Betalingsordninger i barnevernet

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Q-0820

Barne- og familiedepartementet Oslo, 22. desember 1992

Retningslinjer til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

BETALINGSORDNINGER I BARNEVERNET. BETALING MELLOM KOMMUNER OG FYLKESKOMMUNER.

Betaling for opphold i barneverninstitusjoner

1.1 Fylkeskommunens ansvar

Fylkeskommunen har i henhold til barnevernloven § 5-1 et ansvar for å opprette og drive barneverninstitusjoner i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket. I henhold til lovens § 5-2 har fylkeskommunen videre et ansvar for å utarbeide en plan for løsningen av disse oppgavene.

Tidligere lovs ordning med godkjenning av institusjonene er ikke opprettholdt i den nye loven. Det er derfor opp til fylkeskommunen gjennom sine planer å definere hva som i lovens forstand er å anse som en barneverninstitusjon, og har i denne forbindelse ansvaret for å vurdere tiltakets egnethet. Økt fylkeskommunal frihet i bruken av institusjoner/ tiltak vil kunne bidra til økt fleksibilitet og mangfold i tilbudet.

Fylkeskommunen kan alene eller sammen med andre fylkeskommuner følge opp sitt ansvar ved å ha et institusjonstilbud som tilsvarer behovet for plasser i fylket, jf. § 5-3. For å kunne ivareta ansvaret kan fylkeskommunen også inngå avtale med private og kommunale institusjoner om at fylket skal disponere plassene eller noen av plassene. Det vises til lovens § 5-4 om innpassing i fylkeskommunens plan av kommunale og private institusjoner. Når kommunen benytter slike tiltak, legges til grunn samme betalingsordning som for de barneverninstitusjonene som fylkeskommunene selv eier.

Fylkeskommunen har i henhold til barnevernloven § 9-4 det økonomiske ansvaret for drift av de institusjoner som er inntatt i fylkeskommunens plan, jf. § 5-3.

Fylkeskommunen har ansvaret for at barneverninstitusjonene og andre tiltak som er inntatt på planen settes i stand til å drive faglig forsvarlig, og for at den enkelte beboer får forsvarlig omsorg under oppholdet. Nødvendige utgifter i denne forbindelse er å anse som institusjonens driftsutgifter, f.eks. utgifter til klær (som ikke inngår i kommunens engangsutgifter), lommepenger, fritidskostnader, ferieturer, hjemreiser osv.

Dersom institusjonen benytter forsterkningstiltak som f.eks. støttekontakt, weekend-hjem o.l. som et ledd i gjennomføringen av et forsvarlig institusjonstiltak, inngår også slike utgifter i institusjonens driftsutgifter.

Spesielle utgifter som vedrører den enkelte beboer, herunder hjelpetiltak som ikke er en del av institusjonstilbudet, betraktes som ekstrautgifter, og dekkes av kommunen, eventuelt barnetrygden, jf. kommunens betalingsplikt pkt. 1.3, og forskrifter om bruk av barnetrygden når barn ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre.

1.2 Bostedsfylkets betalingsplikt

I henhold til barnevernloven § 9-6 skal barnets bostedsfylke dekke fylkeskommunens utgifter til opphold i barneverninstitusjon. Bostedsfylket er det fylket der barnet hadde bosted ved innskrivingstidspunktet. Barnets bosted må i denne sammenheng defineres som det fylket der den kommune ligger som har fattet vedtak om innskriving i institusjon. Dersom det er en annen fylkeskommune enn barnets bostedsfylke som har planleggings- og driftsansvaret for institusjonen, kan institusjonsfylket kreve sine utgifter refundert av bostedsfylket. Bostedsfylkets betaling fastsettes på grunnlag av gjennomsnittlige driftsutgifter pr. oppholdsdøgn ved den aktuelle institusjon. Budsjettallene for vedkommende år skal legges til grunn for beregningen. Bostedsfylket skal bare betale for den delen av oppholdsutgiftene som overstiger satsen for kommunens betaling. I tillegg kan institusjonsfylket kreve refusjon fra bostedsfylket for utgifter til hjemreise utenfor institusjonsfylket.

