill til en norsk liste var 19. mars 2007. Enkelte høringsinstanser støttet forslaget om listeføring. Dette ble begrunnet med at de fant det positivt at man ønsker å sikre fjernsynsseernes mulighet til å følge begivenheter av vesentlig samfunnsmessig betydning gjennom allmennkringkasterne, og at forbrukerne kan følge slike store begivenheter uten å måtte betale ekstra for det dersom en kvalifisert kringkaster velger å benytte seg av muligheten til å kjøpe senderettighetene. Flere av disse høringsinstansene kom også med forslag til utvidelse av lista. De som var negative til listeføring mente departementet ikke hadde dokumentert eller sannsynliggjort et reelt behov for en liste, og at det i høringsnotatet bare ble pekt på en potensiell risiko. Den generelle innvendingen mot forslaget var at slik regulering vil være konkurransevridende, og at dette kan ha negativ innvirkning på konkurransen både mellom kringkastere og mellom distributører/plattformer. Andre problemstillinger som ble reist av høringsinstansene var knyttet til bl.a. prisberegning, definisjonen av vederlagsfritt fjernsyn, teknologinøytral versus bakkenettbundet regulering og konfliktløsingsmekanismen mv. Departementet arbeider nå videre med saken og vurderer om det skal utarbeides et endelig listeforslag som i så fall må notifiseres til ESA.

Boks 11.1 Departementets konklusjoner om listeføring av viktige begivenheter:

  • Departementet vil vurdere om det skal utarbeides en liste over viktige fjernsynsbegivenheter, jf. kringkastingsloven § 2-8. Formålet er å bidra til at viktige fjernsynsbegivenheter blir tilgjengelige for betydelige deler av seerne på vederlagsfritt fjernsyn. Listen fastsettes i så fall i kringkastingsforskriften kap. 5. Dette forutsetter at listen godkjennes av ESA.

11.2 Ikke-kommersiell kringkasting i det digitale bakkenettet

11.2.1 Bakgrunnen for tilrettelegging for ikke-kommersiell kringkasting

Stortinget behandlet i 2004 stortingsmeldingen om digitalt bakkenett for fjernsyn. 6 I innstillingen 7 fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttalte flertallet følgende:

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre understreke at det skal settes av kapasitet til en åpen kanal, der frivillige organisasjoner, livssynsorganisasjoner og andre ikke-kommersielle virksomheter kan tildeles sendetid på rimelige vilkår. Flertallet viser til at det har vært gode erfaringer med tilsvarende kanaler i andre land og mener det er viktig i en tid med sterk kommersiell dominans i mediebildet å sikre at ikke-kommersielle tilbud kan slippe til, og at man søker å finne finansielle løsninger som gjør at dette tilbudet også blir reelt.

Det er viktig at dette organiseres mest mulig ubyråkratisk og med størst mulig egenstyring for organisasjonene selv.

Flertallet vil understreke de muligheter for kunnskapsformidling en utbygging av digitalt bakkenett åpner for. Flertallet mener det bør reserveres kapasitet i bakkenettet for slik formidling fra for eksempel universitet og høyskoler. Flertallet mener dette vil gi tilgang til kunnskap formidlet på en ny måte både til studenter og andre interesserte. Denne typen fjernundervisning vil bidra til å heve kunnskapsnivået generelt i befolkningen.

Komitéflertallets ønske ble fulgt opp i forbindelse med tildeling i 2006 av konsesjon til NTV for utbygging og drift av et digitalt bakkenett for fjernsyn. I konsesjonens pkt. 3-4 om formidlingsplikt er det fastsatt følgende:

En mindre del av kapasiteten, inntil 2 Mbit/s, skal stilles til rådighet på rimelige vilkår for en ikke-kommersiell kringkaster eller såkalt åpen kanal. Formidlingsplikten vil kunne omfatte én eller flere ikke kommersielle interessenter som opererer innenfor samme reklamefrie kanal.

