Høringssvar fra Institutt for fredsforskning (PRIO)

Dato: 24.06.2022

Innspill til NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet

Institutt for fredsforskning (PRIO)

Institutt for fredsforskning (PRIO) ønsker velkommen utredningen om akademisk ytringsfrihet. Selv om norske forskere i hovedsak har en høy grad av ytringsfrihet, er det ikke tvil om at ytringsfriheten er under press fra ulike hold, både nasjonalt og internasjonalt. Utvalget gir i hovedsak en fyllestgjørende beskrivelse av disse forholdene, med ett unntak som vi kommer tilbake til.

Vi er i all hovedsak enige i den erklæring om akademisk ytringsfrihet som utvalget har skissert (figurene 1.1 og 1.2). PRIO har i sine vedtekter bestemmelser om at ‘Instituttet velger fritt sine prosjekter.’ og at ‘Forskningsresultatene skal være tilgjengelige for offentligheten.’ (begge i §1) samt at ‘Enhver medarbeider har full ytringsfrihet innad og utad.’ (§10). Åpenheten om forskningen er også institusjonalisert ved at PRIO legger til rette for åpen tilgang til våre publikasjoner, samt at empiriske arbeider publisert av PRIO-forskere og alle artikler publisert i vårt tidsskrift Journal of Peace Research skal gjøre replikasjonsdata tilgjengelige.

Vi er enige i den vekt utvalget legger på kvalitet som et viktig kjennetegn ved akademisk ytringsfrihet (bl.a. s. 7, s. 72) og at internasjonalt samarbeid er av stor betydning i denne forbindelse. Som hovedregel betyr dette at forskningsfunn bør publiseres på engelsk. Vi er enige med utvalget i at ‘det er ingen nødvendig motsetning mellom bruk av engelsk og ivaretagelse av norsk fagspråk.’ Vi savner en sterkere betoning av verdien av frie midler (Fripro, Sentre for framragende forskning o.l.) til forskerinitiert forskning. I den pågående konflikten omkring finansieringen av Norges forskningsråd kan det se ut som om den nysgjerrighetsdrevne forskningen er særlig utsatt for kutt, noe som kan få negative konsekvenser på sikt, også for akademisk ytringsfrihet.

Forslag om egen formidlingsindikator

Vi er enige i at formidling av forskning er en viktig oppgave for forskersamfunnet og både PRIOs vedtekter (§1) og praksis legger til rette for at det drives en omfattende formidling både på norsk og engelsk. Vi synes imidlertid at utvalget legger overdreven vekt på formidling til fortrengsel for forskning og undervisning. Spesielt vil vi advare mot innføring av en egen insentivordning for formidling. For det første er det ikke riktig at det ikke i dag eksisterer insentiver til formidling. Utvalget peker selv på (s. 56) at formidling, og spesielt skriving av lærebøker, kan gi personlig fortjeneste. (Det samme gjelder å skrive for Store norske leksikon.) I tillegg kommer synlighet og prestisje gjennom offentlige framtredener. I tillegg stilles det krav om integrering av omfattende formidlingsplaner i forskningssøknader til de aller fleste store forskningsfinansiører. For det andre er det høyst uklart hvordan en eventuell formidlingsindikator skal utformes og implementeres. Leksikonartikler er nevnt – gjelder det bare Store norske leksikon (som betaler for bidrag) eller også anonym dugnadsinnsats gjennom Wikipedia o.l.? Hvor langt må et intervju være for å telle med? Kreves det et portrettintervju med en forsker, eller holder det med et par sitater fra forsker i et oppslag? Her kan det lett bli mye byråkrati for en omfordeling av små midler.

