Barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Q-0840

Barne- og familiedepartementet Oslo, 5. januar 1994

Retningslinjer til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

BARNETS TALSPERSON I SAKER SOM SKAL BEHANDLES I FYLKESNEMNDA

KOMMENTARER TIL FORSKRIFT AV 22. DESEMBER 1993

Det følger av § 7-4 i lov om barneverntjenester at fylkesnemnda kan oppnevne talsperson for barnet i saker som skal behandles for nemnda. Departementet har gitt forskrift om det nærmere innholdet i ordningen, og gir nedenfor kommentarer til den enkelte bestemmelse i forskriften. Talspersonordningen er nærmere omhandlet i Ot.prp. nr. 104 Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og Innst. O nr. 126 (1992-93).

Til § 1

Fylkesnemndas leder kan oppnevne talsperson for barnet i alle saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde i henhold til lovens § 7-2. Det fremgår av forarbeidene at dette først og fremst vil være aktuelt i saker som gjelder mer alvorlige inngrep, f.eks. saker som gjelder omsorgsovertakelser og fratakelse av foreldreansvar. Men også i andre typer saker der det er grunn til å anta at interessemotsetningene mellom de involverte parter er store, f.eks. i saker som gjelder samvær eller klager over vedtak om flytting fra et fosterhjem til et annet, kan hensynet til barnet tilsi at det bør oppnevnes en talsperson. Det følger imidlertid av bestemmelsen at det er fylkesnemndas leder som i det konkrete tilfelle må vurdere om behovet for en egen talsperson er til stede.

Etter § 6-3 i barnevernloven kan barnet selv opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende når det har fylt 15 år. Fylkesnemnda kan også innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfelle. I saker som gjelder tiltak for barn med adferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part. Etter barnevernloven § 7-1 bokstav d) jf. sosialloven § 9-5, skal det oppnevnes egen advokat for barnet som skal ivareta barnets interesser i saken når barnet selv er part.

I Innst. O. nr. 126 (1992-93) uttaler Forbruker- og administrasjonskomiteen følgende om behovet for å oppnevne en egen talsperson for barnet når det har partsrettigheter:

"Komiteen er enig i at i de tilfeller hvor barnet har partsrettigheter, har man allerede gitt barnet en talsperson, og at det ikke vil være naturlig at disse barna skal ha en person i tillegg som fremmer deres synspunkter".

Det er således forutsatt at det som hovedregel ikke skal oppnevnes talsperson for barnet i tillegg til advokat i de tilfelle barnet opptrer som part i saken og gjør partsrettigheter gjeldende.

Det heter videre i Forbruker- og administrasjonskomiteens innstilling vedrørende behovet for å oppnevne egen talsperson for barnet:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har vurdert om alle barn skal ha en talsperson. Det kan være hensyn som taler imot dette. Det er f.eks. blitt fremholdt at enkelte barn ikke ønsker å ha en mening om eventuelt valg mellom fosterforeldre og biologiske foreldre. Den praktiske nytten av å ha en egen talsperson kan også være mindre for de aller yngste barna. Likevel kan det være nyttig og ønskelig at barnet har en egen takperson.

Flertallet mener ordningen med at fylkesnemnda kan oppnevne en barnets taleperson må forstås slik at barnet, hvis det ønsker det, bør ha rett til å få en slik talsperson. Det er derfor viktig at barn blir informert om ordningen så tidlig som mulig".

En viktig oppgave for barneverntjenesten blir etter dette å sørge for at barnet så tidlig som mulig under forberedelsen av en sak som skal behandles i fylkesnemnda, informerer barnet om adgangen til å få oppnevnt talsperson. Dersom barnet ønsker at fylkesnemnda skal oppnevne en talsperson, må dette fremgå av sakens dokumenter idet den blir oversendt nemnda med forslag til tiltak. Uavhengig av barnets uttrykte ønske bør barneverntjenesten vurdere på selvstendig grunnlag om det bør oppnevnes talsperson for barnet og redegjøre for sitt syn i forhold til fylkesnemnda. Som nevnt ovenfor er det imidlertid fylkesnemndas leder som i det konkrete tilfelle må vurdere om behovet for talsperson er til stede.

Til § 2

Fylkesnemndas leder skal i følge første ledd i bestemmelsen utarbeide en liste over et utvalg kvalifiserte personer som er villige til å påta seg oppdrag som talsperson. Det forutsettes at den aktuelle listen utarbeides etter forslag fra kommunene.

