Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Anders Gangstad

Vi viser til klage fra Anders Gangstad (klager) av 21. november 2013. Innstilling i klagesaken er oversendt fra Stiftelsestilsynet til Nærings- og fiskeridepartementet i brev av 2. januar 2014.

Klagen gjelder Stiftelsestilsynets avslag på søknad om å oppheve særeieklausulen som er påheftet eiendommen gnr. 431, bnr. 12 i Steinkjer kommune. Vedtaket av 1. november 2013 er begrunnet i at vilkårene oppstilt i lov 15. juni 2001 nr. 99 om stiftelser (stiftelsesloven) §§ 46, jf. 55 ikke er oppfylt. Formålet med klausulen kan etter Stiftelsestilsynets vurdering fortsatt etterleves. Klausulen fremstår heller ikke i strid med oppretters hensikt. I tillegg er den verken åpenbart unyttig, uhensiktsmessig eller uheldig.

Departementet har kommet til at klagen ikke kan tas til følge. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

Om saken
Klausulen om at den aktuelle eiendommen skal være klagers særeie, har sin bakgrunn i overføringen fra klagers mor til klager. Eiendommen ble overført til ham ved skjøte tinglyst 19. juni 2008. Det ble i den forbindelse påtegnet skjøtet at ”[e]iendommen skal beholdes som særeie”. I tillegg ble en rekke navngitte personer gitt forkjøpsrett til eiendommen dersom den skulle selges.

I både søknaden av 9. september 2013 og klagen av 21. november samme år, fremgår det at klagers ønske er at hans kone skal stilles i en bedre økonomisk stilling. Blant annet søker klager å sikre sin kone for et mulig fremtidig skifte. Det er hans vurdering at særeieklausulen, i tillegg til en klausul om forkjøpsrett, vil kunne medføre at konen ikke vil ha noe sted å bo dersom han skulle dø før henne.

Klager fremholder at konens salg av egen bolig, og investering i hans eiendom, medfører at klausulens formål ikke lar seg etterleve. I tillegg er det hans vurdering at klausulen er i strid med sin hensikt, da hensikten var å verne ham ved en eventuell skilsmisse, og ikke å frata konen hennes midler. Klausulen er også etter klagers vurdering både åpenbart unyttig og åpenbart ufornuftig.

Rettslig grunnlag
Det følger av ekteskapsloven § 48 at en giver eller arvelater kan sette som vilkår for en gave eller arv at den skal være mottakers særeie. Videre følger det av bestemmelsen at mottakeren ikke kan endre en slik bestemmelse, med mindre det er særskilt hjemlet eller klart forutsatt av giveren eller arvelateren.

At en slik endringskompetanse er gitt til mottakeren, kan tenkes å følge uttrykkelig av et testament eller andre dokumenter knyttet til overføringen. Alternativt kan en slik kompetanse følge forutsetningsvis av andre forhold knyttet til overføringen. Lovens ordlyd ”klart forutsatt”, betyr at det påhviler en streng bevisbyrde for arvingen eller gavemottakeren for at han eller hun skal kunne ha slik endringskompetanse.

Er ikke arvingen eller gavemottakeren gitt slik kompetanse, er han eller hun henvist til stiftelseslovens regler om omdanning dersom klausulen ønskes opphevet. Det følger av § 55 første ledd bokstav a at reglene om omdanning av stiftelser gjelder tilsvarende for :

”formuesverdier som ved avtale, testament, gavebrev eller annen privatrettslig disposisjon er overført til en bestående stiftelse eller annen form for rettsubjekt (enkeltperson, forening, selskap, offentlig institusjon mv.), med bestemmelse om hvordan formuesverdien skal brukes.”

Regelen får anvendelse på alle bindende disposisjoner som innebærer en overføring av verdier med en rådighetsbegrensning for mottakeren. Forutsetningen er at ingen har slik endringskompetanse som nevnt over. Lever fortsatt giveren, har denne naturligvis kompetanse til å oppheve en slik klausul. Følgelig er det ved klausulert særeie, en forutsetning for Stiftelsestilsynets kompetanse at den som har fastsatt klausulen er død.

For å kunne oppheve en rådighetsbegrensning, må minst ett av de fire alternative vilkårene i stiftelsesloven § 46 første ledd være oppfylt. Rådighetsbegrensningen, eller formålet med den, må derfor enten ikke la seg etterleve, være åpenbart unyttig, i strid med hensikten, eller åpenbart ufornuftig eller uheldig.

Departementets vurdering
Innledende bemerkninger
Klager fremholder både i søknaden og klagen at problemene som knytter seg til råderetten over eiendommen både gjelder klausulen om særeie for ham og klausulen om forkjøpsrett til eiendommen. Departementet finner i den forbindelse grunn til å først orientere om enkelte forhold.

