Høringssvar fra NTNU

Dato: 24.06.2022

Høringsuttalelse fra NTNU - NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet

NTNU takker for muligheten til å uttale seg om NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet. Vi vil også takke Kunnskapsdepartementet for at akademisk ytringsfrihet settes så tydelig på dagsorden. Det er et tema som krever kontinuerlig oppmerksomhet på myndighetsnivå, ved de akademiske institusjonene og i samfunnet ellers.

Vi synes at rapporten er godt skrevet, at den har gode utledninger om de mange sider ved akademisk ytringsfrihet og at den er et godt utgangspunkt for å snakke om akademisk ytringsfrihet. I det følgende framkommer NTNUs synspunkter på rapporten med vekt på tiltak på departementsnivå.

1. Formidlingsindikator, formidling i utviklingsavtalene og endringer i Universitets- og høgskoleloven

KD har i denne høringen bedt om kommentarer på aktuelle tiltak på departementsnivå, men viser til andre høringer og prosesser når det gjelder tre av de mest sentrale tiltaksforslagene fra Kierulf-utvalget - etablering av en formidlingsindikator, formidling inn i utviklingsavtalene og endringer i Universitets- og høgskoleloven. Vi tillater oss likevel innledningsvis å kommentere kort på disse i denne høringen.

Et av tiltaksforslagene fra Kierulf-utvalget, er innføring av en formidlingsindikator. NTNUs synspunkt på dette, framkommer slik som KD ber om i vårt høringssvar på rapport fra utvalget som har sett på finansieringen av universiteter og høgskoler. Vi gjentar vårt syn på innføring av en formidlingsindikator her. Formidling er en av institusjonenes kjerneoppgaver, men vi mener at det ikke er nødvendig å knytte finansiering til alle kjerneoppgaver. Det vil gi et komplekst system som det vil være krevende å følge opp. Det er institusjonenes plikt å sørge for at formidling skjer og det bør være institusjonenes ansvar å etablere eventuelle insentiver for å styrke formidlingsaktiviteten. NTNU anbefaler derfor ikke å knytte finansiering til en formidlingsindikator.

Kierulf-utvalget foreslår også at formidling kommer inn i universitetenes utviklingsavtaler. I praksis vil dette innebære at mål knyttet til formidling blir standard i alle institusjoners utviklingsavtaler. Vi er heller ikke positive til dette. Utviklingsavtalene skal reflektere institusjonenes egne strategier og det er institusjonenes egenart som må definere hva som legges inn i den enkelte institusjons utviklingsavtale.

Utvalget foreslår endringer i Universitets- og høgskoleloven. Her viser KD til revisjonen av loven som er varslet i 2023. Vi kommenterer likevel kort her på dette forslaget fra Kierulf-utvalget. For det første tror vi ikke en lovfesting av institusjonenes ansvar for å legge til rette for studenters og ansattes akademiske ytringsfrihet er avgjørende for utøvelse av den akademiske ytringsfriheten og dens vilkår. Som utvalget selv presiserer, må den akademiske ytringsfriheten bygges nedenfra. Dette er i tråd med NTNUs ledere på fakultets- og instituttnivås tydelige beskjed om at det må arbeides kontinuerlig med en ytringskultur i institutter og i fag- og forskergrupper hver dag. Vi har altså ikke tro på at det er rettslige forhold som er avgjørende.

For det andre opplever vi at akademisk ytringsfrihet er en delmengde av den akademiske friheten. Den akademiske friheten er allerede godt ivaretatt i loven. Vi ser derfor ikke behovet for en lovendring som presiserer institusjonenes ansvar for den akademiske ytringsfriheten spesielt. Vi ønsker heller ikke en lovfesting av individets ansvar for å drive formidling. Vi kommer tilbake til dette nedenfor.

2. Definisjoner og avgrensninger

Vi synes NOU 2022:2 gir definisjoner og et begrepsapparat som vi opplever som nyttig. De kvalitetskrav som utvalget stiller til den akademiske ytringsfriheten, som handler om vitenskapelig tilnærming, metode og kvalitetssikring gjennom fagfellevurderinger, er svært viktige å understreke og opprettholde oppmerksomhet på i alle aktuelle sammenhenger.

