4 Generelle prinsipper for disponering av utrangerte rørledninger og kabler
Siktemålet med utredningsprogrammet for disponering av utrangerte marine rørledninger og kabler var bl.a. å belyse omfanget av fremtidige disponeringsbeslutninger og mulige disponeringsalternativer. Videre ønsket en å få belyst konsekvenser av disponeringsalternativene med hensyn til kostnad, sikkerhet, miljø, energibruk og for andre brukere av havet. Resultatene fra utredningsprogrammet er presentert i kapittel 3.2. Disse resultatene skal inngå i de vurderinger som de ansvarlige myndigheter må foreta ved valg av disponeringsløsning for de enkelte rørledninger eller kabler etter hvert som de går ut av bruk.
De rettslige regler som ligger til grunn for beslutning om disponering av marine rørledninger og kabler er foruten petroleumsloven kapittel 5, internasjonale regler fastsatt i eller i medhold av OSPAR-konvensjonen av 1992. Reglene går ut på at det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle der det foretas en avveining av tekniske, sikkerhetsmessige, miljømessige og økonomiske forhold og hensynet til andre brukere av havet, jf kapittel 2.3. Innenfor territoralgrensen kommer også annet regelverk til anvendelse.
På bakgrunn av de utredninger som er foretatt og de regler som gjelder kan det trekkes enkelte konklusjoner som vil være retningsgivende for fremtidige beslutninger. For de konklusjoner som skal fremheves her er det forutsatt at det ikke finnes alternativ bruk (gjenbruk) for rørledningene eller kablene.
Valg av disponeringsløsning for utrangerte rørledninger og kabler må da i hovedsak vurderes ut fra hensynet til beskyttelse av miljøet og annen bruk av havet, sammenholdt med kostnadene, med sikte på å finne den samfunnsøkonomisk beste disponeringsløsning. Grøfting framstår som den mest kostnadseffektive disponeringsløsningen i områder der hensynet til andre brukere av havet tilsier at rørledninger og kabler ikke etterlates slik de ligger på havbunnen. Lokale bunnforhold som vanskeliggjør nedgraving kan i noen tilfeller kreve andre løsninger.
I vurderingen av beste disponeringsløsning vil momentene nedenfor være sentrale. Ved behandlingen av konkrete disponeringssaker kan også andre forhold gjøre seg gjeldende, og momentlisten er derfor ikke uttømmende.
De mulige virkninger på miljøet av de ulike disponeringsalternativer er utlekking av tungmetaller, olje/tjærestoffer og mykgjørere (ftalater), utslipp til luft, sjø og på land, samt virkninger på habitater og forsøpling på havbunnen. Etterlatelse av rørledninger og kabler på stedet vil ikke føre til påvisbare forurensningsvirkninger på det marine miljøet dersom de er renset for forurensende stoffer. Etterlatelse på stedet gir de laveste totale utslippene til både luft, ferskvann og marint miljø, mens deponering på land vil kreve store arealer, og kan gi lokale forurensningsproblemer i ferskvannsresipienter.
Etterlatelse av rørledninger og kabler vil først og fremst kunne ha betydning for utøvelse av og sikkerheten i fiske. Dersom det ikke forventes å foregå bunnfiske med trål eller snurrevad av betydning i de områdene hvor rørledningene eller kablene er lagt, eller dersom rørledningene eller kablene er eller blir forsvarlig tildekket eller nedgravd, anses hensynet til fisket å være ivaretatt. Om fisket er av betydning eller ikke vurderes ut fra omfanget av fisket i forhold til kostnadene ved nedgraving, tildekking eller fjerning.
Dersom det velges en disponeringsløsning basert på nedgraving av rørledning eller kabel, skal det etter gjennomføringen av arbeidet foretas en inspeksjon av trasèen for å forsikre seg om at innretningen er forsvarlig nedgravd, dvs. på en slik måte at den ikke anses å kunne medføre framtidige ulemper eller sikkerhetsrisiko for fisket. Dersom en velger å etterlate rørledning eller kabel som allerede er nedgravd eller naturlig tildekket, skal det dokumenteres, evt. ved inspeksjon, at nedgravingen/tildekkingen er forsvarlig. En eventuell inspeksjon skal foregå i samråd med ansvarlige fiskeri- og miljøvernmyndigheter.
Tildekking av rørledninger eller kabler som ligger på havbunnen med påfylling av grus/stein kan skape problemer for bunnfiske og er en relativt kostbar løsning i forhold til nedgraving. Dersom nedgraving ikke er forbundet med særlige vanskeligheter, vil derfor nedgraving være en bedre løsning enn påfylling av grus/stein. Ved påfylling av grus/stein må det påses at det ikke skapes urimelige vanskeligheter for fisket.
Ilandbringelse av rørledninger for opphugging og resirkulering er normalt en langt mer kostbar løsning enn nedgraving av rør som ligger på havbunnen. Med mindre nedgraving er forbundet med særlige vanskeligheter vil dette normalt være en bedre løsning enn ilandføring.
Dumping av rørledninger eller kabler i havet etter fjerning ansees ikke å være et alternativ til ilandføring da opptak- og transportkostnadene vil tilsvare kostnadene ved ilandbringelse samtidig som det umuliggjør videre utnyttelse av materialet.
Som en generell regel bør tillatelse gis til at rørledninger og kabler etterlates når de ikke er til ulempe eller utgjør en sikkerhetsmessig risiko for bunnfiske, sammenholdt med kostnadene med nedgraving, tildekking eller fjerning. Dette innebærer at rørledninger og kabler etterlates når det ikke drives slikt fiske av betydning eller når rørledningene eller kablene er eller blir forsvarlig nedgravd eller tildekket. I begge tilfeller er det en forutsetning at rørledningene og kablene er renset for stoffer som kan medføre skader på livet i havet. Der det ikke er forsvarlig å etterlate rørledninger og kabler på havbunnen, er nedgraving normalt en bedre løsning enn ilandbringelse.