Formålet med å sette av plass til en åpen kanal i det digitale bakkenettet er å sikre at ikke-kommersielle tilbud kan slippe til i et mediebilde som for en stor del er dominert av kommersielle krefter. Målsettingen er at den åpne kanalen skal skape et verdifullt tilskudd til ytringsmangfoldet. En åpen kanal gir mulighet for produsentene (frivillige organisasjoner mv.) til å formidle sine egenproduserte programmer.

11.2.2 Eksempler på ikke-kommersiell kringkasting i andre land

Sverige

Det er i dag ca. 30 kanaler som fungerer som åpne kanaler i Sverige, og omtrent halvparten av disse er organisert i Riksforbundet för öppna kanaler i Sverige. Kanalene opererer på lokal- og regionalnivå. Finansieringen av disse skjer via sponsing, medlemsavgifter, offentlig støtte og produksjonsoppdrag. Innholdsmessig er kanalene kun begrenset av ytringsfrihetslovgivningen og radio- og tv-lovgivningen. Når det gjelder det redaksjonelle ansvaret er hver medlemsforening/produsent juridisk ansvarlig for sine programmer. Åpen kanal-ordningen i Sverige går i kabel, men enkelte av kanalene har planer om å begynne å sende i det digitale bakkenettet, slik at alle husholdninger innen den respektive region kan nås av den åpne kanalen.

Tyskland

Åpen kanal-ordningen i Tyskland kom i stand etter en politisk avgjørelse for om lag 20 år siden om å opprette åpne kanaler. Ordningen er nedfelt i medielovgivningen, hvor det bl.a. framgår hvordan man skal få tilgang til sendetid mv. Finansieringen skjer i sin helhet ved hjelp av lisensmidler. Det varierer hvor mye som gis til de åpne kanalene i de ulike delstatene, men inntil 2 pst. av lisensmidlene i den enkelte delstat går til å finansiere åpne kanaler. Reklame på de åpne kanalene er ikke tillatt.

I praksis innebærer dette at staten kjøper kapasitet og lar aktuelle aktører kringkaste vederlagsfritt i de åpne kanalene. Selve «kanaladministrasjonen» for den enkelte åpne kanal fungerer som et organisatorisk mellomledd mellom innholdsprodusenter og distributører. Det organisatoriske mellomleddet har kun et organisatorisk ansvar, og skal i prinsippet ikke utøve forhåndsgodkjenning av programmer siden det redaksjonelle ansvaret hviler på produsenten. Fordelingen av sendetid foregår etter førstemann til mølla-prinsippet. Det er ingen avgift forbundet med å få sine programmer kringkastet på den åpne kanalen. De åpne kanalene sender på kabelnettet, men det har vært diskutert om disse kanalene skal gå inn i det digitale bakkenettet siden mange seere skifter til denne plattformen.

USA

I USA har man i mange år hatt et stort antall lokale kringkastere som opererer på ikke-kommersiell basis som Public access-kanaler. Disse opererer på kabel, og finansieres av kabel-tv-selskaper gjennom abonnementsinntekter, i tillegg til bidrag fra private aktører og enkeltpersoner. Amerikanske kabelselskaper ble i 1984 pålagt ved lov 8 å finansiere lokale organisasjoner for å sørge for opplæring og tilgang til medieteknologi og kabeldistribusjon over det lokale kabelnettet. Loven sikret lokale myndigheter rett til å kreve PEG-kanaler 9 , og hindret kabeloperatørene fra å utøve redaksjonell kontroll med innholdet i PEG-kanalene, samt fritok dem for det redaksjonelle ansvaret.

Public access-kanaler kan drives av offentlige grasrotbevegelser eller enkeltpersoner, private non-profitt-aktører eller byorganisasjoner, og kanalene reguleres av deres egne vedtekter og lokale reguleringer. Tjenestene som tilbys av Public access-organisasjoner er ofte lavt priset eller gratis, og fordelingen av sendetid foregår etter førstemann til mølla-prinsippet, uavhengig av innhold. Mange PEG-kanaler videresender for øvrig programmer fra satellitt.

