Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Anne Kristins minnefond

Vi viser til klage fra advokatfirmaet Steenstrup Stordrange v/ advokat Martin Brox på vegne av Anne Kristin’s minnefond av 12. mars 2014. Innstilling i klagesaken er oversendt fra Stiftelsestilsynet til Nærings- og fiskeridepartementet i brev av 2. mai 2014.

Klagen gjelder Stiftelsestilsynets avslag på søknad om å oppheve stiftelsen Anne Kristin’s minnefond. Vedtaket av 25. februar 2014 er begrunnet med at stiftelsens formål er behovsstyrt, og således vil kunne la seg etterleve på tross av manglende utbetalinger de siste 13 årene. Videre begrunnes vedtaket med at stiftelsen verken er blitt åpenbart unyttig, åpenbart uheldig, åpenbart ufornuftig, eller i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen.

Departementet har kommet til at klagen ikke kan tas til følge. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

Om saken
Stiftelsen Anne Kristin’s minnefond ble opprettet i 1995. Stiftelsens formål er å gi støtte til etterforsking av kriminelle handlinger forøvet mot norske statsborgere i inn- eller utland hvor offentlige ressurser, økonomi og kvalifisert personell, ikke stilles til rådighet og hvor pårørende ikke har økonomisk bæreevne til privat etterforskning.

Det ble i brev av 22. oktober 2013 søkt Stiftelsestilsynet om opphevelse av stiftelsen. Søknaden er begrunnet i flere forhold. Klager mener stiftelsens formål ikke lengre lar seg etterleve (første ledd bokstav a). Stiftelsen har ikke mottatt søknader de siste 13 årene, og det er klagers oppfatning, at dette tilsier at stiftelsens mottakerkrets ikke lenger eksisterer. I tillegg er det styrets oppfatning at stiftelsens formål i dag ser ut til å være dekket fullt ut av det offentlige, og at stiftelsen derfor fremstår som åpenbart unyttig (første ledd bokstav b).

Det følger av søknaden at mindre inngripende tiltak er vurdert i tråd med stiftelsesloven § 47. I den forbindelse er det vist til punkt 8 i stiftelsens vedtekter hvor det fremgår at formålet vil kunne endres dersom det fra stiftelsens opprettelse skulle gå 50 år uten utdelinger. Formålsendringen skal i så fall innebære at stiftelsens midler skal deles ut til Røde Kors og Frelsesarmeen med en halvpart til hver. Styret mener en opphevelse vil ha mer for seg enn en slik endring av formålet. Den aktuelle formålsendringen vil etter deres mening medføre at stiftelsens midler vil komme mindre til nytte enn ved opphevelse. Dette er begrunnet med at unødvendige administrasjonskostnader vil påløpe dersom stiftelsen kun skal ha som formål å dele ut penger til faste mottakere.

I vedtak av 25. februar 2014 avslo Stiftelsestilsynet søknaden om opphevelse av stiftelsen. Avslaget var begrunnet i at Stiftelsestilsynet mente at stiftelsens formål ikke er umulig å etterleve. Etter tilsynets oppfatning er manglende interesse og/eller behov de siste 13 år ikke samsvarende med at slik interesse og/eller behov ikke igjen vil kunne oppstå. I tilknytning til dette ble det stilt spørsmål ved styrets arbeid med å nå potensielle mottakere gjennom kunngjøringer og lignende. I tillegg ble det påpekt at stiftelsens opprettere i vedtektene har ment at stiftelsen skulle eksistere over et lengre tidsrom. Stiftelsens formål lot seg etter dette, etter tilsynets oppfatning, fortsatt etterleve (første ledd bokstav a). Tilsynet påpekte at stiftelsens formål er ment å yte økonomisk støtte ut over det offentlige tilbudet. Formålet var derfor heller ikke åpenbart unyttig (første ledd bokstav b) som følge av at det offentlige kan synes å ivareta behovet for etterforskning av kriminelle handlinger i større grad enn tidligere. Etter tilsynets oppfatning var formålet heller ikke åpenbart uheldig, åpenbart ufornuftig, eller i strid med hensikten i den disposisjonen som dannet grunnlaget for stiftelsen etter stiftelsesloven §§ 46 første ledd bokstav b, c, eller d.