Bostedsfylkets plikt til å betale for institusjonsoppholdet forutsetter at fylkesnemnda, evt. barneverntjenesten, har fattet vedtak om slik plassering. Bostedsfylket har altså ikke plikt til å betale med mindre det ligger slikt vedtak til grunn.

Plassering utenfor bostedsfylket skal ikke skje før plasseringsmuligheter innen eget fylke har vært drøftet med fylkeskommunen.

1.3 Omsorgskommunens betalingsplikt

Omsorgskommunen er den kommune som etter lovens § 8-4 jf. § 9-1 har ansvaret for å treffe vedtak om tiltak og for gjennomføring av tiltaket, samt for utgiftene forbundet med tiltaket. Dette er den kommune som har truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet, dersom det ikke senere er avtalt at ansvaret skal overføres til en annen kommune. Begrepet omsorgskommune benyttet her forutsetter således ikke at det formelt sett er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for barnet. Kommunen anses som omsorgskommune også i de tilfelle det f.eks. er truffet vedtak om plassering etter § 4-4 femte ledd.

Engangsutgifter

-Omsorgskommunen skal i samarbeid med institusjonen sørge for at barnet ved plassering får tilfredsstillende klær og utstyr for sommer- og vinterbruk, og skal dekke utgiftene i forbindelse med dette. Eventuelt kan omsorgskommunen stille midler til rådighet slik at barnet blir fullt utstyrt i løpet av det første året.

Oppholdsutgifter

-Omsorgskommunen refunderer en del av fylkeskommunens oppholdsutgifter etter satser som fastsettes årlig av departementet, jf. barnevernloven § 9-5. Ved plassering av foresatte og barn i barne- og ungdomshjem betaler kommunen en barnehjemssats. Dersom foresatte medbringer flere enn ett barn, betaler kommunen 1/2 barnehjemssats for hver av de øvrige barna.

Ekstrautgifter

-I tillegg til ovennevnte betalingsforpliktelse har omsorgskommunen ansvar for å dekke ekstrautgifter vedrørende den enkelte beboer, herunder bl.a.

- større utlegg til behandling o.l. som ikke dekkes av folketrygden

- utgifter til konfirmasjon e.l.

- barnehageutgifter dersom dette ikke inngår i institusjonens ordinære drift, og det er vedtatt eller anbefalt av barneverntjenesten

- innkjøp av større personlig utstyr, som sykkel, ski. radio m.v.

- utgifter til støttekontakt, weekend-hjem o.l. som ikke er å anse som et ledd i gjennomføringen av institusjonens omsorgstiltak, f.eks, når tiltakene etableres som et ledd i tilbakeføringen til hjemmet

- spesielle utgifter ved omplassering/utskrivning.

Kommunens plikt til å betale for institusjonsoppholdet forutsetter at fylkesnemnda, evt. barneverntjenesten, har truffet vedtak om plasseringen. Tilsvarende må barneverntjenesten ha vedtatt å formidle plass i mødrehjem etter § 4-4 femte ledd. Kommunen har altså ikke plikt til å betale for oppholdet med mindre det ligger slike vedtak til grunn.

1.4 Statens betalingsplikt

Etter barnevernloven § 9-8 refunderer staten kommunen og fylkeskommunens barnevernutgifter for flyktningebarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre. Det vises til forskrifter gitt ved kgl. res. 11. des. 1992.

2 Betaling for opphold i fosterhjem eller alternative tiltak (tiltak som ikke er inntatt på fylkeskommunens plan)

2.1 Omsorgskommunens ansvar

Omsorgskommunen er ansvarlig for å dekke løpende utgifter ved plassering i fosterhjem, jf. barnevernloven § 9-1. Når barnet er funksjonshemmet, jf. § 4-14 c, når barnet har alvorlige atferdsvansker, jf. §§ 4-24 – 4-26 eller etter et vedtak om frivillig plassering, jf. § 4-4 femte ledd, kan kommunen også benytte tiltak (private institusjoner, kollektiv o.l.) som ikke er inntatt på fylkeskommunens plan - alternative tiltak. Kommunen er ansvarlig for utgiftene til slike tiltak i den grad fylkeskommunen ikke er refusjonsansvarlig etter pkt. 2.2.

