Doha - utviklingsrunden

I ministererklæringen fra Doha understrekes at det skal tas spesielt hensyn til utviklingslandene innen de enkelte forhandlingsområdene. I tillegg er enkelte deler av erklæringen spesielt rettet mot utviklingslandene. Dette gjelder bl.a. omtalen av deres behov for positiv særbehandling og faglig bistand, samt at det skal tas særlig hensyn til de minst utviklede landene. I tillegg ble det vedtatt en egen linkdoc128516#docerklæring om TRIPS og offentlig helse som slår fast at TRIPS-avtalen verken er eller skal være til hinder for å håndtere nasjonale folkehelseproblemer.

Ministererklæringen fra Doha understreker allerede i artikkel 2 at medlemslandene vil plassere utviklingslandenes behov og interesser i sentrum for WTOs arbeidsprogram frem mot 2005. WTO vil fortsette innsatsen for å sørge for at utviklingsland, og især de minst utviklede, kan sikre seg en del av veksten i internasjonal handel som står i forhold til behovene i deres økonomiske utvikling.

Artikkel 5 understreker at de utfordringene som medlemsland møter ikke kan løses gjennom handelsavtaler alene, og at WTO vil fortsette samarbeidet med Bretton Woods-institusjonene for å oppnå større samsvar i utforming av global økonomisk politikk.

I artikkel 13 forplikter medlemslandene seg til omfattende forhandlinger på landbruksområdet med sikte på en vesentlig forbedring av markedsadgangen, reduksjon av alle former for eksportsubsidier med sikte på gradvis å avskaffe dem, samt vesentlig reduksjon av handelsvridende intern støtte.

Artikkel 16 understreker enighet om forhandlinger som, med unntak for landbruksvarer, tar sikte på å redusere eller om nødvendig oppheve tollsatser særlig for varer som har eksportinteresse for utviklingsland.

Flere punkter omhandler bindende forpliktelser om faglig bistand og kapasitetsbygging til utviklingsland. For eksempel forplikter medlemslandene seg i artikkel 21 til internasjonalt samarbeid for å øke støtten til bistand og kapasitetsbygging på området handel og investeringer.

Artikkel 49 vektlegger at forhandlingene skal føres på en åpen måte mellom medlemmene for å sikre faktisk deltakelse fra alle parter, sikre fordeler for alle deltakere og oppnå en helhetlig balanse i forhandlingsresultatet.

Norge støtter målsettingen om å integrere utviklingslandene bedre i det multilaterale handelssystemet. Samtidig legger Norge vekt på at det må tas hensyn til et lands utviklingsnivå når man skal bli enige om hvilke forpliktelser landet skal påta seg. Utviklingslandenes forventninger og krav i forhold til norske interesser innen de ulike forhandlingsområdene vil bli vurdert nøye.

Sentrale problemstillinger.

Forbedret markedsadgang er utviklingslandenes første og viktigste krav i den nye forhandlingsrunden. Det gjelder særlig for industriprodukter som tekstil og konfeksjon, landbruksprodukter, og egne statsborgeres mulighet til å arbeide i andre land på midlertidige vilkår. Dette er krav som er vanskelige å imøtekomme for industrilandene. Mange industriland har en tekstilnæring som krever beskyttelse, mange har en landbruksnæring som er beskyttet og subsidiert, og arbeidsinnvandring er politisk problematisk. Skal Dohas dagsorden for utvikling gi resultater som står i forhold til utviklingslandenes krav og forventninger, vil det kreve strukturelle tilpasninger, omlegging av næringspolitikk og mer fleksible ordninger for midlertidige personbevegelser.

Norge vil legge til rette for større import av produkter fra utviklingsland. Produkter fra MUL har i dag toll- og kvotefri adgang til det norske markedet. Under den nye runden med forhandlinger i WTO går Norge inn for at OECD-land skal bygge ned og avvikle tollen på industrivarer, herunder tekstil og konfeksjon. Når det gjelder tollreduksjoner på landbruksvarer vil det bli tatt særlig hensyn til produkter som er av spesiell interesse for utviklingsland.