Klagers bemerkninger
I klagen av 12. mars 2014 fremholder advokat Martin Brox på vegne av stiftelsen at vedtaket om avslag er fattet på feil faktisk grunnlag. Det er stiftelsens oppfatning at Stiftelsestilsynet synes å innfortolke en nedre grense på 50 år fra stiftelsens opprettelse før den kan bringes til opphør. Etter klagers mening er denne tolkningen gal. Bestemmelsen i vedtektene kan etter klagers mening ikke tolkes som et nedleggelsesforbud. I tillegg er det etter klagers mening heller ingen åpenbar tolkning at bestemmelsen tilsier at oppretterne har lagt vesentlig vekt på at stiftelsen skulle eksistere over et lengre tidsrom. En slik tolkning sier klager vil være i strid med både hva den gjenlevende oppretter hevder i dag, og oppretternes antatte vilje ved opprettelsen. I klagen på avslagsvedtaket fremholdes det også at stiftelsen, slik den fremstår nå, er i strid med sin opprinnelige hensikt.

I tillegg skriver klager at Stiftelsestilsynet ikke har vektlagt gjenlevende oppretter, Marit Kulberg Jensens mening i tilstrekkelig grad. Det er hennes mening at stiftelsen skulle hedre avdøde Anne Kristins minne, og at dette ikke lar seg gjøre slik stiftelsen fremstår i dag. Det er også gjenlevende oppretters oppfatning at avdøde oppretter ikke ville ha ønsket en videreføring av stiftelsen i dagens situasjon.

Stiftelsestilsynets behandling av saken
I stiftelsestilsynets innstilling i klagesaken av 2. mai 2014 skriver tilsynet at de ikke finner at klagen inneholder opplysninger som endrer deres konklusjon i tidligere vedtak.

Stiftelsestilsynet skriver at klagers oppfatning av at tilsynet har innfortolket et forbud mot opphevelse av stiftelsen de første femti år, er uriktig. Vedtektsbestemmelsen det siktes til, er kun benyttet som et tolkningsmoment ved vurderingen av de ulike vilkårene under stiftelsesloven § 46 første ledd a–d.

Ved vurderingen er det ikke funnet at argumentasjonen knyttet til manglende interesse og søknader støtter grunnlaget for omdanning etter § 46 første ledd a. Tilsynet skriver i forlengelsen av dette at de fastholder sitt synspunkt vedrørende stiftelsens formål, og at dette er behovsstyrt. Et per nå manglende behov medfører etter deres mening ikke at dette også er bortfalt for fremtiden.

Videre fremholder tilsynet at den alternative løsning fremsatt av klager, ikke er tatt stilling til da dette ikke er relevant for vurderingen av om vilkårene i loven er oppfylt. Vilkårene for omdanning må være oppfylt før det oppstår et behov for å drøfte forslag om hva stiftelsens midler skal benyttes til.

Endelig skriver Stiftelsestilsynet at gjenlevende oppretters og styrets mening er tatt med i vurderingen, men ikke tillagt avgjørende vekt. I tilknytning til dette er det vist til en uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet om vektleggingen av oppretters vilje i vurderingen.

Tilsynet er av den oppfatning at ingen av vilkårene i § 46 er oppfylt, og at det således ikke er adgang til omdanning til opphør av stiftelsen. Klagen må derfor avslås.

Rettslig grunnlag
Stiftelser er selveiende institusjoner og eierrådigheten over de midlene stiftelsen er tildelt, er gitt til stiftelsen ved at stiftelsen selv eier og forvalter egne midler. Oppretteren av en stiftelse vil vanligvis forutsette at vedkommendes bestemmelser om stiftelsen skal stå uforanderlig i all overskuelig framtid. Det innebærer rettslig sett at ingen utenforstående i kraft av eier­interesser, medlemskap eller mottakerinteresser har noe legitimt grunnlag for å gjøre endringer i den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen.

I og med at stiftelsesformen i større grad enn andre organisasjonsformer sikrer at en formues­verdi disponeres i tråd med et bestemt og varig formål, er utgangspunktet i norsk rett at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig. Det er derfor strenge vilkår for at en stiftelse skal kunne omdannes. Om en stiftelse kan omdannes, må vurderes ut fra stiftelsen og dens formål samt de utenforliggende hensyn som det etter loven kan tas hensyn til i det enkelte tilfelle.