11.2.3 Departementets vurderinger

Etter departementets mening må det være rom for ikke-kommersielle aktører på det digitale bakkenettet. Gjennom NTVs konsesjonsvilkår er det lagt et fundament for dette. Departementet legger imidlertid til grunn at myndighetene ikke selv kan stå for etableringen av et slikt tilbud. Den videre framdriften hviler derfor på en forutsetning om at aktørene selv klarer å legge fram en plan for hvordan dette kan realiseres på en måte som er realistisk og i tråd med de politiske intensjonene for ordningen.

Flere grupperinger har gitt signaler om at de er interessert i distribusjon via den åpne kanalen i det digitale bakkenettet. Dette omfatter blant andre livssynsaktører som hittil har hatt konsesjon for sendinger på NRK2s frekvenser, undervisnings- og kunnskapsaktører og ideelle/frivillige organisasjoner. Departementet har oppfordret disse til selv å foreslå en løsning for ikke-kommersiell kringkasting i bakkenettet. En løsning må omfatte finansiering og organisatorisk utforming. I tillegg må aktørene gjøre seg opp en mening om hvordan den redaksjonelle profilen skal utformes og hvordan det redaksjonelle ansvaret skal plasseres.

Departementet vil understreke at en eventuell ikke-kommersiell aktør i det digitale bakkenettet i realiteten vil være en ny fjernsynskanal. Denne vil måtte konkurrere mot et stort antall profesjonelle kringkastere om publikums oppmerksomhet. En ikke-kommersiell kringkaster vil kunne tilby publikum noe som markedet for øvrig ikke frambringer. Samtidig vil kanalens suksess avhenge av programmer av så vidt høy kvalitet at tilstrekkelig mange ønsker å se på dem.

Frivillighet Norge har på initiativ fra departementet tatt på seg å samle de ulike grupperingene og koordinere aktørenes arbeid med åpen kanal. Den videre framdriften avhenger av i hvilken grad disse aktørene lykkes i å finne løsninger på de praktiske utfordringer nevnt foran.

Departementet tar for øvrig sikte på å gi en ytterligere omtale av temaet ikke-kommersiell kringkasting i den varslede stortingsmeldingen om frivillighet.

Boks 11.2 Departementets konklusjoner om ikke-kommersiell kringkasting i det digitale bakkenettet:

  • Det skal være rom for ikke-kommersielle aktører på det digitale bakkenettet.

  • Den videre framdriften forutsetter at aktørene selv utformer konkrete løsninger for hvordan dette kan realiseres. Dette må omfatte bl.a. planer for organisering og samarbeidsform, finansiering, redaksjonell profil, plassering av redaktøransvar, teknisk gjennomgang og programkvalitet.

11.3 Lokal-tv

11.3.1 Lokal-tv-bransjen i Norge i dag

Siden oppstarten tidlig på 1980-tallet har lokal-tv-bransjen utviklet seg til å bli en viktig del av kanaltilbudet i Norge. Seertall fra 2006 viser at over 500 000 nordmenn så lokalfjernsyn hver eneste dag.

I dag er landet delt inn i 29 konsesjonsområder for allment lokalfjernsyn i Norge. Det er tildelt 26 konsesjoner. De fleste av lokal-tv-aktørene er medlemmer i Norsk Forbund for Lokal-tv. Lokal-tv-kanalene har avgrenset sendetid. Per i dag samarbeider 17 lokal-tv-selskaper med TVNorge om distribusjon og sendeflate. TVNorges sendinger er tilgjengelige på de tidspunktene hvor lokal-tv-kanalene ikke selv har sendinger. Disse lokal-tv-stasjonene videresender satellittsendte fjernsynssignaler fra TVNorge på sine lokale nett. I alle områder hvor lokal-tv sendes, er kabelselskapene pliktige til å formidle lokal-tv-sendingene inkludert de videreformidlede sendingene fra TVNorge. TVNorge oppnår på denne måten en vesentlig større distribusjon enn bare over satellitt og kabel. Lokal-tv-stasjonene mottar på sin side distribusjonsinntekter fra TVNorge, som for mange stasjoner er av stor betydning.

