Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Alice Wallenbergs testamentariske gave til trefoldighet kirke

Vi viser til klage fra advokat Fritz Jonny Mo på vegne av Alice Wallenbergs testamentariske gave til trefoldighet kirke (AW) av 21. februar 2014. Innstillingen i klagesaken ble oversendt fra Stiftelsestilsynet til Nærings- og fiskeridepartementet i brev av 27. mars 2014. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden.

Klagen gjelder deler av Stiftelsestilsynets vedtak av 4. februar 2014. Tilsynet anså registreringen av AW som stiftelse som uriktig, og fattet vedtak om å slette AW fra Stiftelsesregisteret. Når det gjaldt kravet om tilbakeføring av årsavgift betalt til Stiftelsestilsynet og forsinkelsesgebyr betalt til Brønnøysundregistrene, avviste tilsynet disse kravene. Det er disse erstatningskravene som klagen her gjelder.

Departementet har kommet til at klagen tas til følge. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

Om saken
Saken vedrørende AWs rettslige status har pågått over en lengre periode, og har involvert flere forvaltningsorganer og juridiske rådgivere. Av hensyn til oversikten i saken, vil departementet i det følgende redegjøre for sakshistorikken, slik vi forstår den i lys av de tilgjengelige opplysningene.

Etter sin død i 1956 overlot Alice Wallenberg 276 000 kroner til Kirkedepartementet. Midlene var etter hennes testamentet ment gitt som ”bidrag til restaurering av Trefoldighedskirken i Oslo”.

Kirke- og undervisningsdepartementet overlot i 1983 forvaltningen av gaven til Trefoldighet menighetsråd. Det ble satt som vilkår for overføringen at gavens formål ble respektert, og at Stiftsdireksjonen i henhold til dagjeldende Lov av 3. august 1897 nr. 1 lov om Kirker og Kirkegaarde § 51 skulle føre tilsyn med forvaltningen av midlene. I tillegg skulle det føres årlig regnskap for gaven, og disse skulle sendes Stiftsdireksjonen.

Stiftsdireksjonen ble avviklet ved ikrafttredelsen av lov av 7. juli 1996 nr. 31 Lov om den norske kirke (kirkeloven). Stiftsdireksjonens oppgaver, herunder tilsynsoppgaver med kirkers fond og legater ble etter dette tillagt menighetsrådene i det enkelte sokn.

I 1997 ble gaven registrert i Enhetsregisteret som en stiftelse før den i 2007 ble overført til Stiftelsesregisteret. Bakgrunnen for registreringen var opplysninger som ble innhentet av Statistisk sentralbyrå fra Fylkesmannens stiftelsesregister. Det fremgår blant annet av brev av 19. februar 2008 fra Fylkesmannen til Lotteri- og stiftelsestilsynet at gaven omtales som en stiftelse.

Regnskapsregisteret
På grunn av gavens registrering i Stiftelsesregisteret som en stiftelse var den regnskapspliktig etter lov av 17. juli 1998 nr. 56 Lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) § 1-2 nr. 10. For årene 2006, 2007, 2008 og 2009 ble det ikke innlevert regnskap, og gaven ble derfor ilagt maksimalt forsinkelsesgebyr på 44720 kroner for hvert av disse årene.

I søknad av 1. april 2011 søkte advokat Kaare J. E. Stephensen på vegne av AW om ettergivelse av kravet om forsinkelsesgebyr for alle de ovenfor nevnte årene. Det ble blant annet påpekt at verken kravene eller varslene om disse var blitt sendt til rett adresse. Søknaden ble ikke imøtekommet av Brønnøysundregistrene v/ Regnskapsregisteret som i brev av 8. juni 2011 fattet vedtak om avslag på søknaden.

Den 31. august 2011 ble det av advokat Rolf Christian Trolle Andersen på vegne av AW fremsatt en klage på avslagsvedtaket. I klagen ble det fremholdt at gaven var Trefoldighets kirkes eiendom, og således ikke var en stiftelse. I forlengelsen av dette forelå det ingen plikt til å sende inn regnskap til Regnskapsregisteret, og således heller ikke rettslig grunnlag for å ilegge forsinkelsesgebyr.