Kierulf-utvalget skiller mellom den akademiske ytringsfriheten og den generelle akademiske friheten i definisjoner og avgrensninger. Gjennom rapporten opplever vi imidlertid at det er krevende for utvalget å holde de to fra hverandre, slik vi erfarer at det også er i praksis. Når utvalget snakker om akademisk ytringsfrihet og når det er den akademiske friheten som er gjenstand for diskusjon er noe uklart. Det blir også uklart om det er ansvar for tilrettelegging for den akademiske ytringsfriheten eller den akademiske friheten som utvalget ønskes lovfestet i den foreslåtte endringen i Universitets- og høgskoleloven. Som tidligere sagt ser vi ikke behovet for en slik endring i loven.

Vi synes også at utvalget i sin definisjon av formidling uteglemmer undervisningen, som er der en stor andel av den akademiske formidlingen foregår.

3. Tradisjonell forskningsformidling, akademisk ytringsfrihet innenfor akademia og mangfold i kunnskapsoverføring

Vi synes at utvalget i for stor grad har sin oppmerksomhet på tradisjonell forskningsformidling i det offentlige rom. For det første hadde vi ønsket at utvalget i større grad hadde gått inn i problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet innenfor akademia. Et krevende ytringsmiljø innad i forskningsmiljøene kan utgjøre en trussel mot de vitenskapelige metoder som er selve grunnlaget for kunnskapsutviklingen - og dermed samfunnets tillit til den kunnskapen som utvikles. Disse utfordringene er godt dokumentert gjennom flere rapporter nylig. Vi ønsker at departementets arbeid med akademisk ytringsfrihet tydelig favner også dette.

For det andre er det mange måter å spre og dele kunnskap med samfunnet på som vi synes utvalget i for liten grad berører. Det kan dreie seg om folkeforskning, der folk flest, interessegrupper eller særlig berørte grupper involveres i selve forskningsprosessen. Og det kan dreie seg om overføring av kunnskap til private og offentlige samfunnsaktører gjennom samarbeid og innovasjoner som utvikles i prosjekter.

Vi synes utvalget legger en litt gammeldags forståelse av akademia til grunn der forskerne er på en armlengdes avstand fra samfunnet. En slik forståelse står i motsetning til en tydelig utvikling nasjonalt og internasjonalt gjennom flere år, der forskningen og samfunnet i økende grad samarbeider tett og løpende for å finne løsninger på de utfordringer vi står overfor. I dette samarbeidet foregår det mye og viktig kunnskapsoverføring. Ny teknologi og nye arenaer har gitt oss andre kanaler for flerveis forskningskommunikasjon.

Vi synes særlig at akademisk ytringsfrihet i kunnskapssamarbeid med næringslivet har fått for liten plass i rapporten, og spesielt de utfordringer som kan oppstå når kunnskap som utvikles er ønsket beskyttet av økonomiske grunner eller for å ivareta et konkurransefortrinn i et marked. IPR-problematikken i tilknytning til akademisk ytringsfrihet er ikke tilstrekkelig berørt.

4. Akademisk ytringsfrihet i det internasjonale bildet

Vi setter pris på Kierulf-utvalgets grundige gjennomgang av den akademiske ytringsfrihetens vilkår internasjonalt. Det gir grunnlag for refleksjon om akademisk ytringsfrihet i Norge, og i Norges internasjonale kunnskapssamarbeid.

Først og fremst er betraktningen at vi har stor grad av akademisk ytringsfrihet i Norge. Det er en verdi som vi må hegne om og ivareta som en kvalitet i det norske demokratiet og samfunnet.

Samtidig må vi aldri bli fornøyde eller henfalle til selvgodhet. Vi ser at den akademiske ytringsfriheten blir utfordret og kan være krevende å ivareta også i Norge, slik utvalget viser i kapittel 6 om ytringsfrihetsutfordringer. Det er et myndighetsansvar å ha kontinuerlig oppmerksomhet på dette og løpende ta temperaturen på det akademiske ytringsfrihetsklimaet nasjonalt og aldri la den åpne nasjonale debatten og samtalen om akademisk ytringsfrihet stilne.