Seks av lokal-tv-selskapene 10 benytter hele sendeflaten selv og sender sendingene i «loop». Loop-tv betyr at sendingen går i reprise gjentatte ganger i løpet av et døgn.

Et flertall av lokal-tv-selskapene tilbyr for øvrig web-tv via sine nettsider i tillegg til sine ordinære fjernsynssendinger.

Avisbedriftene er sentrale på eiersiden innenfor lokal-tv-bransjen i Norge, og 17 av tv-stasjonene har avisbedrifter som dominerende eiere.

Bransjen har i de siste årene slitt med sviktende økonomi. Overgangen til det digitale bakkenettet betyr at stasjonenes utleie av distribusjon til TVNorge faller bort. En av bransjens hovedutfordringer er derfor å finne forretningsmodeller som gir lokal-tv-kanalene et mer solid økonomisk fundament. Bransjen selv framhever at de ønsker å generere økte regionale salgsinntekter, og mer reklamepenger per seer lokalt, samt å øke kjennskapen til lokal-tv som annonsemedium.

En annen hovedutfordring er distribusjonen av lokal-tv i den digitale verden. Lokal-tv-aktørene selv er opptatt av at de bør tilbys på samtlige distribusjonsformer, dvs. kabel, bredbånd, satellitt og det digitale bakkenettet. Dette kapitlet omtaler i hovedsak lokal-tv i bakkenettet.

11.3.2 Regulering av lokalfjernsyn i dag

Konsesjonsregime

Det er Medietilsynet som har myndighet til å tildele konsesjon til lokalfjernsynsdrift, jf. kringkastingsforskriften § 7-1. Adgangen til å søke om konsesjon til lokalkringkasting kunngjøres av Medietilsynet med fast søknadsfrist. Det er fastsatt 29 konsesjonsområder for allment lokalfjernsyn i Norge, jf. forskrift om konsesjonsområder for analogt fjernsyn. 11 Hensikten med områdeinndelingen er at områdene skal ha et befolkningsgrunnlag som gir muligheter for regningssvarende drift og som legger til rette for levedyktige lokal-tv-selskaper. Nåværende områdeinndeling for lokalfjernsyn formidlet via det analoge bakkenettet gjelder for inneværende konsesjonsperiode, som løper ut 2009.

Det gis bare én konsesjon til allment lokalfjernsyn per område. I tillegg kan det i samme sendernett gis konsesjon til universiteter, høgskoler og folkehøgskoler til drift av undervisningsfjernsyn. I inneværende konsesjonsperiode er det som nevnt gitt 26 konsesjoner til allment bakkesendt lokalfjernsyn (i alle områder).

Ingen av dagens lokal-tv-konsesjonærer har betalt vederlag for konsesjon til lokal-tv. Konsesjon til drift av lokal-tv gis for en periode på sju år, men departementet kan i særlige tilfeller forlenge konsesjonsperioden.

I tillegg kommer konsesjoner til drift av lokal-tv sendt over NRK2s bakkesendere på tider NRK selv ikke benytter senderne. Ifølge forskrift om lokalfjernsyn på NRK2s bakkesendere 12 skal konsesjon særlig gis til livssynsorganisasjoner og ideelle organisasjoner. Ordningen opphører innenfor inneværende konsesjonsperiode, fordi NRK selv skal ta denne sendekapasiteten i bruk i forbindelse med sin digital-tv-satsing.

