Høringssvar fra Havforskningsinstituttet

Dato: 24.06.2022

Høring NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet - Høringssvar fra Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet (HI) viser til brev fra Kunnskapsdepartementet 01.04.22 og takker for invitasjon til å gi innspill på høring for NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet.

Instituttet vil i hovedsak kommentere deler av rapporten som omhandler instituttsektoren, eller forhold som også er relevante for denne. Innspillene følger nedenfor.

Generell kommentar

Havforskningsinstituttet verdsetter rapportens vurderinger knyttet akademisk frihet og hvordan kultur for akademisk ytringsfrihet eller allmennrettet akademisk formidling kan bli ivaretatt. HI mener at rapporten løfter frem sentrale og relevante problemstillinger for institusjonelle og individuelle rettigheter og ansvar, samt utfordringer knyttet til disse både ved «tradisjonelle» problemstillinger og nyere utfordringer i vår tid.

Kapittel 2.1 «Mandat og oppnevning»

Havforskningsinstituttet mener det ville styrket rapportens relevans om den også behandlet andre forskningsinstitusjoner enn universiteter og høyskoler. Utvalget har i stedet valgt å begrense sitt arbeid til å «se på akademisk ytringsfrihet for vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Det legges imidlertid til at «De vurderingene og anbefalingene vi gir, gjelder imidlertid for andre forskningssektorer, som helseforetak og forskningsinstitutter, så langt de passer.» En bredere behandling også av instituttenes akademiske ytringsfrihet ville kunne supplere regjeringens instituttstrategi, som ikke omhandler dette. Slik kunne rapporten bedre samsvare med den betydning utvalget selv tillegger akademisk ytringsfrihet i demokrati og samfunn.

Kapittel 4.6 Institusjonelle og strukturelle forutsetninger – 6.4.6 Norsk i akademia

HI støtter rapportens vektlegging av at vitenskapelig ansatte behersker et godt og presist norsk fagspråk. Som rådgivende institutt for kunnskapsbasert politikkutforming og forvalting erfarer vi at et godt norsk språk er sentralt for å kunne delta i arbeidet med utforming av råd og formidlingen av grunnlaget for dem til brukere og allmennheten. Det å beherske norsk språk og et presist norsk fagspråk er viktig for å formidle kunnskap som er sentralt for norsk forvaltning og politikkutforming, men som ikke nødvendigvis ville være aktuelt for internasjonal publisering. Som kunnskapssystemer kan behovene være ulike i forvaltningen og i den akademiske offentlighet som vitenskapelige tidsskrift inngår i, men som forskningsinstitutt skal vi bidra med kunnskap til flere deloffentligheter.

HI stiller seg bak innspillet om at forskningen må forankres i et norskspråklig samfunn, blant annet ved utenlandske ansatte «må settes i stand til å formidle forskningen sin på norsk, men også ved at det legges til rette for oversettelse og språkvask». HI ser det som svært viktig å kunne rekruttere vitenskapelig ekspertise fra det globale forskersamfunnet. Disse må kunne delta i hele samfunnsansvaret til instituttet og bidra til rådgiving, formidling og offentlig debatt.

Kapittel 6.2. Påvirkning av innhold, metode, resultater og formidling – 6.2.3. Kontroversielle forskningstemaer

Rapporten nevner mange eksempler på hvordan vitenskapelig ansatte kan komme under ulike former for press i offentligheten. Den beskriver hvordan dette kan ha nedkjølende effekt på ønsket om å delta i offentlig formidling, men også hvordan det kan kjøle ned ønsket om å forske på kontroversielle tema og derved føre til at det i mindre grad utvikles kunnskap på kontroversielle felt.