Omdanningsreglene i lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven) kapittel 6 bygger på en avveining mellom respekten for stiftelsesordningens generelle funksjon og oppretterens vilje, slik den kommer til uttrykk i disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler for en endring av den aktuelle stiftelsen.

Stiftelsesloven § 45 inneholder en definisjon av hva omdanning er. Definisjonen omfatter endring eller opphevelse av stiftelsesdisposisjonen eller vedtektene. Loven oppstiller ingen grenser med hensyn til hvilke bestemmelser i disse som kan omdannes.

Det er ikke bare varige endringer som innholdsmessig utgjør omdanning. Også opphevelse av stiftelsen etter § 45 andre ledd bokstav a er rettslig sett en omdanning. Fjerde ledd bestemmer at reglene om omdanning ikke skal kunne fravikes i vedtektene.

Stiftelsesloven § 46 første ledd gjelder omdanning av bestemmelser som gjelder stiftelsens formål og andre bestemmelser som har vært vesentlige for stifteren (endrete forhold). Bestemmelsen inneholder fire alternative omdanningsgrunner som danner grunnlaget for å vurdere om omdanning kan skje. Omdanning kan bare foretas når en bestemmelse i vedtektene eller stiftelsesdisposisjonen oppfyller et av vilkårene:
a)     ikke lar seg etterleve, for eksempel fordi stiftelsens kapital er utilstrekkelig til å tilgodese dens formål på en rimelig måte,
b)     er åpenbart unyttig,
c)     er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, for eksempel fordi oppretterens forutsetninger for bestemmelsen har sviktet, eller
d)     er åpenbart uheldig, eller åpenbart ufornuftig.

Bokstav a gir adgang til omdanning når en bestemmelse ikke lar seg etterleve, er eksemplifisert ved at stiftelsens kapital er blitt utilstrekkelig til å tilgodese formålet på en rimelig måte. Andre grunner som kan dekkes av ordlyden i bokstav a, kan være at formålet er blitt ulovlig eller skadelig, at formålet er endelig oppfylt, at stiftelsen ikke lenger har noen mottakerkrets, at behovet er bortfalt, eller at formålet ikke lar seg etterleve av grunner som stiftelsen ikke har herredømme over. Omdanning etter dette alternativet skyldes dermed i de fleste tilfeller at formålet har blitt umulig eller meningsløst å oppfylle. Det skal kvalifiserte grunner til for å omdanne en stiftelse. Se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 207: ”De fleste tilfelle som omfattes av alternativet om at formålet «ikke lar seg etterleve», er i NOU 1975:63 behandlet under synsvinkelen «umulige» eller «menings­løse» formål, jfr NOU 1975:63, s. 78 flg. Men også de tilfeller der formålet er ulovlig eller skadelig, faller inn under alternativet om at formålet «ikke lar seg etterleve», jf. nedenfor. Årsaken eller årsakene til at formålet ikke (lenger) lar seg etterleve, er i prinsippet uten interesse. Det er «resultatet» – det faktum at noe slikt er en realitet – loven oppstiller som (avgjørende) kriterium.”

Bokstav b omfatter situasjoner som gjør formålet med stiftelsen åpenbart unyttig. Et eksempel er at stiftelsen tar sikte på bestemte former for hjelp som nå dekkes fullt ut av det offentlige. Bestemmelsen er ment å ha et meget snevert virkeområde, se bl.a. Woxholth/Knudsen (2004) s. 216.

Bokstav c skiller seg fra de andre omdanningsgrunnene, idet det er stifterens vilje eller forutsetningene for opprettelsen av stiftelsen som er avgjørende. Bestemmelsen vil normalt ha selvstendig betydning i de tilfellene det opprinnelig formålet har blitt unyttig, uhensiktsmessig eller uheldig, men ikke i så kvalifisert grad at omdanning kan skje etter bokstav b eller d. Bestemmelsen gir uttrykk for det overordnede prinsippet om at oppretters vilje blir tillagt stor vekt i omdanningssaker, se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 219: ”Bestemmelsen er et spesielt utslag av det overordnede synspunkt om at oppretterens vilje blir tillagt betydning i omdanningssaker.”