Samtidig fins det sterke motkrefter internasjonalt. Det er alvorlig når den akademiske ytringsfriheten, og den akademiske friheten, utfordres slik at innhold, metode og resultater påvirkes. Det kan bryte ned selve kjernen i den vitenskapelige tilnærmingen som det globale kunnskapssystemet bygger på.

Derfor er det svært viktig at norske myndigheter fortsetter å være en tydelig og synlig forsvarer av de idealer som den akademiske friheten og den akademiske ytringsfriheten bygger på. Norske myndigheter må fortsette å være en aktiv deltaker og bidragsyter i internasjonale prosesser og arbeider som dreier seg om akademisk ytringsfrihet og akademisk frihet. Det gir mulighet for å synliggjøre norske posisjoner og en norsk tilnærming, påvirke innretningen og utviklingen av internasjonale prosjekter og initiativer, og det gir mulighet for å delta på arenaer som gir refleksjon og læring som det er viktig å ta med inn i nasjonale sammenhenger. Vi vil oppfordre departementet til å finne gode måter å inkludere og involvere UH-sektoren på i det internasjonale arbeidet.

NTNU støtter utvalgets anbefaling om at Student at Risk ordningen etableres permanent, og at Scholars at Risk-ordningen fortsatt støttes for å ivareta studenter og forskere som befinner seg i krevende situasjoner.

5. Kontroll med ulovlig kunnskapsoverføring

Et tema som i noen grad berøres i rapporten, men som ikke er grundig belyst, er kontroll med ulovlig kunnskapsoverføring. Det er et sentralt tema når det gjelder akademisk ytringsfrihet.

Lov- og regelverket for å forhindre ulovlig kunnskapsoverføring er primært knyttet til anvendelse av forskningsresultater og kunnskap til militære formål i land som i trusselvurderingene fra norske sikkerhetsmyndigheter blir betegnet som høyrisiko eller ikke-demokratiske land. Trusselbildet er i endring, og sikkerheten må tas på alvor. Samtidig har bestemmelsene knyttet til dette stor betydning for hvordan vi driver internasjonalt kunnskapssamarbeid og for det akademiske liv i forskergruppene våre.

Vi er bekymret for de negative konsekvensene Utenriksdepartementets forslag til endringer i eksportkontrollforskriften vil kunne få for den akademiske ytringsfriheten og forskningsaktiviteten vår generelt. Forskningen er internasjonal, den drives og utvikles kontinuerlig i et internasjonalt kunnskapsfellesskap. Hvis det etablerte systemet og logikken endres av det nye trusselbilde, kan det få betydning for hvordan vi driver forskning i Norge og hvordan vi plasserer oss i det internasjonale forskningsfellesskapet.

Vi er også bekymret for hvordan den akademiske ytringsfriheten kan praktiseres i det daglige akademiske liv i forskergruppene våre framover dersom det innføres strengere regler. Normalen innenfor et grenseløst akademia er at forskergrupper består av forskere fra mange ulike land, også fra høy-risiko-land. Forslagene som ligger i revidert eksportkontrollforskriften kan komme til å sette begrensninger for kunnskapsdeling innad i og mellom forskergrupper, dersom bestemmelser knyttet til bl.a. lisensplikt vil omfatte allerede ansatte vitenskapelige ansatte fra høyrisiko-land, i tillegg til nyansettelser. Det berører det indre liv, arbeidsmiljøet og forskningsprosessen i disse fagmiljøene. Det handler om debattklimaet ved institutter og i fag- og forskergrupper. Det påvirker hvordan kunnskap utvikles og deles innenfor rammene av den akademiske ytringsfriheten.

Vi viser til NTNUs høringsuttalelse på Utenriksdepartementets forslag til endringer i eksportkontrollforskriften.

6. Åpen vitenskap

I forlengelsen av problematikken omkring kontroll med kunnskapsoverføring, vil vi også peke på at vi synes NOU2022:2 i for liten grad vektlegger tematikken rundt åpen vitenskap, som en viktig rammebetingelse for akademisk ytringsfrihet – og eksportkontrollproblematikken.

