Høringssvar fra Steinerhøyskolen

Dato: 23.06.2022

Høring – NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet

Høringssvar fra Steinerhøyskolen

Steinerhøyskolen takker for utvalgets utredning og muligheten for å bli hørt.

Det å ytre seg er noe fundamentalt ved det å være menneske. Filosofen Hans Jonas forstod mennesket som et vesen som skaper bilder. I forlengelsen av dette kommer tenkningen, som er et helt spesielt redskap for å finne ut av hva som er sant og usant, rett og galt. Med tenkningen kan vi i felleskap kjempe for å finne ut av hva som er riktig uten at noen blir skadet i prosessen. Riktignok har ytringsfriheten hatt sine offer. Sokrates ble, ved en demokratisk avgjørelse, dømt til å tømme giftbegeret. Anklagen var at han forførte ungdommen (utfordret vante forestillinger) og innførte nye guder (samvittighetens stemme). Ytringsfriheten har altså tidligere vært under press og vil komme til å være det også i fremtiden. Den hører til det beste vi har og er verdt å forsvare, igjen og igjen.

Vi mener at utvalget har identifisert en av hovedutfordringene til den akademiske ytringsfriheten i dag, nemlig den indre selvsensuren, dvs. at man sensurerer seg selv i frykt for å ytre noe som er støtende eller på andre måter problematisk. Som nevnt er ytringsfriheten sentral for sannhetssøken. Det er viktig å kunne prøve ut tanker, få dem utfordret, bekreftet og/eller avvist basert på det beste argumentets tvangløse tvang. Uten en slik prosess vil det ikke bare bli umulig å komme nærmere sannheten, det vil bli umulig å søke den. Når forskere og studenter ut fra et ytre og indre press begrenser hva de sier, vil alle potensielt berøves noe av sannheten. Den frie meningsdannelsen vil nettopp ikke være fri, hvis de som er gode på sannhetshåndverket holder tilbake resultatene av deres håndverk fordi de av forskjellige grunner ikke våger å ytre seg. De som formidler forskning er ufrie fordi de begrenses av frykt, og de som det formidles til er ufrie fordi de ikke får ta del i forskningsbasert kunnskap.

Det kan stilles spørsmål ved om det er verdt å forsvare eller støtte den akademiske friheten spesielt, eller om det er nok at ytringsfriheten beskyttes generelt. Slik som noen grupper i samfunnet kan få en spesiell beskyttelse mot hatefulle ytringer, mener vi at de som har et særegent samfunnsoppdrag som handler om å søke sannhet på best mulig måte – forskere og andre medlemmer av et akademisk felleskap – kan vurderes å få en spesiell beskyttelse når de forsøker å utføre dette samfunnsoppdraget.

Steinerhøyskolen er direkte berørt av spørsmålet om den akademiske ytringsfrihetens betingelser fordi steinerpedagogikkens grunnlegger, Rudolf Steiner, ytret seg på måter som i dag vil bli oppfattet som uvitenskapelige og/eller diskriminerende, f.eks. i sammenheng med personlighet, kjønn, orientalisme og rasetenkning. Steiner har imidlertid også ytret seg på måter som er mot diskriminering. For å kunne forske på dette feltet kan det eksempelvis være nødvendig å sitere tekst som i dag oppfattes som støtende – og kanskje ulovlig? For å være på den sikre siden vil en forsker se seg nødt til å holde seg borte fra slike felt, eller til å ikke ville ytre seg i en offentlig diskusjon som er lite opptatt av nyanser og dyptpløyende tenkning som tar tid. Resultatet av dette vil ikke bare være manglende innsikt i steinerpedagogikkens grunnlag, men også et fravær av en balansert, grundig og veloverveid fremstilling av dette grunnlaget.

Det er med bakgrunn i slike utfordringer at vi forstår utvalgets forslag til rapportering og belønning av formidling. Det handler ikke hovedsakelig om at det skal formidles mer, slik det har blitt hevdet av Ti norske vitenskapsakademier (i Khrono, 21.06.2022) men at akademikere skal få insentiver til å ytre seg, snarere enn å selvsensurere. Likevel er det verdt å spørre seg om slike insentiver er en god løsning. Vi ser på fraværet av ytringsmot som hovedsakelig et kulturelt problem: Enkelte forskere må finne dette i seg selv, og de som finner det må støttes av sine kollegaer. Uten verdier som strekker seg ut over samling av publikasjonspoeng og mer finansiering, kan et slikt prosjekt ikke lykkes. Administrativt sett vil det også bli en stor byrde å utvikle og forvalte et system for registrering av formidling. Samtidig ønsker vi å støtte lovendringer som handler om at akademiske institusjoner skal verne om de som utøver akademisk frihet. Vi mener dette gir uttrykk for og sikrer en vesentlig side ved ytringsfriheten, nemlig at det er i alles interesse at mennesker ved akademiske institusjoner ytrer seg fritt, og at man kan verne om andres rett til å ytre seg, selv om man er fullstendig uenig i innholdet.

Når det gjelder opplæring i ytringsfrihet, er vi noe betenkt. Det vil være viktig at en slik opplæring ikke er ideologisk preget eller ensidig. Samtidig vil det kunne være til stor støtte å kjenne lovverket når det gjelder å finne frem til sitt ytringsmot. Dette vil kunne skape trygghet når det gjelder å få klarhet i hvor grensene går. Det kan imidlertid være en bedre løsning at det kommer retningslinjer og en veileder i akademisk ytringsfrihet. Dette vil gi de akademiske institusjonene nok grunnlag til selv å formulere en solid og informert egen erklæring om ytringsfrihet – noe Steinerhøyskolen akter å gjøre, basert på forslaget til utvalget.

Vi takker igjen utvalget for en klart formulert og inspirerende utredning.