Bokstav d åpner for omdanning når en bestemmelse i vedtektene eller den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen er blitt åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig. Dette innebærer blant annet at omdanning ikke kan gjøres på grunnlag av at et annet formål vil være mer fornuftig eller mer nyttig. Stiftelsen kan dermed ikke omdannes kun ut fra en vurdering av hensiktsmessighet.

Det er i praksis ikke noe skarpt skille mellom alternativene i § 46 første ledd. Rettsvirkning­ene etter de forskjellige alternativene er også de samme. Det har derfor ingen betydning hvilket alternativ som velges. Samtidig er lovens vilkår uttømmende for når omdanning kan finne sted. I praksis vil det avgjørende dermed være om ingen av omdanningsgrunnene er til stede. I så tilfelle vil omdanning være avskåret.

Etter § 46 andre ledd kan det foretas omdanning i stiftelsen også i tilfeller hvor det ikke foreligger kvalifiserte grunner som fremgår av første ledd såfremt den bestemmelsen som skal endres, ikke gjelder formålet med stiftelsen og det må antas at det ved opprettelsen ikke har vært lagt vesentlig vekt på den. Bestemmelsen kan i så fall omdannes hvis den viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig. Det gjelder her ikke noe krav om at den må ha vært ”åpenbart” uheldig eller uhensiktsmessig, og det følger av dette at omdanning av administrative bestemmelser kan godtas ut fra en hensiktsmessighetsvurdering.

Omdanningsvilkåret i andre ledd omfatter dermed bestemmelser av administrativ og organisatorisk karakter, særlig navn, oppnevning og sammensetning av styret, forvaltning av kapital osv. Er det grunn til å tro at disse bestemmelsene har vært av særlig betydning for stifteren, omfattes de likevel av første ledd.

Stiftelsestilsynet er tillagt myndighet til å prøve om omdanningsvedtak som er truffet av andre (normalt styret) er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stiftelsesregisteret. Omdanningsvedtak skal derfor alltid meldes til Stiftelsestilsynet.

Stiftelsesloven § 30 regulerer styrets plikt til å ivareta stiftelsens formål. I dette ligger at styret er pliktig til å iverksette ulike tiltak for å sørge for at formålet kan ivaretas på en god måte. Denne plikten omfatter blant annet å sørge for at potensielle mottakere får kunnskap om stiftelsen.

Stiftelsesloven § 47 fastslår at når omdanningen gjelder formålet eller en annen bestemmelse som det må antas at det ble lagt vesentlig vekt på ved opprettelsen av stiftelsen, skal omdanning så langt som mulig tilpasses det opprinnelige formålet eller det siktemålet som det må antas at lå til grunn for bestemmelsen.

I og med at oppretteren fullt ut gir fra seg eiendomsretten og råderetten over den formues­verdien som skal stilles til rådighet for stiftelsen, må det foreligge kvalifiserte omstendigheter for at stiftelsesgrunnlaget og vedtektene skal kunne endres. Det er ikke tilstrekkelig at det er uhensiktsmessig å opprettholde stiftelsen.

Departementets vurdering

Vurdering av om stiftelsens formål ikke lar seg etterleve, jf. § 46 første ledd a
Klager hevder at stiftelsen ikke lenger har noen mottakerkrets, og at formålet derfor ikke kan etterleves.

Fra siste utdeling fra stiftelsen til tidspunktet for søknad om omdannelse til oppheving, er det gått 13 år. En slik sammenhengende, ikke tilstedeværende interesse, tilsier i utgangspunktet at en stiftelses mottakerkrets kan være bortfalt. Det er imidlertid departementets vurdering at den aktuelle stiftelsen og dens formål, er av en slik art at det ikke kan forventes en konstant interesse for stiftelsens midler.

