Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

Dato: 25.06.2022

Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

VID vitenskapelige høgskole takker for muligheten til å avgi høringssvar, og tror både NOU 2022:2 og debatten om denne vil bidra til en høyere bevissthet om og ansvar for ytringsfrihet innenfor akademia.

VID vil nedenfor kommentere enkelte punkter i utredningen. Kommentarene retter seg dels til overordnede sider ved utvalgsarbeidet, dels knyttet til spesifikke deler av utredningen.

Om begrepet «akademisk ytringsfrihet»

NOU 2:2022 analyserer og drøfter forholdene for akademisk ytringsfrihet i Norge, og foreslår noen tiltak for å styrke denne. Akademisk ytringsfrihet forstås som en del av den akademiske friheten, og er en variant av den generelle ytringsfriheten. I den akademiske ytringsfriheten inngår også et akademisk ytringsansvar, eller formidlingsansvar.

Utvalget påpeker at akademiske ytringer har kvalitetskrav som generelle ytringer beskyttet av ytringsfriheten ikke har. Ytringsfrihet er begrunnet i sannhetssøken, demokrati og fri meningsdanning, og det er sentralt at terskelen for å begrense eller stille krav til generelle ytringer skal være høy. Problematiske ytringer skal heller fremstilles åpent og møtes med kritikk og debatt.

VID støtter anliggendet til utvalget om å styrke rommet og kulturen for ytringer av ansatte i akademia. Vi mener likevel at dette kan gjøres uten å introdusere et begrep om akademisk ytringsfrihet. Dette begrepet står i fare for å innsnevre eller erstatte både ytringsfriheten og den akademiske friheten. Vi mener det er mer hensiktsmessig å fokusere på begreper som ytringskultur, ytringsansvar og ytringsmot for å få frem utvalgets anliggender. Dette henger også sammen med at frihet primært er noe man har og er gitt, og ikke noe man gjør eller utøver.

VID vil også bemerke at mens det er viktig å understreke den enkelte ansattes ansvar for å bidra til samfunnsdebatt og åpen meningsutveksling, påligger det institusjonene og deres ledelse et særlig ansvar for å skape rammer, trygghet og kultur for slike ytringer og formidlingsbidrag. Det er viktig at denne ansvarsfordelingen ikke forskyves i retning av fokus på det individuelle ansvaret, uansett hvor viktig det er å utfordre enkeltforskere og andre i akademia på den enkeltes ansvar, og på de relasjoner som gjelder og utfordres innbyrdes i det akademiske fellesskapet.

Hva inngår i allmennrettet formidling?

Rapporten vektlegger akademikeres ansvar for å ytre seg og drive allmennrettet formidling. Formidling forstås som undervisning, forskning (inkludert vitenskapelig publisering) og en «restkategori» av allmennrettet formidling. Allmennrettet formidling er ikke i dag en del av det som innrapporteres til myndighetene, og stort sett ikke en del av meritterende oppgaver ved institusjonene. Utredningen nevner en rekke aktiviteter som inngår i slike allmennrettede ytringer utover eget fagfellesskap.

VID ønsker å fremheve kontakten mellom UH-institusjoner og ulike former for praksisfelt. Er slik samhandling å forstå som allmennrettet formidling, eller som formidling innenfor eget fagfellesskap? Dette spørsmålet reiser samtidig spørsmålet om utredningens målgruppe («akademia») er for snevert forstått. Dette gjelder særlig fordi enkelte praksisfelt, med omfattende forskning, kan fremstå som noe mindre åpne for kritiske ytringer og åpen debatt enn hva som er tilfelle ved UH-institusjoner. En større debatt om akademisk ytringsfrihet bør ha en bred forståelse av hvem som inngår i fagfellesskap.

VID vil også fremheve betydningen av andre former for ytringer enn debattinnlegg, kronikker, podtcast, blogg, m.m. For eksempel skjer mye formidling i form av dialog og samhandling med relevante praksisfelt i samfunnet. For VIDs tilfelle gjelder dette særlig helse-, velferds- og kirkesektoren.