I tillegg til toll møter utviklingsland ofte hindringer på industrilandenes markeder i form av krav knyttet til helse- og miljølovgivning. For matvarer, næringsmidler og planter stiller industrilandene særlig strenge krav. Kravene må være i samsvar med WTO-regelverket. WTO-avtalen om linkdoc147560#docveterinære og plantesanitære tiltak (SPS) og linkdoc147561#docavtalen om tekniske handelshindringer (TBT) bestemmer i hvilken grad medlemslandene kan benytte handelshindrende tiltak for å beskytte folke-, dyre- og plantehelse (SPS) og ivareta hensynet til kvalitet, merking, forbrukervern m.m (TBT).

Felles for både SPS- og TBT-avtalene er at nasjonale tiltak ikke må medføre større begrensninger på den internasjonale varehandelen enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med tiltaket. Videre kan medlemslandene ikke forskjellsbehandle utenlandske produkter i forhold til egne produkter eller særbehandle produkter fra visse land.

Mange utviklingsland - særlig de fattigste landene - mangler nødvendige kunnskaper om de ulike industrilandenes regelverk. De mangler også kompetanse og infrastruktur for å kunne oppfylle de krav som stilles til produktene. Det er derfor et stort behov for faglig bistand for å sette de fattigste utviklingslandene i stand til å kunne utnytte sitt eksportpotensial - særlig i forhold til de begrensninger som gjelder innenfor SPS-området. Dette kan f.eks. gjelde krav til hygiene og laboratoriesystemer.

Positiv særbehandling av utviklingslandene går igjen i alle WTO-avtalene. Utviklingslandene krever at regelverket skal ta mer hensyn til deres situasjon gjennom unntak og overgangsordninger. Det ble vedtatt i Doha at det skal foretas en gjennomgang av disse bestemmelsene for å gjøre dem mer effektive. Utviklingslandene legger også stor vekt på hvordan dagens regelverk iverksettes og har i denne forbindelse fremmet en rekke forslag som også drøftes videre i tråd med enigheten fra Doha. Noen av forslagene faller klart utenfor WTOs kompetanse. Andre forslag innebærer reell reforhandling av eksisterende WTO-avtaler. Utviklingslandene har høye forventninger til dette arbeidet. Norge mener det er viktig at utviklingslandene oppnår konkrete resultater på dette feltet. Dette kan f.eks. omfatte snarlig etablering av en egen overvåkingsmekanisme for å forbedre etterlevelsen av disse bestemmelsene. Men det er samtidig viktig å påse at selve regelverket ikke svekkes.

Utviklingsland har behov for handelsrelatert faglig bistand for å kunne gjennomføre og etterleve sine forpliktelser, få maksimal nytte av å være medlem av WTO og for å kunne delta aktivt i forhandlingene. Norge opprettet i sin tid et eget fond for handelsrelatert bistand til de minst utviklede medlemmene av WTO. Flere land opprettet etterhvert lignende ordninger. Etter Doha er det vedtatt å etablere et multilateralt fond for handelsrelatert bistand (Doha Development Fund), slik at utviklingslandene, og spesielt de minst utviklede landene, kan delta aktivt i forhandlingene. Norge har bidratt til fondet i 2002 og 2003. Norge har også foreslått at faglig bistand bør finansieres over WTOs regulære budsjett. Forslaget har ikke fått allmenn tilslutning ennå.

Utviklingsland har ikke bare behov for handelsrelatert bistand slik at de kan følge opp sin deltakelse i WTO, men også for å trekke størst mulig fordeler av å delta i global handel. Mange tiltak innen handelsrelatert bistand, særlig langsiktig kapasitetsbygging som opplæring av arbeidskraft og utbygging av infrastruktur, eller tiltak innenfor SPS-området, bør skje i regi av andre internasjonale organisasjoner enn WTO eller via bilaterale kanaler som NORAD. Fra norsk side følges dette opp både gjennom deltakelse i ulike internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, UNDP, UNCTAD og ITC, men også bilateralt i Norges viktigste samarbeidsland.

Behovet for å ta særlig hensyn til minst utviklede land (MUL) er en viktig del av WTO-regelverket og de nye forhandlingene. Forbedret markedsadgang, hjelp til diversifisering av MULs produksjonsbase, handelsrelatert faglig bistand og mer langsiktig kapasitetsbygging ble spesielt trukket frem i Doha. Det er også enighet om målsettingen om tollfri og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra MUL. Alle varer fra de minst utviklede landene kan importeres tollfritt til Norge.