Stiftelsen søker gjennom sitt formål å ivareta et behov for økonomisk støtte til privat etterforskning av kriminelle handlinger. Oppgaven med å etterforske kriminelle handlinger er i utgangspunktet tillagt det offentlige. Eksistensen av markedet for privat etterforskning av kriminelle handlinger, forutsetter derfor en manglende oppfyllelse av det offentliges samfunnsoppgave. En oppnåelse av stiftelsens formål hviler derfor på to hovedforutsetninger; en kriminell handling må skje overfor en norsk statsborger, og denne må ikke etterforskes tilfredsstillende av det offentlige. I tillegg må offeret eller hans/hennes pårørende kontakte stiftelsen for å søke økonomisk støtte.

Det er etter departementets mening naturlig at stiftelsen mottar få søknader, og i lengre perioder ikke mottar søknader i det hele tatt. Dette medfører imidlertid ikke at stiftelsen ikke kan etterleve sitt formål som forutsatt ved opprettelsen. Bestemmelsen inntatt i vedtektenes punkt 8 støtter dette synspunktet. Det fremgår av denne at oppretterne på opprettelsestidspunktet valgte å vedtektsregulere et lignende tilfelle av manglende interesse i stiftelsens midler. Det ble da forutsatt at stiftelsens formål kunne endres dersom det fra opprettelsen gikk 50 år uten utdelinger fra stiftelsen.

Kriminelle handlinger vil med stor sannsynlighet forekomme i all overskuelig fremtid. Basert på de undersøkelser vi har gjort, er det heller ingen tvil om at det offentlige i dag ikke fullt ut ivaretar behovet for etterforskning av kriminelle handlinger. Etter vår oppfatning er det derfor i dag et behov for økonomisk bistand til etterforskning av kriminelle handlinger. Vi ser heller ikke grunn til at dette skulle endre seg i den nærmeste fremtid. Departementet mener derfor i denne konkrete saken at fraværet av interesse de siste 13 år ikke utgjør tilstrekkelig grunnlag for at stiftelsens mottakerkrets er bortfalt. Stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav a kommer derfor ikke til anvendelse.

Vurdering av om stiftelsens formål er blitt åpenbart unyttig, jf. § 46 første ledd bokstav b
Klager antyder at den manglende interessen i stiftelsens midler kan ha sin bakgrunn i at det behov stiftelsen gjennom sitt formål søker å ivareta, nå ivaretas fullt ut av det offentlige og andre.

Som ledd i saksbehandlingen, har departementet gjennom et internettsøk i media undersøkt om behovet for etterforskning av kriminelle handlinger i dag synes fullt ut ivaretatt av det offentlige. Departementet kan ikke finne at det er godtgjort at det er tilfellet. Det synes tvert imot som om det i flere saker pekes på manglende ressurser i politiet når det gjelder etterforskning. En følge av dette er at en hel del saker som omfattes av stiftelsens formål, ikke blir tilstrekkelig etterforsket, og dermed henlagt.

Det er vår vurdering at det fortsatt foreligger et behov som stiftelsen, i tråd med sitt formål, kan bidra til å ivareta. Stiftelsens formål er dermed ikke åpenbart unyttig, og stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav b kommer ikke til anvendelse.

Vurdering av om stiftelsen er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, jf. § 46 første ledd bokstav c
Klager mener stiftelsen i dag fremstår i strid med hensikten ved opprettelsen. Hensikten var etter deres mening å hedre oppretternes avdøde datter, og dette lar seg etter klagers mening ikke oppfylle slik stiftelsen fremstår i dag.

Departementet har forståelse for at stiftelsen ikke har fått den betydningen oppretterne trodde den ville få. Dette medfører imidlertid ikke nødvendigvis at vilkåret i § 46 første ledd bokstav c er oppfylt.

En grunnleggende egenskap ved stiftelser er at midler blir stilt selvstendig og endelig til disposisjon for ett eller flere varige formål. Stiftelsen er etter opprettelsen et selveiende rettssubjekt som i utgangspunktet skal forvalte dens verdier i tråd med stiftelsesgrunnlaget uten påvirkning fra eierinteresser og lignende.

Det er oppretters vilje på opprettelsestidspunktet som skal tillegges vekt ved vurderingen etter bokstav c. For å klarlegge denne viljen, må utgangspunkt tas i vedtektenes ordlyd. En objektiv tolkning av vedtektenes punkt 8 trekker etter vår oppfatning i retning av at oppretterne så for seg en situasjon lignende den stiftelsen i dag står overfor, og i lys av dette fant grunn til å vedtektsfeste at en skulle være tålmodig ved lengre fravær av interesse.