Havforskningsinstituttet vil foreslå at man også vurderer problemstillinger knyttet til at vitenskapelig ansatte føres som saksyndig vitne i rettsal om forskning de selv har bidratt til å utføre, og som er lagt til grunn for kontroversielle politiske prioriteringer. Det ligger i den akademiske tradisjonen og friheten at forskningen skal vurderes av fagfeller. Den skal aldri forfølges, sanksjoneres eller sensureres av politiske myndigheter, rettsvesen eller voldsmakt. Det er likevel slik at selv om vitenskapelige arbeider ikke skal vurderes av rettsvesenet, kan vitenskapelig ansatte stevnes for retten i rollen som sakkyndige vitner. Det er viktig at retten kan få belyst et saksforhold ved sakkyndige og eksperter, og gjerne av eksperter med ulike syn. Kunnskap er preget av usikkerhet og ulike ståsteder.

Samtidig er det slik at argumentasjon mellom partene i retten er av en annen karakter enn argumentasjon mellom partene i en akademisk disputt. I rollen som sakkyndig vitne vil forskere kunne bli stilt spørsmål om sin forskning på måter som gjelder innenfor rettsvesenets og advokatskikken etiske regler. Disse er ikke sammenfallende med de akademiske normene for faglig diskusjon. Rollen som vitne gir ikke den vitenskapelig ansatte samme mulighet for tilsvar som en offentlig eller akademisk debatt kan ha. Samtidig kan forskeren motta fagrelaterte anklager og insinuasjoner som blir stående uimotsagt i rettsalen og sakens dokumenter. Innenfor kontroversielle tema hvor sterke næringsinteresser reguleres av kunnskapsbaserte politiske vedtak som kan gi den ene part redusert inntekt og forretningsutvikling, kan presset mot enkeltforskere både i media og i retten bli stort. Det å stå i retten og svare om sin forskning under ed, gjerne med begrenset mulighet for nyansering, kan være svært belastende for vitenskapelig ansatte, hvor forskningsetikk er sentralt for troverdighet, navn og ære i forskersamfunnet. De anbefalinger som Kierulf-rapporten gir om klok ledelse og støtte til vitenskapelig ansatte som står utsatt bør også tenkes inn under slike forhold som her er beskrevet. Samtidig er det viktig at retten, media og offentligheten har en forståelse for hva kunnskap er, hvordan den blir til, og at den er med sin alltid iboende usikkerhet og pågående sannhetssøken er naturforskjellig fra det «vanntette» bevis som rettens advokater kan føre krav om i rettsalen.

Kapittel 7.2. Regelverk – 7.2.2 Endringer i universitets- og høyskoleloven - Om vitenskapelig ansatte i andre sektorer enn universiteter og høyskoler

HI mener at rapportens beskrivelse av akademisk frihet og ytringsfrihet ved forskningsinstitutter er for snever. Den beskriver at forskningsinstituttene enten hører innunder Retningslinjene for statlig grunnfinansiering av forskningsinstitutter og forskningskonsern eller «er dels forskningsinstitutt og dels forvaltningsorgan». Den sier videre at disse sistnevnte vil «være i om lag samme situasjon som helseforetakene». Rapporten beskriver at de ansatte i helseforetakene har «ordinær ytringsfrihet», med mindre en del av stillingen er knyttet til et universitet.

Ifølge rapportens redegjørelse vil Havforskningsinstituttets ansatte ha de samme betingelser som helseforetakene. Vi mener forholdene er uklart beskrevet og har lite overføringsverdi til Havforskningsinstituttets virksomhet og de vitenskapelig ansattes roller. Sammenligning med leger med og uten uniform er ikke hensiktsmessig. Samlet sett mener Havforskningsinstituttet at kapittelet kan tjene som eksempel på vår innvending om kapittel 2.1. «Mandat og oppnevning». Der peker vi på at instituttenes akademiske ytringsfrihet kunne være mer omfattende behandlet, og slik både hatt økt relevans og gitt et viktig supplement til regjeringens instituttstrategi.

Kapittelet behandler i liten grad problemstillinger knyttet til institutter som har som samfunnsoppdrag å gi institusjonelle kunnskapsbaserte råd og anbefalinger, og vitenskapelig ansattes rett til å ytre seg om egne faglige ståsteder når det er tydelig at man uttaler seg som fagperson og ikke på instituttets vegne.