I vedtak av 30. november 2011 fant Statens innkrevingssentral (SI) at kravet om forsinkelsesgebyr for regnskapsåret 2006 var foreldet og derfor måtte tilbakeføres. For årene 2007, 2008 og 2009 fattet SI den 5. desember samme år vedtak om å avslå klagen. Det ble i avslaget vist til den faktiske registreringen av gaven som stiftelse, og slått fast at Regnskapsregisteret måtte forholde seg til denne, og legge denne til grunn ved vurderingen av om forsinkelsesgebyr kunne og skulle ilegges.

Stiftelsestilsynet
AW ble i juni 2012 tilskrevet ved brev fra Stiftelsestilsynet om manglende obligatoriske roller registrert i Stiftelsesregisteret. Det ble vist til at gaven ikke hadde registrert styre, oppnevnt revisor eller utformet vedtekter. Da tilsynet ikke mottok noen tilbakemelding på brevet, ble det fattet vedtak om delvis avsettelse av styret i november 2012. Advokat Henning Brath ble oppnevnt som nytt styre, og ble gitt som mandat å forestå registrering av revisor og styremedlemmer, i tillegg til å sørge for at det ble utarbeidet vedtekter. Revisor og styre ble i tråd med mandatet registrert 8. november 2011.

26. november 2013 kontaktet AW Stiftelsestilsynet og viste til brev av 18. november samme år fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Det fremgår av brevet at det ved overføringen av gaven fra daværende Kirke- og undervisningsdepartement til Trefoldighet menighetsråd i 1983 ikke var lagt noen føringer som peker i retning av at meningen var å opprette en stiftelse. Departementet viste også til at det heller ikke i Alice Wallenbergs testamentariske disposisjon forelå slike holdepunkter.

AW forespurte i anledning henvendelsen om grunnlaget for at gaven var blitt registrert som en stiftelse. Stiftelsestilsynet viste i sitt svar av 28. november 2013 til at grunnlaget var opplysninger innhentet fra Fylkesmannen som tidligere tilsynsorgan for stiftelser. Tilsynet endret derfor ikke sin oppfatning av AW som stiftelse.

Da vedtekter ikke ble utferdiget og registrert, fattet Stiftelsestilsynet 11. desember 2013 vedtak om fullstendig avsettelse av styret i AW, og oppnevnte igjen advokat Henning Brath som eneste styremedlem.

Vedtaket ble påklaget av advokat Fritz Jonny Mo på vegne av stiftelsen i brev av 31. desember 2013. I likhet med advokat Andersen i 2011, fremholdt advokat Mo at gaven ikke var en stiftelse. I klagen ble det vist til en rekke dokumenter som grunnlag for synspunktet. Blant annet ble det vist til brev fra Stockholms Enskilda Bank til kirkedepartementet av 9. oktober 1956 som ble sendt i anledning Alice Wallenbergs testament. Passusen sitert fra testamentet gav ingen indikasjon på at hensikten med gaven var å opprette en stiftelse. I tillegg ble det vist til brev av 5. april 1983 fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Oslo Stiftsdireksjon hvor det fremgår at forvaltningen av gaven overlates til Trefoldighetskirken. Også dette brevet var uten holdepunkter for at det var ment å opprette en stiftelse. Det ble i klagen også vist til brev av 18. november 2013 fra Fornøyings-, administrasjons- og kirkedepartementet hvor det fremgår at departementet heller ikke tolket overføringen av gaven fra departementet til Trefoldighet menighetsråd som en opprettelse av en stiftelse.

