Krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 - Barcode B11/B12 i Bjørvika

Miljøverndepartementet viser til Deres brev av 05.08.10 og 14.04.11 samt e-post av 30.05.11 på vegne av Oslo S Utvikling som gjelder krav om dekning av sakskostnader med kr. 65.100, jf forvaltningsloven § 36. 

Miljøverndepartementet har etter en samlet vurdering kommet til at klager gis medhold i kravet på sakskostnader med kr. 65.100, jf forvaltningsloven § 36. 

Kort om bakgrunn for saken

Riksantikvaren innvilget Oslo S Utvikling dispensasjon 17.10.08 og 14.01.09 for inngrep i skipsfunn for gjennomføring av tiltak på tomtene Barcode B 11 og B 12, jf kulturminneloven §§ 14 og 10. Tillatelsen ble gitt på vilkår av arkeologisk gransking med et samlet beløp på kr. 82.361.649. I forbindelse med Miljøverndepartementets klagebehandling, jf vedtak av 15.07.10, ble Riksantikvarens vedtak av 14.01.09 på et punkt omgjort til gunst for klager. Granskingsutgiftene ble redusert med kr. 490.000, som refererte seg til trykking av rapporter. 

Krav om sakskostnader, jf brev av 05.08.10 og 14.04.11

Adv.firmaet Schjødt har på vegne Oslo S Utvikling fremsatt krav i brev av 05.08.10 om dekning av saksomkostninger på ca. kr. 273.075. Kravet knytter seg til perioden fra Riksantikvarens vedtak av 14.01.09 til og med Miljøverndepartementets vedtak av 15.07.10, mottatt av klager 19.07.10. Vedlagt kravet fulgte oversikt over timelister, totalt 114 timer, som ifølge klager knytter seg til juridiske vurderinger, gjennomgang av teori, forarbeider, retts- og forvaltningspraksis, møter, oppfølging av klage mv.

I brev av 02.09.10 ba Miljøverndepartementet om en spesifisering av hvilke kostnader i oversikten som refererer seg til endring av vedtaket.  I brev av 03.12.10 fremgår det at adv.firmaet vil kommet tilbake til saken så snart som mulig. I brev av 14.04.11 redegjør klager nærmere for kravet. Det vises til fvl. § 36 som hjemler et rettskrav på vesentlige og nødvendige kostnader, og at det ikke er hjemmel for skjønnsmessig nedkorting av kravet, utover det som følger av nødvendighetskriteriet. Det vises videre til Hans Petter Gravers ”Alminnelige forvaltningsrett” om at dersom bare deler av vedtaket er endret må det foretas en skjønnsmessig deling av hvilke av partens kostnaders som knytter seg til hvilke deler av klagen. 

Klager viser til at tiltakshaver var pålagt en kostnad opp mot 100 mill. kroner og at vedtaket reiste prinsipielle spørsmål. En sentral del av advokatens arbeid knytter seg til det generelle og prinsipielle spørsmålet om og i hvilken utstrekning tiltakshaver kan pålegges kostnader i denne størrelsesorden. Klager mener derfor at arbeidet således knytter seg til alle de forhold som ble påklaget.

Det anføres videre at rettskildene på området er vanskelig tilgjengelig, dels grunnet et sparsomt rettskildebilde og dels at litteratur og praksis er generell og ikke omhandler publisering spesielt. Det var nødvendig å gå gjennom spesiell og generell litteratur og praksis for å kunne utlede rammen for tiltakshavers forpliktelser.

Klager uttaler at det er vanskelig å angi eksakt hvor stor del av de samlete kostnadene som knytter seg til spørsmålet om trykking av rapportene. Klager har gått gjennom timelistene på nytt og sammenholdt med materialet som ble gjennomgått i anledning klagesaken. Beløpet er redusert til kr. 65.100 inkl. mva., jf. e-post av 30.05.11. Klager mener dette er meget forsiktig anslått i forhold til den faktiske timebruk, sakens betydning for tiltakshaver og resultatet i klagesaken, jf brev av 14.04.11.

Departementets vurdering

Etter forvaltningsloven § 36 skal det når et vedtak endres til gunst for en part, tilkjennes dekning av vesentlige sakskostnader som har vært nødvendige for å få vedtaket endret, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens kontroll eller andre særlige forhold taler mot det. Det er ikke noe vilkår at klager har fått fullt medhold i klagen. Kravet om at vedtaket er endret til gunst er oppfylt også der bare deler av vedtaket er endret.

Departementet legger til grunn at sakskostnadene som er oppført i advokatens oversikt, påløpt i perioden fra Riksantikvarens dispensasjonsvedtak og frem til Miljøverndepartementets omgjøringsvedtak 15.07.11, faller inn under vilkåret i § 36 om at det er kun vesentlige kostnader som kan kreves dekket.  Det avgjørende spørsmålet etter dette er hvorvidt kostnadene må anses nødvendige for å få endret vedtaket til gunst. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering hvor det skal legges vesentlig vekt på hva parten selv og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak og ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendig. Det er imidlertid ikke helt opp til klager selv å avgjøre hvilke utgifter som er nødvendige, i så fall ville begrensningen nødvendig mistet mye av sin reelle betydning, jf Sivilombudsmannen i sak 2008/1603.

Det kompliserende element i denne saken er at det er en av mange poster i budsjettet for den arkeologiske utgravningen som er endret til gunst for klager. Departementet har forståelse for at det er vanskelig å angi eksakt hvor stor del av tidsbruken som refererer seg til en enkelt post. Budsjettet for den arkeologiske utgravningen er omfattende og komplekst og innebærer flere ulike elementer og vurderingstemaer. Selv om tidsbruken for en stor del knytter seg til det generelle og prinsipielle spørsmål om og i hvilken grad utgifter i denne størrelsesorden kan pålegges en tiltakshaver med hjemmel i kulturminneloven § 10, ser vi at dette også har betydning for vurderingen av de enkelte poster, herunder posten om publisering av rapporter.

Etter hovedregelen i fvl. § 36 foreligger det ikke noen adgang til skjønnsmessig å redusere kravet ut fra rimelighetsbetraktninger eller andre grunner. Dersom omkostningene har vært nødvendige, har parten et rettskrav på å få kostnadene dekket. Departementet har vurdert det reduserte kravet på kr. 65.100 og beregnet at tidsforbruket utgjør ca. 30 timer. Den konkrete klagesaken var særegen med en uvanlig utgravingsprosess. Saken hadde en omfattende karakter og reiste flere prinsipielle spørsmål. Departementet finner derfor at tidsbruken står i et rimelig forhold til sakens vanskelighetsgrad og kompleksitet samt betydningen den hadde for tiltakshaver. Denne vurderingen henger også sammen med rettskildebildet som ikke er så konkret på dette området. Departementet anser at kravet til nødvendighet er oppfylt, jf fvl.
§ 36. 

Konklusjon

I medhold av fvl. § 36 tilkjennes klager dekning av sakskostnader med kr. 65.100. Beløpet vil bli overført Deres klientkonto nr. 6001.05.46640 merket ”Sak nr. 315267-003”.

Saken er etter dette endelig avgjort.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Ragnhild Guribye
seniorrådgiver

Gjenpart: Riksantikvaren