Engangsutgifter

Kommunen skal i samarbeid med fosterforeldrene, evt. med alternativt plasseringssted, sørge for at barnet ved plassering får tilfredsstillende utstyr for sommer og vinterbruk, og skal dekke utgiftene i forbindelse med dette. Eventuelt kan det stilles midler til rådighet slik at barnet blir fullt utstyrt i løpet av det første året.

Oppholdsutgifter

a) Kommunens oppholdsutgifter ved ordinære fosterhjemsplasseringer omfatter følgende:

- fosterhjemsgodtgjøring og utgifter til tilsyn (arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekning). Departementet tilrår at Kommunenes Sentralforbunds veiledende satser legges til grunn,

- sosiale utgifter

b) Når barnet/ ungdommen trenger spesielt stell eller særlig tilsyn kan det settes inn forsterkningstiltak for at fosterhjemmet skal kunne makte oppgaven. Kommunens barneverntjeneste kan ikke sette inn forsterkningstiltak uten at dette er drøftet med fylkeskommunen på forhånd dersom forsterkningen vil påføre fylkeskommunen utgifter. En forsterkning av fosterhjemmet kan være aktuelt for etablerte fosterhjem og fosterhjem som etableres når barnet har utviklet spesielle vanskeligheter som krever økt tilsyn, avlastning o.l. Forsterkningen skal avpasses barnets/ungdommens og fosterforeldrenes spesielle behov og kan bl.a. skje ved økt arbeidsgodtgjøring, økt utgiftsdekning, særskilt veiledning, avlastnings- og krise ordninger, samarbeide med institusjoner, weekend-hjem, miljøarbeider, støttekontakt o.l.

c) Plassering i alternative tiltak skal ikke skje uten at kommunens barneverntjeneste har drøftet dette med fylkeskommunen på forhånd dersom tiltaket kan påføre fylkeskommunen utgifter. Oppholdsutgifter ved plassering i slike tiltak skal avtales mellom fylkeskommunen og plasseringsstedet dersom det tas sikte på fylkeskommunal refusjon, jf. pkt. 2.2. Oppholdsutgiftene utgjør de utgifter som ikke betraktes som engangsutgifter eller ekstrautgifter i henhold til dette punkt.

Ekstrautgifter

I tillegg til ovennevnte betalingsforpliktelser har omsorgskommunen ansvar for å dekke ekstrautgifter, herunder bl.a.:

-større utlegg til behandling o.l. som ikke dekkes av folketrygden

-utgifter til konfirmasjon e.l.

-utgifter i forbindelse med besøk hos familie

-barnehageutgifter hvis dette er vedtatt eller anbefalt av omsorgskommunen

-innkjøp av større personlig utstyr, som sykkel, ski o.l.

-utgifter til utdanning utover grunnskolen

-spesielle utgifter ved omplassering/ utskrivning

Det vises også til forskrifter om bruk av barnetrygd når barnet ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre.

2.2 Bostedsfylkets betalingsplikt

Bostedsfylket refunderer kommunens oppholdsutgifter i den utstrekning de overstiger det beløp kommunen ville vært pliktig til å refundere ved plassering i institusjon, jf. § 9-4 annet ledd. Omsorgskommunen sender sitt refusjonskrav til bostedsfylket. Regningen skal spesifisere de faktiske utgifter og kommunens og fylkeskommunens del.

Dersom fylkeskommunen skal bli refusjonsansvarlig utover utgiftene til ordinær fosterhjemsplassering må det være fattet vedtak om bruk av forsterket fosterhjem eller alternativt tiltak i fylkesnemnda. Dersom slikt vedtak ikke er fattet, f.eks. fordi forsterkningen av fosterhjemmet blir aktuelt etter at fylkesnemnda har truffet vedtak eller i de tilfelle barneverntjenesten selv har vedtakskompetansen, må evt. forsterkning av fosterhjem eller bruk av alternativt tiltak avtales mellom kommunen og fylkeskommunen på forhånd. Fylkeskommunen kan ikke nekte å inngå avtale om bruk av alternativt tiltak dersom ikke fylkeskommunen kan skaffe tilveie et tilfredsstillende tilbud til barnet.