I vedtak av 4. februar 2013 fattet Stiftelsestilsynet vedtak om sletting av AW fra Stiftelsesregisteret. Vedtaket ble fattet på bakgrunn av de innsendte opplysninger fra klager, herunder særlig brevet fra Stockholm Enskilda Bank og brevet fra departementet. Hva gjelder anførslene knyttet til tilbakeføring av årsavgift til Stiftelsestilsynet og forsinkelsesgebyr til Regnskapsregisteret ble disse avvist. Plikten til å betale årsavgift til Stiftelsestilsynet, følger etter tilsynets oppfatning av forskrift til stiftelsesloven § 4, og vurderes kun på bakgrunn av faktisk registrering og stiftelsens egenkapital. For eventuell tilbakebetaling av forsinkelsesgebyret til Regnskapsregisteret, viste tilsynet til at dette er et forhold som tilligger Regnskapsregisteret.

Deler av Stiftelsestilsynets vedtak ble 21. februar 2014 påklaget av advokat Mo. Det fremholdes i klagen at registreringen av AW som en stiftelse var en saksbehandlingsfeil, at feilen er å anse som en skadevoldende handling med direkte årsakssammenheng med det påførte økonomiske tapet årsavgiften og forsinkelsesgebyrene utgjør. Det er i klagen fremsatt krav om erstatning for begge forhold, henholdsvis 970 og 134 160 kroner.

Rettslig grunnlag
Gebyr og avgift til Stiftelsestilsynet og forsinkelsesgebyr til Regnskapsregisteret
Det følger av forskrift 21. desember 2004 nr. 1793 til stiftelsesloven §§ 3 og 4 at stiftelser skal betale et gebyr ved registrering, og deretter en årlig avgift for hvert år stiftelsen er registrert i Stiftelsesregisteret per 1. januar. Størrelsen på gebyret og avgiften fastsettes ut i fra stiftelsens egenkapital.

Etter regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 10 er stiftelser regnskapspliktige. Av loven § 8-3 første ledd følger det at forsinket eller manglende innsending av regnskap medfører en plikt for den regnskapspliktige til å betale forsinkelsesgebyr i inntil 26 uker. Ifølge forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av regnskapsloven av 17. juli 1998 nr. 56 § 8-3-1 innebærer grensen på 26 uker at forsinkelsesgebyret i ytterste konsekvens kan bli 44 720 kroner per år.

Tilbakebetaling
Det følger av ulovfestet rett at det i Norge gjelder et prinsipp om tilbakebetaling av beløp som betaleren ikke var forpliktet til å betale. Dette omtales gjerne som læren om condictio indebiti. Prinsippet er utformet gjennom fast og langvarig rettspraksis, og er begrunnet blant annet i hensynet til rettferdighet. Dersom betaleren i utgangspunktet ikke var forpliktet til å foreta betalingen, hadde heller ikke mottakeren noen berettiget interesse i å motta beløpet.

Det er to grunnleggende hensyn som vil ha betydning ved vurderingen av om tilbakebetaling skal finne sted, nemlig oppgjørshensynet og korreksjonshensynet. Oppgjørshensynet taler for at gjort er gjort, og at tilbakebetaling ikke bør skje selv om det senere viser seg at det forelå en feil ved betalingen. Hensynet vil særlig gjøre seg gjeldende der mottakeren har innrettet seg i god tro om at betalingen var riktig. I motsatt retning vil korreksjonshensynet gjøre seg gjeldende; er det gjort en feil, bør denne rettes opp slik at mottakeren må tilbakeføre det han feilaktig har mottatt.

Om betaleren kan kreve et uriktig betalt beløp tilbakebetalt, vil i det konkrete tilfelle bero på en helhetsvurdering ut fra hva som oppfattes som rimelig. Dette er i dommen inntatt i Rt. 1985 s. 290 formulert slik:

Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti  at hvert tilfelle skal vurderes konkret under hensyn til rimelighet”

Ved helhetsvurderingen vil flere momenter kunne ha betydning, avhengig av omstendighetene i hvert konkrete tilfelle.

Partenes subjektive forhold vil alltid ha betydning ved vurderingen av om tilbakebetaling skal finne sted. Dersom en av partene skjønte eller burde skjønt at det forelå feil ved betalingen, vil dette normalt trekke i retning av dennes disfavør.