Gjenlevende oppretter, Marit Kulberg Jensen, hevder at bestemmelsens konsekvenser ved en situasjon som dagens, ikke ble vurdert ved utformingen av vedtektenes punkt 8. Jensen mener i dag at bestemmelsen aldri ville blitt nedfelt i vedtektene dersom hun og hennes ektemann på opprettelsestidspunktet hadde forstått konsekvensene av denne. Selv om oppretters mening skal vektlegges ved den vurderingen som skal foretas, er det er ikke slik at oppretter på et senere tidspunkt alene kan bestemme hvordan stiftelsens vedtekter skal tolkes. Et slikt standpunkt ville undergrave stiftelsers selvstendighet og i en sak som denne kunne medføre at stift­elsen ikke får den realiteten avdøde oppretter ønsket.

Departementet mener at oppretterne må ha sett for seg en situasjon der stiftelsens midler for en periode ikke kom formålet til nytte, og at hensikten med bestemmelsen nettopp var å være tålmodige ved manglende interesse. At gjenlevende oppretter i dag hevder noe annet, kan etter vår oppfatning ikke tillegges avgjørende vekt.

Stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav c kommer dermed ikke til anvendelse.

Vurdering av om stiftelsens formål er åpenbart uheldig eller ufornuftig, jf. § 46 første ledd bokstav d
Klager har ikke anført at vilkåret oppstilt i bokstav d er oppfylt, men vi har likevel vurdert dette.

Stiftelsen har i dag en kapital på noe over 2 millioner kroner. Det fremgår av både søknaden og klagen at stiftelsens eneste utgifter er til regnskapsfører og revisor. Størrelsen på disse utgiftene er ikke oppgitt.

Departementet vil bemerke at i stiftelser hvor store deler av midlene er kapital, vil inntektsgrunnlaget variere avhengig av hvor kapitalen er plassert. I vurderingen av om vilkårene for omdanning er oppfylt, må det legges vekt på den mulige fremtidige avkastningen. Det inngår i styrets plikter å forvalte stiftelsens kapital på en forsvarlig måte slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål. Det må derfor forventes at styret i stiftelsen sikrer en god avkastning på kapitalen.

En forventet gjennomsnittlig avkastning i et differensiert aksjefond vil gjerne være rundt 8 pst. per år[1]. Legges dette til grunn vil avkastningen på 2 200 000 kroner være 176 000 kroner per år. Legges en risikofri plassering til grunn, med forventet gjennomsnittlig avkastning på om lag 5 pst., vil avkastningen være 110 000 kroner per år. Også dersom stiftelsen velger å plassere kapitalen på 2 200 000 kroner som et vanlig bankinnskudd, med 2 pst. rente, anser departementet at en årlig avkastning på om lag 44 000 kroner fortsatt er såpass stor at inntektene bør kunne overstige utgiftene.

Klager fremholder at en eventuell fortsettelse av dagens drift vil medføre en ”sikker forvitring” av stiftelsens midler. Vi anser at stiftelsen gjennom en plassering av midlene som skissert ovenfor, vil være i stand til å dekke kostnadene til både regnskapsfører og revisor. Det vil således være fullt mulig å fortsette driften i dag i påvente av interesse fra potensielle mottakere.

I lys av dette og det som fremgår av behandlingen under de øvrige punkter ovenfor, finner vi det heller ikke godtgjort at stiftelsens formål er åpenbart uheldig eller ufornuftig.

Stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav d kommer dermed ikke til anvendelse.

 

Vedtak
I medhold av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fatter departementet følgende vedtak:

Klagen tas ikke til følge. Stiftelsestilsynets vedtak 25. februar 2014 om å avslå søknad om opphevelse av stiftelsen Anne Kristin’s minnefond opprettholdes. 

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi rutinemessig publiserer enkeltvedtak på Nærings- og fiskeridepartementets hjemmesider www.nfd.dep.no/enkeltvedtak. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.



[1] Se www.altomfond.no. For mer informasjon se www.vff.no og www.finansportalen.no.