Kap 7.3. Endringer i styringen av universiteter og høyskoler - Kapittel 7.3.2 Formidlingsindikator i finansieringssystemet

Havforskningsinstituttet ser at forslaget om en formidlingsindikator er innrettet mot universiteter og høyskoler, men velger å likevel kommentere forslaget på generelt grunnlag.

I høringsbrevet ber KD om at synspunkter på formidlingsindikatoren blir sett i sammenheng med høring på rapport fra ekspertutvalg om finansiering av universitet og høyskoler. HI er positive til utvikling av en indikator for formidling hvis indikatorsystemet ellers opprettholdes med indikatorer for forskning og undervisning.

Bakgrunnen for HI sitt syn er knyttet til instituttets rolle som rådgiver for kunnskapsbasert politikkutforming og forvaltning, der formidling av grunnlaget for rådene er en sentral oppgave. Det at brukere, næringen, allmenheten og politikere gjennom offentlig debatt og andre formidlingsformer forstår grunnlaget for våre råd har betydning for tillit til kunnskap og forskning. Rådene er skrevet på norsk og er forsknings- og kunnskapsbaserte faguttalelser. De er instituttets «hovedleveranser» og krever høy faglig kvalitet, men er pr. i dag faguttalelser som ikke vektes i meritterende systemer. Instituttet er positivt til at det utvikles en mulighet til å vekte formidling i merittering og rekruttering på en måte som er forutsigbar for involverte parter i karriereløpet.

Samtidig mener instituttet at utvikling av en formidlingsindikator bør utredes i en prosess der mulige effekter vurderes med varsomhet. En indikator for formidling vil ikke i seg selv nødvendigvis bidra til mer opplyst offentlig debatt eller legge forholdene bedre til rette for sannhetssøken. Incentiv og oppfordring til å formidle uten at en nødvendigvis har et viktig budskap kan bidra til såkalt «Information overload». Viktige budskap kan forsvinne i støy. Det også er usikkert om en formidlingsindikator er gunstig for å få frem mange røster – eller om de som ytrer seg til vanlig heller ytrer seg enda mer.

Kapittel 7.6. «Råd til myndighetene» - Kap 7.6.1. Nasjonalt – Den offentlige oppdragsgiver

Havforskningsinstituttet vil foreslå at man anbefaler opplæring og kulturbygning for akademisk frihet og ytringsfrihet hos offentlige institusjoner som har fått myndighet til å forvalte og fordele forskningsmidler. Formålet bør være å utvikle god rolleforståelse og «bestillerkompetanse» hos oppdragsgiver. Slike institusjoner kan være departementer, direktorater, råd eller andre. Akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet kan komme under press hvis byråkratiet ikke har god rolleforståelse eller tilstrekkelig innsikt i hvordan en utlysningstekst eller oppdragsbeskrivelse kan legge føringer på forskning. Byråkratiet må for eksempel kjenne godt til de ulike premisser og roller som følger ved bruk av henholdsvis konsulentkontrakt og avtale for forsknings- og utredningsoppdrag.

I høringsbrevet ber Kunnskapsdepartementet særlig om innspill som kan følges opp av departement: «Departementet ber særleg om synspunkt på kva tiltak som kan og bør følgjast opp på departementsnivå, for å støtte opp om arbeidet med god kultur for akademisk frihet, akademisk ytringsfrihet og formidling til samfunnet ved dei akademiske institusjonane». HI vil foreslå at KD innleder en tverrdepartemental prosess med øvrige forskningsbevilgende departementer. En slik prosess kunne innebære elementer beskrevet i Kierulf-rapportens kap. 7.4.3 Opplæring og kulturutvikling – kunnskapsbehov for alle i akademia. HI mener oppdragsgivers rolleforståelse også kan ses i lys av de problemstillinger og maktforhold som Kierulf-rapporten peker på i kap 6.4.3 Midlertidighet – ansettelse – karriere og kap 6.4.4 Finansieringssystemet.