Når det gjelder krav til talspersonens kompetanse skal han/hun ha praktisk erfaring fra arbeid med barn. Det er viktig at listen inneholder personer med ulik bakgrunn og med erfaring fra arbeid med barn i ulike aldersgrupper og med ulik kulturell bakgrunn. Dette kan f.eks være lærere, førskolelærere, personer med sosialfaglig bakgrunn, helsesøstre o.l. I særlige tilfelle kan også andre med mer spesiell erfaring kunne komme i betraktning (f.eks. erfarne fosterforeldre eller støttekontakter).

Det er forutsatt i annet ledd i bestemmelsen at talspersonen skal velges fra listen over kvalifiserte personer. Annet ledd gir likevel mulighet for at det i særlige tilfelle kan utpekes en talsperson som ikke står på fylkesnemndas liste og som barnet allerede har et særlig tillitsforhold til. Dette kan f.eks være en lærer på skolen der barnet går, barnets tilsynsfører eller en førskolelærer fra barnets barnehage. Det forutsettes imidlertid at den aktuelle personen er uavhengig av barneverntjenesten.

Til § 3

Bestemmelsens første punktum slår fast at barnets talsperson skal være uavhengig av barneverntjenesten i den enkelte sak. Dette betyr at det ikke kan oppnevnes personer som er ansatt i et organ som behandler vedkommende sak.

Etter bestemmelsens annet punktum skal det som hovedregel ikke oppnevnes personer som har nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, f.eks. personer i barnets nærmeste familie eller barnets fosterforeldre. Som nevnt ovenfor i merknadene til § 2 kan det likevel i særlige tilfelle oppnevnes en person som barnet har et særlig tillitsforhold til.

Til § 4

Det fremgår av første ledd i bestemmelsen at talspersonens oppgave er å være barnets talerør i saken og fremstille saken fra barnets synsvinkel.

I komiteens innst. sies det følgende om formålet med å etablere talspersonordningen:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at intensjonene bak å foreslå at barn i barnevernsaker skal ha rett til en talsperson, har vært ønsket om å styrke rettssikkerheten ved at både barnets ønsker blir hørt og at saken belyses fra andre enn barnevernet og foreldre".

Når det gjelder talspersonens oppgave og mandat forøvrig, fremgår det av Ot. prp. nr. 104 (1992-93) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) at talspersonen ikke skal fungere som en sakkyndig i saken, men først og fremst være et talerør for barnet.

Det forutsettes i annet ledd i bestemmelsen at talspersonen skal innkalles til fylkesnemndas møte og avgi en muntlig rapport til nemnda.

Talspersonen skal avgi sin rapport til fylkesnemnda på grunnlag av samtaler med barnet og eventuelt også foreldre og fosterforeldre. Rapporten skal angi barnets egne ønsker samtidig som talspersonen skal foreta sin egen vurdering av saken.

I de tilfelle det skal oppnevnes talsperson vil barnet normalt ikke ha partsrettigheter, jf. merknadene ovenfor til § 1. Det forutsettes derfor at talspersonen heller ikke kan utøve partsrettigheter på vegne av barnet. Dette innebærer bl.a. at talspersonen i utgangspunktet ikke har rett til dokumentinnsyn eller adgang til å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolen. Det er likevel viktig at talspersonen blir gjort kjent med de ulike sider ved barnevernsaken. Det forutsettes derfor at fylkesnemnda pålegger barneverntjenesten å utarbeide et kort sammendrag av saken til bruk for talspersonen. Der nemnda finner det hensiktsmessig kan dette f.eks. være den redegjørelse kommunen har utarbeidet i henhold til lov om barneverntjenester § 7-3.

Det fremgår av annet ledd i bestemmelsen at talspersonen skal innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte og avgi muntlig rapport til nemnda. Det følger videre av annet ledd at han/hun skal avlegge forsikring som for vitner etter reglene i tvistemålsloven, og ellers avhøres etter de samme regler så langt de passer. Siden talspersonen ikke skal fungere som en sakkyndig, men først og fremst være barnets talerør i saken på grunnlag av samtaler med barnet selv og eventuelt personer i barnets omgivelser, er det forutsatt at han/hun ikke er til stede under hele forhandlingsmøtet i fylkesnemnda.