Det er ikke alltid at noen av partene kan bebreides for den uriktige betalingen. Feilen vil da være objektiv. Dersom slike objektive feil ligger til grunn for betalingen, vil det tale i disfavør av den feilen ligger hos. Har for eksempel betalingsmottakeren sendt et uriktig betalingskrav, vil den omstendighet at feilen ligger på kreditors side være et moment for tilbakebetaling, selv om ingen hos mottakeren kan bebreides. Ved vurderingen vil det ofte kunne være en rettesnor å se hen til hvem av partene som er nærmest til å bære risikoen for feilen.

Videre vil partenes stilling kunne tillegges vekt. Dreier det seg for eksempel om én profesjonell part og én uprofesjonell, vil førstnevnte lettere kunne bebreides som uaktsom. Det vil i mange tilfeller være slik at det er den profesjonelle part som pålegger den mindre profesjonelle en betalingsplikt. Rimelighetsgrunner taler for at den profesjonelle da må tåle å bli rammet av for eksempel en objektiv feil på hans side. Eksempelvis dersom betalingsmottakeren er en offentlig aktør, herunder et forvaltningsorgan, vil sterke rimelighetsgrunner tale for at denne må tilbakeføre uriktig innbetalte gebyr, avgifter eller lignende.

Departementets vurdering
Den langvarige prosessen rundt gaven har ikke dreiet seg om et ønske om opphevelse av en eksisterende stiftelse, men å få på det rene at gaven aldri har vært noen stiftelse. Klager har i vedtak av 4. februar 2014 fått medhold i at AW ikke er en stiftelse, og således ikke burde ha vært registrert som dette i verken Enhetsregisteret eller Stiftelsesregisteret.

Slik departementet forstår klager, fremholder han at tilsynets konklusjon må medføre en plikt for Staten til å tilbakeføre uriktig innbetalte avgifter og gebyr til Regnskapsregisteret og Stiftelsestilsynet.

Om AW var forpliktet til å betale gebyr og avgifter til Stiftelsestilsynet og Regnskapsregisteret
Plikten til å betale registreringsgebyr og årlig avgift til Stiftelsestilsynet påhviler stiftelser. Etter departementets vurdering har AW aldri vært noen stiftelse, på tross av at den har vært registrert som dette. Det har derfor aldri eksistert noen plikt til å betale gebyr til tilsynsmyndigheten for stiftelser.

Vi har inntatt det samme standpunkt når det gjelder de ilagte forsinkelsesgebyrene til Regnskapsregisteret. For å kunne ilegges forsinkelsesgebyr for manglende eller for sent innsendte regnskaper, er det en grunnleggende forutsetning at plikten til å innsende regnskap er misligholdt. I denne konkrete saken ble det av Regnskapsregisteret lagt til grunn at AW var regnskapspliktig i kraft av å være en stiftelse. I lys av at gaven aldri har vært noen stiftelse, bygget denne forutsetningen om enhetens juridiske karakter på uriktig grunnlag. Det er derfor departementets vurdering at AW for årene 2006, 2007, 2008 og 2009 ikke hadde noen plikt til å sende inn regnskap til Regnskapsregisteret. I forlengelsen av dette, vurderer vi det dit hen at det ikke forelå noen plikt å misligholde, og at forsinkelsesgebyrene således var uriktig ilagt.

Om de innbetalte beløp må tilbakebetales
I lys av det som er skrevet over, er det departementets vurdering at AW ikke var forpliktet til å betale verken avgifter og gebyr til Stiftelsestilsynet eller forsinkelsesgebyr til Regnskapsregisteret. Konsekvensen av dette er at staten v/ Stiftelsestilsynet og Regnskapsregisteret har blitt urettmessig beriket ved betalingene fra AW. Det er derfor nødvendig å vurdere hvorvidt det innbetalte skal tilbakebetales.

Når feilen skjedde og hos hvilket organ den ble gjort, er ikke klart for oss, men vi legger til grunn at den ble gjort på et tidspunkt før Stiftelsestilsynets befatning med AW.Departementet kan ikke se at det foreligger holdepunkter for at Stiftelsestilsynets registrering ikke ble foretatt  i aktsom god tro. Oversendelsen fra Fylkesmannen det er vist til, benevner AW som stiftelse, og det er etter vårt syn ingenting som tilsier at tilsynet ikke burde lagt denne til grunn ved registreringen av AW som stiftelse.