Det er snakk om to utviklingstrekk som står i et motsetningsforhold til hverandre og som foregår samtidig. På den ene siden står åpen vitenskap som en ny måte å drive kunnskapsutvikling på der åpenhet og innsyn i hele forskingsprosessen og tilgjengeliggjøring av kunnskap og resultater som utvikles for alle er et ideal, og som er i overensstemmelse med idealene som ligger til grunn for akademisk ytringsfrihet.

På den andre siden står forslag til revidert eksportkontrollregelverk som kan resultere i at forskningsresultater ikke kan deles verken gjennom vitenskapelige publikasjoner eller åpen formidling i offentligheten.

Nasjonalt må vi finne måter å ivareta begge hensyn på. Den akademiske ytringsfriheten må sikres og vernes om, prosessene mot et åpent kunnskapssystem, åpen vitenskap, må videreføres og videreutvikles, samtidig som vi ikke kan risikere at kunnskap som vi utvikler nasjonalt eller er med på å utvikle i internasjonale prosjekter brukes til militært formål. Det er en krevende balanse.

7. Ledelse

Vi er glade for at Kierulf-utvalget er så tydelig på betydningen av ledelse for den akademiske ytringsfrihetens vilkår. Ledere på alle nivåer innenfor akademia har et meget viktig ansvar i å sikre utøvelsen av den akademiske ytringsfriheten.

Akademisk ytringsfrihet er også særlig krevende for ledere. Det er derfor viktig at ledere trenes i akademisk ytringsfrihet og måter å takle utfordrende sitasjoner på der den akademiske ytringsfriheten utfordres.

En kommer imidlertid bare så langt med klok ledelse fordi den akademiske friheten er så godt beskyttet, som den skal og må være. Men fordi «alt» er lov, er det vanskelig for en leder å gripe inn. Påstand vil stå mot påstand. Det den ene mener er utøvelse av den akademiske ytringsfriheten vil en annen kunne oppfatte som krenking eller trakassering. Ofte er det også snakk om en sammensmeltning av arbeidsmiljøkonflikter og personalsaker og ytringsfrihetsproblematikk.

Samfunnsmessige og politiske utviklingstrekk som handler om «fake news» og «fake science» som skal bekjempes med fakta, flytter grenser og representerer nye utfordringer for ledere.

Vi synes at kapittelet om klok ledelse er viktig, men de dilemmaer og fastlåste situasjoner en leder kan komme opp i er svakt beskrevet og underkommunisert i rapporten. Kapittelet tar ikke opp de konkrete og krevende situasjonene en leder må stå i.

8. Ytringsansvar, ytringsplikt og motsvarsansvar

Rapporten vektlegger den enkelte forskers ytringsansvar eller ytringsplikt. Ytringsvettregelene som utvalget foreslår, er gode og inspirerende og kan være en god støtte for den enkelte forsker. Det samme er det kurs- og opplæringstilbudet som utvalget foreslår. Dette vil vi følge opp ved NTNU.

Vi synes imidlertid det er problematisk at utvalget synes å mene at alle forskere skal være løpende aktive i den offentlige debatten. Det er flere utfordringer knyttet til dette. Dels dreier det seg om vitenskapelige ansattes oppmerksomhet og tid. Det tar tid og energi å stå i den offentlige debatten. Formidling fra forskergrupper eller prosjekter er en bedre inngang og bør vektlegges heller enn at alle individer i en prosjektgruppe skal formidle resultater offentlig. Det kan heller gjøres fra gruppen. Kanskje har også enkelte av en forskergruppes medlemmer større interesse og ferdigheter i å delta i den offentlige debatten, mens andre synes dette er utfordrende. Det er også rimelig at det å være aktiv formidler offentlig kan variere periodevis gjennom en forskerkarriere. Vi vil også understreke at formidling først og fremst er et institusjonsansvar.

Rapporten burde kanskje gjort et tydeligere skille mellom allmenrettet formidling - altså det å tilgjengeliggjøre forskningsresultater for allmenheten, og det å benytte sin faglige innsikt til å bidra i den offentlige debatten. Mens allmennrettet formidling er et uomtvistelig gode, som hovedsakelig begrenses av den enkelte forskers tid og prioriteringer, samt forskningstemaets interesse for allmennheten, så er det å delta i samfunnsdebatten vesentlig mer problematisk. Det kan bli svært krevende når temaet er politisk omstridt, og man risikerer å svekke integriteten - både til den enkelte forsker og til forskere som gruppe.