Vi vil også påpeke at det foreligger et potensiale for at en egen incentivordning for formidling kan forsterke en tendens man enkelte steder ser til to parallelle utviklingsveier der forskere, satt på spissen, enten formidler eller publiserer i tidsskrifter. Der idealet bør være at forskning akademisk publisering ligger til grunn for god og tilgjengelig formidling kan en incentivordning skape ulike ‘spesialiseringer’ innen publisering og formidling heller enn å bidra til en integrering mellom de to. Fokus bør i stedet være på tiltak som støtter oppunder både styrking av kompetanse på og anerkjennelse av formidling innen akademia. Av gode tiltak foreslått i utredningen støtter vi forslaget om registrering av formidling i Nasjonalt vitenarkiv (s. 94).

Forskning, hemmelighold og rikets sikkerhet

Spørsmålet om forholdet mellom forskningen og rikets sikkerhet drøftes i utredningen bare i forbindelse med eksportkontroll og utenlandske gjesteforskere fra autoritære land (s. 46, s. 70). Utredningen kunne også ha tatt opp det problematiske i den såkalte puslespilldoktrinen (jfr. Høyesterett L.nr. 49/B/1982, S.nr. 209/1981) som gjør det mulig å dømme forskere og journalister som kombinerer informasjon fra åpne kilder for brudd på rikets sikkerhet. Selv om denne doktrinen er undergravd i de senere år, spesielt gjennom mer pågående og undersøkende journalistikk, er den ikke frafalt. Denne doktrinen står i en potensiell motsetning til den akademiske forskningsfrihet. Et beslektet forhold som ikke diskuteres i utredningen, er den store grad av hemmelighold i norsk forvaltning med hensyn til sikkerhetspolitikken. Blant annet er de hemmelige tjenester unntatt fra et hvert innsyn gjennom Offentleglova og tilsvarende lover om offentlig informasjon. Dette legger alvorlige begrensninger på tilgang på informasjon som igjen er en forutsetning for den akademiske yrtingsfriheten.

Tettere bånd mellom det nasjonale og internasjonale

Det er positivt at utredningen tar for seg ulike aspekter knyttet til internasjonalisering og betydningen av internasjonale forhold og utviklingstrekk for akademisk frihet. Journalister og redaktører, samt andre som bidrar til å forme den offentlige arenaen for samfunnsdebatt, bør være bevisste på hvordan det (norske) nasjonale nivået og det internasjonale henger tett sammen. Med sosiale medier og nettbaserte nyhetskanaler, kan vi ikke lenger tenke på en norsk arena som avgrenset fra en internasjonal arena. Norske forventninger til presseetikk og ytringsfrihet utfordres til stadighet av aktører i den internasjonale sfæren og kan i verste fall brukes for å begrense forskernes mulighet til ytring. Særlig gjelder dette forskere som bidrar i den offentlige debatten på nasjonale og internasjonale arenaer og som har flere og sammensatte identiteter (eksempelvis internasjonale forskere bosatt i Norge eller norske forskere med flerkulturell bakgrunn). Forskere som studerer land og regioner de selv har en tilknytning til kan oppleve at deres tilhørighet brukes mot dem. Det bør være en viktig målsetning å skape en trygg og åpen arena for akademikere i Norge som samtidig viser forståelse for hvordan deres deltagelse i det norske ordskiftet kan påvirke deres tilgang til kilder og feltarbeid andre steder.

En relatert problematikk gjelder behovet for at både forskningsinstitusjoner og medieaktører utvikler en økt kompetanse på og forståelse for utfordringer knyttet til trusler fra aktører med internasjonal tilknytning. I en situasjon der stadig flere land går i en mer autoritær retning er det viktig at både forskningsinstitusjoner og mediehus har en god kontekstuell forståelse av denne utfordringen som på grunnleggende vis kan påvirke ytringsrommet særlig for forskere med internasjonal bakgrunn. En særlig utfordring knytter seg til utenlandske ambassaders engasjement i det offentlige ordskiftet i Norge. Et styrket fokus fra norske utenriksmyndigheters side for å understreke overfor nyankomne ambassadører hvordan den akademiske ytringsfriheten er en integrert del av det norske demokratiske systemet kunne være ett virkningsfullt tiltak.