Hva gjelder Regnskapsregisterets og Statens innkrevingssentrals vedkommende, fremgår det av dokumentasjonen knyttet til disses saksbehandling at de fullt ut har basert sine avgjørelser på Stiftelsestilsynets vurdering av AWs status som en stiftelse. Klager dokumenterte ikke i sine klager til Regnskapsregisteret i 2011 at AW ikke var en stiftelse, men fremsatte de samme argumentene som i dag er bakgrunnen for at AW er slettet fra Stiftelsesregisteret. Selv om den nødvendige dokumentasjonen for Stiftelsestilsynets konklusjon forelå hos ulike offentlige organer, er det vår vurdering at den utvidede undersøkelsesplikten i klagesaken ikke innebar at verken Regnskapsregisteret eller Statens innkrevingssentral burde ha etterspurt denne dokumentasjonen. Det ble av klager ikke påpekt at de relevante brevene fra henholdsvis Stockholm Enskilda Bank og Kirke- og undervisningsdepartementet eksisterte, og de er i tillegg av eldre dato. Etter vår vurdering kan Regnskapsregisteret og Statens innkrevingssentral vanskelig bebreides for ikke å ha undersøkt om denne dokumentasjonen forelå hos de aktuelle forvaltningsorganene. Som ansvarlig fagorgan for stiftelser er det Stiftelsestilsynets oppgave å holde en oppdatert og riktig oversikt over landets stiftelser. Dette innebærer etter vår vurdering at øvrige forvaltningsorganer bør kunne legge tilsynets vurdering til grunn ved spørsmål om en enhet er en stiftelse eller ikke.

Idet Stiftelsestilsynets registrering er bakgrunnen for Regnskapsregisterets syn på AW som regnskapspliktig, vurderer vi det dit hen at heller ikke registeret har opptrådt uaktsomt ved ileggelsen av forsinkelsesgebyr. Det er etter dette vårt syn at verken Stiftelsestilsynet eller Regnskapsregisteret hadde eller burde hatt faktisk kunnskap om at betalingen av de aktuelle beløpene bygget på et galt grunnlag. Betalingene er således mottatt i god tro.

For AWs vedkommende kan det hevdes at avgiftene og gebyrene ikke burde ha blitt betalt dersom enheten var klar over at det ikke forelå noen plikt til å foreta betalingene. Departementet finner i denne forbindelse grunn til å påpeke det som er fremholdt av advokat Stephensen i søknad om ettergivelse av forsinkelsesgebyr av 1. april 2011, og igjen av advokat Andersen i klage til Regnskapsregisteret av 31. august 2011. Innbetalingene ble etter det opplyste foretatt for å unngå at det ble tatt utleggspant i gaven. Departementet har forståelse for at fordringene ble betalt med denne motivasjonen, og har derfor ikke lagt avgjørende vekt på at betalingene rent faktisk er foretatt.

I tillegg fremgår det av advokat Andersens klage at AW på tross av faktisk betaling av kravet om forsinkelsesgebyr bestrider det rettslige grunnlaget for kravet. Selv om forbeholdet er tatt etter at betalingen ble gjort, er dette etter vår vurdering et moment som taler for at AW ikke anså seg forpliktet til å betale gebyrene.

Som det fremgår av behandlingen under Rettslig grunnlag ovenfor, skal spørsmålet om hvorvidt tilbakebetaling skal finne sted, vurderes etter en konkret helhetsbetraktning med hensyn til hva som oppfattes som rimelig i det enkelte tilfelle.

Det fremgår av klagers dokumentasjon at alle de nødvendige opplysningene som ligger til grunn for Stiftelsestilsynets vedtak om å slette AW fra Stiftelsesregisteret, forelå på det offentliges hånd. Vi viser i denne forbindelse til brevet fra Stockholms Enskilda Bank til kirke- og undervisningsdepartementet av 9. oktober 1956, til brevet fra kirke- og undervisningsdepartementet til Stiftsdireksjonen av 5. april 1983 og til fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets vurdering i brev av 18. november 2013.