VID er også kritisk til en forståelse av formidling som en form for informasjon fra ekspertene til mindre opplyste og informerte adressater. På bakgrunn av internasjonale trender som folkeforskning (citizen research), medforskning (co-production of knowledge) og deltakelse i forskningsprosesser, er det av prinsipielle årsaker grunn til å nyansere språkbruken og forståelsesrammene for hva formidling innebærer og omfatter. Vi viser her til årets tildeling av Holbergprisen til Sheila Jasanoff, som er opptatt av forholdet mellom ekspertene (forskerne) og samfunnet for øvrig, hvor kunnskapsproduksjon, kunnskapsforståelse og beslutninger tas i et rom av samhandling og vekselvirkning, ikke som resultat av at ekspertene informerer offentligheten. Kronikker og debatt-deltagelse er bare en form for samhandling med samfunnet for øvrig, og rapporten ser ut til å ha en slagside mot «folkeopplysning» fra forskernes side.

Kapittel 6 om akademiske ytringsfrihetsutfordringer

Utvalget har gått inn i utfordringsbildet på en grundig og opplysende måte, som gir godt grunnlag for videre arbeid med dette ved institusjonene. VID vil særlig fremheve de utfordringer som følger av midlertidighet og å inneha rekrutteringsstillinger (6.4.3.), samt hvordan kollegers og andres reaksjoner hemmer en romslig ytringskultur og i praksis bidrar til konformitet og ensretting (6.5.1, 6.5.2 og 6.5.3). Her påhviler det institusjonene og deres ledere et særlig ansvar med å gi trygghet og rom for ytringer, og tilsvarende ansvar for å legge positiv vekt ved «avvikende» eller «non-konform» ytringsaktivitet ved faglig vurdering av søkere til faste undervisnings- og forskningsstillinger.

7.2.2. Foreslåtte endringer i UH-loven

VID vil bemerke følgende til de foreslåtte endringene av UH-loven:

VID støtter at overskriften på §1-5 endres fra «faglig» til «akademisk» frihet og ansvar. Dette tilsvarer det som har utviklet seg til konvensjonell språkbruk.

Til forslaget om endring av første ledd: «universiteter og høgskoler skal fremme og verne akademisk frihet, og de som utøver denne»: Man kan spørre seg om det gir språklig mening «å verne og fremme de som utøver denne [akademiske friheten]», altså personer, og hvorvidt det er naturlig å uttale at man «utøver en frihet». Etter VIDs mening er tillegget unødvendig, og svekker i praksis første ledd i setningen.

Nytt tredje ledd: «(3) Universiteter og høyskoler skal sikre at ansatte og studenter få tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet»: Vi vil igjen problematisere talen om å «utøve en frihet». Vi synes også at fokuset på opplæring som virkemiddel blir for fremtredende i lovs form. Dette kan være viktig, men man løper med et slikt fokus på formalisering og programmert opplæring en risiko for å redusere den grunnleggende ambisjonen om å styrke institusjonenes og enkeltforskeres mulighet – i fellesskap – for å utvikle en kultur som gir trygge rammer og stimulerer til ytringer. Man løper også en risiko for å forskyve vektleggingen fra institusjonenes ansvar for å sikre og verne om enkeltansattes frihet, til enkeltansattes ansvar for egen ytringsaktivitet. Eksempler på gode kulturbyggende tiltak kan være kontinuerlige samtaler og refleksjon rundt ytringsklima, konformitet, avlysningskultur, toleranse, saklighet, kollegialitet, m.m. Slike tiltak vil ikke nødvendigvis bli styrket gjennom å lovfestes.

Nytt ledd 4.c. om at UH-institusjoner ikke kan gis pålegg eller instrukser om «(c) innholdet i formidlingen»: VID støtter dette på lik linje med de andre punktene. Dette er viktig for institusjonenes autonomi, og vil med et slikt tillegg dekke alle delene av UH-institusjonenes samfunnsoppdrag.

Nytt 7. ledd om at «(7) Den som er omfattet av femte eller sjette ledd, har rett til og faglig ansvar for å drive formidling». VID støtter i prinsippet dette, samtidig som det kan være bedre å formulere ansvaret som «faglig ansvar for formidlingen», enn at man har et ansvar for å formidle. Dette vil være mer i tråd med hva som sies om det faglige ansvaret knyttet til undervisning og forskning. Poenget her er å fremheve det faglige ansvaret for «hvordan» dette skjer, mer enn at å fremheve et «ansvar for å [formidle]».