Eiendommen er påheftet en forkjøpsrett for en rekke navngitte personer. I likhet med Stiftelsestilsynet har ikke departementet kompetanse til å omgjøre klausuler som innebærer forkjøpsretter til bestemte rettighetshavere. Disse, og kun disse, har kompetanse til å endre denne heftelsen. Dette gjøres ved at rettighetshaverne frasier seg sine forkjøpsretter. Dersom rettighetshaverne i denne saken samtykker til å frasi seg sine forkjøpsretter, er Statens Kartverk (www.statkart.no) rette instans å henvende seg til for å få klausulen fjernet.

Departementet finner i tilknytning til spørsmålet om forkjøpsrett også grunn til å minne om at forkjøpsrett til bolig ikke kan gjøres gjeldende dersom overføringen skjer fra én ektefelle til en annen. Dette følger av lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar § 8.

Vilkårene i stiftelsesloven §§ 55 første ledd bokstav a, jf. 46 første ledd
Klager fremholder i sin klage at alle de fire vilkårene i stiftelsesloven § 46 første ledd er oppfylt. Det er blant annet hans vurdering at formålet med særeieklausulen ikke lar seg etterleve. Etter departementets vurdering har klausulen som formål kun å sikre klager et sted å bo dersom det da forestående ekteskapet på et senere tidspunkt skulle oppløses. At klagers ektefelle har solgt sin bolig, og deretter investert midlene fra salget i klagers eiendom, medfører ikke at dette formålet ikke lar seg etterleve. Det er derfor vår vurdering at vilkåret i stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.

I tillegg hevder klager at klausulen er unyttig, da den opprinnelige verdien på eiendommen utgjør om lag en tiendedel av verdien i dag. Departementet finner ikke å kunne legge vekt på dette. Eiendommen er i sin helhet klagers særeie, uavhengig av verdistigning. Klausulen er således, uavhengig av verdistigningen i stand til å tjene formålet med å verne klager ved en eventuell skilsmisse. Det er derfor vår vurdering at heller ikke vilkåret i stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav b er oppfylt.

Klager fremholder også i klagen at klausulen er i strid med hensikten ved opprettelsen. Som nevnt over, er det departementets vurdering at hensikten var å verne mottakeren ved et eventuelt samlivsbrudd. At klagers ektefelle har investert betydelige midler i eiendommen, endrer ikke at klausulen om særeie tjener den hensikt den var tiltenkt.

Til sist har klager anført at klausulen er åpenbart uheldig og åpenbart ufornuftig da den medfører en utrygghet for klager og ektefellen. Departementet ser at klausulen om særeie kan skape en utrygghet, både for klager og hans kone. Særlig gjelder dette når det dreier seg om parets felles bolig. Til dette vil departementet bemerke at det er svært vanlig at en eller begge ektefellene i dag har særeie, også i felles bolig. At den ene velger å investere store deler av egne midler i den annens særeie, medfører ikke at en slik klausul kan sies å være åpenbart ufornuftig. Både klager og ektefellen må antas å ha vært klar over denne klausulen, både før ekteskapet ble inngått, og ved vurderingen av hvordan oppussingen skulle finansieres.

Departementet har etter dette kommet til ingen av vilkårene i stiftelsesloven § 46 første ledd er oppfylt. Klausulen kan derfor ikke oppheves.

Avsluttende bemerkninger
Departementet vil i likhet med Stiftelsestilsynet understreke at innholdet i begrepsparene eneeie/sameie og særeie/felleseie ikke er det samme. Hvem som rent faktisk er eier av den aktuelle eiendommen, er uten betydning all den tid den er klagers særeie. En eiendel som er særeie, kan, dersom rettighetshaver ønsker det, unntas fra deling ved ekteskapets opphør. Vi viser i denne forbindelse til Stiftelsestilsynets redegjørelse i vedtak av 11. november 2013.

Slik vi forstår klagen, er det vesentligste for klager å avklare ektefellens og hennes særkullsbarns situasjon, dersom han skulle dø før ektefellen. Verken departementet eller Stiftelsestilsynet har funnet å kunne oppheve klausulen om særeie. Likedan stiller det seg for klausulen om forkjøpsrett for de utpekte slektningene. Regelverket som gjelder for formuesforhold mellom ektefeller, faller utenfor Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde. Ut fra vår generelle kunnskap om rettsreglene, antar vi imidlertid at det kan eksistere andre måter å løse de utfordringene særeieklausulen skaper, enn at denne oppheves. Vi anbefaler derfor at klager tar kontakt med en jurist med spesialkompetanse på arve- og familierettens område for bistand til å løse de aktuelle problemene.

Vedtak
I medhold av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fatter departementet følgende vedtak:

Klagen tas ikke til følge. Stiftelsestilsynets vedtak av 1. november 2013 om å avslå søknad om opphevelse av særeieklausul påheftet eiendommen gnr. 431, bnr. 12 i Steinkjer kommune opprettholdes.

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi rutinemessig publiserer enkeltvedtak på Nærings- og fiskeridepartementets hjemmesider www.nfd.dep.no/enkeltvedtak. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.