For at fylkeskommunen skal bli refusjonspliktig må utgiftene kunne betegnes som oppholdsutgifter i den enkelte sak.

2.3 Statens betalingsplikt

Etter barnevernloven § 9-8 refunderer staten kommunens og fylkeskommunens barnevernutgifter for flyktningebarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre, jf. forskrifter gitt ved kgl. res. 11. des.1992.

3 Bruk av dobbelttiltak, herunder omplassering og trenings-/utskrivningstiltak

3.1 Dobbelttiltak. Omplassering og utskrivning

I en del tilfelle kan det være nødvendig å gjøre bruk av to plasseringsalternativer samtidig. Dette kan være aktuelt i de tilfelle det er ønskelig at barnet har et fosterhjem eller barneverninstitusjon som omsorgsbase samtidig som det er behov for et behandlingstiltak/institusjon i tillegg. Også ved omplassering av barn og unge mellom barneverninstitusjonen og fosterhjem vil det i en del tilfelle være nødvendig å gjøre bruk av begge omsorgstiltak samtidig for å få gjennomført plasseringen på en forsvarlig måte. I slike tilfelle betraktes bruk av fosterhjem og institusjon som et samlet tiltak. Bruk av to tiltak samtidig skal alltid drøftes med fylkeskommunen på forhånd dersom dette kan påføre fylkeskommunen utgifter.

Omsorgskommunen betaler gjeldende betalingssats til fylkeskommunen den tid dobbeltplassering varer. Omsorgskommunens oppholdsutgifter utover satsen refunderes av fylkeskommunen dersom det er fattet vedtak om bruk av dobbelttiltak i fylkesnemnda eller dersom dobbelttiltak er avtalt mellom kommunen og fylkeskommunen på forhånd.

Ved utskrivning bør den som har hatt den daglige omsorg for beboeren bistå barneverntjenesten med den oppfølging som har naturlig sammenheng med institusjonens oppgaver.

Kommunen er ansvarlig for å dekke reise- og oppholdsutgifter for ansatte på institusjonen og for fosterforeldrene når de utfører omplasserings- og utskrivningsoppgaver for barneverntjenesten.

3.2 Treningstiltak

Trenings-/utskrivningsavdelinger eller hybler i tilknytning til barneverninstitusjoner skal være innpasset i fylkeskommunens plan for barneverninstitusjoner, jf. § 5-2, for å kunne bli ansett som en del av institusjonen.

Plassene forutsettes benyttet til ungdom hvor institusjonen har det daglige ansvar og tilsyn med beborerne.

Den samme betalingsordning gjelder trenings-/utskrivningsplasser som for barne- og ungdomshjemmene.

4 Termin og postering

Utbetaling til fosterhjem skal skje forskuddsvis hver måned.

For institusjoner løper kommunens refusjonsplikt til fylkeskommunen fra innskrivningsdato til utskrivningsdato med kvartalsvise terminer som innbetales etterskuddsvis. Det samme gjelder fylkeskommunens refusjonsplikt for utgifter til fosterhjem og alternative tiltak som overstiger det kommunen plikter å betale i henhold til § 9-4.

5 Tvist

Tvist mellom kommuner eller fylkeskommuner om ansvaret for å yte hjelp etter loven, avgjøres av fylkesmannen etter § 8-3. Ved tvist mellom kommuner og fylkeskommuner som ligger i samme fylke, avgjøres tvisten av fylkesmannen i dette fylket. Ved tvist mellom kommuner og fylkeskommuner i forskjellige fylker, skal tvisten avgjøres i det fylket der den kommune/fylkeskommune ligger som har reist tvistesak. I sistnevnte tilfelle skal fylkesmannen i det fylket den kommune/fylkeskommune ligger som tvistesaken blir reist mot, uttale seg i saken.