I tillegg fremgår det av den omfattende dokumentasjonen i saken at AW i en lengre tid har forsøkt å nå frem med sitt syn om at gaven ikke er en stiftelse. Det er over en periode på om lag fire år blant annet brukt tre ulike juridiske rådgivere, sendt to ulike søknader og tre klager i anledning saken. I tillegg har det vært enkelte korrespondanser med både Regnskapsregisteret og Stiftelsestilsynet, både per brev per og e-post.

Det er vår vurdering at de forhold som har ført til den feilaktige registreringen, ligger hos det offentlige. Selv om verken Regnskapsregisteret eller Stiftelsestilsynet kan sies å ha opptrådt uaktsomt gjennom sin befatning med saken, er staten etter vårt syn nærmere til å bære risikoen for feilregistreringen og de konsekvenser den har medført, enn AW. Det er derfor vår vurdering at det rimelige og riktige utfallet av saken må bli at AW får tilbakeført de innbetalte gebyr og avgifter.

Om beregningen av tilbakebetalingen
I 2010 innbetalte AW ilagte forsinkelsesgebyrer på totalt 134 160 kroner for ikke å ha levert årsregnskaper for 2007, 2008 og 2009. I 2013 innbetalte AW ytterligere 970 kroner i årsavgift til Lotteri- og stiftelsestilsynet.

For å unngå spekulasjon om avkastning ved behandling av klagesaker som innbefatter spørsmål om tilbakebetalinger, er det departementets vurdering at tilbakebetalingen bør skje etter Skatteetatens praksis ved oppgjør av restskatt og tilbakebetaling av skatt. I tillegg til hovedstol har departementet derfor lagt til renter som er beregnet med utgangspunkt i Norges Banks årlige gjennomsnitt av styringsrenten, men med en reduksjon på 28 prosent. Reduksjonen er begrunnet i at rentegodtgjørelse og rentetillegg ved tilbakebetalingen ikke skal tas med som skattepliktig inntekt eller komme til fradrag, slik tilfellet er for andre typer renter. Ettersom saken har pågått over flere år, mener departementet at klager også er berettiget rentes rente fra året innbetalingen ble gjort.

År 2010 2011 2012 2013 2014 Hovedstol og renter
Årsgjennomsnitt styringsrente (pst.) 1,49 1,50 1,55 2,14 1,92  
Årsgjennomsnitt styringsrente redusert for 28 pst. skatt (pst.) 1,07 1,08 1,12 1,54 1,38  
Forsinkelsesgebyr (kroner) 134.160 135.599 135.609 135.657 136.227 136.015
Årsavgift Stiftelsestilsynet (koner)              970        985        999

Etter departementets beregning har Sentrum og St. Hanshaugen menighet krav på tilbakebetalinger på henholdsvis 136 015 kroner for forsinkelsesgebyrer til Regnskapsregisteret og 999 kroner for årsavgift til Lotteri- og stiftelsestilsynet.

Vedtak
Med hjemmel i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fjerde ledd, gjør departementet følgende vedtak:

Klagen tas  til følge. Stiftelsestilsynets vedtak av 4. februar 2014 oppheves.

Tidligere innbetalt gebyr og avgift til Lotteri- og stiftelsestilsynet på totalt 999 kroner tilbakebetales fra staten v/ Nærings- og fiskeridepartementet til Sentrum og St. Hanshaugen menighet.

Tidligere innbetalt forsinkelsesgebyr til Regnskapsregisteret på totalt 136 015 kroner tilbakebetales fra Staten v/ Nærings- og fiskeridepartementet til Sentrum og St. Hanshaugen menighet.

For gjennomføringen av tilbakebetalingene ber vi om at klager kontakter departementet for å oppgi ønsket kontonummer.

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd. 

Vi publiserer rutinemessig alle vedtak på departementets nettside www.nfd.dep.no. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.