Tildeling av konsesjoner i ordinære konsesjonstildelinger skjer ved konkurranse hvor Medietilsynet foretar en skjønnsvurdering. Med konsesjonen følger det også en del plikter som er fastsatt i kringkastingsloven og kringkastingsforskriften. Dette omfatter blant annet krav om at lokal-tv på hverdager skal sende lokalt produserte programmer med lokalt innhold.

Formidlingsplikt i kabelnett

Det er nedfelt i kringkastingsforskriften at kabelselskapene er forpliktet til å formidle lokal-tv-kanalene i kabelnett:

§ 4-2. Formidlingsplikt

Kabeleier har plikt til å formidle Norsk rikskringkastings fjernsynssendinger, TV 2s fjernsynssendinger og bakkesendt allment lokalfjernsyn med konsesjon etter § 7-3 tredje ledd første punktum.

Hver formidlingspliktig sending skal disponere én kanal i kabelnettet.

Formidlingspliktige programmer skal formidles over kanaler som er tilgjengelige for alle abonnenter i nettet.

Eier av kabelnett med liten kanalkapasitet kan søke Medietilsynet om fritak for formidlingsplikt etter denne bestemmelse.

Lovhjemmelen for å kunne pålegge kringkastingsnett formidlingsplikt er generell, jf. kringkastingsloven § 4-3, men er hittil bare benyttet for kabelnett.

11.3.3 Lokal-tv i det digitale bakkenettet

Overgangen fra analogt til digitalt bakkenett for fjernsyn berører også lokal-tv-aktørene. Det vil være behov for å tilpasse reguleringen av lokalfjernsyn til den nye distribusjonsplattformen, både når det gjelder konsesjonsregime og bestemmelser om formidlingsplikt. I konsesjonen til NTV er lokal-tv omtalt i pkt. 3.4 om formidlingsplikt:

Det vil bli fastsatt formidlingsplikt i det digitale bakkenettet for fjernsyn. Formidlingsplikten skal ivareta behovet for et variert og norskspråklig tilbud og forutsetter blant annet at kringkastere som omfattes oppfyller klart definerte allmenne hensyn i tråd med EØS-retten, samt at forpliktelsene som pålegges er forholdsmessige.

[…]

NTV skal ved lansering i den enkelte region tilby kapasitet til lokal-tv. Lokalkringkasting skal sikres tilfredsstillende vilkår. Med dette forstås at signalpakken der lokalfjernsyn inngår som et minimum må ha en regional oppdeling som i hovedsak samsvarer med dagens konsesjonsområder og NTV skal tilby lokal-tv samlet bedre dekning enn på tidspunktet for tildeling av konsesjon. NTV skal samarbeide med Norsk Forbund for Lokal-tv.

Reglene for formidlingsplikt i bakkenettet vil bli fastsatt i forskrift i medhold av kringkastingsloven § 4-3.

På dette grunnlag har NTV og lokal-tv-konsesjonærene innledet forhandlinger om sendingsvilkårene i nettet.

Som omtalt over opererer de etablerte lokal-tv-konsesjonærene med to ulike forretningsmodeller. Noen har et nært samarbeid med TVNorge, mens andre sender i «loop». For partene vil det være en utfordring å finne fram til løsninger som ivaretar interessene til begge kategorier av lokal-tv-aktører på en god måte.

11.3.4 Departementets vurdering

Lokal-tv-bransjen har gjennom mange år bidratt til å berike det norske mediemangfoldet. Lokalfjernsynet er viktig for de aktuelle lokalsamfunnene, blant annet som nyhetskilde og identitetsskapende faktor. Departementet mener at lokal-tv skal sikres distribusjon i det digitale bakkenettet.

Medietilsynet vil stå for utlysning og tildeling av kringkastingskonsesjoner for det digitale bakkenettet. Det er lagt opp til at lokal-tv-selskap i utgangspunktet må søke på og få tildelt konsesjon på det digitale bakkenettet etter samme prinsipper som riksfjernsyn. De konsesjonsområdene som gjelder for analogt lokalfjernsyn vil også gjelde for tildeling av digitale konsesjoner, og det kreves egen søknad for hvert enkelt konsesjonsområde.