7.3.1. Egen indikator i finansieringssystemet?

Departementet ber særlig om synspunkt på forslaget om en formidlingsindikator som en del av finansieringssystemet for universitet og høyskoler og på bruk av denne i utviklingsavtaler for statlige institusjoner.

VID vil for det første bemerke at det er viktig at dialog og samhandling med samfunnet og relevante fellesskap og praksisfelt ikke forstås smalt når det gjelder hva som måles og telles, fordi det vil styre hva den enkelte forsker og institusjonene velger å vektlegge og prioritere. I tillegg vil det for eksempel være vanskelig å registrere og verifisere deltagelse i dialoger med relevante grupper/felt, med mindre det er gjort opptak på en eller annen måte, jf. ovenfor.

VID mener videre at det vil være en svært omfattende oppgave å forvalte en slik indikator innenfor finansieringssystemet av universiteter og høgskoler. I tillegg til at det vil være krevende å lage et godt kriteriesett for hva som skal registreres, vil det beslaglegge store ressurser ved institusjonene for å foreta registrereringene. Vi er også i tvil om dette er riktig vei å gå for å oppnå at enkeltansatte ved UH-institusjoner skal ytre seg oftere og friere. Vi viser også til hvordan formidling allerede er sterkt betont i både UH-loven og i utlysninger av prosjektmidler fra for eksempel Norges forskningsråd og EU-finansiert forskning. I tillegg mener VID at det først og fremst er institusjonene selv som i samarbeid med ansatte og ansattegrupper må utvikle en kultur og samhandling som kan gi større frimodighet for deltakelse i samfunnsdebatter og på andre aktuelle arenaer hvor formidling og ytringer skjer.

VID er også skeptisk til å knytte dette til målbare, enn si finansielle, mekanismer i utviklingsavtaler for statlige universiteter og høyskoler. Saken egner seg bedre for dialog om selvforståelse, samfunnsoppdrag, ambisjonsnivå, kulturbygging, m.m., og kan slik sett gjerne skje i rammen av en styringsdialog med Kunnskapsdepartementet.

7.4.3 Opplæring og kulturutvikling

VID vurderer kulturutvikling og dannelse som det viktigste aspektet ved akademisk ytringsfrihet. Her påhviler det institusjon og ledere et særlig ansvar for å skape en trygg og god kultur. Utredningen har mange gode refleksjoner i denne delen av utredningen, samtidig som man må unngå et for sterkt fokus på kurs og opplæring, jf. hva som er fremhevet i høringssvaret ovenfor. Dyp kulturbygging skjer på langt flere måter, samtidig som nettopp dette også kan tematiseres i rammen av lederutvikling eller ulike typer kurs.

7.4.5 Allmennrettet formidling som del av doktorgrad

VID er glad for at utvalget fremhever betydningen av at opplæring i formidling bør inngå i forskerutdanningen. Samtidig skal man være varsom med å overbelaste stipendiater og dere samlede prosjekttid med tanke på for eksempel institusjonelle ambisjoner, noe utvalget er seg bevisst. Vårt inntrykk, også fra egen institusjon, er at det er gjort mye godt arbeid her i de senere årene, samtidig som forventninger i større grad kan struktureres og reguleres innenfor opplæringen, herunder i opplæringens sluttfase og innlevering. Dette fordrer også vilje til å prioritere ned/bort andre aktiviteter og komponenter i forskerutdanningen. For krevende formidlingsaktiviteter som for eksempel Forsker Grand Prix, vil det være viktig å tilstå tilstrekkelig tid til forberedelse og gjennomføring. Vår vurdering er at tidsinsentiver er viktigere og mer effektive enn for eksempel økonomiske insentiver.

7.4.6. Norsk i akademia

VID støtter at departementet forskriftsfester krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger. Dette er et enkelt grep som vil dekke flere anliggender, og vil kunne gi betydelig effekt.

På vegne av VID vitenskapelige høgskole,

Bård Mæland

Rektor