For de som forsker på kontroversielle temaer som har stor medieoppmerksomhet er det et spørsmål om hvor langt ytringskravet skal rekke. Skal vi forvente og forlange at forskere tåler hetsing og trakassering i offentligheten som del av en vitenskapelig stilling ved et universitet? Og hvor langt går motsvarsansvaret til en forsker? Vi mener at formidlingsplikten ikke kan legges til individet, men til det større fagmiljøet. Vi understreker også at det er institusjonen som har et formidlingsansvar som institusjonen selv må forvalte.

Samtidig kan belønnings- eller anerkjennelsessystemet for de som driver aktiv forskningsformidling vurderes. Dette må imidlertid skje på institusjonivå, og ikke gjennom etablering av en ny indikator i det nasjonale finansieringssystemet for universiteter og høgskoler.

Vi synes ikke at ph.d.-kandidater skal ha ytringsplikt og heller ikke at unge forskere skal føle seg tvunget til å stå i en krevende offentlig debatt i en tidlig fase av forskerkarrieren. I tråd med NTNUs språkutvalgs konklusjon, så støtter vi at det lages et populærvitenskap sammendrag av alle ph.d.-avhandlinger på norsk som gjøres enkelt og offentlig tilgjengelig.

9. Kultur

KD har ikke bedt om tilbakemelding på hva institusjonene gjør for å følge opp NOU 2022:2 og de tiltak utvalget foreslår som er særlig rettet mot de akademiske institusjonene, men forutsetter at institusjonene vurderer disse uavhengig av høringen.

Vi vil likevel si at vi opplever Kierulf-utvalgets relativt lange liste med aktuelle tiltak som inspirerende og at den gir gode ideer om hvordan vi kan arbeide systematisk med akademisk ytringsfrihet ved NTNU i årene framover.

I flere ledermøter og åpne møter der vi har diskutert akademisk ytringsfrihet ved NTNU i det siste med utgangspunkt i Kierulf-utvalgets rapport, pekes det på kultur og arbeid med å utvikle en kultur som ivaretar og stimulerer den akademiske ytringsfriheten som det aller viktigste vi kan gjøre for å sikre dens vilkår. Oppfatningen er at det er viktigere å ha oppmerksomhet på kultur enn regler og regelendringer.

Kierulf-utvalget vektlegger betydningen av en akademisk ytringsfrihetskultur. Likevel mener vi at kulturaspekter kunne blitt sterkere beskrevet i rapporten. Det er snakk om en kultur som må bygges kontinuerlig, hver dag, på alle nivåer, på institusjonsnivå, på fakultetsnivå, i institutter, i faggrupper og forskergrupper, i alle arbeidsmiljø.

En slik kultur kan og må også bygges nasjonalt, av myndigheter og myndighetsaktører, som Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge og HK-dir, men også andre som deltar i kunnskapsutviklingen i offentlig og privat sektor har et ansvar for å sikre en akademisk ytringsfrihetskultur. Kommuner og næringsliv som er aktive bidragsytere i forsknings- og innovasjonsprosjekter må bygge denne kulturen og sikre at den akademiske ytringsfriheten har de beste vilkår.

KD ber i sitt høringsbrev om synspunkter på tiltak på myndighetsnivå. Vi mener at myndighetsnivået har et særlig ansvar for å opprettholde en nasjonal oppmerksomhet på akademisk ytringsfrihet og agere dersom den utfordres og undermineres, ikke bare i akademia, men på tvers av alle sektorer og virksomheter.

Vi vil igjen takke KD for at akademisk ytringsfrihet løftes opp som et grunnleggende viktig tema for kunnskapssektoren – og for samfunnet og det norske demokratiet. Vi ber KD om å kontinuerlig ha oppmerksomhet på temaet, og at institusjonene som dette særlig gjelder, norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter involveres i arbeidet. Samtidig er det helt avgjørende at alle samfunnsaktører, både offentlige og private, deltar i samtalen og diskusjonen om akademisk ytringsfrihet fordi det berører oss alle og utviklingen av det samfunnet vi alle er del av.