Etter dagens ordning i det analoge bakkenettet kan det bare gis én konsesjon til allment lokalfjernsyn per område. Departementet ønsker ikke tilsvarende begrensninger på antall digitale konsesjoner. Bakgrunnen for dette er blant annet et ønske om å legge til rette for mest mulig fri etablering av nye lokal-tv-tilbud. I et ytringsfrihetsperspektiv er dette viktig. Det ville dessuten i praksis være vanskelig å legge begrensninger på antall lokale kringkastere. En riksdekkende kringkaster kan f.eks. etablere et samarbeid med en regionavis om lokale sendinger i et gitt område, i konkurranse med de aktørene som i dag tilbyr lokal-tv. For publikum er dette positivt, og det ville ikke gi mening å prøve å stoppe slike initiativ. For de etablerte lokal-tv-tilbyderne kan imidlertid dette representere en utfordring, fordi konkurransen om de lokale annonsemarkedene blir skjerpet.

Målet om at lokal-tv-sektoren skal ha tilfredsstillende vilkår i bakkenettet ligger fast. Dersom partene gjennom forhandlinger ikke lykkes i å komme fram til løsninger som innebærer at lokal-tv-aktørene «sikres tilfredsstillende vilkår», vil departementet måtte vurdere å ty til regulatoriske inngrep. Det tiltak som i så fall er aktuelt er å innføre regler om formidlingsplikt for lokal-tv i bakkenettet, jf. omtalen av dette i NTVs konsesjon. Sett fra departementets ståsted, vil det imidlertid være å foretrekke at partene lykkes i å nå fram til en tilfredsstillende løsning på egen hånd.

Boks 11.3 Departementets konklusjoner om lokal-tv:

  • Det vil ikke bli lagt begrensinger på antall lokal-tv-aktører.

  • Det er lagt til rette for distribusjon av lokal-tv gjennom NTVs konsesjon.

  • Det blir foreløpig ikke fastsatt formidlingspliktbestemmelser for lokal-tv i det digitale bakkenettet.

Fotnoter

1.

Danmark, som var det første landet som vedtok og fikk Kommisjonens godkjenning for en liste, trakk i 2002 sin liste som følge av at Danmark ved regjeringsskiftet i 2001 fikk en regjering som mente listen ikke kunne forsvares ut fra konkurransemessige hensyn.

2.

Dette gjelder betaling som kommer i tillegg til ordinær kringkastingsavgift.

3.

Kriterienes ordlyd varierer noe i de enkelte medlemsstatenes lister, men er innholdsmessig like. For en oversikt over andre lands lister, se: http://ec.europa.eu/comm/avpolicy/reg/tvwf/implementation/events_list/index_en.htm

4.

Ofcom erstattet i 2003 blant annet ITC, som tidligere hadde dette ansvaret. Den nåværende Code er utformet av ITC og var sist revidert i 2002. Dette gjelder nå som Ofcoms policy på området. Tilgjengelig på: http://www.ofcom.org.uk/tv/ifi/codes/code_sprt_lstd_evts/

5.

Svarer i sivile saker til norsk lagmannsrett.

6.

St.meld. nr. 44 (2002–2003) Om digitalt bakkenett for fjernsyn.

7.

Innst. S. nr. 128 (2003–2004).

8.

Gjennom The 1984 Cable Franchise Policy and Communications Act.

9.

Public access-kanalene kalles gjerne PEG-kanaler, som står for Public, Educational og Governmental.

10.

TVNordvest, TVVestfold, TVDrammen, TVBudstikka, TVØvre Telemark og TVFollo.

11.

Forskrift 25. august 1995 nr. 769 om konsesjonsområder for analogt lokalfjernsyn.

12.

Forskrift 22. november 1996 nr. 1080 om lokalfjernsyn på NRK2s bakkesendere.

Til toppen
Til dokumentets forside